Marit Strandquist:
Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

6. FAST SYKEPLEIERKONTAKT TIL STUDENTENE



Studentene var de siste årene blitt veiledet av lærer, kontaktsykepleier og klinisk veileder i somatisk sykehuspraksis (kapittel 2). Klinisk veileder var sykepleier på post, frikjøpt i ¼ stilling for studentveiledning.

I intervjuundersøkelsen av sykepleiere, sykepleieledere og lærere i Vestfold våren 1997 (Lyberg og Strandquist, 1998) kom det frem at mange mente at kliniske veiledere hadde hevet kvaliteten på veiledning i praksis, og at de hadde fungert som døråpnere for høgskolen ved praksisinstitusjonene. Mange var likevel usikre i forhold til ordningen. Det ble mange som skulle samarbeide, og vanskelig å fordele oppgaver mellom veilederne. Lærer ble etterlyst på post, og kontaktsykepleier ønsket løftet mer frem (kapittel 2).

 

Table Of ContentsTop Of Page

6.1 ORDNINGEN MED KLINISK VEILEDER BORTFALLER

Prosjektgruppen drøftet resultatene fra intervjuundersøkelsen og sammenlignet med egne erfaringer. Meningene var at kliniske veiledere fylte rollene sine noe forskjellig, men at funksjonsbeskrivelsen kliniske veiledere selv hadde utviklet dekket arbeidsområdet. Prosjektgruppen tok i sitt tredje møte for seg denne funksjonsbeskrivelsen.

Oppgaver for klinisk veileder var:

  • Forberede studenters oppstart i praksis. Føre korrespondanse, planlegge første dag
  • Utarbeide og distribuere skriftlig informasjonsmateriale om sykepleieutfordringer i postene
  • Motivere og forberede kontaktsykepleiere til å ta på seg studentansvar
  • Delta sammen med kontaktsykepleier og lærer i formelle samtaler med student
  • Delta i veiledning av student, undervise, avlaste kontaktsykepleier
  • Være ressursperson for kontaktsykepleiere
  • Være bindeledd mellom skole og praksisfelt
  • Ordne besøk for studenter ved andre avdelinger.
  • Organisere "avdelingsveksling", et studieopphold på annen sengepost i løpet av praksisperiodens 13 uker. Klinisk veileder la til rette for at hver student fikk erfaring fra annen sengepost i opptil tre uker.

Prosjektdeltakerne mente at kliniske veiledere vektla de ulike oppgavene noe ulikt. Noen la vekt på å avlaste kontaktsykepleier. Andre la vekt på å lage ulike undervisningsopplegg for studentene. De underviste studenter om apparatur, dokumenter osv.. Det var stor forskjell på hvor mye klinisk veileder var tilstede på posten. Noen arbeidet 75% stilling som sykepleier på posten der de ellers var klinisk veileder. Andre var kun tilstede på posten når de var der som klinisk veileder, og arbeidet ellers ved andre sengeposter, annen institusjon eller hadde nattstilling. På den andre siden var det kliniske veiledere som i tillegg arbeidet som sykepleier på post, og kunne bidra i studentveiledningen også i arbeidstiden som sykepleier.

Oppgavene til klinisk veileder dreide seg om administrasjon, veiledning av student og veiledning av kontaktsykepleiere. Prosjektgruppen tok for seg hver og en av oppgavene og vurderte hvem som var best egnet til å ivareta den. Den som hadde relevant myndighet og kompetanse, og var tilstede for å kunne utføre oppgaven, ble ansett som best egnet. På denne måten ble alle oppgavene i studentveiledning fordelt.

Det viste seg at alle oppgavene klinisk veileder hadde hatt, like godt kunne ivaretas av andre.
Høgskolen kunne forenkle organiseringen, og lærer ta seg av flere administrative oppgaver. Noen administrative oppgaver ble tillagt avdelingsykepleier, fordi hun/han hadde det reelle ansvaret. På denne måten ble alle klinisk veileders oppgaver overlatt til andre. Kontaktsykepleier og lærer ble tildelt de fleste oppgavene i den foreslåtte avtalen. Kontaktsykepleier hadde samme kompetanse som klinisk veileder, men var mer tilstede for sin student. Dermed kunne kontaktsykepleier overta veiledningsoppgavene sammen med lærer.

I høringsrunden var mange opptatt av at kliniske veiledere hadde betydd et stort fremskritt for studentveiledning, og for samarbeidet mellom høgskolen og praksisinstitusjonene.

Flere uttalte at det derfor var vanskelig å forstå hvorfor prosjektgruppen hadde valgt bort klinisk veileder. Uttalelsene fra lokalsykehusene viste størst skepsis til å slutte med kliniske veiledere. Det var imidlertid stor enighet om at det var bra at kontaktsykepleiere ble løftet frem, og at lærer ble knyttet tettere til praksis. Ved sentralsykehuset var meningene om å ta vekk kliniske veiledere mer delte. Partene som ønsket å slutte med kliniske veiledere, så dette i sammenheng med ønsket om å trekke kontaktsykepleier mer frem. Kontaktsykepleier ble vurdert som den som kjenner studenten best, og som har hovedansvaret for oppfølgingen. Det ble sett som uhensiktsmessig å forholde seg til en ekstra person fra posten, den kliniske veilederen, i samarbeidet omkring enkeltstudenten.

De fleste uttalelsene fra Avdeling for Helsefag støttet at oppmerksomheten burde rettes mot kontaktsykepleierne fremfor kliniske veiledere.

Studentene hadde i sin høringsuttalelse ingen kommentarer i forhold til at ordningen med kliniske veiledere i avtalen var falt bort.

Uttalelsene forøvrig kan tyde på at når dørene for samarbeid først er åpnet, så trer et nytt ønske frem. Mange ser det som hensiktsmessig at "døråpneren", den kliniske veilederen, viker plassen for den daglige oppfølgeren, kontaktsykepleieren, i samarbeid med lærer. Uttalelsene fra høringsrunden viser en generell positiv reaksjon på at lærer knyttes sterkere til prakisisstedet og til at kontaktsykepleier løftes frem.

 

Table Of ContentsTop Of Page

6.2 KONTAKTSYKEPLEIER LØFTES FREM

Rammeplan for 3-årig grunnutdanning i sykepleie av 1987 stiller krav om fast sykepleierkontakt til studenten i praksis. Sykepleiere har ifølge Lov om sykehus undervisningsplikt overfor studenter.

I Vestfold hadde studentene de siste årene hatt to faste sykepleierkontakter i praksis: kontaktsykepleier og klinisk veileder.

Kontaktsykepleier var sykepleier på post, ansatt i ulike stillingsbrøker, fra 50-100% stilling. Det var vanlig at en kontaktsykepleier i lav stillingsbrøk delte veiledningsansvaret med annen sykepleier i lav stillingsbrøk (sekundærkontakt). Studentene fulgte kontaktsykepleiers vakter, for å ha mulighet for veiledning i takt med egen utvikling. Kontaktsykepleier veiledet og hadde ansvar for studenten i tillegg til fullt pasientansvar. Det var ikke frigitt tid til veiledning, tilbud om kurs og veiledning i å veilede var tilfeldig, og det var ingen godtgjøring for arbeidet.

Prosjektgruppen beskrev hvilke aktører som var involvert i studentveiledning og hvilke oppgaver som skulle ivaretas. De fordelte oppgavene utfra aktørenes ansvarsområde, kompetanse og tilgjengelighet.

Kontaktsykepleier ble ansett som den mest tilgjengelige av personene rundt studenten, og dermed mest egnet til kontinuerlig veiledning. En aktør som blir kjent med studenten, vet hva studenten er god for, og kan gradvis overlate medansvar til studenten på en forsvarlig måte overfor pasientene. Høringsrunden bekreftet forståelsen av kontaktsykepleier som sentral i veiledning av studentene. Det var også generell enighet om at kontaktsykepleier bør løftes mer frem, gjennom forbedring av kontaktsykepleiers veiledningskompetanse, arbeidsbetingelser og godtgjøring for studentveiledning.

Sykepleiere bes i avtalen om å melde sin interesse for å være kontaktsykepleier for et år ad gangen. Antall studenter på den enkelte sengepost vil variere gjennom studieåret. Avdelingsykepleier avgjør hvem som til enhver tid skal ha kontaktsykepleieroppgaven. Det utpekes en kontaktsykepleier pr. student. Kontaktsykepleier bør arbeide 75-100% stilling. Kontaktsykepleier er ansvarlig for å tilrettelegge veiledning for studenten også ved eget fravær, som kurs eller kort ferie.

Oppgavene til kontaktsykepleier dreier seg om å forplikte seg på å være kontaktsykepleier over en lengre periode, utvikle kompetanse gjennom kurs og jevnlige samarbeidsmøter med postens lærer, samt veilede og evaluere studenten i frigjort tid og i det daglige arbeidet. Dette utdypes i kapittel 6.2.1 og 6.2.2.

Table Of ContentsTop Of Page

6.2.1 KONTAKTSYKEPLEIERS ARBEIDSBETINGELSER

Avdelingsykepleiere og kliniske veiledere i prosjektgruppen beskrev hvordan de fant frem til hvem som kunne være kontaktsykepleiere. Oppgaven måtte gå på omgang, for kontaktsykepleiere ble veldig slitne. De beskrev hvordan kontaktsykepleier ikke hadde noen lettelser i pasientarbeidet, og hvor vanskelig det var å la kontaktsykepleier avbryte arbeidet for å snakke med student eller lærer.

