HVE
Marit Bjorland:
Stillhetens språk :
Behov - realitet - intensjoner - virkemidler
Copyright © 1998 Forfatteren/
Høgskolen i Vestfold

 

Previous PageTable Of ContentsNext Page

4. Hvordan kunstnerne og de utøvende uttrykker sine opplevelser og intensjoner knyttet til stillhet

I forbindelse med utstillingen "Stillhetens sprog" i Kunstnernes hus i 1992 ble det reist spørsmål ved om det finnes et språk å uttrykke stillhet med. (nr.78) Kunsthistorikeren Åsmund Thorkildsen drøfter i en artikkel i utstillingskatalogen om maleriet virkelig kan romme et sted for stillhet. Han trakk fram fellestrekk og ulikheter ved de arbeidene som ble vist på utstillingen, uten å komme med en bastant konklusjon.
Jeg velger å stille spørsmålet på en annen måte:

        Hvordan uttrykker kunstnere og håndverkere stillhet i sitt virke ved hjelp av farger og former ?

I dette perspektivet er det naturlig å undersøke hva arkitekter og andre som erobrer, utformer og preger rommet ute og inne benytter seg av for å få til ønsket uttrykk og virkning. Jeg vil også trekke fram aktive billedkunstnere som kan knyttes til dette temaområdet gjennom måten de arbeider på. Som bakgrunnsmateriale har jeg både kunstneres egne kommentarer til sitt arbeid, og hva brukere og kritikere ser og opplever. Ønskemålet er å se om det finnes noen gjennomgående trekk ved temabehandlingen og bruken av virkemidler. Hvordan de aktivt utøvende tar i bruk formale og uttrykks- eller innholdsmessige virkemidler, hvordan de tenker, handler og erfarer gjennom arbeid med sin kunst og sine gjenstander, vil i denne sammenheng være interessant. Hvordan jeg videre bruker dette materialet, vil være avhengig av hvordan det ser ut etter at analysen og opplevelsen av det er gjennomført.

Table Of ContentsTop Of Page

Arkitektur og bruksform. Hvordan stillhet er knyttet til det tredimensjonale funksjonsområdet

Arkitektur er romorganisering til overordnede helheter som forener sted, oppgave og bygget form. Den har grunn under føttene, og er på jorden. Men den reiser seg også opp i rommet, dvs. at den er under himmelen, og står stille.
Ved å trekke fram disse egenskapende ved arkitektur, og likeledes bruksformer, ønsker jeg å poengtere at de gode helheter og uttrykk har sitt opphav i poetiske visjoner.

Da arkitekturlærer Bodvar Schjelderup i 1986 ga sine studenter ved Arkitekthøgskolen i Trondheim i oppgave å bygge "Et sted for stillhet", ga han dem også noen retningslinjer og konkret fagstoff å arbeide med og ut fra. Dette skulle fungere som nistepakke i arbeidsprosessen. Han snakket med dem om "stillhetens arena" som en egen sjanger innen arkitektur, og trakk fram

    • den horisontale stillheten, horisontalens ordløse ubetingede ro. Horisonten er hvilen linje. Når vannet, det labile element i naturen er i ro, er flaten fjern og stille
    • den vertikale stillheten, når tårnet, som i kraft av sin oppreisthet demonstrerer en opposisjon mot det liggende, samtidig virker stille, da er det gjerne som en fred, en stillhet av et eget edelt slag har tatt rommet i bruk (nr.71)

Som stedskunstner er læreren her inne på de visuelle lovene, formkarakterisering, og bruker m.a. linjen i retningsperspektiv for å fortelle hva former uttrykker, og hvordan de virker på oss.
Alle bygninger framtrer med visuelle egenskaper, alt etter struktur, relasjoner og organisering.
Denne kunnskapen ble av studentene omgjort til praksis. Trematerialer, linjer og flater skapter volum og rom i terrenget, og gir fornemmelse av stillhet til rekreasjon. Hele prosjektet gikk ut på å søke etter og skape en stillhet uten impulser utenfra. Huset som ble bygget står i dag som en høyreist kube i en skoglysning, vendt ut mot en myr. Bygningen skulle være anderledes enn andre hus på stedet. Bare det mente de skulle få mennesker som så og inntok stedet til å vende seg innover i stille tenkning. Taket i selve stillhetsrommet har en overraskende konstruksjon. Det fungerer som et romlig spill. (b.nr.23)

I dag er det ikke vanskelig å finne flere steder og bygninger i Norge som kalles "Stillhetens hus". Det er derimot ikke så lett å spore opp en uttalt bevissthet om hva slags virkemidler som blir brukt for at disse kan kalles akkurat dette.

En sentral kristen institusjon er Sandom Retreatsenter på Garmo, et senter for stillhet, bønn og meditasjon. Å være i retreat betyr å trekke seg tilbake for å finne ny kraft og glede til innsats i hverdagen. Betegnelsen "Stillhetens hus" blir spesielt brukt på en av bygningene på Sandom, der hvor gjesterom og kapell ligger. Bygningen er ikke laget for denne funksjonen. Den var opprinnelig låvebygning på en fjellgård. Med bakgrunn i religionshistorien er alt på dette stedet innrettet for å fylle sin funksjon. Innretning etter naturen og landskapet, innredning, gjenstandsbruk- og plassering m.m., alt er bevisst gjennomført, hevdes det. Få, men velvalgte gjenstander er plassert i interiøret. Stikkord for dette utvalget er enkelhet og kvalitet. Bildene i de ulike rom er få, og har gjerne tilknytning til det kristne budskapet. Kjente norske kunstnere som har markert seg i kunstverdenen ved bruk av motiv og innhold knyttet til det religiøse området, står bak disse. Ønskemålet er at "her skal stillhet råde dag og natt". (nr.55)
I dette tilfellet danner den religiøse dimensjonen i menneskelivet og tilværelsen plattform for valg av formspråk, disponering av rom og utstyr, og måten eierne ønsker å gi stedet karakter på. De tar konsekvensen av hva uttrykket "tingenes tale" og "gjenstandenes magi" inneholder, det faktum at tingene vi omgås preger våre liv. Våre visuelle evner knyttes her til det åndelige menneskelige gjennom optiske estetiske virkninger.

Det er tidligere trukket fram tre studenter ved Konstfacks linje för innredningsarkitektur och möbeldesign i Stockholm, som i 1994 laget eksamensarbeidet "Stillhetens hus" på Sergels torg i Sveriges hovedstad. (b.nr.6.7.) For å få til det ønskede uttrykket og særegne virkninger, forsøkte de både å vise og bevise at arkitektur er stedskunst, noe langt mer enn håndverk styrt av funksjonelle prinsipper. Arkitektur er kunst, hevdet de, og lot derfor ikke funksjonalistisk tradisjon med sin teknikk og økonomi styre prosjektet for sterkt. De ville "berøre" mennesket gjennom formspråk og uttrykk med preg av sensualisme, poesi, estetikk og opplevelse. Både eksteriør og interiør skulle få en slik atmosfære. Derfor laget de et langstrakt lite hus, lågt som en farkost liggende på en hylle over torvet, uten både inn- og utsyn. Bygget skulle smelte nesten umerkelig inn i eller sammen med omgivelsene, med en velberegnet, raffinert stil. Selve konstruksjonen skulle være synlig og logisk. Studentene søkte askese, et attraktivt eksistensminimum med maksimale kvaliteter, et godt samspill mellom linjer og proporsjoner, og et klart og rent uttrykk fritt for dekor. Huset ble godt isolert. Med det mente de å oppnå fysisk stillhet til ulike tider, når det var ønskelig. Både dagslys og elektrisk lys ble tilført ovenfra og gitt et hvitaktig, udefinerbart, nesten surrealistisk uttrykk, som skulle gi interiøret preg av opphøyet ro. Materialer ble valgt ut fra den virkning studentene ville oppnå, syntetiske så vel som naturens egne. (nr.16)
Slik ble et eksamensarbeid gitt verdiforankring. Kunstnerne ville lage noe som skulle oppleves som godt for storbymennesket i turbofart, gi dem en oase å hvile i, en plass for ettertanke og harmoni.

Gunilla Åkesson, som i sitt kunstfaglige hovedfagsstudium ved SHKS i Bergen laget keramiske krukker, gikk til arkitekturens symbolikk og funksjon for å hente ideer og inspirasjon til eget kunsthåndverk. De små uthusene i det svenske kulturlandskapet, med sin klare enkle og bruksvennlige form, sine konturer og konstruksjoner, var i tidligere tider, og delvis også i dag, sted for konservering av markens grøde. I ny kontekst med nytt material og andre funksjonelle krav, ble inntrykkene fra arkitektur til inspirasjon for krukker som sted for modning av mat til dagens mennesker. Resultatet av studiet munnet ut i en stor kolleksjon firkanta bokser eller skrin. Gjennomgående formelementer ble i hovedsak kvadrat og rektangel. For å få fram et arkitektonisk uttrykk, anvendte hun elemementer med en klar funksjon. Gjennom hele studiet søkte hun rytme og symmetri. Konsentrasjon og stillhet var kontinuerlig med som et virkemiddel eller driv i prosessen. Ønskemålet var at stillhet skulle gjenspeile seg i arbeidene. Som svar på problemstillingen sier hun at hun fant "en aktiv stillhet". (nr.86) (b.nr.25)

Det siste jeg vil trekke fram her er den tidløse arkitekturen partnerne Kjell Lund og Nils Slaatto har skapt, St. Hallvard kirke og kloster i Oslo. Mellom de avvisende høyblokkene fra 6o-årene gir fransiskanernes klosterkirke et nøytralt inntrykk. Det kubiske volumets enkle mursteins- og betongfasader ble bestemt av de dominerende bomaskinene til Obos. Men inne i kvadratet ligger det en rotunde, et sirkelformet kirkerom med en omvendt kuppel. Dette arkitektoniske grepet - himmelen som senker seg mot menigheten - gjør St. Hallvar til et unikum i vår byggekunst. Følelsen av å bevege seg inn i en mystisk hule er påtakelig. "Går jeg inn der, gripes jeg av det ærverdige interiørets stillhet og estetiske fullkommenhet. Arkitekturens magi gjør en rørt og ydmyk", hevder en kritiker. (nr.15 ) (b.nr.11.12.13.)

Disse 5 prosjektene viser at mennesker søker etter og skaper ytre rom for å oppnå indre stillhet. De går hver sine veier for å oppnå den samme fornemmelsen.

Arkitektlæreren ga sine studenter innsyn og skolering i de visuelle lovene, kunnskaper om hvordan form skaper uttrykk.

På Sandom er det gjenstandenes, interiørets og eksteriørets former og farger, materialer og helhetsuttrykk som de ønsker skal skape atmosfære av stillhet.
Her går de til våre kulturelle røtter og det religiøse erfaringsområdet for å finne retningslinjer for utforming av stedet. Rotekte stedsegen arkitektur med organisk materialuttrykk og enkle interiørarrangement med lite antall gjenstander med høg kvalitet, skal gi øynene hvile, og mennesket en indre stillhet.

Kunststudentene i Stockholm fikk utforme en egen tilværelse, et hus, med selvvalgt beliggenhet, eksteriør og interiør. Hele dette arbeidet er gjennomsyret av Østens filosofi og tradisjoner. Boligen skapte de "for lugn og avskildhet". Den fikk betegnelsen "WillaWabi", ordet for frivillig fattigdom i zen-buddismen. (nr.16) (b.nr.6.7.)

St. Hallvard er allerede blitt et bygningskulturelt ikon. Kirken på Enerhaugen fra 60-årene er reist i den hellige Frans av Assisis spartanske ånd, men står i dag i relasjon til høyblokkenes topografi og behovet for et bygg med sterk introvert karakter med appell til refleksjon, meditasjon og fordypelse.

Kunsthåndverkstudenten Gunilla Åkesson lot forfedrenes byggeskikk og prinsippene bak de svenske utløenes form og funksjon gjennomsyre sine arbeider i et helt annet materiale enn forbildene, og med annet bruksområdet. Hun var gjennom hele studiet ute etter å avdekke filosofien bak tidligere tiders skapende prosesser, utforming og uttrykk. Hun ville bruke den samme tankegangen i utformingen av egne funksjonelle gjenstander. Her er det snakk om både å bruke og bryte tradisjoner. (b.nr.25)
Taoismen hevder at det som eksisterer har sin nytte. Vi TJENES av det som er til stede, selv om vi ikke bruker det fysisk. Et lerkar, et hjul eller et hus kommer til nytte fordi de er uthulet, tomme. Og tomhet er stillhet. Denne erkjennelsen er innebygget i Åkessons krukker.

Hytter og fritidsboliger har gjerne som oppgave å skape ro, stillhet og rekreasjon. I utformingen tar en ideelt sett tak i kombinasjonen mellom naturens og omgivelsenes egenart. Byggeprosesser utføres ved havet, i skogen eller på fjellet. Gamle teknikker og naturens egne materialer, som stein og treverk, tas i bruk. Disse mediene kan for noen ha i seg en stillhetsdimensjon så sterk at den får religiøse trekk eller forankring. Kulturtradisjoner som følger håndverk, folkekunst, sami duodje` og husflid er i Norge sterke kvaliteter som kombineres med behovet for rekreasjon og fritidssysler, ofte rammet inne av både ytre og indre stillhet. At resultatene ofte i praksis avslører en bare delvis opplevd og bevisstgjort erkjennelse av stillheten, er en annen sak.

Det største området som gjør seg bruk av stillhetens språk, er sakralarkitekturen, som kirker og bedehus, menighetshus, mausoleer og moskeer. Selve den fysiske utformingen innvendig og utvendig blir gjerne sentral i helhetsuttrykket. I vår kultur har kirken som oppgave å være et stedsskapende middel. Den er ikke bare rom som gir plass for handlinger, men noe konkret billedmessig som vi identifiserer oss med. Kirken står mellom jord og himmel, som et bilde, og samler menneskenes verden. Hulen, tårnet og hvelvet tak går ofte igjen som arkitektoniske elementer. Her skal stillheten ha en religiøs dimensjon og meditativ forankring. Slik som religion forvalter vårt behov for stillhet, skal også selve bygningen støtte opp om og lede mot eller skape stillhet, et "møte". Stillhetens boliger er for den enkelte ofte "det aller helligste".

Men selv her kan arkitektenes så vel som byggeherrenes manglende erkjennelse av stillheten gi seg tydelige uttrykk. Det er ikke sjelden en ser kirker med symbolegenskaper som til og med motarbeider stillhet. Funksjonalistiske og "sosialdemokratiske" uttrykk preget av effektivitet finnes i alle bispedømer i Norge i dag. Men kirkerommet skal også innby til stillhet og andakt. En kan til tider spørre om de moderne arbeidskirkers utforming og uttrykk har en slik egenskap. I middelalderkirkene var det ikke spørsmål om kirkelig aktivitet, men om menneskesinnets samling i møte med den levende Gud. De gamle bygde sine kirker for å overleve som mennesker og som kristne. De trengte kirken for å bevare gudsbildet i seg og troen på en barmhjertig Gud.

---------------------------------------------------

Med en bevisst bruk av farger og former, materialer og konstruksjonsprinsipper, formspråk og uttrykk, synes arkitektur og bruksformer å være spesielt godt egnet til formålet å skape stillhet, både fysisk og på et dypere psykisk plan. Jeg opplever at en poetisk måte å forstå disse uttrykkene på griper deres vesen langt sterkere enn deres målbare egenskaper.

De virkelig gode bygg og gjenstander gjør seg bruk av former og uttrykk som lar oss ane livssituasjoners skjulte mening. Det arkitektoniske rommet og de tilhørende ting blir slik både veien og målet.

Table Of ContentsTop Of Page

Bilde og skulptur. Hvordan kunstnerne får fram uttrykk og budskap

        "Slutt å lage ord. Lytt til bildet, lytt til dets stillhet". Platon

En utstilling i Kunstnernes Hus i Oslo i 1993 bar tittelen "Stillhetens sprog". (nr.78) 14 sentrale norske billedkunstnere var der representert med sine arbeider. Deltakerne, hver med sin motivkrets og tematikk, brukte roen og stillheten for å frambringe stillfarende trekk i sine uttrykk, i pakt med figurativ europeisk billedtradisjon, landsskaps- og stillebentradisjon.
I dette prosjektet vil jeg bare trekke inn en av disse kunstnerne, Ida Lorentzen, og hennes arbeider. På denne utstillingen hadde hun med 5 malerier. I bildene sine skaper hun seg vegger ved å male rom. Bakgrunnen for dette er beskrevet tidligere.

Samtidig med utstillingen kom en bok som bærer hennes navn. Undertittelen er "Historien om syv bilder". Boken forteller hun at hun føler et spesielt slektskap med og er opptatt av Harriet Backer og hennes kunst, særlig hennes kirkeromsbilder. Hun opplever at denne store kvinnelige norske maleren har en særegen klang av ånd og stillhet i sine bilder, som hun selv etterstreber i egne arbeider. Ida Lorentzen setter som Backer også gjenstander og møbler inn i sine billedrom. Donald Kuspit sier i en artikkel i boken om kunstneren Lorentzen at "gjenstandene i rommet er som en øy av stillhet":

"Gjenstandene bryter ikke med stillheten, men er tvert imot stillhetens kjerne,
og gir stillheten en ytre manifestasjon". (b.nr.14.15.) (nr.49)

"Interiør av stillhet" var tittel på en utstilling i Allmenningen galleri & kunsthandel i Bergen i februar/mars l997. Det var Lars Staffan Evjen som presenterte sine "stille bilder". Han har nylig avsluttet sin utdanning ved Kunsthøgskolen i Bergen. I en artikkel i utstillingskatalogen betegnes uttrykkene hans som "interiørs melankoli og mystisme". Tilskueren opplever at "subjektets virkelighet starter der hvor den objektive virkelighet og det klassiske perspektiv slutter å gjelde. Bildene gir rom for noe som er utenfor synsvidde. Det hemmelighetsfulle, det melankolske og det metafysiske skaper en forunderlig taushet som visuelt argument". Det står videre:

"Stillheten kommer bokstavelig talt til syne i bildenes knapphet på informasjon. Alt peker hen i mot det som ikke er med - den ubetegnede eller ubeskrevne åpning som skal fylles". (b.nr.8.9.10.) (nr.32)

Det er noe kulisseaktig ved Evjens bilder, en slags metafysisk kvalitet som ikke er strengt filosofisk, men mer en stemning. "..............realitetssansen gjennomvevet av erindring", heter det i katalogen. (nr.32)
Bildene framtrer som nøytrale metafysiske rom hvor uforenlige ting møter hverandre på høylys dag. Steder som er kjente for tilskueren for et øyeblikk siden, blir umiddelbart ukjent for bevisstheten. Bare sporene etter øyeblikket er der, i bildenes dybde og tetthet.

Evjen forteller selv at tittelen "Interiør i stillhet" er et ordspill. Normalt er jo ikke interiør stille. Men med denne tittelen vil han antyde at et tomt interiør kaller fram en stillhetstilstand i oss. I hvert fall vil han at tegningene hans skal gjøre det. Han forteller videre:

"Jeg begynte på serien vinteren 1994, da jeg tilbrakte påsken helt alene i en studentleilighet i Limerick i Irland. Siden januar 1995 har jeg hovedsakelig arbeidet med denne serien, som nå (okt. 1997) teller ca. 55 nr. Alle bildene viser det samme interiøret, eller deler av det. De har seriell karakter, men skal ikke betraktes i noen bestemt rekkefølge. Betrakteren vil antakeligvis se relasjoner mellom dem på sin egen måte. Det er ingen enkelttitler - det er summen av inntrykkene som skal formidle interiørets stillhet. Etter hvert vil det nok dukke opp mange forskjellige objekter i interiøret, men de skal være stillferdige. De fleste bildene skal virke tomme." (nr.21)

Elisabeth Bj. Werp forteller i et intervju i Aftenposten, i forbindelse med sin utstilling i Drammen Kunstforening i januar 1998, at hun forsøker å bygge bro mellom de veldige motsetningene i seg. Hun sier at hun elsker jord, alt det fysiske, kroppen og det sanselige. Men på den annen side oppløser tingene seg, og lengselen etter evigheten og det ikke-forgjengelige blir påtrengende. Mellom disse to sidene er det en dyp konflikt. Ved å lage bilder føler hun at hun bygger dette sammen, og finner harmonien. (nr.3o) (b.nr.24)

Leonard Rickhard presenterte sommeren l997 sine malerier i Galleri Bomuldsfabriken i Arendal. Denne kunstneren kjemper for maleriet, som han mener er truet som medium i vår tid. Slik er selve mediet hans prosjekt. Bildene hans er preget av stillhet, men forteller om hendelser, noe som er skjedd, eller forestående hendelser. I stedet for å støye med de andre mediene, må maleriet finne sin genuine stillhet og stadfeste den, mener denne kunstneren. (nr.35)

En utstilling i Galleri Dobloug i februar/mars l997 av den samiske billedkunstneren Iver Jåks må også trekkes inn her. Den ble i Dagens Næringsliv 1/3- 97 karakterisert som "en stille protest". (nr.45) Lyrikeren Helge Torvund har omtalt utstillingen, eller han har delvis gjendiktet den i sitt medium, ordene. Hans opplevelser og tolkninger finner vi i katalogen med overskriften "Mytisk stillhet". Torvund ser i de presenterte skulpturene og installasjonene et levende og nært forhold til kunstnerens samiske røtter. Kontakten med urtida og samtidskunsten er tett. Alle Jåks` arbeider inneholder mytiske elementer. Taktil materialfølelse stråler ut av installasjonene, og "tilfredstiller en lengsel etter den stilla som kviler i naturleg materiale". Han opplever at kontraster mellom det sanselige organiske og den industrielle bearbeidinga, det ubearbeidede satt opp mot det bearbeidede, virker sterke, lekende og upretensiøse. "Tidsseilere" er et stikkord Torvund bruker om Jåks`s arbeider og uttrykk. (nr.79) (b.nr.17.) En anmelder av utstillingen til Jåks i Klassekampen framhever spesielt at presentasjonen bærer preg av å være under utvikling. Den går i retning av det uavsluttede. Selve forvitringsprosessen kommer inn som tema. (nr.34)

Enda tre kunstnere blir i 1997 presentert som "stillhetens malere". Den ene er Eva Harr, som kaller bildene sine i Galleri Arctandria i Oslo for "Mellom natt og dag". Kunstneren sier i et intervju at

"når du bor i Oslo og har røtter i det høye nord, ja, så er den stillheten som møter deg nærmest guddommelig. Jeg har prøvd å fange denne stillheten. Det er også en reaksjon på IT-samfunnet vi lever i, hvor vi oversvømmes av lyder, bilder og lys i ett kjør. For meg handler det om å finne hvilesteder, og så formidle dette". (nr.76) (b.nr.16.)

Kunstneren anmoder tilskueren å studere bildene, virkelig se stillheten, se hvordan lyset brer seg som en kappe om mørket.
En anmelder i VG forteller hvordan han selv opplever Eva Harrs billedspråk:

"Denne kunstneren snakker til oss i et språk om noe vi halvveis har glemt.
Noe fra en annen tid, men som vi en gang kjente så godt". (nr.76)

En billedkunstner som jeg også vil trekke inn her er Lars Lerin. Hans utstilling av akvareller i Oslo kunstforening i mars 1997 framstiller stort sett ting, inntrykk og uttrykk fra vår egen tid. Men stillheten synes å være nærværende på en uvanlig måte. Stillhetens dramatikk er blitt hans varemerke. I artikkelen "Tystnadens dramatik", skrevet av Lennart Didoff, blir hans arbeider karakterisert slik:

"Det er själva utsattheten Lerin målar, de sköra substituten för längtan likavel som anonymiteten och glömskan kring vår egen tids ting och förteelser. Ibland tränger en andlöshet, en stillhet, nästan immateriell sakral ton igenom i den tystnadens dramatik, som blivit han signym. (b.nr.19.) (nr.18)

Elisabeth B.Werp knytter i sine bilder stillheten til mørket og rommet. Det litterære innholdet er metaforer og fortellinger uten ord. Med det har referanse til bibelske fortellinger, sagn og myter. (b.nr. 24)

Min egen utstilling i Fossekleiva Brukssenter sommeren l996 hører også inn under denne tematikken. I arbeid med bildene prøver jeg bevisst å få til en stemning med ro og hvile i seg. Men jeg vil ikke ha uttrykket stillestående. Derfor setter jeg inn elementer som skal gi spenning. Det kan være skrifttegn, tekstur, flater, farger og linjer. Skriftelementene er ikke ment å kunne leses. Jeg ser gjerne at de oppleves som billeduttrykk, med de assosiasjoner det gir. Jeg opplever at tall har en vakker form, og prøver å utnytte det. Men også det symbolske tallene uttrykker er en viktig del av helhetsuttrykket. Jeg tar ofte i bruk grunnformene for å skape romvirkninger. Jeg bruker bare håndlaga papir i ulike materialer, og kaster meg over nye og spennende teksturer og virkninger. Mest spennende er det å få til noe der flortynt papir kommer til sin rett. Det skal helst være skjelvende lett og litt blankt. Jeg liker å lage noe som gir et bestemt helhetsuttrykk på avstand, men ved nærmere ettersyn oppdages nye dimensjoner. Dette kan være småting som gir assosiasjoner knyttet til innhold og budskap, som tall, linjer, retningsforhold og farger. (b.nr. 1 - 5)

For meg er det er lett å finne igjen egne tanker og aksjonsform i Åkessons refleksjoner og arbeidsmåte. Slik hun assosierer og tenker rundt sin egen prosess og egne kunstuttrykk, med inspirasjon fra kulturhistorien, slik bruker også jeg mine kulturelle røtter. Jeg prøver å trekke ut stillhetens atmosfære når jeg studerer gamle skrifter og tekster, og omformer inntrykk og atmosfærer i bildene. Jeg bruker min egen håndskrift til en uleselig og tvetydig billedtekst.

-------------------------------------------------

Jeg har her trukket fram 7 aktive bildene kunstnere og deres arbeider. I alder tilhører de mellomgenerasjonen av vår tids norske aktive. Alle etterstreber et stille uttrykk. Eller det er kritikere og andre som analyserer, vurderere og opplever at denne dimensjonen er sterkt til stede i uttrykkene. Alle har ulik kunstutdanning, og behandler temaet på ulike måter. 6 av de utøvende knytter motivkretsen til det todimensjonale rommet i fiksjon eller illusjon, mens Jåks monterer installasjoner og plasserer skulpturer i det konkrete rommet.
Landskap og natur går igjen i Harrs og Lerins arbeider, mens Evjen, Werp og Lorentzen kombinerer mer det ytre og indre rom, interiør og eksteriør. Hos disse tre opptrer det illusoriske og det symbolske sammen. Kunstnerne viser fiksjon og virkelighet i kombinasjon, nesten som scener.

Evjen og Lorentzens bilder preges tilsynslatende av den sammenheng og perspektivist logikk som gjelder for våre felles hverdagserfaringer. Det synes som om bildenes figurative taushet har betydning. Kunstnerne behandler spillet mellom lys, skygge og linjer forenklet og poetisk. Her ligger mulighetene for et innhold som det er opp til oss selv å erkjenne. Disse to kunstnerne ligger også nær hverandre i billedspråk, i måten de bruker kull, kritt og pensel på, hva de velger som motiv, hvordan de redegjør for romforhold, og hvordan de benytter seg av en del tekniske og formale særtrekk for å kunne gi overbevisende skildringer av det de selv eller tilskueren har valgt å kalle stillhet.

Også Lerin kombinerer fiksjon og virkelighet i sine naturalistiske sceneriske utsnitt , selv om han er langt mer figurativ, fortellende og forklarende i sitt formspråk. Lerin uttrykker og tolker hverdagssituasjoner, hverdagshendelser og hverdagserindringer. (b.nr.18)

Harr og Lerin framstiller miljøer og ting fra vår egen tid, alt fra "Mellom natt og dag" på Røst til fiskebruket og slippen i Lofoten, og til nattlig bystemning i Oslo, alt i et figurativt billedspråk.

Jåks`s installasjoner og skulpturer har et levende og nært forhold til samisk kultur, men tilfører denne tradisjonen et personlig og frigjort element som knytter kontakten med urtida tett sammen med samtidskunsten. Taktil materialfølelse, spenning mellom natur og kultur, lekfulle elementer i små og store symbolske arrangementer, kjennetegner arbeidene hans.

Leonard Rickhard plasserer både gjenstander og figurer i ulike sammenstillinger. Det blir som å lage stilleben med landskapet som motiv, sier han selv. (nr.35) (b.nr.19.-22.)

Stilleben betyr det som ikke beveger seg, noe som ligger stille, "nature morte", stille indre liv. Dette stillhetens språk er mye brukt i figurativ europeisk billedtradisjon og modernisme. Landskap og oppstillinger av gjenstander blir i denne sjangeren gjerne utformet billedlig fra samme ideologiske ståsted.

Mine egne bilder inneholder ikke stillebenets særtrekk. En kort karakteristikk kan være "dekorative billedrom." Men det er lett å finne igjen stillebenets egenart i de øvrige 6 kunstneres uttrykk. Bildene er både statiske, nesten som stilleben, og dramatiske i bruken av kontraster, lys- og mørkevirkninger, framstilling av natt og dag, årstider og landsskapsutsnitt. Uttrykkene oppleves både som sterkt dynamiske, og kan være uten spor av dynamikk.

      --------------------------------------------------------------------

Men det kan synes som disse kunstnerne går videre, og beveger seg utover stillebenets sfære. Arbeidene inneholder noe mer. Det er dette tillegget som kanskje er det mest interessante.
Bildene gir innblikk i noe "der intet synes å hende, men likevel kan erfares".
Uttrykket peker hen mot noe som ikke er.
Kunstnerne gir uttrykk for erfaringer og holdninger knyttet til sin egen livsverden.

Previous PageTop Of PageNext Page