HVE
Marit Bjorland:
Stillhetens språk :
Behov - realitet - intensjoner - virkemidler
Copyright © 1998 Forfatteren/
Høgskolen i Vestfold

 

Previous PageTable Of ContentsNext Page

1. Innledning

De aller fleste har noen tanker om hva stillhet er, kan være, eller hva stillheten betyr og hvordan den oppleves. Ordet kan ha både positiv og negativ valør, alt etter hva slags erfaringer som knyttes til tematikken.

Når jeg får spørsmål om hva jeg arbeider med, og nevner ordet stillhet, kommer det som regel noen oppfølgende spørsmål: Hva mener du med det ? Er stillhet et godt ord, er det dekkende for hva du virkelig vil berøre i forbindelse med skapende virksomhet? Hva med konsentrasjon og fordypning ? Pause ? Tomrom? Fravær av lyd ? Er ikke ro bedre ?
Andre uttrykker seg mer undrende, og sier: Virkelig ? Stillhet ? Hvilken type er det du mener? Det må vel være spennende..... ? Er det noe stoff å finne på dette feltet? Er det fordi du behøver stillhet og ro i arbeidet ditt at du er er opptatt av temaet ?

Det er også en gruppe som umiddelbart gir uttrykk for at de forstår hva dette prosjeketet går ut på. De sier at dette kunne de selv gjerne ha vært med på å utvikle. De forteller eller gjør rede for hvilket side ved stillhetsbegrepet de er opptatt av, viser til ressurspersoner de tror jeg kan ha nytte av å møte, de søker på Internett etter informasjon for meg, osv. Spontant kommer enkelte også med navn på kunstnere, kildehenvisninger eller forslag til innfallsvinkler for studier, og reflekterer over hvor jeg kan finne kunstneriske uttrykk som behandler temaet, osv.
Når temaet stillhet kommer på banen, framkalles det gjerne også en stemning preget av taushet og ettertanke, refleksjon. Hva mener egentlig Marit ? Hva mener jeg selv ? Huffameg, dette var vanskelig ? Dette må jeg tenke på.

Det er mange tegn på at temaet Stillhet ligger i tiden. Kunstnere som har farge og form som medium er opptatt av dette temaet, og viser det gjennom sin skapende praksis. Her er bare et utvalg av titler på utstillinger og bildende kunsts som er presentert det siste året i det norske kunstmiljøet:

    • "Drømmen og stillheten"
    • "Fragmente - Stille, an Diotima"
    • "Stillhet i tid og rom"
    • "Stillhet"
    • "Speilbilde av stillheten"
    • "Om å lytte til stillheten"
    • "Fortettet stillhet"

I forbindelse med utstillingen "Stillhetens sprog" i Kunstnernes Hus i Oslo i 1992 stiller anmelder i Morgenbladet, George Morgenstern, følgende spørsmål:

"Representerer "Stillhetens sprog" en håpløs gammeldags posisjon? Stillstand rett og slett?" (nr. 78)

Å lage denne utstillingen ser han på som interessant og ambisiøst, og spør nærmest seg selv om det finnes et "stillhetens sprog". Han reflekterer også over om dette temaet representerer en vesentlig side ved dagens norske maleri. For ham synes det som om arrangørene har satt fingeren på noe, men går ikke videre inn på hva dette kan være.
I mitt stillhetsprosjekt er det nettopp det jeg vil gjøre.

Ved at kunstnere og brukere eller mottakere av kunstuttrykk til tider også formidler sine ønsker og behov gjennom tekst, har det vært mulig å samle en skriftlig dokumentasjon om dette temaet, i tillegg til mine direkte møter med og opplevelser av ulike typer uttrykk. Kunstneres utsagn i avisintervjuer og artikler, kunstkriktikeres anmeldelser og vurderinger av utstillinger og presentasjoner, innledninger i utstillingskataloger osv., bærer bud om skapende menneskers ønsker og uttrykksbehov knyttet til funksjon og bruk av dette temaet. Tankene knyttes til ide og budskap, og hvordan de utøvende tenker og handler. Materialet forteller hvordan de søker og forsker, bruker intuisjon og analyse vekselvis, hvordan de utforsker og finner fram til eget formspråk, og tilpasser budskapet til materialers egenskaper og tekniske utfordringer. I dette spenningsfeltet finner vi i dag stillhet som et sentralt tema, som gjennomsyrer både prosesser og produkter. Hos de aller fleste kunstnerne og de aktivt utøvende som jeg trekker fram i dette studiet, synes engasjementet knyttet til temaområdet å være så sterkt at det kan karakteriseres som livsprosjekter.

Temaet kommer ikke bare fram i bildene kunst. Også bruksgjenstander, designprodukter og arkitektur er de siste årene gitt samme tema. "Stol for stillhet" fant jeg på møbelmesse i Jerusalem i desember l996. Og "Spisebestikk for meditasjon og stillhet" kom lærerstudenter over på studietur i Århus nylig.

Også i studier og undervisning synes temaet stillhet å være aktuelt og interessant. Følgende eksempler knytter seg spesielt til skolefaget Kunst og håndverk:

    • Førsteamanuensis og arkitektlærer Bodvar Schjelderup ga i 1988 arkitektstudenter som semesteroppgave å bygge "Et sted for stillhet". Stedet er utviklet videre i ettertid. (b.nr.23)
    • På Sergels torg i Stockholm finner vi "Stillhetens hus". Det var tre studenter på Konstfacks linje for innredningsarkitektur og møbeldesign som laget dette huset som eksamensarbeid i 1994, midt i byens sentrum der alle trafikkårer krysser hverandre. (b.nr. 6.7.)
    • Gunilla Åkesson gjennomførte i l992 en hovedfagsoppgave ved SHKD i Bergen. Dette arbeidet kalte hun "Rytm, symmetri, koncentration, stillhet". Hun laget keramiske krukker. (b.nr.25)
    • Studenter på Høgskolen i Telemark, avdeling for estetiske fag og folkekultur, fikk studieåret l996/97 på årsenhet i forming for grunnskolelærere i oppgave å lage bilder til et stille rom. De fikk et avgrenset temaområde å arbeide innenfor i tilknytning til den kristne budskapen. Arbeidene ble utført i leire som relieff.

Ikke bare jeg har samlet materialet jeg presenterer i dette prosjektet. Nesten daglig blir det supplert av kollegaer og venner. Her er noen eksempler:

    • En morgen lå det en lapp i posthylla sammen med et avisutklipp: "Marit, så du i Dagbladet i går ? Komponisten Lasse Thoresen har skrevet et musikalsk speilbilde av stillheten. En hyllest til Fartein Valen. Dette må du se".
    • Neste dag forteller en kollega i matpausen: "Jeg var på kirkekonsert i går. Harry Kvebæk sier at han blåser stillhetens musikk inn i kirken. Det hvilte en sart og varm atmosfære over musikken hans. Jeg opplevet den virkelig som Stillhet."
    • En annen dag fanget venner opp at Jan Garbarek i et intervju hadde gitt uttrykk for hvilken betydning stillheten hadde for ham:

"Jeg foretrekker stillheten, for der begynner alt nytt. Men jeg klarer meg ikke uten dens motstykke". (nr.66)

Ny informasjon om temaet kommer jevnlig og øker materialtilfanget.

Leonard Rickhard presenterte sine malerier i Galleri Bomuldsfabriken i Arendal sommeren l997. Kritikere hevder at bildene hans er preget av stillhet. Men de forteller om

        ".........noe som er skjedd eller forestående hendelser. Stemningen kan føles som illevarslende". (nr.89) (b.nr. 19-22)

Selv hevder han at "det stille mediet" maleriet er hans prosjekt, i motsetning eks. til bevegelige bilder. (nr.35)

Disse eksemplene er bare et utvalg av innsamlet materiale. Gjennom en 3-årsperiode har jeg systematisk samlet alt jeg har kommet over om temaet Stillhet knyttet til norsk kunstverden. I 1997 startet jeg oppsummeringen av materialet. Men allerede i 1988 ble jeg oppmerksom på at dette var et tema i tiden som opptok både meg og mange andre, og samlet derfor sporadisk informasjon som sa noe om hvordan og hvorfor det synes å være slik. Slik fattet jeg mer og mer interesse for temaet og fenomenet stillhet. Og uten å være det bevisst hadde jeg over tid også selv laget bilder som har en klar stillhetsdimensjon i seg. Dette gjorde de besøkende i verkstedet meg oppmerksom på. En utstilling i Fossekleiva Brukssenter i Svelvik sommeren l996 fikk derfor helt naturlig betegnelsen "På vei mot stillhet". Ved å angi tittel på presentasjonen som helhet, ga jeg et spor å følge for besøkende som ønsket "en rød tråd". Dette skriftlige materialet ga tilskueren en kort informasjon om hva slags tanker og holdninger som opptok meg i den tiden bildene ble skapt. Det var ikke nødvendig å gi den informasjonen for min egen del, jeg mente at bildene kunne "bære seg selv". Med hensyn til profilering og formidling ble likevel tematikken antydet, m.a. i titler.

Hvorfor er dette temaet så livskraftig i kunsten i dag ?
Det er nærliggende å tro at dette har å gjøre med eksistensielle og store spørsmål i livet.
Temaet knyttes til musikk og dans, til dramatiseringer og billedkunst. Daglig presenterer skapende mennesker sine tanker og opplevelser om stillhet, eller mangel på stillhet, gjennom ulike medier. Et tidsriktig og forenklet "ny-religiøst" perspektiv ønsker jeg ikke spesielt å gå inn på her, men vil registrere synspunkter og holdninger som de tegn i tiden de er. Etter å ha belyst temaet i kunstfaglig perspektiv, vil jeg også trekke fram det religiøse feltet, på lik linje med de andre perspektiv som denne livskvaliteten framstår og fungerer i.
For å lede tankene mot det jeg mener er sentralt, og hvorfor jeg kaller dette prosjektet for stillhet, vil jeg presentere noen hverdagshendelser. Gjennom disse vil både barnet, eleven, læreren og kunstneren "komme til orde". Disse sekvensene vil jeg bruke som en ramme rundt utredningen, og vise intensjonen med dette prosjektet. De skal understreke at jeg har et pedagogisk og kunstfaglige ståsted. Utredningen retter seg mot skole og undervisning knyttet til skapende virksomhet. Enkeltmennesket, barnet, eleven, studenten og læreren vil være i mine tanker når jeg legger fram synspunkter.

Først kommer barnets stemme.

Jeg hadde sensoroppdrag på Høgskolen i Telemark, og samarbeidet med en kollega i Stavanger. Når vi lærere møtes gjennom slike arbeidsfellesskap, er det naturlig at samtalen kommer inn på hva vi er opptatt av og arbeider med for tiden. Da jeg sa at stillhet var mitt område akkurat nå, kom det umiddelbart: "Å, da må meg fortelle:

"4-åringen min er den mellomste av de tre barna våre. Han er sunn, frisk og ettertenksom, men ikke helt lik de to andre. Det er ikke uvanlig at han kan leke alene og være opptatt med sitt i sin verden en hel dag. Han aktiviserer seg gjerne selv på de underligste måter og lurer på de merkeligste ting. En dag kom han strålende til meg med et 1-liters Norgesglass i hendene, løftet det begeistret opp og ropte: "Gjett hva jeg har oppi her mamma. Jeg har fanget stillheten"."

Dette barnets filosofiske prosjekt kan vise hvor enkelt et barns fantasi uttrykker en sannhet. For oss voksne virker dette både komplisert og uoppnåelig.

Men barnets møter med stillheten er ikke alltid positiv. Billedkunstner Lars Staffan Evjen forteller:

"Som barn våknet jeg av og til søndag morgen, og så og lyttet uten å høre en lyd noe sted. Jeg innbilte meg at jeg var alene i verden, og at alle andre var døde - og jeg ble veldig redd." (nr. 21)

Som voksen sier han at han nå mest opplever stillheten som mulighet til inspirasjon og fornyelse. I dag er Lars billedkunstner, og bruker stillheten som tema i alle sine billeduttrykk. Kan det være noen sammenheng her ? (b.nr.8.9.10.)

Den neste historien er hentet fra en grunnskolelærerers hverdag.
Sommergjesten min er nyutdannet, og har gjennomført sitt første undervisningsår. Hun går rundt i verkstedet mitt, og studerer bildene som er under arbeid. Så kommer historien:

" Jeg ser at du kaller bildene dine noe med stillhet. Da må jeg fortelle hva jeg har opplevd. I forbindelse med frigjøringsjublieet i 1995 ble det 8. mai arrangert 2 minutters stillhet over hele landet, også på vår skole. Jeg var leder for en 2. klasse, og skulle for første gang legge til rette for en slik situasjon. Da vi startet temabehadlingen, og snakke om å øve oss til å være stille, og hvorfor vi skulle være stille, lærte jeg noe som vi aldri kom inn på i utdanningen. Det var som om vi gikk inn i et nytt rom sammen. Der var det godt å være. Det ble 2 lange minutter. Det rommet har vi ennå. Vi bruker det en stund minst 1dag i uken. Jeg tror det er blitt en slags bestestue som vi av og til søker inn i og tenker over ting. Den gangen fikk vi til noe som vi stadig trekker fram og utvikler videre. Vi roer oss ned, og lytter gjerne etter noe ubestemmelig. Dette har gitt meg en ny trygghet som lærer. For å være helt ærlig så hadde jeg litt disiplinproblem. Det var fælt. Nå vet jeg hvordan jeg kan nå fram til elevene og klassen slik at vi kan nullstille seg og gå videre."

Denne lærerens erfaringer får meg til å stille spørsmål om hva som er den gode stillhetens forutsetninger og muligheter i skole og undervisning, i et samfunn med mye nyttig aktivitet, men også unødvendig uro. Hvordan går det når stillheten uteblir, og uro overtar og styrer både fysisk og psykisk i arbeid med kunst og skapende virksomhet ?

Den neste episoden har jeg fra en erfaren øvingslærer på Notodden. En student skulle undervise en 5.klasse i grunnskolen. Hun forteller:

"Da han kommer inn i klasserommet, sitter de 25 elevene forventningsfullt stille på sine pulter. Kandidaten starter så timen med følgende formaning: "Nå må dere være stille her barn slik at vi kan komme i gang. ""

Denne episoden forteller kanskje mest om kandidatens uro, men er i denne sammenheng interessant. Kandidaten ville ha det stille, for arbeidet skulle begynne. Men han manglet selv indre stillhet. Åpningsreplikken kom for å roe seg selv ned. Han så ikke elevene og klassen.
Vi er her inne på stillheten som del av eller driv i prosesser, i samspill med konsentrasjon.
Hva kan lærernes mangel på indre stillhet og konsentrasjon føre til ?
Og hvordan kan han etablere seg denne stillheten ?

For ytterligere å nærme meg problemstillingen, vil den neste seansen handle om en gruppe førskolebarns møte med minimalistiske malerier i en formidlingssituasjon.
Billedkunstneren Otto Weiser forteller dette i en artikkel i tidsskriftet Plastikk nr. 1-1994. Han kaller "møtet" for "Sammenbruddet".

"En barnehage har på sparket tatt imot tilbud om å komme til galleriet mens kunstneren er der. Jeg møter gruppen i rommet før utstillingen, presenterer meg for den voksne, og ber dem gå inn og se utstillingen, så skal jeg komme etter.
Støynivået er allerede fra begynnelsen høyt og virker aggressivt. Jeg går derfor inn i rommet med en gang. Alt i rommet dreier seg om disiplin, pedagogen forsøker å kalle til orden, og oppnår etter en mengde trusler at alle setter seg på golvet og ser på meg. Ettersom alle har hver sin røde ballong og bruker dem for alt de er verdt, er det nødvendig for meg å stå og snakke høyt. Naturligvis sier et av barna at det er kjedelig siden alle bildene er like. Nå er dette et utmerket utgangspunkt for et motspørsmål fra meg om alle bildene virkelig er like. Problemet er bare at pedagogen øyeblikkelig reagerer ved nærmest å hvese til stakkeren at slik sier man aldeles ikke, og at det dessuten ikke er sant. Så forsøker jeg meg med at det er helt greit å si slikt, hvorpå pedagogen gir stakkaren et knusende blikk, mens han mumler noe mellom sammenbitte tenner. Mine forsøk på å høre hvordan barna opplever det de ser, kommer aldri lenger enn til rene primærassosiasjoner av typen gress, trær osv. Dette og liknende episoder fører til at jeg blir drevet over i en situasjon hvor jeg må snakke til barna, ikke med dem. Så. mens røde ballonger svever mellom bildene, finner et par gutter ut at de går an å henge i takkonstruksjonene. Pedagogens reaksjon er forutsigbar, kaos truer, og jeg må finne på et eller annet. Så jeg spør den største synderen om jeg kan få låne ballongen hans. Jeg tar utgangspunkt i komplementærteoriene og holder den røde ballongen mot det grønne bildet og spør barna om bildet forandrer seg. Etter et av de meget få tause øyeblikkene i seansen prøver jeg på nytt og spør om de ser noe forskjell. Nei, det er ingen som så noen forandring. Mildt fortvilet forsøker jeg enda en gang: "Er den røde fargen helt lik nå", sier jeg, og holder ballongen mot den hvite veggen, "som nå?" etter å ha flyttet den foran det grønne bildet. Etter en lang pause som oser av at det kun er jeg som har anelse om hvor jeg vil hen, sier endelig en gutt nølende: "den bak?" Det velger jeg å tolke dithen at han mener at det grønne bildet forandrer karakter i møtet med den røde fargen, og det er jo aldeles riktig. Så jeg spør begeistret om ikke det er facinerende, men velger ikke å vente på svar, da samtlige fjes utstråler total mangel på forståelse for hvor jeg vil hen. Men jeg oppnår ved å vise og forklare å få de fleste til å tro at de ser det jeg vil de skal se. "Samtalen" er for lengst redusert til min temmelige høyrøstede monolog avbrtutt av kontrollspørsmål som stort sett greit lar seg besvare med ja og nei. Pedagogen synes å være fornøyd med at kontrollen på et vis omsider er etablert, så han føler formodentlig at han kan slippe seg løs og hjelpe meg litt på vei: "Hvilket bilde synes dere er finest; jeg synes det".
På dette tidspunktet gir jeg opp, lar fyren få arrangere komkuransen sin, og erklærer seansen som brakt til ende." (nr.82 )

Billedkunstneren refererer denne episoden fra sin formidlingskarriere i tidsskriftartikkelen uten å problematisere hva som egentlig skjedde. I kap. 6 i denne utretningen ønskere jeg å komme inn på dette hendelsesforløpet gjennom ulike måter å nærme meg stillhetsdimensjonen i skole, kunst og skapende virksomhet, belyse sider av hva som skjedde i dette "møtet", og hvorfor det hele ble så håpløst.

Er ordet stillhet det beste å bruke til å uttrykke det som dette prosjektet omhandler ? Vekker selve ordet hos enkelte assosiasjoner som gjør at noen stenger for muligheten til å gå inn på selve problemstillingen ?
Kanskje har ikke det vi føler og opplever på dypere plan ord i det hele tatt ?

Mange kunstnere arbeider i dag med og i stillhet uten at dette ordet blir nevnt.
Kunsthistorikeren Even Hebbe Johnsrud besøkte i 1983 billedkunstneren Åse Gulbrandsen i hennes verksted. Etter besøket skrev han en lang artikkel om hennes bilder, om teknikk og motiv, inspirasjonskilder og urolig søken etter den rette stemningen. Kunstteoretikeren møtte et skapende menneske som ikke vandrer den slake landevei og hiver seg på første motebuss for å stige av på neste holdeplass. Likevel måtte han formulere som overskrift på artikkelen:

"Om å lytte til stillheten" (nr. 43)

Stillhet var en sum av de inntrykk han fikk, og de uttrykk han møtte i kunstnerens verksted. I tillegg kom stemning og atmosfære som preget miljøet, og møtet mellom to mennesker. For disse to nærmet seg det kunstneriske området fra forskjellige innfallsvinkler, den ene ved å være skapende, og den andre som reseptiv i forhold til kunst.

Tanker og erfaringer om uro og stillhet er knyttet til min kunstfaglige praksis i barnehage og skole, pedagogisk høgskole og etterutdanning for lærere i grunnskolen. Jeg ønsker derfor også å legge fram noen tanker og synspunkter på fenomenet stillhet i perspektiv av at faget har fått betegnelsen Kunst og håndverk, og på den sentrale rollen kunst og formkultur er ment å få i framtidens undervisning i faget. Barn og unge skal arbeide med og uttrykke seg ved hjelp av kunstens virkemidler. De skal tilegne seg, oppleve, tolke, undre seg og reflektere over kunst og formkultur. Indre forestillinger skal bli til nye uttrykk ved hjelp av farger og former. Det er da naturlig å stille seg spørsmålet:

        Hva krever slike prosesser med hensyn til klima, atmosfære, stemning, lærings- og opplevelsesmiljø i verksted og undervisning ?

Jeg vil se nærmere på den kunstneriske prosessen, og undersøke hvordan stillhet og fordypning kan være nært knyttet til kunst, både i inntrykks- og uttrykksperspektiv. Jeg mener å tro at kunstneres erfaringer på dette feltet vi kunne gi arbeidet i skolen en nødvendig og viktig dimensjon når faget Kunst og håndverk skal gjennomføres. For meg synes det vanskelig å innføre bruk av kunstens uttrykksformer, og gi kunst og formkultur en så sentral plass, uten å gå nærmere inn på hva som er kunstens vesen og forutsetninger, og hvordan kunstneriske uttrykk er knyttet til tid og rom. I den nye planens innføringsfase er tiden og mulighetene til å få med også denne dimensjonen.

Previous PageTop Of PageNext Page