| Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2 | Copyright © 1998 forfatterne |
10. RESULTATER KOBLET TIL RAMMEFAKTORER
Også for rammefaktorene var første spørsmål i intervjuguiden åpent og overgripende: "Hvilken oppfatning har dere om de rammefaktorer som idag påvirker de kliniske praksisstudiene?" Deretter fulgte en rekke spesifikke spørsmål til utvalgte rammefaktorer. I presentasjonen av rammefaktorer skilles det ikke på under hvilket spørsmål intervjupersonene kom frem med sine synspunkter. Studiens oppdeling av rammefaktorene som bestående av bunn, tak, vegger og hjørnestifter, viste seg å være meningsfull utfra synspunktene som kom frem i intervjuene. Presentasjonen av resultatene tar derfor utgangspunkt i denne inndelingen av rammefaktorene. Det enkelte kapittel innledes med en kort henvisning til hva som legges i begrepene bunn, tak, vegger og hjørnestifter for rammen. Kapitlene beskriver dernest kort aktuelle og faktiske forhold ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, da intervjuene ble gjennomført. Det gis et oversiktsbilde over resultatene. Ved analyse av datamaterialet viste det seg at for hver av rammens bestanddeler, kunne det sorteres ut tema, og variasjoner av tema, som intervjupersonene var opptatt av. Oversiktsbildet viser hvilke tema, variasjoner og subgrupper av variasjoner det var mulig å inndele synspunktene i.
Bilde 1: Rammen består av bunn, tak, vegger og hjørnestifter Rammens bunn viser til tid og sted for kliniske praksisstudier. Gjennom analysen kunne det utskilles tema på overordnet plan, som sekvens i utdannelsen, og på tidsramme for den enkelte student på praksisstedet. Resultatene presenteres utfra de sider ved tid og sted det var fokus på i intervjuene, under overskriften: Tid og sted for kliniske praksisstudier. Det var få synspunkter knyttet til rammens tak (formelle regelverk, Rammeplan for utdannelsen, mm.). Uttalelser om dette blir derfor knyttet til beslektede tema forskjellige steder i resultatpresentasjonen. Det gis en del kommentarer knyttet til rammens tak i det avsluttende kapittelet: Sammenfatning og kommentarer til rammefaktorer. Veggene i rammen, menneskene som deltar, fikk mye omtale. Student, lærer, kontaktsykepleier og klinisk veileder, ble omtalt av mange grupper, og under mange av spørsmålene i intervuguiden. Det kunne utskilles variasjoner av synspunktene for hver av personene. For veilederne; lærer, kontaktsykepleier og klinisk veileder, kunne det utskilles ytterligere subgrupper av variasjonene. På spørsmål om hvordan veiledernes forutsetninger kunne utnyttes eller utvikles videre, kom det også frem hva som var til hinder for videre utvikling. Resultatene presenteres tilknyttet studenten og hver av veilederne, kontaktsykepleier, klinisk veileder og lærer. Overskriften her er: Studenten og de forskjellige veilederne. Hjørnestiftene i rammen representerer samarbeidet, for å holde det hele sammen. Under overskriften "Samarbeid er rammens hjørnestifter", presenteres synspunkter på det overordnede samarbeidet mellom Høgskolen og praksisinstitusjonen, og samarbeidet mellom veilederne rundt studenten. 10.1 TID OG STED FOR KLINISKE PRAKSISSTUDIER
Bilde 2: Tid og sted for praksisstudiene er rammens bunn Når gruppene uttalte seg om tid og sted for kliniske praksisstudier, knyttet de betraktningene til eget arbeidssted. Det var få synspunkter på overgripende forhold ved utdannelsen, men noen tema trådte likevel frem som generelle for klinisk praksis. Analysen av datamaterialet gav følgende tema: Praksisstedets egnethet, tid i klinisk praksis, kirurgisk og medisinsk praksis i sykehus, og praksis i kommunehelsetjenesten. Gruppene omtalte de forskjellige tema på en slik måte, at det lot seg gjøre å skille ut ulike variasjoner av innholdet. En oversikt over dette presenteres nedenfor. 10.1.1 OVERSIKTSBILDE OVER TID OG STED FOR KLINISKE PRAKSISSTUDIER
TEMA VARIASJON
_________________________________________________________________
PRAKSISSTEDETS
EGNETHET
Faglighet og miljø
Antall sykepleiere
TID I
KLINISK PRAKSIS
Praksisperiodenes varighet
Fraværsregler for studenter
KIRURGISK OG
MEDISINSK PRAKSIS
I SYKEHUS
Forberedelse for praksis
Organisering
PRAKSIS I KOMMUNE-
HELSETJENESTEN
Forberedelse for praksis
Organisering
10.1.2 PRAKSISSTEDETS EGNETHET
I intervjuene kom det frem synspunkter på hva som gjør en sengepost eller avdeling egnet for å veilede studenter i klinisk praksis. synspunktene kunne deles i to variasjoner: Postens faglighet og miljø, og antall sykepleiere i forhold til antall studenter. Faglighet og miljø
Sykepleiere sier det er viktig at praksisstedet har et godt miljø, at de ansatte er trygge på hverandre, at personalet har humor, men også er seriøse. De ansatte må ha en imøtekommende holdning seg imellom, og også overfor studenter. Det er stor variasjon på postene. At avdelingsykepleier og kontaktsykepleiere har lyst til å ta ansvar for studentveiledning, er viktig. Nå blir det ikke tatt hensyn til om det er konfliktsituasjoner i avdelingen(Helsefag,2). Antall sykepleiere
I intervjuene hevdes det at kontaktsykepleieren bør arbeide minst 75% stilling, for å kunne ha kontinuitet i veiledningen. Det er plass til flere studenter, om studenten følger turnus til sin kontaktsykepleier. Det kan avhjelpe om studenter veiledet hverandre noe. Flere grupper uttrykker at det er grenser for hvor mange studenter en kan integrere i miljøet. Det er viktig at studentveiledning ikke går ut over pasientbehandling. Det må gjøres meningsfullt å ta ansvar for student, og ryddes tid. Antall studenter avhenger av antall sykepleiere. Men vi må også sette pasienten i sentrum. Ikke tillate horder av studenter i avdelingene, slik vi ser i Oslo. Det er grenser for hvor mange studenter som kan integreres i miljøet, både sosialt og fysisk(Helsefag,2).
10.1.3 TID I KLINISK PRAKSIS
I Fagplanen for sykepleierutdannelsen ved Avdelingen, er studentenes gjennomsnittstid i praksis satt til 35 timer pr. uke. Pauser i løpet av vaktene regnes som fritid. Studentene har altså krav om deltakelse i praksis tilsvarende 100% stilling. Praksislengden påvirkes av reglementet for fravær i praksisstudier. Fraværsregler for studenter beskrives i Studiehåndboken for Høgskolen, og bygger på Rammeplanens krav og studentenes rettigheter. Ved Avd. for helsefag har studenter anledning til 10% fravær fra praksisstudiene. Fravær meldes etter avtale med praksisstedet. Det spørres ikke etter årsak til fraværet. Studenter har anledning til noe mer fravær ved deltakelse i råd og utvalg internt i høgskolen. Det er også anledning til å søke permisjoner ved særlige tilfeller. I intervjuene var mange opptatt av den totale lengden på sykepleierutdannelsen, og spesielt praksisstudienes varighet. Synspunktene dreide seg i tillegg om en annen variasjon av temaet "Tid i klinisk praksis". Denne variasjonen omtales under overskriften: "Fraværsregler for studenter". Praksisperiodenes varighet
Generelt må praksisvarigheten på hvert praksissted være lang nok til at studentene skal kunne bli gode. Å bli god i faget, forklares med å bli selvstendige og kunne ta medansvar. Gruppene er enige om at 8-10 uker er en god lengde på et praksisopphold, enten det er i kommunehelsetjenesten eller i sykehus. Opphold på 2-3 uker oppfattes som bortkastet. Det blir vanskelig å få tak på hva studenter kan, og hva de skal lære. I intervjuene er det ingen uttalelser om at praksis i kommunehelsetjenesten er for kort. Uttalelsene om kommunehelsetjenesten dreier seg om når denne praksis bør ligge i utdannelsen, og hva som forstyrrer læring i praksis (kapittel 10.1.5).
Tretten uker i sykehuspraksis! Det er et hån mot faget!(Kspl,sykehustj,12). Om de ikke jobber på fritiden, klarer de seg ikke. De jobber ved siden av studiet for å få praksiserfaring(Kspl,sykehustj,11). Fraværsregler for studenter
Det spørres om på hvilken måte studenter skal melde og registrere fravær. Flere mener studentene burde fulgt samme regler som gjelder for ansatte. Vi reagerer på fraværsreglene. Vi har liten kontroll. Skal vi melde fra? Mange kommer sent og går tidlig, og har mer enn 10% fravær. Mange føler seg ferdig med utdannelsen, og samler opp "fridager". Kan de dokumentere fravær som andre arbeidstakere(Ledere i kommunetj,13)? Flere grupper beskriver hvordan studenter samler "fraværsdager", og reiser opptil to uker på sydenferie i løpet av praksistiden. Planlagt fravær oppleves frustrerende av to årsaker. Når tiden i praksis forkortes med en til to uker, går det utover studenters mulighet for å lære det de skal. I tillegg oppleves det sterkt umotiverende for sykepleiere i praksis, som har påtatt seg veiledningsansvar. Fraværet har godt for langt. Det er hytteturer og ferieturer. Vi stiller opp med plass og læring. Når de ikke skjønner hva vi stiller opp med, og ringer samme morgen og sier at de har annet fore, så gjør det noe med oss. Da blir ikke jeg tatt på alvor som kontaktsykepleier. Jeg vil at studenten skal følge min turnus og dette burde skolen kunne påvirke. Ikke overlate helt til studenten å bestemme når de skal være i praksis. Flere studenter sier de ikke kan komme ved vaktstart, eller jobbe på mine kveldsvakter (K.spl,kommunetj,16).
10.1.4 KIRURGISK OG MEDISINSK PRAKSIS I SYKEHUS
Avdeling for helsefag har lagt somatisk sykehuspraksis til fjerde studiesemester. Dette er studentenes første veiledede praksisperiode. I andre studiesemester har studentene hatt punktpraksis i kommunehelsetjenesten (kapittel 10.1.5). I andre og tredje studiesemester har studentene øvet på grunnleggende sykepleieferdigheter i øvingslaboratorier på skolen. Somatisk praksis i sykehus er organisert som en praksisperiode på 13 uker, hvor studentene hovedsaklig er på en post. For å ivareta Rammeplanens krav om erfaring i medisinsk og kirurgisk sykepleie, arrangeres "avdelingsveksling". Det vil si at det i løpet av de 13 praksisukene organiserer et studiebesøk ved en avdeling med motsatt fokus. Studenter på medisinsk avdeling besøker kirurgisk avdeling, og omvendt. Denne avdelingsvekslingen varer fra en til tre uker. Hvert semester kommer et nytt kull studenter ut i sykehuspraksis. Halve kullet begynner sin praksis i avdelingene ved semesterstart. Etter syv uker begynner resten av kullet sin praksis ved de samme avdelingene. I seks uker overlapper disse studentpuljene hverandre. Når første pulje har vært sine 13 uker i praksis, står avdelingene igjen med et halvt kull studenter de siste 7 ukene av semesteret. Gruppenes uttalelser om somatisk praksis kunne deles i variasjonene: Forberedelse for praksis og organisering av kirurgisk og medisinsk praksis. Forberedelse for praksis
Mange uttrykker forskrekkelse og fortvilelse over hvor lite forberedt studenter er for praksis i sykehus. Uttalelsene retter seg ofte mot studentenes praktiske håndlag. Det er basale ferdigheter i å kunne stelle en pasient som etterlyses. Vi forventer ikke at de kan gjøre noe på egen hånd når de kommer. Ikke engang stelle. Jeg er overgitt over hvor lite de kan av praktiske ting(Ledere i sykehustj,6). Flere grupper omtaler studentenes utnyttelse av muligheten for å lære i punktpraksis og i øvingslaboratoriene. Inntrykket er at det er svært forskjellig hvordan studenter utnytter denne muligheten for å lære. Noen legger vekt på praktiske øvelser, mens andre leser til eksamen. Studentene har liten praktisk erfaring i forhold til pasienten. De kan ikke holde kluten, snakke med pasienten under stellet, observere mens de vasker. Dette skjer selv om de har vært på øvingslaboratorium. Ikke alle øvde der. Noen sier de leste til eksamen. De må kunne pleie før sykehuspraksis(Kspl,sykehustj,10). Studentene sier de har bare prøvd på praktiske ferdigheter en gang før, i øvingslaboratoriet. Flere bruker en halv time på å trekke opp tørrstoff fra et hetteglass. Så lang tid kan vi ikke bruke her i avdelingen(Klin.veil,8)! Det vises til at studentene gjennomgår en praktisk test før de skal ut i sykehuspraksis. Om studenten kommer dårlig ut i testen, får hun/han med seg en "prikkbelastning", en markering om at dette må studenten arbeide spesielt med i praksis. Det er veldig forskjellig hva studentene kan når de starter praksis. Mange har for liten praktisk bakgrunn for å gå ut i kurs 4 (somatisk praksis i sykehus). Det er for hektisk der. Flere strøk f.eks. i sengeredning eller i å håndtere bekken, før de skulle ut i praksis. Hvis de skal bruke kurs 4 til å lære stell og pleie, får de ikke brukt sykehuspraksis til å lære observasjon og evne til problemløsning(Helsefag,2). Den manglende forberedelsen i å kunne stelle pasient, får konsekvenser. Mange studenter må bruke praksis i sykehus til å lære de mest grunnleggende ferdigheter i sykepleie. De har i tillegg liten erfaring i å snakke med fremmede og syke mennesker. Både håndlag og samhandling kan læres i sykehusene, men studentene går da glipp av muligheter for å gå inn i komplekse pasientsituasjoner. I sykehusene er mange akutt og kritisk syke. Miljøet er preget av høyt tempo og stor gjennomstrømning av pasienter. De starter her uten å kunne stelle en pasient. Vi bruker nesten hele sykehuspraksis på å lære studentene stell: lære å se på og å ta på. Studentene er helt uforberedt på hvor syke mennesker er i sykehus. De rekker ikke å få fokus mot det mellommenneskelige. De har ikke sjanse til å forstå den sorg og død vi har i avdelingen(Ledere i sykehustj,7). Organisering
De blir pålagt å begynne å lære på et høyt teknisk og spesialisert nivå, i spesialavdelinger i sykehus. De burde hatt minst 5 uker generell pleie først. Der ligger hele grunnlaget i sykepleien(Ledere i sykehustj,6). Oppfatningene i intervjuene var at praksis ved medisinske og kirurgiske avdelinger må vare lenger enn tilsammen 13 uker. To lengre perioder ved forskjellige sykehusavdelinger anbefales. Dette for at studentene skal få noe bredde i sine erfaringer. Sykepleiere viser til at sykehusavdelingene ofte er organisert ut fra organer som er syke eller skadet. Det er den generelle sykepleie det anses som vesentlig å lære. Det uttrykkes bekymring over at studenter kun har sykehuspraksis fra en avdeling. Ekstra uheldig blir det når den ene avdelingen er en spesialavdeling, som barneavdelingen. Avdeling for helsefags organisering av praksis i sykehus oppleves ikke som god. Det at to puljer med studenter begynner og slutter til forskjellig tid, og overlapper hverandre, er en uoversiktelig organiseringsmåte. I tillegg administrerer kliniske veiledere kortbesøk på avdeling med motsatt fokus (avdelingsveksling). I intervjuene kommer det frem at avdelingsvekslingen er tung å administrere. Det er også usikkerhet i forhold til hva studentene får ut av vekslingen. I tillegg bryter juleferien kontinuiteten. Fra praksis hevdes det, at det kunne vært flere studenter samtidig på den enkelte post, om organiseringen var oversikteligere. Lærere tilknyttet sykehuspraksis erfarer at studentene er svært slitne her. Overgangen fra skolen er stor. Etter 1 1/2 år med hovedsaklig teoristudier, består hverdagen av full turnus, store studiekrav, mange har ekstrajobb, samt familie og barn. Sitatet nedenfor oppsummerer flere uheldige forhold ved praksis i sykehus: Mange studenter er veldig slitne mot slutten av kurs 4. Mange gråter, er for slitne. Er det for høye studiekrav? For mange krav? Det beste ville være lenger somatisk praksis, og gjerne i to omganger. De er for lite forberedt til akuttavdelinger(Helsefag,3).
10.1.5 PRAKSIS I KOMMUNEHELSETJENESTEN
Sykepleiestudentene har punktpraksis i bo- og behandlingssentre i andre studiesemester. I sjette studiesemester har studentene veiledet praksis 11 + 6 uker i hjemmesykepleien og i bo- og behandlingssentre. I dette siste semesteret er målet at studentene kan utøve selvstendig sykepleie til en gruppe pasienter. Det var opprinnelig tenkt å ha en lengre del av praksisen i tredje studieår rettet mot forebyggende helsearbeid hos helsesøster eller bedriftshelsetjeneste. Denne praksisen ble imidlertid redusert til tre uker, og antall uker i hjemmesykepleien og i bo- og behandlingssentre økte tilsvarende. Nasjonale føringer har ført til at pasienter sendes raskt til kommunehelsetjenesten etter behandling i sykehus. I tillegg er antallet eldre stigende, mange får nødvendig hjelp og behandling, og lever lengre med kroniske lidelser og svakheter. Nåværende organisering av klinisk praksis i kommunehelsetjenesten ved Avdelingen, hadde som utgangspunkt et ønske om å oppvurdere praksis i denne voksende delen av helsetjenesten. Forberedelse for praksis
Studentene må kunne stell og pleie før tredje studiår, og før praksis i hjemmesykepleien. Vi har studenter som ikke kan dette. De studentene som har jobbet i pleien før utdannelsen, eller mens de studerer, går det greit med. Men de andre gjør oss forskrekket! De kan ikke vaske et menneske(Kspl,kommunetj,18)! Fra hjemmesykepleien kommer det frem at studenter bør beherske stell og pleie før praksis i denne tjenesten. Sykepleiere i bo- og behandlingssentre vil gjerne at studenter lærer håndlag i stell og pleie hos dem, men dette må skje i begynnelsen av studiet. Manglende fingerferdighet ved praksisstart tredje studieår blir et hinder for å videreutvikle sykepleieferdigheter. Det er vanskelig for både studenter og sykepleiere at studenter primært må øve på basale ferdigheter i tredje studieår. Alle parter er innstilt på at dette grunnlaget er lagt, og nå skal en videreutvikling skje. Studentene har veldig varierende kunnskap i å stelle. De må "få det i fingrene". For noen er kluten et fremmedelement. De må ha mer trening i stell før de kommer til siste del i studiet. De må kunne løfteteknikk og forflytninger. Dette kan de godt lære hos oss, og de kan godt lære gjennom å gå sammen med hjelpepleiere. Men i siste del av studiet skal de også benytte tiden til annet enn dette. Det er ikke bra for yrket vårt når pasienter uttrykker at de helst vil bli stelt av hjelpepleiere. Det er vanskelig for studenter som kommer til oss i tredje studieår å akseptere at de ikke kan grunnleggende stell godt nok(Kspl,kommunetj,15). Organisering
Veiledet praksis tredje studieår er delt i 6+11 uker. Halve kullet med studenter er først 6 uker ved bo- og behandlingssentre, og fortsetter så med 11 uker i hjemmesykepleien. Den andre halvparten har 6 uker i hjemmesykepleien, for så å fortsette praksis i bo- og behandlingssentre. Mellom de to praksisperiodene skriver studentene avsluttende eksamen i sykepleie. Utdannelsen avsluttes med de 11 ukene i praksis. Flere grupper mener praksisperioden på 6 uker er for kort, og at den ujevne fordelingen er uhensiktsmessig. Det er flere synspunkter på at studiet burde avsluttes med teori, i stedet for praksisstudier. Dette begrunnes ikke i intervjuene. Mange er opptatt av de mange forstyrrende faktorer rundt praksisstudiene i kommunehelsetjenesten. Det mest forstyrrende element er avsluttende eksamen midt i praksis. Studentene velger tema som har lite eller intet med praksis i kommunehelsetjenesten å gjøre, og det ødelegger studentenes fokus på denne praksisen. I tillegg avbryter juleferien eller sommerferien kontinuiteten for studentene. Det beskrives også faktorer som ville fremme læring i kommunehelsetjenesten. Sykepleiere ønsker å få vite mer om studenters ståsted, og bygge videre på tidligere evalueringer. De mener det vil øke studenters forståelse for den totale helsetjenesten, om studenter praktiserte ved flere institusjoner i samme distrikt. Studenter ville oppleve mer helhet i praksis om de hadde praksis ved sykehjem og hjemmesykepleie i samme distrikt.
Når studentene har praksis i kommunehelsetjenesten tredje studieår, sier en del grupper at studentene heller skulle brukt tiden i sykehuspraksis. Dette kan være et uttrykk for at det generelt er for lite praksis i sykehus. Noen grupper mener ønske om sykehuspraksis tredje studieår skyldes egen erfaring om sekvens i utdannelsen. Andre tenker seg forklaringer relatert til gamle fordommer. Det virker som om kontaktsykepleiere i sykehjem selv synes det er viktigere for studenten å være på sykehus enn hos dem. De maser om dette fordi de selv har gått en annen skoleform(Helsefag,4). Studentenes holdninger kommer til syne i praksis hos oss: Mange studenter sier det ikke er dette de skal jobbe med siden. De tror de må på sykehus for å bli riktige sykepleiere. Vi tror holdninger fra skolen skinner igjennom: "Og så må dere på sykehjem...". Det sitter gamle fordommer igjen, om at her jobber en gjeng gamle, utbrente sykepleiere(Ledere i kommunetj., 13). 10.2 STUDENTEN OG DE FORSKJELLIGE VEILEDERNE
Bilde 3: Studenten og de forskjellige veilederne er rammens vegger Menneskene har forskjellige forutsetninger med hensyn til kunnskaper, holdninger og ferdigheter. Det var mange synspunkter knyttet til studenten og veilederne. På spørsmål om hvordan veiledernes forutsetninger kunne utnyttes eller utvikles videre, kom det også frem hva som var til hinder for videre utvikling. Organiseringen av veiledningstilbudet til studenten har vært forskjellig i kommunehelse-tjenesten og i sykehusene. I kommunehelsetjenesten har praksispostene valgt ut kontaktsykepleiere til hver student. I tillegg har studenten hatt en lærerveileder. I sykehusenes somatiske poster har Avdeling for helsefag flere år frikjøpt sykepleiere som i deler av sin stilling er kliniske veiledere for studentene. Kliniske veiledere er da et tilbud til studentene i tillegg til kontaktsykepleier og lærer. Lærer, kontaktsykepleier og klinisk veileder har på forskjellige måter ansvar for veiledning og evaluering av studenten i praksisstudiene. I det følgende presenteres studentens læringsforutsetninger og de forskjellige veiledernes oppgaver. Veiledernes oppgaver beskrives, slik det kom frem i intervjuene. Der det er sagt noe om hvordan de forskjellige oppgavene blir ivaretatt, tar vi med dette. Synspunkter på hvordan veiledernes forutsetninger kan utnyttes eller utvikles videre, eller hva som er til hinder for at oppgavene skal kunne bli utført, presenteres for seg. Uttalelser knyttet til klinisk veileder er kun hentet fra Høgskolens personale og fra sykehustjenesten, som har hatt denne ordningen. Det ble naturlig å inndele uttalelsene i temaene: Studentens læringsforutsetninger, lærer, kontaktsykepleier og klinisk veileder. For hver av veilederne kunne det skilles ut synspunkter på hva som er veilederens oppgaver, hvordan veilederens forutsetninger kan utnyttes/utvikles videre og hva som var til hinder for utnyttelse av veilederen. Et oversiktsbilde over dette presenteres nedenfor. 10.2.1 OVERSIKTSBILDE OVER STUDENTEN OG DE FORSKJELLIGE VEILEDERNE
TEMA VARIASJON SUBGRUPPER
AV VARIASJONER
____________________________________________________________________
STUDENTENS LÆRINGS-
FORUTSETNINGER
Egnethet for å bli sykepleier
Vilje til å tre frem
LÆRER
Lærers oppgaver Avklaring av veiledningsmodell
Veilede aktørene rundt studenten
Ha overblikket over
utdannelsesforløpet
Støtte og veilede studenten
Evaluere studenten
Utviklingsmulighet Faglighet
Kontinuitet
Tilgjengelighet
Forholdet mellom
kontaktsykepleier og lærer
Hinder for utnyttelse av lærer
KONTAKTSYKEPLEIER
Kontaktsykepleiers oppgaver Tilrettelegge for læringsmulighet
Kontinuitet i veiledning
Rollemodell
Utviklingsmulighet Arbeidssituasjonen på post
Behov for anerkjennelse
Behov for veiledning
Hinder for utnyttelse av kontaktsykepleier
KLINISK VEILEDER
Klinisk veileders oppgaver Samarbeid
Tilrettelegge for læringsmulighet
Organisere
Veilede studenten
Arbeid rettet mot kontaktsykepleier
Utviklingsmulighet
Hinder for utnyttelse av klinisk veileder
10.2.2 STUDENTENS LÆRINGSFORUTSETNINGER
Synspunkter på studentenes forberedelse i praktiske ferdigheter før praksis i kommunehelsetjeneste og sykehus, er omtalt i kapittel 10.1. Den praktiske forberedelsen det her var snakk om, var først og fremst håndlag i stell og pleie av pasienter. Kunnskaper som forutsetning for å lære å utføre sykepleie i praksis, omtales i kapittel 8.1. I intervjuene kom det i tillegg frem synspunkter på studentenes egnethet i utgangspunktet, egnethet for å bli sykepleier. Denne egnetheten dreide seg om grunnleggende evne til samhandling med andre. Det var også synspunkter på studenters villighet til å vise frem egne kunnskaper og vurderinger. Disse variasjonene utdypes i det følgende. Egnethet for å bli sykepleier
Grunnleggende identitet og selvoppfatning er forskjellig. Dette merkes særlig i ungdomsgruppene. Tålmodighet er anderledes enn før, hvor pikene fikk trenet finmotorikk og tålmodighet gjennom brodering. Det er nødvendig med grundig kunnskap og personlig egnethet for å være pasientnære(Helsefag,1). Flere grupper fra praksisfeltet uttaler at det burde legges større vekt på egnethet i utgangspunktet. Egnethet for samhandling og kommunikasjon er det som fremheves. Ikke alle har evnen til samhandling. Denne egnetheten er avhengig av personlighet, eventuelt alder og modenhet. Studenter som ikke oppleves som egnet, legges raskt merke til i praksis. Allerede ved punktpraksis i andre studiesemester, merker praksisfeltet seg disse studentene. Sykepleiere mener studenter burde stoppes tidlig i studiet, om denne egnetheten mangler. Det har hendt vi har sagt fra i punktpraksis at en student ikke egner seg. Men da er det ikke evaluering. Senere hører vi at studenten er andre steder i praksis med de samme problemene(Ledere i kommunetj,13). Vilje til å tre frem
Fokusgruppene sier at at det går greit å forholde seg til de studenter som erkjenner og forteller om sin usikkerhet. Da kan mye arbeide gjøres for at de skal bli tryggere. Noen studenter kan fortelle at de er redde i visse situasjoner, og andre tør ikke fortelle hva som er vanskelig for dem. De som ikke tør fortelle, er det vanskelig å veilede. Det vanskligste er når usikkerheten gjør at studentene vil gi et sikkert intrykk. Da kan studentene virke "oppesen". Fordi de er usikre og kanskje redde for å bli avslørt med manglende kunnskaper, inntar de en forsvarsholdning som gjør at de er på vakt hele tiden. Disse studentene er det ofte vanskelig å få kontakt med for praksisfeltet. Noen studenter omtales med at de i for stor grad er opptatt av seg og sitt, at de er egoistiske og selvsentrerte. Dette kan også være et uttrykk for usikkerhet. Disse studentene har vilje til å tre frem, men gjør det i andres øyne i for stor grad. Praksisfeltet mener disse studentene ikke kan gjetes hele tiden. Studentene får ikke følelse av mestring hvis de i for liten grad løser oppgaver på egen hånd. Studentene er så opptatte av sin egen situasjon og opplevelser. Vi har intrykk at vi også skal være opptatt av studenten først og studenten sist(Kspl,kommunetj.,18).
10.2.3 LÆRER
Avklaring av veiledningsmodell
Det er varierende synspunkter på lærers deltakelse i forbindelse med "stelledager" i praksis. Deltakelsen får konsekvenser for lærer, student og sykepleiere. Stelledager, når lærer, student og evt. kontaktsykepleier er sammen inne på rommet hos pasienten, kan bidra til at lærer oppdateres på praksis. Det uttrykkes undring over hvordan lærer kan veilede og evaluere uten å være tilstede i praksis, når situasjonene utspiller seg. En gruppe mener lærer må gå sammen med student i avdelingen når det er usikkerhet om studenten tilfredsstiller studiekravene. Noen finner stelledagene med lærer unaturlig, og benevner den som tragikomisk. En gruppe mener sykepleiere i praksis vil oppleve nærhet, likeverd og identifisering med lærer og det lærer står for, dersom lærer kommer til avdelingen, har hvit frakk på, og går inn på en stue. Veilede aktørene rundt studenten: I intervjuene sies det at det er lærers oppgave å veilede aktørene rundt studenten, og særlig kontaktsykepleier og klinisk veileder, i hva som er deres oppgaver. Kliniske veiledere mener høgskolens personale har gitt for dårlig avklaring om deres oppgaver. De har selv tatt initiativ til utforming av instruks og bedt om veiledning. De har fått noe veiledning av lærer, men erfarne kliniske veiledere veileder selv nye lærere. Lærer skal ha overblikket over utdannelsesforløpet til studentene. Lærerne skal sammenfatte alt som dreier seg om studenten. Kontaktsykepleiere sier det er frustrerende for studenten når lærer ikke vet hva studenten har lært tidligere i utdannelsen. Lærer har ansvar for å støtte og veilede studenten. Lærer skal si klart ifra om hva som skal læres, og være konkret. Lærer ser sin oppgave i å støtte studenten, stimulere, oppmuntre, rose. Prøve "å se de i øynene, finne en knopp, noe bra, jeg kan få til å vokse", som en uttrykker det. Lærere sier at de har vært veldig støttende til nå. Lærere mener at de også skal være sammen med studenten i praksis; sammen føle på pulsen, få felles erfaringer. Men de kan ikke være rollemodeller i praksis i særlig grad, pga tildelt veiledningstid. Allikevel mener de at de kan følge opp områder sykepleier forteller om, som samhandling, etikk, holdninger. Lærere mener de kan være rollemodeller i evne til samhandling. Det dreier seg om måten å vurdere på, og måten problemer blir håndtert på. Studenten trenger hjelp fra lærer i forhold til bevisstgjøring av egne holdninger, kunnskaper, reaksjoner og væremåte. Målet er at studenten etterhvert får et realistisk bilde av seg selv. Dette skjer ved at studenten gjennom refleksjon blir oppmerksom på seg selv, og ikke bare det andre gjør. Å etterspørre hva studenten synes er vanskelig, tenke etter hva han kan vokse på, kan være et utgangspunkt. Lærer må bidra til at studenten vurderer egne reaksjoner på praksisopplevelser, og også til at studenten blir kjent med hvordan han virker på andre. Videre må studentene veiledes i forhold til å stole på egne faglige vurderinger, integrere teori og praksis. Studentene må veiledes i å kunne se flere perspektiver av en sak, inkludere flere fagområder i vurderingene. Lærer skal evaluere studenten. Gruppedeltakerne mener at lærer må vite hva som er bra nok, og si ifra når noe ikke er bra. Dette gjelder alle læringsområdene, både praktiske ferdigheter, evne til samarbeid og refleksjon. Det var få fokusgrupper som omtalte evaluering. Evaluering ble aldri utdypende drøftet i gruppene. Først og fremst var veiledning det gruppene var opptatt av. Det ble uttrykt forventninger til at lærere stiller like krav til studentene, men praksisfeltet erfarer at det er ulikheter. Flere grupper fra praksisfeltet sier at skolen ikke har støttet sykepleiere godt nok, når de mener studenten ikke kan bli godkjente i praksis. Lærere har særlig vanskelig for å gjennomskue de studentene som snakker seg til en bra evaluering, men som har dårlige praktiske ferdigheter. Utviklingsmulighet
Kontinuitet: Fra praksis ytres det ønske om at lærer bør høre til på en post. Det er nødvendig med kontinuitet i samarbeidet. Det er problematisk når lærer uteblir, f.eks. på grunn av sykdom. Lærer må være synlig i praksis. En gruppe savner lærer som rollemodell i praksis.
Tilgjengelighet: Lærer må være lett tilgjengelig for kontaktsykepleier og student. Kursheftet bør ha lærers telefonnummer på forsiden, og ellers inneholde praktisk informasjon. Det bør være møter mellom lærer og kontaktsykepleier utover det å kunne ringe ved vanskeligheter. Forholdet mellom kontaktsykepleier og lærer: Alle gruppene; sykepleiere, ledere og lærere, er enige om at lærer skulle hatt jevnlige møter med kontaktsykepleier, for veiledning. Kontaktsykepleier må få nytte av lærer som pedagog, hevdes det. Kliniske veiledere sier at lærer må snakke med kontaktsykepleiere om hvordan de kan etterspørre kunnskap. Noen foreslår at kontaktsykepleiere kan delta på noen av de veiledningsamtalene lærer har med student. Kan veiledningen bidra til klinisk spesialistkompetanse? Kontaktsykepleiere ber om at lærer orienterer dem om hva som er studentens ståsted: Hva studenten har lært før praksis.
Hinder for utnyttelse av lærer
Pr. idag er det forskjellig hva lærere gjør og krever. Lærer står fri, noe som er både positivt og negativt. Pedagogisk frihet er et vel overordnet prinsipp. Ingen vil styres, men noen mål bør være felles. Vi ønsker ingen oppskrift, men dialog med annen lærer eller kursansvarlig om målenes innhold(Helsefag,2). Studentene er sterkt fokusert på gjøremål, så det er vanskelig å nå frem med veiledning i forhold til væremåte. For lærere kan det bli vanskelig å ha en støtterolle overfor studenten, fordi lærer kommer med teoretiske oppgaver, og blir utenfor. Det er godt for studenten når lærer kommer på besøk, de får lufte følelser. Men det provoserer meg når lærer fokuserer på teori når hun er her. Hun skulle heller være opptatt av hva studenten hadde lært seg i praksis. Om lærer gikk mer med studenten, skulle praksisen kvalitetssikres, så studenten iallefall hadde basiskunnskapen. Lærere er forskjellige og noen skaper avstand og de har for lite kunnskap om praksisfeltet(Kspl,kommunetj,15). I kommunehelsetjenesten er lærer bindeledd mellom kontaktsykepleier og student. Det sies at det blir vanskelig å være bindeledd, samtidig med at skolens og sykepleiens ideal skal fremheves. Denne balansen mener lærere det er lettere å takle med lengre erfaring som lærer i praksiskursene. Lærere beskriver at kontaktsykepleiere ikke alltid er åpne om sine vurderinger overfor lærer og studenten. Nye ting kommer opp på studentenes siste evalueringsamtale. Kontaktsykepleiere ber på sin side om å få snakke med lærer også utenom evalueringssamtalene. Lærere oppfordres til å høre bedre etter hva kontaktsykepleier sier. Kontaktsykepleiere sier at lærer ikke alltid tar dem på alvor. Lærer har ikke tilstrekkelig inntrykk av hva studenten kan i praksis. Iblant tar lærer for lett på ting, det er ubehagelig om alt ikke går etter planene. Jeg liker ikke å la studenten skli igjennom(Kspl,kommunetj,15).
10.2.4 KONTAKTSYKEPLEIER
Kontaktsykepleier har hovedarbeidet med studenten! Her er ledere, kliniske veiledere og lærere enige. Alle mener at kontaktsykepleieren gjør et viktig og omfattende arbeide med studenten. Tilrettelegge for læringsmulighet: En oppgave er å tilrettelegge, peke på, læresituasjoner. De sørger for at studenten blir kjent i avdelingen, og avdelingens rutiner. Kontaktsykepleiere deltar i studentens arbeid med å lage en plan for praksisstudiet. Planen lages utfra hva studenten ønsker å lære, skolens mål, og utfra særpreget ved det aktuelle praksissted. I intervjuene pekes det på at det første møtet mellom student og praksissted er viktig. Her er kontaktsykepleier sentral. Gruppene sier det er viktig at kontaktsykepleier og student blir kjent, og får et personlig forhold til hverandre. Kontaktsykepleier oppfattes som viktig for at studenten skal kunne bli integrert i arbeidsmiljøet. Kontinuitet i veiledningen: Kontaktsykepleier veileder studenten inn i grunnleggende sykepleie. Kontaktsykepleier ser til at studenten lærer å se pasientens behov. Hun setter grenser for studenten, så fokus i praksis ikke bare blir på noen av de mange læringsområdene, for eksempel det tekniske. Kontaktsykepleier er den daglige oppfølgeren; den som har ansvar for at studenten får gradvis større og adekvat ansvar. Hun er den personen studenten kan vende seg til hele tiden, og som jevnlig gir studenten respons, evaluering. En kontaktsykepleiergruppe sier at studenten ikke burde være så beskyttet som de ofte er.
Flere grupper beskriver at studenten begynner sin læring ved å ta for seg en pasient av gangen. Med veiledning utvikler noen studenter seg fort, og andre er redde og har liten erfaring. Kontaktsykepleier forbereder studenten på hva en som sykepleier skal se etter hos pasienten. De fleste grupper nevner at førveiledning, veiledning underveis og etterveiledning anbefales ved alle arbeidsoppgaver studenten skal utføre. Etterhvert sier kontaktsykepleier at hun blir assistent, for så å bli konsulent. Kontaktsykepleier benytter seg av forskjellige metoder i sin veiledning. Det kommer frem i intervjuene at kontaktsykepleier etterspør studenters kunnskaper og forståelse i varierende grad. Å etterspørre kunnskap anser noen kan gi studenter prestasjonsangst. Jeg bruker ikke metoden og spør hva de vet og kan om dette. Studenten bruker da så mye energi på prestasjonsangst. Men det er klart jeg spør litt efter hva de vil foreta seg(Kspl,kommunetj,17). Kontaktsykepleiere har ulike strategier for å fremme utvikling av praktisk håndlag og studenters økende medansvar og selvstendighet i arbeidet med pasientene. Noen legger vekt på at studenter føler seg trygge, andre vil "kaste studenten ut i det". Jeg pleier skrive ned hvilke tilbud vi har her, hvem vi samarbeider med. Dette viser jeg studenten, og det blir de ofte med på. Studenten er opptatt av å finne hva som er systemet her, hvordan vi jobber. Vi gir studentene trygghet. De starter med å være med og observere. I bilen er det god tid til samtaler med studenten. Vi veileder i prosedyrer, gir studenten tillit, går igjennom prosedyren i bilen, viser dem en gang, og så får de overta selv. Reisen er god med tid til samtale(Kspl,kommunetj,19). Jeg kaster studenten ut i det, for studenten har observert nok. Tror ikke øvingslaboratorier på skolen oppleves så virkelig. Student hos meg får ikke sjansen til å grue seg mer. Jo mer utrygge de er, dess viktigere er det at de kan komme over skrekken. Klart jeg går igjennom på forhånd, men de får ikke stille seg bakerst i køen. Jeg viser først og demonstrerer 1 gang inne hos pasient, så må de gjøre det selv neste gang. De har trent på skolen vanlige prosedyrer, nå synes jeg de må sette igang. Jeg vil vise en gang først, for det kan bli for mye tukling inne hos pasienten om jeg ikke gjør det. Praksisarkene er fine; de bruker jeg i veiledning av studentene. Jeg får vite hvordan studenten tenker og hva de kan av teori og praksis(Kspl,sykehustj,10). Rollemodell: Kontaktsykepleier er rollemodell for forskjellige arbeidsområder: Det er forskjellige roller i sykehus og i kommunehelsetjeneste. Utviklingsmulighet
Gruppene fremhever kontaktsykepleiers vanskelige arbeidssituasjon: Studentveiledningen kommer på toppen av pasientarbeidet. Avdelingene aksepterer i varierende grad at mer arbeid faller på andre sykepleiere. Kontaktsykepleiere ønsker seg mer tid, f.eks. 1 time hver uke, til å sitte ned og samtale med studenten: se på papirer, gå igjennom ting, snakke om det som skjer, sitte sammen etter en spesiell situasjon og snakke om det. Som kontaktsykepleier trenges det også tid til å forberede seg teoretisk foran nye utfordringer. Det hjelper på arbeidssituasjonen når studenten følger kontaktsykepleiers turnus. Behov for anerkjennelse: Flere grupper gir uttrykk for at oppgaven som kontaktsykepleier burde gis status. Det burde være noe en fikk lov til å være, at de ble stilt krav til, og at det fulgte med belønning. Det ville gjøre det lettere å peke ut de beste sykepleierne til oppgaven. Jobben ville bli mer inspirerende og verdifull. En gruppe tenker seg at det å være kontaktsykepleier kan være meritterende til klinisk spesialist. En annen gruppe sier at det å få "påfyll" fra skolen, ved veiledning fra lærer, er en form for belønning. Vi burde fått betalt! En form for godtgjøring; Bedre tid, flere stillinger. Samfunnet verdsetter lite vårt arbeid med studentene. Vi har en krevende jobb ved siden av å ha student. Når det er travelt, får studenten bare bli med meg. Jeg tilbyr veiledning efter arbeidstid, men da er ofte studenten for sliten(Kspl,sykehustj,12). Behov for veiledning: Flere fremhever at det kanskje bør brukes mer tid mellom lærer og kontaktsykepleier, enn mellom lærer og student? Kontaktsykepleiere vil vite mer om den teoretiske modellen som brukes på skolen. De foreslår at kursheftet kanskje kan gi mer informasjon, som for eksempel sykepleieteoretisk bakgrunn.
Det hadde vært all right å kontakte lærer ved problemer, men også bare for å høre om vi er i rute, på rett spor. Hyppigere møter, kontakt med lærer, ville vært bedre. Vi føler oss ofte på sidelinjen når student og lærer har sine samtaler. Vi ønsker direkte å delta når studenten opplever et problem. Vi har samme mål som skolen i forhold til studentene. Vi ønsker å samarbeide. Vi vil gjerne vite om det er kjent fra før at studenten må arbeide med spesielle områder(Kspl,kommunetj,19). Høgskolens kurs for kontaktsykepleiere fremheves som meget bra. Om kursene ble lagt til mellom kl. 12.00 og 16.00, ville personalet fra bo- og behandlingsinstitusjoner lettere kunne forlate arbeidsstedet. Aller best er det om kontaktsykepleiere kjøpes fri for å gå på kurset.
En kontaktsykepleiergruppe sier at hvis de ble tatt mer alvorlig av studenten, ville de hatt mer å lære bort. Flere uttrykker ønske om faglighet, stabilitet og anerkjennelse i studentveiledningen. På hver avdeling burde det finnes et knippe sykepleiere som har veiledningsutdannelse, har frigitt tid, og lønn for jobben som veiledere. Vi får da kontaktsykepleiere som har lyst på jobben, og er dyktige(Klin.veil,8). Også høgskolens personale mener det burde legges mer arbeid på kontaktsykepleierservice. Det er bra med kontaktsykepleierkursene skolen arrangerer, men kontaktsykepleierne må også få bedre rammebetingelser. Særlig mer tid, og mer samarbeide med lærer. De må få klarere premisser og opplæring i å veilede. Hinder for utnyttelse av kontaktsykepleier
Kontaktsykepleier er vanskelig å skaffe tilveie. Dette fordi mange sykepleiere har deltidsstillinger. I kommunehelsetjenesten er det få sykepleiere pr. post. I praksis starter sommerferieavvikling ofte en uke før høgskolens ferie, og avslutter ferien en uke etter studiestart om høsten. Noen kontaktsykepleiere er uengasjerte i oppgaven.
10.2.5 KLINISK VEILEDER
I intervjuene kommer det fram at kliniske veiledere har fungert som døråpnere for Høgskolen i praksisfeltet. Ordningen har bidratt i kvalitetshevingen av studentenes kliniske praksis.
Tilrettelegge for læringsmulighet: Gruppene fremhever at klinisk veileder skal sørge for at studenten møter en trygg og forberedt atmosfære når hun/han kommer til praksisstedet. Klinisk veileder er i praksis og ser læresituasjonene, og kan peke på dem for studentene. Lærere sier i intervjuene at klinisk veileder har en oppgave med å tilrettelegge i det daglige at kontaktsykepleier eller sekundærkontakt får gå sammen med studenten. Organisere: En viktig oppgave for klinisk veileder er å organisere praksistiden; strukturere studieopphold på andre avdelinger (3 uker på annen sengepost, og korte besøk på spesialavdelinger). Veilede studenten: Klinisk veileder skal veilede studenten. Det skjer ved at hun/han er sammen med studenten i stellet inne hos pasienter. Det stilles større krav til studenten utover i praksisoppholdet. Måten veiledningen skjer på, samsvarer på mange måter med kontaktsykepleiers veiledning. Klinisk veileder som i tillegg arbeider som sykepleier på post, følger studenten fra sidelinjen, og bidrar med veiledning også når hun/han er på vakt som sykepleier. Kliniske veiledere holder i varierende grad undervisning for studentene; hos noen fast undervisning hver uke. Arbeid rettet mot kontaktsykepleier. Det er en oppgave å rekruttere kontaktsykepleiere, støtte og veilede dem. Noen kliniske veiledere arbeider for kontaktsykepleieren, så hun kan gå sammen med studenten. Noen fokusgrupper med kontaktsykepleiere sier de verdsetter å ha klinisk veileder å drøfte oppfølging av studenten med. Utviklingsmulighet
10.3 SAMARBEID ER RAMMENS HJØRNESTIFTER
Bilde 4: Samarbeid er rammens hjørnestifter I intervjuene ble det spurt direkte om synspunkter på samarbeidet på begge nivåer. Svarene som ble gitt bekreftet det naturlige i å dele emnet i disse to tema. Gruppene vurderte samarbeidet utfra eget ståsted. Hvem som skal samarbeide, på hvilken måte de skal samarbeide, og om hva de skal samarbeide, er variasjoner av temaet samarbeid. 10.3.1 OVERSIKTSBILDE OVER SAMARBEID SOM RAMMENS HJØRNESTIFTER
TEMA VARIASJON
____________________________________________________________________
OVERORDNET
SAMARBEID
Utpeking av ansvarshavende for samarbeid
Korrespondanse og møteplasser
Hva skal det samarbeides om?
SAMARBEID MELLOM
VEILEDERNE
Frikjøp av veiledningstid
Mange om samarbeidet
Samarbeid lærer - kontaktsykepleier
10.3.2 OVERORDNET SAMARBEID
Samarbeidet mellom praksisinstitusjonene i Vestfold og sykepleierutdannelsen har allikevel vært betydelig. Avdeling for helsefag har representanter fra fylkets sykepleietjeneste i sitt styre, og har et utstrakt samarbeide om klinisk praksis for studenter. Etter høgskolereformen i 1994, hvor Vestfold sykepleierhøyskole ble en avdeling ved Høgskolen i Vestfold, er ønsket om ytterligere satsning på samarbeid med praksisfeltet nedfelt i strategiplanen for Avdeling for helsefag. Fra 1996 ansatte Avdelingen førstekonsulent med spesielt ansvar for administrasjonen av praksisplasser for studentene. I intervjuene ble det spurt direkte om synspunkter i forhold til det overordnede samarbeidet mellom Avdeling for helsefag og praksisinstitusjonen. Det var særlig ledere i praksis og lærere som hadde meninger om dette. Generelt uttrykkes det i intervjuene at samarbeidet mellom Avdeling for helsefag og praksisinstitusjonene har blitt bedre, kanskje særlig de siste par årene. Det er synspunkter på hvem det er som skal samarbeide, at samarbeidet skjer ved korrespondanse og ved å ha møteplasser, og det er synspunkter på hva det skal samarbeides om. Utpeking av ansvarshavende for samarbeid
I praksis innebærer ansvaret å trekke i tråder, gjøre ansatte på alle nivåer klar over studentene og undervisningsansvaret. Forholdene skal være lagt tilrette når studentene kommer. Ledere har et ansvar for at læringsmiljøet i posten er tilfredsstillende. Videre anser ledere i praksis det som sitt ansvar å bidra til rekruttering av kontaktsykepleiere, sørge for pause fra veiledningen ved behov og støtte sykepleiere overfor skolen i vanskelig evaluering av student. Faglig ledelse ved Avdeling for helsefag beskriver sitt ansvar for hensiktsmessig rekruttering av lærere, plassering av rett lærer på rett plass og pedagogisk veiledning av lærere. Som ledere er de ikke så direkte involvert i student og praksisstedkontakten. Ansvaret består i å ha lærerrollen under debatt, og stimulere lærer til å arbeide for å nå de pedagogiske målene. En annen utfordring er å tenke kreativt i forhold til å få mest mulig ut av tiden som er til rådighet i de kliniske studier. Både i praksis og i Høgskolen er det mange som skal samarbeide. Det drøftes hvem som har og bør ha ansvar for hvilke områder begge steder. Tidligere hadde den enkelte lærer direkte samarbeid med forskjellige myndighetsnivåer i praksis. Nå organiseres mye mellom Høgskolens og praksis' ledere. Det stilles spørsmål til om fordelingen av ansvar og myndighet er hensiktsmessig: Som lærer har en idéer, og da føler jeg at det er unaturlig at jeg ikke kan ta kontakt med de som har høyere beslutningsmyndighet i praksis. Denne muligheten kunne ligge hos den enkelte lærer, eller i hvert fall hos kursansvarlig(Helsefag,2). Samtidig etterspørres tydeligere oversikt over og klargjøring av hvem som har ansvar for forskjellige organisatoriske forhold. Innen Avdeling for helsefag har faglig ledelse, førstekonsulent, kullansvarlig, kursansvarlig og praksislærer forskjellig ansvar knyttet til praksisstudiene. Korrespondanse og møteplasser
Sykepleieledere på alle nivåer ser det som positivt å bli invitert til Høgskolen iblant. Det ønskes både formelle og uformelle møteplasser. Avdelingsykepleiere ønsker for eksempel uformelle møter med lærer, som en lunsj i ny og ne. Hva skal det samarbeides om?
Samarbeidet om praksisplassene står sentralt. Dette samarbeidet fungerer tilfredsstillende med hensyn til at praksisfeltet stiller til rådighet det antall praksiplasser Avdeling for helsefag har behov for. Det kommer likevel frem synspunkter på områder som kan bli bedre. Et slikt område er kvaliteten på praksisstedet. Avdelingsykepleiere og annen sykepleiefaglig ledelse ønsker seg tilbakemelding om posten som lærested; om studentenes evaluering av posten, og om postens og kontaktsykepleiers fungering. Ved Avdeling for helsefag samstemmes det i dette behovet.
Vi må få frem tilgjengelige praksissteder, som er faglig forsvarlige. Være i konstruktiv dialog med praksisfeltet. Vi må iblant være mer krevende, bearbeide praksissteder, være mer kritiske. Vi kan ikke bruke alle steder(Helsefag,1). Begge parter ønsker forutsigbarhet med hensyn til når og hvor studenter skal ha klinisk praksis. Iblant tilbyr praksisfeltet praksisplasser, men så kommer ikke studenten likevel. Dette har av noen blitt opplevd som demoraliserende for posten. Også fra lærere uttrykkes det utilfredshet når de har opplevd at student med et par dagers frist har måttet bytte praksissted, eller fått tillatelse til å bytte praksissted.
10.3.3 SAMARBEID MELLOM VEILEDERNE
Frikjøp av veiledningstid
Alle som har hatt erfaring med klinisk veileder, fremhever den positive betydningen av ordningen. Sjefsykepleiere og avdelingssykepleiere opplever det som avlastende at det organisatoriske rundt studentveiledningen blir ordnet. Klinisk veileder holder alle involverte parter informert om studentaktuelle forhold. Det er positivt med den erfaringen klinisk veileder får med studentveiledning og evaluering. Alle gruppene uttrykker at klinisk veileder arbeider godt. Allikevel utrykker mange usikkerhet eller ambivalens til ordningen. Mange om samarbeidet
I sykehusene kan kontaktsykepleiere drøfte studentveiledning med kliniske veiledere. Det er positivt å ha noen å drøfte veiledningen med, men kontaktsykepleiere føler seg pr. idag likevel litt på utsiden. Klinisk veileder kan ikke bidra med lærers perspektiver, og i tillegg uttrykker noen kontaktsykepleiere at kliniske veiledere gjør dem usikre i forhold til eget mandat. Slipper jeg være teamleder, klarer jeg utmerket ansvaret selv. I dag redde vi senger, studenten og jeg. Jeg hadde lært henne det, men så fikk jeg vite at slik gjorde ikke klinisk veileder. Dette kommer inn i mange sammenhenger, og gjør det vanskelig for meg. Jeg hadde planlagt at studenten og jeg skulle besøke en annen avdeling og utføre en bestemt prosedyre der. Vips var klinisk veileder der, og tok med studenten på prosedyren(Kspl,sykehustj,12). Lærer synes det er vanskelig å finne egen rolle i studentveiledningen, fordi det er så mange rundt studenten. Det er også for dem vanskelig å skille funksjonene til kontaktsykepleiere og kliniske veiledere. Samtlige sykepleieledere etterlyser lærer. Hun oppleves perifer, mange vet ikke hvem hun er, og det er ikke greit. En gruppe avdelingsykepleiere hevder at om samarbeidet med lærer var bedre, ville ikke kliniske veiledere vært så nødvendige. Det er for mange som skal samarbeide, og det er en uklar ansvarsfordeling. På post har vi nivåene: Avdelingsykepleier, assisterende avdelingsykepleier, klinisk veileder, kontaktsykepleier og student. --- Vi får mange brev (latter), men hvem er læreren(Ledere i sykehustj,6)? En gruppe spør om assisterende avdelingsykepleiere kan administrere, og kontaktsykepleier tildeles veiledningstid i stedet? Så kunne kontaktsykepleiere evt. ta nødvendige møter utenom arbeidstid? Samarbeid lærer - kontaktsykepleier
Kontaktsykepleier må ofte avbryte våre samtaler, fordi det skjer presserende ting i avdelingen. Virkelighetens verden er travel der(Helsefag,3). Kontaktsykepleiere på sin side, ønsker mer samarbeid med lærer. De ser det som en fordel å kunne samarbeide med lærer, som kjenner skolens program, og som kan se ting ovenfra, i perspektiv. 10.4 SAMMENFATNING OG KOMMENTARER TIL RAMMEFAKTORER
Gjennom den fenomenografiske metoden med fokusgruppeintervjuer er synspunktene samlet inn. Resultatene i studien er ikke beskrivelser av hva rammefaktorene er, men hvordan gruppedeltakerne oppfatter rammefaktorene. Når det gjelder rammefaktorene, er disse synspunktene vesentlige i seg selv. Studien forklarer eller begrunner ikke bakenforliggende årsaker til synspunktene. Synspunktene er der, i kraft av seg selv. De er interessante, fordi det er med disse synspunkter sykepleiere, ledere og lærere møtes, og utfra disse oppfatninger samarbeidet mellom partene skjer. Oppfatninger kan utdypes, forklares og forandres. Gjennom intervjuene ble noen rammefaktorer omtalt utførlig, og andre i mindre grad. Rammefaktorer som ble mye omtalt, er det vesentlig å fokusere på, fordi de i seg selv er gjenstand for betydelig oppmerksomhet. På den andre siden er det interessant hvilke rammefaktorer som blir lite vektlagt. Burde de vært viet større oppmerksomhet? Rammefaktorer er ofte konkrete og foranderlige. Rammens faktorer er i studien inndelt og illustrert som følger: · Rammens bunn: Tid og sted for kliniske praksisstudier.
Bilde 1: Rammen består av bunn, tak, vegger og hjørnestifter Gjennom fokusgruppeintervjuene kom det frem mange synspunkter på de forskjellige faktorer, eller bestanddeler av rammen. Oppfatningene som kommer frem i studien er bygget på den enkeltes erfaring. Det er naturlig å tenke at erfaring og oppfatninger er formet utfra eksisterende formelle overbygning for kliniske praksisstudier, og eksisterende måte å gjennomføre sykepleierutdannelsen på. I studien pekes det på rammefaktorer som oppleves hensiktsmessige og uhensiktsmessige. Rammens tak kan sees som justérbar. Om rammens bunn, vegger eller hjørnestifter trenger forsterkning eller justéring, så må taket på rammen også omformes i tråd med endringene. Sammenfatningen med kommentarer knyttes nedenfor til hver av hovedkapitlene. Kommentarene peker på hvordan rammens tak berøres av synspunktene som kom til uttrykk. Tid og sted for kliniske praksisstudier
Det ble uttrykt begrensninger i forhold til antall studenter praksisstedet kunne ivareta. Muligheten for den enkelte student til å integreres i arbeidsmiljøet, ble ansett som viktig. Det måtte også være tilstrekkelig antall sykepleiere ansatt, slik at hver student fikk egen kontaktsykepleier til å følge sin utvikling. Kontaktsykepleier måtte være tilstrekkelig tilstede, for å kunne følge denne utviklingen. Studentens tilstedeværelse. Studentens tilstedeværelse på praksisstedet ble fokusert. For at kontaktsykepleier skal kunne følge studentens utvikling, må studenten følge sin kontaktsykepleiers turnus. Fraværsregler for studenter ble viet stor oppmerksomhet. Studenter har rett til begrenset fravær uten å behøve å oppgi årsak. Når fraværet brukes til hytteturer og oppsamlet ferie, reagerer mange negativt. Reaksjonene kan ha flere årsaker. En forklaring kan være en opplevelse av at studenten ikke tar ansvar for egen læring. Det kan være vanskelig å forstå at en student som uteblir, har forstått at det gjenstår mye å lære i faget. Sykepleiere og lærere er enige i at studenter trenger trening og mer praksis. Dette er også studenter ofte enig i. Samtidig signaliserer fraværsreglementet at det er tilstrekkelig praksis i utdannelsen, bare fraværet ikke overstiger 10%. Et annet sterkt synspunkt er forventningen til studenten om å la seg integrere i arbeidsfellesskapet. Arbeidsfellesskapet har sine regler om fravær og turnus, og det er flere sterke reaksjoner på at en av partene i fellesskapet skal ha egne regler. Både kontaktsykepleier og lærer inngår gjennom ansvaret for studenten et samarbeid og en relasjon som forplikter. Når studenten ikke deltar i relasjonen på samme vilkår, oppleves et misforhold, eller motstridende følelser. Forventningene om delaktighet i arbeidsfellesskapet kan knyttes til sykepleieres og læreres egne erfaringer fra studietiden. Egen følelse av å være delaktig i en kultur og et fellesskap. Oppfatningene kan sies å peke på et paradoks: Et motsetningsforhold mellom den frie studentrollen og oppfatningene av hvordan studenter kan lære sykepleie. Kristin Heggen har beskrevet hvordan sosialisering i praksismiljøet er nødvendig for å få tilgang på stedets læresituasjoner (Heggen, 1993). Resultater koblet til læringsområdet samarbeid og kommunikasjon, viser at sykepleier og lærer ikke griper tak i dette forholdet. Studenten gis liten respons på egen adferd. Under læringsområdet legges det vekt på at studenten må lære om egne samhandlingsferdigheter. Det innbefatter å lære om hvordan han/hun virker på andre. Flere tiltak kan rettes mot studenters tilstedeværelse. Et tiltak kan være å endre reglementet for fravær, eller registreringsmåte for fravær. Hensikten må da være harmonisering med praksisfeltets rutiner. En annen tilnærmingsmåte er at lærer og kontaktsykepleier bevisstgjør studenter på sine reaksjoner og opplevelse av at studenter mangler ansvarlighet og vilje til delaktighet. Utdannelsens og praksisstudienes varighet: Mange grupper fremhevet at nyutdannede sykepleiere er redde for ansvaret som tillegges dem som nyansatte. Det var oppfatninger om at utdannelsen er for kort (3 år), at det er for liten andel kliniske praksisstudier, og at det spesielt er for lite somatisk sykehuspraksis. Det ble foreslått forskjellige tiltak for å bøte på dette. Lengre grunnutdannelse, pliktår med veiledning etter utdannelsen eller forsterkning av eksisterende praksisstudier. Flere pekte på at lengden på den enkelte praksisperiode, tiden studenten skulle være tilknyttet et praksissted, burde være 8 - 10 uker. Dette ble ansett å gi studenten mulighet for å utvikle selvstendighet og medansvar. Praksisperioden måtte ikke avbrytes på noen måte. Verken av ferie, teoretiske oppgaver eller eksamener samtidig med praksis. Det ble oppfattet som uheldig å avslutte studiet med klinisk praksis. Ved nærmere analyse ble to forhold mest fremtredende. Det ble sterkt fremhevet at studenter måtte beherske grunnleggende stell og pleie av pasienter før klinisk praksis i andre studieår. I andre og tredje studieår er det oppfatninger om at studentene skal gå videre utfra dette. Å beherske grunnleggende stell og pleie oppfattes som grunnlaget for utøvelse av sykepleie. Det andre fremhevede forholdet er de sterke synspunkter på behovet for bred og generell praksis fra somatiske sykehusavdelinger. Det var i forbindelse med dette oppfatninger om studenters sviktende teoretiske grunnlag fra naturvitenskapelige fag. Utfra dette kan alternative tiltak være aktuelle. Sykepleierutdannelsen kan ivareta at studenter har de grunnleggende ferdigheter i stell og pleie før starten av studiet, eller erverver dem i løpet av første studieår. Alternativene kan være slike ferdigheter som opptakskrav til studiet, eller veiledet praksis første studieår. I studien ble det hevdet fra grupper ved institusjoner i kommunehelsetjenesten, at slike ferdigheter gjerne kan læres hos dem. Utover dette var det ingen synspunkter på rekkefølgen av klinisk praksis i kirurgi, medisin og kommunehelsetjeneste. Utdannelsesinstitusjonen kan sikre at studenter har grunnleggende ferdigheter ved utarbeidelse av studieoppgaver og studiekrav i skolens øvingslaboratorier. Rammeplan og Fagplan kan sikre bred somatisk sykehuspraksis i sine retningslinjer. Ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, har studiens resultat påvirket utarbeidelse av ny Fagplan for Grunnutdanning i sykepleie. Punktpraksis i første studieår endres til veiledet praksis. Det blir her lagt vekt på læring av grunnleggende ferdigheter i praktisk håndlag. Somatisk sykehuspraksis utvides til to lengre praksisperioder. Praksis vil gi studenter erfaring fra både medisinsk og kirurgisk sykepleie, og begrense klinisk praksis ved spesialavdelinger. Sekvensen i utdannelsens tredje studieår omstruktureres. Dette på grunnlag av at studiet ikke bør avsluttes med klinisk praksis. Det blir også tatt hensyn til at avsluttende eksamen, hvor studentene skal prestere et avansert teoretisk produkt, ikke bør legges parallelt med klinisk praksis. Studenten og de forskjellige veilederne
Oppfatningene om veilederne presenteres med tre underkapitler: Hvilke oppgaver har denne veilederen, hvordan kan veilederens muligheter utvikles videre og hva er til hinder for utnyttelse av veilederen. For studenten ble to forhold trukket frem. Disse var studentens egnethet for sykepleien, og studentens vilje til å tre frem med egne vurderinger og ta eget ansvar. Lærer ble etterlyst i praksis. Praksisstedene uttrykte ønske om kontinuitet i samarbeidet med lærer, og et nærere samarbeid. Mange hadde synspunkter om at lærer burde samarbeide med, og gi veiledning til, kontaktsykepleierne. Kontaktsykepleier ble fremhevet som den som har hovedarbeidet med studentene. Denne oppgaven ble ansett som vanskelig. Kontaktsykepleier har hele tiden også ansvar for pasienter. Ansvaret for studenten kommer på toppen av pasientarbeidet, uten frigitt tid eller godtgjøring for arbeidet. Mange uttrykte at kontaktsykepleier burde verdsettes for arbeidet som utføres. Det var mange forslag til hvordan kontaktsykepleiers funksjon kunne utvikles videre. Dette gjaldt arbeidssituasjonen på post, måter å få anerkjennelse på og muligheter for faglig utvikling. Klinisk veileder ble beskrevet som en som har hevet kvaliteten på studentveiledningen. Klinisk veileder har åpnet dører og lagt til rette for studenter. Allikevel var det få synspunkter på hvordan klinisk veileder som funksjon kunne utvikles videre. Det ble lagt mer vekt på å utvikle samarbeidet mellom lærer og kontaktsykepleier. Det er flere måter å møte utfordringene som kommer til syne gjennom synspunktene. Når det gjelder studenten kan utdannelsesinstitusjonen legge vekt på å være tydelig i sine krav til studenten tidlig i studiet. Undervisningsmetoder og studieoppgaver kan legge vekt på at studenten trer frem, og får respons på væremåte og vurderingsevne. I denne studiens resultater for læringsområdet samarbeid og kommunikasjon, pekes det på faglige sider ved dette. For veiledernes sin del, pekes det på fordeling av oppgaver dem imellom. Fordelingen av oppgaver er uklar. Det er et behov for klargjøringer. Studiens presenterer et syn på fordeling av veiledningsoppgaver (kapittel 3). Praksistrekanten, som består av tre nivåer, illustrerer denne fordelingen. Kontaktsykepleier veileder vanligvis på nivå 1 og 2, mens lærers veiledning ofte befinner seg på nivå 2 og 3. Denne fordeling kan brukes som modell for fordeling av veiledningsansvar. Ved Avdeling for helsefag, Høgskolen i Vestfold, kan tiltak settes i verk for å knytte lærer sterkere til praksisstedene. Administrativt kan lærer tilknyttes et begrenset antall praksissteder, og ha ansvaret for alle studenter der. I retningslinjer for lærer kan ansvaret for oppfølging av kontaktsykepleier forsterkes og konkretiseres. Ved innføring av veiledet praksis i kommunehelsetjenesten første studieår, kreves oppfølging og støtte til praksisfeltet. Dette praksisfeltet har få sykepleierstillinger, og en ekstra støtte fra Høgskolens side vil være et viktig bidrag. Et slikt bidrag kan være å knytte lærer enda sterkere til praksisstedet. En høgskolelektor som er stasjonert ved et bo- og behandlingssenter, kan få en fagutviklende funksjon i tillegg til å veilede studentene.
Klinisk veileder har hatt en positiv virkning på kliniske praksisstudier. Det kom ikke frem behov for utvikling videre av denne funksjonen. Utfordringen videre må være å ivareta de funksjoner klinisk veileder har satt i system. Samarbeid er rammens hjørnestifter
For det overordnede samarbeidet mellom Høgskolen og praksisinstitusjonen ble det vist til mange områder det skulle samarbeides om. Praksisinstitusjonene og Høgskolen har møtepunkter og felles anliggender på flere nivåer. Samarbeidet anses som godt. Det uttrykkes allikevel fra flere hold et behov for forutsigbarhet og oversikt. Samarbeidet mellom institusjonene har lang tradisjon. Utdannelse av sykepleiere var for få tiår siden en oppgave sykehusene selv tok seg av. Dagens situasjon er at samarbeidspartene omkring sykepleierstudenten ledes av hvert sitt departement. Institusjonene er forskjellig organisert, og har forskjellig kultur. Et tiltak for å møte behovet for oversikt og forutsigbarhet for fremtiden, er inngåelse av formelle avtaler mellom Høgskolen og aktuelle praksisinstitusjoner. Det er ønskelig med avtaler for hvert samarbeidsområde institusjonene har med hverandre. Overbygningen bør være en overordnet avtale mellom Høgskolen og praksisinstitusjonen. Det kan nevnes at en slik avtale allerede er inngått mellom Høgskolen i Bergen og Haukeland sykehus. Under denne avtalen, kan ulike samarbeidsområder kvalitetssikres i delavtaler. En slik delavtale kan regulere og gi oversikt over fordeling av ansvar og myndighet for studentveiledning på postplan. Samarbeidet mellom veilederne. I sykehustjenesten samarbeider lærer, kontaktsykepleier og klinisk veileder om studentveiledningen. I kommunehelsetjenesten er det ikke kliniske veiledere. Ved begge praksissteder er det en felles oppfatning om at samarbeidet mellom lærer og kontaktsykepleiere må styrkes. Kontaktsykepleiere må frigis tid til å delta i samarbeidet. Ved sykehusene sies det at klinisk veileder har hatt positiv effekt, men mange uttrykker likevel usikkerhet eller ambivalens til ordningen. Dette knyttes særlig til at det blir mange som skal samarbeide omkring den enkelte studenten. Det kommer frem at kontaktsykepleiere selv ønsker å veilede studenten, men at frigitt tid til dette er nødvendig. Det er oppfatninger om at mange veiledere rundt studenten fører til en uklar arbeidsfordeling og forvirring omkring den enkelte veileders rolle og mandat. Synspunktene som kommer til uttrykk i studien, peker på et tilsynelatende motsetningsfylt forhold. På den ene siden anses kliniske veiledere som en kvalitetshever av studentveiledningen, og på den annen side rår det uklarheter og ambivalens omkring funksjonen. Et tiltak i forhold til dette, er utdypning av forholdet. Hvilke veiledere som bør finnes rundt studenten, og fordeling av oppgaver mellom dem, er en velkjent problemstilling i sykepleierutdannelsen. Kvalifikasjonene til veiledere og deres myndighet og arbeidsmåte har variert gjennom tidene. Nå er det et behov for en ny avklaring i forhold til dette ved Høgskolen i Vestfold, Avdeling for helsefag. På hvilken måte kan oppgavene i studentveiledningen ivaretas med mest mulig hensiktsmessig arbeidsfordeling? Problemstillingen blir utdypet i oppfølgingsprosjektet "Praktisk veiledning". Her søkes det ved aksjonsforskningspreget tilnærming å utdype problemstillingen. Det er et mål å komme fram til en fordeling av arbeidsoppgaver og ansvar i studentveiledningen, som alle parter finner hensiktsmessig. Det gjelder såvel student som praksisfelt og Høgskolen. Prosjektet ferdigstilles ved Høgskolen i Vestfold senere i 1998.
Copyright
©
1998
forfatterne
|