Hans A. Hauge:
HENÆR-senterets evaluering av
Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

8.Systematisering av resultater og utfordringer



I dette kapittelet gis det en oversikt over de viktigste resultatene fra evalueringen. Vi henter opp de fire førende spørsmålene fra det første kapittelet, og gir tentative svar på dem. Det er følgelig svarene som er bakgrunn for disposisjonen i dette kapittelet. Kapittelet kan derfor forstås som et sammendrag ut fra maksimet om at spørsmålene har vært styrende for arbeidet med rapporten. Det er selvfølgelig viktig å være klar over at detaljeringsnivået på svarene er begrenset av ressursene som har vært til rådighet. Det betyr at svarene som gis ikke uten videre er udiskutable. For å bøte på dette er det presisert hvilke resultater og svar det hefter seg størst usikkerhet ved.

Table Of ContentsTop Of Page

8.1 Teaterforestillingens konsekvenser for rusforebyggende nærmiljøarbeid

Utgangspunktet for dette kapittelavsnittet er det første av evalueringsspørsmålene, altså:

1. Hvilke konsekvenser har teaterforestillingen "Endelig lørdag...", på potensialet for rusforebyggende arbeid i kommune og nærmiljø?

I kapittel 1 ble det argumentert for at «potensialet» var nøkkelbegrepet i denne problemformuleringen. Det ble presisert seks underspørsmål, nemlig:

  • Møter det mange opp for å se forestillingen?
  • Hva kan forklare oppmøtet?
  • Hvordan reagerer tilskuerne umiddelbart på forestillingen, kjenner de seg igjen?
  • Får tilskuerne motivasjon til å tenke over eget forhold til rusmidler?
  • Blir tilskuerne motiverte av forestillingen til å snakke med sine barn/foreldre om bruk av rusmidler?
  • Tar tilskuerne kontakt med behandlingsapparatet for videre samtaler eller behandling?

I kapittel 5 konstaterte vi at anslagsvis 83 prosent i målgruppen foreldre og elever i Valdres så teaterforestillingen «Endelig lørdag, snart e' det onsdag». Totalt dreide dette seg om 2.250 mennesker. I tillegg så anslagsvis 200 andre forestillingen i Vang, og 160 ressurspersoner så den under premieren 12. Mars. Vi kunne følgelig konkludere med at teaterforestillingen hadde en meget stor mobiliseringseffekt i målgruppen, og videre at dette må forstås som et viktig utgangspunkt for bred innsats på rusforebyggende arbeid.

Det er sannsynligvis flere forhold som forklarer det store oppmøtet. Temaet rusbruk i en familiekontekst stimulerer sannsynligvis interesse hos mange, og tilsvarende er det nok mange som føler det attraktivt å se en teaterforestilling. I denne rapporten er det imidlertid også pekt på andre forhold, som at det ble gjort en meget god markedsføringsinnsats, både gjennom media og ved bruk av Paal Sandø på informasjonsmøter. Informasjon til skoler og foreldre som var nødvendig for å gjennomføre selve prosjektet, kom også fram i tide. Et siste moment er at foreldrene fikk en «innkalling», og ikke en «invitasjon», til å være med på forestillingen. Mange foreldre har sannsynligvis opplevd sitt oppmøte som obligatorisk, selv om de selvfølgelig kunne unnlatt å møte opp uten frykt for konsekvenser av det. Presset på foreldrene om å møte opp var utvilsomt størst der hvor elevene hadde obligatorisk oppmøte på forestillingen.

Den umiddelbare reaksjonen hos tilskuerne syntes å være katarsis (renselse). De virket oppstemte og nesten glade etter å ha sett den tragiske forestillingen. Denne paradoksale reaksjonen er beskrevet så langt tilbake i tid som i Aristoteles' «Poetikken». Det var ingen som styrtet ut av salen, og heller ingen som virket synlig provoserte over det de hadde sett. Derimot viste dataene fra rundspørringen at det var et fåtall (12 av 164, tilsvarer 7%), som kjente seg helt eller delvis igjen i forestillingen. Dette bygger for så vidt under antagelsen om katarsis, hvor en del av poenget er at man identifiserer seg med noe man er redd for skal skje, som man imidlertid ikke har opplevd.

Viktig for vurderingen av teaterforestillingen som kulturelt virkemiddel, er at et flertall av tilskuerne til tross for at de ikke kjente seg igjen, oppga at de fikk motivasjon til å tenke over eget forhold til rusmidler. Gruppen høyest i gjennomsnitt her var mødrene, som skåret signifikant høyere enn fedre og døtre (som skåret omtrent likt), som igjen skåret signifikant høyere enn sønnene. Det var altså meget store forskjeller mellom mødre og sønner med hensyn til hvorvidt forestillingen fikk dem til å reflektere over egne erfaringer med rusmidler. Hvorvidt dette er et resultat som kan anses å ha generell gyldighet, er vel mer enn tvilsomt. Sannsynligvis hadde det mest med selve forestillingen å gjøre, i den forstand at innhold og/eller form mer appellerte til mødre enn til de andre gruppene (og da sønnene spesielt). Dette viser indirekte til en sentral utfordring, nemlig å finne virkemidler som engasjerer sønnene til å reflektere mer over sine forhold til rusmidler.

Foreldrene ble langt mer motiverte til å snakke med sine barn, enn motsatt. Det er vanskelig å presisere grunner til hvorfor dette mønsteret viser seg. Det kan selvfølgelig være at dette viser til permanente forskjeller mellom foreldre og barn, altså at foreldre i større utstrekning ønsker å bry seg, enn barna ønsker at de skal bry seg. På den annen side kan resultatet også være en følge av at den konkrete forestillingen appellerte mer til foreldre enn til elever, og at det er grad av appell som har størst betydning for motivasjon til samtaler.

Etter forestillingen var det mer enn 50 personer som tok kontakt med representanter fra Prosjekt Endelig Lørdag, eller fra hjelpeapparatet, for å snakke videre om problematikken forestillingen viser til, eller for å få et behandlingstilbud. Det var 16 personer som fikk tilbud om ytterligere samtaler eller behandling på grunnlag av henvendelsene, og av disse var det 6 som takket ja til tilbudet. Resultatene her må ses i sammenheng med resultatene av henvendelser etter oppfølgingsseminaret.

Table Of ContentsTop Of Page

8.2 Konsekvenser av oppfølgingsseminaret for rusforebyggingspotensialet

Det andre av de førende evalueringsspørsmålene tok utgangspunkt i oppfølgingsseminaret, som en av tre hoveddeler i Prosjekt Endelig Lørdag (forestilling og organisering som de to andre). Spørsmålsformuleringen var:

2. Hvilke konsekvenser har oppfølgingsseminar i regi av Prosjekt Endelig Lørdag, på potensialet for dialoger mellom foreldre og barn om bruk av rusmidler?

I det andre evalueringsspørsmålet er det formuleringen "dialoger" som er nøkkelbegrepet. Dette viser til et meget viktig aspekt ved Prosjekt Endelig Lørdag. Det er ikke designet som en informasjonskampanje eller lignende, men designet for å stimulere til dialog mellom foreldre og barn om bruk av rusmidler. En dialog er typisk en situasjon hvor to eller flere inngår og lytter til hva den andre har å si, fokus er på å få større innsikt i hvordan den andre forstår temaet det snakkes om. Verken manipulering eller enetale (monolog) er dialog. Nettopp fokus på dialog i familierelasjoner er et viktig særtrekk ved Prosjekt Endelig Lørdag. Spesielt er bruken av oppfølgingsseminar, slik prosjektet nå er organisert, svært avgjørende for om man skal lykkes i ambisjonen om å stimulere dialoger. Vi presiserte følgende underspørsmål:

  • Møter det mange opp på oppfølgingsseminarene?
  • Får deltakerne lyst til å delta på flere seminarer?
  • Opplever deltakerne at de kan si det de ønsker, og blir møtt med respekt?
  • Er seminaret designet slik at det stimulerer deltakerne til involvering og dialog?
  • Tar deltakerne kontakt med behandlingsapparatet for videre samtaler eller behandling?

Resultater referert i kapittel 6 viser at anslagsvis 45 prosent i målgruppen møtte opp på oppfølgingsseminarene. Det var altså betydelig færre enn på teaterforestillingen. Dette kan selvfølgelig forstås på mange måter, hvorav det mest nærliggende er at seminarene rett og slett mobiliserer mindre enn teaterforestillingen. I kapittel 5 ble det vist til at en meget fordelaktig side ved bruk av teater som et kulturelt virkemiddel, er at det vekker stor interesse. Sett i lys av dette kan oppmøteprosenten på seminarene betegnes som bra, og mye bedre enn sammenlignbare rusforebyggende tiltak rettet mot foreldre og elever. Det ble også rapportert om at «dem dette gjelder», altså dem som har rusrelaterte problemer i hjemmet, også møtte på seminarene. Vi velger å gå ut fra at rundspørringsdataene som ble samlet inn om forestillingen i tilknytning til seminaret, er representative for alle foreldre og elever, selv om det selvfølgelig kan tenkes at en del av de mest kritiske til opplegget unnlot å møte opp. Generelt er det imidlertid slik at de mest kritiske gjerne møter opp for å gi uttrykk for sin mening, og at det snarere er dem uten spesielt sterke meninger om et opplegg som unnlater å møte opp.

Det er et flertall av deltakerne som ikke har lyst til å delta på flere oppfølgingsseminarer. Dette tolket vi som et uttrykk for at seminarene ikke skapte det engasjement og den interesse som forestillingen hadde gitt potensiale for. Generelt mener vi at det ble for mye foredragspreg, for lite aktivisering av deltakerne (spesielt elevene), og lite hensiktsmessige oppgaveformuleringer. Mest problematisk var det at forventningene til foreldre og elever om hva de skulle gjøre, og hva de senere kan gjøre i forhold til problematikken som reises, ikke ble presisert. Dermed bidro seminarene til inntrykket av at Prosjekt Endelig Lørdag er en engangsforeteelse som ikke gir varige effekter. I kortform: Selv om foredragene var velformulerte og godt strukturerte med mange slående poenger og mye dyp innsikt, så er ikke dette i seg selv nok til å få foreldre og elever til å engasjere seg over tid. Vi våger denne påstanden, selv om ungdomskonsulenten i Nord-Aurdal kommune mener å ha registrert at foreldre er blitt merkbart flinkere til å hente sine ungdommer fra fritidsklubb og arrangementer, etter Prosjekt Endelig Lørdag ble avviklet i kommunen. Det var for eksempel mindre uro natt til 1. mai. Hvorvidt dette er uttrykk for varige endringer, er selvfølgelig høyst usikkert.

Deltakerne opplevde at de kunne si det de ønsket, og at det de sa ble møtt med respekt. Det sistnevnte er uten tvil viktig, og viser til at Prosjekt Endelig Lørdag skaper en ramme hvor deltakerne føler at det er trygt å snakke om et delvis tabubelagt fenomen. Samtidig er de positive vurderingene fra informantene på disse spørsmålene noe overraskende, all den tid det var mye taushet å observere, og mange fant det vanskelig å få klarhet i hva de «egentlig» skulle gjøre.

Det å snakke fritt er imidlertid ikke det samme som å samtale - delta i dialoger. Vi har ikke data fra rundspørringen om dialog, men inntrykket fra observasjonene var at det var et svært begrenset antall som forsøkte å dra i gang samtaler. Sannsynligvis har usikkerhet rundt hva de opplevde ble forventet av dem som deltakere, bidratt sterkt til dette. Det er en utfordring for senere gjennomføringer av Prosjekt Endelig Lørdag å utvikle metoder for å involvere foreldre og elever på meningsfulle måter.

I alt viste det seg at (omtrent) 119 personer hadde rettet henvendelser til Paal Sandø eller andre i hjelpeapparatet etter forestillingen eller seminaret. Om lag halvparten henvendte seg med hovedgrunn i rusrelaterte problemer i en familiekontekst, men det var også mange som henvendte seg for å få hjelp til egne problemer (rusrelaterte og andre). Endelig var om lag hver sjette henvendelse med ønske om å diskutere opplegget med Prosjekt Endelig Lørdag.

Table Of ContentsTop Of Page

8.3 Konsekvenser av organiseringen for rusforebyggingspotensialet

3. Hvilke sammenhenger er det mellom organisering av arbeidet med Prosjekt Endelig Lørdag og konsekvenser på potensialet for rusforebyggende arbeid i kommune og nærmiljø?

Det tredje evalueringsspørsmålet spør om sammenhenger mellom organisering og konsekvenser for potensialet for rusforebyggende arbeid. Det sentrale begrepet her er organisering, som dekker svært mange av de aktivitetene som Prosjekt Endelig Lørdag gjennomfører. Organisering av Prosjekt Endelig Lørdag finner sted på minst tre nivåer, nemlig sentral prosjektorganisasjon, kommuninivå, og skolenivå. I tillegg kommer organiseringen av produksjonen av teaterforestillingen, hvor syv personer er involvert. Organisering dreier seg også om informasjon og ledelse, samt klargjøring av forventninger. Vi har presisert evalueringsspørsmålet med følgende underspørsmål:

  • Hvordan er organiseringen av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres?
  • Hvordan er prosjektet forankret i eksisterende planer og grupper?
  • Hvordan ble prosjektet markedsført, og med hvilke konsekvenser?
  • Sikrer organiseringen faglig forsvarlig oppfølging på forestilling og seminar?
  • Har arbeidet med Prosjekt Endelig Lørdag bidratt til organisasjonslæring i kommune eller skole?
  • Er det gjort forsøk på å sikre ettervekst av prosjektet, og i så fall hvilke forsøk?

Vi beskrev organiseringen av Prosjekt Endelig Lørdag ved å vise til strukturen i den sentrale prosjektadministrasjonen i Nord-Aurdal. Det ble nedsatt fire grupper etter en modell som tidligere var brukt med hell, med henholdsvis et interkommunalt Prosjektforum, en Styringsgruppe bestående av ledergruppen i Nord-Aurdal kommune samt leder for Arbeidskontoret på Fagernes, og en tverrsektorielt sammensatt Arbeidsgruppe i kommuneadministrasjonen, med en motivert og hardt arbeidende prosjektleder. Den fjerde gruppen, Faglig referansegruppe, ble aldri etablert. Det fikk blant annet den konsekvens at planene om å bruke Prosjekt Endelig Lørdag til å gi arbeidet med Handlingsplan mot rusgift, ikke ble realisert. I tillegg til gruppestrukturen var det en egen gruppe som arbeidet med produksjonen av teaterforestillingen. Denne ble ledet av forfatter, regissør med mer Paal Sandø, som også jobbet nært sammen med prosjektleder Marianne Fodnes i arbeidet med å avvikle prosjektet. Over tid ble det til, uten at dette var planlagt på forhånd, at Fodnes fikk stadig mer av oppfølgingsansvaret for gruppa som produserte forestillingen. Denne gruppa besto i all hovedsak av arbeidsledige unge voksne, og det viste seg å være svært tidkrevende å følge dem opp. Erfaringene med dette reiser opplagt spørsmål om hensiktsmessigheten ved å bruke arbeidsledige i produksjonen av en teaterforestilling. Det spørsmålet kan også stilles av andre grunner, for eksempel ut fra hensyn til profesjonalitet i produksjonen, og mer prinsipielt om dette kan regnes som kvalifiseringstiltak for arbeidsmarkedet. Det sistnevnte faller utenfor evalueringens mandat, men er opplagt et moment som det må tas hensyn til ved senere produksjoner av forestillingen.

Av det ovenstående skulle det klart gå fram at Prosjekt Endelig Lørdag ble knyttet til en tidligere prosjektorganisasjon, og at det ble forsøkt koblet til arbeidet med Handlingsplan mot rusgift. Ingen av disse forankringsforsøkene ble spesielt vellykket. Tilsvarende hadde man varierende suksess med å forankre Prosjekt Endelig Lørdag i skolens planverk. Her foreligger det betydelige forbedringspotensialer, kanskje spesielt dersom man også legger opp til mer systematisk for- og etterarbeid i tilknytning til forestilling og seminar.

Prosjektet ble markedsført positivt både gjennom media, gjennom stor premiere i sammenheng med fagseminar, gjennom bruk av Paal Sandø på informasjonsmøter, og endelig i stor utstrekning med «munn-til-munn» metoden, altså ved spredning av positive rykter om opplegget. Markedsføringen må forstås som svært vellykket, og prosjektledelsen gjorde utvilsomt et meget godt arbeid med hensyn til å skape interesse rundt prosjektet. Fremgangsmåtene brukt i så henseende er eksempler til etterfølgelse.

Organiseringen sikret faglig forsvarlig oppfølging på forestillingene og seminarene. Det faktum at det ble delt ut lister med oversikt over offentlige og private organisasjoner man kunne henvende seg til for hjelp, viser også at man tok denne delen av prosjektet seriøst. Det viste seg imidlertid i ettertid at mange av henvendelsene kom direkte til Paal Sandø. Noe av forklaringen på dette er sannsynligvis at han var svært synlig på seminarene. En mulighet ved senere gjennomføringer av prosjektet er å gjøre personer fra hjelpeapparatet mer synlige, både i tilknytning til forestilling og seminar. På den måten kunne man kanskje fått kanalisert henvendelsene mer direkte til hjelpeapparatet, som også ville få en anledning til positivt å markedsføre egen kompetanse og hjelpmuligheter. Erfaringene er at opplevelsen av høy terskel for å søke hjelp for rusrelaterte problemer, bidrar til at få i risikogruppene tar kontakt med hjelpeapparatet før det er «for sent», hvis de da tar kontakt overhodet. Prosjekt Endelig Lørdag kan altså bidra med å gjøre fag- og ressurspersoner i nærmiljøet mer synlige for både foreldre og elever.

Det er vanskelig å uttale seg sikkert om hvorvidt Prosjekt Endelig Lørdag har bidratt til organisasjonslæring i kommune eller skole, men sannsynligvis har læringseffektene vært små. Dette skyldes at arbeidet med Prosjekt Endelig Lørdag ble strukturert som om det skulle være en engangshendelse, og ikke som oppstarten til (eller del av) vedvarende rusforebyggende innsats. Her er det et meget stort urealisert potensiale, kanskje spesielt med utgangspunkt i Foreldrearbeidsutvalg og Samarbeidsutvalg ved skolene, og da spesielt i samarbeid med fagpersoner i nærmiljøet.

Forsøkene på å sikre ettervekst av prosjektet har så langt vært få eller ingen. Dette er det imidlertid ønske om at rusmiddelkonsulent (nyopprettet stilling) i Nord-Aurdal kommune skal jobbe videre med. Det ansettes person i stillingen i september 1998. Det er usikkert om dette vil bidra til å sikre vedvarende rusforebyggende satsing konkret i forlengelsen av Prosjekt Endelig Lørdag, mye fordi det nå er gått en del tid siden gjennomføringen av prosjektet, men mest fordi prosjektet ikke organiserte for at videreføring skulle finne sted.

Table Of ContentsTop Of Page

8.4 Etiske problemstillinger Prosjekt Endelig Lørdag reiser

Det fjerde evalueringsspørsmålet viser til etiske problemstillinger Prosjekt Endelig Lørdag reiser. Slike problemstillinger kan her presiseres på minst to nivåer, nemlig 1) knyttet til selve gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag, og 2) knyttet til konsekvenser for deltakerne. Det ble presisert følgende evalueringsspørsmål:

4. Hvilke etiske problemstillinger reiser gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag?

Det er flere steder i rapporten vist til etiske problemstillinger, men de er ikke gjennomgått i eget kapittel eller kapittelavsnitt tidligere. Her blir de eksplisitt drøftet, med utgangspunkt i følgende underspørsmål:

  • Er det etisk forsvarlig å bruke arbeidsledige unge voksne i produksjonen av forestillingen?
  • Er det tilstrekkelig faglig oppfølging ved avviklingen av Prosjekt Endelig Lørdag?
  • Hvilke konsekvenser kan synliggjøring av rusproblematikk ha?
  • Hvilke etiske følger har vektleggingen av et relasjonelt perspektiv på rusproblematikk?
  • Skaper Prosjekt Endelig Lørdag forventninger hos deltakerne, som det ikke kan følge opp?

Det første av underspørsmålene ble drøftet i kapittel 4. Det ble vist til erfaringer som tyder på at Prosjekt Endelig Lørdag, for langt de fleste av de unge arbeidsledige som har deltatt i produksjonen av det, synes å ha vært en positiv erfaring, både faglig og personlig. Det kritiske her er hvordan de følges opp underveis i prosjektet, fordi arbeidet med selve problematikken i kunstnerisk form kan utløse egne problemer. Paal Sandø har vært svært oppmerksom på dette, og av den grunn blant annet hatt produksjonsarbeiderne med på en familieuke ved Valdresklinikken. Erfaringene er at det tar mye tid og krefter å følge dem opp faglig og personlig. Det er også erfaringer med stor tidsbruk for å koordinere gruppa.

En generell vurdering er at det nok er etisk forsvarlig å bruke unge arbeidsledige i produksjonen, men at det av praktiske grunner neppe er hensiktsmessig. Et moment er at de ikke er i et regulært arbeidsforhold, og derfor for eksempel kan få jobbtilbud underveis som gjør at de slutter. Dette er spesielt kritisk for gjennomføringen av forestillingen, fordi det er nok at en person faller fra for at forestillingen ikke kan fremføres. Det er også et viktig moment at de som arbeidsledige unge voksne må ha langt mer oppfølging både faglig og personlig, enn tilfellet hadde vært dersom man brukte for eksempel en privat teatergruppe eller lignende. Dette er forhold som må vurderes nøye ved senere gjennomføringer av prosjektet.

Den faglige oppfølgingen ved avviklingen av Prosjekt Endelig Lørdag må sies å ha vært etisk forsvarlig. Det har vært fagpersoner til stede ved alle forestillingene og seminarene, og det er informert om hvordan man kan komme i kontakt med dem eller andre i hjelpeapparatet ved senere anledninger.

Synliggjøringen av rusproblematikk reiser flere etiske spørsmål. En side av saken er at forestillingen for de yngste kan virke skremmende, og at det for dem som kjenner seg igjen i forestillingen kan være en meget sterk emosjonell følelse. Gjennom Prosjekt Endelig Lørdag risikerer en å utløse følelser og handlinger hos enkeltpersoner hvis konsekvenser ikke er lett overskuelige. Det er selvfølgelig en formildende omstendighet at fagpersoner er til stede, men samtidig sier det seg selv at den individuelle oppfølgingen under selve prosjektavviklingen og i tiden etter, mye avhenger av den enkeltes initiativ til å komme i kontakt med hjelpeapparatet. For ressurssvake personer som lever med rusrelatert problematikk kan dette være vanskelig. På dette punktet kan man ikke slutte seg sikkert til om prosjektet er etisk forsvarlig, det kan anføres mange argumenter for at det er det (for eksempel at det er et gode i seg selv å arbeide for bevisstgjøring - selv om det gjør vondt), og for at det ikke er det.

Et annet aspekt ved synliggjøringen er det frigjørende potensialet som ligger i at det settes ord på situasjoner som langt på ved er tabuisert i det norske samfunn. Enn videre bidrar synliggjøringen til en normalisering av bruk av alkohol, ved å fokusere på rusbrukens to ansikter, hvor flertallet av befolkningen hovedsakelig stifter bekjentskap med det «pene» ansiktet med sosiabilitet og glede. Synliggjøringen er utvilsomt et meget viktig aspekt ved bruk av teaterforestillingen «Endelig lørdag, snart e' det onsdag» i rusforebyggende øyemed. Det legges til rette for å snakke om til dels problematiske forhold innenfor relativt trygge rammer, og dette bereder også grunnen for etablering av ny kunnskap hos den enkelte, såvel som for profesjonene. Historisk sett faller dette inn i en humanistisk tradisjon, med troen på mennesket som aktiv og konstruktiv skaper av sine omgivelser. Langt de fleste vil mene at dette er etisk forsvarlig. Et argument mot er at alt initiativ til endring må komme fra «dem det gjelder» selv, for at det skal kunne være etisk forsvarlig. Dette blir imidlertid et relativt ekstremt standpunkt, all den tid vi alle er samfunnsmedlemmer og må lære oss å forholde oss ikke bare til egne behov, men også til andres. Her synes Prosjekt Endelig Lørdag å ha en potensielt oppdragende rolle, både overfor foreldre og elever.

Det synliggjøres også at foreldrene har et stort ansvar for sine barns utvikling av holdninger og handlinger relatert til rusmidler, altså en fokusering på det relasjonelle perspektivet. Her balanserer Prosjekt Endelig Lørdag på en grense mellom å bevisstgjøre foreldre og elever om betydningen av primærrelasjonene, og å moralisere om foreldrenes ansvar. Det skal sannsynligvis ikke mye til å vekke dårlig samvittighet hos foreldre, men spørsmålet er om dette er hensiktsmessig eller etisk forsvarlig. Det som ut fra en etisk tilnærming imidlertid er mest givende, er å understreke at det er feil når foreldre tror de har små påvirkningsmuligheter på egne tenåringsbarn. Meget positivt blir dette budskapet hvis det samtidig legges opp til at foreldrene kan samarbeide, både om praktiske ting som henting av hverandres ungdommer, men også om utvikling av normer for hva som er akseptabel atferd fra barna deres.

Det er selvfølgelig vanskelig å svare på om Prosjekt Endelig Lørdag skaper forventninger hos deltakerne som ikke følges opp. Foreldre og elever loves ikke videre oppfølging fra prosjektets side, og det sies heller ikke at «fra nå av vil alt bli bra». Dette er et mer generelt etisk problem, nemlig spørsmålet om det er forsvarlig å initiere prosesser man ikke kjenner resultatet av, som man ikke har mulighet til å følge opp, og hvis resultat er helt uvisst. Disse høyst betimelige bekymringene kan møtes med vedvarende satsing og (noe) oppfølging.

Table Of ContentsTop Of Page

8.5 Anbefalinger til fremtidige gjennomføringer av Prosjekt Endelig Lørdag

I innledningskapittelet ble det argumentert for at man skal være forsiktig med å gi anbefalinger, ikke minst fordi det er vanskelig å spå om framtida. Dessuten står man i fare for å gi anbefalinger som passer noen godt, mens de vil være belastende for andre. Anbefalingene her må derfor leses kritisk, og gjerne med referanse til nytteverdi i konkrete situasjoner. Anbefalingene følger her mønsteret de fire evalueringsspørsmålene har trukket opp:

  1. Det er gjennom Prosjekt Valdres i Lørdag dokumentert at en teaterforestilling kan ha et meget stort potensiale for mobilisering av foreldre og elever i nærmiljøet til et rusforebyggende arrangement. Mer generelt kan det anbefales å bruke kulturelle virkemidler som appellerer til «hele mennesket», altså følelser så vel som fornuft, og da fortrinnsvis i sammenhenger hvor foreldre og elever er sammen. Dette kan sannsynligvis like gjerne skje innen en klasse- som en skolekontekst.
  2. Kulturelle tiltak bør følges opp med seminarer eller andre aktiviteter. Det kritiske er at tiltaket ikke blir stående alene, men går inn i en sammenheng. Både foreldre og elever må involveres i det rusforebyggende arbeidet, hvilket blant annet betyr at det må legges til rette for at deres deltakelse. Sannsynligvis vil de beste resultater oppnås gjennom en konsekvent breddestrategi, med satsing over tid, med flere arbeidsmetoder (for eksempel for- og etterarbeid både for elever og foreldre), og med deltakere fra mange sektorer.
  3. Med hensyn til organisering er det kritisk med en god forankring av prosjektet i kommunenes toppledelse. Det må skapes engasjement for prosjektet, og ressurspersoner må stå fram med et ønske om å ta ansvar. Det er avgjørende at nødvendig informasjon kommer til rette personer i rett tid. Det kan satses mer på å utvikle informasjon om prosjektet generelt, og om fremgangsmåter i rusforebyggende arbeid spesielt. Samtidig er lokal tilpasning viktig og nødvendig. Det er viktig å skape bred oppslutning om realistiske rusforebyggende visjoner som omfatter både foreldre og elever. På den måten kan utviklingsarbeidet gjennomsyres av ledelse, det vil si deltakere som kjenner og identifiserer seg med målsettingene, og som har midlene som skal til for å jobbe mot målet.
  4. Etiske problemstillinger reises ved alle forsøk på sosial intervensjon, hva enten i nærmiljøer eller andre steder. Den sentrale utfordringen er å utvikle høy grad av bevissthet om dette, og reflektere kontinuerlig med utgangspunkt i forståelse av mulige konsekvenser av egne handlinger.

Avslutningsvis skal det nok en gang understrekes at potensialet for rusforebyggende arbeid som Prosjekt Endelig Lørdag synliggjør, er meget stort. Prosjekt Endelig Lørdag er et løfterikt tiltak, hvor de største utfordringene knytter seg til:

  • metodeutvikling for å involvere foreldre og elever sterkere i rusforebyggende aktiviteter
  • hensiktsmessig organisering og informasjonsvirksomhet som sikrer at arbeidet knyttes til eksisterende organisasjoner og planer
  • integrering av andre fremgangsmåter som sikrer langsiktig satsing, herunder også nettverksbygging

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold