| Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2 | Copyright © 1998 forfatterne |
11. AVSLUTNINGEt inntrykk etter å ha gjennomført fokusgruppeintervjuene, er bildet av de usikre rollemodellene som "bærer" studentene frem. Det vektlegges at studentene må føle trygghet for å utvikle seg til kompetente sykepleiere. Fokus på trygghet kan bli for stort, for det påpekes, både fra praksisfeltet og Høgskolen, at ansvar og selvstendighet mangler hos studenter og nyutdannede sykepleiere. I dette avsluttende kapittel vises det til forslag, bygget på studiens resultat, som ifølge forfatterne kan gjøres for at kliniske praksisstudier i sykepleierutdannelsen i større grad kan bidra til å utdanne klinisk kompetente sykepleiere. · Organisering av utdannelsen. Studenter må oppøve ferdigheter i grunnleggende stell og pleie tidlig i utdannelsen. Dette ved innføring av veiledet praksis med fokus på grunnleggende praktiske ferdigheter første studieår. Praksissteders egnethet må vurderes med hensyn til arbeidsmiljø og antall kontaktsykepleiere. Klinisk praksis må organiseres i perioder på 8-10 uker på hvert praksissted. Praksisperiodene må være sammenhengende. Studiet bør ikke avsluttes med klinisk praksis. Bred og generell praksis fra somatisk sykehus må sikres. · Krav til studenter for å få tilgang på læresituasjoner. Studenters delaktighet i arbeidsfellesskapet på praksisplassen må vektlegges. Studenter må følge kontaktsykepleiers turnus og være tilstede hele vakter for å få tilgang på læresituasjoner, og ha mulighet for gradvis utvikling av selvstendighet og medansvar. Studenters regler for fravær og melding av fravær må vurderes og justeres i lys av at det anses nødvendig at studenten integreres og sosialiseres inn i arbeidsfellesskapet på praksisstedet. · Styrke og avklare samarbeidet mellom veilederne. Lærer anbefales å tilknyttes bestemte praksissteder over tid for å bli kjent med pasientgrupper og personalet. Kontaktsykepleier fremheves som sentral for studenten, og bør løftes frem. Forståelsen av hvilke veiledere som bør finnes rundt studenten, bør utdypes. Det må klargjøres hvilke oppgaver som skal utføres, og hva som er en hensiktsmessig fordeling av arbeidsoppgaver mellom veilederne. Her utkrystalliseres to utfordringer: Oppfølging av studenter i bo- og behandlingssentre med få sykepleierstillinger må sikres. Dette kan gjøres ved å knytte lærer sterkere til praksisstedet. Den andre utfordringen er utdypning av hvilke veiledere det er hensiktsmessig å fordele oppgavene mellom i somatisk sykehuspraksis. Veilederne i somatisk praksis i Vestfold er pr. idag kontaktsykepleier, lærer og klinisk veileder. En slik utdypning skjer gjennom prosjektet "Praktisk veiledning" ved Høgskolen i Vestfold, 1998. Det bør inngås formelle samarbeidsavtaler mellom Høgskolen og den enkelte praksisinstitusjon. Også formelle underavtaler på postplan bør inngås for samarbeidet mellom lærer, student og kontaktsykepleier (og evt. klinisk veileder). · Verdsette kontaktsykepleiers veiledning. Kontaktsykepleiers veiledning av studenten må verdsettes i form av frigitt tid og godtgjøring for merarbeid og meransvar. Det må frigis tid til veiledning av student og til egen faglig utvikling. Faglig utvikling kan skje ved veiledning fra postens lærer og ved kurs og formell kompetanseoppbygging. · Videreutvikle forståelsen av læringsmålenes innhold. Høgskolen må i større utstrekning ta et ansvar for å tydeliggjøre for seg selv, praksisfeltet og studentene hva læring i klinisk praksis skal konsentrere seg om. Tydeliggjøringen må bygge på synet at teoretisk og praktisk kunnskap er komplementære. Studenter ser ikke på det grunnleggende stellet av pasient som betydningsfullt, fordi de ikke forstår kompleksiteten og utfordringene som finnes i det tilsynelatende dagligdagse stellet. Det må utarbeides en konkretisering av hva læringsmålene praktisk innebærer i de forskjellige deler av klinisk praksis. · Videreutvikle arbeidsredskaper for læring. For å øke selvstendighet og ansvar i yrkesfunksjonen, må studentenes arbeidsmåte være at de arbeider faglig systematisk i forhold til et utvalg av pasienter over tid. Studiekrav og arbeidsredskaper må etterspørre det sentrale av hva studenter skal lære i klinisk praksis. Sykepleiedokumentasjon og praksisark er gode slike redskaper, om de ivaretar krav om faglige begrunnelser og handlinger fra studentene. · Utfordringer i veiledning og evaluering av studenten. En mer systematisk veiledningsmodell tilpasset studenter i klinisk praksis må utvikles. Modellen må fokusere på og etterspørre kunnskaper og begrunnelser hos studentene i klinisk praksis. Dette gjelder generelt, og særlig i forhold til naturvitenskapelige kunnskaper. Videre må modellen vektlegge at studenter blir kjent med seg selv som en forutsetning for samarbeid og problemløsning i yrkessammenheng. Veiledningen skal også stille krav til utøvelse av egne moralske handlinger, som ivaretar verdiene respekt og toleranse, mot, ydmykhet og medfølelse. Evaluerings- og kontrollfunksjonen til lærer og kontaktsykepleier må i større grad fremheves og erkjennes.
Copyright
©
1998
forfatterne
|