Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2 Copyright © 1998 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

9. RESULTATER KOBLET TIL LÆRINGSMÅLENE: SAMARBEID OG KOMMUNIKASJON OG EVNE TIL PROBLEMLØSNING



I forrige resultatkapittel ble det vist til det innledende og overgripende spørsmålet i intervjuene, om hva gruppene legger vekt på at studenter lærer i kliniske praksisstudier. Det ble vist til hvordan synspunktene i intervjuene samsvarer med de hovedområder som Fagermoen (1993) har beskrevet som sykepleiekompetansens grunndimensjoner (vitensreservoar, etisk grunnlag og handlingsreportoar).

Resultater koblet til læringsmålene vitensreservoar, etisk grunnlag og praktisk håndlag ble presentert.

Handlingsreportoaret består, ifølge Fagermoen, av samhandling og rasjonelle ferdigheter, i tillegg til manuelle ferdigheter (praktisk håndlag).

Også i fokusgruppeintervjuene ble handlingsreportoaret omtalt som bestående av tre deler.
Det ble brukt andre benevnelser enn hos Fagermoen. Dette kan delvis skyldes fokusgruppenes ordbruk, og delvis spørsmålsformuleringen i intervjuguiden.

Samarbeid og kommunikasjon omtales i intervjuene, og beskrives som ferdigheter i blant annet samarbeid og kommunikasjon med medarbeidere og pasienter, samt administrasjon og ledelse. Dette samsvarer i stor grad med Fagermoens beskrivelser av samhandlingsferdigheter.

Fokusgruppene snakket om evne til problemløsning. Måten de omtalte denne evnen på, har mye til felles med Fagermoens beskrivelse av rasjonelle ferdigheter. Rasjonelle ferdigheter beskrives som flere overlappende prosesser; problemløsning, konsekvensanalyse, kritisk tenkning, klinisk vurdering og beslutningsevne.

Resultater koblet til samarbeid og kommunikasjon og evne til problemløsning, presenteres i det følgende. Disse to læringsmål var på forhånd utvalgt for å bli nærmere belyst i intervjuene. Alle fokusgruppene omtalte spontant at samarbeid og kommunikasjon, og evne til problemløsning, er læringsområder de vektlegger at sykepleiestudenter lærer i kliniske praksisstudier. Da intervjueren senere i intervjuet ønsket innholdet i disse læringsområdene utdypet, framkom flere variasjoner og nyanser som tilførte ytterligere data. Svarene på de utdypende spørsmålene gjorde det mulig å analysere og presentere disse målområdene mer utdypende.

I resultatpresentasjonen framkommer ikke hvilke variasjoner av oppfatninger som framkom i forbindelse med det generelle innledende spørsmålet og hvilke oppfatninger som framkom i fordypningsspørsmålene.

Resultatene for hvert læringsområde vil bli illustrert med et oversiktsbilde av resultatene.
Overskriftene er valgt i overensstemmelse med fokusgruppenes ordvalg.

Til slutt gis en felles sammenfatning med kommentarer for resultatene koblet til læringsområdene samarbeid og kommunikasjon og evne til problemløsning.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

9.1 LÆRING KOBLET TIL SAMARBEID OG KOMMUNIKASJON
Fagermoen (1993) skriver at en viktig del av sykepleieutøvelse er sykepleiers samhandling med pasient og pårørende. Videre omfatter sykepleiers funksjoner at hun samarbeider med annet personell, underviser, veileder og leder medarbeidere.

Gjennom analyse av datamaterialet framkom temaområder som belyste ulike sider ved læringsområdet. Disse temaområder var: Beskrivelse av innhold, stimulering, hinder og oppfatninger om hvorfor læringsområdet er sentralt i sykepleie.

Temaområdene ble omtalt med en rekke variasjoner. For det første temaet, beskrivelse av innhold, kunne det gjøres en mer omfattende sortering av intervjudeltakernes synspunkter. Her kunne det i analysen utkrystalliseres subgrupper av hver av variasjonene. Det var også mulig å nedtegne et overgripende meningsinnhold for hver av subgruppene.

Oversiktsbildet nedenfor vil belyse hvilke tema, variasjoner og subgrupper av variasjoner som utkrystalliserte seg. Bildet viser også det overgripende meningsinnhold for hver av subgruppene.