VEILEDNING INNENFOR STILLINGSBRØKEN

Norsk Sykepleierforbund Vestfold (NSF) viste i sin høringsuttalelse til en Arbeidsrettsdom fra 18. november 1992 (sak mellom NSF og KS). Her slås det fast at veiledning av studenter må sees på som en del av den ordinære arbeidsplikt, og at sykepleiere ikke kan motsette seg ethvert veiledningsarbeid som er innenfor rammen av deres vanlige arbeidstid. NSF pekte videre på at avtalen om studentveiledning må overholde regler om overtid og merarbeid i Arbeidsmiljøloven og Hovedtariffavtalen.

Kontaktsykepleiers arbeid med studentveiledning må altså ifølge avtaleverket skje innenfor stillingsbrøken. I høringsrunden ble det pekt på at sykepleiere ofte må delta på kurs på fritiden. Avtalen sier ikke om dette vil gjelde kurs for kontaktsykepleiere. Også med avtalen "Praktisk veiledning" vil andre sykepleiere enn kontaktsykepleier måtte påregne å delta noe i veiledning av studenter.

VEILEDNING PARALLELT MED SYKEPLEIERARBEIDET

Fra skolens og kontaktsykepleieres side er det et klart behov for at kontaktsykepleier får anledning til å bli godt kjent med studenten ved praksisstart. Kontaktsykepleier bør arbeide tett sammen med studenten inne hos pasientene når studenten er ny i avdelingen. I avtalen er dette konkretisert til de to første ukene av praksisen. Høringsuttalelser pekte på at det kan være vanskelig å få til når kontaktsykepleier har aftenvakt, helgevakt eller teamlederansvar. Ekstra vanskelig blir det om det kommer mange studenter.

VEILEDNING UTEN PASIENTANSVAR

I tillegg til veiledning parallelt med sykepleierarbeidet, er det behov for samtaler mellom student og kontaktsykepleier i ro og fred uten pasientansvar. Uttalelser i høringsrunden pekte på prosjektgruppens arbeid som unikt, fordi det tydelig definerer at kontaktsykepleiers veiledning av studenter er en egen arbeidsoppgave, som går ut over sykepleierarbeidet overfor pasienter på post. Sykepleiere har veiledning av studenter som en forpliktelse uten rettigheter. Dette er ikke bra nok for studenten eller pasienten. Begge parter har et svekket tilbud når sykepleiers konsentrasjon og samtale er rettet mot den andre. Avtalen definerer konkret behov for frigjort tid fra pasientansvar for kontaktsykepleier for å kunne veilede sin student. Kliniske veiledere sier i sin høringsuttalelse at kontaktsykepleiere må kreve tid og mulighet for veiledning av studentene. Studentenes respons i høringsuttalelsen var at de satte pris på at kontaktsykepleier ukentlig skal veilede dem i ro og fred.

Sykepleiere i full stilling må derfor få reduserte sykepleieroppgaver på post for å ta på seg studentveiledning. Sykepleiere i deltidsstillinger kan dersom de ønsker det arbeide utover sin stillingsbrøk og få ekstra betalt.

ORGANISERING AV FRIGITT TID TIL VEILEDNING OG SAMARBEID MED LÆRER

Alle parter synes enige om at kontaktsykepleier bør veilede studenten og samarbeide med lærer i ro og fred, men samtidig kan tilsynelatende ikke kontaktsykepleier frigjøres fra pasientansvaret. Sykepleiers ansvar for pasienter løper ofte fra vaktstart til vaktslutt. Det er en konstant utfordring for kontaktsykepleiere å forlate pasientarbeidet for å veilede studenter med konsentrasjon og ro. Kontaktsykepleier kan imidlertid ikke pålegges veiledningsansvar utover sin stillingsbrøk.

Det er enklest for det daglige arbeidet med pasientene om flest mulig avtaler legges utenom vanlig vaktturnus. Kontaktsykepleiere, øvrig personale og studentene deler denne oppfatningen. Det anses som mest idéelt at veiledningstimene legges utenfor ordinær pasientansvarstid, gjerne i tilknytning til egne vakter, for eksempel etter dagvakt eller før kveldsvakt. Innføring av "arbeidslunsj", hvor lunsjpausen omregnes til arbeidstid, er også en løsning.

Arbeidet som legges til fritid kan registreres og omregnes i hele vakter. Kontaktsykepleiere stilte seg i høringsrunden positive til muligheten for å regne veiledningstimene som forskyvning av arbeidstid, som kunne avspasseres i hele vakter. En slik avspassering kunne skje i planlagte, forutsigbare former for både avdelingsykepleier og kontaktsykepleier.

Sykepleiere i deltidsstillinger kunne stilles fritt til å velge lønn for ekstravakt i stedet for avspassering.

Table Of ContentsTop Of Page

6.2.2 VEILEDNINGSKOMPETANSE

Prosjektgruppen anså det som gunstig at det gjennom en avtale kunne stilles krav til kontaktsykepleiere fra skolen, i stedet for kun å bygge samarbeidet på takknemlighet for velvillighet og tilfeldig veiledningskompetanse.

Også i høringsrunden ble det generelt sett positivt på å finne løsninger som kan gi kontaktsykepleiere mer anerkjennelse og stimulering, slik at de opplever det som positivt og utviklende å være kontaktsykepleiere.

Avtaleforslaget innebærer at Avdeling for helsefag tilbyr avgiftsfrie kurs for kontaktsykepleiere og veiledning hver tredje uke. Avdelingen ønsker å videreutvikle tilbudet om opplæring for kontaktsykepleiere. Å være kontaktsykepleier knyttes da til kompetanseoppbygging. Avdelingens kurs for kontaktsykepleiere er godkjent av NSF som kompetansegivende for klinisk spesialist. Det ble av flere stilt spørsmål til om lærers veiledning av kontaktsykepleiere kunne være kompetansegivende for sykepleierne. I den forbindelse kan det pekes på Buer-utvalgets innstilling om realkompetanse; at også erfaring skal gjelde som kompetansegivende (NOU 1997:25).

Table Of ContentsTop Of Page

6.2.3 GODTGJØRING FOR VEILEDNING OG MERANSVAR

Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, har de siste årene frikjøpt sykepleiere til kliniske veiledere i somatisk sykehuspraksis. Kostnaden for Høgskolen var i 1997 omtrent 370 kroner pr. student. pr. uke. Hensikten var at hver kliniske veileder, frikjøpt i ¼ stilling, skulle ha ansvar for to puljer studenter i semesteret. Hver pulje var på 4 studenter. Antall studenter har imidlertid variert sterkt, fra ingen til åtte studenter i løpet av ett semester.

PROSJEKTGRUPPEN DRØFTER ØKONOMISK GODTGJØRING

Allerede i det første møtet drøftet prosjektgruppen den manglende økonomisk kompensasjon til kontaktsykepleiere. Temaet viste seg å tre sterkere og sterkere frem gjennom prosjektgruppens møter, og også i høringsuttalelsene.

En av deltakerne i prosjektgruppen hadde en gang mottatt betaling for sensurering av studenters skriftlige arbeid i praksis, og beskrev hvordan dette hadde virket motiverende for arbeidet som kontaktsykepleier. Gruppen var enige om at lønn vil kunne virke motiverende for å ville være kontaktsykepleier, og kom i alle sine møter inn på betaling for kontaktsykepleiers arbeid. Temaet ble fokusert på forskjellige måter og fra ulike innfallsvinkler. Betaling ble fremhevet som en sterkt motiverende faktor. Antall kroner mente prosjektgruppen var noe underordnet, fordi betaling først og fremst har med respekt og anerkjennelse å gjøre.

I gruppens andre møte ble det stilt spørsmål ved om det er mulig å lønne kontaktsykepleiere. Det ble vist til at vernepleiere, jordmødre, helsesøstre, fysioterapeuter, og øvingslærere (lærere som veileder lærerstudenter som har praksis i grunnskolen) får lønn for veiledning utfra tariffavtaler. Det er ikke forhandlet frem tilsvarende avtaler for sykepleiere.

Deltakerne i prosjektgruppen drøftet spørsmålet om lønn til kontaktsykepleiere utenfor gruppen. Responsen fra kontaktsykepleiere var en sterk etterspørsel etter betaling. Flere av prosjektgruppens medlemmer hadde med synspunkter fra kollegaer om at det blir en stor skuffelse om sykepleiere ikke får økonomisk godtgjøring. De vil ha betalt for den jobben de gjør. Det ønskes lønnskompensasjon den perioden de er kontaktsykepleiere. Det ble samtidig ansett som rimelig at sykepleier da binder seg for å være kontaktsykepleier en lengre periode, for eksempel for et år. Honorar til kontaktsykepleiere ble ikke sett på som et tiltak som alene ville gjøre tilbudet til studentene bedre. Frikjøp av veiledningstid ble ansett som nødvendig i tillegg.

Betenkeligheter i forhold til å skulle gi kontaktsykepleiere økonomisk kompensasjon, ble fremført fra noen av lederne både fra praksis og ved høgskolen. Det ble påpekt at betaling for veiledningstjenester dreier seg om store summer, og at det må vurderes nøye hvordan pengene best vil gavne sykepleiere og studenter.

