|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Anette Korsæth og Betty-Ann Solvoll: PRAKTISK TALT 1 - om å utdanne klinisk kompetente sykepleiere |
Copyright
©
1997
Forfatterne/ Høgskolen i Vestfold |
2.0 TEORI
I dette kapittelet presenteres teorier rapporten baseres på. Først presenteres teori om praktiske ferdigheter og om læring av praktiske ferdigheter. Teori om trygghet, om lek og humor presenteres fordi dette er relevant i forhold til to av de sentrale funn som er gjort. Det pedagogiske læringssyn som ligger til grunn belyses. Til slutt presenteres en undervisningsmodell som er utviklet og brukt i prosjektet. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.1 Sykepleie og praktiske ferdigheterSykepleie er en praksisdisiplin som befatter seg med menneskelige erfaringer under sykdom og lidelse. Faget kjennetegnes ved å være komplekst og sammensatt av ulike kunnskapsformer identifisert som klinisk kunnskap, begrepsmessig kunnskap og empirisk kunnskap (Scultz og Meleis 1988). Det innebærer at fremtidige sykepleiere må ha kompetanse innefor de ulike kunnskapsformer. Den kliniske kunnskapsformen utvikles i grunnutdanningens program blant annet gjennom praktisk ferdighetslæring i skolen og gjennom praksisstudier i det kliniske felt. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.2 Praktiske ferdigheterI dette prosjektet ligger følgende forståelse av en praktisk ferdighet til grunn:
Konkrete ferdigheter er en koordinering av bestemte bevegelser og handlinger, men det innebærer også intellektuelle, problemløsende ferdigheter (Fagermoen 1981). For å kunne nyansere ferdigheten må den kunne utøves tilfredstillende og være på et ønsket læringsnivå. Bjørk (1996) skiller mellom praktiske sykepleiehandlinger som de konkrete handlinger som gjennomføres, mens ferdighet refererer til måten handlingene utøves på. Ved å bruke begrepet praktiske handlinger ønsker Bjørk å poengetere handlingsaspektet, noe som ikke kommer så klart frem hvis begrepet "prosedyre" anvendes. Dette er i overenenstemmelse med våre oppfatninger. Det er ikke bare selve prosedyren eller den manuelle gjennomføringen av en ferdighet studentene skal lære, men både den praktiske sykepleiehandlingen i en gitt situasjon, og kvaliteten på handlingen når den utføres. Begge deler mener vi til en viss grad kan læres på øvingslaboratoriet. En praktisk handling i sykepleie er tids- og situasjonsbundet. Den kan beskrives ut fra observerbare kjennetegn. For eksempel vil handlingen; en intramuskulær injeksjon, innebære å sette delene sammen, altså koble sprøyte og spiss sammen uten å kontaminere spissen. Det innebærer videre å trekke opp væske og å få luften ut av sprøyten osv. Den praktiske handlingen springer også ut fra en målsetting. For eksempel kan målet være å sette injeksjonen på en kvalitativ god måte. Handlingen er intensjonal i forhold til praktisk-tekniske mål, men også i forhold til omsorg for pasienten ut i fra dennes situasjon og behov. Sprøyten skal settes slik at pasienten har minst mulig ubehag og oppnå mest mulig effekt av det medikamentet som injiseres. En praktisk handling skjer i samspill med pasienten. Pasientens erfaringer og forventninger til situasjonen vil kunne påvirke handlingen. Sykepleieren må sjekke ut med pasienten hvordan handlingen opplevdes. Dette kan hun få kunnskaper om ved være oppmerksom på pasientens signaler, eller ved å snakke med pasienten (Bjørk 1996). Praktisk ferdighet innebærer derfor en integrasjon av overveielser og utøvelse. Handlingen