Are Branstad: Rock og statlige støtteordninger
- en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»
Copyright © 1998 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

3. KAPITTEL: POLITISKE FORHOLD AV BETYDNING FOR ROCKSTØNADENE



3.1 Innledning

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

I dette kapittelet vil jeg spørre hvordan "rockpolitikken" former og formes av allmenne oppfatninger om rockemusikk: Hvilke forestillinger om rock bygger egentlig "rockpolitikken" på? Hvilken påvirkning har rockpolitikken i neste omgang på disse forestillingene?
Begreper som "rock", "rockerne" og "rockemiljøet" er, som Howard Becker sier, begreper hvis mening er udefinerbar for dem som bruker dem, men allikevel er allment kjent og akseptert (Becker 1984 :199). Begrepet "rock" avgrenser ikke et bestemt kulturpolitisk virkefelt og derfor er det åpninger for mange tolkninger om hva "rockpolitikk" skal handle om og hvem "rockpolitikken" skal gjelde for. Noen oppfatninger om både rockens og kulturpolitikkens vesen kan dessuten ha større gjennomslagskraft enn andre i ulike historiske kontekster.
Først i dette kapittelet vil jeg legge fram noen oppfatninger om rock i et eksempel fra en annen studie av rock og kulturpolitikk. Deretter vil jeg bruke dette eksempelet som bakgrunn for å vise hvordan interesseorganisasjoner er sosialt og historisk plasserte aktører og at deres handlinger må forstås på bakgrunn av den sosiale og politiske verden de er en del av og hvilket spillerom disse forholdene skaper.

3.2 Rockbegrepets mange betydninger

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Paul Rutten skriver i artikkelen "Popular Music Policy: A Contested Area - The Dutch Experience" at:

Music policy is based on the dominant social conceptions of music`s value and meaning. These conceptions can be seen as constructions of reality and not necessarily as reflections of real circumstances. (Rutten 1993:50).

Innen kulturpolitikken, som i andre samfunnsområder, handler mennesker på basis av den mening som en ting eller et begrep gir for dem5. I en studie av kulturpolitikk og populærmusikk i Holland hevder Paul Rutten at politikken dirigeres av forestillinger og antakelser om faktiske forhold, hverdagskunnskaper som man hverken kan bevise eller motbevise, men som har gyldighet som "sannheten om rocken". Men påvirkningen kan også gå den andre veien; kulturpolitikk virker tilbake på udefinerbare, men kjente og aksepterte begreper som for eksempel "rock". Politikken produserer reelle situasjoner som virker tilbake på meningsdannelsen ved at den tilføyer en institusjonell virkelighet (tildelingskriterier, forvaltningsansvar, kompetanseformer) som bekrefter eller motsier eksisterende forestillinger. Påstanden til Paul Rutten kunne med andre ord også formuleres omvendt: "the dominant conceptions of music's value and meaning is based on music policy".
Rock såvel som klassisk musikk kan beskrives som kulturformer som har blitt ilagt et meningsinnhold gjennom kamper mellom samfunnsgrupper. En viktig forskjell mellom rock og klassisk musikk, sier Rutten, er at klassisk musikk nesten uten unntak blir forstått som kunst, mens rock har hele fire kategorier av mening (Rutten 1993:38). En av dem er at rock er underholdningsmusikk og en salgsvare, beregnet på å behage og underholde og bidra til økt privat konsum. En annen er at rock er det nedrige, blasfemiske og opprørske i musikalsk drakt. Her blir rockemusikken i seg selv koblet til opprør, kriminalitet, løssluppen seksualitet og rusmisbruk. Rock er her et samfunnsmessig problem. En tredje oppfatning er rocken som problemløser eller problemforebygger. Ungdommen er problemet, mens musikkinteressen deres kan ha positive forebyggende effekter, ved at den gjør hverdagen deres mer meningsfull. Den siste oppfatningen er at rock er en fullverdig kunstform som har sine egne kriterier og regler for bedømmelse av kunstnerisk kvalitet (Rutten 1993:38).
"The Dutch experience" som Paul Rutten beskriver, viser at de dominerende kulturelle paradigmene som råder i bestemte historiske perioder former hvordan disse forhandlingene foregår. I 1975 skrev medlemmer av rockemiljøet i Nederland som kalte seg Stichting Popmuziek Nederland (Dutch Rock Foundation - SPN) et forslag til landets Kulturmyndigheter om å støtte ikkekommersiell rockemusikk. SPN mente at dagens (1975) tilstand i rocken var den at rockeband måtte underordne seg de økonomiske lovene i musikkbransjen. Kommersialismen forhindret derfor den kunstneriske utfoldelsen og kreativiteten som rockemusikken potensielt hadde, hevdet SPN. Siden 1975 har SPN mottatt statlig støtte, på grunnlag av forestillingen om et segment av rockemusikken som eksisterer etter ikkekommersielle normer. Rutten skriver at:

The SPN policy can be described as a permanent necessary manoeuvring between different positions: on the one hand rejecting marketing principles because the one and only founding institution (the Ministry of Culture) demands this, and on the other hand necessarily dealing with the music market as an integral part of its field of operations. (Rutten 1993:48).

SPNs argumentasjon var etter alt å dømme, lånt fra den logikken som er rådende på andre kulturelle områder. Kunstneriske felt som lenge har hatt en relativ autonomi, hvor reglene på feltet er, som Pierre Bourdieu sier, "the economic world reversed" (Bourdieu 1993): Hvor kommersiell suksess vil mest sannsynlig skade kunstnerens status som "kunstner". SPNs dilemma var at deres oppgave var å promotere ikke-kommersiell musikk gjennom et system som er basert på økonomisk vinning.

3.3 Rockpolitikken som en del av den kulturpolitiske helheten

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

Statsstøtte til rock og nærliggende musikkformer er en del av den samlede norske kulturpolitikken. På en eller annen måte skal "rockemillionene" støtte opp om kjerneverdiene som landets kulturpolitikk bygger på. Hvis rockemillionene skal oppfattes som et solid og sunt kulturtiltak, må avgjørelsene i alle forvaltningsledd kunne forsvares på grunnlag av noen forholdsvis bredt aksepterte kulturverdier. Her vil jeg gå inn på hovedlinjer i den norske kulturpolitikken og hvilken betydning de har hatt for utformingen av "rockpolitikken". Gjennom å knytte "rockpolitikken" til noen hovedpilarer i kulturpolitikken vil jeg forøke å svare på problemstilling nr.1 og 2.

3.3.1 Kulturbegrep i endring
Et avgjørende forhold for realiseringen av "rockemillionene" var at selve begrepet "kultur" omfattet både den kultur som tradisjonelt oppfattes som kunst og amatørkultur og ungdomskultur. Det har altså å gjøre med overgangen til et mer relativistisk kulturbegrep fra det tidligere kvalitative kulturbegrepet som fram til 70-tallet var det konstituerende begrepet for norsk kulturpolitikk. Det utvidede kulturbegrepet er en av hovedpilarene som kulturpolitikken er fundert på i dag (Mangset 1992). Begrepsutvidelsen grunner i arbeiderbevegelsens ønske om å demokratisere kulturlivet, som den fra mellomkrigstid av så på som elitistisk og udemokratisk. Den kulturpolitiske strategien ble å integrere den tradisjonelle borgerlige kulturen og den folkelige breddekulturen i ett begrep (Kvarv 1996). Den tradisjonelle kulturen skulle ut til folk flest og folkets aktiviteter skulle også fanges opp i kulturbegrepet.
Den nye linjen var en inkluderende kulturpolitikk framfor den tidligere ekskluderende. Nye aktivitetsområder som frivillige organisasjoner, idrett og amatørkunst ble kulturpolitiske ansvarsfelt så vel som de mer tradisjonelle kulturaktivitetene, særlig i og med kulturmeldingen "Ny norsk kulturpolitikk" fra 1974. I et historisk perspektiv kan vi se følgende elementer som dukker opp i Arbeiderpartiets målformuleringer og som peker fram mot dagens bilde:

a) Kulturrelativismen som bygger på likeverdsprinsippet og motvirker kulturelitisering. Idealet er at "alle varianter for kultur og uttrykk for kultur må forstås ut fra egne historiske, materielle og samfunnsmessige forutsetninger"
b) Idéen om kulturens sosiale funksjon og samfunnsmessige betydning betyr at kulturaktiviteter kan hindre og forebygge desintegrasjon.
c) Virkemidler mot forflating av kulturlivet rettes mot deler av den underholdnings-baserte kulturen ved å forsterke de mer seriøse og meningsfulle sidene ved den.
d) Kulturuttrykk skulle være et relevante og meningsfulle for folk flest og et identitetsskapende element i hverdagen (Kvarv 1996 og Mangset 1992).
Disse punktene har sannsynligvis bidratt til å plassere rocken innenfor, snarere enn utenfor kulturbegrepet, samt til å gjøre barne- og ungdomsarbeid og rockemusikk til kompatible kulturverdier og aktivitetsområder. Av Kulturmeldingen fra 1993 går det tydelig fram at målgruppen for støtte til rock og beslektede musikkformer er barn og unge, at musikktiltakene skal virke positivt på ungdommens hverdagsmiljø og deres selvutvikling og at musikkaktivitet er positivt holdningsskapende. Mens den offentlige begrunnelsene for støtte til jazz hentes fra jazzens musikalske kvaliteter, begrunnes rockestønadene med at rock er ungdomskultur og livsstil (Ohrem og Bergsgaard 1994:18).
De praktiske/strukturelle løsningene som ble valgt av Kulturdepartementet for gjennomføringen av vedtaket om 5,7 mill.kr. til musikkverksteder for jazz, rock og folkemusikk stemmer i liten grad overens med Forum for Rocks målformuleringer, satsningsforslag og kulturbegrep. At oppgaven med å administrere ordningen ble tildelt Norsk Musikkråd, at den primære målgruppen var barn og unge og at midlene ble fordelt mellom rock, jazz, folkemusikk og samarbeidstiltak, tyder på at departementet la vekt på "rock som ungdomsarbeid" og ikke "rock som kunst". I Arbeiderpartiets rockprogram uttrykker Forum for Rock et ønske om en musikkpolitikk som skal være fri fra andre hensyn enn de rent musikalske, der de forebyggende virkningene skulle oppstå som en naturlig følge av god musikkpolitikk. For Forum For Rock var det viktig at rockestøtten oppnådde troverdighet "inne i miljøet", mens representantene for Arbeiderpartiets kulturpolitiske program måtte sikre seg den politiske og administrative troverdigheten. De løsningene og prioriteringene som ble valgt viser at hensynet til politisk troverdighet kom først.
Dette gjorde ordningen lite populær både i rockemiljøet og blant medlemmene av Forum For Rock. En av informantene som satt i forumet hadde dette å si:

Grunnen til at jeg er negativ til Musikkverkstedordningen er at det var et politisk kompromissresultat, fordi det var en del politiske partier som liksom ikke klarte å akseptere ideen om rockmusikk som et legitimt kunstnerisk uttrykk, sånn at man måtte ha en sånn slags vattering rundt det, ikke sant. Resultatet ble Musikkverkstedordningen. Da kunne man liksom støtte det fordi da støttet man ungdoms tiltak. (....) Det er ikke det at jeg er negativ til rock i ungdomsarbeidssammenheng, men i dette tilfellet så bidro det til å gi dette fremstøtet (vårt) -å gi rock en legitim plass i kulturbildet- det bidro til å gi det et litt sånn corny skjær.

Selv om "rockerne" var negative eller nølende til Musikkverkstedordningen så innebærer den allikevel et steg i retning av en forbindelse mellom Kulturdepartementet og de gryende interesseorganisasjonene innen rock. På det praktisk/administrative nivået gikk Staten inn for et forsiktig korporativt samarbeid med rock-organisasjonene, der disse fikk bidra med fagpersonale til styringsgruppen for Musikkverksteordningen (se avsn.2.2).
Med bakgrunn i denne situasjonen, vil jeg nå forsøke å vise at 1) de ulike retoriske og organisatoriske innsatsene fra forkjemperne for statlig støtte til rockemusikk har resultert i mer samarbeid mellom Departementet og rockeverdenen og 2) rock-organisasjonene har vært en drivkraft med hensyn til å opprette en harmoni mellom deres perspektiver på rock og de norske kulturpolitiske grunnverdiene.

3.3.2 De norske kulturpolitiske hovedpilarene
Per Mangset spør om man egentlig kan snakke om en særskilt norsk kulturpolitisk modell (Mangset 1992). Han finner at det både er tendenser til norske særegenheter og fellestrekk med andre nasjoner, i den norske kulturpolitikken. Han mener at det er for ensidig å hevde at det finnes en norsk kulturpolitikk som gjenspeiler "den norske væremåten", men at norsk kulturpolitikk hviler på følgende sju tradisjonelle hovedpilarer:

1) singularisme
2) likhetsverdier
3) utvidet kulturbegrep
4) lokal forankring
5) puritanisme og paternalisme
6) offentlig støtte
7) markedsregulering og korporatisme
(Mangset 1992:236)

Disse hovedpilarene kan sies å være virksomme på enten et verdimessig nivå eller et strukturelt/praktisk nivå, hvor det siste nivået støtter opp om verdiene i det første og de begge inngår i en enhetlig kulturpolitisk "pakke", som Svein Bjørkås kaller kulturpolitiske program (Bjørkås 1996). Til verdiplanet hører punktene 2)likhetsverdier 3)utvidet kulturbegrep og 5)puritanisme og paternalisme og til strukturplanet hører 1) singularisme 4)lokal forankring 6)offentlig støtte og 7)markedsregulering og korporatisme (Bjørkås 1996). Jeg skal ikke diskutere det kulturpolitiske fundamentet og dets betydning for utviklingen av "rockemillionene" i hele sitt omfang, men ta for meg noen punkter ved disse hovedpilarene som jeg mener har vært av betydning for rock-organisasjonenes "manøvrer"; deres argumentasjon om hva rock handler om og hva som er de beste praktiske løsningene for en kulturpolitikk rettet mot rock.

Utvidet kulturbegrep
Jeg har beskrevet det utvidede kulturbegrep og rockernes forhold til dette i forrige avsnitt. På den ene siden er dette nærmest en forutsetning for rockens inntog på kulturbudsjettet, på den andre siden en form for støtte som var basert på oppfatninger om rock som ungdomsaktivitet. Som en motsats til ideen om "ungdommens musikalske uttrykksform" lanserte Forum For Rock påstanden om at "rock er vår samtids ledende kulturuttrykk" (Ohrem og Bergsgard 1994). Strategien var å orientere rockbegrepet mot et kvalitativt, ekskluderende kulturbegrep etter modell fra tidligere kulturprogram:

Her [i det utvidede kulturbegrepet] har kunstuttrykket vært vurdert som et "virkemiddel" i å skape bestemte typer sosial aktivitet som har vært det egentlige målet og verdibegrunnelsen for politikken. I praksis har dette ført til at man har privilegert noen kunstformer og betraktet dem som uttrykk, mens resten har blitt behandlet innenfor et "aktivitets"-perspektiv. En bevisst politikk på området rock må derfor insistere på å gjenopprette skillet mellom "kunst" og "kultur". Rock er kunst i betydningen uttrykksbestrebelse og ikke kultur i betydningen "jo mere vi er sammen". (Rockprogram s.7)

Forum for Rock så på den gryende aksepten av rock som kultur som et demokratiseringstrekk og i tråd med det utvidede kulturbegrep, men fryktet at kulturpenger skulle bli anvendt som "vikarierende sosialpolitikk". Påstanden om at rock er kunst bør relateres til denne frykten for rock som ungdomsarbeid, fordi det er lite som tyder på at rockerne ønsket denne kunstbetegnelsen i seg selv. Det er relativt vanlig å bruke ord som "kunsten" og "kunstnere" om det "rockerne" oppfatter som kulturelt snobberi og finkultur, og som en informant sier: "Det er ikke så vanlig å bruke ordet kunst på rocketing". Påstanden i rockprogramet må forstås som en retorisk motreaksjon mot kulturbegrepet slik det kom til uttrykk i praksis i "rockemillionene" rundt 1991.
Samtidig var nok dette også et forsøk på å skape en åpning for å inkludere det profesjonelle nivået. Statlig støtte dreiet seg om amatørmusikere fram til 1993/94, mens de senere støtteordningene er i hovedsak retter mot profesjonelle eller halvprofesjonelle utøvere og relativt veletablerte konsertsteder.

Likhetsverdier
Det utvidede kulturbegrepet er forbundet med likhetsverdier. Mangset sier at "Vektleggingen av likhetsverdier, av viljen til å demokratisere kulturen, kan også sies å være en hovedpilar i norsk kulturpolitikk: Det er et uttrykt mål at kulturtilbudene bør formidles til alle, hvor de måtte bo i landet, og hvilket sosialt lag de måtte tilhøre" (Mangset 1992:237). Desentralisering er et vesentlig trekk ved de ulike støtteordningene i dag: For det første finnes Turnè-, konsert- og festivalstøtten og Norgesnettet som begge har som formål en geografisk utjevning av muligheter for artister og publikum og for det andre har det vært mer og mindre vellykkede forsøk på å åpne distriktskontorer for enkelte av rock-organisasjonene.
Forum For Rock og rock-organisasjonene har dessuten argumentert for statsstøtte til rock ved å peke på ulike brudd på likhetsidealet: For det første at mye statlig støtte går til klassisk musikk og opera som er de minst konsumerte musikkuttrykkene, og for det andre at Kassettavgiftsfondet (avgift på uinnspilte musikk- og videokassetter) for det meste kommer den seriøse kunsten til gode, selv om populærkulturelle produkter står for mesteparten av inntjeningen til fondet6. Mangset kaller det første poenget for en politikk som "tar fra de fattige og gir til de rike" (Mangset 1992:44), i og med at det vist at det er både økonomiske og sosiale forskjeller mellom den seriøse og den populære kulturens konsumenter. Alle betaler skatter og avgifter som "i praksis mest kommer et begrenset, sosialt skjevt utvalg av befolkningen direkte til gode" (Mangset 1992:44). Kassettavgiften kan også sies å være i strid med likhetstanken fordi den fører til at "massekulturen subsidierer elitekulturen" (Mangset 1992:44). Statlig støtte til rock har altså et solid legitimeringsgrunnlag i idealene om ressurslikhet og generell samfunnsøkonomisk rettferdighet.
En annen måte å definere likhet på, er å tildele mennesker subsidier etter hvilket kompetansenivå de befinner seg på. Med et uttrykk som "kulturell kompetanse" kan det således rettferdiggjøres at mennesker med høy kulturell kompetanse, enten det er utøvere eller konsumenter av kultur, får mere offentlig støtte enn de som ligger på et lavere nivå. På utøversiden, betyr dette at profesjonelle artister og utøvere får flere støttekroner pr. person enn amatørene. På konsumentsiden betyr det at opera og teater-biletten subsidieres, men ikke biletten til en popkonsert eller en kinoforestilling. Dette kaller Mangset for en kulturell versjon av kompetanselikhetsbegrepet (som Gudmund Hernes lanserte) (Mangset 1992:149).
Rock-organisasjonene har tatt avstand fra innholdet i et begrep som kulturell kompetanse, der dette betyr at konsumenter og utøvere av rock og f.eks. klassisk musikk befinner seg på ulike kulturelle utviklingsnivå. Samtidig finnes mye av den samme tankegangen i fordelingen av statlig støtte til rock: Betydelig mye mer går til de profesjonelle og halvprofesjonelle musikerne og arrangørene enn til amatørene, og det legges vekt på at forståelse av seriøs rock krever kunnskap og kompetanse.

Puritanisme og paternalisme
Verdier som puritanisme og paternalisme har lenge fungert som hindre mellom den norske kulturpolitikken og rockekulturen. Rock har ofte blitt forbundet med både tøylesløs seksuell aktivitet, rusmisbruk, vold og opprør. Det kan for eksempel kalles paternalisme at Oslo Kommune som subsidierte Oslo Rockfestival truet med å trekke støttebeløpet på 75000 kroner dersom festivalens ledelse ikke fjernet Black Metal bandet Mayhem fra spillelisten (satanister som ikke ville ta avstand fra "kirkebrenning" og som hadde varslet "en blodig forestilling" på Oslo Rockfestival). Oslo Rockfestival imøtekom kravet fra kommunen, og strøk Mayhem fra plakaten. Av enkelte kulturkommentatorer ble dette tolket som det endelige beviset på at rocken nå var temmet7.
Representanter for rockbyråkratiet hevdet at de statlige støtteordningene ikke vil føre til lignende situasjoner, men eksempelet viser allikevel at offentlig støtte medfører et potensiale for paternalisme. Motstanden mot Norgesnettets "krav" om skjenkebevilgning hos spillestedene i nettverket, kan videre være et eksempel på puritanisme-verdier i kulturpolitikken. Forkjemperne for statlig støtte til rock har besvart krysspresset fra henholdsvis puritanske og opprørske krefter ved å a) avdramatisere tilknytningen til rusmidler, kriminalitet og avvik b) hevde at rocken ikke kan temmes med statlige midler eller c) hevde at rock som opprørsmusikk egentlig er en konstruksjon og en illusjon som skyldes moralsk panikk blant nettopp puritanister og verdikonservative. På denne måten har puritanske og paternalistiske verdier hatt betydning for hvordan de som ønsker statlige rockemidler har valgt å framstille rockens vesen.

Singularisme
På det praktisk/strukturelle planet nevner Mangset singularisme som et kjennetegn ved organiseringen av politikken for kulturlivet. At det finnes én nasjonal organisasjon for hver av de ulike kunstartene er et eksempel på singularisme i forbindelse med kulturpolitikken, skriver han. Dette kan nok sies å være bakgrunnen for mobiliseringen av rock-organisasjonene og sammenslåingen til det som ble kalt Samlet Norsk Rock. Skulle organisasjonene ha håp om å bli bevilget statlige midler måtte de blir én organisasjon, sier en informant:

Per Skau, som var representant på stortinget fra Arbeiderpartiet, sa at det ikke måtte være sånn at vi var fire organisasjoner som ba om penger alle fire, men vi måtte samle oss for å få dette til politisk. Vi måtte komme som en stemme og ikke fire forskjellige. Vi hadde jo litt problemer med å skille mellom RIO og Gramart, ikke sant, så det var ikke lett det.

Dette førte til at det ble en slags overenskomst om arbeidsdelingen mellom disse to organisasjonene som var slik at RIO skulle være organisasjonen som rettet seg mot amatørmusikerne og Gramart skulle være de profesjonelle nivåets organisasjon. Informanten sier videre at:

...det var jo en måte å legitimere det overfor stortinget, for ellers hadde det jo vært vanskelig å begrunne hvorfor begge organisasjonene skulle ha støtte. Men i vedtektene til RIO, i formålsparagrafen, står det at det er en interesseorganisasjon for musikere på alle nivåer. Så på en måte så er det ikke sånn, men samtidig er det sånn også fordi det har blitt snakket så høyt om at RIO er for grasrota og Gramart er for eliten.

Gjennom sammenslåing av flere interessegruppers organisasjoner i "Samlet Norsk Rock" oppnådde disse gruppene den nødvendige politiske tillit og et gjennomslag for at det fantes et videre behov for "å skape stabile organisasjonsstrukturer som på sikt vil lede til bredere og bedre aktiviteter", som det heter. Gjennom SNR fikk samarbeidet mellom enkelte aktører i rockeverdenen og kulturdepartementet en enhetlig utforming. På denne måten har det blitt enklere for staten å kommunisere med rockemiljøet. Med denne bevegelsen fra pluralisme til singularisme i "rockpolitikken", vil det imidlertid også kunne
bygges hindre for eventuelle nye interessegrupper som representerer andre aktører enn SNRs medlemmer og som kanskje har andre eller motstridende interesser. Disse organisasjonene vil da enten måtte finne seg til rette utenfor dette kretsløpet eller forsøke å tilpasse seg den eksisterende strukturen.
Betydningen av organisering og strukturering av ulike interessenter i rockeverdenen skal jeg komme tilbake til. Her skal jeg bare understreke at arbeidet for å legitimere av rock som en selvstendig kulturform, kan sies å ha ført til en dreining fra pluralisme til singularisme i organisasjonslivet.

Lokal forankring
Selv om rock-organisasjonene har støttet opp om desentralisering og geografisk ressurslikhet, har de ikke gått inn for en lokal forankring av beslutningsmyndighet over de midlene de rår over. De lokale kulturkreftene i kommunene har ingen rock-troverdighet (inntil det motsatte er ordentlig bevist) blant Oslos rock-byråkrater. Rockrepresentanter fra SNR har f.eks. vært negative til forslag om at behandlingen av søknadene til musikkverkstedmidler skal gjøres av Musikkrådets fylkeskontorer. Allikevel har den lokale forankringen i form av disse fylkeskontorene vært en side ved de tidligste rockemidlene som har fungert som et forsonende trekk ved en ellers kontroversiell utgiftspost.

Korporatisme
Prosessen som denne rapporten beskriver kan sammenfattes som en utvikling mot en tiltakende grad av korporativt samarbeid mellom offentlige myndigheter og rock-organisasjonene. Et korporativt system kjennetegnes ved "det nære samarbeidet mellom kulturlivets interesseorganisasjoner og offentlige kulturmyndigheter om iverksettingen av den offentlige kulturpolitikken" (Mangset 1992:244). Det er nok rimelig å forstå institusjonaliseringen av rockeverdenen som en prosess der nettopp denne formen for korporativt samarbeid er et mål.
Går vi tilbake til tidlig på nittitallet ser vi at "rockemillionene" utgjorde en verdi/struktur pakke som den gangen var nødvendig for at den kunne være en forsvarlig del av det regjerende kulturpolitiske programmet. For det første var det viktig å begrunne hvordan rockpolitikken kunne støtte opp om sentrale samfunnsmessige verdier (utvidet kulturbegrep/ungdomsprofil, geografisk utjevning) og for det andre var det viktig å finne funksjonelle kanaler som var fruktbare med hensyn til å ivareta disse verdiene. Noe eksisterende institusjonsnett fantes imidlertid ikke innen rockeverdenen pr.1990. En av rock-representantene kommenterer dette slik:

Grunnen til at det ble lagt en turnèstøtteordning til Rikskonsertene og Musikkvekstedordning til Norges Sang- og Musikkråd var vel at myndighetene på det tidspunktet følte at rocken var for dårlig organisert til at den på en forsvarlig måte kunne ivareta disse midlene selv. Det måtte et eller annet etablert apparat til å ta seg av det. Og det var ikke jeg uenig i det, på det tidspunktet. Det er litt annerledes i dag, men det var i alle fall en helt klar konklusjon den gangen.

En annen mente at organisering og institusjonalisering innen rockeverdenen burde vært første skritt på veien mot statlig støtte.

Rockemiljøet hadde ikke organisert seg, hadde ikke strukturer som var i stand til å forvalte verdier eller ta imot verdier for den saks skyld. Og det ser jeg tilbake på nå som en stor feil: at det ble gitt statlig støtte til norsk rock på en tid hvor norsk rock ikke hadde noen organisasjonelle strukturer.

Behovet for en forsvarlig administrering av midlene betydde at det måtte letes fram et strukturert nettverk for å administrere av ordningen. Oppgaven ble gitt til Norsk Musikkråd (den gang: Norsk Sang og Musikkråd), som hadde et regionalt nettverk med fylkeskontorer med lokalkunnskap i hvert fylke. Musikkrådet hadde dessuten kontrollrutiner på bruk av tildelinger8. "Feilen", mente rock-organisasjonenes representanter, lå i Musikkrådets tidligere manglende engasjement i rockemusikk og i vanskelighetene med å nå ut til det rockerne vurderte som "den virkelige rockeaktiviteten". En informant uttrykker problemet slik:

Jeg satt i Musikkverkstedordningen den første tiden og det var veldig problematisk å måtte velge mellom å bevilge penger gjennom en struktur som var organisert ordentlig eller bevilge penger der rock-aktiviteten var, altså til banda, eller til institusjoner som kan huse dem. Det vil si fritidsklubber, kommuner og lokale sang og musikkråd osv. som ikke hadde tatt i rock med tang tidligere og som i den grad de hadde vært borti det så har det vært fordi noen sosionomer ville ha klienter. En veldig arrogant måte å forholde seg til rocken på, synes jeg. Så faren ved å kanalisere penger inn i det institusjonaliserte systemet var jo at du ville få fryktelig mye sånn "sosionom-rock".

I dag er situasjonen annerledes med hensyn til samarbeidet mellom rock-organisasjonenes folk og kulturpolitikerne. Generelt sett kan vi si at rockerne har fått økt beslutningsmyndighet over de statlige støtteordningene og samarbeider forholdsvis nært med offentlige kulturmyndigheter om gjennomføringen av dem.

Markedsregulering
En viktig forskjell mellom "rockpolitikken" og andre former for korporativt samarbeid mellom offentlige kulturinstitusjoner og kunstnerorganisasjonene, er at rock-organisasjonene i liten grad prøver å beskytte kulturlivet fra markedsmekanismene gjennom markedsregulering. Til spørsmålet om dette er i tråd med Norske kulturpolitiske kulturverdier, kan man kanskje svare "både - og": Markedsregulering er en av hovedpilarene i Mangsets modell og man kan si at "rockpolitikken" bryter med prinsippet om at offentlige midler skal skjerme kulturlivet fra kommersialisering. Allikevel er rockestøtten i tråd med trender i norsk kulturpolitikk på 80-tallet som Mangset også understreker som viktige. På 80-tallet kommer en dreining i den generelle kulturforståelsen, ved at skillet mellom kultur- og markedsverdier brytes ned. Kringkastingen av kultur avmonopoliseres og populærmusikken erobrer nye og gamle medier. Samtidig blir de økonomiske ringvirkningene av kulturtiltak et av de viktigste argumentene for statlig støtte til kultur (Mangset 1992:51).
At rock også kan bety kommersiell kultur, har derfor ikke vært noen automatisk hindring på veien mot offentlig støtte til rockemusikk. Slik det kulturelle klimaet i Nederland i 1975 beskrives av Paul Rutten (1993), ser det ut til at det omvendte var tilfellet der og da: Statlig støtte måtte handle om ikke-kommersiell kultur. I Norge i 1990, derimot, kunne Forum For Rock benytte seg av argumenter som framhevet de positive økonomiske effektene som en offentlig støtte til rocktiltak vil kunne ha9.

3.4 Avslutning

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

I dette kapitlet innledet jeg med å si at "rock" kan bety forskjellige ting for ulike mennesker. I hovedsak kan man si at det finnes fire kategorier: Rock forbundet med det som ungdom gjør som er farlig, kriminelt eller umoralsk; rock forbundet med ungdomsaktiviteter som er sosialt oppbyggelige; rock som en underholdningsindustri og rock som en musikalsk kunstform. I Norge, tidlig på 90-tallet, valgte kulturpolitikere praktiske løsninger og argumenter som signaliserte at rock i et kulturpolitisk perspektiv betydde ungdomsaktivitet og amatørkunst som hadde samfunnsmessig verdi i kraft av å være en oppbyggelig form for aktivitet.
Jeg har beskrevet noen grunnverdier og noen praktiske konvensjoner som utgjør "ryggraden" i norsk kulturpolitikk og forsøkt å vise at rock-organisasjonene har valgt å spille på noen av disse verdiene og å skape organisasjonsstrukturer som gjør dem i stand til å forvalte kulturmidler. Dette kan tolkes som strategier for å få mer kontroll over de eksisterende støtteordningene og for å legitimere (mer) støtte til rockemusikk.
Jeg vil nå gå videre inn i forholdene i rock-organisasjonene og spørre hva disse ytre kravene om strukturering har betydd for den indre organiseringen av Samlet Norsk Rock.


5 Dette er en grunnsetning innen den formen for symbolsk interaksjonisme som Herbert Blumer står for. Dette blir utdypet i kapittel 5.

6 Rockraporten hevder at "bare en liten del går til rock-artister som er den gruppe som "sørger for" den vesentligste del av innbetalingene fra musikkinnspillinger" (s28).

7 Morgenbladet 10.01.97

8 Kontrollrutinene var etter Musikkrådets eget utsagn ikke så veldig gode i Musikkverkstedordningens første år, men Musikkrådet hadde allikevel mer troverdighet på det punktet blant kulturpolitikerne enn de rock-organisasjonene som fantes omkring 1990 (NRF og AKKS).

9 se DNAs rockrapport

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Are Branstad: Rock og statlige støtteordninger - en tilnærming til emnet «musikk og samfunn»

Copyright © 1998 forfatteren
Høgskolen i Vestfold