|
  
4. KAPITTEL: STRUKTURERING AV ORGANISASJONSLIVET
I forrige kapittel ble behovet for organisering og struktur understreket. Uten "organisasjonelle strukturer" i rockeverdenen, gikk pengene lett til "sosionomrock". Dette behovet er et resultat av kulturmyndighetene ønsker stabilitet og kontroll over offentlige midler, slik at institusjoner som administrerer statlige midler må kunne vise til noenlunde systematikk og struktur både i forvaltnings- og mottakerleddet. Rock-organisasjonene, som ønsket mer innflytelse over midlene, måtte derfor strukturere og stabilisere de interne forholdene i "rockemiljøet".
I dette kapittelet vil jeg spørre etter konsekvensene av struktureringen av rockens organisasjonsliv. Hvordan påvirker dette organisasjonenes atferd? Dette vil jeg svare på ved å studere hvilke genre og hvilke aktører organisasjonene ser på som "sitt" område. Når jeg ser på dette som viktig for oppgaven, så er det fordi jeg mener at rock-organisasjonenes er en av de aktørene som definerer meningen i begrepet "rock" gjennom måten de handler på.
Samlet Norsk Rock er bygget opp slik at fire enkelte organisasjoner representerer ulike interessegrupper: RIO representerer utøverne på amatørnivå og mellomsjikt, NRF rockeklubbene og andre konsertsteder, AKKS representerer jenter i rockemiljøet og Gramart de profesjonelle utøverne. Som nevnt kan samlingen av rock-organisasjonene forstås som et uttrykk for singularisme som konvensjon i kulturpolitikken. Samlingen av disse organisasjonene kan også forstås som et forsøk på å signalisere overfor kulturmyndighetene at rock er en kulturform med bred oppslutning blant folk, ved å legge sammen organisasjonenes medlemstall. På denne måten oppstår en organisasjonsstruktur på basis av begrepet "rock" som musikkgenre, selv om flere av organisasjonene ikke i utgangspunktet var opprettet spesielt for rockemiljøet. En av informantene mente at dette har skapt en binding til rockbegrepet som er uheldig:
Den situasjonen vi er inne i nå, er det jeg kaller "genretåke" og den må vi komme ut av. Det har kanskje blitt bedre nå enn det har vært m.h.t. genrerigiditet10, men det har vært regelen at man organiserer på bakgrunn av musikkgenre. Det er på vei ut, men allikevel er det fortsatt et problem. Jeg mener at musikere bør organisere seg utenom genre, som musikere og ikke enten som jazzmusiker eller rockemusiker. Jeg har sjøl vært bidratt til å bygge opp den genreavgrensede strukturen gjennom arbeidet med å bygge opp SNR. Feilen ligger i at man bygger organisasjonsstrukturer og legitimerer det med at man gjør dette for rocken. Så slår man sammen alt og alle som har med rock å gjøre i en samlet organisasjon; musikkaviser, musikere, arrangører og nærradioer.
Rock-organisasjonene kan kanskje sies å utgjøre det som Paul DiMaggio og Walter Powell kaller et "organisasjonsfelt" (DiMaggio og Powell 1991 og DiMaggio 1991). Organisasjonsfelter blir til gjennom en "strukturasjon" av ulike institusjoner og organisasjoner som jobber med noe felles (DiMaggio og Powell 1991). Strukturasjon betyr en økning i samhandling mellom organisasjoner, skarpere definerte grenser mellom dem m.h.t. hvem som har makt og hvem som samarbeider, vekst i informasjonsmengden som organisasjonene må være orientert i og utviklingen av en gjensidig bevissthet blant organisasjonene om at de står i et forhold til andre organisasjoner innen samme område.
De enkelte organisasjonenes virkeområder innen SNR kan sies å ha blitt strukturert som en konsekvens av den offentlige støtten. Dette er mest tydelig i forholdet mellom RIO og Gramart. Begge organisasjonene representerer musikernes interesser, men for å oppnå støtte til begge de to organisasjonene ble ansvarsområdene delt (jfr.s.25).
SNR ble opprettet fordi det ble ansett som nødvendig at rock-organisasjonene leverte en samlet søknad om støtte til Kulturdepartementet. Senere har SNR blitt den enheten som skal koordinere og samle de enkelte organisasjonenes aktiviteter og formidle all kommunikasjon mellom rock-organisasjonene og staten. Fra å være en paraplyorganisasjon, har SNRs innflytelse overfor de enkelte rock-organisasjonene vokst betraktelig; "det har vel heller vært sånn at SNR har styrt de fire andre, enn omvendt" som en informant sier.
4.2.1 Isomorfi mellom ideelle og kommersielle aktører
DiMaggio og Powell hevder at strukturasjonen av et organisasjonsfelt bl.a fører til at en av de viktigste faktorene som organisasjoner må ta hensyn til, er andre organisasjoner (DiMaggio og Powell 1991). Et uttrykk for dette er f.eks. at de enkelte organisasjonene har blitt mere ekspansive. De vektlegger verdien av å representere mange medlemmer snarere enn å verve bare medlemmer som "passer inn" i en bestemt gruppe. Med DiMaggios og Powells begreper kan man kanskje her snakke om en tendens i retning av organisasjonsisomorfi mellom kommersielle og ideelle organisasjonsaktører (DiMaggio og Powell 1991).
Både stemmefordelingen innen SNR og den interne fordelingen av statlig pengestøtte mellom de enkelte organisasjonene skal til en viss grad avspeile forholdet mellom dem, målt i størrelse og aktivitet og omsetning. Dette fører til en viss konkurranse mellom organisasjonene om å være størst med hensyn til disse parameterne Forholdet mellom Gramart og RIO er et eksempel på en slik konkurranse om medlemmer, der Gramart oppnådde flere stemmer i SNR, delvis p.g.a. høyere medlemstall. Organisasjonenes svar på at makt blir fordelt på denne måten, er en ekspansiv strategi m.h.t. verving av medlemmer og legitimering av egen virksomhet rettet mot offentlige myndigheter. "Vekst" blir stikkordet m.h.t. medlemstall, utbredelse og omsetning.
Dette kan resultere i at (1) ideelle organisasjoner som rock-organisasjonene får oppbygning, målsetninger og organisasjons-kulturer som ligner på kommersielle organisasjoner. Som betyr at det (2) blir mindre "lønnsomt" å operere med sterke kulturelle avgrensinger av virksomheten til organisasjonen. Det gjelder for organisasjonenes ledere å utvide - ikke avgrense - organisasjonens virkefelt. Staten premierer dessuten mangfold og en inklusiv politikk. (3) "Den kulturelle økonomiens logikk" blir at det å formidle kultur til mange gir større utbytte både i penger og prestisje, snarere enn at prestisjen er bundet til å formidle rock-kultur til en rock-kulturell elite. Ideelle organisasjoner kan på denne måten bli mer orientert mot å finne en struktur, kultur og handlemåte som gjør at de når ut til mange, snarere enn noen få. Rock-organisasjonene kan på denne måten komme til å lete etter nye markeder gjennom å anerkjenne nye stilretninger som en del av rockbegrepet - altså basere politikken på genreoverskridelser i motsetning til genreavgrensning.
4.2.2 Normativt press
Organisasjonsisomorfier betyr også at organisasjonene på et felt begynner å ligne hverandre i struktur, kultur og resultater. Her vil jeg trekke fram det kulturelle aspektet ved samlingen av rock-organisasjonene, som kan ses som et eksempel på det DiMaggio og Powell kaller "normativt press" mellom organisasjonsmedlemmene (DiMaggio og Powell 1991:70). Normativt press hevder de, oppstår ofte i forbindelse med dannelsen av profesjonsgrupper innen et organisasjonsfelt. Når organisasjonene tenderer mot å ligne hverandre, dannes kollektive oppfatninger om hva som utgjør den gjeldende profesjonens idealer.
Innenfor rock-organisasjonene, blir oppfatningene om hva "rock-kompetanse" (se side 60) er for noe, en kilde til normativt press omkring hva som er spesielt og bra med rockens organisasjonsmedarbeidere som profesjonsgruppe. Den gjeldende kollektive oppfatningen om hva "rock-kompetanse" innebærer, er at den dreier seg om rockens konvensjoner snarere enn nye innovasjoner, om kjernen av rockbegrepet snarere enn periferien osv. Styrkeforholdet mellom organisasjonene innen SNR er slik at NRF, som er den eldste, og mest etablerte, har flest stemmer og etter alt å dømme mest innflytelse. Mye kan tyde på at NRF for det første er den organisasjonen som i størst grad er i stand til å definere situasjoner for andre og for det andre at NRFs dype kulturelle tilhørighet i "rockemiljøet" gjør den relativt "rock-puritansk" orientert. Der hvor de mindre etablerte musikkstilene innenfor rocken har blitt støttet gjennom det som kan kalles "rockemillionene", har det utløst enkelte protester fra medlemmer av rock-organisasjonene.
I vårhalvåret består (...) Rikskonsertenes satsing på "rock og beslektede musikkformer" av to lys- og techno-show iscenesatt av Helge Gaarder (...) -Rikskonsertenes "rock-satsing" er veldig "beslektede musikkformer". Jeg tror rock-Norge kunne fått mye mer ut av disse pengene enn hva tilfellet er i dag11.
Det er daværende leder i NRF som sier dette i avisen Puls Furore. Her blir støtte til tiltak som ligger i periferien av rockbegrepet tolket som penger som ikke kommer rock i Norge til gode. Underforstått er det altså slik at rock og techno er, som en medarbeider i den samme avisen har sagt det, "kulturelle motpoler, og som to miljøer som ikke trår over hverandres grenser" (jfr.s.42). Dette kunne tolkes som genrerigiditet i musikksmaken hos dem som steller med organiseringen av rockeverdenen. Rock-kompetansen som profesjonsideal kan i dag være en kilde til både seleksjon og sosialisering av nye organisasjons-medarbeidere henimot en genreavgrensende organisasjonskultur.
En konsekvens av statlig støtte har vært at det har skjedd en "strukturasjon" av organisasjonslivet i rockemiljøet. Der det før fantes adskilte organisasjoner som valgte aktivitetsområder og handlingsmåter mer eller mindre uten hensyn til andre organisasjoner, er rock-organisasjonene i dag blitt medlemmer av et slags organisatorisk fellesskap hvor hver organisasjon til en viss grad tilpasser seg de andre.
Statlig støtte har blitt tildelt gjennom Samlet Norsk Rock og fordelt videre til de enkelte organisasjonene etter hvor mange medlemmer, hvor stor aktivitet og hvor stor omsetning organisasjonene har. For å få innflytelse ved å ha flest stemmer i SNR og få mest mulig av det totale beløpet som staten bevilger, må derfor organisasjonene ekspandere. På den måten blir de mer like kommersielle aktører i det de støtter opp om. Det gjelder blant annet å verve mange medlemmer - å ikke ekskludere noen - og det gjelder å tilby tjenester som mange etterspør.
Det finnes allikevel tendenser til at noen organisasjoner er opptatt å avgrense organisasjonsvirksomheten til de genrene som man kan si utgjør en "kjerne" i rock-begrepet i en genrevitenskapelig forstand. Særlig gjelder dette personer innenfor Norsk Rockforbund og siden dette er en organisasjon som kan opprettholde et visst "normativt press" på hva andre organisasjoner skal være opptatt av.
Dette kapittelet danner grunnlag for en diskusjon i kapittel nummer 8, hvor jeg ser på reaksjonene innen "rockemiljøet" på at organisasjonene ser ut til å være opptatt av sin egen vekst, av å støtte de "kommersielle" og profesjonelle og ikke virker interessert i "grasrota". Jeg har sett det som nødvendig å plassere dette kapittelet her, av hensyn til kontinuiteten av resten av oppgavens kapitler, selv om det neste kapittelet (nr.5) vil medføre et brudd i kontinuiteten fra dette kapittelet. Nå vil jeg nemlig gå inn på de teoretiske prinsippene for hvorfor mening er viktig å studere og hva det vil si å forstå mening.
10 Genrerigiditet betegner en struktur eller en orientering som dreier seg om å rendyrke en genre ved å definere strenge kriterier for hva som skal gjelde som "ekte" eller "egentlig" innen en genrebetegnelse (f.eks rock).
11 Hentet fra PulsFurore nr.5 1997   
Are Branstad:
Rock og statlige støtteordninger - en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»
Copyright
©
1998
forfatteren
Høgskolen i Vestfold
|