HVE
innhold forrige neste
Anette Korsæth og Betty-Ann Solvoll:
PRAKTISK TALT 1 -
om å utdanne klinisk kompetente sykepleiere
Copyright © 1997 Forfatterne/
Høgskolen i Vestfold

 

3.0 EMPIRI


I dette kapittelet presenteres fire av funnene fra studien.

  • Studentenes opplevelse av å lære praktiske ferdigheter
  • Trygghet- en viktig faktor ved læring av praktiske ferdigheter i skolens øvingslaboratorium
  • Om lek og humor i læringen
  • Vekslingen mellom teori og praksis

    Funnene presenteres og diskuteres opp i mot aktuell teori.

    [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

    3.1. Studentenes opplevelse av å lære praktiske ferdigheter - en diskusjon rundt studentenes beskrivelse av dette og undervisningsmodellen i prosjektet.

    Studentene beskriver i studien faktorer de anser som er viktige for læring av ferdigheter. Studentens beskrivelser vil i dette kapittelet drøftes mot den undervisningsmodellen som er utarbeidet for kurset og den pedagogiske tenkningen som ligger til grunn for denne. Gjennom hele dette kapittelet blir det henvist til undervisningsmodellen som er utviklet og benyttet i dette prosjektet. Den er presentert og forklart på sidene 16-19.

    Presentasjon av funn:
    I studentenes beskrivelse av hvordan de lærer ferdigheter trekkes ulike faktorer frem som vesentlige. Følgende faktorer ansees som viktige for læring av ferdigheter:

      • å se på en utførelse av ferdigheten
      • å ha / å få et bilde av ferdigheten
      • å få forklart via syn og hørsel
      • kort tid mellom å se og å gjøre
      • gjøre sammen med
      • prøve selv
      • øve
      • stille spørsmål
      • skrive ned en beskrivelse av handlingen
      • verbalisere, forklare og begrunne for seg selv og andre mens en handler
      • få veiledning og korreksjon

    Vi har tenkt oss disse faktorene plassert inn i en sirkel der studentene starter innlæringen med et bilde av ferdigheten.

    Diskusjon av funnene i lys av undervisningsmodellen.

    Studentenes forberedelse
    Det første fasen i læringsmodellen er rettet mot studentenes egen forberedelse i forbindelse med læring av nye ferdigheter. Fra lærers side forventes det at studentene har lest aktuell litteratur, sett tilgjengelige videoer og sett på utstyret som skal brukes til den aktuelle ferdigheten før de skal ha veiledning med lærer på øvingslaboratoriet. Egen forberedelse nevnes ikke når studentene beskriver hva som er viktig for læring av ferdigheter.

    Er det tilfeldig at studentene ikke trekker frem betydningen av egen forberedthet eller anser de det ikke som nødvendig for læring av ferdigheter? At studentene ikke trekker frem egen forberedthet kan sees i sammenheng med den tradisjonelle studentrollen. Hovedvekten av metoder i utdanningen har så langt vært relativt studentpassive metoder med hovedvekt på forelesning. Krav om forberedthet og egenaktivitet har ikke på samme måte vært forventet tidligere, og kan virke uvant på studentene. At studentene ikke spesifikt gir uttrykk for behovet for å forberede seg når de skal ha veiledning på øvingslaboratoriet kan også sees i sammenheng med den frustrasjon mange uttrykker i forhold til at det er vanskelig å forberede seg ved å lese om en praktisk ferdighet i en prosedyrebok. Å lese beskrivelser av praktiske prosedyrer oppleves å gi lite mening fordi det er vanskelig å forstå hvordan det praktisk skal gjennomføres. Fra et pedagogisk synspunkt er det å lese om hensikten med ferdigheten, se på utstyr og se eventuelle videoer være ønskelig fordi det vil kunne bidra til å høyne det endelige nivået. Forskning omkring ferdighetslæring tilsier at mentale forberedelser forbedrer ferdighetsutførelsen.

    Gibb (1988) understreker at teoretisk kunnskap og prinsipper om utformingen av ferdigheten forbedrer studentenes utførelse gjennom det eksperimentelle stadiet. Det bidrar til at studentene er bedre i stand til å identifisere styrke og svakheter ved egen utførelse. Den visuelle og teoretiske forberedelsen er og viktig fordi en praktisk ferdighet ikke bare er en handling, men et integert fenomen som består av både kognitive, psykomotoriske og affektive komponenter (Hardy 1980, Reilly og Oermann 1985, de Tornyay og Thompson 1987).

    Det er varierende i hvilken grad studenter er forberedt til veiledningen. Tydelige forventninger om forberedthet og begrunnelser for hvorfor dette er betydningsfullt for studentens læring ved starten av kurset, tror vi vil kunne bidra til en bedre forberedthet. I tenkningen om problem basert læring er det studentene selv som skal ha ansvar for å finne frem til den aktuell kunnskap. I andragogikken understrekes det at voksne studenter har ulike behov for forberedelse i forhold til den enkeltes kunnskap, erfaring og ståsted.

    Det understrekes også at voksne studenter har behov for selvdirigerende læring. Det er derfor av betydning å holde fast ved at studentene skal være aktive og at de selv har ansvaret for egen læring. Samtidig er ferdighetslæring av en slik karakter at den pedagogiske tenkningen også bør ha med elementer fra mester-lærling tradisjonen. Læring av praktiske ferdigheter skjer ikke nødvendigvis på samme måte som læring av teoretisk kunnskap. Fra lærernes side blir det viktig å være tydelige på hva som forventes av egenaktivitet og hvorfor, hva er det studentene faktisk kan forberede seg på og hvorfor dette har betydning for deres læring.

    Fremvisning
    I den neste fase møtes studentene og veileder på øvingslaboratoriet, og lærer demonsterer de aktuelle ferdigheter. Studentene vektlegger dette som nødvendig for læring av ferdigheter. De understreker viktigheten av at de får et bilde av det de skal gjøre. Det oppleves vanskelig å få dette bilde bare ved å lese en prosedyrebok. Studentene mener de mangler erfaring for å kunne forstå prosedyrebokens beskrivelser. De er også opptatt av nødvendigheten av å se på en som utfører en handling, og at den som utfører handlingen forklarer mens hun holder på. Dette er i samsvar med det litteraturen understreker som viktig i forbindelse med læring av ferdigheter.

    Teorien om ferdighetslæring vektlegger altså et mentalt bilde som utgangspukt for læring av ferdigheter. Prinsippene bak mester-lærling tenkningen, der personen som kan og behersker en ferdighet viser ferdigheten fram til en annen som er uerfaren, støtter også teorien om at et visuelt bilde er en viktig forutsetning for å kunne lære en praktisk handling. Dette er i samsvar med studentenes vektlegging av at de må se en utførelse av en ferdigheten før de kan lære den.

    Teorier om læring av ferdigheter, studentenes ønske om å se en utførelse av ferdigheten, og studentenes frustrasjoner ved å skulle lese seg til praktisk utførelse resulterte i at vi utarbeidet denne læringsmodellen. Der vektlegges det at studentene skal ha et bilde av ferdigheten før de skal gjennomføre den. I læringsmodellen blir ferdigheten demonstrert i tilnærmet normalt tempo for at studentene skal få et bilde av hele ferdigheten. Noen forklaringer og begrunnelser gis før ferdigheten utføres, og noen forklaringer gis underveis, men det er viktig at ikke demonstrasjonen av ferdigheten stopper helt opp på grunn av forklaringer. Studentene gir uttrykk for at det er vesentlig å få spørre og få forklaringer underveis. Hvis en skal klare å demonstrere ferdigheten som en helhet i normalt tempo er det ikke så mye rom for spørsmål og diskusjon underveis.

    Etter at ferdigheten er demonstrert vil hensikten med og prinsippene bak ferdigheten diskuteres. Det blir ofte spørsmål og diskusjon under demonstrasjonen fordi studentene har spørsmål, og fordi læreren anser det som nødvendig å gi noen begrunnelser eller forklaringer underveis. Hensikten med å vente med spørsmål og forklaringer er at studentene skal få se helhet, sammenheng og flyt i utførelsen av ferdigheten. Hvis studentene ser bruddstykker av ferdigheten så bidrar ikke dette til læring av ferdigheten hevdes det (Studdy et al.1994). En for rigid holdning til å stoppe opp vil kunne virke negativt på læring fordi det i noen situasjoner vil virke mot sin hensikt å ikke forklare eller svare på spørsmål. Da vil det være en utfordring for læreren å få frem helhet og sammenheng samtidig som det gis forklaringer eller svares på spørsmål.

    Vi har forsøkt å inkludere et læringssyn basert på problembasert læring der det klart uttrykkes en forventing om forberedthet og egenaktivitet, med mester-lærling tradisjonen der den som er "mester" viser den "uerfarne". En kombinasjon av disse pedagogiske tradisjonene kan synes motsetningsfylte. Den ene står for et læringssyn hvor "lærlingen" følger "mesteren" og hvor formidlingen av erfaringsbasert kunnskap er fokus. Motsatsen er det læringssynet hvor studenten utfordres gjennom et problem til selv å finne svaret på problemet og hvor studentens læring har et større fokus enn mesterens formidling. Reilly og Oermann (1994) hevder at noen prosedyrer kan læres etter den problembaserte læringsmodellen eller gjennom oppdagende læring. Men mange av prosedyrene er så godt beskrevet at studentene ikke selv trenger å bruke tid på å finne ut av dette selv. Problembasert læring betyr ikke at studentene skal finne ut hvordan de skal utføre en handling ut i fra eget hode, men at de skal selv kunne finne frem til den aktuelle litteratur der ferdigheten er beskrevet. På bakgrunn av dette skal de for eksempel kunne finne frem til det utstyr som er nødvendig for å gjennomføre prosedyren.

    Mester/lærling-tradisjonen har tradisjonelt spilt en vesentlig rolle i all yrkesutdanning (Handal/Lauvås 1993). Lærlingen har sett på mesterens utførelse av yrke, og mesterens rolle har vært å instruere, korrigere, demonstrere, gi råd og vurdere for deretter å bestemme hva lærlingen skal trene på. Læringen har fulgt et mønster med demonstrasjon, øving og korreksjon (Handal/Lauvås 1993). Mester-lærling tradisjonen har vært kritisert for å virke konserverende i sin form. Det hevdes at studentene i denne tradisjonen fratas muligheten til å være kreative og nyskapende fordi de presenteres for et mønster eller en oppskrift. Studentene kan oppleve at gleden ved å lære og å mestre på egen hånd reduseres, og tanken om læring ved å selv å finne frem kunnskapen er i liten grad tilstede. Kan denne tilnærmingsmåten medføre at studentene ikke utvikler selvstendighet og pågangsmot når de møter nye utfordringer, eller at de utvikler mindre kreativitet fordi de er vant til å få en "ferdig" oppskrift? Vi tror ikke det. Erfaringsmessig er studentene så usikre og famlende at det er vanskelig å være kreative i den fasen da den første innlæringen skjer. En undervisningsmetode der studentene veiledes til å oppdage kan da være nyttig. De ferdigheter studentene skal lære i dette kurset er ferdigheter de ikke har erfaring med fra tidligere, som å sette sprøyter eller legge ned ventrikkelsonde. Det betyr at deres første skritt med fordel kan ledes. Så kan de når de er kommet over den første famlende fasen utfordres til selv å finne ulike svar på problemene. De kan utfordres til å finne ulike måter å gjennomføre ferdigheten på, og diskutere hva som er mest hensiktsmessig. Det blir også viktig å understreke at den demonstrasjonen som er gitt bare viser en mulig vei til målet. På denne måten mener vi studentene kan utvikle både kreativitet, pågangsmot og selvstendighet.

    Undersøkelse/utforskning
    Studentene og veileder diskuterer på dette trinnet aktuell kunnskap knyttet til ferdigheten. Hensikten med ferdigheten, og teori og prinsipper som ligger til grunn for utformingen av ferdigheten diskuteres. Ulike måter ferdigheten kan gjennomføres på slik at hensikten oppnås og prinsippene følges tematiseres også.

    Studentene i studien understreker at det å snakke om det de skal gjøre, diskutere og å stille spørsmål er viktig for læring av ferdigheter. Ved å bruke en undervisningsmetode der en bevisst stopper opp for å diskutere etter at ferdigheten er demonstrert vil gjøre at studentene må reflektere over hensikten med den spesielle handlingen eller ferdigheten. Refleksjon og diskusjon rundt alternative fremgangsmåter vil tydeliggjøre at det er "flere veier til Rom", og innebærer at studenten kan lære seg å stille spørsmål ved hensiktsmessigheten ved prosedyren for å oppnå målet, samt å kunne stille seg kritisk til begrunnelsen for å velge den aktuelle prosedyre i første omgang (Ewan og White 1991). Studentene i studien er opptatt av at det å snakke om og diskutere er betydningsfullt for læring og dette gjelder gjennom hele fasen av ferdighetslæringen. Ved å trekke diskusjonen ut før studentene selv skal prøve seg, vil de også kunne bli mere bevisst på hva som er vesentlig i egen utførelse.

    Studentene forberedthet vil være av avgjørende betydning for at dette trinnet skal kunne utnyttes maksimalt. Når studentene er forberedt vil de kunne se den aktuelle demonstrasjon opp i mot det de på forhånd har sett og lest, og har et utgangspunkt å diskutere ut i fra. Pedagogisk teori vektlegger at studentene har diskutert og reflektert rundt hva slags teori som ligger bak ferdigheten. Teoretisk kunnskap og prinsipper om utformingen av ferdigheten forbedrer studentenes utførelse gjennom det eksperimentelle stadiet, særlig i forhold til det andre forsøket på å gjennomføre ferdigheten. Da er studentene bedre i stand til å identifisere styrke og svakheter ved egen utførelse (Gibb 1988). At studentene stimuleres til refleksjon og til å kunne begrunne handlingsvalg, og ikke til rutinebaserte handlinger, samt å integerere tidligere lært kunnskap for å bidra til helhet og sammenheng, anses i litteraturen som viktig i forbindelse med ferdighetslæring (Nicole et al 1996).

    Eksperimentering
    Så er det studentene selv som skal prøve seg. Studentene trener på ferdigheten i grupper på to og to. De trener og prøver ut ulike fremgangsmåter og teknikker. Studentene selv er veldig opptatt av at det er vesentlig at de får prøve seg selv, men at det er viktig at de har en å gjøre det sammen med. I denne sammenheng understrekes betydningen av å kunne stille spørsmål mens en selv utfører ferdigheten. Betydningen av at det er kort tid mellom at de ser en utførelse og at de selv skal gjøre det understrekes også.

    Studentene vektlegger videre øving som sentralt for læring av ferdigheter. For å nå målet om mestring eller trygghet i utførelsen er studentene opptatt av at de må øve. I forhold til det å øve ser vi flere nyanser. Øving forståes som en gjentagelse av ferdigheten. Studentene gir uttrykk for at det er viktig å gjøre det, "få det i hendene". De understerker at de må ta det opp igjen etter en stund for å prøve om igjen. Øving ble også brukt som uttrykk for å gjennomføre en handling mens en får respons og tilbakemelding for så å prøve handlingen på nytt. En sa det slik: "Jeg går ut i fra at du sier i fra når eller hvis jeg gjør noe galt". Øvingen blir også brukt i betydningen av selv å få prøve seg etter at lærer har demonstrert ferdigheten og at studentene selv mener at øving er viktig. "Jeg må øve mer før jeg kan gjøre det på en pasient" og "Jeg tror jeg blir trygg, hvis jeg bare øver og øver".

    Litteraturen om ferdighetslæring er i samsvar med studentenes oppfatning av hvordan ferdigheter læres. Tanken om "learning by doing" og "øvelse gjør mester" dominerer. Det understrekes at imitasjon og forklaring er ikke tilstrekkelig for læring av ferdigheter, studentene lærer bare ved å utføre selv (Heiderken 1965). Det kunne være interessant å se på om det var samsvar mellom studentenes oppfatninger av nødvendigheten av å øve og dere egen innsats i øvelser som for eksempel tid brukt i laboratoriene eller engasjement den tiden de var der. Det er vårt inntrykk at studenter som uttrykker: "bare jeg får øvd mer..." ikke nødvendigvis er som er mest på øvingslaboratoriet for å trene på egne hånd. I øvingen ligger muligheten til et stigende læringsnivå, til å kunne få prøve seg fram og til en prøve-ut-holdning. Dersom øvelse i betydningen av å gjenta handlingen flere gangereller mange ganger, gir læring, er det mulig å tilrettelegge en undervisning som innebærer at studentene må gjennomføre en bestemt handling et visst antall ganger, slik at perfeksjonisme oppnås.

    Studentene understreker betydningen av at de under utførelsen kan forklare og begrunne høyt for seg selv og andre mens en holder på. Disse utsagnene er med på legitimere bruk av øvingslaboratoriet i forbindelse med læring av ferdigheter. Her har studentene muligheter til å stille spørsmål, til å stoppe opp, til å få veiledning underveis og til å ha fokus på læring og ikke en pasients behov. I øvingslaboratoriet praktiserer studenten ferdigheten under lærers veiledning, på en systematisk og kritisk måte, og i et miljø som er trygt og hvor "trusselen mot selvet " er minimalisert. Dette gjør at studenten får feedback og "forsterkning" som er så nødvendig for utvikling av ferdigheter (Studdy et al. 1994), de har et trygt læringssted (Ewan og White 1991), og miljøet er forutsigbart og rolig (Studdy et al 1994). At det gis tid til å utforske og oppdage, og at det er tid til å gjøre feil med muligheter til å rette opp feilene understrekes og i litteraturen (Infante 1985). Øvelse på øvingslaboratoriet gjør at studentene har mulighet til selv-dirigerende og veiledet praksis på simulerte pasienter eller på medstudenter, og dette vil bidra til at studentene kan oppnå et gitt nivå på utførelse av ferdigheter før de møter reelle pasienter( Studdy et al 1994).

    "Selvdirigerende læring" er diskutert i litteraturen. Det synes likevel ikke som dette oppleves attraktivt for studentene. I studentens uttalelser og i evalueringer vi får, legger studentene stor vekt på at lærer er tilstede og veileder og korrigerer for at læringen skal oppleves meningsfull. Betydningen av veiledning understrekes og i en undersøkelse gjort av Milde (1988). Der hevdes det at læringsteori om motorisk læring understreker nybegynnerens manglende evne til selv å avdekke feil i egen utførelse. De må ha en standard å vurdere utførelsen i forhold til for å kunne bedømme kvaliteten. Dette brukes som et argument mot bruk av rene selvinstruerende programmer der studentene videofilmes under utøvelse for så å skulle bedømme egen innsats. Hvis de ikke har noe å bedømme i forhold til, skjer ingen læring.

    Videofilmen gir studenten en masse data om feilene i utførelsen, men den gir lite data om korrekt utførelse. Milde (1988) konkluderer med at praksis uten feedback ikke øker nivået på ferdigheten. Dette kan relateres til studentenes opplevelse av at det er viktig og nødvendig at det veiledes og korrigeres underveis. I veiledningen ligger mulighet til korrigering, men også til bekreftelse av studentene og deres utførelse. Bell (1991) vektlegger at læring av ferdigheter er mest effektiv når det gis veiledning slik at en unngår feil-læring. Hun undestreker videre at på et tidlig nivå vil studentene trenge veiledning i øvelsene, men når de er kommmet på et relativt høyt nivå der de er sikre og presise i sin utførelse under indirekte veiledning i praksis så er studentene klar over sine begrensninger og søker om hjelp når det er nødvendig (Bell 1991). På det nivået studentene er når de intoduseres for ferdigheten for første gang så er det vesentlig at de får direkte veiledning slik at de forstår hva de må arbeide videre med for å utvikle seg videre.

    Lærerens veiledning skal bidra til at studentene lærer de praktiske ferdighetene og gjøre at de bedre kan overføre kunnskap til praktiske situasjoner. Veildningen skal ha i seg prinsippene fra både mester-lærling tradisjonen og problembasert-lærings tenkningen for å fange opp det som er spesielt ved innlæring av ferdigheter, samtidig som tanken om studentaktivitet, studentens iboende ressurser og studentens ansvar for egen læring ivaretaes. Det bør i veiledningen legges til rette for demonstrasjoner og forklaringer. Samtidig må det aktivt stilles spørsmål og diskuteres slik at studentene kan bruke sine kunnskaper og erfaringer. Et eksempel kan illustrere dette: Når studentene skal lære å legge inn en perifer venekanyle så vil det å vise et håndgrep for hvordan pasientens hånd kan holdes for å stramme huden der det skal stikkes være et viktig råd til studentene. Dette vet veileder av erfaring, og det er ikke å forvente at studenten selv skal kunne komme frem til dette som nybegynner i faget. Ved at veileder viser og så stiller studenten spørsmål om hva tror en oppnår ved å ta det håndgrepet, så kan studenten selv komme frem til en begrunnelse for nytten av akkurat det grepet. Det blir da ikke kun en overføring av kunnskap fra mester til lærling, men overføring av kunnskap kombinert med studentens egen refleksjon. Utstyrt med prinsipper og teorier fra andre kurs er studenten godt forberedt på å tenke mens de handler når de lærer ferdigheter. Men studenter trenger veiledning fra lærere for å oppmuntres til å tenke og reflektere mens de handler. Vanligvis blir refleksjon brukt i etterveiledning i klinisk læring. Refleksjon over teori før de handler og refleksjon over egen utførelse mens de handler kan introduseres i undervisningen på øvingslaboratoriet fordi studentene her kan ha egne læringsbehov i fokus og ikke en pasients behov.

    Evaluering og avslutning
    Hver øvingssekvens på øvingslaboratoriet skal avsluttes med en kort evaluering. Det vil være en kort gruppediskusjon, for å oppsummere, evaluere og å dele erfaringer. Studentene gir uttrykk for at det å få tilbakemelding er viktig for at de skal utføre ferdigheten korrekt. Det er den individuelle tilbakemeldingen som studentene vektlegger. Denne gis når studentene øver på ferdigheten. Både veileder og medstudenter bidrar med tilbakemelding. Det er naturlig at studentene har fokus på eget behov for veiledning, og ikke i samme grad er opptatt av en felles gruppes oppsummering og evaluering. Fra et pedagogisk ståsted vil en felles oppsummering der studentene oppmuntres til å identifisere hva de har oppnådd og hvilke læringsbehov de ser at de har i forhold til de aktuelle ferdigheter være av betydning. Dette vil være bestemmende for på hvilket nivå studentene går inn i læringsprosessen igjen. Studentene vil ha mulighet til å fortsette å arbeide med ferdigheten på øvingslaboratoriet alene eller med medstudenter ut fra de behov de ser de har når denne sesjonen er avsluttet.

    Den siste dagen i uken skal studentene oppsummere det de har lært både teoretisk og praktisk. Da viser studentene hvordan de utfører de aktuelle ferdighetene. Når ferdighetene oppsummeres gis det individuell tilbakemelding slik at studentene vet hvordan utførelsen var i forhold til korrekt utførelse og i forhold til forventet nivå. Den siste dagenen i uken avsluttes også med en gruppediskusjonen der studentene oppmuntres til å identifisere hvor langt de er kommet i læringsprosessen, om de har nådd målene og hvordan de selv må arbeide for å nå målene de eventuelt ikke har nådd.

    Oppsummering
    Vi har i dette kapittelet presentert og diskutert studentenes beskrivelser av hvordan ferdigheter læres og sett disse funnene i lys av den undervisningsmodell som er utviklet i prosjektet. Vi finner at det er sammenheng mellom studentense beskrivelser og den teori som ligger til grunn for modellen. Det kan synes som utviklingen av ferdigheter hos den enkelte student foregår forskjellig, men hvor noen sentrale komponenter synes å måtte være tilstede i læringssituasjonen. Å skaffe seg et mentalt bilde av handlingen, enten gjennom først å se en video eller at lærer demonstrerer ferdigheten i normalt tempo synes nødvendig for læring. Videre trenger studentene selv å få gjøre håndgrepene, prøve seg fram, selv om en skulle feile. Muligheten til å bli korrigert, enten av medstudenter eller lærer gjør det mulig å bli bevisst på gode og mindre gode måter å handle på. Å ha tid nok til både å få feile, få korrigert og få gjennopprettet feilen, blir lagt vekt på av studentene.

    [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

    3.2 Trygghet - en viktig faktor ved læring av praktiske ferdigheter i skolens øvingslaboratorier?

    Presentasjon av funn
    I det følgende presenteres og diskuteres funnet; Trygghet og trygghetens ulike former slik den kommer til uttrykk i datamaterialet.

    Trygghetens ulike former
    Vi ser at det uttrykkes tre ulike former for trygghet i studien:
    Studentene er opptatt av å bli og å være trygge på ferdighetene. Her knyttes trygghet til et resultat eller et mål.
    Studentene gir utrykk for følelse av usikkerhet og utrygghet i forbindelse med læring av praktiske ferdigheter. Trygghet uttrykkes her her i form av en følelse i læringssammenheng.
    Studentene er opptatt av å ha det trygt når de skal lære. Trygghet er her knyttet til læringsklima.

    Diskusjon

    1. Å bli og å være trygg på ferdigheten:
    Slik vi leser den første formen av trygghet er det i betydningen å bli sikker på og å mestre. Trygghet er i denne sammenheng knyttet til et mål eller et resultat.

    Studentene er opptatt av å bli trygge på ferdighetene det vil si bli trygge i sin utøvelse av praktiske sykepleie. Det ansees som et viktig mål for læringen på øvingslaboratoriet, og det er resultatet de streber etter. En av studentene sier: "Jeg tror jeg blir trygg hvis jeg bare øver og øver," en annen sier: "Jo flere ganger jeg gjør en ting, jo tryggere blir jeg."

    Studentene er opptatt av at egen trygghet gjør dem bedre rustet til å møte pasientene. Videre er de opptatt av å mestre de praktiske handlingene fordi de er redde for å bli oppfattet om ukyndige, tiltross for at de selv oppfatter seg som ukyndige. Studentene trekker ikke frem kvaliteten på handlingene som et mål. De fokuserer i første rekke på egen følelse av trygghet for å beskrive det ønskede ferdighetsnivået på handlingen. Stell av pasienter og utførelse av prosedyrer er funksjoner som er særlig knyttet til sykepleieres yrkesutøvelse. Tradisjonelt er det dette mange forbinder med sykepleie (Bjerknes og Bjørk 1994).

    Mange av sykepleieferdighetene som studentene skal lære kan sees som symboler for sykepleieutøvelse. Det er derfor naturlig å tenke seg at studentene selv har et sterkt ønske om å mestre ferdighetene. Studentene knytter handlingene til deres fremtidige identitet som sykepleiere. Behovet for å mestre ferdighetene blir påtrengende, og følelsene av ikke å mestre vil kunne komme sterkt til utrykk. Sand (1992) sier at det er to sentrale livstemaer for mennesker: Det å høre til og det å mestre. I denne sammenhengen vil begge disse livstemaer være sentrale fordi det å mestre ferdigheter kan forstås som en nødvendig forutsetning for tilhørighet i sykepleieryrket. En studentuttalelse som falt i forbindelse med de første forsøkene på å lære og sette spøyter kan stå som et eksempel på dette: " Jeg kan vel bli sykepleier selv om jeg ikke klarer dette?"

    I andragogikken påpekes det at selvbildet utvikles fra avhengighet til selvbestemmelse gjennom modning. Med økende modenhet definerer en seg i forhold til hvem en er, hva en erfarer og til egne behov. Den voksne student er dermed mer motivert ut i fra egne behov. Læring av ferdigheter anses av studenter som nødvendig i forhold til fremtidig yrkesfunksjon, og det blir et behov hos studentene å mestre dette. Lazarus og Folkman (1984) ser stress som et resultat av at noe er viktig for personen. I denne sammenhengen vil studenter kunne gjøre en vurdering der de blir usikre på om de har ressurser til å klare dette. De vil kunne oppleve det som en trussel i forhold til om de egner seg til yrket de har valgt å utdanne seg innenfor. I følge Knowles (1985) vil forberedthet og motivasjon for læring knyttes til hva en selv oppfatter at kreves av utvikling for å beherske sosiale roller. Her er det rollen som sykepleier studentene er motivert for å lære. Opplever de at krav og forventninger overstiger det de mener de har av ressurser vil stress og utrygghet kunne bli en konsekvens.

    Studentene gir uttrykk for at de ønsker å bli trygge i sin utøvelse av det som skal gjøres. Dette settes i direkte sammenheng med at det skal gjøre dem bedre rustet til å skulle møte pasientene. De gir uttrykk for bekymring for å bli oppfattet som ukyndige og inkompetente av sykepleiere og pasienter. Samtidig gir de også uttrykk for at de er redd for at det skal stilles for høye krav og forventninger til dem. Deres egen oppfatning av seg selv heller til at de foreløpig er ukyndige og inkompetente, men målet er at de skal bli trygge. En studentuttalelse illusterer dette: " Det sies jo at det tar 5 år før en blir en trygg sykepleier."
    Davis (1968) sier at det er viktig for sykepleiestudenter å føle at de mestrer det de skal gjøre. Ellers kan de ikke formidle at de i rimelig grad behersker situasjonen i møte med pasienter. Vi ser av materialet at studentene ikke trekker frem hvordan de utfører den praktiske handlingen når de snakker om det å bli trygg. Men de har fokus på at de selv skal føle seg trygge på det de skal gjøre. Det er påfallende at studentene bare refererer til nødvendigheten av å øve for å oppnå egen følelse av trygghet og ikke på å perfeksjonere handlingen. Sett fra en lærers synsvinkel er det ikke en nødvendig sammenheng mellom korrekt utførelse og følelsen av å være trygg i utførelsen. Det blir derfor viktig å understreke dette ovenfor studentene.

    Studenter som er under opplæring kjenner ikke til trekk ved ferdighetslæring som understreker at utviklingen sjelden følger en jevnt stigende kurve. Fra studenters synsvinkel vil opplevelse av å ikke mestre kunne føre til at en mister troen på seg selv og tolker ukyndigheten som et tegn på at en ikke passer til yrket. Som veileder må man derfor bidra til å utvikle et læringsmiljø som er støttende. Det innebærer blant annet en understreking av at det ikke nødvendigvis er en fordel å utføre ferdigheten korrekt i første forsøk. Ferdigheter vil ofte utføres "keitete" i starten.
    For å kunne bidra til å utvikle et støttende læringsmiljø, må læreren ha kunnskap om det spesielle ved innlæring av ferdigheter (Handal og Lauvås 1990, s.202). Det må være god lærertilgang, og tiden som er avsatt til veiledning må ikke være for knapp.

    2. Følelse av usikkerhet og utrygghet
    Den andre formen for trygghet kommer til uttrykk som en følelse. Studentene gir uttrykk for usikkerhet og utrygghet når de skal lære og utføre nye ferdigheter, særlig de ferdigheter som kan påføre en annen ubehag. De gruer seg og de vegrer seg for å gjennomføre handlingen. De er tydelig preget av nervøsitet under utførelse og de blir selvsentrerte og opptatt av egne følelser i forhold til den aktuelle handling. Studentene sier: "Det er så ekkelt å skulle stikke nålen inn i en annens kropp," og " jeg var helt kvalm og holdt på å kaste opp den første gangen jeg skulle stikke på ordentlig."

    Studentene bruker ikke ordet trygg direkte når de skal beskrive sine følelser i denne sammenheng. De bruker ord som å grue seg, synes noe er ekkelt og skummelt når de beskriver hvilke følelser de erfarte i forbindelse med gjennomføring av ferdighetene. Vi ser dette som en følelse av uttrygghet og usikkerhet i motsetning til følelsene rolig, ubekymret og sikker.

    I følge Bell (1991) er to tidspunkter spesielt stressende for studentene i forbindelse med læring av ferdigheter: Når de introduseres for ferdigheten, og den første gangen de skal gjennomføre ferdigheten i en pasientsituasjon. I den aktuelle undervisningsenheten utfører studentene noen ferdigheter på hverandre. Målsettingen er at studentene skal mestre å sette en subcutan injeksjoner på en medstudent, og ikke bare på en modell. Målet for de andre prosedyrene er at de skal mestre utførelse av ferdigheten på en dukke/modell. Studentene velger da selv om de vil gjennomføre det på en modell/dukke, eller om de vil gjennomføre det på en medstudent. Ferdigheter av denne type er for eksempel innleggelse av perifert venekateter. Studentene vil ofte prøve på en medstudent fordi de opplever at det gir en annen type læring enn bare å gjøre det på en modell.

    Bell's (1991) angivelse av stress synes å være i samsvar med det vi har sett. Studentene uttrykker usikkerhet når ferdigheten skal læres. Så kommer en ny topp av utrygghet når de skal gjennomføre det på en medstudent. Når studentene trener på hverandre ligger det et krav om riktig utførelse for ikke å skade "pasienten", som her er en medstudent. Derfor øver studentene først på modeller slik at de kan lære seg korrekt teknikk. Selv om de er sikre på ferdigheten når de utfører den på en modell så blir de usikre når de skal gjøre det på en medstudent. Det er naturlig å sammenligne dette med de følelser studenter opplever når de møter pasienter. At studentene føler seg usikre og at de gruer seg kan sees i sammenheng med deres opplevelse av at det er alvor. Det de skal gjøre får konsekvenser for et annet menneske. I teoretisk undervisning oppleves læringen i første rekke som studentens eget ansvar med konsekvenser bare for en selv. Ved læring av praktiske ferdigheter som skal mestres som en del av en fremtidig yrkesrolle og utøvelse på et annet menneske, trer alvoret tydeligere frem. I følge Bell (1991) innebærer kompetanse i en ferdighet ikke bare å vite hvordan, men å føle seg sikker på egen evne til korrekt utførelse. Dette mangler studentene i sine innledende forsøk. Det kan virke som om angsten for å skade andre øker i takt med følelsen av ikke å mestre eller ikke å ha kontroll. Dermed blir den første erfaringen overskridelse av en høy terskel. Når denne terskelen er oversteget blir det lettere neste gang. Studentene legger press på seg selv, og lærerne krever også korrekt utførelse når ferdigheten skal utføres på en medstudent for ikke å skade denne. Dette kombinert med at studentene er klar over manglende mestring og kontroll kan kanskje være noe av årsaken til at studentene gruer seg så veldig til det å sette sprøyter.

    Angsten for å påføre andre smerte og ubehag, og identifiseringen med pasienten er fremtredene i studentenes uttalelser. En av studentene sier det slik: "Det å skulle legge ned ventrikkelsonde var skummelt og ekkelt. Da påfører jeg jo pasienten smerter og opplevelser jeg selv synes er ekkelt, det var en terskel å komme over". De fleste har et grunnleggende ønske om ikke å påføre andre ubehag og smerte. Ved læring av ferdigheter som kan være ubehagelige står studenten kanskje for første gang overfor det å påføre andre fysisk smerte eller ubehag. Studentene har fokus på egne følelser i forbindelse med læringen av de ulike sykepleiehandlingene. Disse følelsene er en del av studentenes læringsprosess. Bjerknes og Bjørk (1994) påpeker at følelser og følesemessige reaksjoner er viktige kilder for læring, men at de også kan være til hinder i læringsprosessen. Betydningen av å reflektere over og bearbeide følelser bør derfor være en viktig del av læringen på øvingslaboratoriet. Der er muligheten tilstede for at studentene kan få satt ord på det de opplever som vanskelig. Det er også grunn til å understreke betydningen av at en støtter studentenes positive følelser som opplevelse av mestring. Det viser seg at studenter i første rekke reflekterer over det som er problematisk og vanskelig (Bjerknes og Bjørk 1994, Atkins og Murphys 1993), og ikke over positive opplevelser som f.eks opplevelse av å mestre. Det blir derfor viktig å vektlegge refleksjonen i forhold til både positive og negative følelser og opplevelser.
    At studenter må lære å forholde seg til egen utrygghet og håndtere denne på en konstruktiv måte vil være viktig læring for fremtidige sykepleiere. De skal ut i en praktisk hverdag og en fremtidige yrkesutøvelse som ofte preges av uforutsigbarhet og usikkerhet, og der de vil møte følelsen av utrygghet og redsel for å ikke mestre. En forberedthet på og en beredskap i forhold til å kunne håndtere det at en ikke alltid vil kunne føle seg trygg i enhver situasjonen, vil være viktig læring.

    I et fag som sykepleie hvor fagets karakter er å være orientert mot den andre er det interessant å spørre om det er et motsetningsforhold mellom studentenes fokus på egne følelser, og de grunnleggende verdier utøvere av sykepleiefaget bør besitte. Eller er det tvert i mot slik at fordi studentene får være selvsentrerte på øvingslaboratoriet så kan de i større grad legge egne følelser og utrygghet bak seg når de møter pasienten, og derfor være orientert mot den andres følelser og opplevelser? Er det slik at en må lære å ta seg selv og egne følelser på alvor før en kan gjøre dette i forhold til andre? Kan selvsentrerthet bli selvopptatthet som studentene bringer med seg til møte med pasientene, slik at studentenes egne følelser også i dette møtet blir de viktigste? Det vil i såfall være en konsekvens vi ikke ønsker. Eller er det slik at hvis det er tillatt å være nybegynner med fokus på egne følelser og reaksjoner, vil kanskje studenten kunne nå et kompetansenivå som gjør at en kan være opptatt av den andre? I så fall må utdanningen legge til rette for og åpne opp for fokus på og bearbeidelse av studentens egne følelser også i læringen på øvingslaboratoriet.

    Følelsemessig kontroll har vært sett på som en del av sykepleierens profesjonelle adferd (Lawler 1996). Nå blir det reist spørsmål ved dette i forskningslitteraturen. Benner og Wrubel (1989) mener for eksempel at det er umulig for en sykepleier å bry seg om pasientene uten å engasjere seg i dem. Det blir viktig at studentene får være opptatt av egne følelser, men på en slik måte at det kommer pasientene til gode. Det må innebære at egne følelser ikke blir en hemsko i arbeidet med pasientene, men at egne følelser kan brukes for å sette seg inn i hvordan pasienter kan oppleve ulike hendelser.

    Er det nødvendig at studenter gjennomfører prosedyrer på hverandre? Kan de like gjerne trene på modeller og dukker, og vente med å gjøre det på mennesker til de kommer i praksis? I sykepleieryrket er det en utfordring å utføre praktiske handlinger som er ubehagelige for pasienten på en måte som er mest mulig skånsom for pasienten, samtidig som en tar hensyn til pasientens opplevelse av situasjonen. Det er en utfordring ikke å bli følelsemessig avflatet slik at pasientens følelser og opplevelser blir oversett. Samtidig må ikke sykepleieren bli handlingslammet fordi hun er redd for å påføre pasienten ubehag i situasjoner der de aktuelle handlinger er nødvendige. Det er et kjent problem særlig fra tidlige faser i sykepleierutdanningen at studentene sliter med å utvikle evne til å balansere profesjonell distanse og nærhet som gjør dem til gode hjelpere (Heggen 1995). Målet med utdanningen er i følge Heggen (1995) at studentene opparbeider kyndighet, slik at de er i stand til å yte sykepleie innenfor en autoritetsstruktur uten å misbruke maktposisjonen. Studenten må ikke bli en venn i nøden som selv blir nødstedt slik Heggen (1995) mener kan forekomme. I denne sammenhengen blir det derfor nødvendig at fremtidige sykepleiere oppøver motet. Samtidig er det viktig å bevare studentens følelser for pasientens opplevelser. Studentene må ikke lære å bli følelsesmessig avflatet i forhold til pasientens opplevelser av ubehag, men allerede i øvingslaboratoriet starte arbeidet i forhold til å utvikle en profesejonell distanse. Så kan en spørre om dette er mulig på et øvingslaboratorium der studentene øver på medstudenter og ikke på pasienter. Det første skrittet på veien mot profesjonell distanse er kanskje at studentene blir klar over egne følelser og bearbeider disse. Det burde være mulig å reflektere rundt dette på et øvingslaboratorium.

    3. Å ha det trygt
    Den tredje formen for trygghet retter seg mot læringsklimaet. Å ha det trygt når en skal lære fremheves som viktig for læring av ferdigheter. Studentene opplever at læringsklimaet på øvingslaboratoriet er trygt når de får veiledning, når de får prøve seg frem og kan gjøre feil. Læringsklimaet relateres og til hvor trygt klimaet er i gruppen.

    Litteraturen om øvingslaboratoriet som læringsarena fremhever at et trygt læringsmiljø er ett av øvingslaboratoriets store fortrinn. Deler av funnene i denne studien støtter denne teorien. Studentene har i skolens øvingslaboratorier mulighet til å prøve handlingene uten den realisme som kjennetegner klinisk praksis. En av studentene sier: " Det er fint å kunne leke, det er trygt å kunne gjøre det her." På øvingslaboratoriet er det studenten og dennes læring som er i fokus. Dette anses som en viktig forutsetning for læring fordi studentene er på et nybegynner nivå. Den kliniske praksis vil virke forstyrrende på innlæringen hos en nybegynner som har behov for å konsentrere sin oppmerksomhet på ulike deler av en kompleks helhet, før de kan lære å beherske helheten (Van Dalen 1990). Et godt læringsmiljø er ikke det samme som en tro kopi av det praktiske yrkesfeltet med alle krav stilt på en gang eller i det normale tempo som hersker der. Studentene understreker også betydningen av og behovet for veiledning når de skal lære ferdigheter.
    " Når du står ved siden av meg når jeg holder på tør jeg prøve meg." " Her på "labben" har vi jo deg, vi har en sikkerhet i bakhånda." Når studentene snakker om trygghet i læringsmiljøet på øvingslaboratoriet så innebærer det et sted de er trygge fordi de får veiledning, de får prøve seg og de kan gjøre feil. At klimaet i gruppen oppleves som trygt fremheves også som viktig. "Læringsmijløet er bra her, ingenting oppfattes som kritikk men som en vei mot et mål."

    Litteraturen understreker tryggheten i dette læringsmiljøet. På bakgrunn av vår studie ser vi at dette er en sannhet med modifikasjoner. Funnene viser at øvingslaboratoriet også kan oppleves som en utrygg læringsarena. Her utfordres studentene på ting de synes er ekle, ubehagelige og skremmende. De må passere egne terskler og oppøve sitt mot. Studentene gir uttrykk for at de må "psyke" seg opp til å gjennomføre noe de gruer seg til. De sier at det å stikke en annen person er en terskel. De møter egne og andres følelser. Samtidig er arbeidsmetoden slik at studentene stiller seg selv til skue for medstudenter og lærere. Studentene blir mye tydeligere både overfor hverandre og overfor lærer i et øvingslaboratorium med 8 studenter enn i en forelesningssal med 60 studenter. De utsettes for korrigering i mye større grad enn i klinisk praksis.Vi ser altså at øvingslaboratoriet ikke nødvendigvis oppleves så trygt læringssted som litteraturen beskriver den fordi studentene utfordres på mange ulike måter som kan oppleves truende for den enkelte student. Samtidig ser vi at ved å måtte trene på de ferdigheter de gruer seg til så oppøves motet, og de passerer terskler og barrierer. Å være modig anses som viktig og nødvendig for fremtidige sykepleiere for å kunne utføre den utfordrende yrkesfunksjon de utdannes til.

    Med tanke på hvilke følelser studentene faktiske har i forbindelse med læring av praktiske ferdigheter er det viktig at studentenes behov for trygghet tas på alvor. Studentene gir uttrykk for opplevelse av større trygghet ved lærers tilstedeværelse. Det stadig å utsettes for egen og andres korreksjon kan oppleves som truende for studentene. Når manglende mestring avdekkes i andres påsyn, oppleves det av mange som ubehagelig. Fra en pedagogisk synsvinkel er korreksjon viktig for å bidra til å sikre et forsvarlig nivå på utførelsen i praksis. Studenten får korreksjon på sin utførelse i større grad på et øvingslaboratorium enn i praksis. Vi kan også tenke oss at det skjer en økt læringseffekt av dette fordi studentene skjerper seg i sine forberedelser og sin utøvelse fordi de vet de kommer til å få tilbakemelding både fra lærer og medstudenter. De ønsker ikke å vise inkompetanse. Samtidig kan en også tenke seg at studentens evne til selvkorreksjon utvikles på denne måten, fordi de blir vant til at det settes spørsmålstegn ved det de gjør og at det forventes at de selv avdekker feil.
    Personlighetsmessig utrustning setter grenser for hvor langt man kan nå på ulike områder. Hvor langt den enkelte kan utvikle sitt potensiale er i stor grad avhengig av læringsbetingelsene. Læringsmiljøet betyr mye for utvikling av kompetanse og yrkesferdigheter (Handal og Lauvås 1990). Et kriterium på et godt læringsmiljø er at det ivaretar viktige behov hos studenten. De har ofte behov for opplevelse av å mestre, oppleve anerkjennelse, positiv selvvurdering og selvakseptering (Skaalvik, 1996). Handal og Lauvås påpeker at når oppmerksomheten bare rettes mot prestasjonene vil læringsbetingelsene kunne bli dårlige (1990). I miljøer med sterkt fokus på prestasjoner vil ikke læringsbetingelsene legges til rette for å utvikle det mulig potensiale den enkelte har, men svake prestasjoner vil raskt tolkes som manglende forutsetninger. Et slikt læringsmiljø kan utvikles både av studentgrupper og av lærere. Vi ser tydelig forskjell på læringsmiljøet i ulike grupper, og at dette kan fremme og hemme læringen i gruppene. Studentene opplever at trygghet er viktig og nødvendig for deres læring. Samtidig vet vi at en viss grad av utrygghet og stress bidrar til å skjerpe konsentrasjonen og læringsevnen slik at prestasjonene økes. Det vil være helt nødvendig at den som er under opplæring forstår sin egen læreprosess, for å unngå at den lærende mister troen på seg selv og egne muligheter og potensiale. Samtidig skal og må kravene være tydelige. Det er sagt: " Av og til er man så redd for at krav om prestasjoner skal resultere i prestasjonsangst, at man glemmer at krav til prestasjoner kan resultere i prestasjoner " (Hernes 1989, her fra Handal og Lauvås 1990, s.204). Det er viktig at det balanseres mellom for store krav og for tidlig krav om mestring, og en tilsløring av kravene og unnfallenhet i forhold til å tydeliggjøre forventet nivå. Det blir også svært viktig at veilederen er aktiv og støttende i studentenes læringsprosess for å bidra til å utvikle deres potensiale.

    Oppsummering
    Her har en presentert og diskutert hvilken betydning trygghet har for læring av ferdigheter i skolens øvingslaboratorium. På bakgrunn av datamaterialet i undersøkelsen har vi sett at
    studentene er opptatt av å bli trygge på ferdighetene, studentene gir utrykk for at de føler usikkerhet og utrygghet i forbindelse med læring av praktiske ferdigheter. Studentene er opptatt av å ha det trygt når de skal lære. Trygghet anses som et sentralt fenomen i forbindelse med læring av ferdigheter, samtidig som vi ser at en viss grad av utrygghet og stress kan stimulere til økt innsats, og til å forberede studentene på fremtidig yrkesutøvelse. Konsekvenser for utdanningen må bli at det må være en bevissthet i forhold til de nyanser av trygghet vi har sett og at læringsforløpet legges opp på en måte som gjør at studentene er best mulig forberedt på å ivareta sykepleie til pasienter. Det innebærer at det må legges til rette for en viss grad av trygghet, både ved å støtte og oppmuntre den enkelte student og bidra til åpenhet og trygghet i gruppeprosessene. Men en viss grad av utrygghet er ofte forenlig med læring. Det kan ligge læring i det å lære seg å takle og mestre utrygge situasjoner fordi en da lærer å kjenne seg selv og hvordan en selv vil reagere og handle i utrygge situasjoner.

    [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

    3.3 Om lek og humor i læringen av ferdigheter

    Lek

    Et iøynefallende trekk ved aktiviteten i øvingslaboratoriet er den stadige vekslingen mellom lek og alvor. Det er mye humor iblandet aktivitetene. Pussige små og morsomme episoder. Som illustrasjon tar vi med et utdrag fra datamaterialet: "Borte ved sengen foregår en lattermild samtale om en som skulle vise at han kunne BT-måling. Han lyttet på håndleddet for å høre trykket. Alle ler hjertelig over den dumheten, -så er alvoret igang igjen."

    Rollespill kan utløse knising over at medstudenten som "lekepasient" spiller vrang. Eller studenten som glemte at det liksom var en dør og dermed gikk tvers gjennom veggen. Og videre utbryter en: "Her henger såret fra igår". Det er plaster med sting som henger på en bordkant. Alle ler. "Fant du et sår til"? Latter. .... Det er lite galgen, mer fnisete pikehumor.

    Videre er mange læresituasjoner i øvingslaboratoriet karakterisert ved at vi leker at.. eller later som. Vi benytter gummidokker og plastsår. Ketchup er blod og sennep er puss. Et eksempel fra undervisningen kan illustrere dette: Leggsåret som "pasienten" har, er infisert med gule staphylokokker. Derfor later vi som vi er på et smitterom. Øvingslaben er ikke utstyrt med sluser. Vegger og dører må vi tenke oss.

    For å oppsummere funnene, ser vi at leken kommer til uttrykk i øvingslaboratoriet både ved at studentene må innbille seg situasjoner, altså som innbilninger og ved at studentene morer seg, altså som fornøyelser.

    Diskusjon
    Når læresituasjoner i øvingslaboratoriet er karakterisert ved at vi later som, kan en stille spørsmålet om disse forestillingene og innbilningene er informative for studentene? Gjør de tilstrekkelig inntrykk til at studentene lærer nok om smittebehandling? Vil studentene, i møte med den virkelige pasient med smittsomme bakterier, ha tilstrekkelige ferdigheter til å gjennomføre en forsvarlig hygiene? Hadde det vært tilstrekkelig bare å lese om smitteregimer og prinsipper for smittebehandling og på denne måten ha taklet en virkelig situasjon like godt, evt. like dårlig? Hvor går egentlig grensen for hva vi like godt bare kan prate om og hva vi gjør "på lissom"?

    Nilsson og Waldemarson (1988) peker på at "som-om-situasjonen" er en situasjon av handling og gjennom handlingen tvinges en til å ta stilling til kunnskapen. Videre framholder de aktivitet, engasjement og delaktighet som faktorer som fremmer læring. Sålenge de innbilte situasjonene inkluderer handlinger vil de stimulere og provosere fram stillingtagen og et aktivt forhold til det lærte.

    Innbilninger, lek og rollespill er ikke virkeligheten, men de ligner virkeligheten. Dette må deltagerne være klar over. Den virkelige situasjon er flyttet i tid og rom, den er forenklet, konkretisert og fokusert. (Nilsson og Waldemarson 1988) At innbilningene ikke er virkeligheten, men at de tjener til å etterligne virkeligheten må være klart for alle deltagerne. Men hvor gode etterligningene faktisk er, vil trolig virke inn på om innbilningene og forestillingene er tilstrekkelig gode bilder av den reelle virkelighet til å skape varig læring. Det er nettopp gjennom forenklingen og fokuseringen at situasjonen blir håndterbar og begripelig. Forestillinger av denne karakter, blir en erfaring, en personlig deltagelse der personen er involvert med tanker og følelser. Nå er ikke erfaring i seg selv noen garanti for læring, uten at det samtidig skjer en refleksjon og bevisstgjøring (Moxnes 1989).

    Er alle former for etterligninger av virkeligheten egnet til å reflektere over og å lære av? Det har for eksempel i våre praksisforberedende kurs vært tilstrebet at studentene skal lære seg sykepleieferdigheter så godt at de samtidig kan føre en naturlig samtale med "pasienten". Denne form for "nærhet" i øvingslaben vil uansett bli en innbilt nærhet. I beste fall med mestudenter som spiller rollen som pasient. De vil ikke ha samme behov for å bli lyttet til eller samme behov for informasjon som en autentisk pasient. Bidrar så denne innbilte nærheten til å lage en forståelse av hvordan vi nærmer oss andre? Kan vi lære oss å møte den andre uten reellt å møte den andre? Kan det tenkes at det virkelig lærte i øvingslaboratoriet blir innbilninger og forestillinger som i verste fall frarøver studentene å lære evnen til reelt å gå inn i den andres situasjon slik den faktisk er? Nilsson og Waldemarson gjør oppmerksom på at rollespill og lek har i seg både virkeligheter og spill. Til tross for at de finner sted i et rollespill, er handlingene virkelige. Handlingen er "falsk" i betydningen av at det for eksempel ikke er en ekte pasient som skal innlegges i mottagelsen. Den er ikke "falsk" i betydningen av at en forsøker å lure noen eller føre noen bak lyset. Spillesituasjonen er virkelig. Det som hender, det hender og det som sies det sies. Dette kan, som i en filmsituasjon, reverseres og reflekteres over sammen. Det gjelder både form og innhold. Spillesituasjonen er slik at en kan undersøke og forandre, i sterk kontrast til virkeligheten hvor nye hendelser hele tiden presser på og som en sjelden har helt kontroll over. På bakgrunn av dette synes det rimelig å tro at studentene vil kunne lære noe av alle situasjoner, men ikke mer enn spillesituasjonen faktisk inneholder.

    Det hender vi møter motstand hos studentene mot å spille rollespill. "Det er så kunstig, vi går ikke på teaterskole". Må man være dyktige skuespillere for å spille lærerike rollespill? "Nei, inte alls", svarer Nilsson og Waldermarson. (1988,s.23) I et pedagogisk rollespill er det ikke noe "riktig" eller "feil" måte å spille på. "Att vara som man brukar vara, att vara "naturlig", är den enda färdighet som krävs för att kunna rollspela". (Nilsson og Waldemarson 1988,s.23) Hensikten er å skape en situasjon som en sammen i ettertid kan granske og lære av.

    Bjørkvold (1995,s.39) beskriver leken som en formende faktor også for det voksne mennesket. Felles for alle lekens former er en grunnleggende drivkraft som resulterer i nysgjerrighet, dristighet og skapende virksomhet. Undringen, nysgjerrigheten, lekens utforskertrang, tar utgangspunkt i det kjente, men søker samtidig det ukjente. Videre hevder han at virkeligheten oppdages, prøves ut og læres i lekende aktiviteter. "Mens vi skaper, skapes vi". (Bjørkvold 1996,s.40) Leken er læringens eksperimentelle laboratorium. Her foregripes kontinuerlig virkelighetsmestring." (Bjørkvold 1995,s.40) Men det må lekes på ordentlig. Lekens kategoriske imperativ gjør lek til noe dødsens alvorlig. Kanskje er det kun da at leken skaper læring?

    Utifra denne måten å se lek på og dersom lek innbefatter det å innbille seg ulike situasjoner, utfordres lærere og studenter i øvingslaboratoriet til å leve seg inn i lekens forestillinger. Det vil altså være opp til den enkelte om innbilte læresituasjoner blir skapende aktiviteter. Dette utfordrer læreren på å gå sakte fram, få studentene motivert til å være med og å unngå å spille rollespill i utrygge situasjoner hvor studentene kan oppleve det vanskelig å bli avkledd. Det kan også hemme om det er observatører til leken. Deltagelse fra alle synes å gjøre hele situasjonen mindre truende. Dårlig selvtillit og utrygghet gjør det vanskelig for deltagerne å være frie i spillet og reduserer sjansen til at leken blir utbytterik.

    Oppsummering

    Er læring av praktiske ferdigheter i sykepleie for alvorlige til å leke med? Lek og humor har trolig alltid vært ingredienser i undervisning på øvingslaboratorier, men uten at det har vært planlagt og brukt i pedagogisk sammenheng. Det faktum at lek og humor synes å stimulere motivasjon og styrke læring, bør få fagdidaktiske konsekvenser. Humoristiske situasjoner, lek, det å forestille seg situasjoner og rollespill synes å kunne brukes med hell i pedagogiske sammenheng. Bevissthet og planmessighet fra lærers side vil innvirke på vellykketheten av en humoristisk og lekende undervisning. Lekende lett er det nok ikke. Å anvende humor på en hensiktsmessig og målrettet måte, krever nye utprøvinger og evalueringer.

    En vil til enhver tid være avhengig av at studentene spiller på lag. Studenter som ikke vil eller tør være med på rollespill for eksempel, vil neppe lære noe positivt gjennom å bli tvunget, ikke om det så blir gjennom frivillig tvang. Lek og humor kan, som mye annet i livet, også passere en grense hvor den kan misbrukes og forstyrre framfor å fremme læring. Derfor er det nødvendig at pedagogisk personale utvikler kompetanse innenfor dette felt.

    Læring av praktiske ferdigheter i sykepleien er så alvorlig at også humor og lek må tas i bruk som pedagogisk virkemiddel.

    [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

    3.4 Vekslingen mellom teori og praksis

    Tidligere lærte en praktiske ferdigheter gjennom øvelse, imitasjon og erfaring i det konkrete virksomhetsfeltet. I dag skal mye mer læres i en skolesammenheng. Praktiske ferdigheter læres utifra abstrakte prinsipper, regler og forestillinger om praksis. Dette skal siden omsettes til praksis. Øvingslaboratoriet er på sett og vis forstadiet til den kliniske virkeligheten.

    Induktiv og deduktiv læring

    Et karakteristisk og iøynefallende trekk, når en kommer inn til en undervisningssesjon i øvingslaboratoriet, er den stadige vekslingen mellom teori og praksis. Studenter og lærere pendler i samtale og handling mellom prinsipper og konkret handling. Hvilket håndgrep bruker vi og hvilket prinsipp kan dette grepet adresseres til? Og motsatt: hvilken praksis kan utledes av det og det prinsippet? Dette er ingen ren og skjær øving. Induksjon og deduksjon veksler hele tiden, ispedd diskusjoner om avvik fra regler og prinsipper. Et lite "gløtt" inn i et øvingslaboratorium kan illustrere dette: ".. (jeg) kommer inn i laben hvor studentene er meget aktive i sin trening. Det ligger et par i en seng, et par diskuterer og bøker er slått opp og notater ligger fremme. Tempo og engagement er tydeligvis stort.

    Det er betegnende for denne undervisningsformen at den tillater stor grad av dialog og muligheter for lærer å etterspørre studentenes kunnskaper. Lærer demonstrerer for eksempel sårskift og utfordrer studentenes hukommelse på det de allerede har lært i teorien om hygieniske prinsipper, om rent og urent, om å jobbe i en trekant, om saltvannskompresser som må holdes fuktige osv. Studentene må svare og undervisningssekvenser blir gjerne oppsummert med å understreke de teoretiske prinsippene som ligger til grunn for handlingene.

    På samme måte rommer undervisningsformen i stor grad mulighetene for studentene å stille fagspørsmål. Skal forflytninger gjøres forskjellig hos pasienter som henholdsvis har fremre eller bakre snitt ved hofteoperasjon? ".. i går leste jeg om steril sårskift i boka, men det stemmer vel ikke med sånn som du sa...?" Dette gir anledning til å drøfte og tenke høyt sammen, til å prøve ut argumenter og å komme fram til begrunninger for valgte handlinger.

    Undervisning i øvingslaboratoriet har bl.a. det fortrinn at teori anvendt i praksis kommer uttrykkelig til syne. Undervisningsformen egner seg godt til dette. Det fins tid til rådighet, det fins utstyr til praktiske handlinger. Her kan en stoppe opp, reflektere over, starte forfra, eksperimentere og øve igjen. Dette er ikke mulig i møte med den kliniske virkelighet. Men bidrar denne stadige vekslingen spesielt godt til læring av praktiske ferdigheter? Ikke uten videre hevder Scheel (1994). Hun synes å mene at studenter i øvingslaboratorier har vanskelig for å relatere teori til praksis. Studentene kan - selv forberedte, virke uforberedte. Dette forklarer hun ved at studenter møter handlingssituasjoner utifra kroppslig viten framfor intellektuell viten. "Hun (studenten) handler ud fra viden, tidligere erfaring, og hvordan dette er indarbejdet. Hun går ind i plejen med en præreflekteret viden. Men hun praktiserer ikke teorien fra lærebøger eller teoriundervisningen, hun handler spontant og kropsligt ud fra den situasjon hun møder." (Scheel, 1994, s. 46)

    Benner og Wrubel bygger på Heideggers tanker om måter mennesket er i verden på. Han hevder at når en står i en handling, (slik studenter gjør i øvingslaboratoriet), opptrer en hovedsaklig på bakgrunn av kropslig viten, intuisjon og den bakgrunnsforståelsen en på det tidspunktet har. Det er når en er ute av situasjonen eller handlingen at en kan innta en mer reflekterende og intellektuelt vurderende stilling til handlingen. Kanskje stilles det for store forventinger til studentene om å relatere aktuell teori når de er i situasjonen. Kanskje blir lærernes iver etter å peke på de tilgrunnliggende teoretiske prinsipper så dominerende at det går på bekostning av studentenes kropslige viten og deres intuisjoner. Intiusjoner og kropslig viten drepes framfor å framelskes. En bør istedet søke å hjelpe studentene til å bevisstgjøre sin egen kropslige viten for side å sette seg utenfor situasjonen og da forholde seg mer intellektuelt, teoretisk og refleksiv til den. Nettopp denne ut-og-inn av praktiske handlingssituasjoner er i høy grad forenlig med undervisning i øvingslaboratoriet. Det betinger imidlertid at læreren er bevisst pendlingen, denne ut-og inn-vandringen. Først da kan studenten får være i situasjonen og bruke sin kropslige viten der, men bli utfordret på intellektuelle vurderinger og teoretisk kunnskap utenfor situasjonen. Slik kan en kanskje unngå det Scheel hevder ofte skjer i våre øvingslaboratorier. Læreren tar utgangpunkt i teori, mens studenten selv er i sine egne opplevelser og bevegelser. Læreren intellektualiserer ut fra teorier bak handlingen. De kommuniserer i hver sin verden, læreren i teoriens verden, studenten i kroppens. (Scheel 1994,s.45)

    Lærerrollen

    Datasamlingen brakte fram i lyset vesensforskjeller ved lærerrollen i undervisnings-situasjonene. Noen ganger svarer lærer med å gi presise svar og begrunne disse, andre ganger med å henvise til pensumlitteratur. Hva står i boka... hva husker du...? Rollen varierer fra den aktive som formidler, forklarer og begrunner til den mer tilbakelente som kaster spørsmål tilbake, den undrende som reiser krav til studentene om å resonnere seg fram til svaret selv. Det er neppe slik at lærerne har utviklet "rene" dialgoformer, slik at en lærer bare forklarer, mens en annen utelukkende stiller spørsmål tilbake til studentene. Men det kan synes som om den enkelte lærer har funnet sin form som en hovedtilnærming.

    Interessant i denne sammenhengen blir også hvordan dialogen skjer mellom student og lærer. Bruker læreren undringsmetoden eller forklaringsmetoden? Brukes læreren som oppslagsverk eller som fasit? Er den ene metoden "riktigere" enn den andre?

    Å formidle, forklare og instruere leder studentene inn til en sikkerhet og trygghet i sykepleiekunnskapen. Men læreren kan lett bli "Orakelet i Delfi" og studentenes begrunnelser for handlingen refereres til lærerens kunnskap. "Lærern har sagt.." og derfor er det sant. Slik kan det lett virke konskerverende på sykepleiekunnskap. Undringsmetoder som reiser spørsmål, etterspør studentens egne vurderinger og kunnskap kan lett skape ubehag og usikkerhet om faget i studentene. Dersom det gjøres mange vurdringer, før en kommer fram til akseptable svar, kan en tenke seg at det skapes usikkerhet. Tennøes' undersøkelse viste til at lærernes tilbaketrukne rolle, hvor mange spørsmål ble stilt og få svar avgitt, ofte resulterte i at studentene ble frustrerte og usikre. (Tennøe 1996, s.52) Sannsynligvis trener "spør-mange spørsmål-metoden" til refleksjon, til undringer og til selv å tenke gjennom saksforholdene. På disse kravene svarer studentene i denne undersøkelsen nesten beklagende om at alt maset om å tenke selv virker slitsomt. Lærerens intensjon om å trene studentene til kritisk tenkning kan misoppfattes av studentene til å tro at læreren ikke gidder å hjelpe eller mangler vilje til å besvare spørsmål. (Tennøe 1996, s.52) Generelle pensumkrav er studentene vant til, men kanskje ikke i samme grad krav om å anvende kunnskapene i en handlingssituasjon?

    Bakgrunnen for de forskjellige lærerrollene kan tilskrives to ulike pedagogiske syn. I mester/lærling tradisjonen har mesterens rolle vært å instruere, korrigere, demonstrere, gi råd og vurdere for deretter å bestemme hva svennen skal trene på. (Martinsen 1990) Det problembaserte læringssynet er forankret i troen på studenten som et nysgjerrig menneske som selv er på søken etter kunnskaper for å utvikle sine iboende muligheter - og ikke en tom beholder som andre skal fylle i med kunnskaper. (Hammarlund-Udenaes 1993) På øvingslaboratoriet handler det sansynligvis ikke om at den ene lærerrollen er å foretrekke framfor den andre. Derimot handler det om å integrere disse to grunnleggende forskjellige læringstradisjonene i en systematisk og bevisstgjort modell som maksimalt letter innlæringen for studentene i deres læringsløp. Dette er forsøkt gjort i vår avdeling.

    Kaos-kontroll

    Øvingssituasjonen er en avgrenset situasjon i laboratoriet sammenlignet med klinisk praksis. Her er det ikke personalmangel, ingen avbrytelser fra andre pasienter som ringer i klokker eller annen "forstyrrende realisme". Men den avgrensede situasjonen er ofte ikke så avgrenset likevel. Det er påfallende mye å lure på omkring en enkel og elementær ferdighet. Og studentene lurer på alt mellom himmel og jord. "Hvor er søplesekkene.. kan jeg sette plasteret på tvers.. du, når du fjerner suturer kan du gjøre sånn...?" Til enhver ferdighet har studentene utallige spørsmål. Selv i disse så kontrollerte omgivelser, er det til tider antydning til kaosopplevelse for studentene. De diskuterer smitteregime. Det synes vanskelig for dem å holde orden på kunnskapene og få dem til å passe i praktisk handling. En student spør idet han skal prøve å skifte på et sår, om han kan slippe dialogen med "pasienten". Det blir for komplisert å klare begge deler samtidig.

    Det hevdes at læring i øvingslaboratoriet skjer i en atmosfære preget av kontroll og stor forutsigbarhet. (Ewan and White 1991, VanDalen 1990) Likevel viser studentene behov for ytterligere å få redusert kompleksiteten ved å dele opp læringsenheter. I øvingslaboratoriet er dette mulig. Dette miljøet, hvor hovedfokuset er studentens læring, kjennetegnes nettopp av at studenten kan dele opp læringen i mindre enheter og trene på hver del for seg. Scheel (1994) argumenterer for nødvendigheten av oppdelingen for å unngå det hun kaller refleksjonkaos. De praktiske ferdigheter blir tåkelagt og skjult om en har for stor spredning på fokus. Det er først når de praktiske ferdighetene blir godt synlige for studentene at de motiveres til å trene på dem på egenhånd for å få overblikk, et godt håndlag og å mestre sitt fag.

    Hvordan oppleves fokus og hensikten med undervisningen for studentene? Det kan synes som om studentenes fokus er rettet mot å gjøre øvelser for å tilfredsstille sin egen læring. Hensikten er å bestå praktisk test. De oppgavene skolen gir blir sentrale. Dette illustreres gjennom prosjektleders observasjonsmaterial: "Jeg får lov til å sette meg og se på avrundingen. Jeg spør hva gjør dere egentlig? Jo, vi trener på hvordan vi skal legge fram oppgavene vi har fått og hva vi har funnet?" Og videre: "bare noen forflytninger bort til sengen ved et par øvelser. Her det øvelser det er snakk om, ikke gjøremål eller arbeidsoppgaver."

    Fokuset er ikke pleie av en spesiell pasient, men isolerte øvelser. Det er ting studentene trenger å øve på for sin egen lærings skyld, ikke for å utføre pleie. Det påfallende er at studentene ikke er opptatt av dette med klinisk praksis. Argumenter som relateres til verden i praksis griper ikke godt. Derimot hører en ofte: "Stryker jeg på praktisk test hvis...? Det kan synes som om de tenker mer på praktisk test og skoleprestasjoner enn på praksisforberedelse. Hensikten med det vi gjør i øvingslaboratoriet blir fundamentalt forskjellig fra det vi gjør i virkeligheten. En sykepleielærers utsagn idet hun passerte øvingslaboratoriet vårt er kanskje betegnende: "Hva kan en få lært seg her i dag?"

    Fagplanene tar høyde for å undervise studentene i "virkelighetsnære situasjoner". Undervisningen skal ikke ha fokus på eksamen, selv om vi gjerne gjør oss bruk av den motivasjonen vi vet at en eksamen eller en test skaper. Det er påfallende hvordan studenter virkelig legger seg i hardtrening når de får utdelt oppgaver som har vært brukt til praktisk test. Er det allright at studentene har det fokuset (og den motivasjonen), mens vi tviholder på fokuset "virkelighetsnære pasientsituasjoner"? Hva er det mest hensiktsmessige fokus? Skal vi trene for eksamen eller trene for virkeligheten? Hva er forskjellen? Blir læringen instrumentell og får aktivitetene et skolerorintert preg? Tidligere i denne rapporten er det argumentert for hvor vesentlig det er å "rydde" læringssituasjonene for "forstyrrende realisme", slik at studentene kan lære seg porsjonsvis, med grundighet og ha klare fokus for hva de skal lære. Scheel (1994) hevder at fokus i øvingslaboratorier har lett for å bli for omfattende. Ikke bare skal utførelse av handlingen læres, men også holdninger og relasjoner knyttet til denne. Hun mener pendelen har svingt for langt i frykten for å bli for prosedyreorientert. Fra å være prosedyreorientert til å bli eksamensfiksert, er det likevel et langt stykke. Vi vil hevde viktigheten av å ha et klart fokus på læring av den praktiske handlingen uten å bli eksamensfiksert. Det er praktisk sykepleiehandlinger studentene skal lære til bruk i en virkelig sykepleieverden overfor virkelige pasienter. Dette fokuset er vesentlig å bevare, selv om det er mulig å redusere omfanget av handlingen for at studentene skal få lære "stykke for stykke".

    Oppsummering

    Øvingslaboratoriet er et velegnet sted for studenter å trene praktiske ferdigheter i sykepleie og på denne måten forberede seg til klinisk praksis. Vi har pekt på at denne læringsarenaen er spesielt godt egnet til å knytte teoretiske kunnskaper til praktisk handling. Men det må gjøres i harmoni med studentens egen måte å møte praktiske situasjoner på. Ved å "lytte" til studentenes kropplige viten og deres intuisjoner kombinert med en refleksjon over teoretiske kunnskaper, legges forholdene bedre til rette for læring i den enkelte student. Hvordan dialogen mellom student og læring foregår er ikke uvesentlig. Den relativt godt tilbaketrukne; "hva-mener-du-selv", metoden kan være nødvendig for å lokke fram det studenten kan selv. Alene virker den bare frustrerende. Den må derfor kombineres med en tydelig formidlende dialog, hvor praktiske ferdigheter vises for studentene og begrunnes, før de selv "tar sjeen i egen hånd". Å ha et klart, men ikke for omfattende fokus for læringen er viktig for at studentene skal få ta et steg ad gangen opp på stadig nye læringsplatå. At fokus hele tiden likevel er rettet mot forberedelse til den kliniske praksis, framfor å være skoleorientert og eksamensrettet, synes vesentlig for å holde høyt opp et klart sykepleiefokus.

     

  • innhold
    topp
    forrige neste