|
  
8. KAPITTEL: HVA ER ROCK-ORGANISASJONENES "PROSJEKT"?
I dette kapitelet vil jeg spørre etter hva som kan sies å være rock-organisasjonenes prosjekt. Med "prosjekt" tenker jeg ikke på organisasjonenes plan eller bare deres målsettinger, men hva som kan sies å være kjernen i hva organisasjonene faktisk gjør.
Det mest åpenbare svaret, er kanskje at "prosjektet" dreier seg om penger; om å mobilisere ressurser og forbedre forholdene i rockeverdenen med statlige midler. Dette er likevel ikke fullstendig dekkende, fordi det sier lite om hvorfor man så det som et poeng å få pengene fra Staten, og heller ikke hvorfor det var et poeng at pengene skulle komme fra kulturmidlene. (Det fantes støttemidler som gikk til rock (Norsk Rockforbund) over "ungdomsmidlene", sent på 80-tallet.) Kanskje er det sannsynlig at man ville fått mer penger på kortere tid og med mindre arbeidsinnsats, ved å henvende seg til det sosialpolitiske området enn til kulturmyndighetene?
Jeg vil først fokusere på tre områder der rock-organisasjonene har vært virksomme. Det første jeg vil se på, er hvordan organisasjonene har gått inn for å heve rockens kulturelle status innen det som kalles for kultursektoren. Det neste er organisasjonenes prosjekt med hensyn selve kulturpolitikken. Det siste spørsmålet handler om rock-organisasjonenes forhold til aktører internt i rockeverdenen, med andre egenskaper og andre holdninger til rockemusikk.
Deretter vil jeg gå nærmere inn på begrepet rock-kompetanse: Hva betyr det egentlig? For å gi et svar på det, vil jeg relatere rock-kompetansen til de samme tre områdene og vise hva begrepet blir brukt til på hvert av dem. På denne måten vil jeg forsøke å kaste lys over hvordan rock-organisasjonene, og deres "prosjekt", bidrar til å revidere, omdefinere og utdype rockemusikkens mening.
I dette kapitlet vil jeg hente tilbake noen poenger fra tidligere kapitler for å gi en samlet fremstilling av rock-organisasjonenes "prosjekt". Intensjonen er både å gi et sammendrag av oppgaven og å komme fram til en konklusjon om hvordan statlig støtte kan påvirke musikalsk mening.
8.2.1 Produksjon av kulturell legitimitet
Som jeg har pekt på i kapittel nummer 3, hender det at rock-organisasjonene bruker begrepet kunst om rock og man kunne stille spørsmålet om "kjernen" i rock-organisasjonenes prosjekt er å overbevise andre om at rock er kunst? Kan det forstås slik at rock-organisasjonene nå er ute etter å legitimere rockemusikkens posisjon på det kulturelle produksjonsfelt, altså å opphøye den til en del av det Bourdieu kaller den legitime kulturen? (Bourdieu 1993).
Motti Regev (1994) har sett på hvordan noen "posisjoner" på rockeverdenen forsøker å bruke sin kulturelle kompetanse på rock som innsats i et spill om kulturell legitimitet, på andre kunstfelt. I artikkelen "Producing Artistic Value: The Case of Rock Music" hevder Regev at alle kamper om kulturell autoritet reproduserer ideologien om den autonome og spesielt åndelig begavede kunstneren, og kunstverket, hvis mening ikke kan reduseres til de sosiale, praktiske eller økonomiske misjoner det måtte ha (Regev 1994). Regev peker så på at i likhet med andre populære kulturformer som film, fotografi eller jazzmusikk, har det opp gjennom rockemusikkens historie festet seg posisjoner (rock-kritikere, historikere og journalister i ulike medier) som har overtatt de autonome kunstfeltenes verdensbilde og kronet egne "mesterverk" og "store genier" innenfor rockgenren. Ikke minst representerer denne "rock er kunst"-posisjonen en dreining mot å fokusere på produksjon (den autonome artisten i sentrum) og ikke på konsumpsjon (fansen, massen, ungdommen) av rockemusikk, samt å plassere studiet av musikkens mening innenfor en kunstfaglig diskurs. Selv om den tradisjonelle rock-ideologien handler om at rock er motkultur, sier Regev, så har denne posisjonen forsøkt å vinne kulturell legitimitet både til seg selv og til de kunstverkene de forsøker å opphøye ved å spille det kulturelle spillet etter reglene; ved å "bevise" at rock er kunst:
Det å godta at kunstfeltet har en bestemt logikk og legge fram argumenter om rockemusikk som ikke bryter med denne logikken, men å spille spillet om kulturell status på den allerede legitimerte måten, kan forstås som "rock-er-kunst"-posisjonens inngangspris til kunstfeltet (Bourdieu 1992:134): Kanoniseringen av rockgeniene, skillet mellom den kommersielle og den autentiske rocken, skillet mellom de tomme poptekstene og den meningsfulle lyrikken i rock, skillet mellom representasjoner av dumhet og representasjoner av intellekt, skillet mellom den gode og den dårlige rockesmaken - alt dette kan tolkes som et "prosjekt" som blir satt i verk av etablerte posisjoner innen rock. Posisjoner som så retter seg mot det kulturelle tyngdepunktet på makt-feltet.
In other words, the construction of a hierarchy of "authenticity" by this apparatus should be understood, in terms of field theory, as a type of meaning production which was aimed at raising the artistic prestige and cultural status of popular music. Gaining a certain amount of general recognition for the value of rock "masterpieces" equals the construction of an artistic hierarchy in the field of popular music. (Regev 1994:91).
Hvis man sammenligner det norske eksempelet - som jeg har beskrevet i denne oppgaven - med poengene i Regevs artikkel, finner man enkelte likhetstrekk. Likevel mener jeg at det ikke gir noe fullstendig dekkende uttrykk for hva kjernen i rock-organisasjonenes bruk av rockemusikk har handlet om. Jeg har funnet få tegn til at rock-organisasjonenes prosjekt handler om å skape et "autensitets-hierarki", slik Regev hevder. I alle fall har man ikke vært særlig opptatt av å gjøre et slikt hierarki gjeldende for "rockpolitikken". For å forsøke å gi "prosjektet" en mer dekkende karakteristikk, vil jeg bruke noen begreper fra Dag Solhjells (1995) modell over forskjellige sosiale kretsløp i den norske kunstsektoren.
8.2.2 Produksjon av politisk legitimitet
Dag Solhjells modell over ulike kretsløp i de norske er et godt utgangspunkt for å analysere den offentlige kulturpolitikken som en del av en kamp om kulturell prestisje og politisk legitimitet. Solhjell deler kunstinstitusjonen i tre kretsløp og disse representerer tre ulike verdisystemer og ulike kriterier for utvelging av kunst.
Det eksklusive kretsløpet er det som er omgitt av de strengeste grensene og har trange porter i form av kvalitetskriterier; kretsløpet er for noen få - de som har den nødvendige kunstneriske kompetanse. Kriteriene for utvelgelse av kunst er i det eksklusive kretsløpet de som er minst dirigert av politiske eller økonomiske hensyn. "Kretsløpets høyeste verdier er knyttet til begreper som autonomi, selvstendighet, originalitet, individualitet, integritet, oppofring, risikovilje", sier Solhjell (1995:27). Solhjell hevder at kjernen i det systemet som gjør objekter til kunstverk er det eksklusive kretsløpet. Det er her store verk krones og de største kunstneriske gevinstene produseres.
Innenfor det inklusive kretsløpet gjelder et annet sett av verdier, selv om det i tillegg inneholder elementer fra det eksklusive kretsløpets prinsipper. Det inklusive kretsløpet er åpent, med verdier som verdsetter flertallet til fordel for eliten. Målsetningene er å gjøre mange mennesker interessert i kunst og at mange kunstnere skal dra nytte av offentlig støtte. Til forskjell fra de kunstneriske kriteriene i det eksklusive kretsløpet, er det inklusive kretsløpet i tillegg utstyrt med politiske kriterier. De politiske kriteriene kan være festet til forhold som: "...nasjonalitet, bosted, medlemskap, teknikk, kjønn, alder, karrieretrinn osv.". Det eksklusive kretsløpets verdier har innflytelse på utvelgingen av kunst i det inklusive kretsløpet. Aktørene i det inklusive systemet prøver å etterleve disse kriteriene til en viss grad og forsøker å få så mange som mulig over en viss minstegrense for kunstnerisk kvalitet (Solhjell 1995:28).
Det kommersielle kretsløpet er bygd på økonomiske utvelgingskriterier. Verkene blir verdsatt etter deres markedsverdi og slik sett er det kommersielle kretsløpet i første rekke et felt som er heteronomt i forholdet til økonomiske faktorer. "Kunstnerisk verdi og opplysningsverdi teller mindre enn markedsverdi", sier Solhjell om det kommersielle kretsløpet (Solhjell 1995:31).
"Rockpolitikken" preges av både politisk og økonomisk heteronomi. Noen eksempler på dette kan være at:
Holdningene blant både de som fordeler støtte (bl.a. genreutvalg og styringsgruppe i MVO), såvel som kulturdepartementet, er at den skal inkludere mange stilarter innen et "utvidet rockebegrep" og ikke utelukke grupper av mennesker etter musikalske skillelinjer ("rock og beslektede musikkformer")
Det settes krav til at pengene skal komme så mange som mulig til gode. Innenfor MVO betyr det at mange må gå sammen om å søke utbedring. I denne ordningen er det også få muligheter til å kontrollere for den musikalske kvaliteten hos de som søker støtte.
Støtten begrunnes ofte med at rockegrupper skal hjelpes til å klare seg på det kommersielle markedet gjennom f.eks turnèstøtte, støtte til konserter i utlandet og tilrettelegging av spillesteder i Norge. Dette betyr at det ikke er et poeng å regulere markedet i større grad.
Argumentene for (mer) statlig støtte til rockemusikk støtter seg mest på inklusive og flertallsorienterte begrunnelser som at "rocken er vår tids folkemusikk!".
Kommersielle og inklusive politiske verdier smelter sammen; innen begge kretsløpene vil man nå mange mennesker. De som vekker manges interesse er også de som har kommersiell suksess. Det er en del av rock-organisasjonenes "prosjekt" å støtte opp om det som mange engasjerer seg i og å tilby tjenester for en bred medlemsmasse for å bli størst mulig i forhold til hverandre.
I den grad institusjonalisering og offentlig støtte til rockemusikk innebærer en legitimeringsprosess, har den gått ut på å gjøre verdier og operasjoner som danner et inklusivt kretsløp gjeldende for "rockpolitikken". Selv om det finnes mange eksempler på frigjøring (autonomi) fra både politiske og økonomiske betingelser i rockeverdenen, vil jeg ikke si at de statlige støtteordningene danner et eksklusivt kretsløp. Det er heller slik at rock-organisasjonene har oppnådd redaksjonell myndighet gjennom å vise til de egenskapene ved rockekulturen i Norge som harmonerer med de inklusive trekkene ved de norske kulturpolitiske hovedpilarene.
8.2.3 Legitimering av statlig støtte innen rockeverdenen
I løpet av prosessen som jeg har kalt dannelsen av et inklusivt kretsløp, har rock organisasjonene møtt kritikk som handler om at deres prosjekt bryter et prinsipp om selvstendighet og opprør i rockemusikken. Det blir også stadig hevdet at rock-byråkratiet er tungrodd og bruker mye penger på seg selv og lite penger på de små rockebandene.
Beskyldningene om tendenser til tungrodd byråkrati og urettferdig fordeling er etter alt å dømme mest utbredt blant aktører som ser på seg selv som en opposisjon til et establishment i rockeverdenen. Alle mine informanter som ikke var involvert i organisasjonslivet kritiserte rock-byråkratene for å ikke ha nok kontakt med "grasrota" i norsk rock. Samtidig viste de få kunnskaper om- og liten interesse for både statsstøtten og organisasjonene. I noen sammenhenger, og i noen miljøer, er det dessuten et tegn på troverdighet å ikke vite noe om rock-organisasjonene og å ikke ville ha noe med byråkratiet å gjøre, sier noen av informantene. En informant som var engasjert i rockeverdenen, men stod på utsiden av organisasjonslivet mente at det lave kunnskapsnivået om- og engasjementet i organisasjonslivet skyldtes både musikere og organisasjonene selv:
Folk kjenner ikke til rock-organisasjonene. De gjør ikke nok av seg. De krangler mest internt. Noen rockere er opptatt av organisering og hater byråkratiseringa. Musikere er opptatt av andre ting enn å organisere seg. De er opptatt av å øve og å lage musikk og det skal de være opptatt av. De får ikke tid til dette med organisasjonsarbeid.
En annen i samme situasjon mente at organisasjonene brukte for mye penger på ting som ikke angår utøverne.:
Int: Hva vet du egentlig om støtteordningene til rock?
Inf: Egentlig, med hånda på hjertet, vet jeg ikke så veldig mye. For man sitter med et overflatisk inntrykk av at disse penga - det er snakk om millioner, det har jeg i hvert fall fatta - de blir delt ut til ymse organisasjoner som liksom skal fordele penga videre. Men greia er jo at for meg så ser det ut som det har endt opp veldig mye i organisasjonene, med å etablere organisasjonene, liksom. (....)Det virker som om det organisasjonene gjør er å få flest mulig medlemmer for å få mest mulig støtte fra staten. Noen av disse folka i organisasjonene har lønninger som er urimelig fete.
En informant som arbeider for en programpost om rock i radio, fortalte at noen band som sender sine demo-innspillinger til radiostasjoner, opplyser i presseskrivet at bandet ikke har noe med rock-organisasjonene å gjøre.
Det finnes, som nevnt, forhold innen SNR som gjør at organisasjonene blir opptatt av vekst både innen organisasjonen og i antall medlemmer, og at dette gjør organisasjonene stadig mer lik markedsaktører (jfr.s.33). Det finnes også et kulturpolitisk mål om at tiltakene som får støtte skal nå ut til mange mennesker og det er en grunn til at artister som mange synes er "kommersielle", får støtte eller opptrer på arrangementer som er støttet. Det er jo de kommersielt vellykkede artistene som slår an hos flertallet.
Rock-organisasjonenes syn på forholdet mellom penger og kulturell prestisje driver også tildelingene mot de økonomisk suksessfulle delene av rockeverdenen. Ideen er at de musikerne og konsertarrangørene som "driver seriøst", og arbeider hardt og profesjonelt, er de som får virksomheten sin til å lønne seg økonomisk. Det er disse aktørene som rock-organisasjonene ønsker å støtte. På denne måten blir ikke statlig støtte en del av et system hvor "penger lukter" eller hvor aktører bare kan skaffe seg troverdighet ved å ikke "selge stort". Tildelingene skjer på grunnlag av en logikk som hører hjemme i "den seriøse" kategorien, der kommersiell suksess blir anerkjent når utøvelsen kan begrunnes som et slags kall snarere enn økonomisk utbytte (jfr.s.66).
På den ene siden ønsker organisasjonene å omfavne det levende, "rocka" og nyskapende rockemiljøet og å være en del av dette. De er opptatt av å ha troverdighet i "rockemiljøet" og må derfor "framstå som rocka", som en informant sier. På den andre siden, finnes det "krefter" som driver dem mer i retning av det profesjonelle nivået og de økonomisk suksessfulle aktørene. Det gjør at organisasjonene har lite troverdighet blant de mindre etablerte delene av rockeverdenen.
Rock-organisasjonene er på denne måten i en posisjon hvor de er utsatte for det som Bourdieu (1992:134) kaller "omveltningsstrategier". Strategier som kan gå ut på at kritikere påberoper seg troverdighet og autensitet og beskylder "pampene" for å ha mistet den opprinnelige meningen og å ha blitt representanter for en rock-musikalsk tradisjon, men ikke lenger representanter for den opprinnelige ideen i rocken21.
Rock-organisasjonene har ambisjoner om å legitimere statlig støtte på et kulturpolitisk/administrativt nivå og om å beholde, eller skaffe seg, troverdighet innen "rockemiljøet". De har imidlertid møtt motstand fra såvel kulturmyndighetene og andre kulturpersonligheter, som fra andre aktører i rockeverdenen. Rock-organisasjonene er for nykommere å regne blant andre norske kulturinstitusjoner. I denne sammenhengen er det rock-organisasjonene selv som står i motsetning til de etablerte kulturuttrykkene og som konkurrerer med dem om statlige midler22 og politisk legitimitet.
Her vil jeg forsøke å besvare spørsmålet hva er "rock-kompetanse"? Dette vil jeg gjøre ved å undersøke begrepet i tre ulike brukssammenhenger; de kulturelle produksjonsfeltene, den norske kulturforvaltningen og andre aktører i rockeverdenen. Intensjonen er også å vise at begrepet rock-kompetanse samtidig sammenfatter rock-organisasjonenes den forestillingen om rock som man kan si at "prosjektet" statlig støtte til rockemusikk bygger på.
Begrepet rock-kompetanse blir forklart av en informant på side 60, som både en form for musikalsk forståelse og en form for praktisk kunnskap. Den dimensjonen som handler om musikkforståelse utdypet informanten på denne måten:
(....) å kjenne til et spekter av artister som gir ut plater og navnene på de som er med i gruppene i tilfelle de gir ut solo-plater, kunne gruppere dem musikalsk, altså sammenligne dem og sånn. Og å kunne skille kvalitetsmessig. I hvert fall sånn grovt kvalitetsmessig. Nå er det jo ingen enighet om at bare en ting er bra, det fins jo ikke en sånn enighet. Men å kunne si at f.eks. "REM -ok, jeg liker ikke det, men jeg anerkjenner at REM har et kvalitetsnivå som holder". Og da også kjenne til musikken og hvilken stilart de ligger i og sånn. Det tror jeg er sånn rock-kompetanse, da.
8.3.1 Rock-kompetanse og kunstnerisk legitimitet
Informantene med bakgrunn i rock-organisasjonene og/eller Forum For Rock hevdet at "rock er kunst!". Dette må forstås som en erklæring av et krav om å bli tatt seriøst av personer i andre kultursektorer, snarere enn et ønske om å skape en ny kunstinstitusjon. Begrepet om rock-kompetanse signaliserer at rock er noe man må kunne noe om og forstå "riktig". Kompetansen blir en forutsetning for å uttale seg om rockemusikk:
Jeg mener at man gjør det best ved å ha best mulig oversikt og mest mulig interesse. Evne og vilje til å fordype seg i ting altså. Høre etter og forstå. Dessverre er det ubehagelig mange i media som ikke gjør det. Som allikevel synser i vei liksom. Sånn er det jo med alle nyere kunstuttrykk, alle kan jo på sett og vis være rock-kritiker, mens det er vesentlig færre som vil utgi seg for litteraturkritiker eller klassisk musikk kritiker. Der oppfatter folk liksom instinktivt at man må historisk perspektiv og kunnskap ikke sant.
I lys av dette kan rock-kompetanse forstås som svaret på et spørsmål om hva som skal til for å forstå verdien og meningen i rockemusikk. Forstått som et slags "fortolkningsskjema", kan rock-kompetanse fungere som et alternativ til kunnskaper og skjelneevner som kjennere av andre kunstuttrykk besitter. Den kan ses som noe som definerer andre former for kunnskap om musikk som irrelevante, eller i alle fall utilstrekkelige.
Videre kan rock-kompetanse sies å betegne en forutsetning for å kunne skjelne mellom høy og lav kvalitet innen rockemusikk. Folk med andre estetiske preferanser, andre fortolkningsskjema og annen musikalsk kunnskap skjelner ikke mellom rockemusikk på ulike kvalitets-nivåer, hevder "rockerne". Derfor høres alt like dårlig, eller like uinteressant, ut for dem. Kompetanse om rock innebærer, i motsetning til dette, å iverksette noen "universelle" kvalitetsmål i bedømmelsen av rockemusikk.
Den første dimensjonen ved rock-kompetansen kan kalles en estetisk og fortolkende, dimensjon. Den kan ses som en innsats i et spill om kulturell legitimitet, der rock-kompetanse representerer et alternativ til andre former for musikk-kompetanse og andre tolkninger av rockemusikk.
8.3.2 Rock-kompetanse og politisk legitimitet
Det er likevel ikke som innsats på feltet for kulturproduksjon eller som motsats til kulturelle elitepersoners "synsing" om rock, at ideen om rock-kompetanse har vært mest aktivt lansert. Som nevnt har jo heller ikke "prosjektet" handlet så mye om å kjøre fram den estetiske dimensjonen ved rockemusikk, som det har handlet om legitimering på grunnlag av en sterk organisasjonsstruktur.
Rock-organisasjonene kan nok heller forstås som deltakere i et slags spill om politisk legitimitet. Rock-kompetansen er den egenskapen "rockerne" vektlegger som det som gjør dem bedre egnet til å forvalte statlige midler til rock enn andre institusjoner. Men hva er det som egentlig skiller de rock-kompetente fra andre musikkformidlere? Svaret kan være at forskjellen ligger i den rent praktiske erfaringen som følger med det å ha vært aktiv i produksjonen eller formidlingen av rockemusikk23. På denne måten representerer rock-kompetanse et alternativ til blant annet lokalkunnskap og erfaring fra ungdomsarbeid.
Rock-organisasjonenes kompetanse dreier seg om innsikt m.h.t. hvilke konvensjoner som "rockerne" selv mener er viktige å følge. Konvensjoner som kan tolkes som tegn på "statlig støtte på musikkens egne premisser" når de blir fulgt, og som tegn på musikkstøtte som "virkemiddel" (jfr.s.21) til å nå et annet politisk formål, dersom de brytes.
Som dimensjon nummer to, kommer altså den praktiske kunnskapen som er en "levet erfaring", som skiller "rockerne" fra andre kulturformidlere.
8.3.3 Rock-kompetansen og troverdigheten
Forholdet mellom rock-organisasjonene og andre aktørgrupper i rockeverdenen kan man forstå som tilfeller av den generelle modellen over lytterkonvensjoner som jeg presenterte i kapittel 7 (de seriøse, de alternative og de kommersielle). Rock-organisasjonene, og personer som assosieres med dem, kan kalles en etablert posisjon og en aktørkategori som ligner mest på "de seriøse". De utgjør dermed en gruppe som "de alternative" synes det er viktig å posisjonere seg mot (og å være et alternativ til). Gjerne ved å hevde at organisasjonsfolk ikke er opptatt av "grasrota", som allerede nevnt ovenfor.
Mot kritikken som angriper rock-byråkratiet på et prinsipielt grunnlag, kan rock-kompetansen fungere som noe som representerer en vridning bort fra rock-begrepet som en betegnelse på en innstilling, og mot en sterkere isolering av det musikalske nivået. Et eksempel på rock som et begrep for en innstilling, er at rock handler om å være "utafor samfunnet". Informanter med bakgrunn i organisasjonene "svarer" med å oppfatte denne innstillingen som useriøs, uinteressant eller en del av en avlegs romantisk rockmytologi som ytterst få egentlig lever etter, men som mange kompetanseløse "henger igjen i". En informant med bakgrunn i Forum For Rock sier følgende om opprørsmyten:
Rocken er på en helt annen måte representert som en av kulturgenrene i samfunnet. Jeg synes det er bra, jeg. Jeg tror de fleste rockere ønsker det. Det er veldig få som ønsker å leve opp til rockemyten om at du skal være utafor samfunnet. De fleste har dette som musikken sin, ikke sant. De er glad i den og de gir vel faen i om de skal se ut som Stones liksom.
Samtidig som man kan si at rock-kompetansen representerer en tendens til å gjøre rockemusikken til et musikalsk anliggende og bare det, finnes det også tegn på at rock-kompetanse er et uttrykk for at det finnes noen regler for hva som kan gjelde som kunnskap om musikken. Sitaten i begynnelsen av dette avsnittet (s.82) karakteriserer kompetanse som å kunne skille kvalitetsmessig og å anerkjenne noen "standarder" for kvalitet. En annen informant legger vekt på verdien av Tradisjonen og det historiske perspektivet:
I og med at det ikke dreier seg om noen formell utdannelse liksom, så er det å ha rock-kompetanse det å besitte en viss historisk oversikt. Altså hvor du ikke tror at rocken starta med Stone Temple Pilots eller for den saks skyld Sex Pistols eller Beatles. At du har en historisk oversikt og at du rett og slett har både sett og hørt litt rockemusikk liksom. (...) At du faktisk har vært interessert nok til å gå på konserter og hørt rockemusikk over en lengre periode sånn at du har et perspektiv. Det er det jeg vil kalle rock-kompetanse. For vi snakker om en musikkform som man kan si er 50 år i hvert fall og røttene, blues og country har ytterligere 50 år.
"De alternative" miljøene representerer på sin side egenskaper som er viktige innen rock-kulturen. Egenskaper som intensitet, vilje til nytenking og opprørstrang. Dette er imidlertid ikke de dydene som faller direkte inn under begrepet rock-kompetanse, slik dette begrepet blir forstått av "de seriøse" aktørene i rock-organisasjonene.
Ser man på forholdene internt i rockeverdenen, kan rock-kompetanse tolkes som "de seriøse" aktørenes forsvarsverk mot "omveltningsstrategier" fra alternative musikkmiljøer. Den kan forstås som en oppfatning om "nødvendig" kunnskap for å ha rett til å uttale seg på vegne av "rocken". Med Bourdieus begreper kunne dette kalles en "konserveringsstrategi" rettet mot nykommerne (Bourdieu 1992:133).
Den siste dimensjonen er, som den første, en estetisk og historisk dimensjon, men den gir en annen mening i denne sammenhengen. Rock-kompetanse kan her forstås som den egenskapen som organisasjonsfolk besitter, som gjør dem forskjellige fra "motspillere" innen rockemiljøet og som kan brukes i en kamp om troverdighet og autoritet inne i "miljøet".
8.4.1 Sammendrag
Rock-organisasjonenes handlinger sett under ett, kan tolkes som et "prosjekt" som handler om å omdefinere hva rock handler om, eller å dreie meningsinnholdet i rock-begrepet i en bestemt retning. Organisasjonene har vært klarere med hensyn til hva de vil bort fra, enn hva de vil dreie oppfatningene om rock mot. Jeg vil forsøke å formulere et "ekstrakt" av hva dreiningen handler om i konklusjonen til dette kapitlet.
Informantene med bakgrunn fra rockens organisasjonsliv var opptatt av at rock skulle forstås av samfunnet som helhet som en kunstform. Informantene hevdet at "kunsteliten" verken hadde den rette forståelsen for rockemusikk eller de nødvendige kunnskapene for å forstå den og derfor ikke er kvalifisert til å drive med "synsing" om rock. Selv om definisjonen av rock som en "kunstform", var et viktig prinsipp for informantene, kan man nok ikke si at hovedsaken for forkjemperne for statlig støtte har vært å bygge organisasjonsstrukturer som har det eksklusive kretsløpets preg.
Organisasjonene har i større grad forsøkt å få innflytelse på fordelingen av statlig støtte gjennom å opparbeide politisk legitimitet. Her kommer begrepet rock-kompetanse på banen som et begrepsfesting av "rockernes" egenskaper. Egenskaper som etter deres oppfatning gjør dem best kvalifiserte til å forvalte støtte.
Et annet politisk legitimitetsgrunnlag, er at rockekultur i Norge har mange trekk som de inklusive verdiene i kulturpolitikken. De som har argumentert for statlig støtte til rockemusikk har vektlagt den brede interessen for rock blant folk flest. Tendensen til flertallsorientering går også igjen i rock-organisasjonenes aktiviteter rettet mot "rockemiljøet". Organisasjonene forsøker å bli større for å vinne stemmer i SNR og rett til statlig støtte.
Dette gjør at det reises kritikk innen "rockemiljøet", fra de som er opptatt av at rock skal være uavhengig og at rock skal handle om å ikke være kommersielt innstilt til musikken. Jeg har kalt dem "den alternative kategorien". Rock-organisasjonene kan beskrives som aktører i "den seriøse kategorien". Mot kritikken fra andre aktører i rockeverdenen gjør organisasjonene hevd på retten til å snakke på vegne av aktørene i rockeverdenen i kraft av sin rock-kompetanse.
8.4.2 Konklusjon
Svaret på problemstillingen om hvordan statlig støtte kan tenkes å påvirke musikkens meningsinnhold, er at statlig støtte gjør at institusjonaliserings- og legitimeringsprosessen som rock i Norge gjennomgår, intensiveres. Rock-organisasjonene blir en pådriver i opprettelsen og utformingen av nye støtteordninger. Dette arbeidet resulterer i at to begreper er blitt sentrale; disse er kompetanse og seriøsitet. Begrepet rock-kompetanse framstår som den eneste "garanti" for seriøsitet i forholdet til rockemusikk, i organisasjonsmedarbeidernes øyne. Hver dimensjon av rock-kompetansen blir rettet mot tendenser til at aktører utenfor og innenfor rockeverdenen bryter med "de seriøse" lytterkonvensjonene.
Dette betyr i generelle trekk, en dreining fra å avgjøre rockens mening og verdi ut fra dens funksjon i ulike brukssammenhenger og til en forestilling om "musikken i fokus" eller "rock som absolutt musikk".
På alle de tre områdene som jeg har trukket fram i dette kapitlet kan dette sies å gjelde:
De som hevder at rock er kunst "betaler" en inngangspris til kunstfeltet ved at de overtar troen på at kunstverk kan ha en iboende mening og verdi. De aksepterer ideologien om den autonome kunstneren og det autonome kunstverket, som Regev beskriver. Rock-kompetanse handler her om å forstå rocken ut i fra kunnskaper om rock som musikalsk tradisjon.
Rock-organisasjonene kritiserer alle former for støtte som signaliserer at musikken blir et middel til å oppnå noe annet. De fokuserer særlig på at støttekriteriene ikke skal bryte med de konvensjonene som skaper opplevelsen av at musikken står i sentrum.
Som svar til de som mener at rock-organisasjonene har forlatt den opprinnelige meningen i rock, hevder organisasjonene at a) rock har alltid først og fremst handlet om musikk, men blitt feiltolket som et opprør b) opprørsidéen er avlegs rockmytologi. Dette kan tolkes som et prinsipp om å forkaste alle andre mål på kvalitet enn den musikalske dimensjonen.
21 Uttalelsene fra DJ-Strangefruit (side 42) kan også være et eksempel.
22 Tilhengere av mer penger til rock har f.eks. kritisert planene om bygging av nytt operabygg.
23 En beskrivelse av rock-kompetanse som praktisk kunnskap om rockemusikk står på side 60   
Are Branstad:
Rock og statlige støtteordninger - en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»
Copyright
©
1998
forfatteren
Høgskolen i Vestfold
|