|
Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998 | Copyright © 1999 forfatteren |
4.Teaterforestillingen - og produksjonen av den
I dette kapittelet beskrives inntrykk fra forestillingen «Endelig lørdag, snart e' det onsdag», og et forsøk på å forklare «hva det handler om» til lesere som ikke kjenner forestillingen. Fra et teaterfaglig synspunkt er dette så absolutt en legmanns beskrivelse. Kapittelet gir også en beskrivelse av hvordan forestillingen synes å virke på tilskuerne. To andre sider ved forestillingen er også vektlagt i dette kapittelet, hvorav arbeidet med å produsere den er viktigst med tanke på videreføring av prosjektet. Produksjonsmåten må imidlertid også ses i sammenheng med prosjektets historie, som kort beskrives. 4.1 Inntrykk fra forestillingen Det er stille i kinosalen på Fagernes. Om kort tid vil mer enn 70 elever fra 10. klasse på ungdomsskolen komme inn dørene sammen med sine foreldre, for å se teaterforestillingen «Endelig lørdag, snart e' det onsdag». Stemme- og lydprøvene er nettopp ferdige. Hvor er det best å sitte mon tro? Etter en kort tenkepause faller avgjørelsen, fugleperspektivet velges. Ved å sitte nesten øverst kan en årvåkent følge med på hver minste bevegelse blant publikum. Hvordan vil ungdommene reagere? Vil de være stille, bråkete, fleipende, alvorlige? Hva med foreldrene? Vil noen av dem marsjere ut i protest, vil noen slå blikket ned for de sterke scenene som utspilles der like foran dem, vil de applaudere? Det føles rart å sitte langt oppe i salen. Rart å ikke ha tatt en plass lenger framme med bedre utsikt til det som skal foregå på scenen. Vel, nå åpner de dørene og det føles enda rarere å skulle reise seg og gå mot folkestrømmen for å innta en mer normal plassering. Stillheten i kinosalen hadde i seg forventningene om at alt kunne skje. Alt, men like fullt blir de første minuttene en overraskelse. Ungdommene kommer strenende opp trappene langs sidene, i stor fart. Plasseringen nesten bakerst i salen og midt på raden forvandles til et midtpunkt. Ungdommene stopper like foran eller braser forbi, setter seg like foran og like bak. Jøss, så flaks, nå blir det god anledning til å følge med på reaksjonene deres. De flokker seg sammen i grupper, og det er mulig å ane en slags orden i det som fortoner seg som et kaos. De kikker, sender noen kjappe replikker, hele deres framferd krever oppmerksomhet. Like fullt virker de unnvikende, mystiske, som om de bærer på store hemmeligheter. Først etter noen minutter begynner tankene å kretse rundt foreldrene. Skulle ikke de være med? Jo da! Der foran er de, på de første benkeradene. Det avtegner seg et tydelig mønster. Ingen av foreldrene sitter sammen med sine barn, eller kanskje det er motsatt, ingen av ungdommene sitter sammen med sine foreldre. Ingen foreldre synes å speide etter sine ungdommer, og motsatt synes ingen ungdommer å speide etter sine foreldre. Ungdommene sitter alle som en ovenfor midtlinjen, foreldrene sitter alle som en nedenfor midtlinjen i salen. De to eller tre voksne som sitter over midtlinjen er alle lærere. Det viser seg at de er der for å hysje ned uro. Enda en pussighet kan observeres fra det frivillig valgte fugleperspektivet: Foreldrene har satt seg nærmest veggen med utgangsdøren, ungdommene har satt seg nærmest motsatte vegg. De sitter diagonalt i forhold til hverandre, som om de blir støtet vekk fra hverandre av en magnetisk kraft. Det er umulig ikke å trekke på smilebåndet. Teaterforestillingen skal rette fokus mot relasjonene mellom foreldre og ungdom, sier plasseringen i salen noe om relasjonene? Vel, det er ikke tid til å grunne over slikt nå. Dessuten trenger inntrykkene fra de andre i salen på. Ungdommene sitter i grupper, stemningen er god, de ler og virker forventningsfulle. Foreldrene deres er det vanskeligere å si noe sikkert om, til det er avstanden til den nedre del av salen for stor. Det virker som om mange av dem kjenner hverandre fra før, og det virker som om praten går. Det er ikke mulig å høre om de ler. Nå reiser skolesjefen seg, og går med bestemte skritt opp på scenen. Han setter hendene i siden, og begynner å snakke til forsamlingen uten å presentere seg. Det tar litt tid før jeg forstår at han ikke behøver å presentere seg, alle vet nemlig hvem han er. Teaterforestillingens forfatter, og regissør for oppsettingen, Paal Sandø, holder neste tale. Han legger vekt på at det ikke er meningen å moralisere, og at det vi skal få se nok virker fremmed på de fleste, fordi scenene er så dramatiske. Det blir rolig i salen, forventningene stiger. Det er klart til å begynne, plutselig blir det mørkt. En jente hyler, men blir hysjet ned. Forestillingen er i gang. Innledningsvis er det noe uro, men den avtar raskt. Etter det andre eller tredje sanginnslaget bryter det ut spontan applaus - fra ungdommenes del av salen. Hva de klapper for? Sannsynligvis for stemmeprakten til skuespillerne og lydbildet til musikerne. Forestillingen gjennomføres på overraskende høyt kunstnerisk nivå. Skuespillerne og musikerne er alle arbeidsledige unge voksne fra fylket. Det er nesten ikke til å forstå at de ikke er i lønnsarbeid et eller annet sted. Noen må da ha bruk for disse talentene? Det er slike tanker som fyller hodet, minst like mye som innholdet eller tematikken i forestillingen. Det er en profesjonell forestilling vi er vitne til, det inntreffer ingen flauser underveis, alt går som forutsatt. Forestillingen har nærradiopuls. Scener med dialoger på et til tre minutter veksler med sanger på om lag tre minutter. Det er store mengder med tekst og lyd, uten stopp. Dette må da være noe for ungdommene, men hvordan reagerer foreldrene? Dette er opplagt noe som må undersøkes videre. Forestillingen er slutt, alle trekker ut av lokalet. Nå gjelder det å følge med. Hvordan ser de ut, publikummerne. Ser de tankefulle ut, er de triste, er det noen som oppsøker hjelp, er det andre synlige tegn til at de er berørte av forestillingen? Ja, de er berørte av forestillingen. Alle synes å være oppstemte, glade, de snakker muntert med sidemannen mens de tar på seg yttertøyet. Er ikke det overraskende? Hvorfor er de ikke mer synlig oppskaket av forestillingen, av de sterke scenene som er utspilt foran dem? De ser ikke oppskaket ut, de ser rensede ut. Lettere forvirret tumler jeg ned mot scenen, og slutter meg til rekken av gratulanter som smilende gir godord til skuespillerne og musikerne. 4.2 Hva handler stykket om? Det faller opplagt utenfor rammene både av evalueringen og forfatterens kompetanse, å gi en teaterfaglig vurdering av forestillingen. Like fullt kan det være nyttig for lesere av rapporten i grove trekk å få kunnskap om hva forestillingen "handler om", slik en legmann ser det. I så måte er forfatteren av denne rapporten å ligne med flertallet av foreldrene som overværer forestillingen. Det er imidlertid ytterligere et poeng som begrunner at det her brukes en del plass på selve stykket, nemlig at det for evalueringen er viktig å vurdere om det er sannsynlig at forestillingen gjør tilskuerne motivert til å delta i rusforebyggende arbeid. Det første som slår en når en sitter i salen og venter på at forestillingen skal komme i gang, er det scenografiske. Med unntak for noen klosser og et "vindu" som lys slipper gjennom, er scenen så å si tom. I mørket, bak på scenen, sitter de tre musikerne på hver sin stol og trakterer sine instrumenter (trommer, keyboards, bassgitar). Musikerne gjør ingenting for å tiltrekke seg oppmerksomhet under forestillingen, men musikken er utvilsomt et meget viktig element i den. Musikken skaper lydbilder som understreker dramaet som spilles ut for publikum, og virker sannsynligvis ekstra sterkt fordi lyden er høy og scenen virker "naken". Med unntak for en liten seanse innledningsvis hvor skuespillerne deler ut godteri til noen av tilskuerne, er det ingen direkte interaksjon med publikum. De to skuespillerne veksler mellom å være henholdsvis sønn og far, og datter og mor, i samme hjem. Skiftene fra den ene rollefiguren til den andre går raskt, men markeres med et lite "pling", samt ved stemmebruk og bruk av briller. Dialogene kretser rundt problematiske situasjoner fra hverdagslivet i familien, men veksler mellom å vise situasjonene direkte gjennom replikker, og dialoger mellom sønn og datter om situasjoner som har vært. Det er hele tiden barnas opplevelser av situasjonene vi er vitne til. Ingen av dialogene er spesielt lange, de brytes av med sanger som kretser rundt temaer dialogene viser publikum. Dette skaper en forholdsvis hektisk rytme. Forestillingen varer litt i overkant av en time, men det føles kortere. Sangtekstene og dialogene henger tematisk sammen, og det er mye bitende og sår ironi. En av sangtekstene ser ut til å fremsette en (urimelig) påstand om at familien vi ser er gjennomsnittlig. Sett i sammenheng med forestillingen for øvrig, er imidlertid teksten et slående eksempel på usikkerheten og raseriet barn i slike familier kan oppleve, når de gjennomskuer foreldrenes (og andre voksnes) løgner. Teksten er «Gjennomsnittshjem», og den fremføres av barna i familien sammen: «GJENNOMSNITTSHJEM» VI KOMMER BEGGE FRA ET GJENNOMSNITTSHJEM
VI HAR ALLTID HØRT AV ANDRE
(Ser usikkert på hverandre) VI KAN'KJE KOMME FRA ET GJENNOMSNITTSHJEM
VI HAR ALLTID HØRT AV ANDRE
BEGGE SIER: OG NU KOSA VI OSSS (Tekst: Paal Sandø) Tematisk er det mange momenter som berøres av forestillingen, men gjennomgående er rusmiddelmisbruk, omsorgssvikt og fornekting fra foreldrenes side. Særlig sentralt i så måte er replikkene "vi snakker aldri om det" (bruk og konsekvenser av rusmidler), og "nå koser vi oss" (istedenfor å snakke om problemer). Disse replikkene gjentas flere ganger, og gir en opplevelse av retning å lete i når en som tilskuer søker å finne forklaringer på hvorfor familiemedlemmene er så ulykkelige. I en spesielt sterk scene er det datterens reaksjoner på incest fra far som synliggjøres, men her som i alle andre scener vises det til overgrepene og omsorgssvikten, de vises ikke direkte. Forestillingen er derfor noe subtil, noe også replikkene synes å bygge opp under. Gjennomgående gir forestillingen et noe sammensatt inntrykk. På den ene siden er motivene som spilles ut enkle og sterke, men på den annen side er abstraksjonsnivået såpass høyt og innsiktene som formidles såpass dype, at det oppleves vanskelig å få tak i entydige budskap. Forestillingens temaer, motiver og budskap oppleves således ikke som enkle eller banale. Generelt gir skuespillerne et meget sterkt og troverdig inntrykk, spesielt sangprestasjonene imponerer. En sitter ikke med en følelse av å se på gjennomsnittlig arbeidsledig ungdom, men med en følelse av å se unge kunstnere med meget store ferdigheter både innen drama og sang. Tilsvarende er lydbildene og arrangementene sterke, rene og klare, slik at også musikerne mer gir inntrykk av å være profesjonelle utøvere enn arbeidsledig ungdom. Alle jeg snakket med dette om, ga uttrykk for den samme opplevelsen, nemlig at den kunstneriske kvaliteten på forestillingen er høy.
4.3 Forestillingens innvirkning på deltakerne - spredte observasjoner Det ble nevnt innledningsvis at tilskuerne virker berørte av forestillingen, men på en annen måte enn (naive) forventninger om sterke følelsesutbrudd, gråt, tristhet og sinne. Alle virker oppstemte og glade. De er ikke tause, men snakker muntert med sidemannen. Det samme fenomenet ble observert ved alle forestillingene jeg overvar. Selvfølgelig reagerer ikke alle på samme måte, men det er for eksempel svært få som blir synlig provoserte av de sterke scenene i forestillingen. Datainnsamlingen som ble foretatt i etterkant viser også at få reagerer negativt på vegne av sine barn, for eksempel ut fra opplevelser om at forestillingen er for sterk kost for de yngste barna. Ved første øyekast kan den observerte oppstemtheten synes som en relativt irrelevant pussighet, men viser sannsynligvis til et viktig poeng med bruk av teaterforestilling som virkemiddel. Poenget er at tilskuerne gjennom å se sterke scener spilt ut foran seg, avreagerer på scenene det viser. Dette er en paradoksal reaksjon som først ble ordfestet i antikkens Hellas, hvor det ble konstatert at det å se en tragedie kunne føre til en opplevelse av "katarsis", på norsk "lutring" eller "renselse" (Kunnskapsforlaget 1986). Det tragiske blir så å si levd ut foran øynene på en, en kan leve seg inn i rollefigurene, delvis oppleve deres smerter og dilemmaer, for så å gå trygt og uskadet hjem etter forestillingen. Dette er en følelse som er velkjent for mange, for eksempel som en lettende og avklarende følelse etter å ha sett en trist film. Følelsen blir desto sterkere når man er mange sammen om den. Det er vanskelig å finne alternative forklaringer på oppstemtheten i lokalene etter forestillingen. Det er usannsynlig at smilene var en følge av ufrivillig komikk i forestillingen, en følge av dårlige prestasjoner fra skuespillere eller musikere, eller likegyldighet overfor temaene i forestillingen. Dersom tolkningen her medfører riktighet, altså at forestillingen ga opphav til fellesopplevelser av katarsis, så har det store implikasjoner for vurderingen av denne forestillingens potensiale for å mobilisere til rusforebyggende innsats. Det er snakk om kultur som helsefremmende i egentlig forstand, katarsis som stimulerer det friske i oss til å møte de tragiske sidene ved tilværelsen. En kan således ikke vurdere forestillingen ensidig ut fra informasjonsverdi, tilgjengelighet av budskap, eller lignende. Forestillingen må vurderes mer ut fra egne premisser som kulturelt virkemiddel. Vi skal senere referere til resultater fra rundspørringen som ble foretatt blant foreldre og elever etter oppfølgingsseminaret. Denne gir oss data om hvordan tilskuerne opplevde forestillingen. Først skal vi imidlertid se nærmere på Prosjekt Endelig Lørdag sin historie, for deretter å beskrive produksjonen av selve forestillingen. Historikk om forestillingen Paal Sandø hadde mangeårig bakgrunn i musikk og teaterarbeid, og mye erfaring fra rusmiddelarbeid, da han høsten 1993 skrev et utkast til teaterforestillingen "Endelig lørdag - snart e' det onsdag". Direkte inspirasjon kom både fra dikt, og fra Pål Andre Grinderud som i et intervju stilte spørsmålet "hvor var alle de andre?". Hvor var naboene og andre som visste om problemene i hjemmet hans relatert til mors misbruk, og hvorfor tok de ikke affære? Også Frid Hansen ved Borgestadklinikken ga inspirasjon, ved å påpeke at det er mangelfulle metoder for å synliggjøre barn og unges utsatthet i hjem med rusmiddelmisbruk. Fra medio 1994 var Prosjekt Endelig Lørdag virksomt, i mellomtiden hadde Svein Gundersen skrevet musikk til forestillingen, Nordlandsklinikken var blitt en sterk bidragsyter blant annet til organisering og faglig veiledning til prosjektet som sådan, og også andre aktører bidro til at prosjektet kunne realiseres i Nordland. Senere er det gjennomført både i kommuner i Nord-Trøndelag, og i Ullern bydel i Oslo. Det foreligger således mye praktisk erfaring fra gjennomføring av Prosjekt Endelig Lørdag. Målene med forestillingen var beskjedne fra først av. Det var for eksempel intet overordnet mål å få dem med problemer til å ta initiativ til å oppsøke behandlingsapparatet. Målene blir av Paal Sandø beskrevet som gjennom teater som virkemiddel å få til en dialog med foreldrene, og dialoger hvor foreldre og barn snakket sammen om bruk av rusmidler. Det var altså mål knyttet til bevisstgjøring, og til å få med foreldrene som ressurs i det rusforebyggende arbeidet blant barn og unge. Dette viser til reelle utfordringer i det rusforebyggende arbeidet. Tidligere forskning viser at foreldre har innflytelse på sine barns holdninger til og bruk av rusmidler, og da særlig på døtrene (Pedersen 1998). Kombinasjonen av undring over at vi generelt tar lite initiativ overfor barn og unge som lider under foreldre og foresattes rusmisbruk, og mangel på gode fremgangsmåter for å synliggjøre problemene, utgjør en viktig del av Prosjekt Endelig Lørdags ideologiske fundament. Prosjekt Endelig Lørdag søker å bidra til synliggjøring gjennom bruk av teater som virkemiddel. Dette er langt fra noen ukjent fremgangsmåte, verken i Norge eller internasjonalt. Heller ikke kombinasjonen teater og oppfølgingsseminar (eller annet for- og etterarbeid i tilknytning til forestillinger) er å anse som uvanlig. Det er imidlertid en annen del av Prosjekt Endelig Lørdags ideologiske fundament som gjør prosjektet særpreget, sannsynligvis unikt i norsk sammenheng. Det er utgangspunktet med at rusbruk langt på vei er sosialt akseptabelt, og noe så å si samtlige i befolkningen stifter bekjentskap til og utvikler et forhold til, og hvor familierelasjoner generelt og foreldre spesielt har stor innflytelse på sine barns holdninger til og bruk av rusmidler. Det er viktig at rusbruk ikke tabuiseres, men kan snakkes om på måter som gjør at unge kan lære av sine foreldres/foresattes erfaringer med rusbruk. Dersom foreldrene ikke markerer seg med realistiske beskrivelser av rusbruk, er det fare for at ungdommene overlates til seg selv i prosessene med å skape mening av bruk av rusmidler. Prosjekt Endelig Lørdag sitt ideologiske fundament består følgelig av overbevisningen om at både synliggjøring, normalisering og dialog mellom generasjonene er viktig for rusforebyggende arbeid. Denne vektleggingen har en klar front mot mye brukte fremgangsmåter i rusforebyggende arbeid, slik som ensidig vektlegging av formidling av kunnskap om mulige negative konsekvenser av all bruk av rusmidler. Med en spissformulering hevder Paal Sandø at rusproblemer handler om alt annet enn rus. Etter hans mening handler rusproblemer om relasjoner mellom mennesker, hvordan de forstår problematikken, og evner å sette ord på sine erfaringer for derigjennom å utvikle reflekterte holdninger til rusbruk. Dette betyr selvfølgelig ikke at faktakunnskap om rusmidler er uvesentlig, men at slik kunnskap må suppleres med andre tilnærminger. Erfaringene med Prosjekt Endelig Lørdag i til sammen fire fylker, viser at ungdommene som engasjeres gjennom Arbeidskontorene til produksjon av teaterforestillingen "Endelig Lørdag, Snart e det Onsdag", ofte kommer fra hjem med rusproblematikk, og/eller selv har slik problematikk. Denne gruppen unge voksne involveres i et krevende arbeid, hvor de konfronteres med egen problematikk. For dem kan arbeidet med forestillingen derfor bli en krevende utfordring, og det er viktig at de får forsvarlig oppfølging. En annen utfordring er at de kan bli identifisert med sine roller i skuespillet, og at barn og unge henvender seg til dem med forventninger om at de er ressurspersoner med særlige forutsetninger for å håndtere rusrelaterte problemer. Dette er selvfølgelig problematisk, særlig fordi produksjonsarbeiderne ikke kan forventes å ha den kompetanse som er nødvendig for å håndtere slike henvendelser på en profesjonell måte. Dette er spørsmål som blir fulgt opp senere i evalueringsrapporten. Lokal tilpasning av forestillingen er gjennomført under hele Prosjekt Endelig Lørdag sin levetid. Det er lagt vekt på å bruke personer med tilknytning til lokalmiljøene hvor forestillingen spilles, det brukes dialekt og personnavn som er vanlige på stedet, og det «brukes» sågar den mest utbredte type alkohol på stedet (for eksempel vin i Oslo versus hjemmebrent i Trøndelag). Lokale tilpasninger ble også gjennomført i Valdres. En av skuespillerne påtok seg å oversette store deler av forestillingen til Valdresdialekt. Mye tyder på at mange tilskuere møtte for å se forestillingen av den grunn (se kapittel 5). 4.4 Produksjonen av forestillingen i Valdres Det er syv personer som har stått spesielt sentralt i produksjonen av forestillingen "Endelig lørdag - snart e' det onsdag" i Valdres. En av disse er Paal Sandø, som har fungert i en rekke roller. I tillegg til å være forfatter og regissør av forestillingen, har han ledet samtlige oppfølgingsseminarer på skolene (for nærmere beskrivelse av disse, se kapittel 6), og samtidig vært tilknyttet Valdresklinikken. Av de seks andre er fem arbeidsledige unge voksne (den sjette ble lønnet ordinært av Nord-Aurdal kommune), og de har utgjort et produksjonsteam som har reist rundt og spilt forestillingen. De to skuespillerne og teknikeren er bosatt i kommuner i Valdres, mens de tre musikerne er bosatt i andre kommuner i Oppland fylke. Samtlige syv er intervjuet i tilknytning til evalueringen, og i dette kapittelavsnittet refereres det til deres erfaringer med produksjonen av forestillingen. Det vil først knyttes kommentarer til Paal Sandøs betydning for gjennomføringen av prosjektet, og dernest en tentativ vurdering av hensiktsmessigheten i å bruke unge arbeidsledige i produksjonen av Prosjekt Endelig Lørdag. 4.5 Prosjekt Endelig Lørdag = Paal Sandø? Det er tidligere i kapittelet vist til at Paal Sandø har skrevet teaterforestillingen «Endelig lørdag, snart e' det onsdag», og vært leder for gjennomføringen av Prosjekt Endelig Lørdag i en rekke kommuner i fire fylker. Han har herunder også ledet oppfølgingsseminarene på skolene, hvor det er deltakelse både fra foreldre og elever, ansatte ved skolene, og fagpersoner innen rusomsorgen. I Valdres har Sandø både vært regissør, seminarleder, og informasjonsmedarbeider. I intervjuer med nøkkelpersoner blir Paal Sandøs engasjement og innsikt trukket fram som en viktig grunn til den store interessen for Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres. En informant sa blant annet at «en trenger karismatikere som Paal for å få interesse og oppslutning rundt et prosjekt». Det er ingen tvil om at Paal Sandø fremfører sine budskap på velartikulerte og fengende måter, og at det bidrar til å vekke interesse for prosjektet, ikke minst i media. Samtidig er han klar på at prosjektet må tilpasses lokale forhold, og at det må utvikles eierforhold til det i den enkelte kommune. Han har derfor lagt stor vekt på å ha kommuneledelse involvert i prosjektet fra tidlig av, og stor vekt på informasjonsvirksomhet på et tidlig stadium. I kapittel 6 og 7 rettes et forholdsvis kritisk søkelys på en del av fremgangsmåtene som brukes innen rammene av prosjektet, spesielt knyttet til involvering av foreldre og barn, og til organiseringen av prosjektet. Like fullt er det lett å la seg imponere av hva Paal Sandø har fått til av aktivitet og engasjement med utgangspunkt i en teaterforestilling. Et kritisk spørsmål er om prosjektets eksistensberettigelse er avhengig av Sandø som person, eller om virkemidlene og fremgangsmåtene som brukes er tilstrekkelig bærekraftige i seg selv? Det kan være at dette spørsmålet er feil stilt, og at det heller skulle formuleres som «hvordan kan Prosjekt Endelig Lørdag utvikles på måter som gjør det bærekraftig uten å være avhengig av enkeltpersoner?». Dette spørsmålet «ligger under» mange av resonnementene som presenteres i denne rapporten, og tas opp igjen eksplisitt i det siste kapittelet. 4.6 Om produksjonsmedarbeiderne erfaringer med produksjonen Det er tidligere nevnt at seks arbeidsledige unge voksne sto sentralt i produksjonen av teaterforestillingen «Endelig lørdag - snart e' det onsdag». Alle disse er blitt intervjuet om sine erfaringer med Prosjekt Endelig Lørdag, som ledd i denne evalueringen. Det er flere grunner til at disse personene er spesielt interessante for evalueringen. En side av saken er kvaliteten på det arbeidet de utfører. Dersom forestillingen skal unngå å bli ufrivillig komisk med alle sine tragiske scener, må skuespillerne og musikerne gi en troverdig fremføring. Som tidligere beskrevet tyder alt på at kvaliteten på skuespill, sang, musikk og lys/lydteknikk ligger på et høyt nivå. Det er tydelig at Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres ikke har plukket blindt fra en liste av unge arbeidsledige, men har fått tak i personer som både har forkunnskaper og interesse for arbeidet de utfører. Dette grenser opp mot et annet interessant aspekt, nemlig hva produksjonsmedarbeiderne opplever at de får igjen, som arbeidssøkende, gjennom å være med på prosjektet som et arbeidsmarkedstiltak. Enda mer interessant for evalueringen, er hvordan arbeidet med temaene i forestillingen påvirker dem menneskelig sett. Forestillingen er intens, og viser traumatiske scener fra et skakkjørt familieliv. Det å skulle leve seg inn i personene i forestillingen, kan selvfølgelig oppleves mer belastende enn givende. Slike etiske problemstillinger er spesielt viktige å reflektere over i denne sammenheng, all den tid produksjonsmedarbeiderne er unge arbeidsledige, og ikke profesjonelle artister. Ytterligere et aspekt er knyttet til arbeidet med å koordinere innsatsen til de seks arbeidsledige. Deres deltakelse forutsetter oppfølging og ressurser både fra Prosjekt Endelig Lørdag sin sentrale organisasjon i Valdres, og fra Paal Sandø som regissør og fagperson innen rusmiddelomsorg. Sannsynligvis er det mer arbeidskrevende for disse partene å forholde seg til unge arbeidsledige, enn det ville vært å forholde seg til ordinært ansatte skuespillere og musikere, eller til en amatørteatergruppe eller lignende som tok ansvar i sin helhet for produksjonen. I dette kapittelavsnittet er det relevant å referere fra intervjuer med produksjonsmedarbeiderne, men også fra intervjuer med Paal Sandø og prosjektleder i Nord-Aurdal. De to skuespillerne forteller at det var relativt tilfeldig at de fikk tilbud om å være med i Prosjekt Endelig Lørdag, de ble tipset om muligheten av venner. Begge har erfaring hovedsakelig fra musikk (vokal), og opplevde det som utfordrende å få erfaring i skuespill også. De ser for seg yrkekarrierer innen sang, musikk og eventuelt teater, og legger vekt på at forestillingen er en nyttig tilvekst på CV'en. De vurderer den teaterfaglige oppfølgingen og mulighetene til å være med på å utforme forestillingen, som positivt. De er stolte over hvordan de har videreutviklet og tilpasset forestillingen. Dette arbeidet utløste en entusiasme som utvilsomt har bidratt til at de har gjennomført prestasjoner på jevnt høyt nivå under hele turneen på skolene. Dette er viktige observasjoner, fordi det indirekte gir informasjon om hvordan forestillingen er opplevd av publikum. Skuespillerne har også gode forutsetninger for å gi et direkte innblikk i hvordan tilskuerne reagerer på forestillingen. Selv om det er vanskelig for dem å se hele publikum, er det lett for dem å merke seg stemningsinntrykk. Generelt har de opplevd det godt å spille fremføre forestillingen, det har vært mange oppmerksomme tilskuere, og de har fått mye respons på egne prestasjoner. Blant publikum er det riktignok "få som har vært helt i hundre", men de har også «hatt oppmerksomheten fra publikum fra første minutt». Et unntak er de yngste elevene. De sitter som regel forrest, og skuespillerne har derfor lett kunnet merke seg deres reaksjoner. Mange av dem har sett ut som om de kjeder seg. Skuespillernes tolkning av dette er at de yngste elevene er for unge til å oppleve budskapet som relevant. Dette er spørsmål som tas opp igjen senere i rapporten. Et aspekt som ikke skal underspilles, er at bruk av unge arbeidsledige har forutsatt mye oppfølging både fra prosjektleder for Prosjekt Endelig Lørdag i Nord-Aurdal, og fra Paal Sandø. De har måttet tilrettelegge alt rundt selve forestillingen, herunder også koordinering av praktiske oppgaver. Det har blant annet gått med mye tid og ressurser på å forsikre seg om at produksjonsarbeiderne møter opp når de skal, der de skal, og lignende. De har i så måte vært lite «selvgående». I kapittel 7 kommer vi tilbake til oppfølgingen av produksjonsarbeiderne, som blant annet krevde stor innsats fra prosjektleder Marianne Fodnes under store deler av turneen. I en periode med lav arbeidsledighet er det rimelig å anta at det er overhyppighet av psykososiale problemer blant dem som er arbeidsledige. En kan selvfølgelig ikke av det konkludere med at det med nødvendighet er slik at akkurat dem som rekrutteres til Prosjekt Endelig Lørdag har psykososiale problemer, men det er en mulighet som det må tas høyde for innledningsvis. Produksjonsarbeiderne var med på en familieuke ved Valdresklinikken, mye som ledd i forberedelse til forestillingen, men også for å bearbeide egne opplevelser knyttet til rusmisbruk og vanskelige familierelasjoner. Arbeidet med tematikken i forestillingen utløste reaksjoner hos flere av produksjonsarbeiderne, og forutsatte en del innsats (hovedsakelig av Paal Sandø) for å hjelpe dem i deres personlige utviklingsprosesser. Dette viser til etiske problemstillinger ved bruk av unge arbeidsledige, som må drøftes nærmere. Det er spesielt to momenter det er viktig å se nærmere på, nemlig 1) sammenblandingen av personlige og profesjonelle forhold, og 2) betydningen for gjennomføringen av prosjektet som sådan. Til det første punktet, synes det klart at Prosjekt Endelig Lørdag kan være en begynnelse på gi de arbeidsledige både et «jobb»tilbud og en personlig oppfølging de kanskje ellers ikke ville fått. Produksjonsarbeiderne ga alle som en uttrykk for at de hadde opplevd det som givende for dem personlig å jobbe med teaterforestillingen. Dette samsvarer med de inntrykk Paal Sandø har fra erfaringene med tidligere produksjoner av forestillingen. Han har laget en slags oversikt over dem som har deltatt i produksjonen av Prosjekt Endelig Lørdag, og mener å ha registrert at av de 54 som tidligere har vært med, er 47 i dag i jobb eller under utdanning. Kun en skal være rusavhengig. I denne sammenheng må det selvfølgelig understrekes at dette ikke er en systematisk etterundersøkelse av dem som har vært med på produksjonen av Prosjekt Endelig Lørdag, og at det derfor er vanskelig å uttale seg i mer detalj om hvordan denne erfaringen har virket inn på hver enkelt. Et viktig tilleggsmoment er at Paal Sandø ikke har opplevd det som vanskelig å forholde seg til produksjonsarbeiderne i Valdres faglig eller menneskelig sett, men derimot har arbeidsbelastningen på ham som person blitt meget stor. For gjennomføringen av prosjektet, som var det andre etiske momentet som ble nevnt over, hadde det selvfølgelig vært enklere å forholde seg til ordinært ansatte eller en fri teatergruppe. Det er et tankekors at prosjektet ikke kunne vært gjennomført uten betydelig økonomisk støtte fra arbeidskontorene på Fagernes og Lena. Det er grunn til å stille spørsmål om deltakelse i Prosjekt Endelig Lørdag kan forstås som kvalifiseringstiltak for unge arbeidsledige, men dette er selvfølgelig et spørsmål som primært hører hjemme innen arbeidsmarkedsetaten. I det neste kapittelet er fokus på mobiliseringseffektene av teaterforestillingen. Hvor mange i målgruppene møtte egentlig opp for å se forestillingen, og hvilke reaksjoner hadde henholdsvis foreldre og elever på det de fikk se? Disse og andre spørsmål tas opp i kapittel 5.
Copyright
©
1999
forfatteren
|