Are Branstad: Rock og statlige støtteordninger
- en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»
Copyright © 1998 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

5. KAPITTEL: MUSIKK SOM SOSIAL KONSTRUKSJON



5.1 Innledning

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Det finnes ulike oppfatninger om hvordan vitenskapene skal nærme seg fenomenet musikk, og andre kulturelle produkter. Noen er opptatt av å bestemme det skjønne, det naturlig musikalske og det harmoniske. Andre konsentrerer seg om hva som blir sagt og gjort rundt musikken; hvem som hevder hva, blir viktigere enn å avgjøre sannhetsverdien i påstandene. De førstnevntes utlegninger blir dermed sistnevntes studieobjekt.
For sosiologien er grunnen til at vi betrakter enkelte lydsvingninger som "musikk", "harmonisk musikk", "lystig musikk", "utfordrende musikk", osv. at vi gjennom deltakelse i det kollektive liv har tatt inn over oss visse kulturelt betingete oppfatninger om hva musikk er. Disse oppfatningene varierer både sosialt og historisk. Rock er for eksempel ikke alltid blitt akseptert som "musikk". At rock er "musikk" for de aller fleste i dag, indikerer at oppfatningene av hva musikk er ikke er konstruert en gang for alle, men historisk produsert og sosialt "forhandlet" frem.
I dette kapittelet vil jeg prøve å begrunne hvorfor det er viktig å studere meningsinnholdet av ting, i sosiologien. Deretter vil jeg redegjøre for en retning innen sosiologien som kaller seg symbolsk interaksjonisme og på hvilken måte denne tradisjonen bidrar til en sosiologisk forståelse av meningsinnhold.

5.2 Betydningen av meningsinnhold

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Å behandle musikk som en struktur av lydsvingninger er en mulig vitenskapelig innfallsvinkel til studiet av musikken. En annen er å leve seg inn i menneskenes oppfattelse av hva musikk er og hva den betyr for dem. En tredje måte er å konstatere disse oppfatningene og å registrere dem som sosiale fakta. Disse innstillinger til fenomenet musikk, tilsvarer de tre måtene å forholde seg til menneskers språkhandlinger på som Hans Skjervheim viser til i artikkelen "Deltakar og tilskodar" (Skjervheim 1992). Gitt at en person fremsetter en påstand for meg, kan jeg a) registrere de lydene som kommer fra personen b) engasjere meg i påstanden som personen fremsetter eller c) nøye meg med å konstatere at noe påstås (Skjervheim 1992:317). Det er forskjellen mellom innstilling b) og c) som opptar Skjervheim. Han ser denne forskjellen som motsetningen mellom en subjektiverende, forstående, vitenskap og en objektiverende, positivistisk vitenskap. Positivismen forsøker å gjøre handlinger til fakta, etter modell fra naturvitenskapens faktiske forskningsobjekter, ved å konstatere at noe blir gjort eller sagt, men uten å overveie hva handlingen eller utsagnet betyr for sender eller mottaker (Skjervheim 1992).
Vi kan kalle noen musikalske fagretninger for objektiverende, idet de avstår fra gyldighetsbedømmelser av det som f.eks. rock-entusiaster hevder: Rockepublikumet kan være offer for indoktrinering fra markedskreftene, de kan ha hatt en vanskelig barndom, de kan ha fått lite eller ingen opplæring i "god smak og dannelse" osv. Det er mange påstander om rockemusikken og dens publikum som ikke riktig makter å "ta alter på alvor", som Skjervheim sier (Skjervheim 1992), men tar en objektiverende holdning til andre. For Theodor Adorno var f.eks. jazz- og populærmusikk ideologisk adspredelse som holdt et kjøpelystent publikum i en illusorisk oppfatning om at tingenes tilstand var i orden. Den "sanne" og gitte meningen i populærmusikken var at den var industrialisert og sløvende underholdning (Horkheimer og Adorno 1991).
Vi kan også kalle noen tilnærminger til musikk for objektiverende fordi de hevder å ha funnet den iboende meningen i musikalske objekter ad vitenskapelig vei. Enten ved at man antar at visse lydmessige strukturer framkaller visse nødvendig gitte følelser i menneskene som hører dem, eller ved å koble bestemte sosiale og kulturelle "fakta" direkte til musikalsk mening. I forbindelse med bluesen, er det f.eks. vanlig (både blant fagfolk og andre) å tenke seg at blues handler om å uttrykke noe på en ikke-kultivert, rå, ekte og naturlig måte, samt at dette har å gjøre med negrenes sosiale posisjon og livssituasjon.
Skjervheim hevder det som er synspunktet innenfor fenomenologien; at vitenskapspersonen aldri kan objektivere seg bort fra deltakelsen i den andres oppfattelse av omgivelsene - hennes livsverden (Skjervheim 1992:319). I vårt daglige liv bruker vi alle tre tilnærmingene til de(n) andre samtidig og dette gjelder også for forskeren som vitenskapsperson idet han ikke kan skrelle vekk tilnærming b) for vitenskapelige formål.
Jürgen Habermas hevder at Skjervheim peker på et svært viktig forhold mellom vitenskapelig erfaring og dagliglivets erfaring, men han stiller seg spørrende til om Skjervheims skille mellom en deltakende tilnærming og en tilskuerposisjon kan finne sted i konkrete forskningsprosesser, såvel som i dagliglivet (Habermas 1984:113). Selv når forskeren i egne øyne bare samler fakta fra aktører han ikke deler livsverden med, kan han ikke unngå å basere registreringen på en antagelse om at senderen mener det hun sier eller at ordene som kommer fra senderen betyr noe for henne - kanskje antar han til og med at ordene betyr det samme for dem begge. Dersom det er riktig at all kommunikativ erfaring er basert på gyldighetsbedømmelser av det som kommuniseres, altså en form for deltakelse i senderens livsverden, kan ikke Skjervheims skille mellom en objektiverende og en subjektiverende holdning være annet enn en abstraksjon. Visst nok en abstraksjon som tilskueren (den forskeren som "ser verden utenfra") tror på, men allikevel umulig ifølge fenomenologi, sier Habermas. Han tolker "fenomenologiens far", Edmund Husserl, slik at Husserl karakteriserer oppnåelsen av forståelse som en ontologisk egenskap. Som et grunnleggende trekk ved menneskets eksistens (Habermas1984:107).
Habermas er på sin side opptatt av å begrunne at all forståelse mellom ego og alter bygger på gyldighetsbedømmelser av alters handlinger og ytringer. Selv en ren beskrivende - "ikke-deltakende" - redegjørelse for hva andre gjør og sier forutsetter en rasjonell fortolkning av denne typen. Men hvor henter så ego sitt grunnlag for gjøre seg opp en mening om gyldigheten av alters handling? Habermas svar er at bl.a. Skjervheim, er for ensidig opptatt av kommunikasjonsprosessen mellom isolerte, subjektive, sinn og ikke tilstrekkelig oppmerksom på alle de sosiale, institusjonelle, og materielle omgivelsene som kommunikasjonen foregår i, som betyr noe for hvordan folk oppretter mening og (felles) forståelse.

In order to understand an utterance in the paradigm case of a speech act oriented to reaching understanding, the interpreter has to be familiar with the conditions of its validity; he has to know under what conditions the validity claim linked with it is acceptable, that is, would have to be acknowledged by a hearer. But where could the interpreter obtain this knowledge if not from the context of the observed communication or from comparable contexts? He can understand the meaning of communicative acts only because they are embedded in contexts of actions oriented to reaching understanding.(...)Thus the interpreter cannot become clear about the semantic content of an expression independently of the action contexts in which participants react to the expression in question with a "yes" or a "no" or an abstention. (Habermas 1984:115).

En av de få sosiologiske teoriene som har engasjert seg i dette spørsmålet om hvordan sosiale situasjoner og samhandling danner kontekster som former meningsinnhold (i kommunikative handlinger såvel som begreper og objekter), er symbolsk interaksjonisme. Det går an å hevde at interaksjonismens "program" lever opp til Skjervheims deltakende og forstående vitenskapsideal og samtidig legger mye vekt på å koble forståelsen av meningsinnhold til sosiale omgivelser hvor mennesker handler.

5.3 Symbolsk Interaksjonisme

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

George Herbert Mead blir gjerne ansett som opphavsmannen til symbolsk interaksjonisme, mens det var Herbert Blumer som gav den navnet og var den ivrigste forkjemperen for denne tradisjonen (Collins 1994). Jeg har valgt å presentere symbolsk interaksjonisme, som jeg også vil kalle samhandlingsteori, via Blumer, og å gi noen eksempler på hvordan interaksjonisme er blitt anvendt av andre forskere.
Blumer hevder at studiet av mening har vært en forsømt vitenskapelig aktivitet. Når tingenes mening har blitt undersøkt, har konklusjonene vært enten at meningen ligger "inherent in the thing that has it (....)" (Blumer 1986:4) og dermed er uproblematisk å oppdage (et bord er et bord, en ku er en ku osv.), eller at meningen i et fenomen (f.eks et bilde, en blekkflekk eller et ord) er knyttet til det som utgjør mottakerens psykologiske resepsjonsapparat (Blumer 1986:4). I symbolsk interaksjonisme hevder man at det er verdt å studere nøye hvordan objekter, personer, begreper osv. får mening. Det er fordi mennesker handler henimot ting på grunnlag av den mening som tingen har for dem (Blumer 1986:3). Interaksjonisme kritiserer andre retninger for å betrakte mening som kun det som representerer noen andre og mer "egentlige" faktorer som f.eks normer, statussøking eller gruppetilhørighet (Blumer 1986:2).
Symbolsk interaksjonisme oppfatter mening som et produkt av samhandling i situasjoner.

Symbolic interactionism views (...) meaning as arising in the process of interaction between people. The meaning of a thing for a person grows out of the ways in which other persons act toward the person with regard to the thing. Their actions operate to define the thing for the person. (Blumer 1986:4) [mine uthevelser].

Blumer gir her en slags regel for hvordan mening blir til: For det første blir mening ikke til i et sosialt vakuum, men springer ut av situasjoner der mennesker handler sammen. For det andre blir meningsinnholdet i omgivelsene til gjennom en fortolkningsprosess som både er et individuelt anliggende og et kollektivt anliggende fordi mennesker gjerne blir enige om en definisjon av den situasjonen de står oppe i. For det tredje er det altså det meningsinnholdet som opprettes i hver enkelt situasjon som er fundamentet for hvordan mennesker velger å handle.
Det siste punktet, sier Blumer, skiller også interaksjonisme fra andre tilnærminger til mening. Han tenker her på de som ser aktøren som en som bare "handler ut" noen forhåndsdefinerte verdier mot et ferdig definert meningsinnhold. Her kunne man tenke på noen av de variantene innen kulturstudier som Wendy Griswold er kritisk til (Griswold 1987): Det gjelder tilnærminger til mening som opererer innenfor et bestemt begrep om en "kultur", hvor tingenes meningsinnhold behandles som uttrykk for mentaliteten hos en bestemt sosial gruppe og hvor handling nærmest blir forstått som praktisering av kulturens forhåndsetablerte mening.
I kontrast til slike tilnærminger hevder Blumer at menneskers bruk anvendelse av meningsinnhold skjer som en fortolkningsprosess, hvor aktøren a)"samhandler med seg selv" i den forstand at han inngår i en intern "samtale" og gjennom denne prosessen praktiserer b)en behandling av meningsinnhold hvor han som aktør "(...) selects, checks, suspends, regroups and transforms the meanings in the light of the situation in which he is placed and the direction of his action" (Blumer 1986:5). Hver ny situasjon representerer med andre ord en potensiell nydefinering av et gitt meningsinnhold.
Blumer viderefører som sagt mange av G.H.Mead sine idéer. Mead bruker begrepet "refleksivitet" om det å være både subjekt og objekt for seg selv i sin egen bevissthet. Refleksiv handling, er handling som er utfallet av en mental prosess hvor hver enkelt "tar den andres perspektiv på seg selv", som Mead sier (Mead 1962). Den enkelte aktør forespeiler seg den sannsynlige reaksjonen fra andre, bygget på generaliseringer fra erfaring om tidligere situasjoner og tidligere møter med andre.
Det er på dette grunnlaget at jeg mener at symbolsk interaksjonisme, på en sosiologisk måte, bidrar til en forståelse av hva det vil si å forstå mening.
Før jeg går videre med å gjengi noen empirisk orienterte eksempler på bruk av symbolsk interaksjonisme, vil jeg forsøke å illustrere hvordan betegnelsenes meningsinnhold er åpent for forhandling mellom ulike aktører i rockeverdenen. Eksempelet er hentet fra musikkavisen Puls Furore som ved siden av magasinet Beat er en såkalt "premissleverandør" for rockeverdier i Norge.

Rock'n'roll
PF.Rock, ja. De fleste vil vel oppfatte rock og tekno som uforenlige verdier, kulturelle motpoler, og som to miljøer som ikke trår over hverandres grenser. DJ-Strangefruit, derimot, ser på teknoen, eller i alle fall deler av den, som rockens direkte viderefører:
DJ-Str."Chemical Brothers og Underworld er 90-åras rock'n'roll, både med innstillingen deres og måten de lager musikk på [mine uthevelser]. Jeg kan ikke fatte hvorfor John Lydon gjenforener Sex Pistols, når han egentlig holdt på med ting som var mye mer interessante. Det han gjorde med Leftfield var en mye mer "rocka" greie enn å gjenforene et gammelt pønkeband, og det var Public Image Ltd. også, forresten. En såkalt rockeartist som Lenny Kravitz er mye mindre rocka enn Chemical Brothers. Det er de som er 90-tallets Led Zeppelin og Doors"12.

Journalisten åpner med å skille genrene rock og techno. Deres verdisystemer, deres kulturelle karakter og deres sosiale forankring i ulike miljøer. DJ-Strangefruit definerer derimot begrepet "rock" som delt i to nivåer; et musikalsk nivå og et mentalt nivå som handler om innstilling til å lage musikk. Det er forskjell på å spille rock og å være rocka. Technoen viderefører denne rocka innstillingen i DJ-Strangefruits øyne, selv om - eller kanskje nettopp fordi - den bryter med rockemusikkens genrekonvensjoner. Når "rock" blir betegnelsen på den musikken som de som er rocka produserer, kan man spissformulere resultatet slik at det er technomusikken som er rock, og ikke rockemusikken.

5.3.1 The fabrication of meaning
I artikkelen "The Fabrication of Meaning" analyserer Wendy Griswold anmeldelser av forfatteren George Lammings verker i forskjellige nasjoner. Antakelsen hennes er at det meningsinnholdet som et litterært verk får, varierer mellom forskjellige lesermiljøer. Lesermiljøene er her representert ved litteraturkritikerne som er den litterære eliten i de respektive landene. Det som forutsettes invariant er altså nivået av kjennskap til litteratur, mens det som forventes å variere er anmeldernes nasjonale identitet og deres litterære bakgrunn - altså hva slags litteratur man har kjennskap til fra før. Det som er interessant her, er ikke bare at Griswold finner variasjoner i måter å lese tekstene til Lamming på mellom ulike lands kulturelle eliter, men også at hun mener å kunne fortelle noe om "characteristic `ways of seeing' found in the societies as a whole" (Griswold 1987:1083). Hun gjør dette selv om hun er klar over de metodiske problemene knyttet til en slutning om at en litterær elites forståelse er den nasjonale litterære forståelse.
Med denne komparative analysen er Griswold i stand til å vise at mening oppstår i interaksjonen mellom leser, tekst og den sosiale omgivelsen. Leseren har på forhånd en forventningshorisont som han eller hun dekoder det litterære materialet med. Forventningshorisonten er resultatet av leserens kulturelle og sosiale bakgrunn, som f.eks. nasjonalitet, kjønn, klasse eller yrke, hevder hun (og forventninger til kulturelle objekter varierer mellom ulike sosiale kategorier). Hver kategori har "distinctive way(s) of seeing", et sett av forutantakelser og forhåndskunnskaper om hva som er viktig og relevant, og hva man bør lete etter når man skal avgjøre meningsinnholdet i en tekst. Ifølge Griswold, er disse måtene å se på, disse "blikkene" på kulturelle objekter, en sosial konstruksjon som er skapt gjennom sosialt liv. Derfor kan man ikke se bort ifra den sosiale konteksten som et hvilket som helst verk erfares i, nærmere bestemt alle de andre aktørene innenfor det "miljøet" som anmelderen henvender seg til.
Griswold forutsetter at en studie av litteraturkritikk fra flere nasjoner kan si noe relativt entydig om forskjellige "blikk" som er operative i forskjellige lesermiljøer (Griswold 1987:1083). Denne forutsetningen kan forsvares ved at litteraturkritikk er en sosial prosess, blant annet i den forstand at kritikeren delvis utformer sin kritikk ut i fra en antakelse om hva leseren, som den generaliserte andre, synes er viktig å ta i betraktning når man skal forstå meningen i et verk.
Det både litteraturkritikere, musikere og kunstformidlere har som gjør dem skikket til akkurat denne jobben, er for det første den kompetansen som de har opparbeidet seg og for det andre at man arbeider ut ifra en definisjon av sin oppgave som er i overensstemmelse med andres oppfatning. På denne måten oppstår, og videreføres, ulike produksjonssystemer for f.eks. systemer som litteratur eller billedkunst. Slike systemer kan sies å være eksempler på det som Blumer kaller joint action (Blumer 1986:17 ). Her kan vi kalle det for "samarbeidssystemer".

5.3.2 Art Worlds
Med utgangspunkt i Blumers påstand om at mening aldri fullstendig ligger iboende i objektet, studerer Howard Becker de samarbeidssystemer som han kaller kunstverdener (Art Worlds). Han påpeker hvordan sammensetningen av alle aktiviteter som foregår innenfor denne verdenen gjør et objekt til et "kunstverk". Becker hevder at for at kunst-gjenstander og kunstneriske handlinger skal få mening som "kunst" må det kunne gå fram av dem at de er produsert etter visse konvensjoner som er særskilte for den typen produksjon som foregår i en kunstverden. Et kunstverk skal lages av en person med spesielle nådegaver som kjennetegner en kunstner, det skal komme til verden p.g.a autonome kunstneriske motiver som kunstnerens kall, og det skal ha blitt produsert etter en spesifikk kunstnerisk arbeidsmetode som skiller seg fra framgangsmåtene i annen vareproduksjon (Becker 1984). Det særskilt interaksjonistiske aspektet ved Beckers begrep om kunstverdenen, er at han tenker seg at det er den sosiale organiseringen av arbeidsoppgaver innen en kunstverden, som bestemmer hvordan kunstverk klassifiseres og vurderes - dvs. hvilken mening de får.
For å ta et nærliggende eksempel, er spørsmålet om hva som skal kalles hva innen ulike kunstformer til en viss grad bestemt av hvordan den enkelte kunstverdenen allerede er organisert.

Whether jazz is really music or photography is really art, whether free-form jazz is really jazz and therefore music, whether fashion photographs is really photography and therefore art, are discussions, among other things, about whether people who play free-form jazz can perform for the already existing jazz audience and whether fashion photographs can be exhibited and sold in important galleries and museums. (Becker 1984:135).

Becker legger vekt på den institusjonelle organiseringen av en gitt kunstverden som sentral faktor i hva som kan få mening som "kjerne" og "periferi" i en betegnelse. Kunne vi for eksempel forestille oss et kjerneinnhold i rockbegrepet? Ville eventuelt denne kjernen avhenge av hvilke formidlingskanaler som eksisterer innenfor det man kan kalle rockeverdenen?
Det er ingen tvil om at rockeverdenen er en kunstverden som krever svært mange bidragsytere og ofte store materielle ressurser gjør sitt til at en rockekonsert skal finne sted slik vi kjenner dem. Beckers påstand er at eksistensen og sammensetningen av disse ytelsene har en god del å si for hvordan en skulptur, et musikkstykke osv. kommer til verden og hva det uttrykker: The Beatles sluttet å holde konserter fordi hverken de selv eller publikum kunne høre hva de spillte. Datidens lydanlegg kunne ikke overdøve tusener av hylende tenåringer. På et tidspunkt opphørte The Beatles' konserter å gi mening som musikk-konserter og "ble" til noe annet (hysteri, opprør, happening osv.). The Beatles' musikk ble dessuten en helt annen etter at turneene opphørte, de begynte å lage mer "avansert" popmusikk, delvis fordi de nå slapp å bekymre seg for å være i stand til å framføre musikken "live".
På den ene siden var musikkteknologiens utilstrekkelighet i forhold til organiseringen av konsertene en viktig faktor for The Beatles' videre komponering. På den andre siden var også musikkteknologiske nyvinninger som opptaksmaskiner med flere spor, og nye effekter en viktig endring. Lydteknikerrollen ble etter hvert forstått som en mer kreativ rolle som krevde kunstnerisk talent såvel som tekniske ferdigheter (Becker 1984:18). Etter en periode ble god lyd og et bevisst sound en konvensjon og denne konvensjonen var en avgjørende forutsetning for forestillingen om at rockemusikk var en kunstform og forestillingen om "lydbildet" som kunstobjekt.
Ved å kjenne til konvensjoner, kan altså hvert enkelt medlem av en kunstverden foregripe andre medlemmers reaksjoner på sine handlinger. Det kan være en kunstner som vil uttrykke noe bestemt og funderer på hvordan han eller hun skal gå fram for å få fram meningen i budskapet. Hvilke formidlingskanaler man skal prøve, hvilke materialer man skal bruke eller hvilken ytringsform man skal ty til osv. er spørsmål som kunstnere må tenke gjennom for å foregripe de reaksjonene de ønsker og ikke ønsker. Det kan også være kunstformidlere som ønsker å legge opp arrangementer slik at enten flest mulig eller noen utvalgte vil gå på utstilling, konsert eller teater.

5.4 Avslutning

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Et samarbeidssystem representerer en sosial ramme rundt aktiviteter hvor det oppstår spesifikke konvensjoner og forventninger om "hvordan ting skal gjøres". Dette betyr ikke at mennesker nødvendigvis handler på den måten de tror andre ønsker eller forventer at man skal. Det betyr at mennesker må ta disse forventningene i betraktning. Enten man vil bryte reglene, eller holde seg til dem. Dette skjer ikke minst på grunnlag av kjennskap til de konvensjonene som gjelder og de andre aktørenes forventninger innenfor et gitt samarbeidssystem.
For det formålet som denne oppgaven har, er det etter min mening fornuftig å bruke et perspektiv på rock som en kunstverden. Støtteordningene til rock kan kanskje være et nytt element i denne verdenens oppbygning. Nye ressurser blir tilgjengelige og nye arbeidsoppgaver oppstår med hensyn til dem. Å fokusere på rock som et samhandlingssystem, kan belyse hvordan meningen i begrepet "rock" er en dimensjon som stadig blir gjenstand for forhandling, omdefinering og revisjon, når "rockere" og andre kulturinstitusjoner skal etablere rutiner, fordele ansvar og sette tildelingskriterier for statlig støtte til rock.
I neste kapittel skal jeg prøve å ta disse teoretiske prinsippene i bruk. Jeg vil gå inn på spørsmålet hvem er aktørene i rockeverdenen? Og deretter betrakte noen måter som statlig støtte kan komme til å påvirke hvordan disse aktørene skaper musikalsk mening.


12 Hentet fra Puls Furore nr.18 1996

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Are Branstad: Rock og statlige støtteordninger - en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»

Copyright © 1998 forfatteren
Høgskolen i Vestfold