Hans A. Hauge:
HENÆR-senterets evaluering av
Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

6.Involvering av foreldre og barn



I dette kapittelet er fokus på Prosjekt Endelig Lørdag sine oppfølgingsseminarer, som er forsøk på å involvere foreldre og elever i rusforebyggende arbeid. Sammen med tiltakene som beskrives i neste kapittel, nemlig forsøkene på tverrsektoriell organisering og ressurskobling, er dette prosjektets intervensjoner i nærmiljø og familie, for å fremme det rusforebyggende arbeidet. Prosjekt Endelig Lørdag er følgelig mer enn teaterforestillingen, selv om forestillingen utvilsomt er den mest arbeidsintensive og særpregede delen av prosjektet. Nedenfor beskrives først utformingen av seminaropplegget, med bakgrunn i observasjonsdata og oppgaver gitt foreldre og elever under seminaret. Gitt det faktum at oppmøte av foreldre og elever på oppfølgingsseminarene er meget høyt, er det opplagt at fremgangsmåter på seminaret er kritiske for etablering og videreføring av rusforebyggende tiltak. Seminaret er utgangspunkt for fem av spørsmålene i skjemaet som ble besvart av foreldre og elever, og det presenteres resultater fra alle disse, etter samme mønster som i foregående kapittel. For tolkningene av resultatene i rundspørringen har observasjonsdata vært en nyttig korreksjon. Kapittelet avsluttes med en oversikt over antall henvendelser til hjelpeapparatet for videre samtaler eller behandling. I likhet med foregående kapittel begynner også dette med en estimering av oppmøteprosenter, denne gangen altså på oppfølgingsseminaret.

Table Of ContentsTop Of Page

6.1 Mobiliserer oppfølgingsseminarene til oppmøte?

I kapittel 4 ble det estimert at oppmøteprosenten på teaterforestillingen var 80-85, med et samlet antall tilskuere på 2.450. På oppfølgingsseminarene var det kun foreldre og elever med tilknytning til mellom- og ungdomstrinn som var i utvalget, anslagsvis 2.500 personer. I følge de registreringene som er gjennomført, også disse noe omtrentlig, møtte 1.150 personer til sammen på seminarene. Dette tilsvarer en oppmøteprosent på 46. Erfaringene fra de enkelte skolene tyder på at det var svært avgjørende for oppmøtet om det var gjort obligatorisk eller ikke. Ved en skole var det hele 95 prosent av alle elever som møtte sammen med en eller to foreldre/foresatte, mens ved en annen skole ble et seminar avlyst på grunn av for lite oppmøte. Gjennomgående var det slik at skoler med høyest oppmøte på forestillingen, også lå høyest på oppfølgingsseminarene. Det er grunn til å anta at svært få av dem som ikke var på forestillingen møtte opp på seminaret, for eksempel var det kun en av de 164 informantene i rundspørringen (som altså ble foretatt etter seminaret), som oppga ikke å ha vært på forestillingen. Dette er nok en indikasjon på at det er viktig å mobilisere bredt innledningsvis i prosjektløp. Skal en oppmøteprosent på 46 regnes som høyt eller lavt? Sammenlignet med andre rusforebyggende tiltak med utgangspunkt i skolen som arena, er tallet utvilsomt høyt. Tilbakemeldinger fra nøkkelpersoner i intervjuer tyder på at også familier hvor det er kjent at det er rusrelaterte problemer møtte opp. Generelt må oppmøtet vurderes som positivt, og spesielt der hvor det var obligatorisk er det grunn til å anta at potensialet for videre rusforebyggende innsats er stor.

Table Of ContentsTop Of Page

Disposisjon i oppfølgingsseminarene

Seminarene fulgte en tredelt disposisjon, med innledende plenumssamling, gruppeoppgaver til foreldre og elever, og avsluttende plenumsamling. Varigheten var om lag 2,5 til 3 timer. Tidsbruken på hver av de tre delene varierte noe i de seminarene vi observerte, men det var en klar tendens til at plenumssamlingene dominerte i tid. I plenum var det en klar overvekt av rene foredrag fra seminarleder Paal Sandø, men det ble også brukt noe tid på å få fram synspunkter fra forsamlingen om teaterforestillingen spesielt, og på bruk av rusmidler generelt. Under seminarene vi observerte var det et fåtall som tore å si noe på eget initiativ i disse samlingene, de fleste utsagn kom på direkte spørsmål fra Sandø. Foreldrene var noe mer aktive i den avsluttende plenumssamlingen når gruppeoppgavene ble gjennomgått. Elevene var jevnt over tause. På samme måte som under teaterforestillingen var ressurspersoner fra hjelpeapparatet til stede under seminarene, og de ble kortfattet presentert innledningsvis. De hadde ingen klart definerte roller under seminaret, ut over å være tilgjengelig dersom noen ønsket å ta et initiativ til private samtaler om rusrelaterte problemer. Enkelte av dem var selv foreldre til elever på skolene, og følgelig i målgruppa for prosjektet.

Det faller opplagt utenfor rammene av denne evalueringen å vurdere det faglige innholdet i det Paal Sandø foreleser om for foreldre og elever, og det skal her bare refereres i grove trekk til innholdskomponenter, slik at leseren gis en viss mulighet til å ta stilling til det budskapet som presenteres. Innholdet blir imidlertid ikke i seg selv gjenstand for evaluering. Det gjør derimot formen på seminarene, og deltakernes vurdering av seminarets organisering, muligheter til å snakke fritt, og motivasjon til å delta på ytterligere seminarer. Et sentralt siktepunkt med seminarene er jo å initiere dialoger, skape engasjement og oppslutning om videre rusforebyggende arbeid. Her er seminaret den ene av de to støttene, den andre er organiseringen, som beskrives i neste kapittel.

Innholdet i Paal Sandøs foredrag varierte noe fra gang til gang i de seminarene vi observerte, men de tok alltid utgangspunkt i teaterforestillingen «Endelig lørdag - snart e' det onsdag». Slik sett ble det lagt opp til en videreføring av temaene forestillingen bragte på banen. Imidlertid ble det understreket at det er «normal» rusbruk som er tema for seminaret, ikke rusmiddelmisbruk eller omsorgssvikt. Sandø understrekte sterkt innledningsvis i hvert av seminarene at det ikke på noen måte legges opp til at foreldrene skal fortelle om hvor mye eller ofte de drikker. Dersom de opplever å ha rusproblemer, eller har mistanke om at de har det, må de ta kontakt med behandlingsapparatet. Det er relasjonene mellom familiemedlemmene og refleksjon for å utvikle helsefremmende holdninger til rusmidler som er i fokus, ikke den enkeltes bruk eller misbruk. Sagt på en annen måte: Foreldrene inviteres til å være personlige om sine holdninger til rusmidler, men ikke private.

Den første foredragsdelen inneholdt appeller om at foreldrene «må komme på banen», i betydningen snakke med barna sine om bruk av rusmidler. Innholdet sentrerte også rundt stereotype misforståelser om rusmiddelproblemer, for eksempel at en person med rusproblemer er en som «ligger i grøfta», altså personer hvis misbruksproblemer er synlige for alle og enhver. Med spissformuleringen «Bare fem prosent av dem med rusproblemer ligger i grøfta, de øvrige 95 prosent ligger på sofaen», ble det lagt opp til en avmystifisering av rusmiddelmisbruken som personlighetstype. Det ble også lagt opp til normalisering av vanlig bruk av rusmidler, ved at foreldrene ble oppfordret til å delta i samtaler, hvor også positive aspekter ved bruk av alkohol kommer frem. I forlengelsen av dette ble det understreket at det ikke er det problematiske rusbruket som er tema for seminarene: «Vi er ikke her for å snakke om hvor mye vi drikker, det kan vi gjøre et annet sted.» I det store og hele var den første plenumssamlingen preget av appellative utsagn, som «vi må være kritisk til problematikken», «rusproblemer handler om alt annet enn rus», «vi må akseptere at alkohol er en del av vår hverdag, men aldri godta at misbruket går ut over barna», og (til elevene) «Prat med hverandre. Jeg trodde jeg var alene om det jeg opplevde, jeg vokste opp med hemmeligheter. Det gjør noe med en.» Selvfølgelig gir disse løsrevne sitatene, som til dels også er svært abstrakte, bare en overfladisk innsikt i innholdet i innledningsforedragene. Det de dog forhåpentligvis formidler, er et inntrykk av seminarlederens personlige engasjement i tematikken. Engasjementet understrekes effektivt både gjennom inntrengende stemmebruk og spissformuleringer, men kanskje aller mest effektivt gjennom bruk av transparenter med slående motiver eller utsagn, som bidrar til å understreke innholdet i det som presenteres. Typisk i så måte er transparenten av «Leif Oddrun», en enkel strektegning av en person som like gjerne kan være gutt som jente. Poenget er at Leif Oddrun har det vondt inne i seg fordi han/hun ikke får snakke om sine erfaringer og opplevelser. Transparenten virker opplagt appellerende på barna, og ut fra observasjon under seminarene virker det som om mange av barna raskt får tak i budskapet om at det er smertefullt å tie om vonde opplevelser. Avslutningsvis i den innledende plenumssekvensen foretas gruppeinndeling, og det gis instruksjoner om oppgavene som skal løses gruppevis.

Hver gruppe får stensiler med til sammen elleve oppgaver. Hver gruppe får fra en til tre av disse oppgavene å arbeide med (se vedlegg 2 for oppgaveformuleringene). Gruppene ble den første tiden satt sammen heterogent, altså både med foreldre og elever. Senere ble det forsøkt med både heterogene og homogene (bare elever eller bare foreldre) grupper. Erfaringene synes jevnt over å være sammenfallende, nemlig at oppgavene er vanskelige å arbeide meningsfullt med. Flere av spørsmålsformuleringene i oppgavene er ledende, i den forstand at et svar raskt peker seg ut som det «rette». Dette gjelder for eksempel formuleringen «finnes det ikke positive sider ved bruk av alkohol?». Andre oppgaveformuleringer er abstrakte, for eksempel «Diskuter hvordan dere tror et rusproblem får utvikle seg». Generelt lider oppgaveformuleringene av lavt presisjonsnivå, noe som førte til at mange brukte det meste av tiden på å prøve å forstå hva som var forventet av dem. Et generelt inntrykk ved observasjon av gruppearbeid med oppgaven, var at tausheten flere ganger var trykkende. I den utstrekning det ble utarbeidet svar, var disse i all hovedsak konforme og kortfattede. Vårt inntrykk er at oppgaveformuleringene mer var designet med tanke på å være i overensstemmelse med det innholdsmessige budskap som ble formidlet av seminarleder i plenum, enn designet med tanke på å få i gang dialog mellom deltagerne. Leseren står selvfølgelig fritt til å gjøre seg opp sin egen oppfatning om gruppeoppgavene, og «Vedlegg 2» anbefales for dette formål.

I den siste plenumssamlingen skulle gruppene på banen med sine svar på oppgavene. Inntrykket av lav aktivitet og konforme svar under selve gruppearbeidet, ble veldig forsterket under observasjon av disse samlingene. Seminarlederen måtte jevnt over være svært aktiv for å få fram synspunkter på svarene hver enkelt gruppe hadde jobbet med. Også denne delen av seminaret ble langt på veg dominert av foredragspreg, blant annet med presentasjon avslutningsvis av en teori om personlighetsutvikling, for å underbygge påstanden om at foreldrene har stor betydning for barnas utvikling. En formulering som fortettet ga uttrykk for ideologien bak denne modellen til deltagerne var: «Det som skjer, enten dere tror det eller ikke, er at livet deres blir styrt av deres foreldre livet ut. Hvis vi ikke blir tatt vare på søker vi erstatning. Rusproblemer handler ikke om å flykte fra virkeligheten, men om å lete og søke. (...) Sånn er vi mennesker». Dette og lignende eksempler på autoritative påstander, ga inntrykk av at den innholdsmessige siden med presentasjon av et budskap ble vektlagt langt sterkere enn utvikling av foreldre og elevers egne forståelser og holdninger. En mer prosessuell tilnærming ville lagt til rette for utvikling av foreldrenes og elevenes egne forståelser av rusbruk som fenomen. Uten at det er intensjonen står dermed Prosjekt Endelig Lørdag i fare for å praktisere «pekefingermoral». Et problem i denne sammenhengen er at deltakernes opplevelse av oppfølgingsseminarene blir så avhengig av en person. Mye koker ned til om man «liker» eller er «enig» i Paal Sandøs måter å beskrive rusproblematikk, familierelasjoner og modell for personlighetsutvikling. Det spiller for så vidt mindre rolle om innholdet er «riktig» eller «fornuftig», eller kommunisert på lettfattelige måter. Poenget er at det store flertall av deltakerne blir sittende passive og umælende, og særlig problematisk må det være at dette i særlig utstrekning gjelder elevene.

Denne kritikken av formen på seminarene er for så vidt bisk, men det er selvfølgelig viktig å understreke at kritkken må ses i sammenheng med at Prosjekt Endelig Lørdag har et meget høyt ambisjonsnivå, i den forstand at det søker å overskride mer tradisjonelle tilnærminger som foredrag. Selvfølgelig er foredragsformen hensiktsmessig i svært mange sammenhenger, ikke minst for å formidle faktakunnskap. Da er det heller ingen ulempe at poengene er velartikulerte og effektivt kommuniserte, slik Paal Sandø gjør meget overbevisende. Det er godt mulig, til og med sannsynlig, at Sandø har gjennomslagskraft hos mange personer. Det igjen kan føre til at mange tar initiativ til å gjøre noe med egne problemer, noe antallet henvendelser i etterkant av Prosjekt Endelig Lørdag også tyder på (se nedenfor). Det er derimot svært tvilsomt om foredragsformen, uansett hvor karismatisk i form, i seg selv er nok til å engasjere foreldre og elever bredt til systematisk rusforebyggende innsats over tid. Det er også vanskelig å dokumentere konsekvenser, spesielt i et lengere perspektiv, av enkeltstående tiltak som foredrag.

Table Of ContentsTop Of Page

Informantenes opplevelse av oppfølgingsseminaret

I gjennomgangen over er det lagt vekt på observasjonsdata, samt oppgavetekster til seminarene. For å si noe om deltakernes opplevelser av forestillingen, har vi imidlertid også dataene fra rundspørringen å støtte oss til. Selv om spørsmålene ble utformet før de første observasjonene, og opplagt ikke fanger opp alle interessante aspekter, gir de like fullt et visst inntrykk av enkelte sentrale momenter ved oppfølgingsseminaret.

Tabell 6.1 Gjennomsnittsskåre på fem spørsmål om opplevelse av oppfølgingsseminaret. Fordelinger etter kjønn, status, skoleslag og kommune. N=164

AVHENGIG VARIABEL:

 

U A V H E N G I G V A R I A B E L

   

KJØNN

STATUS

SKOLESLAG

KOMMUNE

 

Alle

Kvinne

Mann

Elev

Forelder

Barneskole

Ungd.skole

Vang

Nord-Aurdal

Seminaret var godt tilrettelagt

3,1

3,2

2,9

2,8

3,4

3,1

3,1

3,1

3,1

Oppfølgings-seminaret tok for lang tid

2,8

2,7

3,2

3,4

2,4

2,9

2,7

2,8

2,9

Jeg fikk sagt det jeg ønsket på seminaret

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,2

3,3

3,3

3,2

Jeg opplevde at det jeg sa tatt alvorlig

3,3

3,3

3,2

3,1

3,4

3,3

3,3

3,3

3,3

Jeg vil gjerne delta på flere seminarer

2,3

2,3

2,1

2,0

2,5

2,2

2,4

2,3

2,2

N= Antall

164

94

64

77

87

62

102

84

80

1=Helt uenig; 4=Helt enig (middelverdi 2,5 «verken/eller»)
For fullstendig referanse til spørsmålsformuleringene, se Vedlegg 1.

Det er naturlig først å kommentere på resultater for alle informantene sett under ett. Det er langt flere informanter som sier seg enig enn uenig i at seminaret var godt tilrettelagt. Det er all grunn til å ta selvkritikk på dette spørsmålet, som det er svært vanskelig å tolke. Hva den enkelte legger i tilrettelegging av et seminar, vil selvfølgelig kunne variere sterkt. Resultatene på det neste spørsmålet viser at informantene i snitt ikke var fornøyde med alle deler av det vi kan omtale som tilretteleggingen av seminaret. Det er et klart flertall av informanter som er enige i at seminaret tok for lang tid. Det positive resultatet på det første spørsmålet kommer i et merkelig lys også når vi tar hensyn til snittet på det siste av spørsmålene. Det er et flertall av informanter som er uenige i at de vil delta på flere seminarer. Vi kan derfor konkludere med at det første spørsmålet gir oss lite informasjon av verdi for evalueringen, og vi velger å se bort fra dette i de følgende analysene. Derimot kan resultatene på de langt mer konkrete spørsmålene om tidsbruk og vilje til å delta på flere seminarer, antas å være mer entydig forstått av informantene. Det er tidligere nevnt at seminarene tok opp mot 3 timer på kveldstid på hverdagene, og det er opplagt at seminaret, eller temaet det tar opp, må være svært engasjerende for å forsvare en slik tidsbruk. Med tanke på videreføring er det ikke positivt at et mindretall oppgir at de kunne tenke seg å delta på flere seminarer. I forrige kapittel så vi at mødrene reagerte sterkest i tråd med forventningene på teaterforestillingen, men det er faktisk et flertall også av mødre som er uenige i påstanden om at de vil delta på ytterligere seminarer. I seg selv er dette et sterkt varsko om at en bør tenke gjennom seminaropplegget på nytt.

Resultatene på påstand 3 og 4 er ved første øyekast overraskende. Til tross for den observerte tausheten oppgir et klart flertall at de fikke sagt det de ønsket, og at det de sa ble tatt på alvor. Særlig det siste resultatet må betegnes som gledelig. Det er gunstig for motivasjon til å snakke om rusproblematikk senere, at en opplever å bli tatt på alvor når en først sier noe. Resultatene på påstand 3 virker derimot bare overraskende. I utgangspunktet var det tenkt at dette skulle gi informasjon om oppfølgingsseminaret virket etter intensjonene med hensyn til å initiere dialoger. Som tidligere nevnt ble det observert mye taushet og få engasjerte samtaler. Sannsynligvis er forklaringen på det positive resultatet meget enkel. For det første gir ikke påstanden opplysninger om dialog, men om monolog, altså enkeltpersoners uttalelser i en gruppesammenheng. For det andre er formuleringen "sagt det jeg ønsket" viktig. Sannsynligvis har informantene ikke ønsket å si mer enn det de gjorde, eller med en spissformulering: Det valgte opplegget førte ikke til at de ønsket å si særlig mye om temaet. Denne tolkningen av resultatene kan selvfølgelig diskuteres. Det er tross alt mulig at samtalene gikk livlig for seg når informantene ikke ble observert. Hvis så var tilfelle, kunne vi imidlertid forventet mer aktivitet i den avsluttende plenumssamlingen, og langt færre som ga uttrykk for at de ikke «skjønte» oppgavene. Mest ønskelig hadde det selvfølgelig vært at vi gjennom rundspørringen hadde spurt informantene direkte om dialog og om oppgavene. Da vill denne tolkningene stått på tryggere grunn. Tolkningen er imidlertid resultat av flere metodetilnærminger samlet, her både observasjon i flere sammenhenger, rundspørring, samt tekst- og innholdsanalyse.

Table Of ContentsTop Of Page

Sammenligning «på tvers» i tabellen - forskjeller mellom gruppene

Ved sammenligning av gjennomsnittsverdier (skåre) "på tvers", altså mellom grupper på samme uavhengige variabel, lar det seg fort konstatere at det ikke er vesentlige forskjeller etter skoleslag eller kommune, og at forskjellene mellom kvinner og menn jevnt over er små. Det er kun ved sammenligning av foreldre og elever at det er betydelige forskjeller, og da kun på påstand 1, 2 og 5. Påstand 1 velger vi dog å se bort fra, av grunner anført over. Langt større andel foreldre enn elever sier seg enige i at de vil delta på flere oppfølgingsseminarer. Samtidig er det en langt større andel elever som sier seg enige i påstanden om at seminaret tok for lang tid. Skåre på disse påstandene kan med fordel ses i sammenheng. Opplevelse av tidsbruken som for lang vil ganske sikkert redusere motivasjonen til deltakelse ved senere anledninger. Resultatene her er i tråd med inntrykk fra observasjonene, hvor elevene i all hovedsak var passive. Til en viss grad var dette tilsiktet, ved at de ble oppfordret til å lytte til de voksne snakke om rusproblematikk. De ble imidlertid ikke oppfordret til å være helt passive. Dette viser til en vesentlig utfordring, nemlig hvordan få elevene mer involvert i regi av Prosjekt Endelig Lørdag. Dette er et moment som tas opp igjen i avslutningskapittelet.

Table Of ContentsTop Of Page

6.2 Initiativ til videre samtaler eller behandling

Det ble nevnt i forrige kapittel at registreringsskjemaet for henvendelser til hjelpeapparatet, diskriminerte mellom henvendelser etter henholdsvis forestilling og seminar. I tabellen nedenfor er det en oversikt over grunner til henvendelse, og det er altså hovedgrunn som er registrert. Den første kolonnen er identisk med den som ble presentert i forrige kapittel, mens den andre kolonnen gir en oversikt over henvendelser etter seminaret. Den siste kolonnen gir opplysninger om det totale antall henvendelser, etter hovedgrunn.

Resultatene viser at det var flere som henvendte seg etter oppfølgingsseminaret enn etter forestillingen. Fremdeles er det en overvekt av dem som forteller om rusproblemer relatert til familiesituasjon. Det er imidlertid langt flere som henvender seg med ønske om å diskutere opplegget, uten selv å ha oppgitt problematisk forhold til rusmidler. Hva ved opplegget de ønsket å diskutere har vi ikke detaljert kunnskap om.
Tabell 6.2 Antall henvendelser til hjelpeapparatet etter oppfølgingsseminaret, og totalt, etter hovedgrunn til henvendelse

Grunn til henvendelse

Etter
forestillingen

Etter oppfølg-ingssemnar

Totalt.

* Ønsket å diskutere opplegget:

1

18

19

* Lever i familie med rusproblemer:

13

24

37

* Har vokst opp i familie med rusproblemer:

10

18

28

* Opplever selv å ha et problematisk forhold til
rusmidler:

12

4

16

* Har andre livsvansker som ble aktivisert:

8

2

10

* Annet:

9

0

9

Totalt:

53

66

119

Det mest interessante resultatet i tabellen er sannsynligvis tallene i kolonnen lengst til høyre. Det viser seg altså at det er registrert hele 119 henvendelser fra enkeltpersoner i tilknytning til Prosjekt Endelig Lørdag, og at et flertall har gjort dette enten fordi de har opplevd eller opplever rusproblemer i sin familie, eller fordi de har rusproblemer selv. Dette må sies å være en svært sterk indikasjon på at Prosjekt Endelig Lørdag sett under ett, på mange virker motiverende til å gå videre med problematikken.

I tabellen under gis det informasjon om tiltak eller videreformidling som er gjort. Igjen er det slik at den første tallkolonnen viser resultater som er gjengitt og kommentert i forrige kapittel, mens de to siste kolonnene henholdsvis viser resultater som følge av oppfølgingsseminaret, og det totale antallet tiltak eller videreformidlinger.

Tabell 6.3 Oversikt over resultat av henvendelser etter oppfølgingsseminar, og totalt

Hvilke tiltak eller videreformidling er gjort:

Etter
forestillingen

Etter oppfølg-ingsseminar

Totalt.

* Har fått en oversikt over aktuelle tilbud:

18

12

30

* Har fått konkrete tilbud om samtale eller
behandling:

10

4

14

* Har tatt i mot tilbud om behandling:

6

25

31

Totalt:

34

39

73

Av de 66 registrerte henvendelsene etter oppfølgingsseminaret (se foregående tabell), fikk 39 oversikt over tiltak, eller ble videreformidlet til eksisterende tilbud. Den store forskjellen sammenlignet med responsen etter forestillingen, er at langt flere har tatt i mot tilbud om behandling, slik at det totale antallet kommer opp i 31. Dette tilsvarer drøyt 1 prosent av alle som var med på Prosjekt Endelig Lørdag, og må betraktes som et høyt tall. Resultatene med hensyn til registrering av henvendelser viser til to viktige forhold. For det første virker Prosjekt Endelig Lørdag motiverende på personer, i den forstand at de søker hjelp for seg selv eller andre, eller tar kontakt for å diskutere opplegget. Nøyaktig hva ved Prosjekt Endelig Lørdag som gir denne effekten er det ikke mulig å drøfte nærmere innen rammene av evalueringsprosjektet, men mulige årsaker er at forestillingen virker motiverende, og at det appellerende preget i så måte er viktig. En annen mulig årsak er at Paal Sandø sin form og budskap virker sterkt motiverende på enkelte. Det kan selvfølgelig også være at den synliggjøring og den oppslutning Prosjekt Endelig Lørdag bidrar med, gir mange et "puff" til å gjøre noe med egne problemer. For det andre viser registreringene av henvendelsene at Prosjekt Endelig Lørdag bidrar til å synliggjøre et stort potensiale ikke bare innen primær-, men også innen sekundærforebyggende tiltak. Det blir dermed kritisk at behandlingsapparatet og frivillige organisasjoner er med og er forberedt på at det kan komme mange henvendelser i kjølvannet av prosjektet. Det er opplagt også en ide å involvere hjelpeapparatet mer direkte i avviklingen av Prosjekt Endelig Lørdag. Hvordan disse henvendelsene blir fulgt opp, vil være et viktig satsingsområde ved eventuelle senere gjennomføringer av prosjektet.

I det neste kapittelet er det nettopp organiseringen av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres som står i fokus. Det er her både snakk om den sentrale organiseringen av prosjektet i Nord-Aurdal, og lokal organisering dels på kommunenivå, men hovedsakelig på nærmiljønivå (skoleområde).

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold