Are Branstad: Rock og statlige støtteordninger
- en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»
Copyright © 1998 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

7. KAPITTEL: LYTTERKONVENSJONER I ROCK



7.1 Innledning

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Medlemmer av musikk-miljøer utvikler måter å omgås på som er særskilte for hver stilart. Særlig fort dannes det måter å snakke på som er karakteristisk for stilarten som helhet eller for undegrupperinger av den. Becker skriver at: "every art's practitioners use words whose meanings they cannot define exactly which are nevertheless intelligible to all knowledgeable members of their world" (Becker 1984:199). Her er rockeverdenen ikke noe unntak: Hva vil det for eksempel si å være "rocka"?
Når musikkinteresserte setter seg fore å snakke om en musikkgenre er det klart at de ikke trenger å definere dette samtaleemnet helt fra bunnen av hver gang. For eksempel med utgangspunkt i spørsmålet "hva er rock?". Det vil si at man som regel trer inn i en kommunikasjonssituasjon hvor hver enkelt på forhånd har en slags modell over emnet i tankene. Begrepene som brukes i samtaler om rock, oppretter et felles perspektiv blant samtalens deltakere. Et felles fokus på den verden man skal snakke om. De som snakker ut ifra et felles verdensbilde eller et felles ståsted og har de samme standpunktene, viser nettopp dette for seg selv og omverdenen ved at "de snakker samme språk" eller legger det samme i ordene de bruker. Nye medlemmer av en kunstverden lærer hvilke måter å handle på som "fungerer" og hva som er den "riktige" måten å gjøre tingene på. Denne uttalelsen fra en informant viser hvordan begrepet "rockemusiker" ikke "fungerer":

Du kan ikke bruke ordet "rockemusiker", ordet "rockemusiker" er helt feil det. Rockemusikere [i betydningen "rockere"] er ikke musikere, de spiller i band de. De spiller ikke i no' rockeband engang, de spiller i band. Du kan til nød si at: "jeg spiller i et metal-band" eller "jeg spiller i et punkband", men man spiller ikke i noe rockeband altså. "Hva spiller du da? -jo jeg spiller sånn sekstitalls garage med litt punk og litt gamle r'n'b rytmer og sånn!" - ok, "fine" altså, men aldri "jeg spiller rock" - sorry ass. Det er sånn det egentlig er, du kan skille veldig mye der altså.

Man kan altså "skille veldig mye" mellom aktører i rockeverdenen i den meningen de legger i begrepene de bruker. Ordet "rockemusiker" er et ord som ikke "fungerer" blant dem som informanten mente var "rockere". Ved hjelp av slike signaler er det mulig å gjenkjenne medlemmer av denne kunstverdenen som tilhører ulike fortolkningsfellesskap.
Mange fortolkningsfellesskap er knyttet til en bestemt stilart innen rockbegrepet, men det er også vanlig å skille mellom typer av musikk som er adskilt på en måte som til dels er uavhengig av musikalske genre. Her tenker jeg på forskjellen mellom det som kalles "kommersiell rock", "alternativ rock" og "seriøs rock". Jeg mener at det kan lønne seg å betrakte disse delene av rockbegrepet som egenskaper ved ulike fellesskap, snarere enn egenskaper ved musikken i seg selv, slik jeg tror at det er vanlig å gjøre.

7.2 Kommersiell-, seriøs- og alternativ

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Uttrykkene "seriøs"- "alternativ"- og "kommersiell" musikk er ord som brukes for å skille grovt mellom musikalske kategorier innenfor rockbegrepet. For å belyse noen av de synsvinklene som det er mulig å oppfatte rockemusikk fra, skal jeg konstruere en modell over disse synspunktene. Jeg vil behandle synspunktene som om de var egenskaper ved virkelige kategorier av aktører rockeverdenen. De kategoriene som jeg snakker om er ikke nødvendigvis virkelige grupper med en gruppeidentitet, selv om de også kan være det. De representerer kategorier som inneholder ulike lytterkonvensjoner, for hvordan musikk høres og fortolkes.
Lytterkonvensjoner er et begrep som jeg har tatt i bruk for å betegne slike "miljøer" som Wendy Griswold skriver om. Mennesker som deler det hun kaller "a distinctive way of seeing - a set og shared presuppositions or a peroid eye..."(Griswold 1987:1081). Mennesker som kan kategoriseres gjennom hvilke ting de mener er viktige når det gjelder å finne ut hva musikk handler om og om musikken er verdifull eller ikke. Kategoriene kan være sammensatt av aktører som har forskjellige "oppgaver" i en kunstverden; enten man er musikkskribent, publikummer eller musiker selv. Det som er felles er hva man ser etter i musikken. Et poeng som også er viktig å understreke i forbindelse med samhandlingsteori er at disse lytterkonvensjonene springer ut av den bruk de gjør av musikken. Hvilke samhandlingsformer som finnes rundt musikken - enten det er dansing, rusbruk, sjekking, samfunnskritikk eller kunstopplevelser - er avgjørende for hvilken mening musikken tilskrives av forskjellige aktører.

Figur 2: Oversiktsmodell over aktørkategorier i rockeverdenen.

7.2.1 De seriøse
Den "seriøse" klassen av musikalske produkter defineres ofte som det motsatte av den "kommersielle" musikken. "Seriøs musikk" har således en positiv betydning for dem som forstår denne betegnelsen som "fraværet av kommersialisme". Dette er et meningsinnhold som fremhever det relasjonelle i kategoriene. "Seriøs musikk" må forstås med "kommersiell musikk" i tankene. Sett fra posisjonen til de som mener de representerer den seriøse artist-, publikum- og musikkformidlerkategori, handler forskjellen mellom kommersiell- og seriøs musikk om hvorvidt musikken springer ut av et ønske om å tjene penger og oppnå popularitet, eller om musikken produseres på grunn av at produsenten har produksjonen av musikk som et kall; altså at å lage musikk er noe han eller hun må gjøre av ikke-økonomiske og rent kunstnerisk/musikalske årsaker. For "de seriøse" er det likevel ikke nødvendigvis "kommersielt" å tjene mye penger fra platesalg og konsertbillettsalg. Spørsmålet er ikke hvor mye en artist tjener selv eller forsyner sitt plateselskap med av inntjening, men hvorvidt artisten kan legitimere sin utøvelse av rock eller pop i en ikke-økonomisk begrunnelse.
Innenfor den kategorien av aktører som anser seg selv som seriøse, ser man altså bort ifra muligheten for at "kommersiell" musikk kan produseres ut ifra noen annen motivasjon enn den økonomiske. Resonnementet om at valg av musikkstil og type motivasjon for musikalsk aktivitet henger sammen, forstås som at den som ønsker å tjene penger på musikken produserer lett tilgjengelig musikk for et stort marked og et lite "krevende" publikum.
Skillet mellom "seriøs" og "kommersiell" musikk oppfattes også som en distinksjon mellom h.h.v. kompetente og ikke-kompetente aktører og musikkategorier. Om vi fortsatt holder oss til synsvinkelen til de som mener de tilhører den seriøse kategorien av aktører, betyr "det kommersielle" en form for industriell musikkproduksjon hvor artisten er som en marionette i underholdningsindustriens makt og lytteren er en ukritisk sjel som konsumerer underholdning. Den seriøse musikken og dens seriøse aktører er i egne øyne negasjonen av denne kompetanseløse innstillingen til musikken. "Seriøs" musikk handler dermed ikke bare om å ville det rette - altså å produsere musikk av en legitim grunn - men også om å gjøre det riktig. Merkelappen "seriøs" betyr at musikken har gått gjennom en "kvalitetskontroll" utført av kompetente eller seriøse aktører med en opparbeidet ekspertise på "sitt felt", som det heter.
En og samme genre har ofte en "seriøs"- og en "kommersiell" aktørkategori. Når dette er situasjonen, representerer genrens kommersielle kategori ikke bare noe man har avsmak for, men også en fare for genrens musikalske status i følge dem som mener seg berettiget klassifikasjonen "seriøs".

Puls: Hva er faren for kommersialisering i negativ retning innen hip-hop miljøet? Tror du at grupper og artister som MC Hammer og Snap er med på å dra kulturen ned i søla?
Ali Shaheed: Det er absolutt en fare for en slik negativ virkning som du kaller det. Faren slik jeg ser det er at artister som MC Hammer og Vanilla Ice liksom skal være seriøse artister og representere rap-musikk. Faren ligger i at publikum blir vant til å høre på dette skvipet. Når det kommer noe mer seriøs rapping, tar de avstand fra dette og skjønner ingenting.
Puls: Hva med Snap?
AS: Jeg er kritisk til mye musikk. Snap er i en annen kategori enn rap. De blander rapmusikk med regulær musikk. Rappingen er bare ord som rimer, det er ikke noe "sense" i det han rapper om. Det er ikke musikk på musikkens premisser, men på pengenes premisser.
Puls: Og MC Hammer?
AS: Han er en flink artist og dyktig til å underholde folk. Han blander veldig mye rart, og personlig synes jeg ikke har er en rapper. Men jeg vil ikke se ned på ham, fordi som jeg sa tidligere; rap er en kunstform der alle har lov til å lage det de har lyst til. Også MC Hammer.
(PULS nr.1.1991).

Artisten i dette intervjuet representerer den typen aktør som her kalles den "seriøse". Han tilskriver også seg selv en plass i denne gruppen. Betydningen av den "kommersielle" musikken er for denne musikeren at den utgjør en fare for den seriøse rappingen fordi den presenterer musikken for et ukyndig rap-publikum på en uriktig måte. Dette ukyndige publikumet utgjør da i sin tur en indirekte trussel mot rap musikkens status, fordi det er her (hos det ukyndige publikumet) at sannsynligheten er størst for at Vanilla Ice og Co. blir oppfattet som representanter for den seriøse rap musikken.
Det er kjennetegnende for den seriøse aktørgruppen å ta på seg en oppdragerfunksjon. De uinvidde bør etter deres syn læres riktig rapping av ekte musikere. Det "kommersielle" publikumet er for dem massen som kan- og bør veiledes. Det er også karakteristisk for forholdet mellom den seriøse og kommersielle del av deltakerne at den førstnevnte snakker mye om faren for kommersialisering i negativ retning, men jeg ikke har funnet noe organ som oppfatter seg som representant for "den kommersielle kategori". Når man snakker om de kommersielle artistene og deres lyttere så er det med en oppfatning om "massen" som lystrer markedets økonomiske prinsipp.

7.2.2 De alternative
Den "alternative musikken" er også i høyeste grad en relasjonell klassifikasjon. Denne forståelsen av termen "alternativ" betyr for det første at det musikalske objektet det er snakk om er et alternativ til den "seriøse" musikken som her forstås som de etablerte musikkformene, eller de høyest anerkjente artistene, og for det andre at det er et alternativ til den "kommersielle" musikken som her forstås som den musikken som slår an blant mange, enten musikeren er anerkjent (blant de seriøse/"kjennerne") eller ikke. Den alternative kategorien opphøyer ikke nødvendigvis det opphøyde og nedvurderer ikke alltid det nedvurderte; den definerer seg i motsetning til den brede smaken og opphøyer det avgrensede og det avgrensende.
I intervjuet med Ali Shaheed er det tydelig at både intervjueren og informanten deler perspektiver på hva kommersiell musikk er og hvor den hører hjemme ("nede i søla"). En alternativ orientering deler den seriøse klassens avstand fra den kommersielle musikken og det kommersielle publikum. Man representerer den kommersielle kategoriens rake motsetning, kommersiell er noe man i hvert fall ikke er. De to kategoriene kan man kalle "ikkekommersielle". Allikevel representerer de alternative et selvstendig ståsted å sortere musikk ut ifra. Alternativ orientering særpreges ved at kvantitet er et viktig organiserende eller definerende prinsipp. En oppfattelse om at skillelinjene mellom det som relevant for mange (det som har en bred appell) og det som betyr noe for noen få (det som har en smal appell), er betydningsfulle i seg selv. Det samme spørsmålet som er gjengitt ovenfor ble gitt til en annen rap-musiker som også anser seg selv, og anses av andre, som en ekte rapper, men som i denne sammenhengen representerer den alternative orienteringen.

Q: Hva synes du da om rappere som Vannila Ice og MC Hammer?
A: Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, fordi jeg mener at de får gjøre sin greis, så skal jeg gjøre min greis. Jeg anser dem egentlig ikke som rappere. De bruker rap som et virkemiddel, men de er ikke rappere. Slike artister er avhengige av å bli spilt på lufta og på MTV. For dem er det det visuelle som teller. Jeg forblir derimot tro mot "The Underground Sound". Mine plater blir ikke spredt gjennom radio-show og slike greier, men gjennom jungeltelegrafen - ved at ungdommer forteller hverandre hvor bra plata er, slik at plata blir spredt fra vestkysten til østkysten.

Det å bruke rap som virkemiddel må, i ekte rapperes øyne, skilles fra det å være rapper. På samme måte som det å være rockemusiker må skilles fra å være "rocka". Her tilskrives musikkens egenskaper en betydning ut fra kjennskap til de sosiale genskaper som de som framfører den har. Musikalsk- og sosial identitet blir flettet inn i hverandre. Vanilla Ice kan for eksempel ikke være noen rapper fordi han er hvit19 og fordi han står i et bestemt forhold til produksjonsmidlene innefor musikkindustrien (MTV, radio-show/reklameanonsering). Blant alternative publikumere tillegges dette betydning. Den ekte rapperen er tro mot "the underground sound" og står (på grunn av dette?) uten de samme gunstige forholdene. Dette illustrerer at musikk kan høres alternativ ut fordi man kan gjette seg til hvilken posisjon i forhold til produksjonsmidlene musikken har blitt laget under; innenfor- eller utenfor musikkindustrien; MTV eller Juntgeltelegrafen. Innenfor den alternative (og den seriøse) orienteringen er et "sound" noe man kan, og skal være tro mot. Å være tro mot et "sound" viser at man har kallet som begrunnelse for dette soundet på bekostning av salgsmessig suksess. I den alternative tenkemåten er, paradoksalt nok, denne trofastheten mellom publikum og artist, mellom artist og genre (sound) og mellom publikum og genre, det kommersielle (i betydningen markedsmessige) fundamentet.
En annen viktig side ved den alternative orienteringen er forholdet til innovasjon og det å bryte konvensjoner. Om musikken er nyskapende eller om den representerer noe som ikke er gjort før, tillegges betydning. Det går kanskje an å si at originalitet langt på vei er synonymt med kvalitet. "De alternative" skiller seg ut ved å lytte etter nye vendinger og løsninger, mens nytenkingen ofte forstås som "forsøk på å være spesiell" i begge de to andre orienteringene.
Hva som er alternativt, er et spørsmål som presenteres for alle deltakerne i det trekantforholdet som jeg har opprettet og et spørsmål som gir deltakerne anledning til å synliggjøre eller avsløre sitt ståsted. Det som låter alternativt for en som tilhører den kommersielle publikumskategorien, kan være noe en representant for den alternative kategorien vil betegne som "kommersielt". Retten til å definere både hva som skal kalles alternativt og hvem/hvilke musikkformer som skal inkluderes i dette begrepet er den symbolske "volden" den alternative kategorien kan utøve mot andre. "De kommersielle" "avslører" (i "de alternatives" øyne) sin uvitenhet ved å klassifisere på "feil" måte (med andre ord på en annen måte enn den alternative kategorien). For eksempel ville det være fullstendig "feil" (i den alternative leiren) å påstå at Vanilla Ice er en rapper. Han har sin "greie" og rapperne, som Ice Cube, har sin.

7.2.3 Den kommersielle kategorien
Generelt kan man si at den orienteringen blir ansett som kommersiell eller kompetanseløs, som ikke gjør de distinksjonene som virker obligatoriske i andre fortolkningsfellesskap.
Den kommersielle kategorien er forskjellig fra de to andre i den forstand at den ikke representerer et verdensbilde som definerer seg like mye i motsetning til de andre orienteringene. Den kommersielle kategorien presenterer derfor ikke så sterke synspunkter på andre, slik den selv oppfattes som en fare og en fiende for de ikkekommersielle kategoriene. Den presenterer sjelden noe bilde av seg selv, men allikevel antas den innen de ikkekommersielle verdensbildene å eksistere.
Den kommersielle innstillingen finnes der de avgrensingene som er viktige innenfor den seriøse og den alternative orienteringen, opphører. "De kommersielle" er opptatt av forskjellen mellom "bra" og "ikke bra", men er ikke opptatt av å skille det som er fra det som ikke er. Om Vanilla Ice er en rapper eller ikke er en diskusjon som ikke hører hjemme i en kommersiell musikktilnærming. Genrebevissthet, eller at "sound" er noe man kan være tro mot, er ikke forestillinger som tillegges noen betydning for musikken man hører.
Allikevel kan man si at "sound" er viktig. Soundet har betydning i den grad kvalitet avgjøres ved å spørre om det låter "profft" eller ikke. Lydkvalitet, instrumentell framføring og at det låter "som det skal" er viktig. Det kan kanskje kalles en konvensjon om å holde seg til konvensjonene. REM er f.eks. et band som har brukt lang tid på å utvikle et "sound". Smaken for deres nyere plater, kombinert med avsmak for deres tidligere fordi de "ikke låter som REM", er en måte å skjelne på som kan forekomme innen den kommersielle kategorien, men sannsynligvis ikke i de andre.

7.3 Relasjonen mellom den seriøse og den alternative kategorien

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

I dette avsnittet vil jeg gå nærmere inn på forholdet mellom den seriøse og den alternative kategorien, fordi det er dette forholdet som, etter alt å dømme, i størst grad har blitt aktualisert som følge av "rockemillionene".
Relasjonen mellom den seriøse og den alternative kategorien kan sammenlignes med forholdet mellom etablerte, aldrende, aktørgrupper på den ene siden, og nye grupper, eller "nykommere", som forsøker å komme i en sterkere og mer etablert stilling, på den andre. I følge Pierre Bourdieu er det viktig å studere dette forholdet mellom etablerte og utfordrende "posisjoner", som han kaller dem (Bourdieu 1992 og Boudieu 1993).
Aktører i den seriøse kategorien kan karakteriseres som en gruppe som følger en konvensjon om balanse mellom dyptpløyende og breddeorientert kunnskap og smak. I forholdet til "de alternative" vil det si både at man anerkjenner deres kunnskaper og smak som relevant og viktig, men som en informant sier: "Det gjelder å kombinere intensiteten med bredde i smaken". De informantene som kan kalles etablerte i rockeverdenen hadde respekt for den intensiteten som de fant i mange unge musikkmiljøer, men la vekt på oversikt når det gjaldt deres egen musikkinteresse og å "være åpen for både nytt og gammelt" i motsetning til "de som bærer skylapper", som en informant formulerte det.
Man kan kanskje snakke om "de seriøse" som en posisjon som produserer en viss type kunnskap om musikk, ved å trekke fram rockelåter eller utgivelser fra "sin" generasjon, og ilegge dem en bestemt betydning som "klassikere" eller milepæler i rockehistorien. I tråd med Bourdieus begrepsbruk, kunne man kalle dette for "å signe" eller "å helliggjøre" enkelte verker (Bourdieu 1993). Sammen med andre klassikere og milepæler konstituerer de en "lære" om rockemusikken. Å helliggjøre musikk krever imidlertid at man er i en etablert posisjon innen et kulturelt system; man må besitte en viss innflytelse eller makt til å definere musikk overfor andre aktører.
De som befinner seg i utfordrer-posisjonen og representerer det nye innen musikken vil ofte legge stor vekt på dette med innovasjon i motsetning til tradisjon og overskridelser av konvensjoner i de gamle genrene osv. Disse kan sammenlignes med dem jeg har kalt "alternative" i denne sammenhengen. Som i eksempelet med Dj-Strangefruit (jfr.s.42), kan techno-genren forstås som en ny form for rock hvis representanter hevder at de står for noe som er "mer rocka" enn tradisjonell rock'n'roll. På den måten er denne genren en "nykommer", men allikevel i tråd med en rock-tradisjon. Som en informant sier:

Det er jo tydelig at store deler av det (tehcno) miljøet har behov for å definere seg i opposisjon til tradisjonell rockemusikk. Og på sett og vis er det også en rocktradisjon. For veldig ofte når rocken har utviklet seg så har de stillt seg i opposisjon til den foregående generasjonens rockemusikk, ikke sant. Selvfølgelig tydeligst med punkgreia i England og USA på slutten av 70-tallet. Hvor man var helt klart i opposisjon til establishmentet på den tida. Så sånn sett så oppfatter jeg dance- eller techno-kulturen som i en rock-tradisjon ved å være i opprør til tradisjonene liksom.
Blir det "rocka" å være "u-rocka"?
Ja...det kan virke litt corny, men jeg oppfatter det sånn da.

Nykommerne kan, ifølge Bourdieu, komme til å ta et oppgjør med den etablerte posisjonens makt til å definere hva det aktuelle kulturuttrykket handler om, og å utfordre selve fundamentet som konkurrentens posisjon er bygget på. En slik "omveltningsstrategi" (Bourdieu 1992;134) er ofte å hevde at motparten har mistet kontakten med det opprinnelige, eller essensen i hva kulturuttrykket (f.eks genre innen teater, litteratur eller musikk) egentlig dreier seg om. En informant ga et eksempel fra musikkverdenen:

Innenfor det uttrykket som jeg er spesielt opptatt av, som er countrymusikk, er det en opposisjon mot den kommersielle, suksessfulle, glatte Nashville-musikken, som går under navnet "no depression". Man har sitt eget magasin som skriver om unge folk som går tilbake til røttene til denne musikken, men som blander det inn i moderne settinger da, så det blir en ny stil.

Dette eksempelet illustrerer at dannelsen av "ny" musikk, ofte må forstås på bakgrunn av de sosiale relasjonene som finnes innen et musikalsk system. Ofte er det slik at relasjonen mellom nye og aldrende grupper innen det som Bourdieu kaller "kulturelle felt"20 kan medvirke til at nye aktører skaper nye stilarter eller nye merkelapper på musikk.

7.4 Avslutning

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

I dette kapitlet har jeg presentert en modell som rendyrker noen egenskaper ved aktørene i rockeverdenen. Dette er egenskaper som etter mine erfaringer både fra egen deltakelse i rockeverdenen og fra intervjuene i denne undersøkelsen, er virksomme i rocken som samarbeidssystem.
I neste kapittel vil jeg fortsette denne diskusjonen i forbindelse med rock-organisasjonene og deres rock-kompetanse, og hvordan rock-kompetansen er en del av et legitimeringsgrunnlag for statlig støtte til rock, rettet mot kritiske stemmer innen "rockemiljøet".


19 Det finnes allikevel enkelte hvite rappere som aksepteres som rappere.

20 I denne oppgaven har valgt å bruke begrepet "kunstverden" om slike felt og å holde meg til det. Dette er for å unngå å forvirre leseren med for mange begreper om det samme. Begrepene "felt" og "kunstverden" overlapper hverandre til en viss grad, men det er også viktige forskjeller mellom dem.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Are Branstad: Rock og statlige støtteordninger - en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»

Copyright © 1998 forfatteren
Høgskolen i Vestfold