|
Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998 | Copyright © 1999 forfatteren |
7.Organiseringen sentralt i Valdres - Nord-Aurdal kommune
Det kan synes noe bakvendt å plassere gjennomgangen av organiseringen av Prosjekt Endelig Lørdag sist i en evaluering av prosjektet, all den tid organiseringen på sett og vis kan forstås som en forutsetning for avvikling av Prosjekt Endelig Lørdag overhodet. Dette valget er imidlertid ikke tilfeldig. For det første er organiseringen viktig ikke bare under planleggingsfasen, men også kontinuerlig under gjennomføringen. Videre er det slik at mens teaterforestillingen og oppfølgingsseminaret er konkrete oppgaver sterkt avgrenset i tid, så er eventuell videreføring av innhold eller arbeidsmåter fra Prosjekt Endelig Lørdag helt avhengig av organisering. Det er følgelig erfaringer knyttet til organiseringen som potensielt sett kan ha de største effekter på det rusforebyggende arbeidet over tid. I dette kapittelet refereres det først til udiskutable suksesser med Prosjekt Endelig Lørdag. Suksesser som kom mye som et resultat av innsats fra den sentrale organiseringen av Prosjekt Endelig Lørdag, med sete i Nord-Aurdal. Det er gjennomført en meget stor organisatorisk innsats, med koordinering på tvers av sektorgrenser. Grunnen til at de vellykkede sidene ved prosjektet som sådan vektlegges så sterkt innledningsvis, er todelt. På den ene siden er det viktig å vise til alle de positive erfaringene som ble gjort med utgangspunkt i organiseringen, med tanke på senere gjennomføringer av prosjektet. På den annen side er det for å motvirke at den senere kritiske gjennomgangen av organiseringens hensiktsmessighet for videreføring av innsatsen, skal tilsløre det faktum at prosjektet ut fra en rekke kriterier var svært vellykket. Dernest følger en mer detaljert beskrivelse av prosjektorganisasjonen, blant annet hvordan den er forsøkt knyttet til eksisterende organisasjoner og planer, og det vises til sterke og svake sider ved de valgte løsningene. Et kapittelavsnitt er viet informasjonsarbeidet som er gjennomført. Her foretas det en todeling, mellom markedsføringstiltak på den ene siden, og informasjon rettet mot kommuner og skoler på den andre. Særlig sistnevnte informasjonstiltak var krevende. Avslutningsvis vil det bli sett på utfordringer i det videre arbeidet, både med hensyn til å følge opp dem som har tatt kontakt for å få hjelp etter prosjektet, men også for langsiktig satsing på skolene og i foreldregrupper. Det er for kort tid siden gjennomføringen til at en kan si noe systematisk om hvordan erfaringene for eksempel knyttet til organisering brukes i det videre rusforebyggende arbeidet, men enkelte kommentarer er det rimelig å knytte til dette. 7.1 Prosjekt Endelig Lørdags suksesser Avviklingen av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres kan forstås som vellykket ut fra en rekke kriterier. For det første var det en stor prestasjon av enkeltpersoner i Nord-Aurdal kommune, i samarbeid med Paal Sandø, å skape så mye entusiasme om Prosjekt Endelig Lørdag at det ble arbeidet videre med å realisere det i regionen. Arbeidet med å skaffe til veie bidragsytere til finansieringen av prosjektet, viser til et omfattende og kreativt forarbeid, hvor det må være skapt mye entusiasme på flere nivåer i Valdres (se oversikt nedenfor). Det ble gjennomført en premiere spesielt for ressurspersoner innen rusforebyggende arbeid i regionen, med stort fremmøte. Samme dag ble det avholdt et halvdagsseminar, også det med stor deltakelse og mange innlegg med gratulasjoner og lykkeønskninger. Dette bidro til en felles opplevelse av å være med på noe viktig, som utvilsomt ga mange positive forventninger til prosjektet som sådan. Det ble videre skapt blest om prosjektet gjennom media, som skrev mye og positivt om Prosjekt Endelig Lørdag. Den kunstneriske kvaliteten på produksjonen var utvilsomt høy, alle de unge voksne arbeidsledige som var rekruttert til prosjektet viste seg å ha ferdigheter innen musikk og teater langt ut over det gjennomsnittlige. Alle planlagte forestillinger unntatt en ble gjennomført. Alle elever på mellom- og ungdomstrinnet ved alle grunnskoler i Valdres fikk tilbud om sammen med sine foreldre å se teaterforestillingen "Endelig lørdag - snart e det Onsdag", og mer enn 80 prosent av målgruppen foreldre og elever benyttet seg av tilbudet. Forestillingen virket dessuten både mobiliserende og motiverende (se kapittel 5). Endelig fikk Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres Barnevernsambandet i Oppland sin pris for 1998. En budsjettoversikt viser at prosjektet i sin helhet er finansiert av (her nevnt i rekkefølge etter størrelse på bidrag):
Alle utgifter inkludert, hadde Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres en budsjettramme på 537.000 kroner, som ble gjennomført i første halvår 1998. Utgiftene knytter seg i hovedsak direkte eller indirekte til produksjonen av teaterforestillingen "Endelig lørdag, snart e' det onsdag". Det er verdt å merke seg at på inntektssiden ble kun 36.000 kroner budsjettert som inntekter fra forestillingen i seg selv, brorparten av midlene er altså skaffet til veie gjennom et spleiselag av relativt store dimensjoner. Dette viser til et omfattende forarbeide med å "selge" prosjektet til en rekke "sponsorer", i seg selv en innsats som krever organisering. Vi kommer tilbake til markedsføringen av prosjektet senere i kapittelet, og gir først en oversikt over organiseringen av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres. 7.2 Den sentrale organiseringen av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres Det er tidligere nevnt at Nord-Aurdal var vertskommune for gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres. Det var ansatte i kommunen og på Valdresklinikken som etter å ha overvært en seanse hvor Paal Sandø spilte utdrag av stykket alene, tente på konseptet og begynte å arbeide systematisk med tanke på å få Prosjekt Endelig Lørdag til Valdresregionen. Det er interessant å merke seg at engasjement fra enkeltpersoner var helt avgjørende for at prosjektet kunne gjennomføres. Det ble tidlig innsett at Prosjekt Endelig Lørdag kunne være til hjelp ved utarbeiding av Handlingsplan mot rusgift i kommunen, og at det kunne være nyttig for interkommunalt samarbeid om rusforebyggende arbeid i Valdres. Det ble tidlig etablert en prosjektorganisering, som man hadde gode erfaringer med fra et tidligere gjennomført sysselsettingsprosjekt. Konkret dreier det seg om fire fora/grupper, sammensatt på følgende måte: 1. Prosjektforum (deltakere fra alle kommunene i Valdres, og relevante fylkeskommunale samarbeidspartnere) Det ble orientert om Prosjekt Endelig Lørdag i Prosjektforum så tidlig som mulig, slik at det var kjent i ledelsen i alle kommunene i Valdres. Det ble lagt stor vekt på å sikre (moralsk) støtte til prosjektet fra kommuneledelse, herunder også etatssjefer og rådmenn. Velvilje fra toppledernivå i kommunen ble sett på som en forutsetning for at prosjektet kunne gjennomføres overhodet. Mye tyder på at dette arbeidet var vellykket, særlig sett i sammenheng med egne informasjonsmøter til kommuneledelsen i hver enkelt kommune (se beskrivelse i kapittelavsnittet om informasjonsvirksomhet nedenfor). Styringsgruppa var identisk med ledergruppa i Nord-Aurdal kommune, samt leder for Arbeidskontoret i Fagernes. Det overordnede ansvaret for drift og økonomi i prosjektet ble lagt her. Både denne gruppa og Arbeidsgruppa bidro til felles forståelse av prosjektet på tvers av etatsnivå i Nord-Aurdal kommune, og bidro mye til entusiasmen for prosjektet. Begge disse gruppene hadde sitt utspring i kommunen og Arbeidskontoret i Fagernes, hvilket selvfølgelig underletter koordinering av aktiviteter. Faglig referansegruppe ble aldri formelt etablert. Det ble avholdt et eget informasjonsmøte for å rekruttere medlemmer til denne, men ingen meldte seg da eller senere. Det man derimot lyktes med, var å etablere beredskap for oppfølging av deltakerne i prosjektet (se nedenfor). Marianne Fodnes ved Sosialkontoret i Nord-Aurdal kommune var prosjektleder for Prosjekt Endelig Lørdag, men fikk ikke definert stillingsressurs til dette arbeidet. Det ble foretatt en omrokkering, som førte til at hun både jobbet som prosjektleder, og beholdt flere av sine tidligere arbeidsoppgaver ved sosialkontoret. Da arbeidspresset i tilknytning til prosjektet var som størst, ble det innleid kontorhjelp på timebasis, men aldri i omfang som overskred 40% stilling. Sosialsjef Bjørg Lien påtok seg også en del arbeidsoppgaver i forbindelse med planleggings- og oppstartsfasen. For øvrig samarbeidet prosjektlederen nært med Paal Sandø. Prosjektlederen beskriver arbeidspresset på henne som meget stort, hvor Prosjekt Endelig Lørdag ofte kom "på toppen" av regulære arbeidsoppgaver. Det at hun påtok seg ansvaret uten at stillingsressurs til dette arbeidet var definert, sier mye om engasjementet for Prosjekt Endelig Lørdag hos sentrale aktører i Nord-Aurdal kommune. I tillegg til den firedelte gruppestrukturen forholdt (særlig) prosjektleder seg til gruppa som sto for produksjonen av teaterforestillingen. Et arbeidsområde som kom til å ta stadig mer av hennes tid, var oppfølging av produksjonsarbeiderne. Paal Sandø var med på de første forestillingene, men måtte over tid prioritere andre arbeidsoppgaver. Dette var ikke bestemt på forhånd, og førte til at produksjonsgruppa, som altså besto av to skuespillere, tre musikere og en tekniker, ble stående uten leder. Ingen i denne gruppa fikk definert lederansvar for å sikre koordinering av produksjonen ved den enkelte skole. Det var heller ingen som tok lederansvar på uformell basis. Produksjonsarbeiderne hadde i tillegg samarbeidsproblemer som følge av uklare forventninger til hverandre, blant annet var spørsmålet om møtetid før forestilling et stadig tilbakevendende problem. Dette førte til mange stressende situasjoner, og for enkelte konstant usikkerhet om hvorvidt de ville bli i stand til å avvikle forestillingene eller ikke. Et viktig moment i så henseende var at de seks i produksjonsgruppa var helt avhengige av hverandre for at forestillingen skulle kunne gjennomføres. Dersom en falt fra, var det ingen som kunne overta på kort varsel, med det resultat at forestillingen måtte avlyses. Prosjektleder Fodnes mener denne gruppa klart hadde profittert på å ha en leder. Slik det ble, gikk svært mye av kommunikasjonen mellom produksjonsarbeiderne gjennom henne. Det var også Fodnes som la opp turneplanen, et arbeid som viste seg langt vanskeligere enn først antatt fordi Prosjekt Endelig Lørdag lett kom i konflikt med andre arrangementer i skolen eller nærmiljøet. Organiseringen av prosjektet virker utenfra sett "lettere kaotisk", med en prosjektleder uten definert stillingsressurs, flere grupper som skulle samordne sine aktiviteter, uklar grenseoppgang mellom arbeidsoppgaver som sorterte under henholdsvis prosjektleder og instruktør/regissør, og stadig oppfølging av en produksjonsgruppe som hadde problemer med å forholde seg til fastlagte oppmøtetider. Dertil kommer ytterligere to momenter. Det første av disse er også knyttet til organisering. Den sentrale organiseringen som er beskrevet ovenfor, er bare et av (minst) tre nivåer Prosjekt Endelig Lørdag ble organisert på. Det var også et koordineringsarbeid som måtte gjøres innen hver enkelt kommuneledelse (nivå 2), og på hver enkelt skole i forhold til skoleledelse, lærere og foreldre (nivå 3). Det andre momentet er informasjon, som avhenger både av innsatsen i den sentrale organiseringen, og av kontaktpunktene for informasjonsspredning mellom de tre nivåene. Det måtte også foretas avveininger av hvor mye man skulle informere, i det for mye informasjon kunne undergrave at kommunene selv utviklet eierforhold til prosjektet. Utfordringene må således sies å ha vært monumentale for prosjektlederen. 7.3 Informasjon om Prosjekt Endelig Lørdag Det ble gjennomført ulike informasjonstiltak for å gjøre Prosjekt Endelig Lørdag kjent i Valdres og blant aktuelle samarbeidspartnere. I denne sammenheng er det hensiktsmessig å skille mellom to typer av informasjonsvirksomhet. Den ene typen kan rubriseres som markedsføring av prosjektet generelt, mens den andre typen kan rubriseres som spredning av nødvendig informasjon til samarbeidspartnere for å sikre gjennomføringen av prosjektet. I praksis er det selvfølgelig glidende overganger mellom disse måtene å informere på. Markedsføring av Prosjekt Endelig Lørdag Det er tidligere antydet at det ble gjennomført et betydelig forarbeid for å realisere Prosjekt Endelig Lørdag overhodet, og dette må ha forutsatt markedsføringsaktiviteter. Denne forprosjektfasen faller utenfor evalueringen, og vi har da heller ikke samlet inn informasjon om den. På generelt grunnlag kan en anta at det er gunstig for realiseringen av et prosjekt at det må gjøres et forholdsvis omfattende forarbeide med å sikre oppslutning og finansiering. En slik prosess vil både bidra til å øke oppmerksomheten om prosjektet, og for initiativtakerne vil det bidra til avklaringer av hva de "egentlig vil" med prosjektet. Ytterligere et moment som faller utenfor prosjektets rammer, er det forhold at nøkkelpersoner i Nord-Aurdal kommune ble svært inspirert av Paal Sandø sin orientering om prosjektet på en konferanse. Imidlertid kan også dette forstås som del av markedsføring av Prosjekt Endelig Lørdag, og nettopp Paal Sandø ble mye brukt til "markedsføringsaktiviteter" av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres. Sett under ett er det rimelig å hevde at det var tre hovedtyper av markedsføringsstrategier som ble gjennomført. For det første ble det opprettet god kontakt med media, noe ikke minst en rekke avisartikler i lokalpressen med positiv omtale vitner om. For det andre var Paal Sandø med i Valdreskommunene og orienterte om prosjektet på måter som i langt de fleste tilfeller virket inspirerende på toppledelsen i kommunene. For det tredje, og dette er det vanskelig å uttale seg sikkert om, synes det som om mye av markedsføringen har skjedd gjennom kontakt mellom bekjente. Valdres er en relativt liten region, med om lag 18.000 innbyggere, og dette synes å ha lettet markedsføringsarbeidet. Dette var merkbart ikke minst i tilknytning til selve gjennomføring av Prosjekt Endelig Lørdag, hvor man for eksempel i Vang klart å mobilisere til stort oppmøte på oppfølgingsseminar, til tross for at seminaret ble flyttet fra den ene dagen til den neste. Mye av denne mobiliseringen ble forklart med at "man hadde snakket sammen på bygda". Tilsvarende er det nærliggende å anta at positiv informasjon om Prosjekt Endelig Lørdag fra nøkkelpersoner raskt er blitt spredt i nærmiljøene, og at dette i seg selv har fungert som en form for markedsføring. Det utvilsomt største PR-fremstøtet for Prosjekt Endelig Lørdag var premieren i Fagernes kino den 12. mars 1998. I tilknytning til premieren ble det også avholdt et halvdags fagseminar. Det møtte 160 mennesker til premieren, hvilket var langt over prosjektledelsens forventninger. På forhånd ble alt over 60 personer ansett som godt oppmøte. Det er sannsynligvis et uttrykk for interessen Prosjekt Endelig Lørdag vekker, at mange kom langveisfra denne dagen til tross for meget stort snøfall natten i forveien. Prosjektledelsen i Nord-Aurdal klarte å bygge opp en sterk og forventningsfull stemning blant de fremmøtte, og arrangementet var også en anledning til å takke sponsorene av prosjektet. Avviklingen av premiereforestillingen gikk bra, og både skuespillere og musikere fikk mange godord for sin innsats. Sett under ett må premieren ses som en svært vellykket offisiell start på prosjektet. Det var mye entusiasme, og generelt en oppløftet stemning. Avslutningsvis i dette kapittelet refereres det til et foredrag som ble holdt under seminaret. Praktisk informasjon knyttet til gjennomføring av prosjektet Informasjon som var nødvendig for den praktiske gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag ble formidlet på flere nivåer. Helse- og sosialavdelingen i Nord-Aurdal orienterte blant annet om prosjektet på møter med representanter fra alle kommunene samlet. Det ble lagt stor vekt på at den enkelte kommune skulle utvikle et eierskap til prosjektet, og prosjektledelsen var redd for at for mye praktisk informasjon om for eksempel forslag til gjennomføring, kunne undergrave utvikling av eierskapsfølelse i den enkelte kommune. Det ble imidlertid orientert om at Prosjekt Endelig Lørdag burde knyttes til ordinær undervisning, og at oppmøte burde gjøres obligatorisk for å sikre stor oppslutning. Det ble informert om at mye av ansvaret burde delegeres ned til foreldrene ved den enkelte skole. Skoleledelsen ved de enkelte skolene var flere steder med på slike møter, men ikke alle steder. I ettertid mener prosjektlederen det var klart fordelaktig når skoleledelsen var med, fordi det da var lettere å skape forståelse for prosjektet i nærmiljøene. Generelt var orienteringene, om hvordan man kunne gå fram for å organisere gjennomføringen av prosjektet, lite konsise med hensyn til anbefalinger om fremgangsmåter. Informasjonsstrategien med å markere at mye av ansvaret for utforming lå hos kommunene og ved de enkelte skolene, var relativt dristig. Mye kom an på hvordan nøkkelpersonene som ble informert oppfattet prosjektet, og om de var villige til å gå god for det inn mot sine skoler. Dette viser sannsynligvis til et dilemma mellom behovet for styring på den ene siden, og behovet for å legge til rette for bred involvering på det andre. Dette tas opp også senere i kapittelet. Det ble også gjennomført et informasjonsmøte internt i Nord-Aurdal kommune, for å rekruttere medhjelpere til gjennomføringen av prosjektet. Møtet ble gjennomført i festsalen på Rådhuset, og Sosialkontoret i kommunen hadde invitert hele 18 institusjoner og organisasjoner. Disse var Fagernes legesenter, helsesøstre, lensmenn, familievernkontor, psykiatrisk sykepleier, psykolog, PP-tjeneste, prost, sosialkontor og barnevern, rusmiddelteam, barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk, Anonyme Alkoholikere (AA), Valdres selvhjelpsgruppe, voksenpsykiatrisk poliklinikk, rådgivertjenesten ved den videregående skolen, undervisningsetaten ved skolesjefen, rusforebyggende utvalg, Valdres folkehøgskole og Valdresklinikken. I tillegg til syv deltakere fra kommunens sosialkontor og observatør fra HENÆR-senteret møtte:
Følgelig møtte 8 av 18 inviterte institusjoner/organisasjoner opp, med andre ord et relativt brukbart oppmøte på en åpen invitasjon. Det er ikke kjent hvilke informasjonsstrategier de andre kommunene i Valdres valgte for å informere sine ressurspersoner om Prosjekt Endelig Lørdag, men sannsynligvis ble det gjennomført langt mindre omfattende innsats. Informasjonsmøtet internt i Nord-Aurdal hadde to mål, et kortsiktig og et langsiktig. Det kortsiktige målet var å få fagpersoner til å være med i tiltaksapparatet i tilknytning til forestillingene i kommunen. I sammenheng med dette var det ønskelig å rekruttere personer til den faglige referansegruppen. Det langsiktige målet var å få fagpersonene på møtet med på lengerevarende samarbeid om rusforebyggende arbeid, for eksempel knyttet til utviklingen av en rusplan. Selve møteledelsen var noe uklar, blant annet ble målene nevnt over ikke klart formulert for møtedeltakerne, og det ble ikke trukket konklusjoner om hva man hadde oppnådd gjennom møtet. Det var heller ikke utarbeidet en plan for å informere dem som ikke møtte opp. Det mest problematiske var uten tvil uklarhet om Prosjekt Endelig Lørdag sine ønsker og forventninger til møtedeltakerne. Antageligvis var dette grunnen til lunken respons både på forespørsel om tilstedeværelse under forestillingen, og deltakelse i faglig referansegruppe. Etter noen runder fram og tilbake var det imidlertid flere som sa ja til at deres institusjon/organisasjon kunne stå på en liste over hjelptilbud, som skulle deles ut til alle tilskuere, og enkelte som sa ja til å være til stede under selve forestillingene. Det ble ikke rekruttert noen personer til den faglige referansegruppen. Til tross for alle uklarheter og vegring mot å forplikte seg, var det mye konstruktiv interesse blant deltakerne for rusforebyggende arbeid blant barn og unge. Det var også fordelaktige aspekter ved valget av åpen møteledelse. Det førte blant annet til at møtet ble en anledning for fagpersonene til å komme med spørsmål og andre innspill til Prosjekt Endelig Lørdag. Til de enkelte skoler ble det sendt ut informasjon om tekniske og andre forhold som måtte være i orden før forestilling. Noe kuriøst la informasjonen blant annet vekt på at det måtte sørges for mat til produksjonsarbeiderne når de kom fram til skolen. Det ble imidlertid ikke informert systematisk om hvordan Prosjekt Endelig Lørdag kunne integreres i ordinær undervisning, hvordan arbeidet med organiseringen kunne føre til organisasjonslæring ved den enkelte skole, eller mer konkret om utformingen av opplegget som sådan. Det ble antydet at foreldrene skulle ta aktivt del i organiseringen, men det ble ikke gitt eksempler på hvordan dette arbeidet konkret kunne organiseres eller koordineres. Det ble derfor noe tilfeldig hvorvidt, eller hvor mye, av informasjon om Prosjekt Endelig Lørdag som var kjent ved den enkelte skole. Tilsvarende ble det noe tilfeldig hvordan utfordringene knyttet til organisering ble løst. Intervjuer med rektorer og foreldrerepresentanter viste at tilfeldigheter som det å "kjenne noen som visste", kontakt med "rett person til rett tid", eller hvorvidt man hadde deltatt på premieren av Prosjekt Endelig Lørdag, hadde stor betydning for lokal kjennskap til intensjonene med prosjektet. Dette førte til mange frustrasjoner, ikke minst fordi arbeidsfordelingen mellom rektor, lærere og foreldrerepresentanter ble vanskelig. Generelt beskriver informantene uklarhet om ansvarsfordeling, og dette førte til unødvendige frustrasjoner. Ved enkelte skoler fikk ikke skoleledelsen nødvendig informasjon. Et eksempel er at det ved en skole kun var tilfeldigheter som førte til at rektor ble kjent med flytting av oppfølgingsseminar fra den ene dagen til den neste, samme dag som han trodde seminaret skulle avvikles. Informantene ser det også som beklagelig at det ikke ble presisert at arbeidet med Prosjekt Endelig Lørdag er en anledning for skolens ansatte og foreldre til å få erfaringer i samarbeid på tvers, og at slike erfaringer vil være nyttige i arbeid også med andre temaer innen forebyggende innsats. 7.4 Vurdering av organiseringens og informasjonsvirksomhetens hensiktsmessighet Langt på veg må organiseringen og informasjonsvirksomheten i tilknytning til Prosjekt Endelig Lørdag vurderes som hensiktsmessig. Alle planlagte aktiviteter, knyttet både til teaterforestillingen og oppfølgingsseminarene, ble gjennomført. Markedsføringen av prosjektet var utvilsomt et eksempel til etterfølgelse. I seg selv er disse forholdene klare indikasjoner på at organiseringen var hensiktsmessig. Selve gjennomføringen av prosjektet er imidlertid bare en side av saken. Kritisk for videreføring av prosjektet er derimot at organiseringen genererer erfaringer som kan brukes konstruktivt også ved senere anledninger. Mer generelt kan man snakke om «organisasjonslæring» (Argyris og Schön 1996), som både er viktig og nødvendig ved tverrsektorielle samarbeidsprosjekter. Det er tvilsomt om Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres førte til særlig organisasjonslæring, muligens med Sosialkontor og kommuneledelse i Nord-Aurdal som unntak. Det er lett å ha forståelse for de informasjons- og koordineringsproblemer Prosjekt Endelig Lørdag hadde i Valdres. Det er snakk om tverrsektoriell organisering både på regionnivå (Valdres), kommunenivå og skolenivå. Dette forutsetter at det utarbeides en informasjonsplan, og at forventninger til de ulike leddene i organiseringen gjøres svært tydelige. Slik det ble var det uklart hva slags informasjon som skulle komme fra Prosjekt Endelig Lørdag sentralt, hvem som skulle motta den i kommunene, om skoleledelse eller foreldre skulle ha ansvar for den praktiske gjennomføringen hver for seg eller sammen, og så videre. Den beste enkeltmåten å bidra til klarhet rundt organisering, ville sannsynligvis vært å vektlegge enda sterkere at Prosjekt Endelig Lørdag kan erstatte annen undervisning, og gi et løft til ANT-undervisning. Dermed ville sannsynligvis lærerne engasjert seg enda mer i prosjektet. Under halvdagsseminaret som ble avviklet i tilknytning til premieren 12. mars var det et tankevekkende faglig innlegget av Kirsten Paaby i Ullern bydel, som fortalte om deres erfaringer med Prosjekt Endelig Lørdag. Der har de valgt å se Prosjekt Endelig Lørdag som begynnelsen på en prosess som må følges opp dersom det skal ha noen hensikt å gjennomføre det. Dette innebærer at noen må få og ta ansvar for videreføring. Bydelen hadde en egen prosjektgruppe i forbindelse med avviklingen av Prosjekt Endelig Lørdag, som konkluderte med at det følgende er viktig for gjennomføring av prosjektet:
Spesielt nevnes informasjon om omfang av innsats som må gjøres ved den enkelte skole, om:
Dersom prosjektorganisasjonen i Valdres hadde vært kjent med disse erfaringene noe tidligere, ville sannsynligvis arbeidet ført til mer organisasjonslæring. Dette gjelder spesielt informasjonen til skolenivå, men også poenget med informasjon til rett person i rett tid er sentralt. Mangelfulle informasjonsrutiner til nivå 3 (skolene), førte til at informasjonen "fløt rundt" på uforutsigbare måter. Det ville være urimelig å kritisere prosjektlederen spesielt for dette, det var simpelthen ikke satt av tilstrekkelig timeressurs eller kompetanse til å håndtere denne delen av prosjektet. Manglende bredde som grunn til organiseringsproblemene Det kan ved første øyekast synes å være en paradoksal konklusjon at det ble satset for lite i bredden, ettersom flere nivåer og svært mange aktører var involvert i gjennomføringen av prosjektet. Antall personer er imidlertid bredde kun i en forstand. Hvis man derimot med bredde mener satsing i et langsiktig perspektiv, med et mangfold av tilnærminger til hovedmålene med prosjektet (involvere foreldre og elever i dialoger for å utvikle reflekterte holdninger til rusmidler), eller bredde som antall aktører som har ansvar for å få utviklingsarbeidet Prosjekt Endelig Lørdag initierer til å videreføres, blir det opplagt at Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres hadde liten bredde. Vi kan altså tenke på bredde i et tidsperspektiv, bredde som antall fremgangsmåter for å realisere et hovedmål, og bredde som ansvar for videreføring av utviklingsarbeid. Tidsperspektivet er tidligere nevnt, ved å vise til at det ikke var lagt opp til konkret for- eller etterarbeid overhodet ved den enkelte skole. Det var altså ikke lagt opp til at Prosjekt Endelig Lørdag skulle inngå som ledd i rusforebyggende arbeid som vedvarende prosess. Det er opplagt at et prosessperspektiv er viktig, all den tid holdninger til rusmidler utvikles over mange år hos den enkelte, og all den tid det stadig kommer til nye elever som skal utvikle egne holdninger og handlingsmønstre. Gitt størrelsen på prosjektet, var det også et meget begrenset antall tilnærminger til problematikken. Foruten forestillingen var det kun foredragene og (som vist i kapittel 6) gruppeoppgaver deltakerne fant det vanskelig å forholde seg til. Informasjonen til foreldre og elever begrenset seg til invitasjon og en eldre reklamebrosjyre for prosjektet. Det var for eksempel ikke lagt opp til for- eller etterarbeid i tilknytning til forestilling og seminar. Det var altså intet lærestoff elever eller foreldre kunne forholde seg til i den konteksten Prosjekt Endelig Lørdag etablerte, nemlig et relasjonsperspektiv hvor det legges vekt på dialoger mellom foreldre og elever. Erfaringene fra andre land sannsynliggjør at det å ha konkrete oppgaver å arbeide med, hvor rusproblematikken settes inn i større sammenhenger, er viktig for å opprettholde innsats over tid (Dusenbury og Falco 1995; Perry m.fl. 1996) Mer generelt synes det å det valgte opplegget på seminarene ikke å ha involvert foreldre og elever i tilstrekkelig grad. Dersom foreldre og elevers entusiasme skal vekkes, må de selv få en mer sentral rolle i prosjektet, med sine virkelighets- og problemforståelser. Endelig synes det klart at ingen har følt forpliktelse for å videreføre erfaringene prosjektet har generert. Det var da heller ikke lagt opp til videreføring, for eksempel kommer ikke Prosjekt Endelig Lørdag tilbake til Valdres, verken med eller uten teaterforestilling. Det er ikke konkretisert forslag til hvordan for eksempel foreldrearbeidsutvalg eller skolen kan arbeide videre med problemstillingene prosjektet synliggjorde. En nærliggende karakteristikk i så måte er at Prosjekt Endelig Lørdag skapte en del «liv og røre» med et håp om at noe skulle videreføres, men uten planer for det konkrete arbeidet videreføring betinges av. Mangel på ledelse som grunn til organiseringsproblemene Den andre opplagte svakheten var mangel på ledelse av prosjektet. I denne sammenheng er det viktig å understreke at dette ikke er en kritikk av prosjektlederens utøvelse av lederrollen, men en kritikk primært av organiseringen. Det er viktig å merke seg at ledelse er noe hver enkelt medarbeider utøver, når vedkommende handler på måter som bidrar til å realisere målsettingene i en organisasjon (Vanebo og Busch 1995). Det er forståelig at det ble lagt opp til at den enkelte kommune og skole måtte ha mye ansvar, også ut fra den ressurssituasjonen Prosjekt Endelig Lørdag sentralt var i. Et opplagt ledelsesproblem var imidlertid at sentrale aktører har hatt uklare forventninger til hverandre gjennom prosjektperioden. Symptomatisk er eksempelet med at prosjektleder uten å være klar over det "fikk" ansvaret for produksjonsarbeiderne fra regissøren, eller at produksjonsarbeiderne selv ikke klarte å koordinere enkle oppgaver som fremmøtetidspunkt før forestillinger. Selv om dette kan forstås som begrensede problemer, og det "tross alt gikk bra" med avviklingen av forestillingene, så er det like fullt eksempler som viser til problematiske sider ved ikke å ha et avklart forhold til "ledelse" som praktiske handlinger. Det er om mulig enda mer kritisk ved utviklingsarbeid som forutsetter deltakelse på frivillig basis, enn i lønnsarbeid, at ledelse så å si gjennomsyrer arbeidsprosessene. Deltakerne er med hovedsakelig ut fra overbevisning om målsettingene med tiltakene, og må da selvfølgelig kjenne målsettingene. Sagt på en annen måte: Dersom foreldre, elever og skole skal ha mulighet til å utøve ledelse, i betydningen ta ansvar for en målsetting om å arbeide langsiktig med rusforebyggende arbeid, så må de settes i stand (bemyndiggjøres) til det. De må for det første ha informasjon nok til å "tenne" på ideen, og for det andre verktøyene til å gjennomføre utviklingsarbeidet med. Slike verktøy kan være knyttet både til organisering og bruk av lærestoff. Det er altså primært tilrettelegging for involvering av "dem det gjelder", den sentrale ledelsen av Prosjekt Endelig Lørdag og kommunenivået (nivå 1 og 2 i prosjektorganiseringen) må ta lederansvar for, dersom målsettingen er at arbeidet skal videreføres i nærmiljøene. Poenget er altså at informasjonen til organer på skolene som Samarbeidsutvalg (SU) eller Foreldrearbeidsutvalg (FAU) burde vært langt mer konkrete og omfattende. Dette kommer tilsynelatende i konflikt med målsettingen om å utvikle eierskapsfølelse for prosjektet lokalt, men ved å gi eksempler og forslag mer enn direktiver, kunne informasjonen mer fungert som en inspirasjonskilde til kreativitet og engasjement, enn som «diktat fra oven». Alle slike eksempler og forslag måtte uansett tilpasses situasjonen ved den enkelte skole (og kommune), men det er nettopp dette arbeidet som kan berede grunnen for et eierforhold til intensjonene med prosjektet. Få eksempler på ressurskobling og samarbeidsnettverk En av de viktigste intensjonene med samarbeidet mellom HENÆR-senteret og Borgestadklinikken, er at førstnevnte skal bistå i arbeidet med å utvikle samarbeidsnettverk, blant annet for å styrke eksisterende tiltaksapparat i kommunene, og skape grunnlag for ny kompetanseutvikling. Slike nettverk vil være spesielt kritiske for oppfølgingsfasen av et prosjekt, mange gode ideer har visnet hen etter en vellykket start på grunn av mangelfull planlegging av videre arbeid. Dette synes dessverre å være en av erfaringene med Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres. Spesielt uheldig i så henseende var at man ikke fikk etablert en faglig referansegruppe. Dette førte også til at intensjonene om å inngå et samarbeid for å utvikle en handlingsplan mot rusgift måtte skrinlegges. Det arbeidet skal nå gjennomføres av nytilsatt rusmiddelkonsulent i kommunen. I et tidligere utarbeidet "Planleggingsdokument" som ble distribuert fra HENÆR-senteret til Borgestadklinikken, Sosial- og helsedepartementet, Rusmiddeldirektoratet, Nord-Aurdal kommune, Ullern bydel, og Paal Sandø, ble det vist til at ressurskobling ville være et sentralt begrep for evalueringen. Ressurskobling ble beskrevet som en prosess hvor "... det kobles ressurser "på tvers" mellom kommunale etater, mellom forvaltningsnivåer og på tvers av det offentlige, frivillige og markedet. Ressurskoblingen kjennetegnes ved at den ikke er styrt eller samordnet ovenfra. De aktører som kobler ressurser gjør det ut fra frivillighet. (...) Ressurskobling er noe som skjer mellom i prinsippet frie aktører hvor hver enkelt aktør kan velge å inngå i et samarbeid, eller la det være." (Carlsson 1992: s. 37-40) Vektleggingen av frivillighet er sentralt, og gjør det rimelig å karakterisere denne typen nettverk som samarbeidsnettverk. Det ses som avgjørende å etablere såkalte "vinne-vinne" situasjoner, hvor alle aktører ser sine egeninteresser tjent gjennom deltakelse. Dersom så ikke er tilfelle, kan det være bedre å trekke seg ut av samarbeidet og heller forsøker igjen ved en senere anledning, eventuelt forsøke med et annet samarbeidsområde. Det er viktig å understreke at dette ikke er en beskrivelse av anarki, men at kobling av ressurser fra aktører som forstås som likeverdige forutsetter gjensidige forpliktelser, og vilje til å nå fram til beslutninger deltakerne kan enes om. Det kanskje mest sentrale elementet i tenkningen rundt ressurskoblingen, er å etablere samarbeid på tvers av samfunnsskapte barrierer som følge av spesialiseringen i samfunnet, for eksempel mellom helse-, kultur-, og skolesektor. Sammen kan deltakende parter oppnå mer enn de ville gjort alene. Resultatene fra Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres peker nokså entydig på at ressurskobling som var nødvendig for gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag fungerte tilfredsstillende. På den annen side førte ressurskoblingen ikke til lengerevarende samarbeid om rusforebygging i forlengelsen av prosjektet. Det er en nær sammenheng mellom begrepet "ressurskobling" og ideologi bak nasjonal satsing på koblinger mellom kultur og helse. I brosjyren "Med kultur i hånden og helse på taket" (Sosial- og helsedepartementet 1998) fremsettes følgende påstand: "Det er en utfordring for politikere, planleggere og offentlige etater å etablere et godt samspill på tvers av fag, nivåer og strukturer. (...) Samarbeid på tvers av etatene krever en åpen og drøftende arbeidsform, der det er kunnskaper og argumenter som er avgjørende, og ikke aktørenes formelle og uformelle posisjon i forvaltningsapparatet." (Det samme: s. 8). Nettopp disse utfordringene er kritiske for å få til en effektiv ressurskobling. Det forutsetter at offentlige organisasjoner er villige til å legge til rette for nye samarbeidsformer, hvor lokale og frivillige organisasjoner, lag og enkeltpersoner får mer direkte innvirkning på beslutningsprosesser. Hvordan kommunene følger opp disse forventningene er av stor interesse å belyse. 7.5 Levende lokalsamfunn Erfaringene fra Nord-Aurdal, hvor det tross alt ble lagt stor vekt på å involvere hjelpapparatet i arbeidet med Prosjekt Endelig Lørdag, var at dette var vanskelig. Et mer prinsipielt, men også praktisk, problem knyttet til ledelsen av prosjektet, var at det var strukturert som om det skulle være en engangshendelse. Selv om intensjonene var at det skulle bidra til ettervekst og fortsatt satsing på rusforebyggende arbeid, så ble ikke selve prosjektet designet med dette for øye. Det å få avviklet forestillingen og seminaret ved den enkelte skole ble i seg selv et så stort løft, at en ikke kunne forvente verken for- eller etterarbeid fra skole, foreldre eller elever, når det ikke ble konkretisert hvordan slik innsats kunne gjennomføres. Erfaringene i september 1998 er at det ikke har vært noen form for videreføring av initiativene Prosjekt Endelig Lørdag ga opphav til. Det foreligger ikke konkrete planer om videre satsing, verken i de enkelte kommuner eller ved de enkelte skoler. Dette kan ikke betegnes som overraskende på noen som helst måte, simpelthen fordi det aldri ble klargjort forventninger til videreføring i den enkelte kommune eller nærmiljø. Prosjekt Endelig Lørdag bidro derfor sannsynligvis lite til statlige ambisjoner om å utvikle "levende lokalsamfunn": "Troen på levende lokalsamfunn som en nøkkel til økt livskvalitet, dreier seg imidlertid i vår tid om noe langt mer enn fortidens uformelle treff ved gjerdestolpene. (...) Vi må skape møtesteder og treffpunkt der folk føler at de når fram med tanker og ideer om hvordan de nære omgivelsene skal utvikles. Kommunene og lokalmiljøene får et stadig større ansvar for samfunnsutviklingen, og blir i framtiden hovedarena for utvikling av bedre folkehelse, større kulturelt mangfold og økt trivsel og trygghet" (Det samme). Et viktig poeng er at en ikke får levende lokalsamfunn dersom ikke «noen» går inn og tar ansvar for tilrettellegging av deltakelse. Selve deltakelsen er selvfølgelig langt på veg en utfordring til den enkelte, men sannsynligvis behøver man ikke å være så redd for at tilrettelegging er det samme som (over)styring av enkeltpersoners entusiasme og engasjement, for eksempel knyttet til rusforebyggende arbeid for barn og unge. 7.6 Nærmere om dilemmaet mellom styring og eierfølelse Prosjekt Endelig Lørdag hadde en erklært målsetting om ikke å legge sterke føringer på organiseringen i den enkelte kommune. Det ble tvert i mot sett som viktig at den enkelte kommune selv skulle delta aktivt i planlegging og implementering av prosjektet, og at det i de forskjellige kommunene nok ville velges ulike løsninger. Dette førte til at oppstartsfasen av prosjektet i hver enkelt kommune ble svært personavhengig. I de kommunene hvor ledelsen reagerte med interesse og engasjement, ble organiseringen langt mer vellykket enn i kommuner hvor reaksjonen var mer avmålt. Dette viser til et viktig spørsmål: Hvor mye skal gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag styres etter fastlagte retningslinjer? På den ene siden gjør klare planer og strategier for gjennomføring sannsynligvis det lettere å gjennomføre prosjektene uten avhengighet av enkeltpersoners interesse. På den annen side kan en undergrave lokal eierfølelse til prosjektet, og derigjennom undergrave sannsynligheten for vellykket utviklingsarbeid, dersom man overstyrer prosjektet og gir lite handlingsrom til deltakerne. Valget mellom styring og tilrettelegging for eierfølelse kan således synes å være et dillemma, hvor man i beste fall kan håpe på en balanse mellom de to behovene. Dette er også erfaringen fra andre helsefremmende utviklingsområder (Hauge 1998). Like fullt er det ingen nødvendighet at spørsmålet om styring skal bli så vanskelig at det kan true en god gjennomføring av prosjektet i den enkelte kommune eller på den enkelte skole. Poenget er at generell informasjon med fordel kan byttes ut med andre fremgangsmåter for å forberede medarrangører av Prosjekt Endelig Lørdag. På kommunenivå kan det typisk være undervisningsopplegg for personale som skal være til stede under forestillingen og seminaret (som nevnt tidligere godt mulig i rollen som seminarledere også). Dette kan med fordel være løst organisert undervisning, hvor det legges vekt på at fagpersonene gjennom felles refleksjon utvikler planer og strategier for hvordan prosjektet kan gjennomføres. Kritisk i denne sammenhengen, er at opplæringen legger opp til at fagpersonene utvikler sin kompetanse til å fremme involvering fra "dem det gjelder", altså foreldre og barn. På skolenivå vil Prosjekt Endelig Lørdag typisk være en anledning for skolens ansatte og foreldrene til å få erfaring i samarbeid. En side av dette er selvfølgelig koordinering av nødvendige arrangementstekniske sider som informasjonsspredning, "sjauing" i forbindelse med forestilling og seminar, og tilrettelegging av lokaler. En annen side er de mer faglige, hvor f.eks ressurspersoner i kommunene som har fått opplæring og forståelse for konseptet deltar aktivt. Det er sannsynligvis svært viktig for overhodet å kunne etablere lokalt eierskap til prosjektet, at foreldre, lærere og skoleledelse er tilstrekkelig informert om hva Prosjekt Endelig Lørdag kan brukes til, og hvorfor deres aktive medvirkning er kritisk for at intensjonene skal nås. Det er tvilsomt om gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres kunne gått såpass bra om ikke det hadde vært for at folk kjenner hverandre enten privat eller gjennom jobbsammenheng, og at "noen snakker sammen". Hvor effektiv informasjonsspredningen kan være, viser kanskje aller klarest det som skjedde da tidspunktet for oppfølgingsseminar ved Vang barne- og ungdomsskole måtte endres fra den ene dagen til den neste. Gjennom elevene og "munn til munn" metoden ble det et meget stort oppmøte på seminaret, om lag 90%. Dette viser at forutsetningene for mer utstrakt samarbeid i nærmiljøene i Valdres sannsynligvis er svært gode. Utfordringen er derfor neppe å bygge opp relasjoner i nærmiljøene, men å arbeide systematisk for å utløse potensialet som ligger i relasjonene. I det neste kapittelet trekkes hovedpunktene fra dette og de foregående kapitlene ut, og presenteres som svar på, eller utdyping av, evalueringsspørsmålene som ble presentert i kapittel 1. Kapittelet kan således forstås som et slags sammendrag, men kanskje enda mer som en essens, av rapporten.
Copyright
©
1999
forfatteren
|