|
  
9. KAPITTEL: NOEN SLUTTBETRAKTNINGER OM STATLIG STØTTE TIL ROCK
Det er flere fenomener i norsk rocks utvikling som peker i samme retning: både institusjonelle, musikalske, politisk/byråkratiske og rock-kulturelle endringer antyder at rock er på vei mot kulturell legitimitet. For det første er rocken institusjonelt integrert i større grad enn før. Mange utdanningsinstitusjoner tilbyr rock relatert skolering i musikalsk aktivitet og musikkteori, management og konsertarrangering og studiet av rock har blitt mere anerkjent både innen musikk- og samfunnsvitenskapene. Utviklingen av en faglig diskurs rundt rockens historie, tradisjoner - altså en spesialisert viten og skjelneevne - har hatt mye å si for rockens stigende kulturelle status. Stadig viktigere for artistene, blir det å forholde seg "intertekstuellt" til den rockinterne historien, den faglige diskursen og de spesielle reglene som gjelder innen rock. De politiske motforestillingene mot statlig støtte til rock har avtatt siden begynnelsen av tiåret. Argumentene om rockens organisatoriske og byråkratiske svakheter mistet tyngde i lys av framveksten av de stadig sterkere rock-organisasjonene. Musikalsk kan man også se at rock regnes med i kulturelt høyt aktede kretser og medier. Ofte kan man lese anmeldelser av rockeartisters plateutgivelser i f.eks. Morgenbladet. En annen trend er også at musikere fra mer allment anerkjente musikkstiler bruker rockelementer i sin musikk og at forfattere vektlegger sin omgang med rockemusikk som en viktig inspirasjonskilde i sitt forfatterskap.
Først i dette kapitelet kommer et avsnitt med betraktninger om at rock på mange måter er en kultur som har mange elementer av "den utvidede kulturpolitikkens ånd" i seg. Deretter kommer en understreking av rock-organisasjonenes betydning for fenomenet "rockemillionene". I kombinasjon med det foregående avsnittet kan dette leses som et forsøk på å gi noen alternative innfallsvinkler til å forklare hvorfor vi får statlig støtte til rockemusikk.
Til sist vil jeg gjøre noen refleksjoner om andre empiriske forhold m.h.t. statlig støtte og musikalsk mening som kanskje kunne studeres på en samhandlingsteoretisk måte.
De mest utbredte forklaringene til hvorfor vi får statlige støtteordninger til rockemusikk i Norge, er: 1) at "rockemillionene" var Arbeiderpartiets forsøk på å vinne de unge velgernes interesse, 2) at myndighetene var ute etter å normalisere og ufarliggjøre rockekulturen med offentlig støtte. I kontrast til disse synspunktene vil jeg presentere en forklaring som ikke legger så mye vekt på "rockemillionene" som statens "prosjekt", men som viser til de mange sidene ved rockemusikken som aktivitet, som gjør at den harmonerer godt med ånden eller idéen i den moderne norske kulturpolitikken.
Det første punktet er at rock er aktivitet og ikke minst, egenaktivitet. På dette punktet faller rock inn i et perspektiv på kulturverdier som legger vekt på de kultur- og fritidssysler som er aktiviserende, i motsetning til de passiviserende elementene i annet kulturkonsum. Verdien i "vanlige menneskers" fritidsaktiviteter blir jo et karakteristisk trekk ved 70-tallets "nye" kulturpolitikk, og selv om det bremses litt ned i årene som kommer etterpå, er det fremdeles en virksom verdi.
Det andre punktet er at rock er en utbredt form for aktivitet. Både i tid og rom. Å spille, lytte til, eller å formidle rockemusikk, er noe som opptar mye av fritiden til mange mennesker og dette er noe som gjelder for så å si hele landet, både i utkanten og i byene. Det ligger dermed et aspekt i rockekulturen som oppfyller et prinsipp om geografisk utjevning av tilgangen til kulturgodene som også er en bærende kulturverdi. Man kunne kanskje si at rockekultur i Norge har utspilt i praksis de idéene som var bærende i "den nye norske kulturpolitikken" fra 70-tallet.
Til slutt kan man nok si at en utbredt antakelse om rockekulturen har vært, og er, at de klassiske skillelinjene som landets kulturpolitikk har forsøkt å bekjempe eller oppveie for, som bl.a. de tydelige forskjellene i kulturkonsum mellom sosiale klasser, mellom urban og regional kultur og mellom kultureliten og den folkelige kulturaktiviteten, ikke finnes i samme grad innen rockekulturen som innen andre kulturelle uttrykk. Disse antakelsene kan sannsynligvis settes i sammenheng med forestillingen om rock som ungdomsaktivitet og en måte å høre rockemusikk på som ikke skjelner på bakgrunn av kvalitet og kompetanse. Fraværet av skillelinjer kan imidlertid vise seg å være et skinn av homogenitet. Inngående undersøkelser av rock-konsumet og rockesmaken hos unge mennesker i Sverige, viser at smaken for ulike artister og genre innen populærmusikken varierer betydelig mellom ungdom fra by og land, mellom ungdom fra ulike sosiale lag og mellom ungdom som velger forskjellige utdanningsretninger (Bjurström 1993).
I motsetning til perspektiver på sosiale endringsprosesser som ser endring som en nødvendig følge av iboende motsetninger i en eller annen abstrakt "struktur", gir samhandlingsteori mere plass til enkeltmenneskenes transformerende evner. Enkeltaktører (grupper eller personligheter) har det man kaller "human agency" (Martin 1996:185).
Howard Becker studerer konstruksjonen av avvikende grupper i boka Outsiders og hevder at avvikere først begynner å eksistere som "avvikere" idet andre mennesker vinner fram med sin definisjon av hva som er normalt og hva som er unormalt, hva som er rett og galt osv. Personer som har en eller annen oppfatning av årsakssammenhenger mellom en aktivitet og andre samfunnsonder og sosiale problemer kan komme til å legge ut på det Becker kaller "moralske korstog" (Becker 1973). Slike korstog kan ta form av arbeid for et lovforbud mot alkoholsalg, eller andre rusmidler eller sågar røyking, forbud mot gambling eller ukonvensjonell seksualitet 24.
Becker kaller forkjemperne i slike korstog for "moralske entreprenører" og dette begrepet låner Peter Martin (1997) til å beskrive enkeltpersoner eller små grupper innen musikklivet som kulturelle entreprenører. Forum For Rock kan sies å være kulturelle entreprenører som legger ut på et slags kontra-korstog, rettet mot det de mener er illusjoner om rockemusikk. Med andre ord, kan Forum For Rock og senere Samlet Norsk Rock forstås som en form for kulturelle entreprenører. Som jeg har vært inne på, har rock-organisasjonenes arbeid vært rettet mot økonomiske spørsmål om statlig støtte, men i løpet av dette arbeidet produserer de også tanker og forestillinger om rock. Og vel så viktig; de setter nye begreper på dem.
Ved å innføre begrepet om moralske eller kulturelle entreprenører, blir det lettere å fokusere på "sosiale problemer" som en sosial skapelsesprosess. På den ene siden må "problemet" oppstå som en gruppes definisjon av en situasjon. På den annen side, må de nye perspektivene, argumentene og bevisene slå an hos mange, før et helt personlig eller avgrenset problem skal kunne blir definert som et samfunnsproblem.
Ved å fokusere på rock-organisasjonene som kulturelle entreprenører, mener jeg at man kan få en riktigere forståelse av "rockemillionene" og hvorfor de blir opprettet. Blant annet kan dette perspektivet være en motvekt til de forklaringene som går ut på at a) "rockemillionene" var Arbeiderpartiets strategi for å fange opp unge velgere, eller b) statlig støtte til rock var et forsøk på å ufarliggjøre rockemusikk med kulturmidler. Etter mine erfaringer fra denne studien, synes "rockemillionene" i større grad å være rock-organisasjonenes prosjekt enn Arbeiderpartiets eller Statens prosjekt.
Musikkgenre kommer og går (og kommer igjen) som resultater av en uoversiktlig prosess hvor en mange elementer, som f.eks. musikkbransjens markedsføringsstrategier, svingninger i livsstiler og trender, subkulturer og innovatørmiljøer, og artistene selv, spiller inn. Men hva nå, når statlige subsidier blir en del av det samarbeidssystemet som kalles rock? Kan det hende at dette kommer til å påvirke skjebnen til ulike typer av rockemusikk? For å behandle dette spørsmålet trenger jeg å gå ut over det empiriske materialet og skissere noen mulige fremtidige scenarier. Hovedhensikten med dette er å illustrere at konkrete empiriske undersøkelser kanskje kunne vise hvordan institusjoner som har med statlig støtte å gjøre, kan bidra til å skape nye måter å klassifisere musikk på.
På bakgrunn av det foregående, går det an å anta at et landsdekkende nettverk av statlig støttede spillesteder som Norgesnettet, vil føre til at man får et mer markert skille mellom to konsumentgrupper. Jeg tenker altså på at de aller fleste konsertstedene i Norgesnettet har skjenkebevilgning og at det betyr at aldersgrensen for å høre musikk på disse stedene er 18 år. Segregering på bakgrunn av alder er selvfølgelig ikke noe som bare finnes der et av Norgesnettets spillesteder er på plass, for dette er også karakteristisk for det "uberørte" konsertmarkedet. Det kan likevel tenkes at Norgesnettprosjektet fører til en intensivering av disse skillelinjene og at dette vil kunne få konsekvenser for hvordan artistene blir tolket og forstått. Noen band vil slå bedre an hos "ungdommen", altså de som er under 18 år enn andre, men høyst sannsynlig vil det legges mest prestisje i å slå an blant den andre publikumsgruppen, som vurderes som et mer "seriøst" publikum osv.
Nye merkelapper oppstår i blant med nye publikumsgrupper. Et eksempel er begrepet "studentrock" som betegner noe sånt som musikk som er laget av studenter, eller den musikken som er populær hos studenter. Det er altså ikke mange musikkologiske kriterier som avgrenser denne merkelappen, den er heller en sosial/statistisk definert stil.
Norgesnettprosjektet et tiltak som faller sammen med både plateselskapenes og utøvernes forsøk på å skape, arrangere, markedsføre og formidle musikk på måter som er tilpasset nettopp studenten og studentlivet. Mange av spillestedene i Norgesnettet drives av eller i samarbeid med de lokale studentforeningene. En undersøkelse av et slikt turnènettverk kunne blant annet spørre hvordan arrangører hyrer band ut i fra hvilken mening de ulike genrebetegnelsene og merkelappene har for dem, og ikke minst, hvordan statlige institusjoner virker i denne sammenhengen: Hvilken innvirkning har de eventuelt på arrangørene i Norgesnettet? (på "bookingpolitikken" eller på utstyringen av lokalene), er de aktører som bevisst forsøker å påvirke? (en informant mente at dette var mulig, om ikke en realitet (jfr.s. 55)), eller overlater de arrangørene til en mest mulig naturlig markedssituasjon? Norgesnettprosjektet er imidlertid ikke ferdigutviklet og har ikke eksistert så lenge at de fulle effektene av det kan studeres.
Hva så med det yngste publikumet: Hvor vil de gå for å høre levende musikk? Man kunne forestille seg to mulige utfall: a)andre spillesteder vil forsøke å dekke etterspørselen etter levende musikk fra ungdom under 18 år b)konsertsteder i Norgesnettet vil sette opp artister to ganger; en gang for ungdom under 18 år, uten ølservering og en gang for dem over 18, med ølservering. Under begge omstendigheter vil en situasjon med publikumssegregering oppstå eller videreføres. En undersøkelse av oppbygningen av arrangørleddet i rockeverdenen ville kanskje kunne avklare hvorvidt konserttilbudet for ungdom og voksne blir annerledes eller forblir det samme etter de statlige støtteordningene.
Hvis arrangørleddets oppbygning virkelig er med på å skape eller opprettholde to markedssystemer, hva betyr det da for meningen i musikken som sirkulerer i hvert av disse systemene? Et interessant spørsmål er hva som ville skje dersom offentlige kulturmyndigheter bestemte seg for å oppmuntre arrangørleddet til å forene "voksenmarkedet" og "ungdomsmarkedet". Dette er problemstillinger som det ville være mulig å håndtere med empirisk forskning, men dessverre har jeg måttet velge ut mange interessante og ikke utforskede områder. Man får håpe at siste spørsmål ikke er stilt i denne sammenhengen.
24 Et godt eksempel fra rockens historie er den amerikanske organisasjonen PMRC som hevder at enkelte rocketekster og plateomslag osv. har skadelige virkninger på publikums moralske dømmekraft. PRMCs human agency har vært å definere et problem: vold, følelsesmessig avstumping osv. og problemets kilde: grove uttrykk i rocketekster.
  
Are Branstad:
Rock og statlige støtteordninger - en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»
Copyright
©
1998
forfatteren
Høgskolen i Vestfold
|