Are Branstad: Rock og statlige støtteordninger
- en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»
Copyright © 1998 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

6. KAPITTEL: ROCK SOM KUNSTVERDEN



6.1 Innledning

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Fra den tidlige rock'n'roll musikken til dagens rock, har produksjonen av rockemusikk vokst til et omfattende system. Howard Becker sier at:

The "new" rock music of the 1960s resembled what had preceded it: white imitations of black blues and rock-and-roll, mixed with country-and-western music. But it employed new organizations to reach young people (...) so many new groups and kinds of people were cooperating in the production and consumption of rock-and-roll that we can reasonably speak of a new world having come into existence. (Becker 1984:313)


Rockegrupper står overfor en viss materiell, sosial og kulturell virkelighet som vi kan kalle rockeverdenen. Den er en kunstverden i den forstand at den bidrar med noen ressurser som musikerne trenger for å skape og framføre musikk. De behovene som verdenen ikke dekker, er da rockeverdenens grenser.
Ifølge Becker, krever alle former for kulturproduksjon ressurser. Enten det er små, billige ting som pensler, blyanter eller lerret, eller det er større ting som orkestre med instrumenter, scener og teknisk lydutstyr (Becker 1984). Samtlige kunstarter er også avhengige av et system av organiserte og koordinerte menneskelige handlinger og ferdigheter som er spesielt tilpasset den enkelte kunstartens behov. Kunstneren trenger kort sagt et hjelpeapparat for å skape kunst og for å nå ut til andre med den. Hensikten med å påpeke dette - som kan virke innlysende - er å vise at arbeidet rundt kunstverkene er av betydning. Det er dette som realiserer både den materielle formen og meningsinnholdet i den.
Ifølge Becker bidrar det kollektive arbeidet som foregår i en kunstverden, og den måten dette arbeidet er organisert på, til å opprette og opprettholde kollektive oppfatninger om de respektive kunstformene. I lys av dette kan man spørre om offentlig støtte til rocktiltak skaper noen nye situasjoner innenfor rockeverdenen, og om disse eventuelt har noen innvirkning på vanlige oppfatninger om rock og rockekultur.

6.2 Aktører i rockeverdenen

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Med begrepet rockeverdenen mener jeg altså helheten av aktører som arbeider og samarbeider om å holde sirkulasjonen av rockemusikk i gang, og det materielle grunnlaget som disse aktørene anvender i sitt virke. Begrepet "rockeverdenen" som en presisering av begrepet "musikkverdenen", betyr at det finnes behov for instrumenter og utstyr innen produksjon av rockemusikk som er spesielle for denne genren, og at det finnes et nettverk av spesialisert arbeidskraft med arbeidsoppgaver som er utviklet for å møte rock-spesifikke behov.
Rockens aktører kan kategoriseres etter hvorvidt de produserer-, distribuerer-eller konsumerer musikk: Produsenten er utøveren, hun eller han som komponerer, forfatter og/eller fremfører musikken eller teksten. Produsenten leverer det musikalske materialet som resten av rockeverdenen beskjeftiger seg med. Jeg vil kalle alle aktører i produsentleddet, både komponister og utøvere, for musikerne for å være noenlunde i tråd med den vante terminologien. Musikerne kan deles inn i tre nivåer etter aktivitetsnivå, og hvorvidt man blir hørt av noen få eller mange: Hobby- og amatørskiktet utgjøres av dem hvis musikalske aktivitet er en fritidssyssel uten kommersielle siktemål og en side av fritiden - ikke av yrkeslivet eller utdanningen, eller de som er i en begynnerfase, men som allikevel karrieremessige målsettinger innen musikk. Det finnes videre et aktivt, men ikke fullstendig etablert mellomsjikt av halvproffesjonelle musikere som når ut til et relativt lite publikum og følgelig ikke har musikken som eneste levebrød. Det profesjonelle toppsjiktet befolkes av noen få musikere som er relativt økonomisk fremgangsrike, det vil si at de når ut til et forholdsvis stort publikum med musikken sin og at utøvelsen er deres yrke. Toppsjiktet er det nivået av musikere som er mest avhengige av- eller mest integrert i rockeverdenen, fordi det er her de fleste og de største innsatsene av materielle ressurser og kompetent personell må samles for at musikken skal nå ut til det forventede antall konsumenter.
De involverte i distribusjon og formidling sørger for at kommunikasjonen mellom musikeren/musikken og lytteren blir mulig. Denne situasjonen kalles ofte for kjernerelasjonen i en kunstverden. Dag Solhjell bruker dette begrepet om forholdet mellom det bildet eller den skulpturen som blir utstilt og det publikumet som kommer til utstillingslokalet (Solhjell 1995:15). Formidling av musikk innebærer et bredt spekter av arbeidsoppgaver fordelt på mange mennesker og deres særskilte ferdigheter: Aller først må en komponist eller flere sette av tid til å skrive musikk. Når musikken er skrevet, må noen sørge for å forberede innspilling i et lydstudio med en lydtekniker som kan betjene det og kanskje må musikere leies inn til innspillingen. Musikken må trykkes opp fra mastertape til plater i et trykkeri og trykkes må også omslaget som kanskje har blitt profesjonelt designet av en kunstner/fotograf. Det ferdige produktet må markedsføres, omtales og man må sørge for at platene kommer ut butikkhyllene og fram til publikum som må kjøpe platen, lytte til den, snakke om den, kjøpe aviser og tidsskrifter hvor musikken får omtale og vurdering av kritikere og de går kanskje på konserter som igjen andre har arrangert og markedsført.
Listen over arbeidsoppgaver som må gjennomføres for at den såkalte kjernerelasjonen skal bli mulig, kunne vært fem ganger denne og fremdeles ikke vært uttømmende. Musikkaktivitet krever materielle og menneskelige ressurser og behovet øker med økende forventninger om salg og publikumsoppslutning.
Med dette i minnet er det vanskelig å tenke seg en kjernerelasjon som er fullstendig upåvirket av den omliggende kunstverdenens nødvendige arbeidsoperasjoner. Allikevel, sier Becker, er dette den aller mest vanlige forestillingen om kunsten: At den oppstår hos en genial kunstner med spesielle åndelige evner og, kommer fram til mottakeren, så å si med et uendret meningsinnhold. Støtteapparatet rundt kunsten underbygger denne forestillingen ved å selv tre i bakgrunnen, men er alltid en viktig komponent i kommunikasjonsprosessen. Et eksempel fra rockeverdenen er scenemannskapet under større konsertarrangementer som gjør seg "synlig usynlige" eller "tydelig ubetydelige" ved å springe nedhuket rundt på scenen under konserten og rette opp ledninger og mikrofonstativ o.l. De er "egentlig" ikke en del av forstillingen, men forsterker allikevel følelsen av at det som foregår på scenen er noe viktig og mer viktig enn dem selv. På denne måten blir formidlingsleddet ikke bare en nøytral omgivelse rundt kjernerelasjonens budskap, men en del av selve budskapet.
Som en tredje kategori har vi den gruppen aktører som ofte blir oversett, men som allikevel er en viktig forutsetning for at produksjonen og formidlingen skal ha noen hensikt. Dette er publikum, lytteren eller konsumenten. Publikum danner for det første markeder og er på den måten en aktørgruppe som bestemmer hvilke artister som får oppmerksomhet fra plateselskaper og musikkpressen, hvilke band det satses på og hvilke som forlates av musikkindustrien. Nye publikumsgrupper danner nye markeder og dermed etterspørsel etter nye musikkformer. For det andre, er publikum også en aktørgruppe i mer direkte betydning; i de tilfellene der de bruker musikk som en av flere virkemidler i forbindelse med et eller annet sosialt "prosjekt". Det kan være å skape en egen stil, å vise at man er forskjellig fra andre publikumsgrupper eller å signalisere en politisk eller sosial tilhørighet.
På denne måten er publikum å regne blant dem som produserer mening. Både ved at de handler henimot musikken på en bestemt måte (danser, ruser seg, driver politisk agitasjon eller veldedighet) og ved at andre knytter musikkens mening til deres handlinger (rave og dance musikken er 90-årenes "flower power" musikk mener mange fordi de ser paralleller mellom sekstiåtternes- og ravernes måter å handle henimot musikken på, dermed er det også mange som forsøker å vise til en ideologisk forbindelse mellom disse genrene). Man kan si det slik at publikum identifiserer seg med musikkstilen og "identifiserer musikkstilen med seg".
På tross av de problemene som er knyttet til å trekke kategoriske grenser mellom musikere, formidlere og konsumenter, skal vi sette opp følgende oversiktsfigur over de aktørgruppene som jeg har nevnt ovenfor.
figur 1:

Produksjon

Distribusjon/formidling

Konsum

Utøver/artist
komponist
musiker
Studiotekniker

Plateselskap
Konsert-/festival arrangør og lyd/lys mannskap Management
Utsalgssteder og
Aviser, tidsskrifter, radio, TV, film/video
Kritikere

Lyttere
Publikum

Denne figuren er inspirert av Per Mangsets modell for det kulturelle system (Mangset 1992:30).

6.3 Musikerne og Musikkverkstedordningen

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Blant musikere i rockeverdenen, er det behov for gitarer, bassgitarer, trommer, sanganlegg osv. dette er de konvensjonelle instrumentene rock spilles på. Rockeband trenger øvingslokaler, fordi de spiller sammen i grupper på fire eller fem medlemmer, og fordi de spiller høyt. Øvingslokalene trenger ofte lydisolering og annen oppussing. Musikkverkstedordningen er den av støtteordningene som imøtekommer behovet for økonomisk hjelp til å skaffe øvingsutstyr og pusse opp øvingslokaler. Evalueringsrapporten fra 1994 viser at søknader om støtte til kjøp av øvingsutstyr som gitarforsterkere og sanganlegg og forbedring av øvingslokaler var de søknadene som oftest ble innvilget innenfor rockgenren.
Det er tydelig at tildelingskriteriene for rock er utarbeidet med "rockebandet /kjellerbandet" som idealmodell. Det betyr at de nyere musikkformene som enkelte tenker på som rockemusikk (f.eks. techno- og dancemusikken) faller utenfor denne formen for musikkstøtte. Forskjellene mellom tradisjonell rockmusikk og eksempelvis techno er ikke bare store i musikkologisk forstand, men også i hvordan arbeidet med å skape, formidle, og høre musikken, er organisert. Videre i hvilke instrumenter- og hva slags utstyr som er nødvendig for å frambringe den. Retningslinjene som gjelder for tildeling av tilskudd gjennom Musikkverkstedordningen er blant annet at kun band som har slått seg sammen i et bandfellesskap (minimum fem band i byene, fire i utkantstrøk, til sammen en sammensetning på 20 mennesker) kan motta støtte, slik at så mange som mulig nyter godt av støttepengene. At flere band søker sammen om en eller flere utbedringer, er alene nok til at technomusikere med stor sannsynlighet ikke kvalifiserer som støtteverdig over Musikkverkstedmidlene. Technoutøverne er nemlig som regel alene (eller få) om å komponere og framføre musikken sin, og på den måten kan de vanskelig møte dette kvantumskravet. Technomusikere og rockemusikere bruker dessuten svært forskjellige instrumenter og har derfor forskjellige behov: førstnevnte ville ikke kunne nyttegjøre seg av de utbedringene som rockemusikere vanligvis får penger til å foreta (enten det er å kjøpe ny bassforsterker eller sanganlegg).
Budskapet her er ikke at det er urettferdig forfordeling av tradisjonelle rockeband i forhold til technomusikere gjennom Musikkverkstedordningen, men at bestemmelsene om hva som skal støttes bygger på underforståtte oppfatninger om hva rockemusikere trenger. Den bygger på antakelser om hvilke ressurser musikere skaper rock med, og hvordan folk organiserer sitt arbeid for å skape det vi kjenner som rock. Årsakene til disse bestemmelsene kan på den ene siden ligge i egenskapene ved technomusikken og technokulturen selv. Den skiller seg jo fra mange av de trekkene ved rockemusikken og rockekulturen som ble ansett som positive i kulturpolitisk sammenheng ved inngangen av 90-tallet. Rock anses gjerne som et kollektivt handling som består av bandmedlemmer i toveiskommunikasjon med publikum, og som aktiviserer en følelse av samhold og nærhet. Techno blir ofte ansett som det motsatte; som enveiskommunikasjon fra scene til dansegulv, som isolerte individer i selvsentrert dansing og som et forhold mellom en musiker og en maskin i kontrast til rockens forhold mellom musikere. På den andre siden kan forklaringen være at det må fattes en politisk/faglig beslutning om å gå aktivt inn for å endre tildelingskriteriene slik at utøvere i technogenren blir inkludert, og at dette tar lang tid å få gjennomført.

6.4 Musikkvekstedordningen og Musikkrådet

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Jeg vil nå gå gjennom noen organisatoriske spørsmål knyttet til gjennomføringen av Musikkverkstedordningen. Med dette vil jeg forsøke å vise at måten disse menneskelige ressursene blir satt i system på, betyr noe for de tanker og meninger som aktører både innenfor og utenfor rockeverdenen gjør seg om rockens egenverdi.
Musikkvekstedordningens nedslagsfelt er i hovedsak amatørskiktet av utøverne13. På dette nivået har det vært knyttet politisk uenighet til spørsmålet om hvilken form for kompetanse den som skal ivareta viktige funksjoner i dette systemet bør ha. Spørsmålet har dreiet seg om hvorvidt de regionale musikkrådene skal ha en rådgivende funksjon eller ikke. Det har blitt hevdet at fylkeskontorene bør kunne ta stilling til "realismen" i, og verdien av, de tiltakene som det søkes etter midler for å gjennomføre. På denne måten skal de fylkesvise musikkrådene fungere enten som rådgivere eller, til og med, som godkjenningsinnstans. Hensikten er å utnytte den "regionale kompetansen", dvs. lokalkunnskapen og nærheten til søkerne14. Rock-representantene for ordningen har på sin side hevdet at fylkeskontorene har for liten "faglig kompetanse" til å betjene slike oppgaver15. Deres funksjon må derfor, etter deres mening, bare dreie seg om formidlingen av ordningen, dvs. å dele ut søknadspapirer, samle dem inn, registrere søknadene, kontrollere at de er korrekt utfylt osv. Den faglige vurderingen må i rock-representantenes øyne tas av rock-representantene selv, en holdning som reflekterer synet på rock som kunstform i motsetning til synet på rock som en ungdomskultur. Når det gjelder de rådgivende oppgavene som lokale aktører har i forhold til genreutvalgene, så er tendensen heller den at utvalgsrepresentantene lytter til de lokale rockemiljøene. I de lokale rocke-nettverkene finnes både kjennskapen til de lokale saksforholdene og såkalt rock-kompetanse.
Diskusjonene over rockens betydning får i dette tilfellet et konkret uttrykk i spillet om hva som skal kjennetegne de viktige aktørene i denne delen av rockeverdenen; rock-kompetanse eller lokalkunnskap. For dem som representerer rockemusikkens interesser er det tydelig at det ligger en signaleffekt i plasseringen av ansvaret for forvaltningen av ordningene.

Jeg tror vel at musikkverkstedordningen kunne nå med fordel vært lagt til SNR. Der har de mye større faglig kompetanse. Og det ville også være et bidrag til å ta bort det derre samfunnsmessige sideblikket på rock, som går ut på det fortsatt at det er en del som ser på rock som barne-og ungdomsaktivitet som må passes litt på.

Jeg vil komme tilbake til begrepet om rock-kompetanse senere. Først vil jeg kort understreke et betydningsfullt aspekt ved de endringene som har skjedd siden begynnelsen av 90-årene, og det er at musikerne i dag kan motta statsstøtte uten å "automatisk" forlate rockeverdenen til fordel for sosialpolitikken. For å motta statsstøtte før 1990/91 måtte rocketiltak ha et ungdomspolitisk/pedagogisk formål og synliggjøre dette, siden det var grunnlaget for å bli oppfattet som støtteverdig. I dag er forholdet omvendt: Søkere som vektlegger de positive sosialpolitiske effektene av sitt rocketilltak, blir oppfattet som useriøse søkere. Etter dette har det blitt lettere å både motta statssubsidier og å beholde sin integritet innenfor "rockemiljøet". I enkelte tilfeller kan statsstøtte også ha en positiv symbolsk effekt for dem som mottar den, altså bidra til å gi band eller arrangementer høyere kulturell status innen rockeverdenen.
Nå vil jeg fortsette videre på listen over aktører i rockeverdenen som kan tenkes å bli påvirket av de statlige støttemidlene.

6.5 Konsertstedene

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Live-opptredenen er et av de viktigste mediene for formidlingen av rockemusikk. Konserten er en form for spontan toveiskommunikasjon mellom artist og publikum. I dette tilfellet kan kjernerelasjonen få en direkte gjensidighet som ikke alltid kan konstrueres i andre kunstformer. Allikevel kommer vi ikke utenom at denne relasjonen mellom sender og mottaker er avhengig av konsertarrangøren som formidlingsledd. Og som jeg har nevnt, er ikke formidlingsleddet en nøytral omgivelse rundt konsertrelasjonen.
Howard Becker understreker denne typen aktørers innflytelse i en kunstverden (Becker 1982:151). Eiere av museer eller gallerier kan avgjøre spørsmålet om fotografikunsten er en virkelig kunstform ved å enten la fotografier bli utstilt i sine museer eller gallerier, la vær å vise dem eller å vise dem i separate rom eller bygninger hvor de enten får en sentral eller perifer plassering. Dette er deres mulighet til å gjøre sin oppfatning gjeldende innenfor en kunstverden. Denne oppfatningen er naturligvis ikke den eneste, eller endelige definisjonen av gjenstanders kulturelle verdi, men et emne for diskusjon og debatt blant kunstverdenens deltakere. Debattene omkring spørsmålet "hva er rock?" får et instituert uttrykk gjennom konsertstedenes "playlist'er"; hvilke band hører hjemme på hvilke konsertsteder?

6.5.1 Konsertstedenes påvirkning
På samme måte som galleriene i kunstsektoren har ulike statusposisjoner, har også konsertklubbene ulik kulturell rangering innenfor rockeverdenen. På samme måte som galleriene belønner sine utstillere med økt kunstnerisk status (Solhjell 1995), finnes det prestisjescener i norsk rock og norsk musikkliv generelt, som befester tilhørigheten og troverdigheten til de artistene som gjester dem. I Oslo, hvor konserttilbudet er relativt stort og variert, finner man scener som har en bestemt "profil":

Spillestedene har jo forskjellig type profil og forskjellig publikum. Smuget har jo fryktelig mye publikum og har jo på en måte en suksess som bar og konsertsted sånn publikumsmessig, men altså det har ikke noen anseelse for kultur og kvalitet. Det foregår sjelden noe der som er verdt å se hvis du skal ha kvalitet. SO-WHAT henger rimelig høyt om dagen, de har pestige. Blitz tror jeg er litt sånn sideprestisje -"sin bag" prestisjegreie. Du bør nok ha vært på Blitz -selv om du ikke skal vanke der ukentlig, det er det jo ingen som gjør, det er jo det miljøet - men det er klart at det gir på en måte autoritet å ha vært på en betydningsfull konsert på Blitz. Rebecka West er litt sånn Smuget-aktig så det kan nok gå litt på anseelsen løs å bli observert der.

Oppfatningene innen rockeverdenen er at det er forskjell i kulturbruk mellom en rock-kulturell elite, ofte kalt "menigheten", og "det brede lag av folket". Førstnevnte kjøper mye musikk og går ofte på konserter med artister som er uoppdaget av "det brede lag" som på sin side kjøper musikk produsert av kulturindustrien og går svært sjelden på konsert overhodet. Denne antatte forskjellen i kulturkonsum gjør at de små og mellomstore spillestedene som økonomisk sett går rundt, også nyter høy anerkjennelse i "miljøet". De levedyktige konsertklubbene bygger sin økonomiske suksess på en "smal" kulturell profil.
Norgesnettet er et prosjekt som handler om å skape en struktur av spillesteder som skal være utstyrt med permanente lydanlegg, og dermed gjøre turnevirksomhet lettere for norske musikkgrupper. Utvalgte spillesteder får i første rekke subsidier til oppdatering av lydanlegg, men også til bygging av øvingslokaler o.a. Denne strukturen vil uten tvil virke inn på det systemet som vi her kaller rockeverdenen. Noen av informantene mente at rock-organisasjonene kunne drive en form for "sensur" gjennom denne strukturen, siden de forvaltet midlene (3 mill.kr.årlig) og stod for utvelgingen av spillestedene.

Inf:Hvis du kontrollerer etter noen år de viktigste konsertscenene i Norge, så kan du begynne å sensurere på genre også. Du kan si at "jazz, det får være på søndager eller mandager", ikke sant -når folk ikke går ut. (....)"Spiller du techno? det er ikke rock, du får ikke spille her, spiller du fire akkorder? nei det er ikke rock, det er bare boogie-rock som er rock!". Altså man kan ende opp der, det er bare noe som kan skje og jeg sier ikke at det skjer, men jeg sier at det er dumt å bygge en struktur som tillater at sånt kan skje.
Int:Hva med de ulike materielle vilkårene for å framføre musikken? Ser du noen muligheter for å påvirke der også?
Inf:Ja, helt klart....utstyre det sånn at det bare tillater den typen rock eller den typen band, ja helt klart. Og det er vel noe som Norgesnettet gjør, det er jo ikke akkurat tilrettelagt for DJs og Dance-ting.

Komiteen som arbeider med Norgesnettprosjektet vektlegger imidlertid at man har forøkt å samarbeide med ulike typer musikkmiljøer som ikke vanligvis anses som rockrelaterte16.
Som en midlertidig oppsummering, kan vi si at det kan holdes som sannsynlig, at konsertarrangører er institusjoner som både fordeler troverdighet og tilhørighet, og materielle midler til å gjøre seg sett og hørt. De er med på å bestemme hva publikum skal få oppleve musikk og hvordan de skal få oppleve den. På bakgrunn av dette er det relevant å spørre hvordan de statlige støtteordningene til konsertsteder i Norge vil kunne påvirke formidlingen av rockemusikk. Når det gjelder Norgesnettet, er et slikt spørsmål umulig å gi noe godt svar på ennå, fordi prosjektet er uferdig. Det har imidlertid allerede dukket opp kontroverser i debatten omkring Norgesnettet som forteller noe om hvilken påvirkning statsstøtten vil kunne ha i framtiden:

6.5.2 Norgesnettet og skjenkebevilgning
Et av de spørsmålene som det er knyttet motsetninger til, er hvorvidt det skal være et krav for medlemsskap i Norgesnettet at konsertstedene har skjenkebevilgning, eller ikke. SNR hevder at skjenkebevilgning er nødvendig for konsertsteder dersom de skal drives proffesjonellt (f.eks.ikke som et frivillig arbeide) og "på musikkens premisser" som det heter. Kulturdepartementets holdning er at skjenkebevilgning på ingen måte skal være et krav for å innlemmes i Norgesnettet. Det har heller ikke vært et uttalt krav fra iverksetterne av Norgesnettprosjektet, men kan i praksis ha blitt det, siden utvelgingen av konsertsteder ikke har vært basert på søknader fra ulike konsertarrangører, men på grunnlag av Norgesnett-komiteens kjennskap til hvilke steder som "driver seriøst". Rettigheter til å servere alkohol er et felles kjennetegn ved de spillestedene som blir oppfattet som gode rockescener av rock-organisasjonenes medlemmer - de scenene som driver "seriøst" og profesjonelt, er de som tilbyr den rette musikken og de rette omstendighetene. Dette har ført til en sammenheng mellom det å ha skjenkebevilgning og det å være opptatt i Norgesnettprosjektet.
I et mer generelt kulturpolitisk perspektiv er det imidlertid tydelig at statsstøtte til rock-aktiviteter som inkluderer alkoholservering, nødvendigvis er en ekskluderende politikk; en politikk som går i favør av publikumere som har fylt 18 år. Dette publikumet er for øvrig det som mest sannsynlig utgjør et "modent" publikum, utstyrt med skjelneevner og kunnskaper som anses som viktige innenfor de "seriøse" og "alternative" aktørkategoriene (jfr.kap.7). Dette illustrerer en vridning mot en "rock som kunstform" tankegang snarere enn "rock som ungdomspolitikk" tankegang i tildelingspolitikken. For det første fordi Norgesnettet gjør noe for dem som hevder at de representerer "rockemiljøet" (konsertstedene) og som har innflytelse innenfor rockeverdenen. For det andre fordi alkoholservering er en konvensjon innenfor rockeverdenen og denne konvensjonen har betydning for meningsinnholdet i den musikalske situasjonen på en slik måte at dersom den blir borte så vil det bli større usikkerhet m.h.t. hvilken definisjon situasjonen kan gis. Arrangementer som foregår på konsertsteder som eventuelt har oppgitt sin alkoholservering til fordel for et lydanlegg som er oppdatert v.hj.a. statlige midler, vil lett bli vurdert som noe som skal "holde ungdommen borte fra gata".
Slik blir Norgesnettets politikk til en form for seleksjon på grunnlag av noe som ikke er gjengse kulturpolitiske verdier, men som krever en spesifikk forståelse av hvordan rockeverdenen fungerer. Norgesnettprosjektet har derfor blitt en anelse kontroversielt i politiske kretser, der rock-kompetanse ikke alltid blir anerkjent som kulturpolitisk relevant. Det må allikevel kunne leses som en bevegelse mot en større grad av kulturell og politisk autonomi for rockeverdenens aktører på dette området når verdier som f.eks. edruskap kommer i skyggen av rockeverdenens aktørers egne definisjoner av "musikkens premisser" eller kulturell kvalitet.
Spørsmålet om skjenkebevilgning handler også om hvilken betydning rock-organisasjonene kan oppnå som aktør i rockeverdenen (Norgesnettet er et prosjekt som ikke ligger under en bestemt organisasjon, men er et fellesprosjekt for SNR). Med andre ord hvilken innflytelse statlige økonomiske midler kan ha på hva som blir definert som kjerne og periferi i dette systemet. Dersom Norgesnettet skal kunne gjøre noe for de konsertstedene som har prestisje, d.v.s. de scenene hvor det foregår noe som er verdt å se hvis du skal ha kvalitet, er det en forutsetning, mener rock-organisasjonene, at statlig støtte ikke betinger et alkoholfritt arrangement. Gitt at skjenkebevilgning til en viss grad er en (indirekte) forutsetning for kulturell prestisje i rockeverdenen, må norgesnettverket nødvendigvis inneholde lokaler med alkoholservering. Dersom vi godtar de forutsetningene som er gitt om rock-menighetens kulturforbruk, konsertstedenes booking og deres økonomiske levedyktighet (side 55), vil rock-organisasjonenes posisjon innenfor arrangørleddet på lang sikt være avhengig av en selvstendig politikk, uten den typen politiske betingelser som rusfrihet representerer. For å lokke publikum må arrangørene "drive profft" og tilby det som "menigheten" - de som går på konserter - vil ha (og det er blant annet alkohol-servering), slik at de beholder sin kulturelle prestisje som også er det økonomiske grunnlaget for deres virksomhet. Uten alkoholservering vil ikke publikum komme og dermed vil Norgesnettets totale innflytelse i rockeverdenen tilsvarende bli mindre. Parallelt med dette vil statlige kulturpenger ikke komme mange til gode slik de er tiltenkt.

6.6 "Støtte til bangavler" vs. rock-kompetanse

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Med hensyn til statlige støtteordninger, befinner aktørene i og utenfor rockeverdenen seg i en forholdsvis ny og ubestemt eller udefinert situasjon. Rockens egenverdi er i denne sammenhengen "oppe til forhandling" hele tiden. Sammenlignet med andre kunstformer, møter de som representerer rock større motstand mot sin tolkning av sin enn kollegene i den klassiske musikkens verden. Som vi ser av forrige avsnitt finnes det allikevel tendenser i "rockpolitikken" til at konvensjonelle kulturverdier viker plassen for oppfatninger om hva som er, eller er nødvendig for, kvalitet og seriøsitet i rockeverdenen.
Forholdene rundt Norgesnettet kan kanskje tolkes som det foreløpig siste trinnet i en prosess hvor rockernes idéer og verdier har fått gradvis mer utbredelse. Dersom vi går tilbake i tid, til rockemillionenes første leveår så dette forholdet annerledes ut. En informant fortalte en historie som illustrerte det paradoksale i at mens rock, formelt sett, ble "vedtatt" som kulturform ved å innlemmes i kulturbudsjettet i 1991, så ble administreringsansvaret plassert hos personer med kunnskaper om ungdomskultur, men ikke om rockemusikk17.

....jeg husker at A (en av rock-representantene i styringsgruppen for MVO) fortalte om en av de første søknadsrundene som kom, hvor et av de lokale musikkrådene i et fylke hadde fått en søknad fra en kommune hvor det stod en masse greier som denne kommunen skulle kjøpe inn til sitt lokale rockeverksted (...) og blant annet stod det "støtte til bangavler" og ingen reagerte på det før A spurte: "hva er bangavler?" og de [musikkrådet] sier "ja er ikke det noe med rock?" liksom. Skønner du? Bare tull med andre ord! -noen som hadde hørt gærn't eller noe, men sånt passerer.

"Bangavler" er et ukjent begrep innen rockeverdenen, men allikevel utløste dette ingen protester blant Musikkrådets representanter og det, hevdet informanten, tyder på at de hadde få kunnskaper om rockemusikk. Dette kan sies å avdekke et syn blant de kulturpolitikerne som opprettet ordningen, som handler om at rock er ungdomskultur eller at støtte til rock må være ungdomstiltak. Hvis man definerer rock som "noe som ungdom steller med på fritida", er det sannsynlig at man ønsker å sette personale med kompetanse på ungdomskultur til å fordele midlene til rockemusikk.
At søknaden om støtte til "bangavler" bare nesten gikk igjennom, viser imidlertid at det er aktører med forskjellige kunnskaper og sannsynligvis også forskjellige definisjoner av hva rockpolitikk skal være, som samhandler i "rockpolitikken". Grovt sett kan vi gruppere disse aktørene i kommunepolitikere, studierektorene i musikkrådene, representanter fra musikkrådet i styringsgruppen til Musikkverkstedordningen osv. på den ene siden, og rock-organisasjonenes representanter eller andre ressurspersoner fra "rockemiljøet" på den andre18. En rimelig antakelse vil nok være at "rock som sosialpolitisk virkemiddel" er en innstilling til rockpolitikk som vil finnes hyppigere i den første gruppen enn i den andre. Like viktig er det imidlertid at de to gruppene representerer forskjellige typer kunnskap og ekspertise. Rock-organisasjonenes representanter "oppfant" ordet "rock-kompetanse" som en betegnelse på den kunnskap og ekspertise de selv besatt og som gjorde dem forskjellige fra de andre involverte (studierektorer, musikkrådets medlemmer, kulturpolitikere osv.).
Det er ikke lett å gi noen nøyaktig beskrivelse av hva rock-kompetanse er, eller hvem som har den, men en av informantene beskriver begrepet på denne måten:

Altså rock-kompetanse er et ord som vi fant på og begynte å bruke og det har etterhvert blitt et begrep man har begynt å bruke, men det betyr jo nesten ingenting formelt sett, fordi det er ingen som har sittet på universiteter og forsket på rock-musikken . Eller det er svært lite av det. Så vi har ikke noe stort begrepsapparat sånn musikalsk eller kunstnerisk å bruke på det og vi har ikke noen utdanning på rock, ikke sant. Så når det gjelder kompetanse så har vi ikke noen mulighet for å måle. Men det er jo likevel mye å kunne om det. En: det å forstå musikken og det å forstå hvilken opplevelse den gir. To: det å kjenne til nettverket som er i dette landet, hvordan ting foregår, hvilke steder det er som er konsertscenene, hvilke tekniske ting trenger vi for å ha en konsert, hvilken teknikk trenger vi for å ha en øving - alle de praktiske tingene rundt det.

"Rock-kompetanse" eller "(rock-)faglig kompetanse", har vist seg å være begreper med retorisk slagkraft i kulturpolitikken. Rock-organisasjonene har i dag mye større politisk autonomi enn da hendelsen som er beskrevet ovenfor, fant sted. Fra begynnelsen av 90-årene og til i dag ser vi at rock-organisasjonenes innflytelse på styring av midler har økt noenlunde i takt med de totale tildelingene til rockemusikk. Dette skyldes blant annet at rock som et kunnskapsområde har blitt trukket inn i nye samhandlingssituasjoner. "Peiling" på rock har fått utvidet relevans; fra en måte å bli festens midtpunkt på, til en måte å styre statlige bevilgninger på. Det har blitt hevdet at grensene for språket er grensene for vår tenkning overhodet, og den tesen kan sies å bli styrket av det foregående. Rock-kompetanse betegner en egenskap eller en ressurs som tidligere ikke "fantes" i forbindelse med kulturforvaltning.
Jeg mener at utviklingen av begrepet "rock-kompetanse" er spesielt interessant, fordi det ser ut til å peke direkte på den dynamikken som oppstår i en politisk forhandlingssituasjon og fordi den viser hvordan en kunstverden "utvides" med en type ressurspersonell som håndterer slike forhandlinger. Rock-representantene i Musikkverkstedordningens genreutvalg og styringsgruppe, i Norgesnettets forvaltning og i andre fag-utvalg, utfører en ny spesialisert og tilpasset oppgave innen rockeverdenen. Før støtteordningene var "rock-kompetanse" ikke kjent som nettopp kompetanse, men som gatetroverdighet eller "peiling" på rock osv. Disse elementene er også viktige i dagens begrep, men det har i tillegg en politisk dimensjon idet det først oppstår i forbindelse med en bestemt samhandlingssituasjon, som vi kan kalle kulturpolitisk forhandling e.l. Det er i denne situasjonen at noen "fant på og begynte å bruke" begrepet. "Rock-kompetanse" er etter mitt syn et sosialt konstruert fenomen som vokser fram i forhandlingene mellom rockeverdenen og kulturforvaltningen.
Sett med rock-representantenes øyne, er kommunepolitikere, fritidsledere, lokale musikkråd og deres studierektorer osv. de kompetanseløse. De skiller mellom seg selv og dem som kan tenkes å ha såkalte "vikarierende" politiske målsettinger med rock-tiltak. Dette synspunktet ser det ut til at de har fått andre aktører (som for eksempel sentralenheten til Norsk Musikkråd og Rikskonsertene) til å ta inn over seg. "Rock-kompetanse" eller fag-kompetanse har " etterhvert blitt et begrep man har begynt å bruke". I det datamaterialet jeg har samlet, viser det seg at rock-organisasjonenes innflytelse har økt fra de første tildelingene i 1991 (Musikkverkstedordningen), til i dag (f.eks. innen MVO, turnestøtten gjennom Rikskonsertene, Norgesnettet). Tar man hensyn til rekkefølgen de ulike ordningene ble opprettet i, viser det seg at de har blitt lagt til institusjoner som ligger gradvis nærmere rock-organisasjonenes innflytelseskrets.

6.7 Avslutning

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Det som man vanligvis refererer til som "rocken", kan forstås som en kunstverden - et samarbeidssystem som først og fremst produserer musikk, men også forestillinger om hva denne musikken går ut på, hva den er og hva den handler om. Utøverne, konsertarrangørene, lydmenn, musikere og publikum er aktører i denne verdenen og i den forstand er det ikke bare han eller hun som lager musikken som lader musikken med mening: Alle aktørene må ses som sentrale "meningsprodusenter".
Personer i offentlige myndigheter og institusjonene som administrerer støtteordningene til rockemusikk kan også forstås som aktører i dette bildet. Med det menes at de også produserer mening, selv om de fleste av dem kanskje heller vil tenke på seg selv som en del av et "nøytralt" hjelpeapparat. Medlemmene av styringsgruppen for Musikkverkstedordningen for eksempel, vil ikke gjøre forskjell på genre innen rock og band som søker om midler til utbedring av øvingsbetingelser behøver ikke å bevise at de hører til rockegenren. Det er ingen komite som tar skjønnsmessig stilling til om søkerne "virkelig" er rockeband. Mønstre viser seg allikevel m.h.t. hva det gis støtte til å kjøpe. Noen genre faller mer eller mindre utenfor.
Støtteordningene skaper behov for menneskelige ressurser til å forvalte pengene. Man trenger et nytt "ressurspersonell" med en bestemt form for kunnskap og kompetanse. Det blir konkurranse blant personer som har forskjellige kompetanseformer, og som i tillegg har forskjellige holdninger og praktiske målsettinger. Hvilken av partene som "vinner", betyr mye for utformingen av de sosiale og materielle omgivelsene rundt musikken. Men de praktiske forskjellene er ikke de eneste konsekvensene av dette: Plasseringen av myndighet til å ta beslutninger, har også det man i mangel av bedre ord kunne kalle en "signaleffekt". Ordningene framstår som mer troverdige i rock-kretser dersom kandidater med rock-kompetanse står for vurderingene.
Støtteordningene representerer en arena hvor ulike definisjoner av rockens mening og verdi blir kjempet om. Og et felt der "...interested participants, with warying resources at their disposal, attempt to impose their own preferred interpretation on others, often in the face of resistance", som Peter Martin sier (Martin 1995:67).
I dette kapittelet gikk jeg inn på spørsmålet hvem er aktørene i rockeverdenen? I det neste kapittelet vil jeg svare på spørsmålet på en annen måte. Jeg vil presentere en modell over aktører i rockeverdenen som deler dem inn i tre kategorier. Jeg konstruerer modellen ut i fra hvilke synspunkter hver kategori har på hva som er viktig å høre etter i musikken; hva man tillegger betydning. Grunnen til at jeg kommer med denne modellen er for det første, at den kan ses som et eksempel fra rockeverdenen på at det finnes kategorier av mennesker som deler noen forhåndsforestillinger, som Griswold sier (Griswold 1987:1081), for det andre skal denne modellen fungere som grunnlag for å si noe om forholdet mellom rock-organisasjonene og andre aktører i "rockemiljøet", i det kapittel 8, som følger etter.


13 Mange av informantene hadde en forforståelse av MVO som en ordning for de yngste og minst etablerte utøverne. Dette kommer også fram i legitimeringretorikken rundt denne ordningen.

14 Inf. hentet fra møtereferat fra stormøte-musikkvekstedordningen, 30.okt.-95

15 Inf. hentet fra møtereferat fra stormøte-musikkvekstedordningen, 30.okt.-95

16 se Norgesnettets årsrapport for 1995.

17 Historien er gjenfortalt av en av mine informanter og derfor kan man kanskje diskutere reliabiliteten ved den. Allikevel har jeg godtatt den som som "data". Personen som jeg har kalt A er en av de rock-representantene som deltok i de første tildelingsrundene som skjedde gjennom Norsk Musikkråd.

18 Jeg tenker her på forholdene slik de så ut pr. tidlig nittitall - forhold som nok er annerledes i dag.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Are Branstad: Rock og statlige støtteordninger - en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»

Copyright © 1998 forfatteren
Høgskolen i Vestfold