HVE
Marit Bjorland:
Stillhetens språk :
Behov - realitet - intensjoner - virkemidler
Copyright © 1998 Forfatteren/
Høgskolen i Vestfold

 

Previous PageTable Of ContentsNext Page

6. Stillhet - kunstneriske uttrykk - skole - undervisning

        "Og til min stillhet kom barnas latter som bekker og ungdommens lengsel som elver".

Kahlil Gibran

Table Of ContentsTop Of Page

Trenger vi stillhet i skole og barnehage ?

Det er i utgangspunktet nødvendig å slå fast at det er mye konstruktiv aktivitet og fruktbare arbeidssituasjoner i skole og barnehage i dag, som kommer de fleste barn og unge til del. Men samfunnet som helhet oppleves generelt sett urolig på de fleste av oss. Daglig strømmer variert informasjon og støy både på fysisk og psykisk plan mot den enkelte. Det blir gjerne sagt at skolen og barnehagen til tider fabrikkerer støy og uro. Dette kan virke svært hemmende på kreativ utfoldelse og kommunikasjon mennesker imellom, og føre til en overflatisk livsførsel. Familiesituasjoner og ulike former for fellesskap kan også inneholde elementer at uro. Mange barn og unge takler dette godt, og klarer med egne ressurser og de voksnes hjelp å skille vesentlige og uvesentlige ting, og tilegne seg stabilitet. Andre har større behov for ro og fordypning enn de får etablert i det daglige. De blir gjerne oppjaga, urolige og rastløse. Lærerstudenters rapporter fra praksis forteller at barn er spesielt urolige, masete og uengasjerte mandag morgen. Dette virker igjen inn på arbeidet og leken i skole og barnehage. Noen få uromomenter kan forårsake manglende konsentrasjon for større klasser og grupper.

En grunnskoleelev har satt ord på sin opplevelse av skolen slik:

"Skulen er som oppi eit troll
som biter og skråler og skriker
og som skjenner heile tida.
Og som held oss fast i friminutta" (nr.40)

Det kan også være rett å stille spørsmålet om det eksisterer en misforstått aktivitetstrang og aktivitetskultur i skole og barnehage i dag. Konstruktiv ro oppleves problematisk for enkelte lærere og ledere. Noen blir usikre og urolige når stillhet oppstår. De arrangerer og styrer, og har ikke den nødvendige varhet overfor den gode og konstruktive stillheten. Og konstruktiv uro kan lett gå over i oppjagethet.
På en annen side: Når læreren tyr til fysisk trussel, høy og hard stemme for å få til den stillheten og roen som er ønskelig, forskyves lett naturlige arbeidsprosser. Det er heller ikke av det gode.

Kunsthåndverkeren Gunilla Åkesson skriver i sin hovedfagsoppgave i kunsthåndverk, der hun bruker stillhet som drivkraft i egen prosess:

"I vårt högljudda samhälle idag där du verkligen får leta efter tystnaden är det väl tystnaden och stillheten som provocerer mest. Då människan tvingas att gå inn i sig själv. Där hon tvingas att lyssna till något okänt. Det som hon är rädd för och inte vill känna på. Men borde känna på för att leva. Inte bara överleva" (nr.86)

I de siste årene er det forsket på barnehagebarns syn på egen hverdag. M.a. har sosiolog og førskolelærer Turid Indrebø Næs i en SIFO-rapport lagt fram femåringers syn. Formålet er å la barna komme til orde i den kvalitetsdebatten om barnehagen som pågår mellom politikere, pedagoger og foreldre. Det viste seg at barna var misfornøyde med at det finnes for få steder å gjemme seg bort med hemmeligheter, eller være for seg selv. En skal være forsiktig med å utgi barns synspunkter for sannheter. Men forskeren mener at i vår tid, med småbarnsfamilier i turbofart mellom ulike aktiviteter, kunne barnehagen være et fristed, et tydelig alternativ til det hektiske og gjennomorganiserte livet familien lever sammen. Men det synes ikke alltid å fungere slik. (nr.68)

Høsten 1997 begynte 6-åringene i grunnskolen. Der kommer de fleste barna inn i et enda større og strammere organisert fellesskap enn de har erfart i barnehagen eller hjemmet.
Blir det her rom for de rolige stunder, tid og plass til å gjemme seg bort for å tenke, fabrulere, leke og lage sine egne hemmeligheter, eventyr og historier ?

Billedkunstner Lars Staffan Evjen hevder at når det er så mye hver dag som krever vår oppmerksomhet døgnet rundt, blir vi fratatt muligheten til å være stille for oss selv. Derved føres ubearbeidet materiale ned i underbevisstheten. Senere kommer det til overflaten som grums. (nr.21)

Det er naturlig at et barn vokser. Hvis det får sunn og næringsrik mat og hvis det unngår alvorlige sykdommer, vil den fysiske voksteren komme av seg selv. Det er ikke naturlig at barn strever med å vokse. En skulle heller ikke streve for å oppnå ro, konsentrasjon og stillhet for å vokse åndelig.
Det er naturlig at spenninger og avspenninger veksler og avveksler hverandre etter behov. Stor aktivitet på ulike felt i enkelte perioder krever til andre tider både fysisk og psykisk ro og hvile.
De voksne har som oppgave å legge forholdene til rette for barn slik at de oppnår dette.
Heller ikke lærerne får alltid den daglige muligheten til å ta seg inn igjen, samle seg etter en hard arbeidsdag med mange krav og mye uro. Slik blir det ikke en naturlig veksling mellom spenning og avspenning for dem heller. Barns uro virker inn på samspillet i klasser og grupper, den enkelte elev og på læreren. Og lærerens uro, stress og egen følelse av avmakt virker inn på elevene. Slik påvirker vi alle hverandre.

I denne sammenheng betyr ikke stillhet nødvendigvis ensidig å være fysisk stille. Dette er ikke noe mål i seg selv. Det er mer den indre stillheten som er viktig, den som gjør det mulig for barn, unge og voksne til å høre sin egen stemme, rydde i egne tanker, kjenne hjertets lengsel, utopiske drømmer og håp. I en fysisk urolig situasjon går også det an. Men ofte synes det nødvendig å roe armer og kropp, hender og føtter for å få gode lytterforhold og konsentrasjon.

En skal heller ikke se bort fra at den fysiske støyen har ødeleggende virkning på menneskesinnet over tid. TV-programmet Refleks tok l5/6-97 opp dette alvorlige og stadig økende samfunnsproblemet i vår tid, med betegnelsen "Kampen for stillheten". Det ble der hevdet at støy av mange oppleves som overgrep. Den fører til stress og frustrasjoner. "Psykomotorisk krigføring" blir den gjerne kallet. Forskning viser at mange er så plaget i sitt daglige virke at de slutter å handle rasjonelt. Jevnlig påvirkning med støy er et intrikat våpen som anpriper sentralnervesystemet, og ikke legger synlige merker etter seg, ble det hevdet i dette programmet. Det finnes også ny forskning som knytter seg til musikk og støy, hvilken type musikk det er som virker opprørende på barn og unge, og hva som skaper aggressivitet.
Det vil i denne sammenheng føre for langt å konkretisere nærmere resultater av denne forskningen.

Skole- og barnehagedagen er oppstykket i "timer", kortere og lengre seanser. Enkelte steder gir skoleklokka fremdeles signal om oppbrudd og samling. Denne korresponderer ikke alltid med barns innlevelse og naturlige avslutning på lærings- og tankeprosesser. Det kan ofte være godt å få en langsom avslutning på verdifulle opplevelsesstunder. Like ofte kan fysisk avreagering gjennom bråk og støy i frimunuttet virke ødeleggende på noe som snarere fordret stillhet i etterfølgende minutter. Slik blir gjerne noe fint og verdifullt ødelagt, eller effekten redusert. Ingen, verken lærere eller elever, ønsker det slik. Kulturen og miljøet blir gjerne bare slik.

Det er rimelig og ønskelig å anta at den største gruppen barn og unge sammenlagt sett får tilfredstillt sitt behov for stillhet i skole og barnehage. Men det er også grunn til å slå fast at en svært stor gruppe lider under mangel på muligheten til å få den nødvendige ro, avspenning og ettertenksomhet som de har behov for. Denne stillheten trenger de for å kunne bearbeide opplevelser og inntrykk både fra undervisningen og i hjemmemiljøet. Det er ikke sikkert at dette har noe å gjøre med spesielt ekstroverte eller introverte typer. Dette gjelder kanskje i særlig grad de som er lavmælte, har varheter og særegenheter, styrke og svakheter på ulik vis. De må ikke på noen måte regnes som emosjonelt umodne. Dette er snarere en kvalitet. Gutten med norges-glasset som fanget stillheten er et typisk eksempel på det.

Elevene skal forberedes til å bli innlemmet i de voksnes verden, og bør tilegne seg de voksnes ferdigheter, heter det i læreplanens generelle del. (nr.54) Det er tidligere trukket fram behov for stillhet også i de voksnes verden. Samfunnet som helhet oppleves å inneholde mye unødvendig uro og krefter som virker splittende for menneskesinnet. Mange ser i tiden en kamp mellom positive og negative krefter som ønsker å råde, som krever oppmerksomhet og preger liv og virke. Slik er mangel på den fruktbare stillheten ikke bare et skoleproblem, men et generelt samfunnsproblem.
Det er vel ikke meningen at de voksnes problem skal prege barns og de unges hverdag, deres undervisning og oppdragelse ?
Spørsmålet er bare hvordan dette kan unngås.

Table Of ContentsTop Of Page

Trenger vi stillhet i undervisningen i Kunst og håndverk ?

L 97 forteller hva lærerne er forpliktet til å arbeide med i undervisningen i dette faget. Det står i planverkets generelle del at opplæringen skal "utvide barns, unges og voksnes evne til erkjennelse og opplevelse, til innlevelse, ufoldelse og deltakelse". Videre sier planen at

"...barn og unge skal utvikle sine skapende evner, til å tenke, tale, skrive,
handle og føle ved å innlemmes i de voksnes verden, og tilegne seg de voksnes ferdigheter". (nr.54)

Med skapende evner definerer planen som "å oppnå nye løsninger på praktiske problemer ved utøvende grep og framgangsmåter, ved å oppspore nye sammenhenger gjennom tenkning og forskning, ved å utvikle nye former for skjønn og samhandling, eller ved å frambringe nye estetiske uttrykk". (nr.54)

Elevene skal i arbeid med faget oppleve, uttrykke og reflektere. Disse aksjonsformene er overordnet fagstrukturen. Det brukes ord som å undersøke, prøve ut, studere, bli kjent med, lære om, utvide erfaringer med, utforske m.m. Videre må elevene

"......... utvikle gleden ved det vakre både i møte med kunstneriske uttrykk
og ved å utforske og utfolde egne skapende krefter. Alle bør få sjansen til å
erfare både det slit det kan koste og den fryd det kan vekke å gi følelser form,
tanker uttrykk og kroppen anstrengelse" (nr.54)

Grunnskolens verdigrunnlag, menneskesyn og fostringsoppgaver er nærmere utdypet i L 97 gjennom de 7 dimensjonene, det meningssøkende-, skapende-, arbeidende-, allmenndannende-, samarbeidende-,miljøbevisste- og integrerte menneske.

Ut fra dette ser vi at det av grunnskolens elever kreves at de skal gjennomgå dyptgripende og vederheftige prosesser i faget Kunst og håndverk. Disse prosessene skal den enkelte elev stå inne for. I tillegg skal prosessene lede mot produkter som gjenspeiler elevenes intensjoner med arbeidet.
Det er med bakgrunn i dette stillhetsstudiet grunnlag for å hevde at om arbeidet i skolen skal lykkes med tilsvarende prossesser som kunstnernes, må elevene også få de samme rammebetingelser med hensyn til klima, atmosfære, stemning og praktisk tilrettelegging som det kunstnerne hevder de har behov for.

Vi ser at det stilles store krav til etablering av kunnskaper og ferdigheter, opplevelser og erfaringer. Elevene skal gå både i bredden og dybden i fagstoff og prosessser. Barn og unge skal gå inn i arbeidsoperasjoner som er tilnærmet lik kunstnernes. Med bakgrunn i det kunstnere og andre utøvende her har lagt fram om sine arbeidmåter og studieformer, ser vi at slike prosesser krever konsentrasjon og fordypning, både lek og alvor........og stillhet.

Forskjellen på kunstnernes prossesser og de prosesser elevene i skolen skal gjennomføre, synes å være hensikten. Kunstnernes og håndverkernes mål for sin utøvende virksomhet er først og fremst knyttet til samfunnets behov for de kvaliteter som kunsten innehar og formidler. I skole og undervisning er hovedmålet knyttet til det enkelte barns og ungdoms personlige utvikling. Men alle prosesser kan ha i seg et terapeutisk aspekt. Å frambringe for dem "nye estetiske uttrykk" er gjerne de flestes ønskemål. Det ligger en særegen tilfredsstillelse i få til noe som en ikke har gjort tidligere. Dette gjelder både kunstnere, barn og unge.

Jeg har gjennom mitt arbeid som lærer i lærerutdanningen ofte besøkt studenter i deres praksis i forming/Kunst og håndverk i grunnskolen. Gjennom årene har jeg sett elever i arbeid med faget forming, og det har formet seg erkjennelsen:
Det var behov for ny giv, et løft, nye innfallsvinkler, nytt innhold og mer bevisste og reflekterte arbeidsformer i faget. Det var stort behov for den nye planen faget fikk i 1997.
Innarbeidingen av den er i full gang. Planen sier hva innholdet i undervisningen i Kunst og håndverk skal være.
Men ny plan er ikke nok !
Kanskje er ikke planen det viktigste heller, med tanke på utvikling av faget i framtidsperspektiv?
Jeg mener det også er behov for å sette søkelyset på selve stemningen, atmosfæren i klasserom og verksteder, studieinnstilling og holdninger til arbeidssituasjoner og studieformer, samtidig med innføringen av nytt fag og ny plan.

Hva er det som har preget stemning og atmosfære i verksteder og klasserom i formungsundervisningen ?

Det har selvsagt foregått, og foregår mye spennendne utviklingsarbeid i grunnskolen innen faget. Mange tar faget seriøst. Men mye arbeid med oppgaver og problemstillinger synes å ha båret eller bærer preg av overflatiskhet. Elevene var/er ofte urolige i arbeidet, og de blir gjerne kjapt ferdige med sine løsninger og svar på oppgaver. Atmosfæren er til tider hektisk, og bærer preg av oppløsning. Latter og støy, og samtaler om helt andre ting enn det som står på dagsorden, foregår kontinuerlig.
Ofte er elever selv heller ikke fornøyd med det arbeidet de utfører, de identifiserer seg ikke med det. Tegninger leggs gjerne igjen på skolen, eller elevene kaster produkter de timevis har arbeidet med i søpperbøtta. Generell uro har også lett for å forstyrre dem som ønsker å uttrykke sine ideer, ønsker og behov gjennom farger, former og materialer. "Musikk til arbeidet" står gjerne høgt på ønskelista.
Og lærerne aksepterer ofte dette. Eller de resignerer og godtar at det må bli slik i noen fag og enkelte timer i skolen. Hvorfor ikke i dette faget, som ligger så nær hobbyfeltet ?

Jeg vil hevde at en av årsakene til dette uføret er mangel på konsentrasjon, fordypning og stillhet.

Når synspunkter og problemer som dette tas opp i samtaler mellom studenter, praksisrettledere og meg som underviser i faget ved høgskolen, hevdes det at elever jevnt over er urolige. Dette er et tidstegn. Det påstås gjerne også at elevene møter så mange krav og så stor seriøsitet i de teoretiske fagene, at noen fag som eks. forming må få lov til å fungere som fristed. Forming skal være moro, blir det sagt. Innholdet skal være noe annet enn teori, lekser, krav og vurdering. Vi vil ha glede og latter i timene. Det virker frigjørende på kreativiteten, blir det hevdet.

Alle vil mene at de gode og muntre situasjoner og samtaler skal ha plass også i dette faget, på verksteder og ved staffeliet. Mønsterplanen fra 1987 la også opp til undervisning i "et stimulerende læringsmiljø for lærere og elever". (nr.61) Også før vi fikk L 97 og faget Kunst og håndverk, skulle elevene gjøre sitt beste i kreativt arbeid med fagets virkemidler. Men når kreativiteten for en stor del uteblir, når faglig fordypning mangler og formingspruduktene bærer preg av overflatiskhet og personlig preg, hva så ?

Temaet stillhet, eller mangel på den gode stillheten, er i flere ulike sammenhenger trukket fram av meg i forbindelse med etterutdanningskurs for grunnskolelærere som underviser i Kunst og håndverk. Kursdeltakeres reaksjoner har vært forståelsesfull og gjenkjennende. Lærere opplever situasjoner i enkelte miljø slik jeg beskriver det, og er opptatt av de samme problemstillinger som meg. Ingen sier at de stiller seg kritiske eller er negative til at slike synspunkter blir tatt opp og diskutert på etterutdanningskurs. Tvert imot er stemningen fin, positiv og var`. Det blir ikke pinlig, og skaper ikke aggresjon. Det blir også uttrykt ønske om å få kopi av manuset. Kollegaer vil i ettertid ta opp synspunkter i teamsamarbeid- og samtaler.
Også stillhetsbegrepet blir det stilt spørsmål ved, hva slags ideologisk forankring det har for meg, om jeg kan vise til litteratur, forskning o.l. Disse reaksjonene viser at problemstillingen er relevant og diskuterbar.

Table Of ContentsTop Of Page

Lærerkompetanse

Med bakgrunn i L 97 og planen for Kunst og håndverk, er det naturlig å se på kompetansen til de lærerne som skal undervise i faget. Hva slags innsikt må lærere ha som skal utvikle dette nye faget i grunnskole og barnehage, der jeg forutsetter at stillhetsdimensjonen er innebygget i det daglige arbeidet ?

Kunst og formkultur blir fra høsten 1997 den fremste innfallsvinkelen i arbeidet med faget Kunst og håndverk. Elevenes egne skapende prosesser og kunstuttrykk skal m.a. være konsekvens av bearbeidinger som er gjort med basis i inntrykk og opplevelser fra de profesjonelles kunstneriske uttrykk og godt håndverk. Kunstnernes og håndverkernes uttrykk og arbeidsmåter blir forbilledlige. En skal i arbeid med faget veksle mellom inntrykk og opplevelser fra andres uttrykk, og skape selv. Ideer, innsikt, kunnskaper og ferdigheter som kunstnerne og håndverkere innehar når de arbeider steriøst med sine uttrykk og prosjekter, vil være til hjelp, veiledning og inspirasjon for lærere og elever i skolen.

Det er en kjennsgjerning at mange lærere i grunnskolen opplever bruken av kunstneriske uttrykk i undervisningen komplisert. Dette kan m.a. ha med deres kompetanse å gjøre. Den kompetansen de har etablert før vi fikk L 97, følger med dem inn i arbeidet med det nye planverket. Etterutdanning skal kvalifisere den enkelte lærer ytterligere. Hvor mye ressurser som stilles til disposisjon fra skoleledelsens side er m.a. avgjørende for kvaliteten og effekten av etterutdanningen. Spørsmålet er også hva lærerne vil prioritere av etterutdanning, på hvilke områder de ser det som påkrevet å få oppjustert sin kompetanse.

I arbeid med Kunst og håndverk i barnehage og skole trengs kulturkompetanse.
Å ha kulturkompetanse, vil si å være i livet. Å være i livet er å være kvalitativt sammen i skole og barnehage i et fellesskap, lærere, barn og unge. Både de som underviser og elevene må i denne sammenheng oppleve og lære sammen. Alle har samme behov. Menneskeskapte gjenstander, bilder og bruksting, er uttrykk som er skapt for å tenke og leve i og med. Kunstnene har gjennom sine uttrykk levd ut sine egne tanker, ønsker og behov. Stillhetsstudiet viser at de har arbeidet med eksistensielle spørsmål.
Ved å "gå inn i" ulike kunstneriske uttrykk, og å la seg lede av hva farger og former, materialer og helhetsuttrykk bærer bud om, får barnehagebarn, elevar og lærere i fellesskap bearbeidet viktige livsspørsmål. Det kan dreie seg om konkrete estetiske kvaliteter, så vel som spørsmål knyttet til uro og stillhet, om hvorfor vi er i verden som mennesker, hvilke oppgaver vi har osv. Ved å ta imot, oppleve og sette seg inn i hva andre har formet ut fra sitt liv, skapes det også behov hos andre for å gi sitt eget liv form. Slike prosesser må lærere og elever, barn og unge gjennomgå sammen.

Holdninger og handlinger knyttet til det kunstneriske området, og kanskje spesielt på det visuelle feltet, er gjerne sterke og statiske. De lar seg ikke forandre over natten. De er knyttet til ideologi, bevisste og ubevisste aspekter, de preger stil og smak, hva vi synes er verdifullt, og hva som kan forkastes. Slike strømninger gjør at noen lærere finner kunsteksemplene og designproduktene som er trukket fram i den nye planen, lite interessante, og "ikke etter min smak", mens andre har stor glede av å presentere akkurat det stoffet som planen trekker fram. Lærere må i arbeid med den nye læreplanen formidle stoff, kunstuttrykk- og sjangrer som de selv ikke har noe forhold til eller liker personlig. Dette kan for enkelte lærere, kanskje mange, bli en ny utfordring.

Kunsten framtrer i dag i stadig i nye språkdrakter. Nye medier tas i bruk, og materialspekteret utvides i takt med den teknologiske utviklingen. Mye av dette nye kan virke fremmed på lærere. De opplever gjerne at de ikke klarer å følge med i utviklinge på en slik måte at de opparbeider seg eierforhold til nyere uttrykk, og videre bruke det i skolens undervisning I tillegg blir ikke kunst i et vidt perspektiv viet spesiell oppmerksomhet og vist syn for i de fleste skolemiljø. Alle lærerne har, med sin nåværende kompetanse, ikke like lett for å se at kunsten ofte opptrer i maskerte vendinger, abstrakte former, og er preget av kontraster. Storparten av lærerne synes å finne trygghet i bildene de ser hva forestiller fordi det figurative vekker gjenkjenning. Og lærere begrenser seg gjerne til å presentere uttrykk de selv har et forhold til for sine elever.

Å reservere seg eller fraskrive seg ansvar på det kunstfaglige området, å ikke ta opp aktuelt fagstoff en misliker eller ikke har noe forhold til, har vært vanlig og akseptert i skolemiljø. Dette har med smak og behag å gjøre, og bunner i ideologisk frihet, blir det hevdet. Men L 97 skisserer ikke bare muligheter, men også krav. Slik er det nye planverket et kultur- og skolepolitisk manifest. Målene er ideelle, men skolen og den enkelte lærer skal ha som ønskemål å oppfylle dem. Slik står ikke lærerne så fritt nå som før innføringen av L 97.

Det gode designprodukt og kunsthåndverk, en installasjon, den velformede redskapen, de surrealistiske bildene og fargekomposisjonene framtrer, hvis de er helhetlig utformet, innenfor en ramme eller scene. Dette gir magi. Det gode uttrykket faller ikke fra hverandre, det bærer seg selv. Det er dette stoffet som berører og rører dagens unge mennesker, vil jeg hevde. Det er dette som gir opplevelser og skaper indre stillhet. Det er dette stoffet som elever og lærere bør møte i fellesskap.

I studiet av fenomenet stillhet mener jeg å ha påvist, ved hjelp av eksempler fra kunstverden, at kunsten og de kvaliteter den innehar, får oss til å se, uten at denne erkjennelsen er tvingende for reell handling. Opplevelse av en god sammenstilling, farger, former og harmonisk materialbruk påvirker oss menneskers psyke på en slik måte at vi makter å ta inntrykkene inn over oss. Dette feltet representerer ikke noen underhodningsaffære, og er ikke et begrenset tilskudd til den borgerlige oppdragelse. Kunsten og formkulturen kan få oss til å se både det tragiske og det triste i tilværelsen, det stygge så vel som det skjønne, gleden og nærheten, og ikke minst stillheten. Dette er en poetisk, kvalitativ forståelse for kunstneriske uttrykk som skaper undring, og som læreplanen for Kunst og håndverk i grunnskolen legger opp til. Det er her temaet stillhet hører hjemme. Lærerne må selv få erfaringer i møter med ulike kunstneriske uttrykk, og få opplevelser, innsikt og mot nok til å trekke dette stoffet inn i undervisningen, slik planen for Kunst og håndverk skisserer.
Ved å ta imot, oppleve og sette seg inn i det kunstnere har formet ut fra sitt liv, skapes også behovet for å gi sine egne omgivelser form.

Å legge til rette for og skape fysisk stillhet i skole og undervisning har med lærerens sosialpedagogiske kompetanse å gjøre. Den nødvendige kompetansen for å få til god stemning og kommunikasjon hadde ikke førskolelæreren som tok med barn på utstilling av minimalistiske malerier. Men også den kunstfaglige kompetansen synes å mangle. Pedagogen ledet samtalen bort fra faglige spørsmål, og tok opp utenforliggende faktorer så snart anledningen bød seg. Kunstneren ønsket å vektlegge undringen, den prekognitive forståelsen, som også vektlegges sterkt på alle trinn i læreplanen for Kunst og håndverk i L 97. Dette forstod ikke førskolelæreren som ledsaget barna.

Den nyutdannede grunnskolelæreren som er trukke fram innledningsvis, hadde disiplinproblemer. I starten på sin lærerkarriere hadde hun ikke den nødvendige sosial-pedagogiske innsikt til å kunne skape den gode fysiske stillheten i klasserommet. Men hun hadde en menneskelig og faglig trygghet som gjorde at hun gjennom erfaringer fant fram til den fysiske stillhetens muligheter. Slik ble problemene overvunnet.

Å ha kunstfaglig kompetanse vil ikke si det samme som å ha kompetanse til å arbeide på det kunstfaglige området i skole og undervisning. Det synes også nødvendig å ha sosialpedagogisk kompetanse. Billedkunstneren som presenterte sine minimalistiske bilder for førskolebarna, hadde ikke innsikt nok til å klare å snu den urolige stemningen, og få til en atmosfære som gjorde at sinnene åpnet seg, og inntrykkene fra kunst kunne virke. Det ble bare kaos.

Å beherske stillhetsdimensjonen i undervisning i faget Kunst og håndverk har med lærerens kultur- og sosialpedagogiske kompetanse å gjøre. Å ha hatt rike opplevelser selv på det kunstfaglige området synes å være et viktig fundament. Dette gjelder både i uttrykksperspektiv, å skape selv ved hjelp av ulike materialer og medier, og å ha hatt rike opplevelser og mottatt inntrykk fra ulike kunstneriske uttrykk.

Vi skal ikke tro at selv om vi oppnår fysik stillhet og ro i arbeidet, vil det føre til indre stillhet og ro i den enkeltes indre automatisk. Men fysisk ro og orden kan være et trinn på veien som leder mot indre ro, selv om dette ikke lot seg skape i møtet mellom førskolebarn og minimalistiske bilder.

Det ligger også i lærerens kompetanse å opparbeide trygghet hos seg selv, og videre kunne skape trygghet hos sine elever og samarbeidspartnere. Redsel for å mislykkes, ikke være som andre, ikke kunne lære, skape og oppleve som andre, kan være en realitet for både barn, unge og voksne. Dette gjelder også lærere som underviser i Kunst og håndverk. Jeg har tidligere vært inne på at kunstnerne stadig utvikler nye språk- og uttrykksformer, og tar i bruk nye medier. Dette kan virke fremmed på lærere, og nesten uovervinnelig å gripe fatt i. Men den som underviser i dette faget, må arbeide med andres heminger. Derfor må læreren også kunne bearbeide og overvinne sine egne barrierer. Dette har også med lærerens sosialpedagogiske kompetanse å gjøre.

Table Of ContentsTop Of Page

Oppsummering

Med bakgrunn i dette studiet synes det viktig å velge temaer, medier, arbeidsmåter og uttrykksformer i undervisningen i skole og barnehage som har en stillhetdimensjon i seg. Det er eks. naturlig å søke balanse mellom "action painting" og bruk av dramatiske effekter og kjappe omstillinger, og kontemplative oppgaver og problemstillinger. Det må være like naturlig å bruke bevegelige bilder og medier som framkaller det store engasjementet, og medier og virkemidler som krever stillhet og konsentrasjon.

Innsikt i kunstnernes prosesser viser at det er viktig å veksle mellom de intuitive og de analytiske aksjonsformene i undervisningen. Forskning viser at disse to måtene å gå inn i problemstillinger på åpenbart er av komplimentær art. (nr.2) Men "intensitet i møtet" er en forutsetning for et godt resultat, uansett hvilken erkjennelsesevne som engasjeres og aktiviseres.
Når lærerne og elever har behov for stillhet og konsentrasjon i en oppløst og urolig skolehverdag: Hvorfor ikke trekke inn kunsten, og la den virke ? Hvorfor ikke presentere kunst og formkultur som bærer i seg både uro og stillhet, lengsel og glede, kjærlighet og det vonde. Denne stillhetdokumentasjonen bekrefter og belyser kunstneres intensjoner om å skape en motsats til akkurat stemninger og atmosfærer som en urolig hverdag fører med seg.

I forbindelse med en ungdomsaksjon mot vold i Oslo i august 1995 ble musikk med tema stillhet framført i arrangementets innledningsfase. En av arrangørene uttrykte at målet ikke bare var å skape en stille stemning, men lede mot stillheten bak musikken, den som har fordypning i seg til å forandre. Kompetanse til velge ut, og å kjenne til virkningen av slike virkemidler, hadde ungdommer i 2o-årsalderen. Slike virkemidler kan også lærere bruke bevisst i sin undervisning.

Det er ikke til å se bort fra at terapeutiske aspekter kan komme fram, og bli iøyenfallende, om en bruker stillhet som middel til konsentrasjon og fordypning i kunstneriske prosesser. Barnet og ungdommen som oppnår stillhet sterkt, unngår heller ikke å møte underbevisstheten og dens skyggebilder. I stillhetens øyeblikk kan gjerne noe som er fortrengt vende tilbake. Derfor skal vi være klar over faren ved å føre elever for dypt inn i meditative prosesser. Det kan komme fram fortrengte ting fra liv og erfaring som læreren ikke har kompetanse til å hansker med. Derfor må den komtemplative læreren ha kjennskap til både seg selv og til menneskets psyke generelt. Han må lære å utnytte positivt de hindringene vi møter for å oppnå stillhet, og også ha disponible pedagogiske midler til å stanse fantasiens vinger, når det er behov for det.

Kanskje vi her kan dra nytte av Lars Staffan Evjens refleksjon. I innledningen presenterer jeg hans barndomserindring, der han forestillet seg at han var alene p.g.a. stillheten, og at alle andre var døde. Da ble han virkelig redd. Som godt voksen hevder han i dag:

"Forskjellen mellom å lytte forgjeves etter lyd, og å høre stillheten, er egentlig forskjellen mellom sansing og persepsjon; det første er en fysisk sansehandling,
det andre er en psykisk tilstand. Den som hører stillheten, registrerer sin egen
reaksjon på fraværet av lyd. Det er en særegen opplevelse å stille hørselen inn
på høyeste mottagelighet og bare registrere: Ingen melding." (nr.21)

Er det hans barndomsopplevelser som 4o år etter, sammen med alt annet, må bearbeides ? For Lars lager i dag "Interiør i stillhet" som todimensjonale uttrykk. Og nå er også den fysiske stillheten for ham blitt en mulighet til inspirasjon og fornyelse.

Søren Ve Aksnes drøftet meditative tilstander i sitt hovedfagsarbeid. (nr.2) Han konklusjon er at det kanskje er urealistisk å innføre meditasjonsteknikker som arbeidsform i kunstneriske prosesser i skole og barnehage. Men han mener at det er langt mellom dyp meditasjon, og de enkle hvile- og avspenningsstunder som læreren må arrangere for å få til gode arbeidsforhold i klasser og grupper. Den nyutdannede læreren, som gjorde sine oppdagelser i forbindelse med feiringen av frigjøringen og stillhet i 2 minutter, kan være et eksempel på hvordan den enkelte lærer kan finne sin form og sine muligheter til å oppnå fysisk og psykisk stillhet.

Med bakgrunn i dette studiet mener jeg det er grunn til å hevde at stillhet må vies oppmerksomhet i skole og barnehage i framtiden. For meg synes det nødvendig at det legges til rette for den gode og fruktbare stillheten i arbeid med kunstens virkemidler i skolen, og ikke minst i faget Kunst og håndverk. Dette har barn og de unge krav på. Dette er en forutsetning for at kommende generasjoner skal klarer å hente ut det beste i seg, og kunne skape sine egne uttrykk ved hjelp av papir, pensel og maling, ulike materialene og virkemidlene, farger og former m.m.
At kunstnere og håndverkere bruker fenomenet stillhet i sine uttrykk og i sitt virke i så stort omfang som her er påvist, gir viktig informasjon til lærere som underviser i faget i kommende år. Det er ikke trender og moter som bør styre emne- og temavalg i skolens undervisning, men hva som opptar mennesket i tiden, og hvilke behov barna og de unge har. Ved å trekke inn temaer og emner som både det uro og stillhet representerer, kommer en inn på hva slags stemning og atmosfære som omgir oss, og hva som må til for å skape gode menneskelige samspill og gunstige miljø for studier og skapende aktivitet.

Dette stillhetsmaterialet viser at fenomenene rom, lys og tid er sentrale i kunstneriske uttrykk. Kunstnerne og de utøvende bruker dem i påfallende stor grad for å gi egne tanker, ideer og refleksjoner form. Estetisk skolering har gjort dem i stand til å få fram det de vil uttrykke. Det må derfor være viktig å legge opp undervisningen i Kunst og håndverk slik at elever og studenter også blir i stand til å uttrykke seg ved hjelp av de samme virkemidler som kunstnerne gjør seg bruk av.
En slik estetisk skolering legger planen for Kunst og håndverk i L 97 også opp til.

Det religiøse erfaringsområdet står sentralt i stillhetkunstnernes livsverden, sammen med de andre områdene som er trukket fram i kap.3. Her blottlegger voksne yrkesaktive og studenter sine opplevelser, inntrykk og bearbeidinger.
Der er naturlig å stille spørsmålet om dette livsområdet er like aktuelt og påtrengende for barn og unge, og elever i skole og undervisning ?
For meg synes det riktig og viktig at undervisningen i barnehage og skole også legger til rette for bearbeiding av følelser, opplevelser, inntrykk og spørsmål som knytter seg til det religiøse erfaringsområdet, ved hjelp av de materialer, uttrykksformer og virkemidler dette faget har å by på. Hvordan kunstnerne uttrykker seg, hvordan de gjennom sine produkter får fram virkninger som kommuniserer, berører og "griper" oss, kan være en viktig inspirasjonskilde i all undervisning.

Det neste spørsmålet vil bli: Hvordan kan skolen inspirere til møte med stillheten ?

Previous PageTop Of PageNext Page