Hans A. Hauge:
HENÆR-senterets evaluering av
Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

3.Grunnlagsforståelse - helhetstilnærming og generasjonsperspektiv



Dette er det eneste "teoretiske" kapittelet i evalueringsrapporten, det vil si at det ikke refereres til data om Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres. Det er imidlertid forsøkt å beskrive de teoretiske perspektivene så lett tilgjengelig som mulig. Fokus i dette kapittelet er på den forståelse av helsefremmende og forebyggende arbeid som så å si ligger i "bunn" for de resonnementene som føres i rapporten. Konkret dreier dette seg om flere temaer som skal drøftes etter tur. Det første er et særlig fokus på nærmiljøet generelt, og skolen spesielt, som arena for helsefremmende innsats. Argumentet er at mye av potensialet for rusforebyggende innsats blir liggende brakk, hvis man ensidig satser på informasjons- eller holdningskampanjer.

Et annet tema i dette kapittelet, er å forstå rusproblematikk i et generasjons- og relasjonsperspektiv. Barn og unge utvikler holdninger og velger handlinger i forhold til rusmidler, mye avhengig av hvordan foreldrene forholder seg til dette. Det er vanskelig grensende til umulig, for mennesker i vårt samfunn ikke å måtte forholde seg til rusmidler på en eller annen måte, og det er således viktig med et fokus på hvordan barn og unge utvikler sin forståelse, holdninger og atferdsmønstre med hensyn til rusmidler.

Et tredje tema er at Prosjekt Endelig Lørdag utfordrer tradisjonelle skillelinjer i rusforebyggende innsats, ved at det har potensiale til å fungere både primær, og (som oppfangingsarena for) sekundær- og tertiærforebyggende innsats. Dette er spesielt interessant når familien forstås som en enhet. Et relevant eksempel er at i en familie kan en person ha behov for tertiærforebygging, altså behandling for rusrelaterte problemer. Andre personer i samme familie kan stå i risiko for å utvikle slike problemer, og er således i målgruppen for sekundær forebygging. Mer generelt viser dette til nødvendigheten av å samarbeide på tvers av etablerte sektorgrenser i samfunnet, for eksempel samarbeid mellom offentlige og private institusjoner, mellom helse-, skole- og kultursekter, og mellom de enkelte profesjonene innen hver av sektorene.

Det skal også knyttes kommentarer til bruk av kulturelle virkemidler i rusforebyggende innsats, som et fjerde moment. Dette viser til en markant statlig tilrettelegging ressursorientering, ved å ta utgangspunkt i positive opplevelser og egenskaper hos den enkelte. Mer generelt viser dette til en dreining av oppmerksomheten fra sykdomsforebygging på nasjonsnivå, over til helsefremmende aktiviteter i nærmiljøene.

Til sist i kapittelet vises det til en sentral utfordring for alle profesjoner som arbeider med helsefremmende eller forebyggende innsats. Utfordringen er å involvere den enkelte, hva enten i skole-, arbeids-, familie-, eller nærmiljøkontekst, i arbeidet med å ta ansvar for egen helse.

I de foregående kapitlene er det vist til at evalueringen er gjennomført mye med utgangspunkt i de ambisjonene Borgestadklinikken har med Prosjekt Endelig Lørdag, og som de har fått støtte blant annet fra Sosial- og helsedepartementet og Rusmiddeldirektoratet til å videreføre. Grunnlagsforståelsen av hva en ønsket å oppnå med Prosjekt Endelig Lørdag var lite utviklet fra tidligere. Borgestadklinikken har, som en av flere institusjoner og miljøer, utviklet en grunnlagsforståelse av rusrelaterte problemer med vekt på familierelasjoner (se for eksempel Hansen 1994, Knutheim 1997b). All den tid Borgestadklinikken ønsker å bruke evalueringen til å innhente informasjon for å legge et best mulig grunnlag for videre satsing på prosjektet, er det rimelig at det legges stor vekt på grunnlagsforståelsen denne institusjonen er eksponent for. Enkelte av perspektivene som presenteres i rapporten er også inspirert av Borgestadklinikkens samarbeid med HENÆR-senterets leder Bjørn Hauger, men de er konkretisert og videreutviklet av Knutheim (Knutheim 1997b, 1998). Det er dog viktig å understreke at det som presenteres her er en tolkning av (hovedsakelig) Knutheims perspektiver. Perspektivene som presenteres her legger altså mye av grunnlaget for å vurdere om erfaringene med Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres. Som nevnt i forrige kapittel er dette viktig også fordi det gjør det lettere for leseren å ta stilling til om grunnlagsforståelsen er rimelig, og dermed om konklusjonene er rimelige.

Table Of ContentsTop Of Page

3.1 Nærmiljøet som arena, med vekt på skolen

I det alt vesentlige vil dette kapittelavsnittet fokusere på potensialet skolen har som arena for rusforebyggende innsats, men et lite poeng om nærmiljøer generelt skal nevnes først. Dette er et poeng som også vektlegges av Prosjekt Endelig Lørdag, nemlig at det utvikler seg lokale ruskulturer i forskjellige nærmiljøer, og at rusforebyggende tiltak derfor må tilpasses lokal kultur (Knutheim 1997b). Det betyr at nasjonale kampanjer vil være lite treffsikre i mange sammenhenger. En aksjon mot bruk av hjemmebrent vil neppe ha særlig effekt på Oslo vestkant, for eksempel. Man behøver imidlertid ikke gå over landsdeler for å finne viktige forskjeller i ruskultur, det finnes også forskjeller som er uavhengige av geografi. For eksempel viser nyere forskning at det finnes et utall av ungdomskulturer, som har hver sine egenartede holdninger til rusmidler (St.meld. nr. 16 (1996-97)). Dette er forholdsvis nye fenomener, som viser til et mer fragmentert samfunn hvor mulighetene, men også farene, er langt større enn i tidligere tiders samfunn. (For en innsiktsfull beskrivelse av skolens utfordringer som følge av samfunnsendringer, se Hargreaves 1994).

Et stykke på veg kan vi hevde at en skole avgrenser et nærmiljø. Barn og unge som går på samme skole har et felles daglig referansepunkt, og ofte er det også utstrakt kontakt mellom foreldre til barn som går på samme skole. Skolen er følgelig en sosial arena i nærmiljøet hvor mange møtes regelmessig, og påvirker hverandre på godt og vondt. Samtidig er skolen en møteplass for en rekke aktører med relevans for rusforebyggende arbeid. Dette gjelder både lærere og skoleledelse, ulike etater og profesjoner i kommune og fylkeskommune, PPT, skolehelsetjeneste og politi, i tillegg til elever og (med unntak for de eldste elevene) deres foreldre. Dette gir et meget godt utgangspunkt for tverrsektorielt samarbeid om rusforebyggende arbeid. Skolens potensiale for helsefremmende innsats er da også allment erkjent:

"Det er neppe noen andre institusjoner i samfunnet som kan spille en så viktig rolle i det helsefremmende og forebyggende arbeidet som nettopp skolen. I skolen kan en få i tale og involvere hele generasjoner i en periode i livet der grunnlaget legges for en god helse senere i livet." (Stortingsmelding nr. 37 (1992-93), side 9).

Gjennom de senere års skolereformer er det lagt et grunnlag for at skolen blir en enda viktigere del av hverdagslivet til svært mange mennesker, og da selvfølgelig spesielt barn og unge. Det er all grunn til å være oppmerksom på tendensen til at stadig flere oppgaver forventes ivaretatt av skolen. Det er allerede et meget stort press på lærere og andre profesjoner som arbeider helt eller delvis på skolen, og det blir derfor en sentral utfordring å designe rusforebyggende opplegg som snarere underletter enn belaster lærernes arbeidsbyrde. Dette kan gjøres ved å koble slike opplegg til lære- og skoleplaner, på måter som sikrer at politisk vedtatte intensjoner med undervisningen blir overholdt. Det overordnede poenget er imidlertid at presset på den enkelte ungdom til selv å utvikle holdninger til rusmidler, er blitt større som følge av samfunnsutviklingen. Den enkelte må ta mer ansvar, men må da også få ansvar, for å utvikle helsefremmende holdninger til rusmidler. Innen norsk rusforebyggende praksis og politikk er det tradisjonelt lagt stor vekt på å informere og "regulere bort" rusrelaterte problemer, blant annet gjennom vinmonopolordning og reklameforbud. Tendensen internasjonalt (blant annet i EU), er å legge stadig større vekt på å legge til rette for at den enkelte selv kan ta ansvar for å forebygge rusrelaterte problemer. Disse forholdene peker i retning av nye måter å arbeide rusforebyggende på, hvilket drøftes videre i det siste avsnittet i dette kapittelet.

Det er grunn til å stille seg tvilende til at potensialet for rusforebyggende innsats er realisert i særlig utstrekning i skolen per i dag, uten at man av den grunn bør forkaste dominerende tilnærminger som holdnings- og informasjonskampanjer initiert av statlige institusjoner. Slike har en meget lang tradisjon innen rammene av skolen, med en historie på drøyt 100 år. Det ovenfra styrte og tradisjonelle folkehelsearbeidet, med sin vektlegging av informasjon og vaksinasjonsprogrammer, har hatt meget stor betydning for sunnhetstilstanden i befolkningen (se for eksempel Klepp m.fl. 1997). Innen det rusforebyggende arbeidet er det satset omfattende på kampanjer, med usikre effekter, på barn og unges holdninger til og bruk av rusmidler. Bevisstgjøring av eget alkoholforbruk (målt i alkoholenheter eller annet), kan føre til at enkelte opplever at de har et lavt forbruk sammenlignet med gjennomsnittet med den paradoksale effekt at alkoholkonsumet øker, slik eksempelet nedenfor delvis viser.

Den prinsipielt viktigste innvendingen mot informasjons- og holdningskampanjer er at sammenhengene mellom informasjon og atferd langt fra er entydige. Eksempelvis ble dette nylig påvist i en nylig gjennomført undersøkelse av en holdningskampanje i Sverige, hvor man la vekt på bevisstgjøring av eget alkoholforbruk (Romelsjø 1998). Langt de fleste intervjuede som hadde registrert informasjonskampanjen, mente at den ikke hadde påvirket deres bruk av alkohol. I underkant av 10% mente de drakk mindre som følge av kampanjen, men samtidig var det like mange som mente de drakk mer som følge av kampanjen. Dersom informantene oppga riktige svar, kunne forskerne konkludere med at det totale alkoholkonsumet sannsynligvis var uendret. Samtidig mente nærmere 70% at slike kampanjer hadde effekt på folks alkoholforbruk. Det er altså snakk om en "majoritetsmisforståelse" (Rommetveit 1953), hvor flertallet tror at et tiltak virker på de fleste andre selv om det ikke virker på dem. Også andre forhold taler mot bruk av kampanjer i skolesammenheng, fordi effektene er så usikre. En nærliggende mulighet er at kampanjer provoserer til opposisjon eller likegyldighet overfor "de prektige". Det er imidlertid ikke bare i skole- eller nærmiljøsammenheng at potensialet for rusforebygging langt på veg må antas å være uforløst. Borgestadklinikken legger stor vekt på å forstå rusrelaterte problemer i et familie- og generasjonsperspektiv, hvor det blant annet fokuseres på hvordan familiemedlemmer påvirker hverandre med hensyn til holdninger og atferd.

Table Of ContentsTop Of Page

3.2 Rusforebygging i et familie- og generasjonsperspektiv

Forskning viser at foreldrene kanskje er vel så viktige barn og unges holdninger til rusmidler, som det jevnaldrende er (Pedersen 1998). Foreldrenes forhold til rusbruk "setter en standard" for hva som skal anses som normal eller legitim bruk av rusmidler. Barn og unge har også ofte sine første erfaringer med rusmidler i hjemmet, med eller uten foreldrenes kjennskap til det. Et viktig poeng er at bruk av alkohol som nytelsesmiddel er svært utbredt i Norge, om lag 90% av den voksne befolkningen bruker dette rusmiddelet fra tid til annen - det store flertallet uten å utvikle misbruksproblematikk. Det er altså to ansiker ved alkoholbruk, ikke bare risikofaktorene, men også alkohol som del av normal sosial utvikling, og som ingrediens i «det gode liv» for mange - uten at de utvikler rusrelaterte problemer. Rusbruk er dessuten et fenomen som hver enkelt av oss utvikler etter forhold til, uavhengig av om vi bruker alkohol eller ikke. Vi så å si skaper mening av rusbruken, hvilken betydning det skal ha i våre liv er på ingen måte gitt oss gjennom fødselen. I prosessene med å skape mening av tilværelsen, er det rimelig at familien som den første sosialiseringsarenaen er av stor betydning, og tilsvarende at vennegjeng og nærmiljø gradvis får støtte betydning. Dette forklarer at mye av den meningen vi tillegger alkohol utvikles gjennom meningsskapende prosesser lokalt (Henriksen og Sande 1995). Som tidligere nevnt gjør dette det mindre trolig at universelle kampanjer og tiltak treffer særlig bra i alle nærmiljø. Et tilleggsmoment er at holdningsskapende kampanjer rettet mot unge kanskje bhar vært for fokusert mot forebygging av bruk av holdningskampanjer kanskje bør vektlegge alkohol sterkere enn narkotika, fordi forskning nå viser at bruk av alkohol i ungdomsårene henger sammen med senere bruk av narkotika (Pedersen 1998).

Det er også et reellt problem at de ikke deltar aktivt selv, men blir passive mottakere av informasjon de kan tro på eller la være, ikke aktive medskapere av forståelser de selv må være med å ta ansvaret for. Dette peker i retning av at man må inkludere "dem det gjelder" i rusforebyggende arbeid. Ikke minst viktig er det å involvere både foreldre og tenåringer, og gi dem ansvar for og eierforhold til utviklingsarbeid som gjennomføres. Erfaringer fra Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold, viser at det entydig er slik at der hvor foreldre og elever selv får ansvar for utviklingsarbeid, så fører det til stort engasjement og stadig knoppskyting av nye initiativ (Hauge 1998). En fellesnevner er at mye av innsatsen finner sted på, eller med utgangspunkt i, skolen som arena.

En særskilt utfordring ved å involvere foreldre og barn sammen i rusforebyggende arbeid med utgangspunkt i familierelasjoner, skal her nevnes spesielt. Det er kjønnsforskjeller med hensyn til foreldres innflytelse på alder for alkoholdebut: «Den eneste klare forskjellen (mellom kjønnenes alder for alkoholdebut) var knyttet till betydningen av normativ påvirkning: Det viste seg at vennene hadde størst innflytelse på guttene, mens jentene ble sterkere påvirket av foreldrene.» (Pedersen 1998: s.78). Senere i rapporten refereres det til resultater som viser at gutter er dem som blir minst motivert av Prosjekt Endelig Lørdag til å snakke om bruk av rusmidler (se kapittel 5). Å trekke guttene med i familierelatert rusforebyggende arbeid er derfor en særskilt utfordring.

Table Of ContentsTop Of Page

3.3 Kombinering av forebyggingsstrategier - synliggjøring

I innledningskapittelet ble det argumentert for at Prosjekt Endelig Lørdag overskrider et skille mellom primær-, sekundær- og tertiærforebyggende tiltak, ved at prosjektet også bidrar til å motivere dem som lever med rusproblematikk til å ta initiativ til videre samtaler eller behandling. Dette viser i sin tur til et behov for samarbeid mellom fagpersoner fra ulike sektorer i kommunene, frivillige organisasjoner og Prosjekt Endelig Lørdag, altså et tverrsektorielt samarbeid. For fagpersoner, for eksempel fra sosialkontor, barnevern, politi, PPT, med mer, kan Prosjekt Endelig Lørdag være en anledning til å være synlig på positive måter. Kanskje spesielt for behandlingsapparatet innen rusomsorgen vil en slik synliggjøring være et bidrag til å undergrave utbredte myter om at de kun arbeider med rusmisbrukere som svever mellom liv og død. Synliggjøringen kan så å si bidra til en normalisering av legfolks opplevelse av hva disse profesjonene jobber med til daglig.

Synliggjøring og normalisering kan også på andre måter forstås som viktige for Prosjekt Endelig Lørdag, spesielt med dets vektlegging av familien og nærmiljøet som arena for rusforebyggende tiltak. Gjennom teaterforestillingen synliggjøres en familiesituasjon med stor omsorgssvikt som følge av foreldres rusproblemer, og dette kan i seg selv forstås som en normalisering. Sagt på en annen måte: Scenene som vises gjennom forestillingen forteller tilskuerne at rusrelaterte problemer eksisterer, forties og gjør vondt. Ubehaget over å være vitne til omsorgssvikt kan være sterk, men sannsynligvis er det både viktig og riktig at erfaringer som ofte fornektes eller forties blir vist og satt ord på. For dem av tilskuerne som har opplevd lignende scener i egne hjem, herunder også fortielsen, kan forestillingen gi en synliggjøring av at det jeg ser, ser jeg, og det jeg hører, hører jeg. Fortielsen i hjemmet kan således miste mye av sin kraft, eller om man vil, trollet kommer ut i lyset og vil forhåpentligvis sprekke som følge av det (Knutheim 1997b).

En viktig dimensjon med normaliseringen, er altså synliggjøringen av at rusproblematikk ikke er så uvanlig. En annen viktig dimensjon med normaliseringen av misbruk, er at det provoserer til dialog på tvers av generasjonene om bruk og misbruk av alkohol. Det å bli kjent med effektene av alkohol er en viktig del av store ungdomsgruppers sosialisering til voksentilværelse, og bruk kan ikke sidestilles med misbruk. Foreldre har mye kunnskap om dette, som ofte forties eller idylliseres, slik at dobbelthetene ved rusbruken ikke kommer fram. Dels kan det selvfølgelig være et uttrykk for at ungdom ikke ønsker foreldrene inn på sine spesifikke ungdomsarenaer, men dette er neppe en rimelig tolkning. Det er mer sannsynlig at mange ungdommer ønsker at foreldrene skal ta mer initiativ og ansvar, bli mer synlige, kort sagt ta voksenansvar. Det viste blant annet kommentarer på oppfølgingsseminarene (se kapittel 6).

Table Of ContentsTop Of Page

3.4 Kultur som virkemiddel

Det ble i kapittel 1 vist til at teaterforestilling er en av mange mulige kulturelle virkemidler som kan tenkes for å fremme rusforebyggende arbeid, og at det også lett kan tenkes at det aktuelle stykket erstattes av andre. Selv om denne evalueringen avgrenser seg til teaterforestillingen, som jo er det som er gjennomført, er det rimelig å klargjøre sentrale antagelser om sammenhenger mellom kultur og helse. Et første utgangspunkt er at kultur stimulerer "hele mennesket" i oss, både følelser og intellekt. Følelsene er på mange vis "the stuff of life" (Elster 1989), det som driver oss, gir oss motivasjon blant annet til å gjøre noe konstruktivt med livene våre. En teaterforestilling gir også grunnlag for en fellesopplevelse. En kan gi uttrykk for sin oppplevelse av stykket, sammenligne denne med andre sine, osv. Et tredje moment er at en teaterforestilling kan mobilisere bredt. Det er et kulturelt tilbud som det er relativt høy etterspørsel etter. Det legger så å si til rette for bred deltakelse. Et fjerde moment, som Prosjekt Endelig Lørdag ikke gjør bruk av, er at teater også kan brukes i undervisningsøyemed. Forskningen på dette er kommet langt, spesielt i England, og erfaringene er at det gir svært gode forutsetninger både for læring og personlig utvikling (Somers 1996).

Det er relativt store forventninger til, men begrensede kunnskaper, om sammenhengene mellom kultur og helse. I prosjektet Kultur gir helse, som er resultat av samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet og Norsk Kulturråd, er det vist til mange ulikartede initiativ for å støtte opp under en antatt sammenheng mellom kultur og helse. Det er snakk om en bevisst satsing på ressursorientering, altså helsefremmende arbeid. I en brosjyre prosjektet Kultur gir helse har gitt ut, står det blant annet å lese at: "Kulturrådets hovedmålsetting for prosjektet er å styrke lokalsamfunnets og kommunenes innsats i det helsefremmende og forebyggende arbeidet med basis i lokalt og regionalt kulturliv." (Sosial- og helsedepartementet 1998, s.11). Det legges altså vekt på en direkte kobling mellom kulturliv og helsefremmende arbeid i regi av kommunene. Koblingen er spesielt tydelig i brosjyrens innledning: "Hypotesen er at mennesker som deltar i kulturelle aktiviteter får økt livskvalitet, bedre muligheter til å mestre hverdagen og dermed bedre helse." (Det samme: s. 1) Kulturlivet retter oppmerksomheten mot folks interesser og ressurser, hvilket i seg selv kan virke positivt. Det legges vekt på at helsetjenesten og medisinsk fagsektor kun i begrenset grad kan påvirke forhold som virker inn på helse, og at kulturelle variable er et sett av faktorer som påvirker folkehelsen. Også sammenhengen mellom den enkeltes ressurser og helse gjøres eksplisitt: "Uhelse er uttrykk for manglende muligheter og/eller evne til å mestre livets påkjenninger. (...) Det å være ved "god helse" handler derfor mer om subjektiv opplevelse av livskvalitet enn fravær av sykdom." (Det samme: s. 4). Kultur er imidlertid mer enn skapende og utøvende kunst og kulturuttrykk:

"Kultur er den kunnskap og de regler som ligger under folks levevis, og som dermed organiserer den sosiale virkeligheten. Eller sagt med enklere ord: Kultur er måter å leve sammen på. ...det er mulig å drøfte disse sidene både som forutsetning for verdier, holdninger og handlinger, og som meningsskapende aktiviteter og kommunikasjon". (Det samme: s. 6-7).

Kultur er altså både skapende aktivitet, forutsetninger for de verdier vi forfekter, og meningsskapende aktiviteter. En åpenbar fordel med et så vidt omfattende kulturbegrep, er at det er lett å anskueliggjør at kultur ikke er et statisk fenomen. Tvert i mot er det rimelig å hevde at kulturen (hva enten denne forstås som helhetlig eller som en rekke subkulturer filtret sammen) ikke bare påvirker våre handlinger, men også påvirkes av våre handlinger. Dette er viktig poeng, fordi det myndiggjør mennesker i forhold til å endre på de kulturelle påvirkninger de utsettes for. Initiativtakeren til "Prosjekt Endelig Lørdag", Pål Sandø, skriver i informasjonsbrosjyren som deles ut i tilknytning til teaterforestillingen, at stykket ikke ønsker å moralisere. Alkohol er en del av vår kultur. Våre kulturelle, stereotype, forestillinger om rusmisbrukere stigmatiserer dem ofte som en gruppe med egenskaper som er svært forskjellige fra gjennomsnittet. Dette bildet samsvarer imidlertid ikke med realitetene, de fleste rusmisbrukere "ligger på sofaen", og "snakker ikke om det". Dette må også forstås som uttrykk for kulturelle forhold i det norske samfunn. Rusmiddelmisbruk er langt på veg tabuisert, på lignende måte som for eksempel psykisk sykdom. Det ligger derfor en særlig utfordring i å bryte med de kulturelle tabuene, og få i gang dialoger om rusvaner og holdninger til rusbruk.

Table Of ContentsTop Of Page

3.5 Ressurskobling som utfordring

Dersom det er riktig at rusforebyggende tiltak per i dag ikke realiserer stort av potensialet for rusforebyggende arbeid i skole og nærmiljø, familier, eller samarbeid på tvers av sektorgrenser i samfunnet, så blir selvfølgelig spørsmålet "har Prosjekt Endelig Lørdag noe med dette å gjøre"? Gitt at beskrivelsen av hvordan hver og en av oss selv må skape mening av holdninger og atferd relatert til rusmidler, så er det to (tre) utfordringer som umiddelbart blir synlige. Den første er å legge til rette for at ressurskobling kan finne sted, altså tverrsektorielt samarbeid ut fra felles interesser snarere enn ovenfra styrt koordinering (Carlsson 1992). Den andre utfordringen omfatter to momenter, som imidlertid henger så nært sammen at det ikke er hensiktsmessig å skille mellom dem, nemlig a) utvikling av dialoger (i motsetning til kampanjers monologer) om bruk av rusmidler, og b) involvering (i motsetning til ferdiglagde opplegg som sikter å formidle et bestemt budskap) av "dem det gjelder" i det rusforebyggende arbeidet. Dersom denne typen innsats skal være meningsfull, må den bygge på realisme, altså at både positive og negative sider ved rusbruk tematiseres.

Bruk av kulturelle virkemidler i helsefremmende og forebyggende arbeid er blant annet beskrevet på følgende måte: «Kulturen stimulerer det friske i oss, helsevesenet behandler det syke» (Sosial- og helsedepartementet 1998: s. 7)). Strategier som tar utgangspunkt i det som «stimulerer det friske» legger opp til en ressursorientering, hvor den enkeltes ressurser forstås som viktig for utvikling av helsefremmende arbeid. Den sentrale utfordringen blir da å få til ressurskobling mellom de ulike deltakerne, som til dels har svært ulike forståelser av temaene som diskuteres. Dersom enkeltpersoners ressurser skal stimuleres til bruk er det viktig at den enkeltes forståelser av temaet får en legitim plass i utviklingsarbeidet. Det blir mindre relevant å se på relasjonen mellom fag- og legpersoner som et asymmetrisk forhold, hvor «eksperten» skal fortelle «den uvitende» om hva som er korrekte holdninger eller atferd. Ressurskobling er således relevant på en rekke nivåer, både på tvers av sektorer i kommunal og fylkeskommunal virksomhet, frivillige organisasjoner, og foreldre og elever. Utfordringen blir å initiere samarbeid som utløser det beste i hver enkelt deltaker. Dette forutsetter en viss grad av enighet om «hvor vi skal gå». Den praktiske betydningen av dette er relativt stor. Det blir mindre hensiktsmessig med detaljerte målstrukturer som binder opp aktørenes entusiasme, og mer hensiktsmessig å enes om visjoner om hvilke tilstander man ønsker å realisere gjennom samarbeidet. Idealet er altså «vinne-vinne» situasjoner, hvor resultatet av samarbeidet blir mer enn summen av det hver enkelt bidrar med. Det er da viktig at samarbeidet er relativt åpent, slik at enkelte kan trekke seg ut underveis, mens andre kan komme til. Selvfølgelig gir slike fremgangsmåter utfordringer med hensyn til organisering, men det er nettopp her det ligger et stort potensiale for å utvikle eierskap til prosjekter og utviklingsarbeid. Nettopp utfordringene rusforebyggende arbeid står overfor med å finne fram til adekvate måter å organisere tiltak på, tas opp også i kapitlene 7 og 8.

Table Of ContentsTop Of Page

3.6 Dialog og involvering som utfordringer

"Dialog" og «involvering» blir svært sentrale begreper i metodeutviklingen. Nærmere bestemt er det spørsmål om hvordan man kan skape arenaer (møteplasser) hvor dialogen har gode vilkår, og da er involvering av foreldre og elever helt essensielt. Dette er motivert ut fra et ønske om å motvirke at forebyggende tiltak passiviserer lokal aktivitet, ved å bli "ovenfra og nedad" rettet. Dette skjer typisk i en rekke holdningskampanjer, hvor erfaringer viser at kampanjene hovedsakelig er egnet til å styrke troen til allerede overbeviste. De målgrupper kampanjene retter seg mot lar seg i mindre grad påvirke. Også av den grunn er det viktig å tenke nytt, men man kan utvilsomt trekke mye lærdom av erfaringer gjort på andre samfunnsområder.

Innen arbeidssosiologien er det fokusert mye på dialogbegrepet. Bjørn Gustavsen drøfter i boken "Strategier for utvikling i arbeidslivet" (Gustavsen 1990: s. 33-36) begrepet demokratisk dialog. Alle som er berørt av en sak må ha mulighet til å delta (involveres), og det er alle deltakeres plikt også å bidra til aktivisering av de andre deltakerne. Dialog er utveksling av synsmåter, ideer og argumenter, og et svært velegnet virkemiddel for å fremme demokratiske beslutningsprosesser. I utgangspunktet er alle deltakerne likestilt, det forutsettes at alle har synspunkter og erfaringer av betydning for saken som drøftes. Dialogen må legges opp slik at den kompenserer for ulikheter mellom aktørene. Alle deltakerne skal ha mulighet til å vinne såpass innsikt i saken at de kan ha rimelig begrunnede meninger. Intet argument skal avvises som illegitimt uten forutgående drøfting. Alle må akseptere at andre kan ha bedre argumenter enn en selv. Dialogen skal føre til at deltakerne tåler økende grad av uenighet, fordi man diskuterer sak og ikke personlige relasjoner. Samtidig viser erfaringer at man tross økende grad av uenighet også blir bedre i stand til å produsere overenskomster, samarbeidet forplikter deltakerne til å finne realistiske og ønskelige handlingsalternativer. Den erfaringsutveksling som skjer gjennom dialog mellom aktører på ulike arenaer har et stort potensiale for å sikre at ressurser utnyttes på best mulig måte, fordi saken blir belyst fra en rekke forskjellige sider. Betydningen av at involveringen er reell kan ikke understrekes nok. Derfor må det foretas avgrensninger til saksområder hvor deltakerne har mulighet til å påvirke, i praksis må det altså ikke etableres samarbeid på saksområder hvor det foreligger sterke føringer fra overordnede nivåer.

Andre begreper det er nærliggende å anta vil ha betydning for metodeutvikling innen rusforebyggende arbeid, omfatter blant annet "myndiggjøring" (og andre utlegninger av begrepet «empowerment»), "beslutningsprosedyrer", og "bevisstgjøring". Felles for disse og en rekke andre begreper er at dialog fremmer en ønsket utvikling.

Table Of ContentsTop Of Page

3.7 Kompetansenettverk som utfordring

Videre er utvikling av bredt sammensatte kompetansenettverk, hvor deltakerne har komplementære kompetanser, viktig for å sikre kontinuitet og oppfølging av forebyggende tiltak. Slike nettverk kan forstås som motoren i rusforebyggende utviklingsarbeid, blant annet på grunn av potensialet for å initiere og koordinere tiltak. «Nettverking» kan arte seg på forskjellige måter avhengig av nivåer. En mulighet er å involvere alle profesjonelle og frivillige rusarbeidere i kommunens utviklingsarbeid på området. Et nettverk på dette mer overordnede nivået, kan være en stor ressurs for det utviklingsarbeidet som finner sted i de enkelte nærmiljøene, og da i første rekke i tilknytning til skolene. Der har opplagt Samarbeidsutvalgene et potensiale til å utvikle seg til bredt sammensatte grupper som kan organisere og drive helsefremmende og forebyggende arbeid.

Betydningen av organisering og samarbeid mellom leg og lærd skal ikke undervurderes, men rolleutøvelsene kan revurderes. Dette vil føre til frustrasjoner ikke bare for de profesjonelle rusarbeiderne, men også for andre, som har klare forventninger til hvordan de profesjonelle skal utøve sine roller. På den annen side er bred medvirkning, demokratisering og ansvarliggjøring i seg selv så motiverende, erfaringer viser at det utløser så mye kreativ energi, at det klart oppveier for de ulempene som oppstår som følge av uvante rollefordelinger. Det sentrale poenget er at de deltar med sine virkelighetsforståelser på lik linje med de andre deltakerne, og at de bruker sin kompetanseoverlegenhet i første rekke for å legge til rette for at alle som er berørt blir hørt, at de systematiserer erfaringer, og at de koordinerer aktiviteter og tar initiativ.

Table Of ContentsTop Of Page

3.8 Skal vi alle være like?

Selv om det i det ovenstående er lagt meget stor vekt på involvering og komplementær kompetanse, skal dette selvfølgelig ikke forstås som at alles bidrag er «likt». Fagpersroner innen rusfeltet har selvfølgelig langt mer faktakunnskap om rusrelaterte problemer, mer kunnskap om fremgangsmåter å forholde seg til disse på, generelt bedre forutsetninger for å tilrettelegge og organisere rusforebyggende tiltak enn legfolk, og så videre. Det er selvfølgelig viktig at fagfolk ivaretar sin faglige utvikling, langt på veg ut fra fagspesifikke premisser. Poenget er således ikke «likhet» mellom fagfolk og legfolk, men komplementaritet. Poenget er å legge større vekt på at også legfolk har kompetanse i saker som angår deres egne liv, og at det er essensielt å arbeide på måter som utløser potensialet som ligger i denne kompetansen. Dette kan langt på veg skje gjennom fremgangsmåter som åpner opp for legfolks erfaringer (i motsetning til å forteller dem hva som er «rett og galt»).

Argumentet er således at fagfolk må utvikle kompetanse i tilrettelegging, systematisering, tilbakeføring, og ledelse av brede beslutningsprosesser i nærmiljøene. Mye av læringen vil derfor ligge i organiseringen av rusforebyggende tiltak. I og med at rusforebyggende tiltak, i likhet med helsefremmende og forebyggende tiltak på andre områder, i sterk utstrekning har et tverrsektorielt preg, vil mye av læringen knytte seg til organisasjonsutvikling. Erfaringer fra samarbeid på tvers av etablerte skillelinjer kan gi mange erfaringer med stor overføringsverdi også til andre innsatsområder.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Prosjekt Endelig Lørdag i Valdres 1998

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold