|
Hans A. Hauge:
Litteraturstudie om rusmiddelforebygging - HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka» | Copyright © 1999 forfatteren |
3.Hva forstår vi med rusmiddelforebygging?
Rationalet for dette og de to påfølgende kapitler er beskrevet i kapittel 2. I kortform handler det om å presentere resultatene fra litteraturundersøkelsen systematisk med utgangspunkt i en typologi som tar for seg 1) status på de vitensteoretiske grunnspørsmålene, 2) dilemmaer ved rusmiddelforebygging, og 3) utviklingstrekk i forståelser av rusmiddelforebygging. Hensikten med litteraturstudien er som tidligere nevnt tredelt. Det handler både om å gi en representativ oversikt over aktuell forskningslitteratur, å gi innspill og retning til nødvendige diskusjoner blant bidragsytere til FBH, samt å gi HENÆR-senterets anbefalinger til det videre arbeidet med FBH som et helhetlig konsept innen rusmiddelforebygging. Tema for kapittelet - innledende kommentarer I dette kapittelet tar vi for oss det vanskelige spørsmålet om hva rusmiddelforebygging er som fenomen, det vi noe forenklet kan karakterisere som rusmiddelforebyggingens ontologi. Et viktig premiss er at forståelsen av dette fenomenet på ingen måte er statisk eller stabilt. Mest basalt må rusmiddelforebygging forstås i sammenheng med rus, og hvilke verdier rus som fenomen tilordnes. Disse forståelsene varierer etter tid (historie) og sted (geografi), etter typer av og tilgang på rusmidler, samt etter hvilke meningssammenhenger disse inngår i (kultur). I seg selv er dette forhold som gjør fenomenet vanskelig å begrepsfeste, men det finnes ytterligere kompliserende momenter. Et av disse er at rusmiddelforebygging ikke har noe objektivt korrelat, det viser ikke til noe konkret eller avgrenset. Det som av noen forstås som rusmiddelforebygging, vil av andre forstås som noe helt annet. Begrepet må "lades med mening" hver gang det tas i bruk, og den aktuelle "meningen" må begrunnes. Dette er selvfølgelig normativ virksomhet. Det handler om å forfekte bestemte verdier og forståelser på bekostning av andre. En særlig utfordring er derfor å utvikle delte verdier og forståelser av rusmiddelforebygging, og ikke minst handler det om hvem som har makt til å definere hva rusmiddelforebygging skal forstås som. Oppbygging av dette kapittelet Vi skal i det følgende først vise til endringer i forståelsen av rusproblematikk over de siste tiårene, fra noe som hefter ved individer, til noe som hefter ved folkehelsen ("samfunnets helsetilstand"). Overskriftsmessig handler dette om en dreining av fokus fra det sykdomsforebyggende til det helsefremmende. Med dette er rusmiddelforebygging langt på vei trukket inn i folkehelsearbeidets domene, og må søke mye av sin legitimitet her. Det er derfor av interesse å se nærmere på utviklingstrekk innen folkehelsearbeidet, som for tiden er inne i et hamskifte fra fokus på ekspertstyrt informasjonsvirksomhet, over til fokus på myndiggjøring av befolkningen i lokalsamfunn. Rusmiddelforebygging handler imidlertid ikke bare om folkehelsearbeid. Det handler i aller høyeste grad også om så vel klinisk (medisinsk) som sosialt arbeid. Det er mer enn rimelig å hevde at de nye trendene i folkehelsearbeidet hviler tungt på erfaringer fra sosialt arbeid. Potensialet for konstruktivt samarbeid mellom ulike profesjonsgrupper bør derfor være stort, og forhåpentligvis langt større enn potensialet for territoriale konflikter om profesjonsdomener. Den andre hoveddelen av dette kapittelet viser til en lignende bevegelse, fra fokus på individer til fokus på grupper og kulturer. Denne delen bygger i hovedsak på Willy Pedersen (1998) sin bok BitterSøtt, og refererer til forskningsbasert konsensus om forståelse av rusproblematikk i Norge per i dag. Det er flere grunner til at disse mer substansielle innsiktene om rusbruk er inkludert i litteraturstudien. For det første er det nyttig for bidragsytere til FBH å ha en rimelig omforenet forståelse av den virkelighet rusmiddelforebygging skal finne sted i. For det andre er det rimelig å anta at denne typen innsikter får en viktig plass i FBH, som nyttig informasjon til brukerne av konseptet. De momentene vi har inkludert her kan være en begynnelse på diskusjoner om hvilke momenter som bør framheves. For det tredje viser de innsikter Pedersen har systematisert til betydningen av helhetlig tilnærming og forståelse. Dette kan forstås som et gjennomgangstema i litteraturstudien, og som en særlig utfordring for FBH. I kapittelets tredje hoveddel viser vi så til forsøk på å definere rusmiddelforebygging. Det er deprimerende å konstatere hvor beskjeden fremgang som er gjort i slike forsøk. Vi gjør et forsøk på å klargjøre hvilke dimensjoner en definisjon bør orientere seg langs. Noen autoritative svar er vi selvfølgelig ikke i stand til å gi, men vi peker på hvordan dette arbeidet kan videreføres innen rammene av FBH. 3.1 Rusmiddelforebygging som folkehelsearbeid Dette første "dilemmaet" har primært preg av en konstatering av at rusmiddelforebygging nå forstås som en utfordring innen folkehelsearbeidet. Det er imidlertid gjort forbausende lite med hensyn til å konkretisere hvilke konsekvenser dette skal ha i praksis. Utgangspunktet er imidlertid at det de siste tiårene har det skjedd en dreining i synet på (særlig) alkoholproblemer,4 som har ført til mindre vektlegging av sykdomsforebyggende strategier til fordel for helsefremmende. Dette fører til at rusproblematikk må forstås som del av folkehelsearbeidet. I det følgende argumenterer vi for at en del av de innsikter som er utviklet på dette området, er høyst relevante hvis man har ambisjon om å utvikle en helhetlig rusmiddelforebygging i lokalsamfunn. Utvikling i alkoholpolitikken "Folkehelseperspektivet i alkoholpolitikken svarer til en forskyvning vekk fra individets problemer og over mot forhold som befolkningens gjennomsnittsforbruk, andelen storforbrukere i befolkningen, befolkningens drikkemønster (...). Det er ved å påvirke disse størrelsene en mener en vil oppnå de mest effektive resultater av en alkoholpolitikk." (NOU 1995:24, s. 74). Dreiningen innebærer en forståelse av rusmiddelproblematikk som sosialt så vel som individuelt forankret, og dermed også en nedtoning av betydningen av biologiske forklaringsmodeller. Alkoholproblemet forstått som samfunnsproblem hviler blant annet på tre sentrale innsikter, nemlig 1) antallet storforbrukere varierer systematisk med det totale forbruk i befolkningen. Dette leder over til det såkalte forebyggingsparadokset, fordi man (i teorien) kan forvente langt større effekt av tiltak rettet mot befolkningen generelt, enn mot storforbrukere spesielt. Dertil kommer 2) en erkjennelse av at en spesifikk alkoholpolitikk kommer til kort, fordi problemene ofte har rot i sosiale og individuelle forhold, og ikke i alkoholen. Endelig er det 3) en praktisk innsikt i at "forebygging av hele befolkningen synes å være en lettere måte å oppnå gode resultater på enn ved å satse på behandling av de alkoholen allerede har slått ut." (Det samme: s. 74-75). I alkoholpolitikken (rusmiddelpolitikken) står man helt generelt overfor to strategier, henholdsvis forsøk på å redusere etterspørsel, og forsøk på å redusere tilgjengelighet. Den første strategien kan vi betegne som forebygging, den andre som kontrollpolitikk. Gjennom sin vektlegging av kontrollpolitikken, avgrenser utvalget bak NOU 1995: 24 seg fra å gå inn i en diskusjon om forebygging innen rammene av folkehelsearbeid. Vi må derfor søke til andre dokumenter for å utdype hvordan rusmiddelforebygging kan forstås som del av folkehelsearbeidet. Før vi gjør det, skal vi imidlertid gi et kort overblikk over søylene i norsk alkoholpolitikk, som har ligget fast i snart 130 år. De fire søylene er:
Selvfølgelig er det ingen direkte koblinger mellom disse søylene og moderne forståelser av forebygging, selv om opplysning og informasjon dekker noe av intensjonene innen folkehelsearbeidet. Det faktum at koblingene er løse, kan sannsynligvis bidra til å forklare hvorfor politikken raskt avgrenser seg fra nyere innsikter om forebygging. Selv om stabiliteten i lovgrunnlaget er et gode, og vekten på kontrolltiltak synes velbegrunnet, så står vi likevel igjen med en viktig utfordring knyttet til å utvikle helhetlige tilnærminger til rusmiddelforebygging. I praksis er det de 1000 forståelser som blomstrer, avhengig av hvordan de tas opp av (primært) frivillige organisasjoner og ildsjeler. Dette berører et gjennomgangstema i denne litteraturstudien, nemlig et sentralt dilemma FBH står overfor: Skal FBH fremme en helhetlig tilnærming til rusmiddelforebygging, eller skal FBH reflektere det mangfoldet av forståelser og praksiser som eksisterer? Det foreligger et betydelig potensiale for å promotere mer helhetlige løsninger, men det er da selvfølgelig helt avgjørende at slike løsninger vinner legitimitet hos sentrale og lokale myndigheter. I og med at det innen alkoholpolitikken er gjort lite for å utvikle helhetlige løsninger, synes den mest lovende fremgangsmåten å være å ta på alvor at rusmiddelproblematikk forstås som et folkehelseproblem. Dermed blir sentrale innsikter og utviklingstrekk innen folkehelsearbeidet en viktig ressurs. Strategier i folkehelsearbeidet - relevans for rusmiddelforebygging Vi refererer her i hovedsak til den siste "folkehelsemeldingen", NOU 1998:18 Det er bruk for alle. Utvalget gjør en viktig begrepsavklaring mellom strategiene helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid. Mens det helsefremmende arbeidet tar utgangspunkt i borgerne, og så går suksessivt via nærmiljøer, lokalsamfunn, kommuner, fylkeskommuner og fylkesmann til statlig nivå, så har det sykdomsforebyggende arbeidet den stikk motsatte tilnærmingen. Skillet mellom de to strategiene kan dermed karakteriseres som henholdsvis "bottom-up" (helsefremmende) og "top-down" (sykdomsforebyggende). Utvalget foretar en prisverdig presisering av at de to strategiene mer kan forstås som gjensidig avhengige, enn som gjensidig utelukkende. I praksis vil de fleste intervensjoner av en viss størrelse kombinere strategiene. Det er for eksempel ingen tvil om at kombinasjoner av ekspertstyrte og befolkningsstyrte virkemidler er hensiktsmessige i for eksempel bekjempelse av infeksjonssykdommer. Dreiningen mot helsefremmende strategier skal derfor ikke forstås som en underkjennelse av at sykdomsforebyggende strategier er relevante i mange sammenhenger. Det foreligger imidlertid også viktige prinsipielle forskjeller mellom de to strategiene. Det handler om hvem som tar og har initiativet og definisjonsmakten, over forhold av grunnleggende betydning for spørsmålet "Hva er det gode liv?". Dette spørsmålet er særs relevant innenfor domenet av de såkalte livsstilssykdommene, og er følgelig kritisk for en forståelse av rusmiddelproblematikk som individuelt og sosialt forankret. For rusmiddelforebygging vil derfor de helsefremmende strategiene være særlig relevante. To eksempler på helsefremmende strategier i folkehelsearbeidet Det er minst to grunner til at folkehelsearbeidet får stadig større vekt innen offentlig politikk. Den ene er den praktiske innsikten i at helsevesenet har innflytelse på kun 10 prosent av de forhold som påvirker befolkningens helse (Stortingsmelding nr. 37 (1992-93)). Den andre grunnen er demokratisering og selvbestemmelse for individer og grupper, hvilket reiser en viktig debatt om grensene for statens innblanding i privatsfæren. Det er følgelig problematisk ut fra politiske idealer om selvbestemmelse, og praktisk umulig ut fra innsikter i forholdene som påvirker livsstilssykdommene, å argumentere for at staten skal ha eneansvar for (blant mye annet) rusmiddelforebygging. Derimot er det et overordnet politisk ansvar å stimulere til mer målbevisst bruk av helsefremmende befolkningsstrategier, og tilsvarende et ansvar for å samordne helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak. Hvilke virkemidler politiske myndigheter kan bruke i så henseende, faller utenfor rammene av denne litteraturstudien å redegjøre for i detalj. Et viktig bidrag er imidlertid å gi innspill om 1) hvilke typer av tiltak som kan være relevante på ulike nivåer av samfunnet, og 2) organisering av slike tiltak på ulike nivåer. Utvalget drøfter to slike strategier langs den helsefremmende delen innen folkehelseperspektivet, nemlig "empowerment" og "lokalsamfunnsutvikling". Empowerment betyr 1) å gi makt eller autoritet til, 2) å gjøre i stand til, og 3) å tillate (NOU 1998: 16). Det finnes intet norsk ord som helt dekker dette betydningsinnholdet, men det som kommer nærmest er termen "myndiggjøring". Denne myndiggjøringen kan ha ulik utforming og siktemål, for eksempel skiller man ofte mellom individnivå (psykologisk) og lokalsamfunnsnivå (se NOU 1998:18, s. 190 for en oversikt). Empowerment betyr at folk blir i stand til å definere sine egne problemer ut fra sin egen situasjon, og finne sine egne løsninger i fellesskap med andre. "Poenget er å mobilisere folks egen styrke, evne til å ta beslutninger og kanskje spesielt viktig, vi må finne fram til hva de er flinke til. Å være med i empowermentprosesser kan ikke baseres på tvang." (Det samme: 16). Det er viktig å merke seg at empowerment ikke forstås som et prosjekt, men som en prosess. En prosess har en begynnelse, men ikke en tidsavgrenset levetid som et prosjekt har. Prosessbegrepet viser til at det skjer viktige endringer med deltakerne underveis, med dertil større sannsynlighet for å etablere varige endringer. Det er imidlertid ikke uten betydning hvor slike prosesser finner sted, og utvalget viser her til betydningen av lokalsamfunnet som den viktigste arenaen for å vinne kontroll over forhold som påvirker folkehelsen: "Empowerment retter seg mot denne mangel på kontroll ved å fremme deltakelse i aktiviteter i lokalsamfunnet, styrke følelsen av tilhørighet i lokalsamfunnet og i sosiale nettverk, og ved å fremme en tro hos folk på at de kan kontrollere sin verden. På denne måten vil empowerment også lede til sosial og miljømessig endring." (Det samme: 189) Den andre strategien er knyttet til lokalsamfunnsutvikling. "Det er nødvendig å ta utgangspunkt i en områdebasert tilnærming når en skal styrke folkehelsearbeidet i kommunene. Det er på den måten innbyggerne kan bli aktive deltakere i en empowermentprosess, og i lokalsamfunnet kan en trekke folk med i et konkret samarbeid og innsats for eget miljø." (Det samme: 16). Området kan i enkelte tilfeller være kommunen per se, men i praksis består kommunene så å si alltid av flere avgrensbare lokalsamfunn. Det er i disse utvalget mener innsatsen bør rettes. Den sentrale utfordringen er ofte å få til samarbeid på tvers av sektorer, fag og hierarkier også i lokalsamfunnene (jfr. Stortingsmelding nr. 37 (1992-93)). Det er dermed i første rekke i forhold til organisering at offentlige myndigheter kan legge til rette for lokalsamfunnsutvikling. Dette kommer også fram i de fire virkemidlene de viser til:
Hvordan man konkret kan gå fram for å styrke rusmiddelforebyggende arbeid i lokalsamfunn, kommer vi tilbake til i kapittel 6. Vi vil argumentere for at det nettopp handler om helhetlige tilnærminger i geografisk avgrensede enheter, hvor man trekker veksler både på offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner. Det overordnede er dog hele tiden å ha enkeltpersoners og gruppers interesser i høysetet. Utvalget bak NOU 1998:18 går også detaljert til verks i å vise hvordan ansvaret kan fordeles mellom ulike nivåer i forvaltningen, og hvilke planleggingsverktøy som er særs relevante. Å referere til disse forslagene har selvfølgelig interesse, men forstås her som underordnet hovedpoenget i dette underkapittelet, nemlig at det innen folkehelsearbeidet er konkretisert strategier som kan legitimere helhetlig rusmiddelforebygging i lokalsamfunn. Å jobbe videre med dette er opplagt en utfordring FBH bør ta på alvor, for det handler i siste instans om hva rusmiddelforebygging er. Kort presisering om rusmiddelforebygging Så langt har vi ikke befattet oss konkret med rusmiddelforebyggingens ontologi. Det kan virke som om vi så langt i kapittelet har avgrenset oss til primærforebyggende og helsefremmende strategier, men det stemmer ikke. Vi skal senere i kapittelet forholde oss eksplisitt til forståelser av rusmiddelforebygging, og vil her bare kort understreke at det i praksis er flytende grenser mellom ulike forebyggingsstrategier. Dette har også betydning for mandatet til FBH, hvor vekten er lagt på primærforebygging. Før vi kommer så langt, vil vi gjøre et forsøk på å vise til konsensus i forståelser av rusmiddelbruk blant ungdom i Norge av i dag. Som nevnt innledningsvis i kapittelet er det flere grunner til at dette vies plass i litteraturstudien. Det handler både om 1) at det er viktig at bidragsyterne til FBH har en rimelig omforenet forståelse av mønstre for rusmiddelbruk, 2) at man påbegynner arbeidet med å skille ut faktainformasjon som bør inkluderes i FBH, og 3) at innsiktene peker mot en potensielt helhetlig forståelse av rusmiddelbruk i norsk kontekst. 3.2 Bruk av rusmidler i Norge - helhetlig forståelse av bruksmønstre Dette underkapittelet låner sterkt av innsiktene utviklet av Willy Pedersen (1998) i boka BitterSøtt. Tittelen viser til det faktum at bruk av rusmidler både har positive og negative sider, og at de for en stor del går hånd i hånd. "Rusmidlene har et janusansikt. Alle har vi et forhold til dem. Alle skal vi møte ansiktets begge sider" (Det samme: 23). Vi forstår boken dithen at den i popularisert form viser til konsensus på forskning om bruk av rusmidler i norsk sammenheng. I det følgende presenterer vi en syntese av boken, med opplagt fare for overforenklinger og misvisende vekting av innholdskomponenter. Vi har selvfølgelig ingen ambisjoner om å gi en helt ut fyllestgjørende redegjørelse for bruksmønstre, men håper de følgende sidene kan bidra til en konstruktiv diskusjon blant bidragsyterne til FBH. Nærmere bestemt ser vi for oss en diskusjon om forholdet mellom individualiserende og kollektiviserende forståelser av rusbruk. Innledningsvis er det viktig å avgrense hva Pedersens bok handler om. Den tar for seg alle typer av rusmidler, og relaterer bruksmønstre blant barn og unge til så vel egenskaper ved individene (for eksempel aspirasjoner og sosioøkonomisk status), som til egenskaper ved de relasjonene individene har til foreldre, venner og mer spesifikke ungdomskulturer. Betydningen av relasjoner til voksne på skole og i arbeidsliv er ikke tematisert, ei heller hvilke betydninger disse institusjonene "i seg selv" har for rusmiddelrelaterte kunnskaper, holdninger eller handlinger. Det er da heller ikke rusmiddelforebygging som er i fokus for Pedersen, men bruksmønstre. Vi vil senere ta for oss skoler og arbeidsplasser som arenaer for rusmiddelforebygging, og de følgende sidene må gjerne leses i sammenheng med denne litteraturstudiens underkapittel 4.3. 12 (13) innsikter med særlig relevans for rusmiddelforebygging Innsiktene Pedersen utvikler må selvfølgelig forstås med bakgrunn i særtrekk ved det norske samfunnet mot slutten av 1990-tallet. Slik vi leser dem, er de også en sammenhengende serie av angrep mot myter som eksisterer i befolkningen. Dermed blir de særs relevante for informasjonsopplegg av ulike slag. Vi har i den følgende gjennomgangen av innsikter i bruksmønstre også forsøkt å antyde mulige implikasjoner for rusmiddelforebygging, og gjør spesielt oppmerksom på at dette er våre resonnementer, ikke Pedersen sine. Den første av mytene er at bruk av rusmidler nå er i ferd med å bli vanlig blant ressurssterk ungdom. Det virker som om nye rusmidler, koblet til et stadig større spekter av ulikartede ungdomsmiljøer, gir helt nye bruksmønstre. Det er også konstatert at det er den velstående delen av ungdommene som bruker mest rusmidler. Dermed blir det nærliggende å trekke den konklusjon at bruk av rusmidler ikke er knyttet til marginalitet på samme måte som tidligere, og at vi er i ferd med å få et samfunn som (i det minste på sikt) vil utvikle svært liberale holdninger til rusmidler. Vi kan da også registrere økning i bruk av rusmidler (se for eksempel Rusmiddeldirektoratet 1998e). Imidlertid viser forskningen at det blir for enkelt å se endringene som radikale. Det er ikke tilfeldig hvem som tar i bruk de nye rusmidlene, de gamle mønstrene for sårbarhet og risiko er synlige også innen de nye bruksmåtene. Det nye møter det gamle, og for noen er rusmidler farligere enn for andre. For å søke svar på hvorfor de nye bruksmønstrene oppstår, er det derfor nødvendig ikke bare å se på trender i samfunnsutviklingen i retning av mer liberale holdninger, men også nødvendig å se på hvilke forhold som har betydning for at enkeltpersoner utvikler rusmiddelproblematikk. Da må vi fokusere på den enkeltes relasjoner til foreldre og venner, og mer allment fokusere på plassering i forhold til sosiale og økonomiske forhold i samfunnet. Etter vårt skjønn er dette en meget viktig innsikt, som bør kommuniseres tydelig til brukere av FBH. En annen viktig innsikt, som gjelder mer eller mindre allment for alle innsatsområder innen folkehelsearbeidet, er at sosioøkonomisk status er viktige for reproduksjon av ulikhet og marginalitet.5 De ulike risikofaktorene opptrer ofte sammen, for eksempel bakgrunn i arbeiderklassen, foreldres alkoholproblemer, svak foreldrekontroll, atferdsproblemer, liten tro på egen mestring av skolen, og arbeidsledighet. "Rus kitter det hele sammen og spiller inn gjennom hele prosessen - rus hos foreldre, hos venner hos en selv" (Pedersen 1996 i Pedersen 1998: 21). Tilsvarende finner vi at det er dem som tidlig prøver rusmidler, som også oftest deltar i annen atferd preget av normbrudd og risiko. Rusmidler er følgelig ladet med mening i bestemte kontekster og miljøer, og uten at vi kjenner de spesifikke kodene er det vanskelig å se for seg at man kan få til virksomme rusmiddelforebyggende tiltak. Imidlertid kan heller ikke de enkelte miljøene forstås uavhengig av hverandre. "Viktigst er (...) forbindelsene mellom miljøene. Det er vanskelig å observere direkte, men for samfunnet i stort er det her nøkkelen er å finne. Vi må forestille oss at samfunnet utgjør et stort nettverk. Påvirkning flyter gjennom tallrike kanaler..." (Det samme: 22). En praktisk konsekvens av dette, er at vi i så å si alle rusmiddelforebyggende aktiviteter står overfor personer med ulike virkelighetsforståelser ut fra (blant mye annet) sosioøkonomisk status og "miljø". Vi må således ha minst to tanker i hodet, nemlig at selv om det er viktig å ta hensyn til at forskjellene kan være store, så vil også så mye være felles (nettverksmetaforen) at vi kan ha store forhåpninger om å kunne kommunisere hensiktsmessig med hverandre. Det er forskjeller, men ingen vanntette skott. Utfordringen blir å utvikle metoder som bidrar til å lette kommunikasjon. Den tredje innsikten har potensielt meget store konsekvenser for rusmiddelforebygging. Det viser seg nemlig at det er en klar sammenheng mellom debuttidspunkt og senere bruk av rusmidler. Dem som debuterer tidligst, bruker mest. Pedersen viser ganske riktig til at vi i samfunnsvitenskapene sjelden ser så regelmessige mønstre. Selv etter kontroll for relevante tredjevariable står det igjen signifikante forskjeller, hvilket antyder muligheten av at det er noe ved debutalder i seg selv som også spiller inn med hensyn til forbruk. Pedersen argumenterer for at debut med et rusmiddel er en signifikant handling, den betyr noe, for eksempel markerer den et brudd mellom barndom og voksen alder, eller inntreden i bestemte miljøer. Mot slutten av boken tar Pedersen denne tråden opp igjen, og stiller spørsmålet om debutalder har så stor betydning fordi jo tidligere man begynner, desto mindre får man av de erfaringene som er etablert i det vanlige samfunnet. Dette er en interessant (del)forklaring, men for rusmiddelforebygging er det i og for seg et tilstrekkelig grunnlag for handling å kjenne til at debutalder har betydning for omfanget av senere bruk. Å senke debutalderen blir dermed et nærliggende mål for rusmiddelforebygging. En fjerde innsikt er at mens avstanden mellom legale og illegale rusmidler tidligere var avgrunnsdyp, så er nå bruken av de ulike stoffene vevet sammen. Det er dem som begynner med legale rusmidler som tobakk og alkohol tidlig, som er i flertall blant dem som går videre med andre stoffer. Mer allment kan dette forstås som en viktig presisering av at avstanden mellom stadiene i de tradisjonelle misbrukskarrierene er minsket. Dette skal selvfølgelig ikke forstås dithen at stadier determinerer faktisk bruk og misbruk. "Utviklingen av rusbruk er et samspill mellom individuelle faktorer, handlingsmønstre som gradvis festner seg, og et omkringliggende miljø som bidrar til å øke eller redusere sannsynligheten for at dette skal skje." (Det samme: 38). Selv om stadieteorier ikke skal forstås som naturlover, gir de viktige retningsanvisere ved utforming av ulike former for rusmiddelforebyggende tiltak. For praktisk rusmiddelforebygging er det også viktig å være klar over at grensene mellom legale og illegale rusmidler har mindre gyldighet nå enn tidligere. En femte innsikt er knyttet til teorien om den kollektive drikkekulturen, som ganske enkelt hevder at man lærer å bruke alkohol av andre i sosiale situasjoner, og senere lærer bort til andre det en selv har lært. Ikke minst har det vist seg at foreldres "langing" har en meget sterk negativ effekt på ungdoms bruk av rusmidler. Det viser seg også at ungdom som deltar i drikkespill, bruker 3-5 ganger så mye alkohol som dem som ikke deltar i slike spill. Bruk av alkohol blant unge er et utpreget sosialt fenomen, og som sådan et fenomen hvor de søte sidene er vel så fremtredende som de bitre. For rusmiddelforebygging er det viktig å formidle innsikten om at eget bruk påvirker andres bruk (ikke minst påvirker foreldre sine barn). Det er også viktig å ha et realistisk bilde av alkoholens plass i sosialt samvær, nemlig som i første rekke positivt og kontaktfremmende. En sjette innsikt er knyttet til forskjellene mellom biologisk og sosialt kjønn. For det sosiale kjønnet kan man dele opp i maskuline og feminine orienteringer, og det viser seg at sosialt kjønn er en langt sterkere prediktor for faktisk bruk av rusmidler enn biologisk kjønn. Selv om det fremdeles er store forskjeller med hensyn til bruk av alkohol mellom jenter og gutter, så er det tendenser til konvergens på debutalder og andel som bruker alkohol på de ulike alderstrinnene. For rusmiddelforebygging er det viktig å motvirke stereotype forståelser av (biologiske) kjønnsforskjeller. En syvende innsikt er formidlet av andre i en rekke sammenhenger (for eksempel Skog 1985), nemlig sammenhengen mellom totalkonsum i en befolkning og andelen storforbrukere. Typisk drikker 2/3 av befolkningen mindre enn gjennomsnittet, mens 15% drikker mer enn det dobbelte. Denne fordelingen har vist seg relativt stabil på tvers av landegrenser. Sagt på en annen måte: Dersom man kjenner gjennomsnittskonsumet i befolkningen, kan man langt på veg regne seg fram til hvor mange som drikker over faregrensene for alkohol. Den enkle antagelsen er at dersom man får ned gjennomsnittskonsumet, så vil andelen storforbrukere også avta. Dette er selvfølgelig ingen lovmessighet i egentlig forstand, og hvorvidt det er mer enn en statistisk pussighet må betegnes som usikkert. Et opplagt problem med denne forklaringsmodellen, er at den ikke spesifiserer mekanismer ved hvilke man kan sannsynliggjøre at normalfordelingen vil variere systematisk med totalkonsumet. Det forhindrer selvfølgelig ikke at det er en viktig retorisk figur, som er velegnet til argumenter for en generelt restriktiv alkoholpolitikk. For rusmiddelforebygging synes det viktigste å være at teorien om totalkonsumet styrker en antagelse om at det er sammenhenger mellom den enkeltes bruk og andres misbruk. Dette igjen åpner for at rusmiddelforebygging også bør handle om verdidiskusjoner og verdiavklaringer blant "dem det gjelder", blant annet om egenskaper som solidaritet, omsorg og ansvar. En åttende innsikt er at "ikke-drikkere" sannsynligvis har kjennetegn som gjør dem overutsatt for sykdom, og da i særdeleshet det kjennetegn at de er mindre involvert i sosialt liv enn dem som bruker alkohol. Ikke-drikkerne kan forstås som en egen kategori, som ikke må forveksles med organiserte avholdsfolk. Spørsmålet er om vi har noe som helst å tilføre denne kategorien av ungdom. FBH ville gjøre et viktig etisk nybrottsarbeid dersom man tok stilling til hvordan ikke-drikkerne skal forstås som målgruppe innen rusmiddelforebygging. En niende innsikt er at kvinner og menn er sårbare på ulike måter. Mens det i hovedsak er jenter som utsettes for seksuelle overgrep (5% i barndommen, 10% i ungdomsårene), er det i hovedsak gutter (40%) som utsettes for (og utøver) vold og annen risikoatferd. Det kanskje viktigste i denne sammenhengen er omfanget av seksuelle overgrep og vold, som begge har betydning for bruk av rusmidler. For rusmiddelforebygging er det generelt viktig å kjenne til disse systematiske forskjellene ved utforming av tiltak, og spesielt viktig å ha blikk for at rusmiddelbruk må ses i sammenheng med andre og belastende erfaringer. Den tiende innsikten er at bruk av hasj er et gjengfenomen, det er meget klare sammenhenger mellom ungdommers eget og venners bruk. For rusmiddelforebygging blir en viktig innsikt at foreldre kan påvirke gjennom valg av venner. Den ellevte innsikten er at bruk av rusmidler kan være uttrykk for spenningsjakt, og ikke (bare) et alternativ til (psykisk) smerte. Rus er en tilstand som kan oppnås uavhengig av rusmidler, for eksempel gjennom musikk eller risikoidrett. Dette synes å være innsikter rusmiddelforebyggingen har tatt opp i seg, noe diverse "rock mot rus" og "motor mot rus" typer av tiltak vitner om. Den tolvte innsikten er at vitenskapeliggjøringen av spørsmål som angår rusmiddelbruk bidrar til å avpolitisere spørsmål som angår dagliglivet til folk flest. Dette er et meget viktig poeng, fordi bruk av rusmidler i siste instans selvfølgelig handler om valg enkeltpersoner gjør i konkrete situasjoner. Gitt de kolossale konsekvensene rusmiddelmisbruk har for samfunnet, synes det opplagt at dette er spørsmål som sorterer under dagliglivets etikk. Utfordringen for rusmiddelforebygging er å få disse spørsmålene til ikke å utarte til moralisme, men å få til åpen og reell kommunikasjon om så vel positive som negative konsekvenser av rusmiddelbruk. Avslutningsvis er det fristende å trekke ut en innsikt som Pedersen selv ikke uttrykker i klartekst. Det handler om sammenhengen mellom velstandsutjevning og rusmiddelbruk. Mens det ikke er uvanlig å støte på argumenter som at velstandsutjevning er den viktigste enkeltfaktoren for å forebygge rusmiddelmisbruk, kan vi samtidig konstatere at omfanget av rusbruk har steget kraftig de siste tre tiårene, nettopp i takt med den største økning og utjevning av velstand i landets historie. Det blir for enkelt å argumentere for at velstandsutjevning vil føre til nedgang i rusmiddelproblematikk. For rusmiddelforebygging er dette en innsikt som ganske enkelt bør brukes til å forebygge (sic!) stereotype forestillinger om sammenhenger mellom økonomisk velstand og rusmiddelbruk. Innsmett om kommunikasjon mellom "dem det gjelder" om bruk av rusmidler I det foregående kapittelavsnittet var fokus på bruksmønstre blant barn og unge, og hvilke implikasjoner dette kan ha for rusmiddelforebyggende arbeid. Et viktig poeng som kanskje "forsvant" litt i sammenhengen, var at foreldre har stor betydning for sine barns bruk av rusmidler. Med dette som utgangspunkt ønsker vi å henlede oppmerksomheten på en meget viktig innsikt, nemlig at foreldre ofte finner det vanskelig å kommunisere med sine barn om bruk av rusmidler. "Men det ser ut til å være spesielt vanskelig å snakke med sine barn om rus som en del av oppdragelsen. Enten snakker voksne om rus som man gjør til små barn: 'Nei, dette er bare for voksne!', eller så snakker man slik man gjør voksne imellom. 'Skål, og velkommen til bords!' Dette fokuserer både på involvering og likeverdig kommunikasjon. Foreldrene må i sin kommunikasjon med ungdom være på høyde med ungdommenes erfaringer og nysgjerrighet. Foreldrene er usikre på hvordan de skal snakke om rus til ungdom." (Henriksen og Sande 1995: 225) Frid Hansen (1995) argumenterer for at problemer knyttet til rusmidler er omgitt av taushet i vår kultur, til tross for de store konsekvensene rusmiddelmisbruk har for samfunnet. Anslagsvis er det 160.000 til 230.000 barn som for kortere eller lengre tid får sin oppvekst preget av foreldres misbruk av rusmidler. Til tross for dette er rusmiddelmisbruk langt på vei et tabuisert fenomen, noe man nødig snakker om. Det er flere grunner til dette. For det første er det mange stereotype forestillinger om "misbrukeren", mens realiteten er at de er like forskjellige som ikke-misbrukere, og at det er glidende overganger mellom bruk og misbruk. Barn som utsettes for rusmiddelmisbruk reagerer også svært forskjellig, utagering og tilbaketrekning er bare ytterpunkter langs en lang skala av reaksjonsmåter. "Det er helt nødvendig å bryte den tausheten som rusmisbruk er omgitt av: Skolen og barnehagen bør bruke mer tid til å snakke om bruk og misbruk av rusmidler. Gjennom ANT-arbeidet i skolen har man satt rusmisbruk på dagsorden, men i tillegg bør man formidle kunnskap til elever om hvordan mange barn opplever og reagerer når voksne bruker rusmidler som belaster og bekymrer barn." (Hansen 1995: 56) Mortensen (1995) viser til at barn ofte skammer seg over sine rusmiddelmisbrukende foreldre, og blir bærere av "katastrofehemmeligheter" det må holdes tyst om. De blir tause utad, og det er ofte den samme tausheten som også preger kommunikasjonen innad i familien. Det å sette ord på erfaringene blir således både vondt og vanskelig. Selv om det er lett å være enig i Hansen sine formaninger om at tausheten rundt rusmiddelmisbruk må brytes, så er det all grunn til å gå varsomt fram fordi reaksjonene på det å bryte tabuene ikke kan forutses. Den som tematiserer misbruk, bærer et betydelig ansvar. Samtidig er det altså sterkt ønskelig å få til kommunikasjon. En nærliggende slutning, er at man i rusmiddelforebygging bør satse mer på å få folk i tale om bruk av rusmidler generelt, og slik bidra til at det blir legitimt å sette ord på erfaringer, positive så vel som negative (Hauge 1999b). Et stykke på vei handler det om å normalisere erfaringer, og berede grunnen for andre og vanskeligere samtaler i andre sammenhenger. Arenaer for rusmiddelforebygging er neppe velegnet for å ta opp de virkelig alvorlige problemene, men de kan være ypperlige som "oppfangingsarenaer", det vil si arenaer hvor kontakt mellom befolkning og hjelpeapparat kan formidles. For at dette skal finne sted, er det imidlertid avgjørende at det rusmiddelforebyggende arbeidet utformes med sikte på reell kommunikasjon mellom deltakerne. Med hensyn til "dilemmaet" individuell bruk - kollektiv brukskultur, så synes den mest realistiske slutningen å være at vi kan ikke oppheve dette som en dualisme. Individer påvirker og påvirkes av kulturelle forhold (Giddens 1984), individuelle handlingsvalg har alltid en komponent av sosial forankring. 3.3 Kan vi skille rusmiddelforebygging fra annen forebygging? I dette underkapittelet viser vi først til tre forhold som gjør det vanskelig å avgrense et eget domene for rusmiddelforebygging. Dernest skisserer vi våre forslag til definisjoner. For FBH er spørsmålet om rusmiddelforebygging kan forstås som et eget domene meget viktig. På den ene siden legger FBH opp til en helthetstilnærming, mens man på den annen ønsker et konsept som forholder seg eksplisitt til rusmiddelforebygging. Dette er således et tredje dilemma (jfr typologien i kapittel 2), hvor vi prøver å vise konsekvenser av ulike valg. Fordelene ved å kunne definere ut noe som er spesifikt rusmiddelforebyggende er opplagte. For det første er det sterkt ønskelig å kunne uttale seg med rimelig sikkerhet om hva man faktisk holder på med. For det andre er det viktig for å vinne legitimitet i omgivelsene. For det tredje synes systematisk kunnskapsutvikling (forskning) avhengig av at man har klart for seg hva man forsker på. Ulempene er også opplagte. Med en klar definisjon på rusmiddelforebygging står man i fare for å ekskludere praksiser som kan ha effekter, man står i fare for å nedtone betydningen av at rusmiddelbruk er et fenomen som forutsetter helhetlige tilnærminger fordi mange av livets realiteter spiller inn, og man står i fare for å nedtone "dem det gjelder" sine virkelighetsforståelser på bekostning av "ekspertdefinisjoner". Spørsmålet om spesifikk eller generell forebygging er derfor et høyst reelt dilemma. Hvorfor det er så vanskelig å begrepsfeste rusmiddelforebygging Det er tre minst forhold som gjør det vanskelig å skille rusmiddelforebygging fra annen forebygging. Den første av disse har vi vært inne på tidligere, og er en konsekvens av at bruk av rusmidler forstås som individuelt og sosialt forankret. Rusmiddelbruk er så tett sammenvevd med andre praksiser i samfunnet, at det er vanskelig inntil det umulige å vise til et eget domene for rusmiddelforebygging. Med en gang man forsøker å presisere nærmere de praksiser som påvirker rusmiddelbruk, så ender man opp med svært sammensatte årsaksforhold, hvorav de viktigste ikke er koblet til rusmidler per se. "Det er ikke slik at hvert område har sin spesielle forebyggingsstrategi. Mange problemer kan tilbakeføres til en eller en rekke bakenforliggende årsaker. Det betyr at forebyggende tiltak kan forhindre andre problemer enn det spesifikt var satt inn for å hindre" (Klyve 1998: 29). Tiltak som ikke er ment å virke rusmiddelforebyggende kan uventet ha positive effekter, mens motsatt kan rusmiddelforebyggende tiltak gi ingen eller negative effekter. Det mest nærliggende "svaret" på disse utfordringene, synes å være å anbefale helhetlige tilnærminger, hvor bruk av rusmidler forstås i sammenheng med andre faktorer. Da blir utfordringen å få fram "dem det gjelder" sine virkelighetsforståelser, for bare på den måten kan man være rimelig sikker på at man holder på med noe som kan karakteriseres som rusmiddelforebygging. Dette er da også kjernen i Rik Bes sine anbefalinger om at en forebygger primært må kunne lytte. "Forebyggingens oppgave må først og fremst være å finne nøkkelsen til å gjøre det enkelte mennesket mer reflektert. Ambivalensen - også hos de som har prøvd stoffer - må bli et tema" (Øiern 1998). For en nærmere bestemmelse av hva rusmiddelforebygging er, hjelper dette litt, men lite. Vi kommer tilbake til dette. Det andre forholdet som gjør det vanskelig å skille rusmiddelforebygging fra annen forebygging, er at praksisene på dette området ikke er distinkt fra praksisene på andre forebyggingsområder. Sagt på en annen måte: De praksisene som foreligger er løsrevet og bare i begrenset grad institusjonaliserte. Dermed er det vanskelig å bestemme rusmiddelforebygging som "det rusmiddelforebyggere gjør", fordi det i så liten utstrekning skiller seg fra det "andre forebyggere gjør". Endelig kommer vi til det tredje forholdet, som ikke er prinsipielt men praktisk. Erfaringene viser at det er gjort få forsøk på å definere rusmiddelforebygging, og at ingen av disse forsøkene tar opp i seg kompleksiteten i begrepet.6 Et prisverdig forsøk er gjort av Arne Klyve ved Bergensklinikkene, i hans hovedoppgave med undertittelen "et forsøk på å sirkle inn hva rusforebygging er eller kan være" (Klyve 1998). Imidlertid får han liten eller ingen hjelp fra faglitteraturen. Han finner "bortimot ingen definisjoner på rusforebygging" (Det samme: 16). Denne formuleringen etterlater et håp om at det tross alt finnes noen forsøk, men Klyve deler dem ikke med leseren. Våre litteratursøk har heller ikke funnet forsøk på klargjørende definisjoner av hva rusmiddelforebygging er for noe. Klyve går grundig til verks, og gjennom intervjuer med en rekke ressurspersoner i norske fagmiljøer, viser han at det foreligger svært ulike forståelser av begrepet. "Begrepet forebygging eksisterer i særdeles ulike varianter i faglitteraturen, nasjonale offentlige utredninger, meldinger og lokale plandokumenter. Fagfolks omgang med begrepet avdekker også at betydningsinnholdet er svært uklart. Begrepet er utvannet. I skolen og i skoleverkets støtteapparat opptrer det ofte som om det eksisterte en felles referanseramme." (Det samme: 30). En står dermed i overhengende fare for å snakke forbi hverandre når man snakker om rusmiddelforebygging. Foreløpig er det et åpent spørsmål om denne situasjonen skal forstås som et gode eller et onde. Det kan i hvert fall være rimelig å anbefale at all rusmiddelforebyggende virksomhet starter opp med en avklaring av hva man mener med begrepet.7 Tentative forsøk på å definere rusmiddelforebygging Det finnes selvfølgelig tentative forsøk på å definere rusmiddelforebygging. Klyve peker utvilsomt på spennet i mulige definisjoner når han viser til at det som forskningstema er tøyelig, og kan i snever forstand forstås som "å finne virksomme undervisningsmetoder for å utsette debutalder eller redusere rusmiddelmisbruk blant unge mennesker. (...) I videste forstand handler det kanskje om samfunnsplanlegging og den generelle fordeling av goder i samfunnet. (...) Rusforebygging blir i en slik betydning både fag og politikk." (s.15). Nettopp dette doble fokus - fag og politikk - synes det nødvendig å trekke med seg i en utlegning av begrepet rusmiddelforebygging. Innen forebygging generelt er det vanlig å skille mellom nivåer etter hensikten med tiltaket, med utgangspunkt i typologien utviklet av Caplan (1964). Forebygging handler da om:
Flere forfattere har vist at denne inndelingen ikke er fyllestgjørende, og at grensene mellom nivåene er flytende slik at det er vanskelig å holde dem fra hverandre. Det finnes følgelig flere forsøk på å raffinere Caplan sin typologi. I følge Klyve opererer US Department of Health med fire kategorier, i det tertiærforebyggende tiltak deles opp i behandling (treatment) og rehabilitering (aftercare). I norsk sammenheng har sosialpedagogen Mona Sandbæk (1992) foreslått å erstatte de to første nivåene begrepene generell og spesifikk forebygging. Den generelle forebyggingen (primærforebyggingen) kan nærmere presiseres som tre alternative strategier, nemlig som a) tiltak mot alle, b) tiltak mot alle i kritiske perioder, og c) tiltak mot alle i risikogrupper. Hun argumenterer også for at man utenfor medisinfagenes domene vil ha liten bruk for det tredje forebyggingsnivået. I stedet argumenterer hun for et nivå forut for det primære, som handler om å gå offensivt til verks for å fremme helse og trivsel. Det er imidlertid vanskelig å se hvilken nytteverdi denne presiseringen har for rusmiddelforebygging spesielt. Da har sannsynligvis begrepet "helsefremmende arbeid", forstått som å fremme bruk av befolkningens egne ressurser (NOU 1991:10) mer for seg som en tilvekst. Noe forenklet kan helsefremmende arbeid forstås som ressursorientert, mens forebyggende arbeid kan forstås som problemorientert. Imidlertid er også en slik inndeling problematisk, fordi den støter an mot forståelser av "forebygging" blant profesjonene innen sosialt arbeid. Klyve avgrenser rusmiddelforebygging fra annen forebygging, gjennom å skissere et "forebyggingsvindu" etter dimensjonene 1) intensjoner med tiltaket (rusforebygging/andre tiltak), og 2) resultater av tiltaket (virker/virker ikke rusforebyggende). Han argumenterer for at rusmiddelforebygging må forstås som "Tiltak/strategi igangsatt som rusforebygging" (Klyve 1998: 120). Dermed har han avgrenset domenet fra tiltak og strategier som uintendert virker rusforebyggende. I den utstrekning dette ikke skal forstås som et ønske om å ekskludere erfaringer fra andre prosjekter som gir rusmiddelforebyggende effekt, deler vi forståelsen av at intensjonen med tiltaket er avgjørende for om det skal forstås som rusmiddelforebygging. I sin betenkning til arbeidet med FBH viser Arvid Skutle ved Bergensklinikkene til typologien utviklet av psykologen Leiman, som skiller mellom konstruktive (tilnærmet lik helsefremmende), preventive (tilnærmet lik primærforebyggende - proaktive eller reaktive i forhold til problemutvikling) og korrigerende tiltak (når "skaden" har skjedd eller er i ferd med å skje) (Skutle 1999:7-9). Skutle argumenterer for at de tre nivåene danner en tiltakskjede med det samme mål for øyet (alle tiltak handler for eksempel om rusmiddelforebygging), hvilket sannsynliggjør at man kan oppnå aggregerte effekter av tiltak på de ulike nivåene. Det er vanskelig å se at ikke Caplan sin modell tillater det samme, altså at man ser tiltak i sammenheng og søker aggregerte effekter. Uansett står vi overfor den samme utfordringen med å fylle begrepene med innhold i forhold til rusmiddelforebygging spesielt. Det mest kritiske spørsmålet er dog om det er hensiktsmessig å arbeide for å rendyrke tiltak etter intensjoner på spesifikke nivåer. Det kan være at andre klassifikasjonsmåter setter oss bedre i stand til å forstå hva rusmiddelforebygging handler om. Dimensjoner rusmiddelforebygging kan defineres etter Det er lett å stirre seg blind på de mange mulige forståelsene av rusmiddelforebygging. Vi vil anbefale at man prøver å "skjære til beinet" hva det handler om, og begynner derfor denne utlegningen med en sannsynligvis provoserende enkel definisjon på rusmiddelforebygging. Vi tror utgangspunkt i klare rusmiddelforebyggende intensjoner er et mer hensiktsmessig utgangspunkt for en definisjon, enn utgangspunkt i nivåer for intervensjon. "Rusmiddelforebygging er alle aktiviteter som målrettet søker å motvirke bruk av legale og illegale rusmidler blant barn og unge inntil 18 år, og for dem over 18 år målrettet søker å motvirke bruk av illegale rusmidler, samt ved bruk av legale rusmidler målrettet søker å forhindre fysiske og psykiske skadevirkninger for brukeren eller personer i dennes omgivelser." I likhet med Klyve legger vi altså vekt på at intensjonen må være rusmiddelforebygging. Derav følger også at det er snakk om målrettede handlinger, rettet både mot bruker og dennes omgivelser. Det sannsynligvis mest provoserende i definisjonen, er at den knytter an til norsk lovgivning om bruk av rusmidler, ved å markere et skille først ved 18 års alder. Det kan synes urealistisk, men det er selvfølgelig intet avgjørende argument mot en definisjon. Innsigelser må baseres på normativ argumentasjon, for eksempel om hvorfor en slik forståelse av rusmiddelforebygging ikke er ønskelig. Sannsynligvis vil det gi rom for mange fruktbare diskusjoner. Definisjonen er med vilje laget svært vid, for å favne det utall av fremgangsmåter som er utviklet. Det er mange veier til målet, og ingen bør ekskluderes som irrelevante i utgangspunktet. Derimot foreslår vi at konkrete prosjekter søker å presisere seg langs en rekke dimensjoner. Vi har laget en tentativ oversikt over slike dimensjoner, og følger opp hvert av hovedpunktene i egne avsnitt. Vi gjør spesielt oppmerksom på at disse dimensjonene også kan være relevante for å beskrive prosjekter i en case-samling i FBH. Tabell 3.1 Dimensjoner i rusmiddelforebygging
Individuelle mål Det første en bør presisere er målet for rusmiddelforebyggingen, hvilke endringer skal en slik intervensjon bidra til å realisere? Den viktigste demarkasjonslinjen går mellom individuelle og kollektive mål. Mens de individuelle målene er knyttet til endringer hos enkeltindivider, er de kollektive målene knyttet til planverk og visjoner for alle innen avgrensede arenaer. De kollektive målene har alltid individer som enheter i siste instans, følgelig er det en dynamikk mer enn dikotomi mellom disse to grovt skisserte måltypene. Individuelle mål kan for enkelhets skyld deles opp i endringer i kunnskapsnivå, holdninger og atferd. Med rusmiddelforebygging som tar sikte på endringer i kunnskapsnivå, tenker en nærmest automatisk på faktaformidling om rusmidler på (i hovedsak) skoler. Det er generelt stor skepsis til at slik virksomhet er effektiv i å påvirke faktisk bruk av rusmidler (Rusmiddeldirektoratet 1998a). Informasjonsopplegg møter ofte mer eller mindre rettmessig kritikk for å være fundert i overforenklede atferdsteorier, som ser bort fra at elever tolker den informasjonen de får og tillegger den et selvstendig meningsinnhold. Det er en velkjent sosioalpsykologisk innsikt at mennesker ofte velger ut den informasjon som passer med deres eksisterende virkelighetsforståelser, og ikke uten videre endrer på noen personlige egenskaper som følge av informasjon. På den annen side er det neppe tvil om at et høyt kunnskapsnivå generelt er et gode, og kritikken må sannsynligvis forstås mer som en kritikk mot fremgangsmåter, enn som en kritikk mot intensjonene. Som vi skal komme tilbake til i kapittel 4.2, er det stor interesse for andre fremgangsmåter enn formidling av informasjon, spesielt er det interesse for interaktive undervisningsopplegg. Endringer i kunnskapsnivå kan imidlertid forstås videre enn endringer i kunnskap om rusmidler og virkninger av disse. Lærere har etter alt å dømme et meget stort behov for faktakunnskaper, for å identifisere personer (elever) med rusmiddelproblematikk (Opseth 1998). Dette er et langt på vei neglisjert område for kunnskapsformidling (Schultz 1998), selv om det finnes enkelte unntak (Stubsjøen 1995). Det er også velkjent at rusmiddelmisbrukere og deres pårørende har ofte svært mangelfull kunnskap om hvor de kan henvende seg for å få hjelp, og ofte ikke kjenner til de tilbud som finnes i lokalsamfunnet eller kommunen (Hauge 1999b). Det å ha kjennskap til de tilbud som finnes, og slik sett ha forutsetninger for å bli en kompetent "bruker" av de tilbudene som eksisterer, betegnes ofte som "health literacy" (se for eksempel Nutbeam 1998). Holdningsendringer er vektlagt spesielt i prosjektbeskrivelsen til FBH (Nordlandsklinikken 1998). Rusmiddelforebygging som tar sikte på endringer i holdninger, har en historie for å gjøre det med utgangspunkt i faktakunnskap (se kapittel 4.3). Her har det imidlertid skjedd store endringer de senere årene, med stadig sterkere vektlegging av interaktive læringsopplegg både i skole (Rise og Wilhelmsen 1998; Flakstad 1996; Wilhelmsen og Klepp 1992) og i arbeidsliv (Bolstad 1996). Den sannsynligvis mest egnede måten å arbeide med holdninger på, er ved å få "dem det gjelder" i tale. Deres virkelighetsforståelser må fram og brynes med andres virkelighetsforståelser under trygge rammer. Det er en stor utfordring å utforme arenaer som fungerer slik at individer kan komme fram med sine forståelser, uten frykt for represalier av noe slag. I første omgang handler det om å bli bevisst på egne holdninger, for så i neste omgang å reflektere over dem, og eventuelt endre dem (mer eller mindre planmessig). Etter alt å dømme er det kritisk at disse arenaene ikke blir sentra for manipulasjon og meningsterror, men at ansvaret for holdningsdanningen hviler på den enkelte. Skolen burde være en velegnet arena for denne type holdningsdanning, all den tid (den generelle delen av) læreplanverket sterkt vektlegger betydningen av at elevene må få utvikle selvstendige holdninger. Det følger også av dette at rusmiddelforebygging som søker å påvirke holdningsdanning, har mye å hente fra empowerment-tenkningen. Den enkelte må selv få ansvar og myndighet for de holdninger vedkommende utvikler. "Forebyggerne" må ha tillit til at den enkelte utvikler holdninger som er hensiktsmessig for vedkommende selv. Det oppstår en etisk konflikt i det øyeblikk enkeltpersoner utvikler positive holdninger til rusmiddelmisbruk.8 Den tredje typen individuelle mål er atferdsendringer. De mest nærliggende her er selvfølgelig koblet til faktisk bruk av rusmidler, og typiske målsettinger er heving av debutalder og nedgang i konsum. Mye av kritikken mot rusmiddelforebygging er basert på at det ikke utvikles intervensjoner som gir langvarige signifikante effekter på konsum (Foxcroft 1995, Keeling 1995), og slik sett forstås rusmiddelforebygging ofte som fånyttes. Vi skal komme tilbake til dette temaet i kapittel 4.1, men noe foregriping av argumentene der synes å være på sin plass her. Felles for de prosjektene som ikke kan dokumentere effekter på konsum, er at de er ekspertdesignet og implementert over en avgrenset periode, for gjennom kvasieksperimentelle design å kontrollere effekter av intervensjon. Oppleggene har ofte vært meget spesifiserte med hensyn til innholdskomponenter, slik at det ikke med rimelighet kan hevdes å være lagt til rette for interaktivitet eller "dem det gjelder" sine virkelighetsforståelser. Sannsynligvis er derfor mye ugjort med hensyn til å utforme rusmiddelforebyggende intervensjoner som kan ha effekter på konsum. Det er imidlertid også en annen type atferdsvariabel som fortjener oppmerksomhet, nemlig kommunikasjon om rusmiddelbruk. Som vist i det foregående avsnittet kan dette også kobles til holdningsmål, men mer allment er det grunn til å fokusere på kommunikasjon som viktig for å adressere myter og bryte opp tabuiserte forestillinger om bruk av rusmidler. Dette gjelder, som tidligere vist, ikke minst i forhold til kommunikasjon mellom foreldre og deres barn, men generelt også mellom voksne og unge, mellom unge, og mellom voksne (hvor kommunikasjon mellom fagfolk med ulik utdanningsbakgrunn er et viktig særtilfelle). Det er verdt å merke seg at nettopp økt kommunikasjon synes å være målsettingen med flere av de nyere oppleggene (Rusmiddeldirektoratet 1998b, c og d; Perry m.fl. 1996), ikke minst mellom foreldre.9 Kollektive mål Kollektive mål må knyttes til avgrensbare arenaer, for eksempel skoler, arbeidsplasser, nærmiljø, lokalsamfunn, kommuner eller nasjoner. De vil typisk innebære målrettet arbeid for endringer i planverk og strategiske dokumenter, og koblingen til faktiske endringer hos individer kan være løs. Det betyr selvfølgelig ikke at de ikke kan være av stor praktisk betydning også, for eksempel er det grunn til å anta at pålegget hver kommune har om å utforme en "Handlingsplan mot rusgift", vil berede grunnen for mer helhetlig tilnærming til rusmiddelforebygging innenfor arenaene på kommunenivå. Et sentralt poeng med kollektive mål er at de er organisatorisk forankret, og således gir det rusmiddelforebyggende arbeidet en plass innenfor ordinær drift. På den måten kan man overvinne svakheter som hefter ved prosjekter, nemlig mangelfull oppfølging over tid. Et spesielt interessant tilfelle er lokalsamfunnsutvikling, hvor man søker å trekke veksler på de samlede organisatoriske ressurser innenfor et geografisk avgrenset område. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 5.2. Her er det tilstrekkelig å vise til at kollektive mål må forstås som i utgangspunktet løst koblet til individuelle mål, men også at de har potensialet til å fremme slike mål systematisk. Gode planer har typisk prosessmål og ikke konsummål (se kapittel 4.2). De beskriver mer fremgangsmåter for å finne ut, enn fremgangsmåter for å realisere bestemte innhold. Spissformulert: De ser menneskene på den aktuelle arena som subjekter, og ikke objekter for rasjonell planmessig handling. Slett ikke alle rusmiddelforebyggende tiltak kan ha nedgang i faktisk bruk av rusmidler som målsetting, men de kan virke rusmiddelforebyggende like fullt. Det kommer an på hvordan man definerer rusmiddelforebygging. I den forsøksvise definisjonen som ble lansert ovenfor, ble det lagt vekt på målrettet å motvirke illegal bruk, og på målrettet å forhindre fysiske og psykiske skadevirkninger hos brukeren eller dennes omgivelser. Begrepet "målrettet" fortjener en liten presisering her i forbindelse med gjennomgang av mål. Med målrettet menes ikke nødvendigvis instrumentell rasjonalitet, men simpelthen at man skisserer mål som man systematisk søker å realisere. Målrettet rusmiddelforebygging kan derfor like godt være tiltak for å utvikle en visjon for rusmiddelarbeidet i en kommune, som tiltak for å heve debutalder for bruk av alkohol. Står man ikke da i fare for å ende opp i fullstendig relativisme, hvor det ene tiltaket forstås som like bra som det annet, bare man hefter ved en intensjon om rusmiddelforebygging? Nei, simpelthen fordi kvaliteten på tiltak må vurderes opp mot målene for det. Vi forstår altså målformuleringsfasen som svært viktig, fordi det er her man bestemmer hva som er rusmiddelforebygging, og som man vurderer sine erfaringer opp mot. Nettopp fordi det å fastsette mål både er komplisert og mangesidig, tror vi det er mye å hente på å involvere "dem det gjelder" i denne fasen. Og nettopp fordi årsaksforholdene bak bruk og misbruk av rusmidler er kompliserte og mangesidige, er det lite hensiktsmessig å avskrive noen forståelser eller fremgangsmåter som irrelevante i utgangspunktet. Evaluering av resultater Mange av de erfaringer som er gjort innen rusmiddelforebyggende arbeid i norsk sammenheng er ikke evaluert, hvilket selvfølgelig er uheldig for erfaringsoverføring. Det etterspørres ofte "fakta" om effektene av ulike tiltak, og i forskningslitteraturen ser man stadige anbefalinger om mer systematisk forskningsinnsats under såkalte "kontrollerte" betingelser (kvasieksperimentelle forskningsdesign med kvantitative metodetilnærminger). I denne sammenheng skal vi naturligvis ikke gå inn i en grunnlagsdiskusjon om forståelser av hva vitenskap er, men konstatere at kvalitative tilnærminger med det siktemål å forstå prosessene som får intervensjoner til å lykkes eller mislykkes ut fra avgrensede siktemål, må forstås som primære i forhold til kvantitativ tilnærming. Man må ordfeste før man kan tallfeste (Kalleberg 1996). Det er all grunn til å se nærmere på ambisjonsnivået i evaluering av rusmiddelforebyggende tiltak, sannsynligvis legges lista ofte for høyt, med det resultat at lite eller intet blir dokumentert. Det er imidlertid relativt beskjeden innsats som skal til for å få til hensiktsmessig evaluering, særlig innenfor det ambisjonsnivået FBH retter seg mot, med fokus på praktisk anvendelighet. Det er i hovedsak to momenter som er særlig relevante ved evaluering av praktisk rusmiddelforebygging. For det første bør evaluering "bygges inn", slik at resultater som etableres underveis tilbakeføres og muliggjør kursendringer hvis ønskelig. For det andre bør det finne sted skriftlig dokumentasjon av de erfaringene som er gjort. Dette behøver absolutt ikke ha preg av "forskning", men mer være beskrivende fortellinger om erfaringene med prosjektet. Slike notater vil ha stor nytteverdi ved en senere oppsummering av erfaringene, og de kan potensielt ha stor nytteverdi for også for andre, hva enten de er praktikere eller forskere. I denne sammenhengen kan nettversjonen av FBH gjøre viktig nybrottsarbeid, ved å senke terskelen for erfaringsoverføring mellom "praktikere" innen rusmiddelforebygging.
Målgrupper - og hvordan nå dem? Å spesifisere målgrupper henger selvfølgelig nøye sammen med de mål man har utviklet. I praksis er det ofte ukomplisert å presisere målgrupper, det kan for eksempel være "alle elever på X-skolen; alle ansatte på Y-bedriften; befolkningen i Z-lokalsamfunnet". Utfordringen for rusmiddelforebyggende arbeid er som regel en helt annen, nemlig å mobilisere målgruppene (Cohen og Linton 1995). Selv i de tilfellene hvor det er ønskelig å få individer i målgruppene til å lese tilsendt informasjon, er det relevant å benevne dette som mobilisering - av tid, ressurser og interesse. Det er neppe noen overdrivelse å påstå at svært mye av det rusmiddelforebyggende arbeidet som er gjort, ikke har satt egeninteressen til "dem det gjelder" i høysetet, og hvorfor skal de da mobilisere? Her står man overfor betydelige utfordringer (se også kapittel 5.3), for rusmiddelforebyggende tiltak må ha positive og synlige svar på spørsmålene "Hvorfor vil du at jeg skal endre noe ved meg selv? Hva får jeg igjen for dette?". Det vanlige er derimot at målgruppene forstås som objekter for en intervensjon, som skal endre seg som følge av bestemte stimuli, og hvis virkelighetsforståelser er underordnet (Chambers 1997). Dette er selvfølgelig ikke unikt for rusmiddelforebygging, de samme tendenser er tydelig i alt annet forebyggende og helsefremmende arbeid, hvor for eksempel "involvering" ofte tar form av så vel manipulering som gratisarbeid. Et annet moment av stor praktisk og etisk betydning, er at man ofte når de allerede ressurssterke med helsefremmende og forebyggende tiltak. Man står følgelig i fare for å styrke de allerede sterke (NOU 1998:18). I dansk sammenheng har man vært særlig kritisk til denne tendensen: "Når man setter i gang lokalbaserte prosjekter som har bottom-up-strategier og prosessorienteringer som metodisk grunnlag, må ansvar og kompetanse delegeres. Dette medfører at kunnskap samles på forskjellige plan. En slik, spredt viten kan øke interesskonfliktene som finnes på forhånd. Vi får majoritetens diktatur; de mange og best artikulerte gjennomfører sine egne ønsker. Stigmatiseringen av de ressurssvake er mer konkret i lokalsamfunnet enn på sentralt plan." (Elmeland og Nygaard 1998: 19). Andre bidragsytere ser den samme faren, men mener den kan håndteres når man er bevisst på at den eksisterer (Raeburn og Rootman 1998). Den sentrale utfordringen blir å utforme tiltak slik at deltakerne i målgruppene 1) ser nytten i å delta for eget vedkommende, og 2) kommer til orde med sine virkelighetsforståelser, forslag og interesser. Dette er utfordringer vi følger opp i kapittel 6. Menneskesyn - hva er det gode liv for den enkelte? Sentralt innen empowerment- og den helsefremmende tradisjonen er begrepet "livskvalitet". Hvem skal ha definisjonsmakt til å bestemme hva som er det gode liv for den enkelte? Her kommer rusmiddelforebygging raskt opp i vanskelige dilemmaer, særlig hvis målsettingen er totalavhold fra rusmidler. For en del målgrupper, hvorav heroinmisbrukere på Metadon kanskje er det mest ekstreme og potente eksempelet, vil livskvalitet ofte være å mestre egen situasjon i hverdagen - mer enn å være helt fri fra rusmidler. Livskvalitet må/kan derfor forstås også som noe mer og annet enn for eksempel en målsetting om totalavhold fra rusmidler. Det er opplagt en utfordring for tiltak innen rusmiddelforebygging eksplisitt å gjøre rede for sine forståelser av livskvalitet, og hvordan egne tiltak fremmer eller hemmer livskvalitet. Fundamentalt sett handler dette om hvilket menneskesyn man legger til grunn.
Nivåer i forebygging Vi viste tidligere til de ulike nivåene i forebyggingspanoramaet, og kunne konstatere at det eksisterer minst ti forskjellige presiseringer av disse. Felles for dem alle er at de søker å presisere tilnærminger avhengig av hvilken situasjon man antar at målgruppene er i. En selvfølgelig innvending er at antakelsene til dem som utformer rusmiddelforebyggende tiltak kan være annerledes enn tilsvarende hos "dem det gjelder". En annen innvending er sannsynligvis viktigere, nemlig at det nivåer ofte (feilaktig) får samme status som mål. I realiteten står man jo så å si aldri overfor målgrupper som kun har "behov for" samme type nivåtiltak, og individer i målgruppene kan også ha ulike behov avhengig av tid og sted. Spissformulert: Rusmiddelforebygging bør søke legitimitet i målformuleringer, presiseringer av hvordan man skal nå målgruppene, og utforming av realistiske mål, ikke med utgangspunkt i nivåtenkningen. Selvfølgelig er det også fordeler med nivåtenkningen, hvorav den viktigste kanskje er at den gjør oss oppmerksom på at ulike individer har ulike behov og interesser. For å fange inn mangfoldet av slike behov og interesser blir imidlertid nivåinndelingene altfor grove. En nærliggende slutning er at vi bør søke å utforme tiltak som er overgripende, altså ha for øye at innenfor en og samme målgruppe kan det både være individer som har interesse i elementær informasjon om rusmidler, og individer som har behov for behandling. Vi bør ha noe å tilby dem begge. Hvordan skal rusmiddelforebyggingen forankres? Langt de fleste rusmiddelforebyggende tiltak som iverksettes er organisert som prosjekter, altså engangshendelser med klart definert begynnelse og slutt. Samtidig vet vi at det å utvikle kunnskap, holdninger og stabile atferdsmønstre er prosesser som strengt tatt følger oss fra vugge til grav. Selvfølgelig kan et prosjekt gi opphav til signifikante hendelser i enkeltmenneskers liv, og således ha virkning langt utover en avgrenset prosjektperiode. Dette hører dog utvilsomt til unntakene. "Regelen" er nok snarere at forståelser av rusmiddelbruk endrer seg som følge av erfaringer, og at det foreligger et relativt konstant behov for å kommunisere om disse. Dette er spesielt aktuelt for ungdommer, som ofte overlates til seg selv og jevnaldrende når de skal "lage mening" av erfaringene sine. Det er følgelig behov for å forankre "noe" på de arenaene man intervenerer med rusmiddelforebygging, men hva? Dette "noe" er neppe faktakunnskaper, oversikter over de "rette" holdningene eller "rett" atferd, men derimot kompetanse i hvordan man går fram for å håndtere de erfaringene man gjør seg (hvor det å kunne kommunisere med andre sannsynligvis er den viktigste kompetansen). Alle organisasjoner har potensiale for å forankre denne type kompetanse, ikke minst skoler og arbeidsorganisasjoner. Det er snakk om prosesskompetanse mer enn produktkompetanse. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 5.2. Avsluttende bemerkninger om ontologisk status Vi kan konkludere med at vi kan leve godt med flertydige forståelser av hva rusmiddelforebygging er, men også at det er en vedvarende utfordring ved denne typen aktiviteter å presisere tydeligere hvordan begrepet konkret (og kontekstavhengig) skal forstås. Et stykke på vei handler rusmiddelforebygging om hvordan vi beskriver det vi holder på med. Det er relativt ukomplisert å argumentere for at noe er spesifikt rusmiddelforebyggende, hvis man samtidig er åpen for at tiltakene man iverksetter også kan ha (positive og negative) utilsiktede konsekvenser på andre områder. På den ene siden kan vi argumentere for noe som er spesifikt for rusmiddelforebygging, og samtidig kan vi låne innsikter og inspirasjon fra andre forebyggingsområder. Det sistnevnte er kritisk viktig, fordi bruk av rusmidler er tett sammenvevd med andre praksiser. Derfor er da også generell forebygging rubrisert som "moderne" i typologien i kapittel 2. For praktisk rusmiddelforebygging er det opplagt viktigere å involvere "dem det gjelder" slik at de mobiliserer, enn å utforme tiltak "fra oven" for å tilfredsstille misforståtte krav til "vitenskapelighet". Den største forskningsmessige og praktiske utfordringen er utvilsomt å forstå de prosesser og mekanismer ved hvilke rusmiddelforebygging gir ønskede eller uønskede resultater. Dette er en utfordring som ikke kan møtes (kun) med kvantitative metodetilnærminger, noe vi kommer nærmere inn på i neste kapittel. 4 Det kan selvfølgelig diskuteres om bruk av illegale rusmidler skal forstås som et folkehelseproblem, eller primært som et kriminalitetsproblem. I praksis viser det seg imidlertid klare fellestrekk i fremgangsmåtene overfor befolkningen, uavhengig av om rusmiddelet er legalt eller illegalt. Det er derfor neppe hensiktsmessig å innføre vanntette skott mellom alkohol og andre typer av rusmidler, når fokus er på endringer i offentlig politikk og virkemiddelutforming (mer om forskjellene mellom rusmidler i delkapittel 3.2). 5 En innvending mot forebyggende arbeid generelt, er at det bidrar til å reprodusere ulikhet ved at man styrker de allerede sterke, men ikke når de svakeste gruppene. Hvordan man kan motvirke en slik tendens kommer vi tilbake til, særlig i kapittel 6. Det er for øvrig verdt å merke seg at NOU 1998:18 legger stor vekt på hensynet til de svakeste gruppene, som et argument for å ha en aktiv forebyggende virksomhet. 6 Dessverre kan vi ikke gi Samuel Butler rett i at "En definisjon er innhengningen av en idès villniss med en mur av ord." (Holmgård 1997). Det finnes simpelthen ingen helhjertede forsøk på å bygge slike murer av ord. 7 En kollega ved HENÆR-senteret kan fortelle at en tverrfaglig gruppe hun var med i brukte et halvt år på å komme fram til en omforenet forståelse av hva "forebyggende arbeid" skulle forstås som. Dette er muligvis spennende nok, men intet lystig utgangspunkt, dersom man ønsker å bruke tid og ressurser på "noe som nytter". 8 Historielærere opplever samme type dilemma ved empatisk orientert undervisning om de politiske "ismene". På den ene siden er det ønskelig at elevene utvikler selvstendige holdninger til totalitære politiske ideologier, mens det på den annen side ikke oppleves som ønskelig at elever ender opp som tilhengere av for eksempel nazismen. Det finnes selvfølgelig ingen "fasit" for hvordan slike situasjoner skal håndteres. 9 Med hensyn til samarbeid mellom foreldre og fagfolk utvikles det for tiden viktige innsikter gjennom Foreldreveiledningsprogrammet (initiert av Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet). Se for eksempel Aanderaa og Ulvestad (1998).
Copyright
©
1999
forfatteren
|