VELKJENTE FORSKJELLER BLANT PROFESJONSUTDANNINGENE

Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag (RHHS) har gjennom mange år registrert og gjort oppmerksom på at helse- og sosialfagutdanningene har problemer med gjennomføring av praksisstudiene. I 1997 gjorde de i brev til Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) oppmerksom på de store forskjeller som råder når det gjelder godtgjøring for praksisveiledere ved de forskjellige helse- og sosialfagutdanningene, samt lærerutdanningen (RHHS 1991-1997). Saken er fortsatt uavklart, men Departementets stillingstaken til dette avventes.

ARBEIDSGIVER KAN HONORERE KONTAKTSYKEPLEIER

I prosjektgruppen var det enighet om at høyere lønn til kontaktsykepleiere ville være motiverende for å veilede studenter. Høgskolen er imidlertid ifølge dom i arbeidsretten hindret fra å betale kontaktsykepleiere personlig.

Flere høgskoler betaler sykehusene varierende summer for praksisveiledning. Høgskolen i Nord-Trøndelag betaler for eksempel mellom 100 og 450 kroner pr. student pr. uke som veiledningsressurs til sykehusene (Helseregion Midt-Norge 1998, s.43). Veiledningshonoraret benyttes av sykehusene til frikjøp, kurs, møter og annet. Gjennom prosjektet "Praktisk veiledning" kom det ikke frem opplysninger om sykehus som benytter godtgjøringen til personlig honorar til praksisveiledere/kontaktsykepleiere.

Prosjektgruppen ønsket Norsk Sykepleierforbunds (NSF) vurdering av det økonomiske aspektet, og ba om høringsuttalelse fra NSF Vestfold.

I høringssvaret fra Norsk Sykepleierforbund ble det pekt på at det i domsslutningen fra Arbeidsrettsdommen av 18. november 1992, ikke ble tatt stilling til evt. godtgjøring for veiledning. Det er derfor ingenting i veien for at partene (NSF og arbeidsgiver) kan inngå avtale om lønnskompensasjon for veiledning av sykepleiestudenter. I høringsuttalelsen sier NSF Vestfold videre:

    "NSF har arbeidet med denne saken i mange år. Vårt krav står fast; den enkelte praksisveileder skal ha minimum kr. 500 pr. student pr. uke. NSF gjør også oppmerksom på at vi har en uenighet gående med Staten om godtgjøring for praksisveiledning innenfor det statlige tariffområdet. Søksmål er reist for arbeidsretten. Saken har vært oppe før, men er reist på nytt fordi vi har fått opplysninger om at andre yrkesgrupper vi ikke visste om, bl.a. politiet, får kompensasjon for å veilede studenter. Ellers vet vi at både vernepleiere, sosionomer og lærere får slik kompensasjon.

    I samråd med NSF's forhandlingsavdeling har vi kommet til at NSF bør kreve særskilte forhandlinger med fylkeskommunen (evt. kommunene når dette skulle bli aktuelt) med krav om lønnstrinn for kontaktsykepleiere ved inngåelse av veiledningsavtalen og som en betingelse for at en slik avtale kan inngås."

MIDLENE FØLGER STUDENTEN

Avtalen som ble utarbeidet innebar at Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, betaler samme sum til sykehusene for veiledning av studenter som med ordningen med kliniske veiledere. Med den gamle ordningen kjøpte høgskolen fri kliniske veiledere i ¼ stilling der det var varierende antall studenter. Postene tildeles etter ny avtale økonomiske midler utfra antall studenter de tar imot. At midlene følger studenten er et generelt prinsipp i budsjettsammenheng ved Høgskolen. Ved å frikjøpe kontaktsykepleiers tid, anvendes midlene direkte til veiledning av den enkelte student. Ved å følge dette prinsippet kan også studenters mulighet for å gjøre deler av sine studier i utlandet øke. Noen av midlene kan da brukes til studentstipendier.

Sykehusene ble stilt fritt til å velge mellom å fortsette med kliniske veiledere en periode, eller gå over til frikjøp av kontaktsykepleiere med den nye avtalen (kapittel 5.2). Avdeling for helsefag besluttet å betale sykehusene et bestemt beløp pr. student pr. uke, uavhengig av sykehusenes valg.

Ledelsen ved Avdeling for helsefag informerte i brev av 27.07.98 oversykepleiere og sjefsykepleiere ved sykehusene om hva overgang til ny ordning vil innebære:

    "Fra Høgskolens side innebærer det at vi fortsatt kjøper veiledningstjenester av sykehuset, men at det nå gjelder tjenseter utført av kontaktsykepleierne i avdelingen. Det er viktig at det er de dyktigste og mest motiverte sykepleierne som nå påtar seg oppgaven å være kontaktsykepleier.

    Godtgjøring for veiledning av sykepleiestudenter kan gå til "frikjøp" av tidsressurs for den enkelte kontaktsykepleier, men vi anbefaler at det avsettes en sum pr. avdeling som kan gå til faglig stimulerende tiltak (for eksempel kurs, bøker etc). Pr. idag er godtgjøringen ca. kr. 370 pr. student pr. uke. Vi tar forbehold om at det ikke er skrevet kontrakt på overordnet nivå, og gjør oppmerksom på at beløpet kan endre seg."

EKSTRA HONORAR FOR VEILEDNING INNENFOR STILLINGSBRØKEN

Det beste alternativet utfra høringsrunden er lønnskompensasjon til kontaktsykepleiere. Responsen fra høringsrunden er sterk og entydig i forhold til dette. Det vises til at alle sammenlignbare yrkesgrupper får lønn for å være veiledere. Om kontaktsykepleiere fikk lønn, ville det ifølge høringsuttalelsene øke motivasjonen for å veilede studenter betraktelig. Det ville være mulig å få frivillige søkere til å være kontaktsykepleiere, og trolig mulig å opparbeide et mer stabilt kontaktsykepleierteam med erfaring og kompetanse.

En forutsetning for lønnskompensasjon syntes imidlertid å være at NSF og arbeidsgiver inngår avtale om dette. Dette ligger utenfor Høgskolens myndighetsområde.

To av sykehusene i Vestfold valgte høsten 1998 å avslutte ordningen med kliniske veiledere. Sykepleiefaglig ledelse ved sykehusene besluttet uavhengig av hverandre at godtgjøringen fra høgskolen i sin helhet ville bli benyttet som honorar til kontaktsykepleiere i tillegg til vanlig lønn. Høgskolen betalte 390 kroner pr. student pr. uke til sykehusene, og honoraret til kontaktsykepleiere utgjorde studieåret 1998/99 omtrent 350 kroner pr. student pr. uke.

 

Table Of ContentsTop Of Page

6.3 VAR DET RIKTIG Å VELGE BORT KLINISK VEILEDER?

Ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, var studentene de siste årene blitt veiledet av to faste sykepleierkontakter i praksis: Klinisk veileder og kontaktsykepleier.

Da prosjektgruppen vurderte oppgavefordeling i studentveiledning i praksis ble en av de faste sykepleierkontaktene, klinisk veileder, valgt bort til fordel for kontaktsykepleier.
Høringsrunden viste at mange stilte seg uforstående til konklusjonen om å ta vekk klinisk veileder, når denne fikk en stor del av æren for å ha hevet kvaliteten på praksisstudiene.

Høringsrunden bidro imidlertid ikke med alternative løsninger i forhold til å ha bare én fast sykepleierkontakt til studentene i praksis. Konklusjonen etter høringsrunden ble derfor allikevel å velge bort klinisk veileder. Avtaleforslaget ble lagt frem for styret ved Avdeling for helsefag, som besluttet å gå inn for ny veiledningsmodell (kapittel 5.2).

Høgskolen i Østfold har forsøkt flere modeller for kjøp av praksisveiledning (Kristoffersen, 1997). En av modellene ligner Vestfolds ordning med kliniske veiledere. Konklusjonen fra Østfold sier at for studentene er kontaktsykepleier viktigst for deres læring. Dette gjelder også for studenter som har hatt klinisk veileder i tillegg til kontaktsykepleier. Kontaktsykepleiere mente i Østfold at kliniske veiledere hadde gitt dem støtte og oppfølging, som de før hadde savnet fra skolen. Ordningen med kliniske veiledere ble allikevel ikke videreført, fordi ordningen var kostbar og vanskelig å utnytte effektivt. Den viktigste grunnen til ikke å videreføre ordningen var at den medførte at en tredje person ble trukket inn i veiledningen. Flere sykepleiere opplevde at dette bidro til å frata dem ansvar for studentveiledning, noe de ikke ønsket. En annen grunn var at sykepleieledere stort sett ønsket seg en ordning med frikjøp av tid for sine kontaktsykepleiere.

Satsningsområder i Østfold er tiltak rettet mot kontaktsykepleier. En satser på motiverte kontaktsykepleiere, som bygger opp kompetanse over tid. I tillegg satses det på fremming og vedlikehold av motivasjonen, ved å ivareta behov for informasjon, bidra til veiledningskompetanse, oppfølging underveis i praksisperioden og frigjøring av tid til refleksjonspreget veiledning.

Studentene ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, hadde hverken i høringsrunden eller ved behandlingen av saken i Avdelingsstyret noen motforestillinger til bortfall av ordningen med kliniske veiledere. Studentenes evaluering av somatisk sykehuspraksis hadde stadig fremhevet kontaktsykepleiers avgjørende betydning. Kliniske veiledere ble på sin side ofte beskrevet som et positivt supplement, men ble ikke omtalt som avgjørende for studenten.

MÅ DET VÆRE ÉN FAST SYKEPLEIERKONTAKT TIL STUDENTENE?

Prosjektgruppen var inne på spørsmålet om sykepleiere på post sammen kan veilede studenten, i stedet for å velge ut en personlig kontaktsykepleier til hver student. Denne muligheten ble ikke drøftet videre, fordi Rammeplanen for grunnutdanning i sykepleie stiller krav om fast sykepleierkontakt til studentene.

Senere vurderte også prosjektgruppen kort om en kontaktsykepleier kan veilede to studenter samtidig. En mente da at begge studenter må følge kontaktsykepleiers vakter. Det ble pekt på at en slik ordning antagelig ville være en uhensiktsmessig stor utfordring og temaet ble ikke drøftet videre.

Prosjektet konkluderte med at kun én sykepleier velges ut til å være studentens faste sykepleierkontakt. Studenten følger kontaktsykepleiers turnus. Avdelinger har tidligere praktisert å tilby studenter to kontaktsykepleiere, eller en ekstra sykepleier som sekundærkontakt, dersom kontaktsykepleier har lav stillingsbrøk. Erfaringer viser at dette skaper en uklar ansvarsfordeling.

Avtalen presiserer at kontaktsykepleier har ansvaret også når hun ikke er tilstede, men for eksempel deltar på kurs eller er kortvarig syk. Sykepleier bør ha 75 - 100% stilling. Erfaringer har likevel vist at sykepleier i 60% stilling kan ha mulighet for tilstrekkelig oppfølging av studenten. Studenten er gjennomsnittlig tilstede 35 timer pr. uke på sengeposten.

Andre sykepleiere på post må da nødvendigvis også veilede studenten noe i det daglige arbeidet, men kontaktsykepleier har ansvar for å planlegge for og følge opp studenten også når hun/han ikke er der. Drøftinger med sykepleiere høsten -98 har så langt vist at ordningen med godtgjøring til den faste sykepleierkontakten oppleves rettferdig, fordi kontaktsykepleieransvaret over tid vil tilbys andre sykepleiere i avdelingen, og fordi det er enighet om at studentveiledning er en krevende tilleggsoppgave til det daglige arbeidet og ansvaret.

KAN FAST SYKEPLEIERKONTAKT VEILEDE FLERE STUDENTER?

Veiledningsordningene for sykepleiestudenter ved Høgskolen i Bergen (Mekki og Tollefsen 1998) og Høgskolen i Østfold (Kristoffersen 1997) innebærer at studentene får hver sin faste sykepleierkontakt i praksis, tilsvarende kontaktsykepleier ved Høgskolen i Vestfold.

Høgskolen i Nord-Trøndelag har satt i verk en modell hvor sykepleierkontakten, kalt praksisveileder, veileder flere studenter. Praksisveilederen har hovedansvar for veiledning og evaluering av alle studenter på den posten hun/han er ansatt som sykepleier (Dehli, 1997). Studentene er tilknyttet primærgrupper på post, gjerne to studenter pr. gruppe. Totalt er det ofte 8 studenter på en post. I primærgruppene deltar de øvrige sykepleiere med veiledning i løpet av arbeidets gang, uten å være knyttet opp mot en bestemt student (Helseregion Midt-Norge 1998).

Praksisveileder frikjøpes i deler av sykepleierstillingen for å ta seg av studentene. Frikjøpet tilsvarer 3,5 timer pr. student pr. uke + en praksisforberedende dag (Helseregion Midt-Norge 1998, s.43). Praksisveilederne samler denne disponible tiden i hele dager, hvor de er tilstede på post for studentene. Dagene benyttes for eksempel til innledende undervisning, og så får studentene øve selv. Tiden sikrer også mulighet for planlegging og refleksjon sammen med studentene.

Det rapporteres at: "Det kan synes som om studentene får best "uttelling" jo flere de er på en post, og hvor praksisveilederen er tilstede for studentene flere dager i uka." (Helseregion Midt-Norge 1998, s.34). Læreren veileder ikke i pasientrettet aktivitet, med unntak av når studenten har særlig behov for veiledning (Helseregion Midt-Norge 1998, s.43).

Modellen med praksisveiledere i Levanger tilsvarer på mange måter modellen med kliniske veiledere i Vestfold. Forskjellen er særlig at det ikke i tillegg er oppnevnt egne kontaktsykepleiere for studenten. Det er praksisveileder som tar seg av praksisplansamtale og evalueringer i forhold til alle studenter på post. På denne måten unngår Levangermodellen en ulempe som Vestfold erfarte: Det ble for mange som skulle samarbeide om den samme studenten. Andre forskjeller er at det sjelden er mer enn 4 studenter pr. post i praksis i Vestfold, mens det ofte er 8 i Levanger. Og at lærer i Vestfold deltar med veiledning i pasientsituasjoner på post.

Med Levanger-modellen er samarbeidet mellom sengepostene og lærer blitt betydelig forenklet. Lærer samarbeider med praksisveilederen, som har mulighet for å organisere alle møter på en ryddig måte.

Levangermodellen og Vestfoldmodellen har satset på utpeking av én ansvarlig sykepleier på post for studentene. Det er beskrevet viktige momenter en bør ta hensyn til ved valg av modell (Helseregion Midt-Norge 1998). Disse er:

  • Modellen er anvendbar som generell modell for all praksis innen somatisk sykehus.
  • Modellen er gjennomtenkt i forhold til praktisk gjennomførbarhet.
  • Få ressurser er nødvendig for gjennomføring og drift.
  • Stabil forutsigbar modell for sykehus og høgskole.
  • Det er ryddet tid hvor praksisveileder i ro og fred får veilede student uten pasientansvar.

Disse momentene er ivaretatt både med Levanger- og Vestfold-modellen.

Levangermodellen ønskes innført i helseregion IV (Helseregion Midt-Norge 1998). Modellen innebærer at færre sykepleiere til enhver tid må være informert om skolens læreplan. Praksisveileder vurderer flere studenter, får raskt erfaring med veiledning av ulike studenter og bredere evalueringsgrunnlag.

Vestfoldmodellen innebærer på sin side at flere sykepleiere må være orientert om studentarbeidet. Lærer deltar noe i pasientrettet arbeid på post sammen med student, og har organiserte samarbeidsmøter med postens kontaktsykepleiere hver tredje uke. Samarbeidsmøtene bidrar til at alle veiledere får delt erfaringer og samrådd seg med hverandre. På denne måten ivaretas at kontaktsykepleiere kontinuerlig drøfter skolens læreplan, og får sammenligningsgrunnlag fra flere studenter.

OVERORDNEDE PRINSIPIELLE SPØRSMÅL

Modellene synes å skille seg fra hverandre ved to prinsipielle forhold:

  • Hvor nær skal de to veilederne (lærer og sykepleierkontakt) være studenten?
  • Hvor er den gunstigste balansen mellom veiledning fra lærer og veiledning fra sykepleierkontakten?

Disse prinsipielle forholdene peker på enda mer overordnede spørsmål:

  • Hva er det studenten skal lære i praksis?
  • Hvordan kan studenten lære dette?

Lyberg og Strandquist gjennomførte 1997 en intervjuundersøkelse blant sykepleiere, ledere og lærere i sykehustjenesten og kommunehelsetjenesten i Vestfold (Lyberg og Strandquist, 1998). Det ble stilt spørsmål om hva det ble ansett som viktig at sykepleiestudenter lærer i kliniske studier.

To læringsområder ble utdypet i studien, evne til samhandling og evne til problemløsning. For begge disse læringsområder kom det frem som grunnleggende at studenten i klinisk praksis blir kjent med seg selv. Dette dreier seg om egne følelser, reaksjoner og forståelse av en situasjon. Studenten må på samme måte bli kjent med den andre, det vil si pasienten. Læring innenfor disse områder stimuleres ved at studenten hele tiden viser frem egne reaksjoner og egne vurderinger, og får respons på dette. Resultatene fra undersøkelsen samsvarte og gav utdypende beskrivelser av Fagermoens beskrivelser av sykepleiens læringsområder (Fagermoen 1993).

Avtalen som er utarbeidet i prosjektet "Praktisk veiledning" har vektlagt det som vesentlig at studenten følges tett i klinisk praksis. Én sykepleier, kontaktsykepleier, er valgt ut til dette, og studenten følger hans/hennes turnus. Ved at de to blir personlig og faglig kjent, øker muligheten for studenten til å vise frem og få respons på egne reaksjoner og forståelse av situasjoner. Kontaktsykepleier blir godt kjent med studentens kompetanse og kan gradvis overlate nye utfordringer til studenten. Etterhvert utvikler studenten selvstendighet og ansvar, og kan overlates ansvaret samtidig som kontaktsykepleier vet at læringen ikke er en risiko for pasienten. Lærer får her en viktig rolle i å veilede student og kontaktsykepleier i forhold til hva studenten bør legge vekt på å lære, hva som er minimumskrav, og hva som er for mye forlangt. Lærer deltar i praksis og kan jevnlig "oversette" praksissituasjoner til teori, og teori til praksis.

Modellen i Vestfold krever at flere samarbeider, og mer organisering enn Levangermodellen.
Organisering av sykepleie på praksisstedet og antall studenter på post kan ha betydning for valg av modell. Det gjenstår forskning på området: Hva skal studenten lære i praksis, og hvordan læres dette. Slik forskning vil være et viktig bidrag for utvikling av og valg av organiseringsmodell for studentveiledning i all klinisk praksis.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Marit Strandquist:
Praktisk veiledning : utvikling av avtale om veiledning av sykepleiestudenter på sengepost i sykehus

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold