Hans A. Hauge:
HENÆR-senterets evaluering av
Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

5.Forestillingens konsekvenser på potensialet for rusforebygging



Det er tidligere vist til at det ofte er et problem å få høy deltakelse ved rusforebyggende tiltak rettet mot foreldre eller andre voksenpersoner i et nærmiljø. Det er imidlertid kun unntaksvis at teaterforestillinger har vært brukt i dette øyemed, når fokus har vært både på foreldre og elever. Av den grunn er det interessant å vurdere om et slikt kulturelt tiltak mobiliserer personer til å møte opp. Det første kapittelavsnittet tar for seg denne siden ved bruk av teaterforestilling i rusforebyggende arbeid. I det andre kapittelavsnittet fokuseres det på de konsekvenser forestillingen kan ha for enkeltpersoners motivasjon til å tenke over egne erfaringer med rusmidler, eller motivasjon til å gå inn i dialoger med andre om bruk av rusmidler. Det tredje kapittelavsnittet viser til resultater med hensyn til enkeltpersoners initiativ til å ta kontakt med fagpersoner, for samtaler eller behandling, om rusrelaterte problemer.

Table Of ContentsTop Of Page

5.1 Konsekvenser av forestillingen på mobilisering av tilskuere

Et ofte kommentert problem, er vansker med å mobilisere både elever og foreldre til oppmøte ved tiltak innen rusforebyggende arbeid. Erfaringer fra USA viser at selv svært påkostede og pedagogisk nøye tilrettelagte opplegg, med gjentatte oppfordringer til elever og foreldre om å møte, ofte gir svært sparsomme mobiliseringseffekter (Cohen og Rice 1995; Cohen og Linton 1995). Dette gjelder generelt ved opplegg som gjennomføres med skolen som arena, og i enda større utstrekning for nærmiljøbaserte tiltak drevet av offentlige instanser og frivillige organisasjoner i fellesskap. Et tilleggsproblem er at dem som unnlater å møte ofte er dem som har, eller har høy risiko for å utvikle, rusproblemer. Det er god grunn til å anta at høyest mulig oppmøte er en kritisk suksessfaktor for rusforebyggende tiltak, både på kort og lang sikt. På kort sikt sikrer det at flest mulig får kjennskap til og informasjon om hensikten med tiltaket, herunder også misbruks- eller risikofamilier. På kort sikt sikrer det også en forståelse i nærmiljøet av at dette er et innsatsområde som vektlegges sterkt, og hvor mange må komme sammen for å bidra til helsefremmende utvikling. Det dannes en kritisk masse (Gustavsen 1990), som gjør potensialet for å drive utviklingsarbeid i bredden i nærmiljøene meget stort. Det at mange samles er i seg selv altså et gode, fordi det kan genereres mye engasjement og interesse, og i enkelte tilfeller også felles forståelser og opplevelse av fellesskap, som kan være av stor betydning for rusforebyggende arbeid på lengre sikt. Denne type erfaringer er gjort innen andre områder med helsefremmende arbeid for barn og unge, blant annet ulykkesforebyggende arbeid (Hauger 1996a-b, 1997, 1998), og inneklimaarbeid (Gustavsen 1997, Hauge 1998). Ved de nevnte eksemplene førte stor deltakelse i utgangspunktet til at de impliserte fikk et felles referansepunkt som gjorde det lettere å satse videre, ikke minst fordi en søkte og fant fram til det som engasjerte deltakerne selv. Spørsmålet er derfor ikke om stort oppmøte er et gode, men hvordan man kan realisere det store potensialet for nærmiljøbasert utviklingsarbeid som et slikt oppmøte representerer.

Prosjektleder for Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres samlet etter initiativ fra evalueringsprosjektet inn data om oppmøte ved skolene forestillingen ble fremført. Oppmøte var selvfølgelig gratis, slik at det ved flere skoler ikke finnes detaljerte oversikter over antall deltakere. Ved alle skoler ble det imidlertid gjennomført en eller annen slags form for registrering, og mest nøyaktig ved de skoler hvor oppmøte var gjort obligatorisk for elevene. Det er beregnet at til sammen 2.450 personer så teaterforestillingen «Endelig lørdag, snart e' det onsdag». I og med at estimatene over oppmøte er noe mangelfulle, har vi ved drøfting av oppmøteprosenter tatt utgangspunkt i en oversikt over antall elever på skolene i Valdres. Tabellen nedenfor viser antall elever på henholdsvis mellomtrinn (4.-7. Klasse) og ungdomstrinn (8.-10. Klasse) i skoleåret 1997-98. Tabellen er utarbeidet på grunnlag av opplysninger gitt over telefon av Statens utdanningskontor i Oppland.

Tabell 5.1 Elevtall på mellomtrinn og ungdomstrinn 1997-98 i Valdreskommunene.

Kommune / Klassetrinn

5.-7.

8.-10.

SUM

Nord-Aurdal

210

228

439

Sør-Aurdal

121

100

221

Øystre Slidre

106

97

203

Vang

60

66

126

Vestre Slidre

74

34

108

Etnedal

32

47

79

SUM:

603

572

1.175

Alle elevene på mellom- og ungdomstrinn i de seks Valdreskommunene fikk tilbud om å se forestillingen og delta på oppfølgingsseminar sammen med sine foreldre. Det er uklart hvor mange husstander de 1.175 elevene utgjør til sammen, en del er sannsynligvis søsken. Et rimelig estimat er at de representerer drøyt 1.000 husstander, og at det inklusive foreldrene var et potensiale for om lag 2.500 deltakere på forestillingen i Valdres sett under ett. Da har vi altså antatt at alle elever, og 1,3 (sic!) foreldre fra hver husstand hadde mulighet til å møte opp på forestillingen. Tallet 1,3 er selvfølgelig skjønnsmessig satt, ut fra at enkelte husstander kun har en forelder/foresatt, og at det i mange andre husstander vil være praktiske hindringer som gjør det umulig for begge foreldrene å møte opp. Det må også tas hensyn til at andre interesserte kan ha møtt fram for å se forestillingen, men den eneste kommunen hvor alle innbyggerne ble inviterte til å se forestillingen, var Vang. Der så hele 450 personer forestillingen. Det utgjør omtrent 25% av den samlede befolkningen i Vang kommune. Et konservativt estimat er at av de 450 personene var 200 verken foreldre eller elever, hvilket betyr at vi kommer ned i et oppmøte på 2.250 personer i målgruppa (altså foreldre og elever). I tillegg fikk om lag 200 av til sammen 500 elever ved Fagernes videregående skole tilbud om å se forestillingen uten at foreldrene var med. Det betyr at de 200 elevene må inkluderes i målgruppa, og at det totale antall personer i denne således blir om lag 2.700. Vi får dermed følgende omtrentlige beregning av oppmøteprosent:

Antall fremmøtte i målgruppa (2.250) dividert med antall personer i målgruppa (2.700), hvilket gir et resultat på drøyt 83 prosent. Et estimat på at 80-85 prosent av dem i målgruppen som hadde mulighet til det møtte på, synes derfor rimelig. Vi har ikke datagrunnlag til å vurdere forskjeller i oppmøte mellom kommunene i detalj, men mye tyder på at Prosjekt Endelig Lørdag fikk størst oppslutning i Nord-Aurdal og Vang kommuner. Begge steder var det god støtte for gjennomføringen av prosjektet i kommuneledelsen, foreldrearbeidsutvalgene ved skolene var engasjerte, og det var også mange som tok ansvar for den praktiske gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag ved den enkelte skole. I Vang sto for eksempel begge rektorene i kommunen sentralt i arbeidet. De så blant annet hvilke oppgaver som ikke var planlagt eller koordinert tilstrekkelig av foreldrerepresentantene, og gjennomførte dem om nødvendig selv. Det var imidlertid ikke bare i Nord-Aurdal og Vang oppmøtet var høyt, det var det også i Vestre Slidre, Etnedal og Sør-Aurdal. Den eneste kommunen med lavt oppmøte var Øystre Slidre, som er den tredje største kommunen i Valdres med drøyt 200 elever på mellom- og ungdomstrinnet skoleåret 1997-98. Grunnen til det lave oppmøtet ble antatt å være at Prosjekt Endelig Lørdag ble gjennomført samtidig med en fotballturnering. Dette viser til et poeng som følges opp i kapittel 7, nemlig at innpassing av prosjektet til skolenes årsplaner og andre aktiviteter i nærmiljøene, er viktig for å sikre høyest mulig oppmøte.

Fra fem av de seks Valdreskommunene rapporteres det altså om godt til meget godt oppmøte, og en oppmøteprosent på om lag 83 i en målgruppe bestående av både foreldre og elever i alderen 10 til 18 år, må betegnes som eksepsjonelt høyt. I tillegg til erfaringen med ikke å gjennomføre prosjektet samtidig med fotballturneringer, viste det seg å være en annen erfaring som var viktig med hensyn til oppmøte. Det var hvorvidt oppmøte ble gjort obligatorisk eller ikke. Ved skoler hvor Prosjekt Endelig Lørdag ble «jobbet inn» som en del av ANT-undervisningen (Alkohol, Narkotika, Tobakk), fikk elevene fri fra annen undervisning som motytelse. Sannsynligvis har også det signalet skolene har gitt gjennom å gjøre oppmøte obligatorisk, også bidratt til en forståelse blant foreldre og elever av at «dette er viktig». Paal Sandø var kjent med betydningen av å gjøre oppmøte obligatorisk fra tidligere, og følgelig ble alle skolene anbefalt å følge denne fremgangsmåten. Konkret utarbeidet skoler som fulgte anbefallingen en innkalling til foreldrene, med en svarslipp hvor de ba om tilbakemelding om en eller begge foreldre/foresatte kom til å møte. Imidlertid valgte noen skoler å fristille foreldre og elever, og fikk da lavere oppmøte som resultat.

For gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag er det utvilsomt viktig at skolene opplever at de får noe igjen for innsatsen, altså at prosjektet underletter andre oppgaver skolen har. Med tanke på at skolen er en arena hvor svært mange tiltak og sentrale satsinger "presses inn", og lærere gir uttrykk for at de føler seg hardt presset for å oppfylle alle gode intensjoner i læreplanverket, er det en meget løfterik ide å lage opplegg på slike måter at de kan innpasses i undervisningen. Det at foreldrene også tok del i arbeidet med organisering og formidling av informasjon, bidro til å lette arbeidspresset for lærere og andre ansatte på skolen. Mulige konsekvenser av Prosjekt Endelig Lørdag med hensyn til organisering lokalt og sentralt, tas opp også i kapittel 8.

Table Of ContentsTop Of Page

5.2 Refleksjon, motivasjon og gjenkjennelse

I kapittel 2 ble det redegjort for den rundspørringen som ble gjennomført som ledd i evalueringen av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres. Den ble laget med tanke på å fange opp foreldre og elevers reaksjoner på forestillingen og oppfølgingsseminaret. I dette kapittelet er det resultatene i tilknytning til forestillingen som refereres. Det er lagt vekt på å drøfte hvorvidt forestillingen fikk foreldre og elever til å reflektere over sine egne forhold til rusmidler, om de fikk motivasjon til å snakke med sine foreldre/barn eller fagpersoner, og om de kjente seg igjen i forestillingen.

Hvordan reagerte så foreldre og elever på teaterforestillingen? I kapittel 4 ble det beskrevet at tilskuerne virket oppstemte og nesten glade, til tross for våre forventninger om at forestillingen kunne bli vel provoserende for mange. Kanskje det tvert om er slik at man må provosere for å sette i gang prosesser som motiverer tilskuerne til innsats? Dersom forestillingen hadde vist til erfaringer alle kunne kjenne seg igjen i, og problematisert dem på måter som var lite kontroversielle, er det langt fra sikkert at det ville virket motiverende. Det kunne i stedet blitt en litt behagelig bekreftelse på egne fordommer og antagelser. Dette er et spørsmål man må ta hensyn til ved videre planlegging av Prosjekt Endelig Lørdag, et spørsmål hvor det ikke foreligger et opplagt «riktig» svar. Det vil langt på vei komme an på hva man ønsker å oppnå. Samtidig er det viktig å merke seg at det ikke var mange sterkt negative reaksjoner på forestillingen.

Resultatene i tabellen på neste side er utarbeidet på grunnlag av data fra et bestemt tidspunkt. Vi har dermed ikke mulighet til å sammenligne «skåre» (tallverdier) på variablene før og etter gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag. Vi valgte heller ikke å be informantene om å gjøre en vurdering av om holdninger eller handlinger hos dem selv er endret som følge av Prosjekt Endelig Lørdag. Forskning om rundspørringer viser at det er vanskelig for informanter å sammenligne en nåtilstand med en tidligere, spesielt hvis det spørres om følelser eller holdninger. Svarfeilene blir rett og slett så store at dataene blir for usikre (Mordal 1989).

Med tanke på at forestillingen skulle være en "vekker" som fikk både foreldre og elever til å reflektere over egne erfaringer med (eget eller andres bruk av) rusmidler, stilte vi spørsmål om dette i spørreskjemaet vi delte ut til et utvalg av foreldre og elever etter oppfølgingsseminaret. Vi var også interessert i å skaffe til veie data om foreldre og elever ble motivert til å snakke med sine barn (/foreldre) om bruk av rusmidler etter forestillingen. Videre ønsket vi data om motivasjon til å snakke med profesjonelle helsearbeidere, og endelig data om informantene kjente seg igjen i de scenene forestillingen viste.

Vi ønsket imidlertid ikke bare data over gjennomsnittsfordelingene på enkeltvariable, men også å sammenligne skåre mellom ulike grupper av informanter. Det var spesielt langs fire egenskaper (variable) vi ønsket å analysere slike forskjeller. For det første var det forskjeller mellom foreldre og elever. Selv om forestillingen hadde en form («nærradiopuls» som tidligere beskrevet») som en kunne anta appellerte mer til elever enn foreldre, antok vi at foreldre ville reagere sterkere enn elevene. Mye av grunnen til at vi antok denne forskjellen, var forestillingens mange dype poenger, som forutsetter til dels betydelig livserfaring for å forstå. En tilleggsgrunn er at vi antar at foreldre er mer interessert i å bry seg med sine barns bruk av rusmidler, enn barna er interessert i at foreldrene skal bry seg. En annen variabel vi var interesserte i å analysere forskjeller i, var kjønn. Vi hadde en relativt fordomsfull forhåndsantagelse om at kvinner ville reagere sterkest, fordi forestillingen appellerer sterkt til følelser. En tredje antagelse vi gjorde var at forestillingen ville vurderes mer positivt av de eldste elevene og deres foreldre, enn av de yngste elevene og deres foreldre. Bakgrunnen for antagelsen var at vi forventet at mange av de yngste nok ville få lite ut av forestillingen, og tilsvarende at deres foreldre ville oppleve forestillingen som mindre relevant. En fjerde og siste antagelse om forskjeller var at vi antok at informanter fra Nord-Aurdal ville reagere sterkere enn informanter fra Vang. Vi hadde ikke spesielt gode grunner til å forvente en slik forskjell, ut over at det gjort mer omfattende forarbeid med Prosjekt Endelig Lørdag i førstnevnte kommune. Tabellen nedenfor viser gjennomsnittsverdier på hver av de fire variablene, både for alle informanter sett under ett, og for de gruppene av respondenter som variablene definerer.

Tabell 5.2 Gjennomsnittskåre på fire spørsmål om opplevelse av teaterforestillingen. Fordelinger etter kjønn, status, skoleslag og kommune. N=164

AVHENGIG VARIABEL:

 

U A V H E N G I G V A R I A B E L

   

KJØNN

STATUS

SKOLESLAG

KOMMUNE

 

Alle

Kvinne

Mann

Elev

Forelder

Barneskole

Ungd.skole

Vang

Nord-Aurdal

Tenke over erfaringer med rusmidler

2,8

3,2

2,4

2,4

3,1

2,9

2,8

2,8

2,8

Lyst til å snakke med barn/forelder

2,8

3,0

2,3

2,2

3,2

2,8

2,7

2,7

2,9

Lyst til å snakke med fagfolk

1,5

1,6

1,3

1,5

1,4

1,5

1,5

1,5

1,4

Kjente meg igjen i forestillingen

1,3

1,4

1,1

1,2

1,4

1,3

1,3

1,4

1,2

N= Antall

164

94

64

77

87

62

102

84

80

1= Helt uenig; 2= Ganske uenig; 3: Ganske enig;4= Helt enig (middelverdi "verken/eller" 2,5)
For fullstendig referanse til spørsmålsformuleringene, se Vedlegg 1.

Før vi kommenterer resultatene er det på sin plass med en liten kommentar om hva tallverdiene gir oss informasjon om. Ved tolkning av resultatene er det svært viktig å huske at tallene ikke viser til en konkret person, men til et gjennomsnitt for alle som har svart på spørsmålene i rundspørringen. Når tallverdien for «kvinne» på «Lyst til å snakke med barn/forelder» er 3,0, betyr det altså ikke at alle kvinner har sagt seg «Ganske enig» i påstanden. Derimot kan vi (dog noe forenklet) for alle tallverdier høyere enn 2,5 gå ut fra at et flertall av har sagt seg mer enig enn uenig i påstanden. Like fullt vil det altså også finnes kvinner som er uenige i påstanden om «Lyst til å snakke med barn/forelder».

En rask kikk på den første kolonnen i tabellen viser et interessant resultat for informantene sett under ett. Mens et flertall sier seg mer enig enn uenig (tallverdi 2,8 - følgelig høyere enn 2,5) i påstandene om at teaterforestillingen fikk dem til å tenke over egne erfaringer (refleksjon), og lyst til å snakke med eget barn/forelder (motivasjon til dialog), så var det et klart flertall som var mer uenige enn enige i påstandene om at de fikk lyst til å snakke med fagfolk, og at de kjente seg igjen i forestillingen.

Det er flere kommentarer som kan knyttes til denne hovedtendensen i svarene på spørsmålene. For det første viser resultatene at selv om gjenkjennelseseffekten som ventet var lav på grunn av sterke virkemidler, så ga forestillingen like fullt et flertall av informantene motivasjon til å snakke med egne barn/foreldre. Det er følgelig ikke nødvendig at forestillingen gir en realistisk fremstilling for å virke motiverende. Dette er et viktig resultat, som viser at et kulturelt virkemiddel, som jo teaterforestillingen er, ikke kan vurderes etter samme kriterier som for eksempel en informasjonskampanje eller andre instrumentelle tiltak. De lave gjennomsnittsverdiene på de to nederste spørsmålene i kolonnen for avhengige variable, skal absolutt ikke forstås som uttrykk for at teaterforestillingen er mislykket i forhold til intensjonene med den. Det hadde tvert i mot vært foruroligende om et flertall av informantene hadde lyst til å snakke med fagfolk om bruk av rusmidler, eller om et flertall hadde kjent seg igjen i de svært traumatiske scenene forestillingen viser. I denne sammenheng er det mer interessant å se nærmere på den lille gruppen av informanter som kjenner seg igjen i forestillingen. Det viser seg at det er 12 informanter som sier seg helt eller delvis enig i at de kjenner seg igjen, altså om lag 7% som krysser av for disse alternativene. Av disse 12 er det 5 som oppgir at de kunne tenke seg å snakke med fagfolk etter forestillingen, altså nær halvparten. Dette viser indirekte til en meget viktig effekt av Prosjekt Endelig Lørdag, nemlig at dem som har et hjelpbehov som følge av rusrelaterte problemer, får motivasjon til å gjøre noe med sin situasjon (hva enten dette er eget rusbruk, familiemedlemmers rusbruk, eller for eksempel psykiske problemer etter egne traumatiske barndomsopplevelser).

Enkelte presiseringer er nødvendig før resultatene i tabellen kommenteres ytterligere. Alle gjennomsnittsverdiene gjelder for alle med samme egenskap i hele utvalget. Det vil si at det er verdier for alle kvinner, alle menn, alle elever, og så videre. Det betyr at tabellen ikke gir oss opplysninger om sammenhenger mellom variablene, for eksempel om kjønnsforskjellene er likedan blant elevene som de er for utvalget sett under ett. Vi har gjort slike analyser, og finner at mønsteret i tabellen over, er det samme i alle undergruppene. Det betyr at kvinner skårer høyere i gjennomsnitt på alle variablene uavhengig om informantene er foreldre eller elever, om de er fra barne- eller ungdomsskole, eller om de er fra Nord-Aurdal eller Vang. Tilsvarende er forskjellene mellom foreldre og elever de samme både blant kvinner og menn, informanter fra henholdsvis barne- og ungdomsskole, og informanter fra Vang og Nord-Aurdal. Tabellen viser at det er små gjennomsnittsforskjeller mellom barne- og ungdomsskole, og mellom Vang og Nord-Aurdal. Også denne tendensen gjenfinnes i mer detaljerte analyser over sammenhenger mellom variablene. Den oversikten som tabellen gir oss er dermed gyldig også for undergrupper i utvalget, men av plasshensyn er disse analysene ikke inkludert her.

Resultatene i tabellen er både i tråd med forventningene, og noe overraskende. I det følgende kommenteres det separat på forskjeller mellom gruppene i de uavhengige variablene. Vi ser altså på forskjeller «på tvers» i tabellen.

Table Of ContentsTop Of Page

Store kjønnsforskjeller i opplevelse av forestillingen

Kolonnene to og tre i tabellen viser gjennomsnittsverdier for henholdsvis kvinner og menn. Ved å sammenligne disse ser vi at kvinnene skårer høyere enn mennene på alle spørsmålene. Dette kan mer generelt formuleres som at kvinnene reagerer med mer refleksjon, enn det mennene gjør. Kjønnsforskjellene er statistisk signifikante ut fra en rekke analysemetoder (blant annet korrelasjon og regresjon - ikke vist her), og det er derfor god grunn til å anta at de er uttrykk for reelle forskjeller i opplevelse av teaterforestillingen. Det er imidlertid interessant å merke seg at selv om gjennomsnittsforskjellene mellom kjønnene ser ut til å være er lave på de to siste avhengige variablene (lyst til å snakke med fagfolk, og kjente meg igjen i forestillingen), så tildekker tallene på sett og vis viktige forskjeller. Mens det bare var en mann som sa seg delvis enig i påstanden om lyst til å snakke med fagfolk, og ingen menn som sa seg delvis eller helt enig i påstanden om å kjenne seg igjen i forestillingen, var det faktisk så mange som 16 kvinner som var delvis eller helt enige i at de fikk lyst til å snakke med fagfolk, og 12 kvinner som kjente seg helt eller delvis igjen i forestillingen. Dette resultatet kan selvfølgelig tolkes på ulike måter. En har vi vært inne på allerede, muligheten for at resultatene viser til stabile kjønnsforskjeller i opplevelse av følelsesmessig apellerende tiltak. En annen tolkning som bør vurderes, men som ikke kan etterprøves med dataene som ble samlet inn, er at problematikken i familien i forestillingen ble fremstilt på måter som er lettere gjenkjennelig for kvinner enn menn, altså på måter som er nærmere kvinners enn menns opplevelser knyttet til vanskelige familierelasjoner og rusmisbruk. Uansett er det viktig å understreke at grunnene til kjønnsforskjellene ikke er kjente i detalj, og at kjønnsforskjeller generelt er viet svært lite oppmerksomhet i forskning om effekter av teater på motivasjon. Riktignok er det lagt vekt på at teater som virkemiddel har potensiale til å bryte med tradisjonelt etablerte patriarkalske strukturer (Somers 1996), men uten systematisk evaluering av kjønnsforskjeller ved bruk av ulike teatertilnærminger.

Table Of ContentsTop Of Page

Forskjeller mellom foreldre og elever

«Det er fint om dere bryr dere, bare dere ikke bryr dere for mye» (elev til foreldre på oppfølgingsseminar i tilknytning til Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres)

Kolonnene fire og fem i tabellen viser gjennomsnittsskåre for foreldre og elever. Her er det store gjennomsnittsforskjeller på de to første avhengige variablene. Foreldre sier seg langt mer enige enn sine barn i påstandene om at teaterforestillingen fikk dem til å tenke over egne erfaringer med rusmidler, og at de fikk lyst til å snakke med sine barn. Foreldrene har også langt mer lyst til å snakke med sin barn, enn barna har lyst til å snakke med sine foreldre. Dette er et resultat i tråd med forventningene om at foreldre har mer lyst til å bry seg om barnas forhold til rusmidler, enn barna har lyst til at foreldrene skal bry seg. Her vil det nok i mange sammenhenger være snakk om å finne gode balanser, som helt sikkert vil være forskjellige for ulike foreldre-barn forhold. Slike balanser kan ikke dikteres utenfra, eller bestemmes av andre enn dem det gjelder. Noen barn vil ønske mer involvering av foreldrene enn andre barn, noen foreldre bryr seg mer enn andre foreldre på godt og vondt, og så videre. Det er imidlertid et sentralt poeng at den eneste måten de kan avklare forventninger til hverandre på, er ved å snakke sammen.

En mulig metodologisk forklaring på forskjellene mellom foreldre og elever på den første av de avhengige variablene (refleksjon over egne erfaringer), er at det første av spørsmålene kan ha blitt misforstått av enkelte elever. De kan ha trodd at de måtte ha erfaringer med rusmidler selv for å kunne svare at de var enige i påstanden. Det er imidlertid en rekke forhold som trekker i motsatt retning. For det første fikk de informasjon om at det ikke ble forutsatt egen erfaring med bruk av rusmidler. Dette ble gjentatt flere ganger under oppfølgingsseminaret. For det andre er forskjellene nokså konstant også på den andre avhengige variabelen, hvilket indikerer at foreldre og elever har forstått begge de to første spørsmålene nokså likt. Vi antar derfor at det er reelle forskjeller i foreldre og elevers refleksjon over egne erfaringer, som følge av teaterforestillingen. Dette kan være en følge av at abstraksjonsnivået i forestillingen var høyt, og at det var vanskelig for elevene å oppleve det som ble vist som relevant.

For øvrig avdekkes et pussig resultat ved beregning av gjennomsnitt for de fire gruppene 1) mødre, 2) døtre, 3) fedre, 4) sønner. Det er ingen tvil om at mødrene er dem som reagerer mest positivt på forestillingen, mens sønner reagerer mest negativt. I en mellomposisjon kommer døtre og fedre, som faktisk har svært lik gjennomsnittsskåre på de fire avhengige variablene. Avstanden mellom mor og sønn er altså stor, men avstanden mellom far og datter er liten. Det må selvfølgelig understrekes at dette er gjennomsnittsresultater, og at det kan være betydelige forskjeller fra dette mønsteret i den enkelte familie. Uansett kan det være verdt å tenke gjennom konsekvenser av dette resultatet for oppfølgingsseminarer og annen oppfølging. Det kan være at spesielt mødre og sønner har svært ulik opplevelse av det de har opplevd sammen gjennom forestillingen, og at dette har betydning for senere oppfølging av arbeidet.

Table Of ContentsTop Of Page

Forskjeller etter skoleslag - og forskjeller etter kommune

Resultatene i de fire siste kolonnene viser at det kun er ubetydelige forskjeller i gjennomsnittsskåre mellom informanter fra henholdsvis barne- og ungdomsskole, og mellom informanter fra henholdsvis Vang og Nord-Aurdal kommuner. Dette er altså i motsetning til det vi forventet. Det er her viktig å understreke at vi har data kun fra et bestemt tidspunkt. Resultatene viser at reaksjonene på det en har opplevd der og da sannsynligvis ikke varierer så mye. Imidlertid kan resultatene vise seg å være helt annerledes ved en eventuell etterundersøkelse noe tid etter gjennomføringen av teaterforestillingen og oppfølgingsseminaret. Det er usikkert hvor langtidseffektene vil være sterkest av henholdsvis barne- eller ungdomsskole, eller i Nord-Aurdal eller Vang. Det vil i stor utstrekning avhenge av omfanget av eventuelt oppfølgings- og etterarbeid med rusproblematikk i et familieperspektiv. Det som derimot er meget interessant å merke seg, er at reaksjonene på Prosjekt Endelig Lørdag må betegnes som overveiende positive også på barneskoler, og at disse derfor kan være en naturlig målgruppe også i fremtiden. Det at Prosjekt Endelig Lørdag vurderes positivt også blant yngre elever kan ha stor betydning for debutalder for bruk av rusmidler. Generelt kan en anta at jo tidligere en kommer i gang med helsefremmende arbeid, desto bedre er utsiktene til å forebygge rusproblematikk blant barn og unge.

Table Of ContentsTop Of Page

5.3 Initiativ til videre samtaler eller behandling

Prosjekt Endelig Lørdag legger i første rekke vekt på å få foreldrene engasjert i sine barns holdninger til og bruk av rusmidler. Fokus innledningsvis under evalueringen var derfor på engasjement og dialog mellom foreldre og barn. Mindre interesse ble viet det faktum at tidligere runder med Prosjekt Endelig Lørdag har vist at mange tar kontakt med Paal Sandø, offentlig hjelpeapparat eller frivillige organisasjoner for videre samtaler eller behandling for eget eller familiemedlemmers rusmisbruk. Dette viser seg imidlertid å være det kanskje mest målbare, og kanskje sågar mest konkrete resultatet av Prosjekt Endelig Lørdag. Terje Knutheim ved Borgestadklinikken utarbeidet et skjema for registrering av henvendelser til hjelpeapparatet etter forestilling og oppfølgingsseminar. Skjemaet ga opplysninger om henvendelsen fant sted etter forestillingen eller etter oppfølgingsseminaret, opplysninger om grunn til henvendelsen, og om resultat av henvendelsen.

Tallene nedenfor må forstås som lavt estimat av antall henvendelser etter forestillingen. Registreringen er foretatt av Paal Sandø etter noe forespørsler blant andre i det offentlige og private hjelpeapparatet. Mange henvendelser er sannsynligvis ikke registrert slik at de kom med i oversikten nedenfor. Tabellen nedenfor viser kun henvendelser etter teaterforestillingen. Antall henvendelser etter seminaret beskrives i et senere kapittelavsnitt. For registreringsskjemaet, se Vedlegg 3.
Tabell 5.3 Antall henvendelser etter forestillingen, etter hovedgrunn til henvendelse

Grunn til henvendelse

Etter
forestillingen

* Ønsket å diskutere opplegget:

1

* Lever i familie med rusproblemer:

13

* Har vokst opp i familie med rusproblemer:

10

* Opplever selv å ha et problematisk forhold til
rusmidler:

12

* Har andre livsvansker som ble aktivisert:

8

* Annet:

9

Totalt:

53

I tabellen er hver henvendelse registrert kun på hovedgrunn til henvendelse. Selvfølgelig kan det være slik at en og samme person har flere grunner til å henvende seg til Paal Sandø eller andre i hjelpe- eller behandlingsapparatet. Det er ikke diskriminert mellom foreldre og barn i tabellen (tallene er noe usikre), men etter alt å dømme er det en overvekt av foreldre som har henvendt seg.

Kun en tok kontakt for å diskutere opplegget, uten selv å gi uttrykk for vansker i forhold til rusmidler. Tabellen viser at 23 av de 52 henvendelsene har sin hovedgrunn i rusbruk relatert til familiekontekst, enten nåværende eller tidligere. De 8 som fikk andre livsvansker aktivisert, forteller om forskjellige typer overgrep og psykiske problemer som depresjon. De 9 som er registrert under «Annet» er anonyme telefonhenvendelser på vegne av innringeren selv eller andre.

Det ble også ført oversikt over tiltak eller videreformilding som ble gjort etter henvendelsen (se tabell under). Oversikten viser at 34 av de 53 enten fikk en oversikt over behandlingstilbud, konkrete tilbud om samtaler eller behandling uten å ta i mot, eller tilbud om samtaler eller behandling som ble tatt i mot.

Tabell 5.3 Oversikt over resultat av henvendelser etter teaterforestillingen

Hvilke tiltak eller videreformidling er gjort:

Etter
forestillingen

* Har fått en oversikt over aktuelle tilbud:

18

* Har fått konkrete tilbud om samtale eller
behandling:

10

* Har tatt i mot tilbud om behandling:

6

Totalt:

34

Av de 16 personene som fikk tilbud om videre samtaler eller behandling var det seks som takket ja. Hvor mange av de 18 som fikk en oversikt over aktuelle tilbud som gikk videre, er ikke kjent. Ytterligere kommentarer til resultatet gis først i neste kapittel, hvor et kapittelavsnitt er viet initiativ til samtaler eller videre behandling etter oppfølgingsseminaret. Det er antall henvendelser etter Prosjekt Endelig Lørdag sett under ett, altså både forestilling og seminar, som gir det mest relevante uttrykk for prosjektets potensiale til å motivere personer med rusrelaterte problemer til å ta initiativ for å få hjelp.

I neste kapittel er det konsekvenser av oppfølgingsseminarene på potensialet for rusforebyggende innsats i familier og nærmiljø som drøftes. Også der refereres det til resultater fra rundspørringen, men her utgjør både observasjoner og dokumentanalyse et nyttig supplement.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold