HVE
Marit Bjorland:
Stillhetens språk :
Behov - realitet - intensjoner - virkemidler
Copyright © 1998 Forfatteren/
Høgskolen i Vestfold

 

Previous PageTable Of ContentsNext Page

5. Har stillheten et språk ?

Dette prosjektet har et pedagogisk siktemål. Hensikten er å hente ut fagpedagogisk stoff, som i neste omgang kan brukes i undervisningen i Kunst og håndverk. Det er derfor naturlig å søke videre etter kjennetegn og fellestrekk i dette mangfoldet av virkemidler, elementer og funksjoner som kunstnere tar i bruk, undersøke hvordan de aktivt skapende uttrykker seg:

    • Hva slags virkemidler bruker de utøvende for å få fram ønskede stillhetsuttrykk ?
    • Hva slags virkemidler blir bruk for å få fram virkninger som kan knyttes til stillhetsområdet ?

Stillhetsmaterialet som nå er lagt fram inneholder et mangfold av synspunkter og holdninger, både som inntrykk og uttrykk. Det er brukt ulike medier og virkemidler for å få fram en stillhetsdimensjon. Uttrykkene er flertydige. Stillheten synes å være både eksplisitt eller villet, og implisitt eller ubevisst. Dokumentasjonen forteller litt om hvordan kunstnere og håndverkere uttrykker seg ved hjelp av materialer, farger og former. Det sier også noe om hvordan temaet er behandlet, og hvordan medier er brukt for å fram virkninger. Ulike måter å uttrykke stillhet på er representert og griper delvis inn i hverandre. Jeg finner ikke å kunne skille de ulike kunstneres arbeider i rammer og klare grupperinger. Eksempelstoffet som her er lagt fram er til nå delt inn i gruppene

    • arkitektur og bruksform
    • bilde og skulptur

Dette materialet vil danne bakgrunn for videre analyse. Jeg vil undersøke hva som oppstår i komponeringen av de kunstneriske uttrykkene, og hvordan virkemidlene blir brukt.
I den videre bearbeidingen av dokumentasjonen vil alle stillhetsuttrykk bli behandlet under ett. Grunnen til det er at de samme trekkene synes å være felles for alt materialet. I arkitekturen og de tredimensjonale rommene er vi i det som skjer, vi er omsluttet den arkitektoniske helheten. Malerier og skulpturer gir oss utsnitt av verden. Men romorganiseringen, og prinsippene bak bruken av virkemidler for å få fram ønsket uttrykk, synes å være de samme. Det vil derfor være lite hensiktsmessig å skille dem.

Arkitektur og billedkunst, skulptur og bruksform er som intellektuelt og intuitivt aksjonsfelt forum for erkjennelse. Som estetisk organisasjon av praktisk virkelighet skal brukstingene tilfredsstille våre praktiske og psykologiske funksjoner, og som konkrete objekter fungere både som konstruksjon og skulptur. Bildende kunst dekker i sterkere grad våre psykiske behov. Tilsammen gjør de kunstneriske uttrykksformene seg bruk av et komplekst og flertydig språk, som sammenfatter ulike elementer i komposisjoner til meningsfylte helheter.
Jeg vi nå forsøke å splitte opp denne helheten litt, undersøke enkelte sider ved komposisjonene, og hva slags elementer de har i seg. Likevel vil jeg prøve å ikke tape helheten av syne.

Først vil jeg se på den kunstneriske prosessen, hvordan den kan arte seg, og hva slags kjennetegn og særtrekk den kan ha.

Table Of ContentsTop Of Page

Kunstneriske prosesser

        "Å skape handler om å gå inn i seg selv . Det er innadvendt arbeid."
        "Stillhet er alle tings begynnelse".

Jan Garbarek

Med utgangspunkt i musikeren Garbareks erfaringer ledes tankene mot den skapende prosessen, hvordan det skapende mennesket arbeider med dette fenomenet, og bruker stillheten som medium eller som en ressurs i kunstnerisk virksomhet.

Table Of ContentsTop Of Page

Stillhet som inspirasjon, impuls eller driv

Under byggingen av "Et sted for stillhet" i Trøndelag hadde de involverte en periode på halvannen time hver dag da de holdt munn og bare kommuniserte via tegnspråk. De sier i ettertid at de i disse stundene identifiserte seg med mennesker som ønsker stillhet gjennom innlevelse, i samvær med andre mennesker. (nr.71) (b.nr.23.)

Lars Staffan Evjen bruker stillheten som impuls i sine prosesser. Han forteller at når han skal produsere nye ideer, kan han stille opp mange ferdige og halvferdige bilder langs veggene, sette seg på en stol midt i rommet og la hvert bilde tale. Disse tilstandene befinner seg mellom drøm og virkelighet.

Elisabeth Bj. Werp oppsøkte kirker hver dag under sitt studieopphold i Paris. Stillhet og ro, det langsomme som hun fant der, dro henne dit. Og den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs univers inspirerer henne. Hans filosifiske stille vandring, der han leter etter Gud og setter sammen fragmenter, skaper harmoni av kaos, fasinerer henne. (nr.30)

Kunsthåndverkstudenten Gunilla Åkesson brukte i sitt hovedfagsarbeid, i utviklingen av keramiske krukker, konsentrasjon og stillhet som en dynamisk kraft. Ønskemålet for henne ble etter hvert at stillhet skulle gjenspeile seg i uttrykket. Jeg har ikke sett hennes utstilling. Men fotoet av krukkene og utstillingen som helhet viser for meg det motsatte av stillhet, nemlig tunge firkanta og bastante, aggresive former. Det er i dette tilfellet å håpe at det ikke finnes overenstemmelse mellom hva fotoene uttrykker til meg, og hva de virkelige verkene uttrykker.
I oppsummeringen av hovedfagsoppgaven som helhet sier hun at hun fant som svar på problemstillingen en "aktiv stillhet". (nr.86)(b.nr.25)

Pensjonert høgskolelektor i pedagogikk Hans Jakob Andreassen understreker, da han formulerte sin erfaring med stillhetsdimensjonen fra sitt tidligere yrkesaktive liv, viljen til noe. For ham stod tilrettelegging nesten som en forutsetning for å oppnå stillhet i studiesituasjoner.

Ide- og religionhistoriker Hans-Jørgen Høinæs forteller i sin essaysamling "Mellom New Age og Teknopolis" at han ikke slår på noen informasjonskanaler når han står opp om morgenen, og har ikke TV. Slik får han mer tid til stillhet og den gode samtalen. Dette har med vilje og innstilling å gjøre, mener han. (nr.38)

I tidligere tider, før vi fikk elektrisk lys, var den såkalla skreddertimen eller skumringstimen sentral i hverdagen. Den ble gjerne brukt til fullstendig ro, eller til å fortelle historier. På den måten var vårt behov for stillhet ordnet fra naturens side. Det er dette fenomenet Eva Harr griper fatt i. (b.nr.16)

Kunstneriske prosesser og kunstneres utvikling kan også bli distrahert av ytre samfunnsmekanismer og kulturpolitiske konflikter, og hindre kunstnerne i å være skapende. Det er her fristende å trekke inn et fragment av debatten knyttet til kunstutdanning i Norge den siste tiden. Billedkunstneren Odd Nerdrum søkte professorat i figurativ malerkunst ved Statens kunstakademi i Oslo, men trakk etter en tid sitt kanditatur. Da sakens aktualitet var svekket i massemediene, var Dagbladets utsendte på besøk i høgskolens verksteder, og så studentene i arbeid under ledelse av den professoren som omsider fikk stillingen. 23/2-97 står det å lese i avisen:

"Modellen er stille. Malerne er helt stille. Ventilasjonsanlegget er nesten helt stille. Dette er lyden av et rom uten Odd Nerdrum." (nr.28)

Mye uro og verbal støy hadde over tid preget arbeidsmiljøet ved kunstinstitusjonen, og gjort det lite konstruktivt med tanke på billedskapende virksomhet. I ettertid fikk studentene erfare at utdanningen og studiet krever ro, konsentrasjon og stillhet.

Enkelte bruker avspenningsteknikker for å oppnå den ønskede konsentrasjonen. For noen kan meditasjon oppleves som frigjørende. Forholdene legge til rette slik at en oppnår en tilstand av konsentrasjon, oppmerksomhet og intensitet i møte med kunstens virkemidler, slik at en går inn i og opp i aktiviteten fullt og helt. Veien inn til det "intuitive ledningsnettet" er åpent, og en bruker de assosiasjonene som kommer. Alle som uttaler seg om dette hevder at det kreves stillhet rundt dem i slike prosesser. Søren Ve Aksnes brukte i sin formingsprosess egne produkter, musikkinstrumenter, som "levende meditasjonsobjekter" i utviklingsforløpet, dvs. at han tømte bevisstheten for alle tanker som kom. (nr.2)

Konsentrasjon og stillhet skulle virke sammen og skape driv og dynamikk i Gunilla Åkessons studier. Dette la hun selv til rette for. Resultatet ble for henne at hun oppnådde en "aktiv stillhet". (nr.86)

Når jeg selv skal starte en arbeidsperiode i verkstedet, er motstand og krefter i meg selv sterke og vanskelige å bryte gjennom, slik at jeg kan komme i gang. Det kan gå både en dag og flere dager før jeg finner roen, den indre stillheten som gjør meg rede til å ta fatt. Jeg ordner alle praktiske ting i overkant av hva det er behov for, surrer, tenker og vandrer. Plutselig så er jeg i gang uten at jeg har vært bevisst overgangen fra uro til stillhet. Har jeg så tiden til disposisjon, flyter dagene. Den indre stillheten er der og driver meg videre. Den opprettholdes, selv om forstyrrelser og all mulig uro fra mennesker, omgivelser og massemedier slår hardt imot. Da er det godt å være meg.

      -------------------------------------------------------

Det kan synes som om det gamle slagordet "ytre orden gir indre ro", ofte gjelder også her, og at disse to dimensjonene synes å høre sammen. Det må også gjerne legges til rette for konsentrasjon. I de fleste tilfeller kommer heller ikke den av selg selv.

Å legge til rette for stille stunder, fører gjerne motstand med seg. Men vi vet jo hva vi har behov for. Å ta konsekvensen av det, krever didiplin. Her kommer kunstnernes indre driv inn. Deres behov for å skape blir sterkere enn de mange andre ting som krever oppmerksomhet i dagliglivet.

Table Of ContentsTop Of Page

Det skapende mennesket i stillhetsprosesser

Jeg har tidligere sagt noe om hvordan mennesker har det med seg selv og sine evner og anlegg i stillhetsprosesser, gjennom en definasjon av hva jeg mener at stillhet er eller kan være. (kap. 2) Et kjennetegn er at vi er oss selv, og kjenner en indre ro som gjør at sinnet er åpent. I en slik situasjon kan vi ta imot og formidle videre tanker og ideer på en slik måte at ressurser kommer maksimalt til sin rett.

Et trekk som synes å framtre i de kunstneriske prosessene er de aktives perspesjonsevne. Kunstnernes arbeider viser, ved måter de presenterer detaljer på, nitide observasjoner. Denne evnen bruker de til å utvikle utsøkte sammenstillinger og raffinerte arrangement. Dette avslører igjen dyp konsentrasjon.
Lennart Didoff understreker dette i sin vurdering av Lars Lerin som kunstner:

".............framstår alltmer för mig som en akvarellkonstens kirug i sin disciplinerat bildmässiga planering i förening med en lydhörd insikt och en flödande improvisation. Det är han nog så ensam om". (b.nr.18) (nr.18)

Lars Staffan Evjen har utviklet en tegneteknikk som er så presis, klar, ren og nøyaktig i uttrykket at bare en intens tolkning av egne sanseinntrykk, og fullstendig konsentrasjon i prosessen, kan føre fram til det endelige produktet. Når han skal produsere nye ideer, kan han stille mange ferdige og halvferdige bilder opp langs veggen, sette seg på en stol midt i rommet, og la bildene "gi". Han er da i en meditativ tilstand, i et grenseland mellom drøm og virkelighet. (nr.21)

Arkitektstudentene som arbeidet med "Et sted for stillhet" i sitt arkitektstudium, følte at de hadde gjennomgått en intens modningsprosess. Flere skriver i rapporten at de i ettertid ser sitt liv i perspektiv av flere kvalitative dimensjoner enn de gjorde før. (nr.71)

Ikke alle studentene ved Høgskolen i Telemark klarte eller ville involvere seg i prosessen for å skape bilder til et stille rom på en gjestegård ved Kongsberg. (nr. 39) Årsaken var at de ikke kunne stå inne for budskapet som skulle formidles gjennom produktene. Det ble gjennom tematikken fokusert på det kristne budskaps innhold, ikke hva som eventuelt måtte kreves av et rom som skulle formidle stillhet til brukeren. Dette viser nødvendigheten av å kunne forholde seg til eller være åpen for budskap og uttrykk som skal formidles, for at prosessen skal bli fruktbar. Det viser også faren ved å presse en bestemt innholdsramme inn i en oppgavestilling. Resultatet kan bli det motsatte av hva en ønsker.

      -----------------------------------------------------------

Det kan synes viktig at den enkelte utøvende har tro på det de driver med på en spesiell måte. De aller fleste som er involvert i dette materialet gir uttrykk at de har noe på hjerte. De opplever at det de skaper og uttrykker har betydning for samfunnet og for andre mennesker. De fleste, både studenter og de yrkesutøvende, har reelle oppgaver. De løsner ikke konstruerte problemer som ledd i et studium o.l., men møter det praktiske livets realiteter.
For meg synes det som om vissheten om å kunne være kvalitativt delaktig i samfunnsutviklingen på en eller annen måte, og berike den, i seg selv skaper indre stillhet, inspirasjon og driv i prosessutviklingen.

Table Of ContentsTop Of Page

Forholdet mellom prosess og produkt

Ida Lorentzen maler rom for å finne hvilesteder. Rommene er rammer rundt hennes eget liv, substitutt for moren som døde da hun var ung, og som hun var sterkt knyttet til. (b.nr. 14.15)
( nr.49) Også Leonard Rickhards rom er som stilleben, med hans indre landskap som motiv. Prosessen er sorgarbeid. (nr.75) Slik har prosessen, med det kunstneriske produktet inkludert, for begge disse to kunstnerne en terapeutisk effekt.
Lignende kan en også tenke om den enorme innsatsen enkelte investerer i bygging av hytter og eget hjem, husflidsartikler og hobbygjenstander.
Arkitekten Helge Hjertholm, som vurderte arkitektstudentenes semesteroppgave "Et sted for stillhet", synes å ha vurdert like mye prosessen som det endelige produktet som forelå i terrenget. Sensorrapporten forteller det. (nr.71) Med sine faglige kunnskaper og sin innsikt kunne han oppleve, lese og tolke ut prosessen og utviklingsforløpet helt eller delvis av produktet, slik det presenterte seg i terrenget.

Elisabeth Bj. Werp oppholdt seg og malte i perioder i Paris og Firenze. I bildene fra den tiden finner vi store stille rom med flyktige skikkelser. Under oppholdet var hun i kirke hver dag. Stillheten og roen der, det langsomme, trakk henne dit. Kritiker som vurderer arbeidene, mener tydelig å se sammenhenger her. (nr.3o) (b.nr.24.)

      ------------------------------------------------------------

Det kan synes som om kunstnere, som ikke utsetter seg for sterke sansepåvirkninger utenfra underveis i arbeidsperioder, langt sterkere klarer å bygge på inntrykk og bearbeidinger som er gjort tidligere, før prosessen startet.

Hva en foretar seg ved siden av å være inne i skapende prosesser, har klart innvirkning på hvordan uttrykket blir. Isolasjon og avskjerming skaper konsentrasjon og stillhet.

Dette stillhetsstudiet viser at prosess og produkt hører nøye sammen. Billedkunstnere bruker rom og volum konkret eller illusorisk for å uttrykke stillhet i sine uttrykk. Dette synes ikke å være tilfeldig. Rommene, gjenstandene og billeduttrykkene fungerer symbolsk, og blir slik både veien og målet, en syntese av prosess og produkt, som har eller kan ha terapeutisk effekt.

Table Of ContentsTop Of Page

Arbeidsmåter og aksjonsformer

Det er ikke umiddelbart lett å finne gjennomgående trekk når det gjelder arbeidsmåter og aksjonsformer.
Det rendyrkede intuitive i prosessene til de kunstnerne som trekkes fram i dette prosjektet kommer ikke tydelig fram.
Det lekende mennesket slår sterkt gjennom i Iver Jåks`s installasjoner og skulpturer som ble presentert i Galleri Dobloug i l997. Lyrikeren Helge Torvund finner svært upresentiøse og lekfulle elementer i Jåks`s arrangementer. Dette skaper undring hos tilskueren. (nr.79) (b.nr.17.)

Det er lettere å finne kombinasjoner av det frigjorte og det sterkt analytiske på samme tid.
Et eksempel på dette er Lars Staffan Evjens prosesser. Om dette skriver teorikoordinator Øystein Hauge i katalogen til Evjens utstilling i Bergen i l997:

"Han er både underholdende, frigjort og skarpt analytisk på samme tid, helt i ytterkanten av det som gjelder på samtidskunstens scene". (nr.32)

Hos Evjen skjer det frigjorte og lekende i ideutviklingen, mens det reflekterte, analyserende og vurderende mennesket trer til når ideene skal sorteres og elementene settes inn i billedlige romillusjoner.

En annen kritiker, Siri Skjold Lexau, mener at det ikke finnes spor etter intuisjon i Evjens arbeider. Bildene hans er målt og beregnet, planlagt, finpusset og dobbeltsjekket. Det som måtte være av tilfeldigheter i hans kunst blir underlagt den strengeste kontroll, mener hun. (nr.52) (b.nr.8.9.10.)
Det hun ikke er klar over, er at det er før selve utformingen av uttrykkene at Lars Staffan er lekende og fabulerende. Han kan ha utviklet minst 2oo ideer til elementer å sette inn i billedrommene. De han så bruker er bare et lite utvalg.

Når det gjelder Lars Lerins akvareller, som han presenterte i Oslo Kunstforening i l997, hevder kunstkritikeren Lennart Didoff at han finner sterk kombinasjon av "lydhörd insikt och en flödande improvisation". (nr.18) (b.nr.18.)

Sensoren som vurderte "Et sted for stillhet" i Trøndelag, mener at studentene gjennom dette prosjektet hadde gjennomgått en intens modningsprosess. Årsaken finner han m.a. i arbeidsmåten.
De tok alle vare på de intuitive følelsene, og gjorde dem bevisst.
Dette skjedde først gjennom loggskriving, og senere gjennom samhandling.
Det som personlig er oppfattet som en kvalitet, vil være av betydning for andre, hevder han.

      -------------------------------------------------

Disse eksemplene inneholder både den eksplisitte eller villet stillhet, og den implisert eller ubevisst stillhet som ikke er knyttet til noe formål. Dette tilsier at kunstneriske prosesser kan være ensidig intellektuelle engasjement. Men de kan også være kombinasjoner av intellektuelle og intuitive tilstander, "møter" eller veier som fører til energiutfoldelse, kunstneriske uttrykk, mottakelighet og fordypning.

Table Of ContentsTop Of Page

Trekk ved prosessforløp

Jeg finner det også interessant å undersøke om det finnes gjennomgående trekk i forløpene hos "stillhetskunstnerne".

Flere hevder at de legger inn både bevisste og ubevisste assosiasjonsfaser. De bruker tid til lediggang, tenkning og bruk av naturen til rekreasjon. Noen har faser til utvikling av nytt verktøy osv. Ikke minst er modell- og utprøvingsfaser typiske og sentrale.

Om dette gjør Gunilla Åkesson rede for i sitt hovedfagsstudium. Hun arbeidet først over lang tid ut fra direkte assosiasjoner. Hun leste og tenkte. Det var for henne en overvinnelse å godta lediggang og "inaktivitet". Hun presset seg til å gå turer osv., og ville gjerne hoppe over ikubasjonsfasen. Men det gikk ikke. I neste omgang utarbeidet hun nye verktøy. Ut av de ulike fasene fikk hun "100 tråder och et helt mytt material og et nytt formspråk". Videre hadde hun en lang fase med modellutvikling, og gikk så over til å utvikle de store formene i keramiske materialer. (b.nr.25) Krukkene som da ble skapt ble de endelige produkter. Disposisjonen til den skriftlige dokumentasjonen av hovedfagsarbeidet ser slik ut:

    • "Inngång
    • Motgång
    • Utvikling
    • Prosess
    • Konklusjon" (nr.86)

De tre studentene som bygde "Stillhetens hus" i Stockholm delte sitt arbeid inn i disse fasene:

      1. Intellektuelle studier og diskusjoner seg imellom og med

studiekamerater
Studier av aktuell arkitektur
Sosiomaterielle debatter uten penn og skisseblokk
Analyse av moderne arkitektur
Diskusjoner om medienes påvirkning på samfunnet
Aktuell samfunnsdebatt

      1. Skissearbeid. Drøftinger. Utvelging
      2. Sammenfatning til et konkret produkt
      3. Gjennomføring (nr.16)

Det synes viktig å merke seg her at studentene la den ideologiske plattformen, og vurderte alle mulige detaljer og ulike perspektiver, i den innledende fasen i arbeidet. Da grunnlagsarbeidet i fase 1 var gjort, og alle detaljer gjennomtenkt og på plass, kunne det videre prosessforløpet og selve utformingen av produktet starte, og nesten gå av seg selv.

Arkitektstudentene med tilknytning til Arkitekthøgskolen i Trondheim førte logg underveis i arbeidet med sitt "Sted for stillhet". Deres lærer og veileder fikk i ettertid tilgang til deres logger. Av dette stoffet laget han en sammenfatning. Det er denne rapporten som m.a. tilfører mitt stillhetsstudium viktig informasjon. (nr.71) Arbeidet med logger, der studentene delvis fikk bearbeidet problemstillinger egne filosoferinger gjennom tekst, synes for meg å ha gjort studentene bevisst på mange og varierte sider ved oppdraget. Selv hevder de at de ved å tegne ned sine refleksjoner og tanker kontinuerlig, fikk "gravet dypt". Dette modnet dem faglig. (nr.71) Sensor Helge Hjertholm kunne "lese" dette av sluttproduktet, og skriver i sin vurderingsrapport:

"Det geniale ved kursopplegget er at studentene etter denne modningstiden, i full målestokk skulle bygge noe som ga uttrykk for noe av det som det kan være vanskelig å definere med ord. De har beveget seg ut i et stykke natur som med sine spesielle kvaliteter har kunnet lære dem meget om hva som betinger og utgjør et stille sted. I respekt for - og i samspill med - stedets kvaliteter har de skullet bygge noe som synliggjør, supplerer og forsterker stedets egen stillhet. At dette skulle gjøres i et samarbeid mellom flere, har ført til at de har måttet søke etter løsninger som er gyldige for flere - og som derfor kan være tilnærmet allmenngyldige. De har fått erfare at det en arkitekt intuitivt føler, og siden gjør seg bevisst, også vil bli oppfattet av andre. Det som personlig er oppfattet som en kvalitet, vil også være av betydning for andre." (nr.71)


Studentene gjennomgikk mange faser før selve utformingen av "Et sted for stillhet" kunne starte. Ulike typer seminarer ble gjennomført, som

    • fenemenologisk innføring i stillhetsproblemtikken knyttet til form og
    • funksjon v/prosjektleder
    • sosiologiske studier
    • innføring i zen-meditasjon v/dominikanermunk og klosterprior
    • innføring i kreativitet v/hjernekirugi og ulike typer forskning
    • studietur til Irland

Når jeg studerer rapporten som helhet, og ser hvordan prosjektet har utviklet seg, finner jeg at de ulike sidene ved studentenes evner, anlegg og interesser er engasjert på mange måter til ulike tider. Intuisjon og analyse veksler. Det lekende, mediterende og eksprimenterende skifter med mer studerende, reflekterende og intellektuelle aksjonsformer. Ulike sider ved livet trekkes stadig inn, som religion, etikk og estetikk. Naturvitenskapelige, sosiologiske og fememenologiske tilnærmingsmåter til oppgaven veksler.

Lars Staffan Evjen forteller at om han skal få til noe av betydning, må han være for seg selv i atelieret noen timer eller dager, før han har etablert den nødvendige roen. Når han skal "finne opp ting" må han ha absolutt stillhet. Når han først har fått det, stenger han seg mer og mer av fra ytre forstyrrelser. En god arbeidsperiode kan vare i 5-6 uker. Han kan gå i byen og handle eller gå ut med venner, men gå rett inn i arbeidet straks han er tilbake i atelieret. Har han vært noen dager borte fra atelieret, må han ofte begynne forfra.

Mine egne prosesser synes å ha de samme trekk som Evjens. Som følge av at jeg nå underviser lærerstudenter i Kunst og håndverk samtidig med at jeg ønsker å skape noe selv, må jeg sette av tid i perioder til billedskaping. Ellers blir det ikke helheter ut av arbeidet. Klarer jeg å etablere den nødvendige stillheten, og komnmer i gang med arbeidet, varer den gode konsentrasjonen helt til perioden er slutt. Dette kan være fra 2 uker til flere måneder. Unntaket er bare om noe helt spesielt griper inn og forskyver følelsesengasjementet mitt. Da mister jeg konsentrasjonen.

      ----------------------------------------------------------------------

Kunstnere og studenter har her formidlet sine erfaringskunnskaper knyttet til skapende prosesser og stillhetsdimensjonen.
Det viser seg at stillhet i omfang kan være fra en større og vesentlig del i prosessen, til en flik eller et øyeblikks stillstans i utviklingsforløp fram mot de endelige produkt. Den kan også knyttes til en eller flere faser over kortere eller lengre tid i en og samme prosess.
Men den er alltid tilstedeværende.

Table Of ContentsTop Of Page

Utøverens valg av formspråk, uttrykk og medier

Jeg stiller spørsmålet om det i dette materialet kommer fram tanker og holdninger knyttet til kunstnernes valg av uttrykksform, medier og virkemidler.
Er det eks. maleren som helt naturlig velger maleriet som uttrykksmiddel fordi utdannelsen knytter seg til det feltet ?
Eller er det hva han vil uttrykke som avgjør om mediet blir to- eller tredimensjonalt osv.?
Er det materialerfaringene fra utdannelsen som i sterkere grad avgjør valg av uttrykksmidler i yrkesutøvingen ? Og kommer behovet for å finne det mest egnede middel til å uttrykke eks. stillhet i annen rekke?

Det er billedkunstneren Leonard Rickhard som sterkest fokuserer på valget av sitt medium, "det stille bildet", i motsetning til de bevegelige uttrykk. I hans tilfelle er det maleriet han ser som en truet ressurs i dagens kunstverden. Han mener at maleriet er skjøvet ut i perifereien på de store internasjonale biennaler, og ser det derfor som viktig å sirkle inn de stille bilders særtrekk, og utnytte disse særtrekkene. (nr.35)

Eva Harr er også inne på samme fenomen i en reportasje i VG 9/3 1997. Hun sier der at den stillheten hun formidler gjennom maleriet, er en reaksjon på IT-samfunnet vi lever i, hvor vi oversvømmes av lyder, bilder og lys. (nr.76)

Når det gjelder formspråk og måte å uttrykke sitt budskap på, understreker Leonard Rickhard at det ikke ligger noe politisk eller kunstnerisk program bak hans utrykk. Han viser motstand mot å få betegnelsen "litterær maler". Hans motiver avtegner seg som form ved å bruke rekvisiter som form- og spenningsskapende elementer. Slik hevder han at de formale sidene er hans prosjekt. (nr.35)
For meg kan det synes som om han ikke ønsker at andre skal tolke innhold og budskap i forhold til hans psyke og personlige intensjoner. Bildene skal få lov å leve sitt eget liv. Men ut fra det han selv sier om sitt budskap og uttrykk, er det ikke til å unngå å se at denne kunstneren både har et kunstnerisk og et kulturpolitisk program. Det kan en m.a. se ut fra måten han kjemper for "det stille bildet" på.

Mange av stillhetskunstnernes arbeider bærer i seg en dualitet. Uttrykkene kan f.eks. være nøyaktige, naturalistiske gjengivelser av den fysiske virkelighet, samtidig som de trer i stedet for en realitet som ikke kan avbildes visuelt. Spor fører inn til virkeligheter som er usynlige.
Dette gjelder i særlig grad Evjens, Lorentzens, Werps og Lerins kunst.

I Werps bilder står geometrien i kontrast til vage og flyktige skygger. En finner organisk naturfigurasjon satt opp mot det konstruktive uttrykket.

Lars Staffan Evjen har gjennom både utdannelse og kunstneriske praksis uttrykket seg i ulike medier og formspråk. I siste del av utdanningen valgte han kulltegningen, et enkelt, asketisk formspråk og med rommet som motiv. Dette er blitt, og blir hans prosjekt i årene som kommer, om ikke noe uforutsett skulle inntreffe. Han kaller sitt formspråk strengt. Men det skal ikke være en alvorlig strenghet, men en god stillhet.

Min egen utdannelse knytter seg i sterkest grad til tekstile materialer. Utenforstående hevder stadig at jeg arbeider tekstilt med papir. (nr.7) Kunnskaper og erfaringer på det faglige området, som er etablert i tidlige ungdomsår, synes å sitte godt. En lærer fra utdanningen min i 1967, der undrvisningen var knyttet til det dekorative feltet og bruksområdet, så 30 år etter mine bilder på en utstilling. Hun hevder at selve uttrykket nå er tilnærmet likt som den gang. Selv hadde jeg på det tidspunktet ikke kunstneriske ambisjoner. Siden jeg hadde valgte en lærerutdanning, løste jeg oppgaver og problemstillinger som ble gitt i undervisningen. Men jeg var besatt av å få til noe, blir det hevdet. Nå ser det ut som om jeg knytter det samme uttrykket som jeg hadde før, til tematikken stillhet.

      ---------------------------------------------------------------

I det eksemplariske materialet som knytter seg til fenomenet stillhet, finner vi ulike billedspråk og uttrykksformer representert, fra det rent figurative bilder til mer nonfigurative og abstrakte uttrykk.
De arkitektoniske stilartene som framkommer i konkrete bygg og konstruksjoner, og inspirasjonsmaterialet som blir brukt til bilder, skulpturer og kunsthåndverk, er fra ulike tider og kulturer, framstår i ulike kontekster og har ulike funksjonsområder. Her er ingen klare linjer og fellestrekk å spore. Slik er materialet både tid- og sted- og situasjonsbetinget. Altså er det ikke i stil og sjanger en finner stillheten. Heller ikke finner vi kunsten og formkulturens innerste vesen i selve stilen og formspråket. Det synes å være valget og bruken av elementer, sammenstillinger, måter å bruke estetiske funksjoner på og selve atmosfæren, som skaper stillhet.

Valg av medium for kunstnerne og de utøvende å uttrykke seg i eller med synes å være individuelt-, intensjons- og situasjonsbestemt. Jeg finner ingen gjennomgående trekk som preger dette materialet.
Men det må også tilføyes at i valg av "stillhetskunstnere" og "stillhetsprosjekter" er det kanskje rent intuitivt av meg gjort et utvalg som i sterkere grad framhever ulikheter enn fellestrekk i måter å bruke stillhetsdimensjonen på. Jeg har heller ikke funnet fram til kunstnere som arbeider med bevegelige bilder og teknologiske medier knyttet til fenomenet stillhet, og har derfor ikke belegg for å si noe om hvordan stillhet kan skapes og brukes i slike sammenhenger.
Jeg har ikke trukket fram uttrykk der jeg selv ser og opplever stillhet, hvis jeg ikke har en form for dokumentasjon til å kunne hevde at det er et stillhetsuttrykk. Det som leder meg mot utvalg av stillhetsmateriale er verkers tittel eller tematikk, kunstneres utsagn eller kritikeres vurderinger.

Table Of ContentsTop Of Page

Oppsummering

Hvordan stillheten i kunstneriske prosesser oppstår og fungerer synes å variere. Dette er steds- tids- og personbetinget. Men alle prosesser inneholde elementer av et felles grunnspråk, vil jeg hevde. Så langt kan vi gå i å gjøre behov for stillhet i kunstneriske virksomhet allmenngyldig.

Det kan synes som om Lars Staffan Evjen, Leonard Rickhard, Bodvar Schjelderup og meg selv befinner oss i en særstilling med hensyn til bevisst og målrettet å forholde oss til stillhetsuttrykk over tid på. Vi har alle begynt våre prosesser, har arbeidet ganske lenge med tematikken, og ser ikke mål og avslutning nå. Studiene vil fortsette. Men også de andre kunstnerne kan ha samme intensjoner. Men slike tanker kommer ikke fram i noe kildemateriale.

Med utgangspunkt i Jan Garbareks utsagn om at stillhet er alle tings begynnelse, så bekrefter ikke dette stillhetsmaterialet denne påstand. Eller er det kanskje likevel et stille øyeblikk i alles sinn når vi bestemmer oss for å "ta fatt"?
For meg kan det synes som om det bak alle gode bilder og skulpturer, arkitektur og bruksformer ligger en stillhetsdimensjon. Gode kunstneriske prosesser synes å inneholde og være avhengig av en eller annen form for stillhet, for i det hele tatt å kunne fungere og kommunisere.

Jeg vil her avslutte med en ung, bevisst, ivrig og talentfull lærerstudents opplevelse fra hans første praksisperiode i 9. klasse i grunnskolen. Han skriver i sin rapport der han summerer opp formingsprosessen og opplegget han ledet:

"Det synes for meg som om elevene har hatt en tid de mener har vært morsom og lærerrik. Det oppstod flere tilfeller av total stillhet i klassen, hvor alle var opptatt av sine egne løsninger". (nr.46)

Den stillheten han trekker fram er for ham kjennetegnet på et vellykket opplegg. Han nådde sitt mål: Konsentrasjon og stillhet i arbeidet. Etter min vurdering bar elevenes produkter preg av kvalitet og av å være gjennomarbeidet.

Table Of ContentsTop Of Page

Komposisjon og komponering

Som ledd i kartleggingen av "stillhetens språk" synes det nødvendig å gå veien om formalkunnskaper og komposisjonslære, eller det en i kunstfaglig sammenheng i dag gjerne kaller basic design.

Basisformene kvadratet, trekanten og sirkelen med deres avarter er gjennomgående sentrale i kunstfaglig praksis, og vil trekkes inn her i den grad disse formene er påfallende til stede i arbeidene. Tilleggsdimensjonene lys og tid spiller vanligvis en viktig rolle i kunst, og vil derfor trekkes inn i denne kartleggingen. Variabler som rytme, harmoni/disharmoni, bevegelse, dimensjonering og proporsjoner, kontrast, retning, mengde og tetthet, tekstur og struktur vil også trekkes fram for å belyse fenomenet stillhet, hvis de er sentrale i uttrykkene.

Jeg mener likevel ikke her å presentere en slags "stillhetens gramatikk". Vi har med natur og kultur å gjøre. Vi snakker om formers egenstruktur, deres relasjon og organisering, den indre sammenhengs innhold og retningsdannelse osv. Om jeg ønsket å trekke ut en akademisk komposisjonslære, der f.eks. arkitektoniske og billedmessige grunnelementer- og funksjoner adderes sammen til helheter av forskjellig art, ville vi få en formalistisk aforisme som representerte en tydelig paralell til naturvitenskapens ønske om å se ting som ulike kombinasjoner av de samme elementærpartikler. Mitt ønske er å bruke en mer poetisk forståelsesform når jeg reflekterer over stillhetens virkemidler, og knytter bruk av og spill med materialer, linjer, flater, volum og rom til vår egen livsverden.

Table Of ContentsTop Of Page

Basisformer

Med basisformer mener jeg i denne sammenheng kvadratet, trekanten og sirkelen. Disse blir i ulike varianter, formater og avarter bruk i alle kunstneriskel uttrykk. Jeg finner det likevel interessant å trekke fram noen eksempler som her skiller seg ut i særlig grad, der basisformene er brukt i helt spesielle hensikter, eller for å oppnå bestemte virkninger.

I et studium av basisformer og stillhetsuttrykk, er det naturlig å trekke inn Nidarosdomen. I dette byggverkets vestfront spiller det sirkelformede vinduet opp mot de øvrige hovedformene trekanten og kvadratet, og skaper et fullendt symmetrisk og stille formuttrykk. Det samme gjelder korets interiør.
Går en videre til St. Hallvard kirke og kloster på Enerhaugen i Oslo, er bygningene formet som kubiske volum i enkle murstein- og betongfasader. Men inni kvadratet ligger en rotunde, et sirkelformet kirkerom med en omvendt kuppel. Dette arkitektoniske grepet - himmelen som senker seg mot menigheten - gjør dette byggverket til noe helt spesielt. En får følelsen av å ha kommet inn i en "stillhetens hule". (b.nr.11.12.13.)

Lars Staffan Evjens bilder tar alle utgangspunkt i kvadratet. Ved å dele opp bildet i flater, trekke opp linjer i varierende vertikaler og horisontaler, og legge ulike valører på flatene som oppstår, skapes hans billedrom. I noen sammenhenger setter han inn små elementer for å få fram bevegelse og spenning. Dette kan være helt enkle ting, fra bare en stram linje til en ballettdanser i flukt. I figurene finner vi gjerne igjen sirkelens form, som i balettdanserne. (b.nr.8.9.10.) Skyggene som faller når en dør åpnes er ofte trekantet. Slik skapes variasjon og spenning.

Leonard Rickhard gjør seg bruk av alle basisformene i sine romkonstruksjoner. I størst grad dominerer kvadratet. I enkelte tilfeller skaper sirkelformen den nødvendige spenning og varisjon. Denne kunstneren er den eneste i dette materialer som også skaper større sirkelformede todimensjonale billedrom. (b.nr.19.-22.)

Iver Jåks`s enkle skulptur "Ikke rør krinsen", (b.nr.18.) er det arbeidet i stillhetsmaterialet som klarest viser bruken av basisformene satt sammen til et helhetsuttrykk på enkleste måte. Det består kun av 1firkant (sokkel), 1 sirkelform og 2 vertikale linjer som danner en trekantform.

Jeg selv bruker bevisst basisformene symbolsk. Jeg bestemmer meg ofte på forhånd for å bruke dem, med sine avarter, i enkelte billedserier, som i serien "På vei mot stillhet". Her representerer kvadratet jorden, sirkelen evigheten og trekanten treenigheten, eller den er mitt himmeltegn. (b.nr. 1.-5.)

      -------------------------------------------------------------------

Kunstnere og de utøvende synes å bruke hele spekteret av basisformer med sine avarter i ulike formater og sammenstillinger i sine stillhetsuttrykk. Slik skiller dette materialet seg nok ikke fra andre kunstneriske uttrykk.
Men selv om disse elementene blir brukt for å skape spenning og variasjon, har de i tillegg en symbolsk funksjon, og blir slik en del av tematikken stillhet.

Table Of ContentsTop Of Page

Linje- og flatevirkninger

Eva Harrs landskaper "drar ut" motivene i horisontal retning på en slik måte at "dagen kommer listende opp fra havet utenfor Røst, uten at hun knapt vet det selv". (nr.76) (b.nr.16.)

Lars Staffan Evjen forteller at han eksprimenterer med hvor langt og tomt hans uttrykk kan bli uten at det oppleves som meningsløst. Hos ham er mye tomrom et poeng. (b.nr.8.9.10.)

Den låge, langstrakte bygningen "Willa Wabi" i Stockholm utnytter fullt ut "hvilens linjer".

Leonard Rickhards bilde "Spesiallaget" bruker horisontalen på en slik måte Evjen drømmer og fabulerer om å kunne få til i sine uttrykk i framtiden. (b.nr.19.-22.)

Hovedbygningen til "Et sted for stillhet" i Trøndelag står som en høyreist kube i terrenget. De som kommer til stedet skal møte noe uventet, noe som viser godt igjen i terrenget. Ønsket er at de tar i bruk undringen i "møtet". (b.nr.23.)

Leonard Rickhard setter sammen mange store innrammede enkeltflater til større billeduttrykk, Disse fungerer som et stort rom med mange inndelinger eller seksjoner. Ofte brukes linjer som forbindelseselement fra den ene til den andre flaten. Hver flate inneholder hus, fabrikkbygninger, maskindeler osv. Plansjer avtegner seg i rommet. Rickhard hevder selv at flaten er avgjørende for ham. Den gode koloritt trekker seg mot flaten. Den dårlige koloritt derimot løser seg ut fra flaten. (b.nr.19.-22.)

Flaten er Evjens hovedelement. Dette bruker han for å skape rom. Linjene kommer bare inn for å skape avslutninger, som å markere dører og åpninger osv. (b.nr. 8.9.10.)

Det er også naturlig å trekke fram den stillheten som skapes når en "absolutt" egenskap settes inn i en relativ kontekst. Eksempel på det er byarkitekturen i Kristiansand S., som ikke er NSØV-orientert, mens domkirken er det. Eller når korset på kirketårnet vender mot/til Bethehem, mens selve kirken følger byretningen, slik arkitekt Bodvar Schjelderup har gjennomført dette formgrepet i konstruksjonen av den katolske kirken i Levanger.

Jeg har tidligere alltid hevdet at linjen er "mitt" billedelement. Jeg ser tydelig at horisontalen dominerer. Jeg bruker ubevisst vertikalen til å bryte med, skape spenning og en levende, dynamisk stillhet. Ved nærmere studier ser jeg nå at de horisontale linjene som oftest er organiske, mens de vertikale er mer konstruktive, stramme. Etter at jeg begynte å studere stillhet i ulike typer kunstneriske uttrykk, og sette meg inn i stillhetsområdet generelt, ser jeg at linjene holder på å vike plass for romlige virkninger som skapes ved hjelp av flater. Jeg finner også at jeg forenkler, og blir mer sparsom med virkemidler som antall linjer og flater osv.

      ---------------------------------------------------------------

Retningsdannelser skaper gjenkjenning hos tilskuer og bruker. Dette synes å være en sannhet som kunstnerne og de utøvende i stor grad gjør seg bruk av.

Den horisontale stillheten, hvilens linje, finner en gjerne i tilknytning til boliger og fritidshus, til terreng og beliggenhet, både konkret og illusorisk, til natur og kultur.
Den vertikale stillheten knyttes sammen med det oppreiste og høytidelige, det som tar rommet i bruk, viser opposisjon til noe (gjerne til det liggende) både konkret, illusorisk og symbolsk. Dette skaper ofte en magisk og/eller mystisk sfære som får oss til å stanse opp. Det lager vendepunkter, hindrer bevegelse, får oss til å stoppe og tenke..................
Denne kunnskapen synes alle disse kunstnerne som arbeider med stillhet å inneha. Kanskje de fleste bruker den rent intuitivt i sine uttrykk ?

Med bakgrunn i de stillhetsuttrykk jeg har studert, finner jeg grovt sett at linjer, konturer og flater i seg selv ikke kan spille så stor rolle som de romlige virkningene de skaper. Gjennomgående blir flater og linjer brukt for å skape rom og volum både i fiksjon og virkelighet. Eller det blir satt inn linjer og flater i rom for å skape spenning og rytme i uttrykket.

Table Of ContentsTop Of Page

Rom og romvirkninger

Rommet er trefoldig, og derfor i prinsippet splittet, avledende og autorativt. Derfor må stillhet tvinges fram, mener førsteamanuensis Bodvar Schelderup.

Lars Staffan Evjen er det todimensjonale rommets kunstner. Jeg vil derfor starte med hans tanker om rom:

"Stillheten og tomheten er annerledes inne enn ute: Et tomt rom er tommere enn en slette fordi rommet er intensjonalt, det er ikke laget for å stå tomt. En slette i skogen mangler ingen ting, og er ikke planlagt. Utendørs er det vel aldri helt stille; vind og andre naturfenomener bidrar alltid til at stillheten brytes. Derfor er bildet et tomt interiør for meg et godt symbol på stillhet".

"Et tomt rom uten lyd er stimulerende på en underlig måte. Tankene begynner å røre på seg. Rommet trenger noe å fylles med." (b.nr.8.9.10.)
(nr.21)


Da Bodvar Schjelderup ville lede sine arkitektstudenters tanker og holdninger inn mot semesterprosjektet "Et sted for stillhet", ga han dem et skriftlig notat om tematikken i slutten av forgående semester. Han gjør dem m.a. oppmerksomme på

    • gropens og favnens stillhet, hulninger til å romme noe i, eller med en egenskap som fordrer at en gir rom eller plass som skaper tilhørighet. Kanskje suger denne gropen, den drar og virker farlig. Eller den er bare stille og trygg. Et skjørtefang er tryggere enn buksefanget; barnet sitter i og sitter på. Barnet er i trygghet - en mer ubetinget trygghet i enn på.
    • bunnens stillhet, for å være stille og trygg må gropen ha sikker bunn. Men ikke bare bunnen alene signaliserer trygghet eller utrygghet. Ting spiller sammen. Å være på bunnen kan oppleves som å være fanget. Det trygge kan bli utrygt.
    • plattformens, ryggens, salen stillhet, å komme opp fra gropen, først å erfare den ubetingede hvilen, deretter den oppreiste stillheten. Det entydige ved plattformen utelukker en rekke muligheter og nyanser. Det flertydige ved salen bringer inn mulighetene og nyansene. Plattform er bare plattform. Salen er både plattform og fang, både der oppe og her nede (nr. 71)

Dette er eksempler på grunnleggende tenkning og forståelse for rom og romvirkning knyttet til vår egen livsverden og fenomenet stillhet. Denne kunnskapen bar studentene med seg og anvendte i hele stillhetsstudiet.

Det første som slår mot meg når de ulike stillhetsuttrykk sammenstilles, og jeg studerer dem nærmere, ser på ulike mottakeres opplevelser og tolkninger av uttrykk, er den gjennomgående bruken av flater med volumillusjon som skaper rom og romvirkninger konkret og i fiksjon.

Det er derfor naturlig å starte med Gunilla Åkessons dikt, der hun knytter rommet til sin egen livsverden:

"Rum

Att finna rum i sig själv
Sin egen hemlighet
Sin egen myt
Boxarnas och skrinens rum
Husets och arkitekturens rum
Symbolernas rum
Rum jag inte vet finns
Men blir så lycklig over att finna
Som är så svårt att nå

Enkelhetens rum
Koncentrationens rum
Rummet av tilhørignet

Genom rummet av
saknad
ensamhet
sorg
glädje
lidenskap
smärta
Rummet av tomhet
Rummet av trygghet

Kvinnlighetens rum
Mannlighetens rum

Kärlekens rum

Naturens rum
marken
blommorna
träden
vattnet
stenen

Mitt rum
Ditt rum
Vårt rum

Universets rum
solen
stjärnorna

Rummet av litenhet
Rummet av storhet
Tillstånd" (nr.86)

Rickhards billedlige romverden er ut fra egne utsagn av formal art. (nr.35) Han manipulerer sine rom ved å tilføre billedflaten noe tredimensjonalt. Forgrunn foran forgrunnen spiller både mot og med de forskjellige romsjikt i bildet. Han setter inn rekvisiter og bygninger i billedrommene for å skape spenning. For egen del lager han erindringsbilder med klart terapeutisk tilsnitt. Han ønsker ikke å tillegges et litterært innhold, selv om det er det jeg opplever at han har, i den betydning betegnelsen "litterær" brukes i den norske kunstverden. Billedrommene hans er både store, sterke og uttrykksfullt stille, enten formatet er stort eller lite. (b.nr.19.-22.)

Gjennomgående finner vi i stillhetsrommene enkle uttrykk, forenklede stilistiske scener, frie for dekor. I tilfeller der rommene inneholder gjenstander og objekter, fungere disse som enkeltobjekter. Samtidig skal uttrykkene også fungere som helheter. Huset og arkitekturens rom, som lages nye i disse prosjektene, er preget av stor enkelhet . Slik blir de gjerne stillhetens kjerne, og fungerer som modeller. De bryter ikke med stillheten, men blir en ytre bekreftelse på den stillheten som er skapt i helhetsuttrykket. I enkelte tilfeller , spesielt på det billedlige feltet, går gjenstandene over til å bli abstrakte former. Gjenstandene blir ikke brukt og forstått som funksjonelle enkeltforhold, men ut fra en livsverden.

I interiør blir åpne planløsninger foretrukket for å gi stor romlighet og skape en "flytende romfølelse", mens bundet planløsning sikrer enkeltenhetene desidert større stillhet.

Når det er snakk om mengdeforhold knyttet til rom og romvirkninger, som antall vinduer, linjer og flater osv., er antallene ikke store. Overflod finnes ikke. Askese blir foretrukket.

Materialet viser reaksjoner på overdimensjonering av lyd og bilder, lysflimmer, og overforbruk av virkemidler. Dette er for en stor del en reaksjon mot den tiden vi lever i. Femomener som overforbruk mener kunstnerne skaper fremmedgjøring og angst, og er stillhetsødende.

Hvis mennesker er til stede, opplever jeg at de nærmest er i mentale tilstander framfor i handlinger.

Motivene er både underholdende, alvorlige og funksjonelle, og er knyttet til både hverdag og fest, lys og mørke.

Perspektivet synes å være bevisst utnyttet. Perspektivlovene blir både brukt og brutt. Det klassiske perspektivs logikk knyttes innholdsmessig til våre felles hverdagserfaringer. I den subjektive virkeligheten er ofte perspektivlovene brutt.

Tekstur og struktur støtter opp om og stimulerer eller framhever romvirkning.

I de bildende kunstnenes romillusjoner og kunsthåndverkerens og arkitektenes konkrete rom er hovedvekten lagt på formidling av budskap, uttrykk og kommunikasjon, og på psykisk funksjon. Dette gjelder i både to- og tredimensjonale uttrykk.

Arkitekter og de som innreder rom konkret, har som oppgave å fokusere på billedlig uttrykk og fysisk funksjon. Mange vil hevde at dagens utøvende arkitekter jevnt over ikke tenker nok på menneskenes psykiske behov, knapt nok tilstrekkelig på fysisk funksjon heller. Det er dette som er Schjelderups og de 3 svenske arkitektstudentenes anliggende. De er i sin virksomhet sterkt opptatt av at arkitektur er kunst, og må oppleves og brukes som et kunstverk ut fra kunstens vesen, i tillegg til det fysiske.
De etterstreber tidløs skjønnhet og eksistensielt nærvær.

En kan likevel i hovedsak si at det funksjonelle har en fysisk, men også psykisk funksjon, mens det kommunikative aspektet er framtredende i alle uttrykk, men med ulik vekting.
Men hvert enkelt uttrykk representerer et stykke frihet, forløst gjennom en iboende bevegende impuls i forlengelsen av kunstnerens eller utøverens visjon og erkjennelse.

I de hele kan en si at rommene synes å fungere på flere plan. De er å oppholde seg i , og de fungerer symbolsk, på et dypere psykisk plan, både for dem som skaper rommene, og brukere eller mottakere av uttrykkene. Tomme og nakne rom skal fra kunstneres side skape, og de skaper hos tilskuer og bruker også, trygghet og ro, gjerne også tomhet. Men tomheten er ikke skremmende, heller det motsatte.
Jeg vil her trekke fram Gunilla Åkessons formulering om dette, selv om jeg ikke helt våger å formulere det som en absolutt sannhet: "Rom av tomhet og trygghet gir stillhet".(nr. 86)

Å lage disse rommene synes å ha et mål i seg selv.
Eksempel på kunstner som bruker rommene slik er Ida Lorentzen. Hun sier:

"Rommet huser legemet, og legemet er bolig for sjelen.
Denne min romverden symboliserer kontinuitet i livet.
Rommet jeg dikter er en uvirkelig virkelighet". (nr.49)


Gunilla Åkesson søker å "finna rum i sig själv". (nr.86)
På den måten betyr prosessen for henne å oppnå eller få fram "det rette uttrykket".
Det rette er i denne sammenhengen et fiktivt rom i en verden hun og flere andre ikke finner det etterlengtede, f. eks. barndommens rike, et erindringsbilde eller en visjon. Den terapeutiske effekten er et naturlig biprodukt.

Enkelte hevder at de som arbeider med stillhetsuttrykk, lager dem som svar på behovet for å finne hvilesteder for seg selv og andre. Ønskemålet er å dempe trykket fra tidens urolige jag. Landskap og natur, plansjeverk, surrealisme og forskjellige fiksjoner har relasjon til en verden som lever mellom konstruksjon og sammenbrudd. Denne uroen viser seg i form av spenning i de skapte rom. Formen blir gjerne enkel og ren, uten at stillheten blir mindre illevarslende og sterk.

De som søker å skape romlig atmosfære av stillhet, går i det store og hele veien om metafysiske virkninger, en slags aura av uutsigelighet. Stemninger kan virke hemmelighetsfulle, eller ha et sakralt uttrykk. Samspill mellom melankoli og muysterium framkalles ofte.
En finner ikke mange heftige engasjement, snarere sterk innlevelse. Det subjektive settes opp mot det objektive, som naturrom mot kulturrom.

Når det antydes spenning og bevegelse i rom og situasjoner, ligger den like gjerne i tomrommet, mellom tak og vegger, i skygger, som i gjenstander og objekter. Stillheten er ikke bare et resultat av tomme rom, men av det tomheten maner fram, det uutsigelige. Det synes ofte å være dramatikk bak den statiske stillheten.

Ulike former for motsetninger eller "møter" er påfallende ofte til stede.
Gunilla Åkesson skaper rom for kvinnelighet og for mannlighet ved å sette komplementære farger på sine keramiske krukker. (nr.86)
Brukes det kontraster i romkonstruksjoner og sammenstillinger av virkemidler for å få fram romlige virkninger eller dramatikk i komposisjoner, finnes det gjennomgående et overtrekk av jevn, rolig atmosfære, som virker dempende på sinn og blikk.

Lyset kommer inn både forfra og bakenfra, fra sidene og ovenfra. Men det har alltid en dominerende funksjon i rommene. Målet synes ikke bare å være i få fram en stille stemning, men lede mot stillheten bak virkemidlene, den som har varhet og fordypning i seg til å forandre og utvikle.

I samtaler der stillhet kommer i fokus, finner jeg at den stillheten som har tilknytning til bestemte steder, alltid trekkes inn. Disse samtalene har ikke spesielt tilknytning til kunstneriske uttrykk.
Ingen av kunstnerne, som jeg refererer til i dette studiet, hevder at de er avhengig av en bestemt type stillhet, eller en stillhet som har med et bestemt sted å gjøre til bestemt tid eller tider, sett i forhold til deres kunstneriske virke.
Noe annet er at de til tider besøker bestemte steder for å finne den stillheten de har behov for, for sin egen del, jfr. Elisabeth Bj.Werp som sier at hun trekkes mot den roen og stillheten de enorme kirkerom har i seg.
Alle, eller svært mange andre som ikke arbeider med kunstneriske uttrykk, poengterer at et bestemt sted eller steder er ensbetydende med stillhet for dem. De oppsporer disse stedene for å finne den stillheten de har behov for.
Jeg spør meg derfor om dette behovet faller bort hos den skapende kunstneren. Kanskje bearbeider han sine indre bilder og forestillinger, og gir dem ytre form gjennom sine malerier, bygninger og bruksgjenstander ? For meg synes dette å være en riktig konklusjon, både med bakgrunn i egne erfaringer, og med tanke på inntrykk som sitter igjen, etter å ha arbeidet med stillhetsfenomenet gjennom refleksjoner og studier over så lang tid som jeg nå har gjort.

Kanskje det er slik for mange, at når den gode stillheten ikke er å finne i hjemmet, på skolen, på arbeidsplassen, blant naboer og venner, trekker vi oss ut av et miljø og inn i nye omgivelser for å finne den ?
Billedkunstneren Elisabeth Bj. Werp forteller at hun besøkte kirken hver dag mens hun hadde studieopphold i Paris. Og for Eva Harr har den nord-norske naturen en slik effekt.
Når det gjelder å oppleve andres stillhetsuttrykk som er plassert i natur- og kulturlandskap, kan selve omgivelsene og miljøet være viktig og avgjørende.
Selv kjenner jeg det som om god kunst og godt kunsthåndverk, bruksting og arkitektur, myker meg opp - får meg til å åpne meg - for meg selv og alt annet.
Dette mener jeg å tro er allment. Det er dette som gjør at enkelte "finner sitt sted", bygger et sted for stillhet osv.

Skulle det være slik at stillheten alltid var til stede i hjemmet og på arbeidsplassen ?
Kanskje dynamikken og spenningen ville bli borte ? Det kan synes slik !

Jeg mener å kunne ha verksted og klare å arbeide på hvilket som helst sted. Men jeg måtte ha plass til tingen mine rundt meg, materialene, lyset og lampene, redskapene og arbeidsbordet.

      --------------------------------------------------------------------

Rom-materialet som knytter seg til dette prosjektet er tid- sted- og situasjonsbetinget, samtidig som det synes å manifistere seg et allment grunnspråk i måter å bruke rommet på i fiksjon eller virkelighet. Kunstnerne og de utøvende viser gjennomgående behov for å "si tingene", uttrykke seg tydelig om det som opptar dem. De blottlegger klart samspillet mellom krefter og elementer som finnes i tilværlsen, det de kjemper for, sammen med eller imot. De har kort og godt "noe på hjeretet". Slik blir rommene deres drømmer og lengsler, både deres indre rom og universets rom. De rommene de selv skaper, gir tilhørighet. Disse rommene er stort sett konstruert. Stramme linjer og rette flater skaper volum, balanse og stabillitet, midt i alt det spenningsskapende som føres inn i uttrykkene. Slik stabiliserer de sine egne liv.

En påfallende stor del av billedrommene har tilknytning til den religiøse erfaringsverden. Jeg finner grunn til å stille spørsmålet om disse rommene er steder for den enkeltes drømmer og lengsler og tanker om tro og tvil. Det kan synes som om det er her de religiøse erfaringene og refleksjonene plasseres.

Table Of ContentsTop Of Page

Symmetri

Symmetri betyr likevekt eller riktig forhold mellom et heles enkelte deler. Symmetriaksen deler en form inn i deler som er speilbilder av hverandre.Symmetriens flerfoldige og tvefoldige natur kan være å skape ro, orden og balanse, men også autoritet og tvang.

Gunilla Åkessons hovedfagsoppgave i kunsthåndverk heter "Rytm, symmetri, koncentration, stillhet". Hun setter ikke fenomenet symmetri klart inn i en kontekst. For meg synes det som hun knytter symmetri til rytme, og hele tiden har sin egen forestilling av eller om magasin og uteløe/uthus i tankene. Når det endelige resultatet av arbeidet foreligger, og utstilligen er ferdig presentert, er det de keramiske boksene som helhet som skaper rytme og symmetri i forhold til rommet og til hverandre, men ikke symmetri i det enkelte arbeid. (b.nr.25.)

I dette stillhetsmaterialet finner jeg ikke billedkunstnere som bruker symmetrien som prinsipp i ren form i sine uttrykk, utenom mine egne siste arbeider. (b.nr.4.5.)
Men alle billedkunstnerne bruker den ytre rammen eller rommet rundt til å "samle" uttrykket, og skape stillhet og ro. Den symmetriske strengheten gjør Leonard Rickhard seg i særlig grad bruk av i sin spesielle utforming av de ytre billedrommene. Hans bilder inneholder også en stillhet som blir skapt m.a. ved hjelp av symmetri. (b.nr.21) Horisontalaksen i Eva Harrs landskap kan også sees på som en avart av symmetri. (b.nr.16.)

I samtale med Lars Staffan Evjen spurte jeg: "Symmetri, hva sier du om det?"
"Jeg bruker ikke symmetri, jeg er skeptisk", var hans umiddelbare svar.
Jeg sa videre: "Men du er jo asketisk i bruken av virkemidler. Er ikke symmetrien den reneste og mest eminente form for askese ?" Jeg tenker her eks. på Nidarosdomens front m.m.
Og så kom det litt unnvikende: "Jo.........jeg har tenkt å lage et bilde, bare et stort symmetrisk, det skal være.......... men dette må du ikke skrive.....................".
Et stikkord for det han vil eller skal lage i framtiden vil jeg karakterisere som en syntese, et rent idebilde, der lyset stilles opp mot mørket som en ide. Mer vil det ikke være rett å røpe her.

Symmetriske trekk med både vertikal- og horisontalakse er det lett å finne i mine egne uttrykk. I det jeg reflekterer over symmetriens vesen, blir jeg overrasket over å finne at mine siste arbeider i den perioden jeg er inne i nå, og som også tematisk har tilknytning til fenomenet stillhet, inneholder en stor grad av symmetri. Dette synes å være en del av mitt forsøk på å forenkle uttrykket. Dette har jeg ikke vært bevisst i prosessen, men ser det tydelig når jeg nå studerer arbeidene. (b.nr.1. - 5.)

I arkitektur som har tilknytning til dette stillhetsmaterialet er symmetri i stor grad innebygget i deltaljer, som i dører, vinduer, fasader, skuffer og skap, alter og kirkeinteriør osv. men ikke i helheter i sin aller strengeste form.
Skissene til "Et sted for stillhet" og "Stillhetens hus" i Stockholm viser likevel at det er symmetrien som for en stor del binder uttrykket sammen og skaper helheter.
Kanskje er dette prinsippet så sterkt innebygget i arkitekters formfølelse- og fornemmelse at det helt automatisk blir brukt ?
Og det er vel gjerne også slik at når det i tilfeller går an å leke med elementer uten å miste ro og verdighet, så kan symmetrien også brytes ?!

Table Of ContentsTop Of Page

Fargebruk og fargevirkninger

I forbindelse med utstillingen "Stillhetens sprog" i Kunstnerne Hus i Oslo i 1993, hevder Åsmund Thorkildsen at det er farge og blanding av farger som er hovedelementet i det maleriske stillhetens billedspråk. Han sier også at stillhetens billedkunstnere favoriserer visse farger. Malerne brekker gjerne fargene med sort og hvitt så mye at alt som heter fargesprang og kollisjoner nedtones til dempede, vel avstemte flater. (nr.78)
Det kan muligens gjelde for akkurat de bildene som var representert på den presentrasjonen han refererer til.
Dette materialet understøtter ikke ( fullt ut ) en slik konklusjon.
Jeg vil trekke fram andre særegenheter ved fargebruken i dette materialet.

Sett under ett brukes det mye dempede farger på hus, rom og interiører, både i illusjon og virkelighet, men ikke bare det.
Unntaket her er m.a. Rickhards, Evjens, Lerins og Haars illusoriske rom, som inneholder
sterke, kontrastrike fargeuttrykk.

I Lorentzens interiørmalerier er den dempede, avstemte fargeholdningen et tydelig varemerke. De ulike fargene står harmonisk til hverandre og tilbyr sarte valører til dem som tar seg tid til å oppdage dem. Selv sier hun at melankolien i henne avspeiler seg dempet og kontrollert.

Fargen på materialene i Jåks`s symbolske installasjoner og oppstillinger har også slektskap med Lorentzens måte å få fram budskapet på. Det samme gjelder "Et sted for stillhet" på Sandom, huset arkitektstudentene bygget i Trøndelag og "Stillhetens hus" på Sergels torg i Stockholm. I tillegg til naturmaterialenes egenfarge, som tre, horn og bein, stein, hyssing, og snorer, lær, skinn og vekster, fører kunstnerne inn dempede innslag i alle farger, slik at det dannes en avstemt helhet.

Evjens arbeider bærer bud om at stillhetens farvespekter er satt. Han bruker kun den akromatiske fargerekken.

Billedkunstnerne Harr og Lerin uttrykker seg i det samme felles stemningsleiet i sine figurative naturmotiv. De synes også å favoriserer akkurat de samme fargene. Dette er i hovedsak valører i intenst blått og gult, hvitt og sort. Med sin sterke kulørthet bryter de med de øvrige utøvernes fargebruk. De brune innslagene, som hos begge tilføres i små mengder, har gjerne fiolett og rødt skjær blandet med sort og hvitt. De bruker også det samme fargeuttrykket for å få fram brytninger mellom lys og mørke, natt og dag. Kanskje kan Lerins poetiske formulering i diktet "Anløp" fra 1994 best karakterisere stemninger disse to kunstnerne skaper ved hjelp av farger:

"Tørr kulde
bortgjemte farger

spor i snøen
vinterbrev

svære skavler
og nordlys

Mørk luft
Mørke, mil etter mil

Det forbannede, velsignede mørket.
Lengst inn i mørket bor lyset
så som de aller skyhøyeste sommerdager holder
de dypeste skyggene ved liv" (nr.18)

Rødt-blått-kontrasten blir brukt symbolsk i Gunilla Åkessoms keramiske krukker. Den symboliserer mannen og kvinnen, himmel og jord, styrke og svakhet. Hun ville ha farger med lys og glød i seg på krukkene, og la ned mye arbeid for å få til et rent lys. Hun brukte derfor "få färger i mindre nyanser och i hela ytor" Studier av W. Kandinskys fargefilosofi hjalp henne søken etter ønsket fargeuttrykk. (nr.86)

Ida Lorentzen sier at hun bruker blåfargen for å gjøre gjenstander vektløse. Den røde stolen er jeg-et. (nr.49) Vi ser her at billedkunstneren Lorentzen og kunsthåndverkeren Åkesson gjør seg bruk av samme fargeholdning i eller på de samme tingene, selv om de uttrykker seg litt forskjellig.

Leonard Rickhard befinner seg i ulike stemningsleier. Han har både de vare og sarte fargeblandinger og de sterkt kulørte komplementærkontraster i et og samme uttrykk. Det ville ikke være rett å gi ensidige karakteriseringer av hans fargebruk. For ham synes mangfoldet å gjelde.

Eksempel på lavmælt stillhet, slik Åsmund Thorkildsen definerer den, (nr.78) kommer ofte fram i mine egne bilder. Kunstanmelder Grete Hald skriver om et bilde som ble vist på Vestfoldutstillingen på Haugar i Tønsberg i 1996:

"Den "lavmælte stillheten" kommer fram ved kombinasjoner av sort blandet med gull og rødt. Det brukes tall, håndlaget papir, maling med tydelige penselstrøk og trykking lag på lag, større og mindre kalligrafiske skriftfelt, alt dette forenes til et helhetsuttrykk". (b.nr. 1.-5.) (nr.29)

Men kontraster er også framtredende i en stor del av arbeidene mine. Fargebehandlingen- og virkningen har mye til felles med Evjens, slik den kommer fram når vi komponerer med flater og linjer til romuttrykk. (b.nr.8.9.10.)

Stillhet med sterk kulørthet som roper høgt er også til stede i Lars Lerins bilder. Kritiker setter overskriften "stillhetens dramatikk" på sine opplevelser av hans uttrykk. (b.nr.18.)

Leonard Rickhard er opptatt av og arbeider med koloristisk energi. Det er dette som gjør det interessant for ham å arbeide med farge i det hele tatt. (nr.35) Dette perspektivet behøver ikke å stå i motsetning til stillhet, tvertimot. Når jeg tenker på de sterke klare fargekontrastene, står Rickhards arbeider snarere i motsetning til fargebruken i de verkene som var representert på utstillingen "Stillhetens sprog" i 1993.

Min egen fargebruk holder seg innenfor en heller snever ramme. Nyanser og valører i gull og sølv, den akromatiske fargerekken, innslag av sterkt rødt og dempet turkis er mitt felt. Jeg har til nå ikke hatt behov for å uttrykke stillhet med andre og mer varierte virkemidler. Jeg merker likevel selv at bildene mine det siste året er blitt lysere. Bildene på utstillingen i Fossekleiva Brukssenter i 1986 inneholdt store mengder sorte flater. Disse ser nå ut til å bli erstattet med langt lysere felt og klarere romvirkninger.

      ---------------------------------------------------------------

Med bakgrunn i studier av dette stillhetsmateriale må det understrekes at fargebruken synes å være bevisst, og spiller en viktig rolle for den enkelte kunstner og deres uttrykk.
Fargeuttrykket og farebruken er svært variert, og befinner seg på ulike stemningsnivå. Ulike koloristiske og akromatiske virkemidler blir brukt variert og i ulike mengdeforhold. Vi finner både lavmælt og høgtropende stillhet.

Stillheten opererer uten tidsterskler.
Jeg stiller meg likevel spørsmålet om fargenbruken i arbeider som knyttes til stillhet kan ha noe med tid og trender å gjøre ? Og kanskje også med dybde i engasjementet ?

Kan det være slik at dagens aktive kunstnere og andre som arbeider med stillhet er mer dristige og frodigere i fargebruken enn de som arbeidet med samme tema i 80-årene ? Hvis så er tilfelle, er ikke stillheten knyttet til en bestemt måte å behandle farge på. Den kan uttrykkes i alle farger, ulike valører og lys-mørke-kontraster. For meg synes det å være slik.

Jeg har i kap. 3 presentert livsområder som kunstnere og andre skapende mennesker knytter sine stillhetsopplevelser til eller henter inspirasjon fra. Dette materialet er i stor grad ferskt, dvs. at mye har referanse til de siste 2 årene. Engasjementet som kommer fram spenner både vidt og dypt. Spesielt har mange av de utøvende religiøse overtoner i sine uttrykk. De behander og bearbeider viktige trosspørsmål. Det er ting som tyder på at dette engasjementet slår ut i fargebruk og fargeholdning i stillhetsuttrykkene. Som eksempel kan jeg nevne Elisabeth Bj. Werps bilde "Salome", (b.nr.24), min egen bruk av gull i ulike nyanser og valører, (b.nr.1.2.3.) og "Et sted for stillhet" i Trøndelag. (gull og sølv i løden i trepanelene, varmt og kaldt)

I det materialet jeg undersøker er ulike kunstneriske medier, uttrykksformer og sjangrer representert. Mitt materialet understreker ikke Thorkildsens klare konklusjon om gjennomgående dempet fargebruk og fargeholdning. Her finnes både sterke komplimentærkontraster og klare lys-mørke-kontraster. Mangfoldet rår.
Materialet er ikke stort nok til å trekke en klar konklusjon på generelt nivå.
Det kan likevel synes som om lys-, volum- og romvirkninger og tidsdimensjonen knyttet til stillhet, som jeg vil presentere og diskutere i etterfølgende kapitler, er like sentral, om ikke mer, enn fargebruk, fargebehandling og fargevirkninger.

Table Of ContentsTop Of Page

Materialbruk og materialuttrykk

Både hos utøvende som arbeider todimensjonalt, og de som uttrykker seg i tre dimensjoner, finner vi en forkjærlighet for naturmaterialer og det organiske. Enten opptrer et material alene, eller vi finner flere typer sammen.
Kombinasjoner har å gjøre med

    • samstemthet og helhet i interiørs uttrykk, som i "Willa Wabi" i Stockholm, i "Stillhetens hus på Sandom og i "Et sted for stillhet"i Trøndelag.
    • at det velges noen materialtyper i ide- og eksprimenteringsfaser, og et annet eller andre materialer i de endelige produkter. Ut fra et stort utvalg eksprimenter velges så de endelige materialer til ønsket uttrykk, som hos Åkesson. (nr.86)
      Mine egne arbeidsprosesser fungerer ofte også slik.
    • en søken etter og bruk av synlig og logisk konstruksjon og sammensetningsteknikker, som i "Et sted for stillhet" i Trøndelag og i "Willa Wabi" i Stockholm. Paneler på interiørets vegger i "Et sted for stillhet" er en blanding av furu og gran. En vil med denne disponeringen skape spenning i løden. (gull og sølv, varmt og kaldt)

Naturens egne materialer har hovedprioritet, men framheves ikke for enhver pris. Hvis disse ikke gir de ønskede virkninger, funksjoner og helhetsuttrykk, tas også sterkt bearbeidede materialer i bruk, endatil syntetiske.
De tre studentene som bygget "Stillhetens hus" i Stockholm foretar en slik
avveining.

Det kan også synes som det går an å trekke den konklusjonen at regelmessighet og jevnhet preger arbeidsmåtene og materialbehandlingen i stillhetsuttrykk, spesielt i bildene. Vi finner ingen heftige utbrudd i malerier og tegninger, snarere klare forhold mellom gjenstander innbyrdes, og mellom gjenstander og omgivende rom, med et overtrekk av rolig atmosfære som virker dempende på blikk og sinn.

Det kan være tegn på hva vi kan kalle "materialromantikk" å spore.
Dette gjelder f.eks. på steder som Sandom og i Lerins billeduttrykk. Det er spesielt de av Lerins bilder som har med minner å gjøre som avslører romantiske trekk. Titler som "Albumblad" og "Hemtrakter" gjør at en kan få slike tanker. (nr.18) Kanskje er det dette som lyrikeren Helge Torvund har sett og kommenterer i lyrikk knyttet til Jåks`s installasjoner. Han kaller det "naturlige materialer":

"Den taktile materialkjensla som stråler ut
frå desse installasjonane,
tilfredstiller ein lengt i meg
etter den stilla som kviler i naturlege materiale.
Ved å gjera bruk av furu, eik, skinn,
horn, jern, tre og ørnefjører,
skapar han merkelege oppsett midt imellom
eit funn og ein kunstnarleg utført skulptur.
Nokre av installasjonane
gjev deg ei kjensle av
å kikka inn under ei dvergbjørk
og oppdaga noko som ingen har lagt merke til før" (nr.79)

Det ble valgt furupanel til "Et sted for stillhet" i Trøndelag på grunn av dette materialets funksjonelle og estetiske egenskaper. At det stadig får en varmere lød, var viktig for valget, men også for "stilla som kviler i dei", slik som Torvund uttrykker det. Panelet ble lagt kant i kant (not og fjær) uten profilering, for å få renere og helere flater. Variert bredde på bord kunne tillates enkelte steder, uten at "den stillheten som ligger i flaten" ble borte, forklarer Schjelderup.

Det kan også tenkes at materialdimensjonen i tilbakeskuende blikk- og perspektiv kan ha med dype eksistensielle spørsmål knyttet til fortiden å gjøre for de utøvende, og slik ha legende virkning, gi trygghet, og skape stillhet og ro i sinnet.

Lars Staffan Evjen etterstreber det teknisk fullkomne i sin bruk av kull og kritt, kontinuerlig på samme typen papir.
Også i det perfeksjonistiske ligger en stillhetsdimensjon hos ham.

Flatene i Evjens scenekulisser har et nesten tekstilt materialuttrykk. Det skapes en sterk taktil illusjon. Samme uttrykk er også til stede i Iver Jåks`skulpturer og installasjoner, men i konkret tilstand.
Jåks`s arbeider bærer også preg av kontraster mellom det sanselig organiske og det industrielle. Dette gir en atmosfære av noe en annen kultur har etterlatt seg.
Det blir til "møter" mellom samtid og tradisjon.

Teksturen i Werps bilder gir ikke bare dybdevirkninger, men gjør tiden til en håndgripelig størrelse. Tiden blir en skapende kraft. I denne kraften strømmer en dyp kjærlighet til alt det skapte. I dette universet blir både plast og plutonium forgjengelige størrelser.

I mine egne bilder over temaet "På vei mot stillhet" spiller materialene en viktig rolle. Jeg foretrekker å bruke håndlaget papir med en form for gjennomsiktighet, letthet og glans. Struktur og tekstur skaper gjerne ønskede virkninger. Jeg kan reise både til Paris og Jerusalem for å søke etter egnet papir, og samler og sparer i årevis på typer og formater som jeg tror kan komme til sin rett i bestemte uttrykk. Kunstanmelder Grethe Hald har også oppfattet denne substansen i mine uttrykk. (nr.29)

Min vurdering er at Jåks har det samme spesielle forholdet til materialer som jeg skisserer for mine valg. Men Jåks tar i langt sterkere grad enn meg selv gjenstander ut av sin fysiske funksjon, og setter dem inn i skulpturell kontekst. Hos ham finner vi endatil samiske bruksgjenstander, eks. lassoringen. Slik Jåks bruker reinsdyrhornet symbolsk som gjenkjennende element, bruker kanskje jeg en liten merkelapp fra en gammel trådsnelle fordi den er sirkelformet, og slik gir assosiasjoner til evigheten.

I stillhetsmaterialet jeg har undersøkt finner jeg hele spennet, fra de sanselige organiske flater med grov struktur og tekstur, til industrielle bearbeidinger, og de nærmest teksturløse virkninger. Kontraster blir satt opp mot hverandre med skjønnsomhet og pietetsfølelse. Men også de vare overganger, fra det materielle til det nærmest immaterielle, er framtredende.
Dette gjelder spesielt i arbeidene til Iver Jåks i konkret form, og illusorisk i Leonard Rickhards bilder.
Selv vil jeg veldig gjerne, og prøver kontinuerlig, å få mine egne arbeider til å bære i seg akkurat disse kvalitetene.
Også interiørarkitektstudentene som bygget "Willa Wabi"/"Stillhetens hus" i Stockholm har en slik materialholdning innebygget i sitt konsept. De har gjennom sin materialbehandling klart å skape "den gode stillheten", iflg. anmelder i Form nr. 1 - 1995.

De utøvende synes å velge malterialer ut fra hva de vil uttrykke, og/eller ut fra hvordan tingene skal fungere, som Jåks med sine tredimensjonale arbeider, og byggearbeidene som arkitektstudenter har samhandlet om. Men noen har også helt klart funnet sitt medium bildet, som Lerin, Harr, Werp og Evjen. Valget har naturlig tilknytning til utdannelse, tilpasning til formspråk og uttrykksmåte, personlighetstype og psykologiske behov m.m.
Iver Jåks bruker vanligvis bildet som medium. Kritikere er overrasket over at han i Galleri Dobloug presenterer tredimensjonale arbeider med så sterke materialuttrykk. (nr.79)
Den største delen av min egen utdannelse er knyttet til det tekstile området. Men til bildene "På vei mot stillhet" kunne jeg ikke tenke meg å bruke noe annet enn papir som grunnlagsmaterial.

Det kan synes som om det er Iver Jåks og meg selv som i størst grad stadig er ute etter akkurat det bestemte materialuttrykket i den konteksten. Når vi velger furu eller papir, er det ikke furu og papir generelt, men akkurat den biten med den glansen og den strukturen.

Table Of ContentsTop Of Page

Lysbruk og lysvirkninger

Lyset er et sammenbindende medium. I vår livsverden er det lyset som avslører det virkelige.
Det er over alt, samtidig som det i seg selv er usynlig. Ting og lys hører sammen. Lyset gjør tingene synlige, og tingene viser oss lyset.

Samspillet mellom lys og rom er av grunnleggende betydning. Kanskje vi som "ser" ikke fullt ut forstår hvor stor betydning lyset har ? Vi kan ikke bare persipere det som "virkning", men erkjenne lyset som "det som gir alle ting nærvær". Lyset synliggjør ikke bare tingene, men også stedets ånd, dvs. den stemning som karakteriserer tingen eller stedet.

I møte mellom stedet og tingene er menneskene. Der foregår deres liv. Det er derfor ikke til å undres over at kunstnerne som arbeider med stillhet og bearbeider med eksistensielle problemstillinger, er sterkt opptatt av lysdimensjonen i sine arbeider.

I de ulike utøvernes søken etter stillhet synes lysdimensjonen å være et sentralt virkemiddel.
Dette kan begrunnes ut fra følgende informasjon:

    • Arkitektstudenene avslører en bevisst bruk av lysføringer. I "Willa Wabi" i Stockholm blir alt lys tilført over øyehøyde. Lyset skal lede beboernes retningsbevegelser i et interiør med asketisk møblering, og slik skape en følelse av frihet til berikelse i hverdagen. (nr.16)
    • Kunsthåndverker Gunilla Åkesson ville at helhetsuttrykket i krukkene skulle bli lyst, lett og givende. Hun sier at hun arbeidet lenge for å få til "et rent ljus", og var ute etter farger med lys og glød i seg. Dette mener hun å ha klart med sitt fargevalg. (nr.86)
    • Ida Lorentzen sier i en kommentar til et av sine bilder:
      "En lysstripe tegner mønster på veggen.
      Rommet er kjent og trygt" (b.nr.14. 15.) (nr.49)

Denne kunstnerens billedrom er godt opplyste, men det er skyggene som møter tilskueren sterkest. Jeg tenker her på fenomenet "det dobbelte bildet", slik vi gjerne opplever det i forbindelse med glassmosaikk. Farger og figurasjoner på vegger og gjennombrutte gitter kan kaste solbilder på mosaikken på en slik måte at tilskueren opplever en nesten sjokkartet stillhet.

Eva Harr sier at hun gjennom sitt forenklede formalistiske billedspråk og sine naturmotiv ønsker å "vise hvordan lyset brer seg som en kappe over mørket". (b.nr.16.)

Harr og Lerin bruker i sine bilder svært mye de samme fargekombinasjonene for å få fram brytninger mellom lys og mørke, natt og dag.

En kritiker hevder at den tausheten som Lars Staffan Evjen legger opp til i sine bilder "kommer til syne i spillet mellom lys og linjer, i skyggens flørt med de hvite flatene og den kompositoriske uroen rundt bildets åpninger". (nr.32) (b.nr.8.9.10.)

Mørket og stillheten spiller sentrale roller i Werps billedunivers. Det er sjelden direkte sollys i hennes bilder. I stedet henger et overjordisk skinn over figurene, nærmest som fosforeserende avleiringer på veggene. Men dette skinnet, og de få streifene av sol, forteller om en tilstand av uoppnåelig renhet. (nr.9l) (b.nr.24)

I gjennomgåelsen av dette stillhetsmaterialet som helhet finner jeg at rommene får tilført lys fra ulike kanter, unntatt nedenfra, aller helst ovenfra, og ledet mot det sentrale i uttrykket, eller for å framheve den fysiske funksjonen. Dette sentrale kan være selve handlingen, en gjenstand, et eller flere mennesker, eller selve stillheten.
Hva dette sentrale er, uttrykker Gunilla Åkesson med det ene ordet "tillstånd"

Leonard Rickhard er seg bevisst at det ligger energi nettopp i at uttrykket er stille og ladet. Lyset viser for ham at noe er skjedd eller skal skje. Han bruker sollys, morgensol eller aftensol som et stillestående stemningsskapende element, og opprettholder slik en dialog mellom idyll og dramatikk.

Lars Staffan Evjen karakteriserer sine tegninger som mørke. Og i mørket føler vi oss alene med oss selv. Mørket er passivt og tilbaketrukket. Lyset faller inn i bildene som i en kjeller. Når lyset stråler inn eller ned i mørket, er uttrykket positivt. Lyset er mykt. For ham er lyset som faller inn en metafor for stillhet.

Selv opplever jeg at jeg har stadig større behov for overvekt av lys enn for mørke i mine bilder etter hvert som jeg arbeider med stillhetsdimensjonen på ulike plan. Slik det ser ut i dag, vil lyset få stor plass i bildene mine i framtiden.

      ------------------------------------------------------------------

Claire Obscure betyr lys og skygge. Begrepet kan oversettes med skyggefullt lys.
Møtet mellom lyset og de mørke kreftene er framtredende i dette stillhetsmaterialet..
Kunstnerne henter ut et mangfold av lysvirkninger. Subtile graderinger av belyste flater forandrer seg over hele spekteret fra hvitt til sort i en nyansert skala. En uendelighet av overganger mellom lys og skygger fyller flater og rom.

Lyset framhever kulissestemning, overnaturlighet, poetisk uttrykk, mystikk og mytisk og/eller sakral stemning. Det blir brukt for å overvinne mørket, eller det settes opp mot mørket med en polariserende hensikt.

Felles for alle disse kunstneres uttrykk er at de inneholder klarhet. Lyset medvirker til å skape denne klarheten. Den ligge både i dagslysets åpenhet, det lyse, lette og givende, men også i mørkets depresjon.

Lyset blir i dette materialet brukt i langt videre betydning enn som naturfenomen. Det opptrer mer som et åndelig medium, som trekker til seg jordens stoff og gir det nærvær.

I min søken etter stillhetens virkemidler trer lysdimensjonen og dens virkninger, og bevisst bruk av lys, fram i påfallende sterk grad. Dette gjelder både med hensyn til plassering, mengde og i en uendelighet av valører og temperaturer.

Lysets rolle i stillhetsuttrykk er så framtredende at en nærmest kan si at det er en del av tematikken stillhet.

Table Of ContentsTop Of Page

Tid

        "I ditt hjertets stillhet kjenner du dagens og nattens hemmeligheter"

Kahlil Gibran

Tiden er endimensjonal. Bodvar Schjelderup kaller den Guds egen dimensjon i verden.

Tidsdimensjonen synes å ha en sentral rolle i uttrykk og prosesser der stillhet er involvert. De utøvende forholder seg til tidsdimensjonen på ulike nivå, både konkret og symbolsk.
Den linære og sirkulære betydningen av tidsbegrepet griper i hverandre.
Eksempel er:

    • Eva Harr søker å fange opp bestemte stemninger knyttet til døgntid. Hun er spesielt opptatt av overgangen mellom natt og dag, den såkalla ulvetimen. Hun forsøker også å gjenskape de fullkomne omgivelser, det som en gang var. Dette kan ha med nostalgi å gjøre, slik som materialbruk kan knyttes til nostalgi hos andre kunstnere. Det kan også for henne ha med dype eksistensielle spørmål å gjøre. (b.nr.16.)
    • Både Lerin og Harr uttrykker stemninger knyttet til årstider, døgntider og menneskers alder. Eksempel er et bilde Lerin har gitt tittelen "Mostrarnas tid". Der skildrer han et møte mellom de eldre i familien. Begge disse kunstnerne fanger eller fryser fast en stille, dramatisk lys-mørke-situasjon i sine uttrykk. Slik framstilles det subjektive ved høylys dag.
    • Jåks`s arbeider har røtter i fortiden. Men han former møtet mellom samtid og tradisjon. Dermed tilfører han samtidskunsten et personlig og frigjørende element. Å gå mellom hans skulpturer og installasjoner opplever lyrikeren Helge Torvund som en helt spesiell opplevelse av tid og stoff. Han mener at Jåks knytter kontakten med urtida tett sammen med samtidskunsten. (b.nr. 17).
    • Ida Lorentzen skaper seg vegger i tilværelsen ved å male rom. Det har hun gjort i 25 år. Hun kobler erindringsbildene til nåtid for å skape seg trygghet. Det samme gjør Eva Harr i sine forenklede figurative landskaper.
    • Lars Staffan Evjen sier han opplever larmen i massemediene og støyen i dagliglivet så vedvarende at mange fratas muligheten til å kommunisere med seg selv. For folk som er vokst opp med dette, må vel ensomhet, stillhet og mørke oppleves som truende tilstander. Men for meg og mange andre mennesker er slike tilstander oftere positive, energigivende og rekreerende, sier han.
    • Selv om mørket og stillheten spiller en stor rolle i Elisabeth B.Werps`s bilder, er tiden enda viktigere. Teksturen gjør tiden til en håndgripelig størrelse, en skapende kraft. I denne kraften strømmer en dyp kjærlighet til alt det skapte. Selv om tiden er en skapende kraft, må mennesker leve med forfallet i sine korte liv. I Werps bilder blir det vakre en bro over kløften mellom ånd og kropp, mellom evigheten og det forgjengelige. (nr.91) (b.nr.24)

Billedkunstneren Leonard Rickhard betegner sitt medium som "det stille bilde".
Harald Flor tolker i Dagbladet Rickhards temabehandling knyttet til tiden slik:

"Med denne massemediale støy framholder igjen Rickhard maleriets verdi i den stillhet mediet kan mane fram, og som formidler det alvor vi forbinder med hans arbeider. Landskap, plansjeverk, surrealisme og forskjellige fiksjoner han forholder seg til, men som også har relasjon til verden som bever mellom konstruksjon og sammenbrudd". (nr.89)

Denne uroen ser ut til å holde spenningen intakt i denne kunstnerens nye malerier. Formen forenkles, uten at stillheten blir mindre illevarslende.
Den samme måten som Rickhard forenkler konstruktiv form, gjør også Eva Harr på organisk måte, selv om hennes innhold har et helt annet utgangspunkt og perspektiv. Stillheten er likevel hver på sin måte sterk.

Rickhards bilder er erindringsbilder. Innholdet er med på å gi dem form, som igjen påvirker innholdet. Det går begge veier. Han maler sitt liv fra 1945 til nå, og uttrykker tidsånden som har vært i denne perioden. Det symbolske i bildene interesserer han ikke. Den formale siden er hans prosjekt, hevder han selv. Men de er likevel erindringsbilder, hvis det i denne sammenheng betyr å kjenne og å gjenkjenne. Tolkninger av bildene knyttet til sin person, reserverer Richard seg mot, eller skjermer seg for. Dette må respekteres.

Lyrikeren Helge Torvund bruker et sinnsbilde når han tolker Jåks`s arbeider. Han sier at de er tidsseglarar. Her finner vi en paralell til de svenske arkitektstudentenes bolig "Willa Wabi". Også dette fysisk konkrete arbeidet ønsker de selv å kalle et kunstverk. Boligen blir karakterisert som en farkost, der den ligger anonymt og rolig over menneskestrømmen på Sergels torg i Stockholm.
Slik blir et konkret stillhetsuttrykk til tidløs ro.

Jevnt over viser ingen av disse kunstnerne forkjærlighet for det moderne liv. Når de velger nytt, velger de bevisst det som virker som det beste av det nye. Varighet foretrekkes i stedet for forbruk og nyanskaffelser av gjenstander, når mulighet for valg er til stede. Slik blir varighet en kvalitet.

Billeduttrykkene viser et alternativ til den mest dynamiske og fremmadstormende delen av modernismen i det 2o. århundre innen kunstverden. Det synes som om kunstnerne prøver å utforme et alternativ til den kunsten som uroer, jager opp sinnet og fører mennesket videre med eller på tidskarusellen. Dette kommer fram i måten å behandle rommet på både i to- og tredimensjonale arbeider. Det handler om å skjerme seg, ta vare på seg selv og sin egen måte å uttrykke seg på, ta vare på sitt innerste.

Framtidsperspektivet går i dette stillhetsmaterialet gjerne ut på å åpne for det som er ubeskrevet, det som vekker forventning og undring. Det avspeiler seg en forventning til livet og morgendagen. Livet er ikke noe som går forbi uten at en kan ta del i det. Til syvende og sist er det kanskje en satsing på at verden er sammenhengende og forpliktende til stede for den som vil se den, nærme seg den og være i den. Det er ikke resignasjon å spore i denne dokumentasjonen. De utøvende søker etter og organiserer hvilesteder i forhold til det å være menneske i et urolig samfunn i en urolig tid.

En kan i dette materialet sporer stille refleksjoner over en kultur som er kommet fra fortiden og står ved døren til morgendagen. Eller fortid settes opp mot nåtid og framtid i et slags spenningsforhold. Det finnes både nærhet og avstand til egen og dagens kultur.

Mange arbeider virker uavsluttet. Serier er under utvikling og bærer preg av å være i begynnerfasen mot framtiden. De har varhet og fordypning i seg til å forandre.
Målet er kanskje å komme fram til en tidløs ro ?
Dette perspektivet har jeg selv på mitt eget billedskapende arbeid.

Table Of ContentsTop Of Page

Oppsummering

"Frågor...................

Varför
Varför arkitektur
Varför ska boxen ha ben ?
Varför ska jag ha ett öppet tomrum ?
Varför vill jag inte ha en botten ?
Varför ska jag sätta ihop två delar ?
Vad är innsidan ?
Utsidan ?
Hålen, öppningarna ?
Varför blå ?
Varför röd ?
Varför häller jag över begittningen ?
Varför tacker jag lag på lag ?
Jag vill ha det mer givande.
Varför rörelse ?" Gunilla Åkesson

Stillhetsmaterialet som her er lagt fram viser at kunstnerne gjør seg bruk av et stort og variert utvalg av formgramatiske elementer og virkemidler, ulike materialer, redskaper, teknikker og uttrykksformer. De ulike uttrykkene avslører at kunstnerne har fortrolighetskunnskaper på det formgrammatiske feltet. Arbeidene uttrykker en sterk bevissthet om hvordan elementer som linjer og konturer, flater og volum virker. Kontekster, intensjoner og sammenstillinger angir, avklarer og avgjør funksjon og kommunikasjon.

De utøvende har ulike hensikter med sine valg, og mottakerne opplever deres uttrykk på forskjellige måter, alt etter hva slag kvaliteter og livsdimensjoner som er innebygget i uttrykkene, og hvilke behov sender og mottaker har i ulike situasjoner. Noen av kunstnerne og de utøvende klarer å framstillet ting, rom og gjenstander på en slik måte at uttrykkene lever sitt eget emosjonelle liv. En av årsakene til det er at de behersker bruken av de formale og uttrykksmessige medier og virkemidler. Bak denne mestringen ligger nitide studier og sterk bevissthet avog om at formen gir innholdet. Her ligger ingen lettkjøpte løsninger og tilfeldige triks eller grep. De formale disposisjonene gjør kunstnerne i stand til å uttrykke seg så klart at rommene blir symboler på deres personlige indre rom.

Den største delen av uttrykkene som danner grunnlag for analyse og opplevelse i dette prosjektet, bærer bud om at teknikk og materialbruk henger nøye sammen, og er en del av helhetsuttrykket. Materialbehandlingen er på et høgt ferdighetsnivå. Kunstnerne behersker sitt medium.
Uansett om uttrykket er to- eller tredimensjonalt, synes det som om valg av virkemidler, materialer og medier i de aller fleste tilfeller er underlagt intensjonene, enten vi snakker om billedkunst, skulpturer eller bruksgjenstander, kunsthåndverk, sami duodje`, husflidsartikler eller design.

En av hovedintensjonene med å skape stillhetsuttrykk er å skape bevegelse, både konkret og symbolsk, for å bevege menneskesinnet.
Dette fenomenet har jeg ikke reflektert over tidlegare i denne framstillingen.
Åkesson er inne på det i sitt "Frågor". Og de svenske arkitektstudentene sier at et hovedmål for dem er å berøre. Kritikeren som opplever St. Hallvard kirke og kloster forteller at han gripes i møtet.
Et virkemiddel for å få det til, og som går igjen i dette materialet, er at en bevegelse opptrer og stanses eller fryses fast. En finner gjerne dette femomenet i møter mellom det dramatiske og det skjøre og vare i omgivelsene. I dette oppstår det en åndeløs stillhet, ofte med sakralt preg. Dette trekket går spesielt igjen i todimensjonale uttrykk.
Slike bevegelser finnes f.eks. i bildene til Rickhard, Werp og Evjen.
Jan Carlsen betegner i sin anmeldelse av boken "St. Hallvard kirke og kloster" i Dagbladet l4/l- 97 Lund og Slaattos tidløse arkitektur som bevegende:

"Som ateist kommer jeg dit med mine motforestillinger, men gripes hver gang av det ærverdige interiørs stillhet og estetiske fullkommenhet. Jeg blir rørt. (b.nr.11.12.13.) (nr.15)

Stillhetstoffet jeg har trukket fram i dette prosjektet er fullt av kontraster. Møtet mellom og kontrastene i de ulike dimensjonene er påfallende, både i konkret og symbolsk forstand. Ved at vi som mennesker er opptatt av at det vakre er vakkert, oppstår erkjennelsen av det stygge. Slik som det tunge er grunnlaget for det lette, slik er stillheten aktivitetens herre og mester.
Geometrien står i kontrast til vage og flyktige skygger.
Komplementærkontraster og lys-mørkekontraster finnes i rik monn.
Enkelhet og raffinement i bruken av virkemidler er påfallende. Askese blir gjennomgående foretrukket.
Gunilla Åkessons formulering synes å gjelde for svært mye av stillhetsmaterialet. Hun sier at hun tok bort alt som ikke behøvdes "för att stå naken". (nr.86)

De utøvende investerer seg selv i sine arbeider.
Dette gjør de ved å knytte sin livsverden og sine livserfaringer til femomenene TID, LYS og ROM. Disse tre områdene synes å være i en særstilling, og underlagt det formale og materielle uttrykket.
Tid- og lysdimensjonene har store motsetninger og sterke krefter i seg, mens rommforholdene fungerer mer som steder å være og plassere erfaringer og erkjennelse i.
Kunstnerne bruker dem både konkret og symbolsk for å uttrykke stillhet.

Av de livsområdene som er trukke inn står det religiøse feltet i en særstilling , uten at jeg vil gå så langt som å si at dette erfaringsområdet er en del at tematikken stillhet. Men det er ingen tvil om at religiøse tanker og forestillinger, oppbrudd med og stillingstaken til tro og tvil, er i innebygget i en svært stor del av billedrommene.

Jeg vil spesielt trekke fram den libanesiske forfatteren Kahlil Gibrans poetiske formulering i "Profeten":

"Men dere, barn av det store rom, dere som har uro i deres ro, dere skal verken bli fanget eller temmet.
Deres hus skal ikke være anker, men en mast". (nr.24)

Mye taler for at stillhetsuttrykkene fungerer på en slik måte for kunstnerne og de utøvende i dette stillhetsmaterialet. Lyrikeren Helge Torvund kallar Jåks`s skulpturer for tidsseilere. Med bakgrunn i dette studiet om stillhet kan en si at hans sinnsbilde er treffende.

I innledningen til dette kapitlet spør jeg om stillheten har et språk.
At det finnes et "stillhetens språk" synes klart.
Jeg har i denne utredningen prøvd å kartlegge hvordan dette språket kan være, hva det består av og hvordan det fungerer.
Dette materialet er likevel ikke stort nok til at det kan la seg gjøre å utlede mer presise sammenfatninger enn hva som her er gjort.
Men kanskje fenomenet stillhet ville miste sitt spenn og sin indre dynamikk også, om en summerte det opp i strammere relasjoner ?

Previous PageTop Of PageNext Page