må tilpasses den enkelte pasient og den enkelte situasjon. Ferdighet er altså ikke bare manuelle eller psykomotoriske aspekter av en handling. Å mestre de praktiske ferdigheter og å oppøve håndlaget er nødvendig for god sykepleieutøvelse. Kunsten som ligger i å bruke sine hender konstruktivt, er sammensatt av både sansing, persepsjon, tenkning og motorisk bevegelse. Ettersom sykepleie er en praktisk disiplin, kreves ikke bare kognitiv beherskelse av relevante teorier, men også håndlag til å omsette disse i praksis. Flere teoretikere legger vekt på at sykepleierens håndlag er av avgjørende betydning (Reilly 1980, Karoliussen og Smeby 1985). Håndlaget kan være finmotorisk som når en skal sette en sprøyte eller grovmotorisk som når en gir et bekken. Motorikken er håndens bevegelse. Men hendenes sensitivitet eller følsomhet er en annen side av håndlaget. En varhet i fingertupper eller handflate som mottar signaler om motstand eller åpning, om hudens temperatur og fuktighet, om kroppens sitring, spenthet eller skjelving, er en følsomhet som kan læres og utvikles gjennom erfaring. Om håndlaget er det beskrevet en rekke kvaliteter. Håndlaget kan være sikkert og trenet. Videre kan hender være ubehjelpelige eller foretaksomme, sikre eller fomlete, tillitvekkende eller frastøtende, harde eller milde, brå eller langsomme. De kan berolige, formidle nærhet og støtte. Hender kan altså både registrere og formidle (Karoliussen 1989). Et håndtrykk kan formidle (i tillegg til vanlig høflighet) ro, styrke, trygghet, sikkerhet, nærhet, varme og tillit - hvis sykepleieren kan det. I tillegg kan det registrere temperatur, fuktighet, klamhet, kjølighet og svette. Dette kan gi en pekepinn om energitilstand i form av kraftløshet, styrke/svakhet om vilje eller apati om muskelskjelvinger på grunn av angst, sykdom eller medikamentreaksjon (Karoliussen 1989). Men det er ikke hendene alene som har disse karakteristika. Disse tilhører en person og gjenspeiler en personlighet. Håndlaget og personligheten har en gjensidig innvirkning på hverandre. Det å utvikle hendene er en berikelse for personligheten, hevder Karoliussen (1989) Et menneskes personlighet vil også innvirke på håndlaget. Her kommer de kognitive og affektive elementene i praktiske sykepleieferdigheter tydelig inn. Eksempler på praktiske ferdigheter som skal læres i øvingslaboratoriet i grunnutdannings-programmet som denne studien bygger på er: å sette sprøyter på en medstudent, å legge inn blærekateteret på en "dukke", eller å henge opp intravenøs væske som skal kobles til et perifert venekateter. Læringssituasjonene, slik de tilrettelegges i øvingslaboratoriet, er relativt enkle og oversiktlige med relativ høy grad av forutsigbarhet. Når praktiske ferdigheter skal læres i øvingslaboratoriet er det ønskelig at alle disse elementene finnes igjen hos studentene: De skal mestre selv utøvelsen av handlingen, med en nøyaktighet og fleksibilitet, utført av hender som registrerer og formidler og i et samspill med "pasienten" slik at dennes opplevelser også er i fokus. Den forståelsen vi her har lagt til grunn for hva en praktisk ferdighet er, vil ha konsekvenser for innlæringen av praktiske ferdigheter. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.3 Hvordan læres praktiske ferdigheterHvordan innlæring av praktiske ferdigheter skjer beskrives på ulike måter. Et fellestrekk i beskrivelsene synes å være at demonstrasjon og instruering av ferdigheten er nødvendig. Likeså vektlegges studentens mulighet til å praktisere ferdigheten og å bli korrigert og veiledet gjennom den prøvende utførelsen ( Bell 1991, Reilly og Oermann 1994, Grue Sørensen 1974, Gomez og Gomez 1984, Mc Adams et al 1989 og Fjelland 1987). Å lære gjennom selv å gjøre anses og som et viktig pedagogisk prinsipp i ferdighetslæringen (Van Dalen 1990). Handal og Lauvås (1990) påpeker at opplæring må inneholde elementer av øving og trening. De understerker at læringsforløpet sjelden går jevnt og stødig fremover. Mestringsnivået kan svinge mye under opplæring. Utførelsen kan se svært dårlig ut selv om mestringsnivået ikke er langt unna. Prestasjonsnivået kan øke kraftig i perioder for så å flate ut på såkalte læringsplatåer. Det vil kunne innebære at studenten i perioder ikke vil forbedre seg tiltross for iherdig øving (Handal og Lauvås 1990). Under opplæringen av ferdigheter betyr følelser mye for prestasjonen. Stress vil påvirke prestasjonene, og kunne medføre at prestasjonene vil kunne falle betydelig i perioden før et stabilt mestringsnivå er nådd (Handal og Lauvås 1990). I idrettskretser er det velkjent at anspenthet og frykt for å mislykkes kan gi dramatiske utslag i prestasjonene. En rekke andre faktorer i læringsmiljøet kan fremme eller hemme læringen. Det fremheves at det er viktig å ha et trygt læringssted (White og Ewan 1991), og at miljøet er forutsigbart og rolig (Studdy et al 1994). Videre er det viktig at det gis tid til å utforske og oppdage, og at det er tid til å gjøre feil med muligheter til å rette opp feilene (Infante 1989). Bell (1991) understreker at utviklingen av praktiske ferdigheter innvolverer prekliniske forberedelser i et øvingslaboratoriet, etterfulgt av klinisk bruk, for å oppnå smidighet og dyktighet i utførelsen. Diskusjonen omkring den prekliniske undervisningen indikerer at læring i øvingslaboratorier er mest effektiv:
Bell (1991) hevder videre betydningen av individuell testing og evaluering for å sikre riktig innlæring av ferdigheter før anvendelse av ferdighetene i den kliniske setting. Heiderken (1965) nevner to hovedaspekter ved læring av praktiske ferdigheter; form og utførelse. Form er måten bevegelsene gjøres på. Det kan læres ved å lytte til direktiver og forklaringer, ved å lese en beskrivelse eller evt. å se en demonstrasjon. Demonstrasjoner er viktige fordi imitasjon av utførelsen er en viktig faktor i læringen av en ferdighet. Studentene har en tendens til å imitere den de ser, men imitasjon og forklaringer er ikke tilstrekkelig, studenten lærer bare ved å utføre selv. Grue Sørensen (1974) hevder at ved å demonstrere og instruere samtidig så skjer en raskere og sikrere innlæring av en ferdighet. Fjelland(1987) sier at en ved læring av praktiske ferdigheter må se hvordan mesteren gjør det, så må en prøve selv for så å bli korrigert av mesteren. Milde (1988) hevder at læringsteori om motorisk læring understerker nybegynnerens manglende evne til selv å avdekke feil i egen utførelse. De må ha en standard å vurdere utførelsen i forhold til for å kunne bedømme kvaliteten. Dette brukes som et argument mot bruk av rene selvinstruerende programmer der studentene videofilmes under utøvelse for så å skulle bedømme egen innsats. Hvis de ikke har noe å bedømme i forhold til, skjer ingen læring. Videofilmen gir studenten en masse data om feilene i utførelsen, men den gir lite data om korrekt utførelse. Milde (1988) konkluderer med at praksis uten feedback ikke øker nivået på ferdigheten. Reilly og Oermann (1992) hevder at noen prosedyrer kan læres etter den problembaserte læringsmodellen eller gjennom oppdagende læring. Men mange av prosedyrene er så godt beskrevet at studentene ikke selv trenger bruke tid på å finne ut av dette selv. Problembasert lærings tilnærming betyr ikke at studentene skal finne ut hvordan dette skal gjøre ut i fra eget hode, men at de skal selv kunne finne frem til den aktuelle litteratur der ferdigheten er beskrevet. På bakgrunn av dette skal de finne frem til det utstyr som er nødvendig for å gjennomføre prosedyren. Dette kan studentene gjøre uten veiledning. Det er ikke tilstrekkelig at studentene lærer å utføre praktiske ferdigheter. Kvaliteten på hvordan den praktiske ferdigheten utøves er like viktig. Gode hender eller håndlag utvikles ikke uten at en trener ferdigheten flere ganger, med økt oppmerksomhet mot oppdagelse av nyanser og varhet når handlingene utføres. Det påpekes at sykepleierutdanningene må bli mere kreative når det gjelder læreerfaringer og metoder slik at det bl.a. legges vekt på hender og håndlag på en ny måte( Karoliussen 1989). Gomez og Gomez (1987) karakteriserer ferdighetene på bakgrunn av omgivelsene ferdighetene utøves i. Ferdighetene omtales som åpne og lukkede ferdigheter. De åpne ferdighetene er de vi finner flest av i sykepleie. De utøves i omivelser som er ustabile, varierte og i forandring. De lukkede ferdighetene utføres i omgivelser som er stabile og "stasjonære" (som å re en tom seng). Gomez og Gomez hevder at studenter blir sikrere på ferdigheten dersom den er praktisert i en reell pasientsituasjon og ikke bare på et øvingslaboratorium. De gjorde en undersøkelse på blodtrykksmåling. Studenter som praktiserte BT måling i reelle pasientsituasjoner var sikrere enn de som bare hadde praktisert i øvingslaboratoriet. En av deres konklusjoner er at studentene tar det mer alvorlig når de skal praktisere noe i en reell situasjon enn i et øvingslaboratorium. For å oppsummere vil vi peke på at undervisning og læring av praktiske ferdigheter i øvingslaboratoriet vil måtte ha elementer i seg av at studentene selv må være forberedt, Demonstrasjon av ferdigheten må gjøres. Studentene må ta seg tid til å trene inn ferdigheten (gjentagelse). Læring må skje under trygge forhold og studentene vil trenge veiledning, støtte og korrigering, fordi det er vanskelig å avdekke egne feil. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.3.1 Nivåer i læringen av praktiske ferdigheterLæring av praktiske ferdigheter utvikles i studenten gjennom ulike nivåer. Fra ikke å kjenne til ferdigheten til å utføre den med stor presisjon, gjennomgår studenten utviklingsstadier. Flere forfattere har beskrevet dette. (Gomez og Gomez 1984, Anderson et al. 1985, White og Ewan 1991, Studdy et al 1994). Uviklingsnivåene formidler både målgruppe for trening og kvaliteter i utførelsen av ferdighetene. Studdy et al.(1994) har beskrevet 5 ulike læringsnivåer som vi har kombinert med Nicol et als (1996) operasjonalisering av Benners modell i forhold til å definere et forventet nivå på utførelsen av ferdigheter. Nivå 1: studenten praktiserer på en model
Praksis på et øvingslaboratorium eller et ferdighetssenter innebærer at studentene kan nå nivå 2 før de utfører ferdighetene på virkelige pasienter. Trening i et ferdighetssenter gjør det mulig med selvdirigerende læring, fordi studentene kan utvikle seg i eget tempo i et miljø som ikke er så truende for en selv. Nivå 3: studentene praktiserer i klinisk praksis
Nivå 4: sikker og presis utførelse uten direkte veiledning i praksis
Nivå 5: Beherskelse av ferdigheten / ekspertnivå ( skill mastery)
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.4 Betydningen av trygghet for læring av ferdigheterBegrepet psykologisk stress beskrives av Lazarus og Folkman (1984) som et resultat av at noe er viktig for personen. Stress kan oppleves som belastende eller det kan oppleves som en utfordring. Personens kognitive vurdering av forholdet mellom personen og omgivelsene blir avgjørende for om noe oppleves stressende eller ikke. Hvis vurderingen blir at opplevelsen oppfattes som en byrde som overstiger personens ressurser og setter personens velvære i fare, er stress et faktum hevder Lazarus og Folkman (1984). Dersom opplevelsen virker stressende kan det være fordi det innebærer en skade eller et tap, det kan innebære en trussel eller det kan være en utfordring. I vår sammenheng er det naturlig å se noe nærmere på de to siste stressfaktorene som Lazarus og Folkman (1984) identifiser; en mulig trussel og en mulig utfordring. En trussel innebærer at en forventer en skade eller et tap. Da må personen mobilisere ressurser for å unngå trusselen. En utfordring fokuserer på vekst, og karakteriseres av gode og positive følelser. Til dette mobiliserer også personen ressurser. I mange sammenhenger vil begge disse følelser kunne oppstå samtidig. Lazarus og Folkmann (1984) henviser til en undersøkelse om stress i forbindelse med eksamen. 94 % av studentene hadde følelser knyttet til både trussel og utfording i denne sammenheng. Handal og Lauvås (1990) påpeker at noen personer er mere robuste for usikkerhet og stress enn andre. Noen lar seg ikke affisere av store utfordringer. Evnen til å tåle forventninger, se intressante utfordringer og muligheter i stedet for å se sannsynlighet for nederlag er ikke faste størrelser. Evnen til å se realistisk på egne forutsetninger i forhold til oppgaver og utfordringer, kan utvikles i opplæringsperioden. Dette er i tråd med Lazarus og Folkman's definisjonen av stress, nemlig hensynet til personens karakteristika på den en siden og type hendelse på den andre siden. Det er ingen måte å forutsi psykologisk stress på uten ved å referere til egenskaper ved personen ( 1984). I litteraturen fremheves øvingslaboratoriet som et trygt sted for studentene å lære. Studentene kan i øvingslaboratoriet konsentrere seg om sin egen læring fordi de ikke behøver å ha en pasients behov i fokus. Der kan de ha fokus på egen læring. Miljøet er kontrollerbart og forutsigbart, de får veiledning og de kan prøve og feile uten fare for å skade en pasient (van Dalen 1990, Studdy et al, White og Ewan 1991, Sheel 1994, Neary 1994). [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.5 Lek og humorSom et grunnlag for å diskutere betydningen av lek og humor i en læresituasjon, vil vi se nøyere på hva humor og lek kan være. Begrepet humor kommer av latin og det språklige innholdet betyr «væske» eller «fuktighet». Opprinnelsen skriver seg fra troen på at mennesket består av fire kroppsvæsker. (Søbstad 1995) Humor knyttes i ulike definisjoner til det å le. Lærum framstiller humor som «alt som får mennesket til å le -unntatt kiling» (Lærum 1981) Humor skapes ofte gjennom inkongruens, altså uoverensstemmelser eller manglende sammenfall. Elefant og muse-vitser kan være et eksempel på det. Men humor knyttes også til «parateliske» tilstander, det vil si situasjoner hvor personen ikke er orientert mot noe bestemt mål. Eksempel på dette kan være å leke eller å se på TV. Erfaringer med motsatte meninger i relasjoner til en person, et sted, en ting eller en situasjon kan også ofte være morsomt, f.eks. stor/liten, rik/fattig, intelligent/dum. (Søbstad 1995) Humor og lek er nær beslektet. (Søbstad 1995,s.20) Ett av kjennetegnene på lek er at det er en frivillig aktivitet som deltageren oppsøker selv. Lek er viktig for barn så de får innstudert og erfart voksenrollen. Bjørkvold (1996) mener at lek også har betydning for andragogikk, slik at det resulterer i læring hos voksne. Videre finner vi "lek" som begrep i Katie Erikssons grunnmetoder i sykepleie. Hun sier om lek: "Leken är en paradox. I leken finns övning, prövning, lust, skapandet og allvar" (Eriksson 1987) Lek kan komme til uttrykk på ulike måter, for eksempel gjennom rollespill. Pedagogiske rollespill brukes til ulike formål. Nilsson og Waldemarson (1988) beskriver ulike spill-varianter; kunnskapsspill, handlingsspill, holdningsspill og konfliktspill. Handlingsspill er en form for ferdighetstrening hvor deltagernes atferd er i fokus ved at man lærer hvordan en handler i konkrete situasjoner. Bevisstheten om at rollespill er en fiksjon, gir deltagerne anledning til å agere holdninger og reaksjonsmåter som ikke nødvendigvis er deres egne. De agerende har en opplevelse i fiksjonen samtidig som de har en opplevelse av fiksjonen. De både er figurer og skapere av figurer. Å gjøre andres (fiktive) erfaringer til sine egne, vil kunne bidra til å utvide ens perspektiver og skape forståelse for andre måter å tenke, føle og handle på. (Nilsson og Waldemarson 1988) I engelsk og amerikansk sykepleielitteratur er det en stigende interesse for humor, men da knyttet til terapeutisk bruk overfor syke, deprimerte og pasienter nedbrutt av smerter. Profesjonelle vitsefortellere serverer vitser innenfor genren sykehushumor. Vitser om sykepleiestudenters tabber og fadeser er en egen seksjon. (Naish 1995) Titler som "Laughologist Dr.... og uttrykket "profesjonell klovn" brukes for eksempel om funksjoner innenfor barneavdelinger eller onkologiske avdelinger. (Buxman 1991, Naish 1995) Det er endog opprettet et eget tidsskrift, "Journal of Nursing Jocularity" for å formidle terapeutisk humor som helsefrembringende tiltak. I Skandinavia synes også temaet og få en stigende interesse. Lorensen (1996) skriver at latter og humor brukt i sykepleien har en positiv innflytelse både på pasienters og personalets velvære. (s.179)
Hvordan innvirker humor og lek på læring? Det diskuteres hvorvidt humor og lek fremmer læring. Søbstad hevder at humor vekker oppmerksomhet og synes å holde på motivasjonen. Men han finner lite støtte for at humor øker selve læringseffekten. (Søbstad 1995) Hillman (1995) inntar en motsatt holdning. «What is learned with laughter is learned well» (s.32) Hun hevder at humor stimulerer mentale prosesser, styrker hukommelse, og stimulerer kreativitet og kritisk tenkning. Det letter mottagelse av informasjon og styrker viljen til å utforske nye ideer. Hun refererer videre til Ziv (1989) som hevder at humor inviterer til å dele felles svakheter og gjennom det styrkes læring. Sarkasme virker motsatt.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.6 Pedagogisk læringssynSom en teoretisk referanseramme knyttes tenkning rundt den tradisjonelle "mester/lærling-metoden" opp mot "problembasert læring". Ved første øyekast kan det virke som disse pedagogiske tradisjonene er motsetningsfylte, hvor den ene står for et læringssyn hvor lærlingen følger mesteren og hvor formidlingen av erfaringsbasert kunnskap er fokus. Motsatsen er det læringssynet hvor studenten utfordres gjennom et praktisk problem til selv å finne svaret på problemet og hvor studentens læring har et større fokus enn mesterens formidling. Mester/lærling-tradisjonen
Martinsen (1989) hevder at det er læring gjennom eksempler som er typisk for ferdighetslæring. Ferdigheten læres gjennom en mesters veiledning ved at hele prosessen følges i praksis slik at studenten under kyndig veiledning får utviklet sin kompetanse. Martinsen peker også på den særegne kunnskapsformen som praktiske ferdigheter utgjøres av (1989). Tradisjonen rommer både en særegen kunnskapsform og en spesiell kunnskapsformidling. Kunnskapen har for en stor del vært av typen uartikulert kunnskap. Hamran (1985) benevner den som "taus kunnskap", fordi den finnes som en ferdighet som ikke er eksplisitt uttalt, enten fordi den tidligere ikke er beskrevet eller fordi den ikke lar seg beskrive. Praktisk kompetanse kan være lettere å vise enn å forklare. Den lar seg kun erfare, og kalles ofte "erfaringskunnskap" i motsetning til "påstandskunnskap". "Å få det i hendene" eller å "ha det i fingertuppene" er utsagn som ofte brukes om denne kompetansen. Det å holde vaskekluten fast i hånden samtidig vaske pasienten med en åpen hånd, kan være vanskelig å forklare fornuftig. Det virker ulogisk. Vis det derimot på video og denne praktiske ferdigheten vil framtre tydelig. Å forstå hvordan dette skal gjøres er igjen noe annet enn selv å få det til (Karoliussen 1989). Det er neppe slik at praktiske ferdigheter bare utgjøres av én form for kunnskap. Både påstandskunnskap og erfaringskunnskap er knyttet til praktisk sykepleie. ""De gode hendene" bærer en skjult visdom basert på helhetlig kunnskap og dyp innsikt." (Karoliussen 1989) Problembasert læring
I arbeidet med mennesker kreves evnen til å være fleksibel og kunne forholde seg til ulike personligheter. Derfor ønsker en i utdanningen av sykepleiere å legge vekt på evnen til å løse ulike typer problem utifra den kunnskapen en har om den kontekstuelle situasjonen. I sykepleierutdanningen gjøres dette konkret ved at studentene får tildelt ulike beskrivelser av pasienter. Gjennom en 7-trinnsmodell (se vedlegg 1) finner studentene fram til pasientproblemer, egne læringsbehov for så å sette kunnskapene sammen til en helhetlig forståelse av pasientsituasjonen og løsningen av denne. Spørsmålet vi stilte forut for prosjektet var: hvordan læres erfaringskunnskap best? Er mesterens eksempel og demonstrasjon mest egnet? Eller er det den selvstyrte, prøve-seg-selv-fram-metoden som kan gi studentene den tryggheten de trenger på å være kliniske kompetente?
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.7 Integrert læringsmodell for læring av praktiske ferdigheterI et forsøk på å finne svar på dette spørsmålet utarbeidet vi en modell for undervisning som ivaretar elementer fra begge de pedagogiske tradisjonene vi har beskrevet. Den integrerte læringsmodellen benyttes som læringsmodell i kurs 3 i innlæringen av praktiske ferdigheter. De ulike ferdigheter som studentene skal lære er integrert i pasientbeskrivelsene. De to modellene som integreres utgjøres av PBL-7-trinnsmodellen og en annen som bygger på arbeidet til Studdy et. al (1994) som har utviklet det de kaller "The integrated skills teaching model". Studdy's modell framstår i seks faser. Modellens ulike faser, slik den framstår i sirkelen som er tegnet nedenfor, er gjennomgått i løpet av en uke.
1. Studentens forberedelse. I denne fasen skal studenten forberede seg til læringen av de ferdigheter som de skal arbeide med denne uken ved å finne aktuell litteratur, reflektere gjennom kunnskapen i relasjon til tidligere kunnskap og finne fram nødvendig utstyr for å gjennomføre ferdigheten i øvingslaboratoriet. Forberedelse finner sted primært på to måter. En form for forberedelse er den studentene gjør ved å lese, se på utstyr, gjøre seg kjent med prosedyren på video osv. Den andre handler om en mental aktivitet hvor handlingen gjennomgås i tankene. Denne kan styres av lærer, for eksempel ved å foreta en fantasigjennomgang av handlingen som en indre film eller avspenning med styrt gjennomtenkning. I så fall må den i denne sammenhengen organiseres mellom demonstrasjon og første øvelsesperiode, i fase 3, "undersøkelse og utforsking". På bakgrunn av trinngjennomgangen ved hjelp av PBL-7-trinnsmodellen, vet studentene hva deres læringsmål for uken er og hvilke praktiske ferdigheter de skal lære. Studentene forbereder seg til den eller de ferdigheter de skal arbeide med denne uken ved å:
-finne frem til det utstyr som er nødvendig for gjennomføring av den aktuelle ferdighet. Da vet de hva slags utstyr som er nødvendig og utstyret er klart til veiledningen begynner. 2. Fremvisning. Studentene og veileder møtes på øvingslaboratoriet. Første stadium skal gi studentene et samlet inntrykk av ferdigheten. Lærer demonstrerer ferdigheten i normalt tempo. Studentenes egen kognitive strukturer må inneholde ideer som de nye inntrykkene kan vurderes i forhold til og integreres med. Ferdigheten demonstreres som en del av et scenario som representerer en realistisk situasjon, så studenten ikke opplever ferdigheten isolert. Å simulere realistiske situasjoner oppnåes ved å bruke modeller eller rollespill og ved å bruke "simulerte pasienter". 3. Undersøkelse/Utforsking. Umiddelbart etter at lærer har demonstrert ferdigheten, diskuteres hensikten og prinsippene bak ferdigheten. Studenter og veileder undersøker hva slags teorier og prinsipper som ligger bak ferdigheten og utformingen av denne. I diskusjonen belyses også ulike måter ferdigheten kan gjennomføres på slik at hensikten oppnåes og prinsippene følges.
4. Eksperimentering. Etter diskusjonen følger studentenes egen trening. Øvelse, trening, utprøving av ulike måter/teknikker. Læringsforløpet er karakterisert ved at studentene gjennomgår stigende ferdigheter illustrert på følgende måte:
Studentene trener på ferdigheten i grupper på to og to, eller tre og tre der det er nødvendig at en av dem har rollen som pasient. På dette stadiet praktiserer studentene ferdigheten under lærers veiledning, på en systematisk og kritisk måte, og i et miljø som er trygt og hvor "trusselen mot selvet " er minimalisert.
På dette stadiet er det en kort gruppediskusjon, for å evaluere og dele erfaringer. Studentene oppmuntres til å identifisere hva de har oppnådd og hvilke behov de har i relasjon til ferdigheten, muligheter for fremtidig praksis diskuteres. Dette vil være bestemmende for på hvilket nivå studentene går tilbak i sirkelen igjen. Resten av uken vil studentene ha mulighet til å fortsette å arbeide med ferdigheten på øvingslaboratoriet alene eller med medstudenter ut fra de behov de ser de har når denne sesjonen er avsluttet. 6. Avslutning og oppsummering Her summeres erfaringer fra dagen og studentene avslutter med å oppsummere hva som gjenstår av behov for trening. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2.7.1 Organisering og implementering av begge modellerGjennom PBL-7-trinns modellen (vedlegg 1) skal situasjonen for disse pasientene løses. Studentene bruker en uke på å studere hver beskrivelse, pasientproblemer blir definert, egne læringsmål presisert og relevante fagområder fra sykepleiefag og støttefag innhentet og viktige ferdigheter innlært. I løpet av en uke benyttes og integreres disse to modellene; PBL-7-trinnsmodellen og den integrerte læringsmodellen knyttet til ferdighetslæring. Hvordan disse implementeres i didaktisk praksis vil vi forsøke å beskrive. Nedenfor følger et eksempel på hvordan en uke i kurset kan organiseres og se ut for studenter og lærere. PBL-trinnmodellen tydeliggjøres ved å bruke fet skrift, mens faseimplementeringen tydeliggjøres ved å sette den i kursiv. FREDAG
MANDAG
TIRSDAG
ONSDAG
TORSDAG
FREDAG
|
|
|
|
|
|
|
|