9.1.1 OVERSIKTSBILDE AV LÆRING KOBLET TIL SAMARBEID OG KOMMUNIKASJON

TEMA   VARIASJON                      SUBGRUPPER               OVERGRIPENDE
                                      AV  VARIASJONER          MENINGSINNHOLD
____________________________________________________________________________


BESKRIVELSE
AV INNHOLD 
Hva   Bli kjent med seg selv som en  -Bli kjent med egen evne
      forutsetning for samarb./komm. -Bli kjent med egne følelser Selvinnsikt


      Bli kjent med pasienten som en  -Oppfatte det uttalte
      forutsetning for samarb/komm.   -Oppfatte det uutalte       Forstå mening


      Holdninger som fremmer          -Til seg selv               Erkjennelse
      samarbeid og kommunikasjon

                                      -Til pasienten              Oppdagende
                                                                  Ivaretagende


                                      -Til medarbeidere           Delende
                                                                  Mottagende


                                      -Til praksisstedet          Delaktig


      Utøvelse av samarbeid           -Med pasienter
      og kommunikasjon                -Med medarbeidere

STIMULERING
Hvordan  Veiledning rettet mot egen person
      Begrense antall pasienter
      Gode rollemodeller
      Føle seg velkommen i avd.
      Ansvar og selvstendighet

HINDER
      Manglende forberedelse
      Upresise studiekrav
      Manglende tålmodighet hos stud.
      Manglende utøvelse av oppgaver
      på praksisstedet
      Usikkerhet hos student, kontaktspl
       og lærer

HVORFOR
      Sykepleier er "navet" i pleiende
      virksomhet og samhandling
      er "limet"

9.1.2 INNHOLD I LÆRINGSOMRÅDET SAMARBEID OG KOMMUNIKASJON
Innholdet, hva dette læringsområdet dreier seg om, ble beskrevet med flere variasjoner. To variasjoner beskrev forutsetninger for læring av samarbeid og kommunikasjon. Disse forutsetningene var at studentene måtte bli kjent med seg selv og bli kjent med pasienten.
Andre variasjoner av det gruppene snakket om, var holdninger som fremmer samarbeid og kommunikasjon, og hva selve utøvelsen av samarbeid og kommunikasjon dreier seg om.

Bli kjent med seg selv som en forutsetning for samarbeid og kommunikasjon
Mange fokusgrupper framholdt at det er viktig at studentene opparbeider trygghet i seg selv i løpet av de kliniske praksisstudiene. De skal bli bevisste på egne reaksjoner og følelser gjennom å være åpne for og bearbeide inntrykk. Studentene skal også være åpne for innsikt i sin egen innvirkning på andre i samhandlingssituasjoner.

Fokusgruppene uttrykte to nyanser av det å bli kjent med seg selv. Nyansene utgjør subgruppene; Bli kjent med egen evne til samhandling og kommunikasjon og bli kjent med egne følelser som kan vekkes i samhandling og kommunikasjon.

Bli kjent med egen evne til samhandling og kommunikasjon
Denne subgruppen omhandler, slik ulike fokusgrupper uttrykte det, at studenten skal oppdage egen måte å kommunisere på, og se sin egen evne som samarbeidspartner.

      Utgangspunktet for samhandling er å bli kjent med seg selv, det viktigste er at de blir kjent med hvordan de virker inn på andre(Helsefag,3).

Bli kjent med egne følelser som kan vekkes i samhandling og kommunikasjon
Denne subgruppen innebærer å bli kjent med egne følelser og reaksjoner som kan vekkes i samhandling. Følelsene er ikke alltid positive. Vanskelige og negative følelser kan også forekomme.

      Mange har mye inne i seg, men det kommer ikke frem. Jeg tror de mange ganger stenger av følelser. Da blir de utrygge og lite tilgjengelige(Kspl i sykehustj.,12).

      Studenten må få kjenne på den maktesløshet det kan være å stå i situasjonen sammen med pasienten(Ledere i sykehustj.,6).

      Samhandling går på personlighet. Det er et modenhetstegn når studenten kjenner hva hun tåler, og hva som blir for tøft(Kspl i kommunetj.,18).

      Det er et vanskelig punkt, som berører studenten sterkt, når vi peker på studentens personlighet(Helsefag,2).

Gjennom analyse av fokusgruppenes utsagn har begrepet selvinnsikt blitt tolket til å utgjøre det overgripende meningsinnholdet i denne del av resultatfremstillingen.

Bli kjent med pasienten som en forutsetning for samarbeid og kommunikasjon
Fokusgruppene ga uttrykk for at studentene først og fremst må bli kjent med pasienten, for at de skal kunne lære å bli oppmerksom på og oppfatte dennes utrykksformer. Innenfor denne variasjonen omtalte fokusgruppene to nyanser som utgjør subgruppene; Å oppfatte det uttalte og å oppfatte det uuttalte.

Oppfatte det uttalte
Flere fokusgrupper hevder at studenten må bli kjent med pasienten som mer enn en pasient og årsak til nåværende behov for helsevesenet. Det dreier seg om å høre på det pasienten sier om seg selv. På den måten kan hun få en oppfatning om pasientens tidligere og framtidige situasjon. Studentens mulighet til å bidra med samhandling relatert til helheten i pasientens situasjon vil øke.

      Studentene må ikke gå å dille for seg selv, men streve etter å være sammen med pasientene og samtale med dem(Kspl, kommunetj.,16).

      Å lytte kan være å stille åpne spørsmål til pasienten, ikke kjøre over. Det er viktig at studenten går frem på en varsom måte i begynnelsen(Kspl, kommunetj.,18).

      Studenten må tørre å spørre pasienten om det private. Våge å snakke med pasienten også når andre sykepleiere er i rommet(Kspl, sykehustj.,11).

Oppfatte det uuttalte
Denne subgruppen handler om at studenten må utvikle sin observasjonsevne. Med det mente fokusgruppene at de måtte prøve å forstå det pasienten ikke uttrykker med ord, det nonverbale språket. Studenten skal være opptatt av pasientens behov og skjønne at pasienten ikke alltid kan, vil eller vet å påtale de.

      Studenten må oppfatte om pasienten har tatt på seg en snill pasientrolle(Klin veil.,9).

Gjennom analyse av fokusgruppenes utsagn har begrepet forstå mening blitt tolket til å utgjøre det overgripende meningsinnholdet i denne delen av resultatfremstillingen.

Holdninger hos studentene som fremmer samhandling og kommunikasjon
Denne variasjonen omhandler studentenes innstilling og væremåte. Holdningene kan inndeles i subgrupper, ved at de retter seg mot forskjellige parter. Studentens holdninger rettes mot studenten selv, mot pasientene, mot medarbeidere og mot praksisstedet.

Studentens holdning til seg selv
Flere fokusgrupper var opptatt av at studentene måtte lære å bli stolte og glade i sykepleiefaget. En del av læringsområdet samhandling omfatter studentens syn på seg selv fordi det er med på å påvirke samhandling med andre.

      Studentene må akseptere seg selv for å kunne samarbeide med andre(Helsefag,3).

Gjennom analyse av fokusgruppenes utsagn har begrepet erkjennelse av egen person blitt tolket til å utgjøre det overgripende meningsinnholdet i denne del av resultatfremstillingen.

Studentens holdning til pasientene
Fokusgruppene mente at studentene må innta en holdning i forhold til pasientene som preges av å være lydhør og ha en åpen, undrende og varsom væremåte.

    Studentene må ikke være for raske med å gi råd til pasientene, de må ha en undrende holdning og kunne avgjøre hva som passer hvor(Helsefag,4).

Gjennom analyse av fokusgruppenes utsagn har det overgripende meningsinnholdet blitt tolket til at studentene må kunne formidle en oppdagende og ivaretagende holdning til pasientene.

Studentens holdning til medarbeidere
Denne subgruppen ble av fokusgrupper beskrevet som at studentene må være villige til å skape en relasjon med de ansatte på avdelingen og på høgskolen. Studenten må være fleksibel og åpen for andres meninger fordi sykepleiere skal samhandle med ulike typer mennesker. De må lære å stille spørsmål og ha interesse for å utveksle erfaringer. De må også si ifra om hva som kan være vanskelig.

      Noen studenter tør ikke si hva som er vanskelig for dem. De må innrømme sitt ømme punkt, for at vi skal kunne støtte dem gjennom de vanskelige situasjonene. De må åpne opp for å kunne utvikle seg. Mange synes det med døende og død er vanskelig(Kspl i sykehustj.,10).

Det overgripende meningsinnholdet i studentens holdning til medarbeidere ble av fokusgruppende fremført som delende og mottagende.

Studentens holdning til praksisstedet
Hensynet til felleskapet, oftest avdelingen, blir her fremtredende. Mange fokusgrupper beskriver at studentene skal holde avtaler og melde fravær. Studenten må lære å ta initiativ, ha driv, være tilstede og delta i det som foregår i miljøet. En student som etter beste evne prøver å bidra med sitt når praksisfeltet behøver en håndstrekning, oppnår at praksisfeltet ved senere anledninger strekker seg langt for å legge tilrette for studentens læring og vil dele sine erfaringer med studenten.

      Avdelingen tilbyr studenten et fellesskap. Da må vi kunne forvente at de ikke bare går for eksempel til biblioteket når alle klokker ringer på en gang på avdelingen(Kspl i kommunetj.,17).

      En lærerik holdning fra studentene er om de forsøker å bli en del av gjengen. Denne studenten vil få så mye mer tilbake. Vi er selv direkte og vil bli direkte behandlet(Kspl i kommunetj.,19).

Gjennom analyse av fokusgruppenes utsagn har det overgripende meningsinnholdet blitt tolket til at det framforalt er holdningen delaktighet som fremmer samarbeid og kommunikasjon i forhold til praksisstedet.

Utøvelse av samarbeid og kommunikasjon
Under denne variasjonen nevnte fokusgruppene en rad konkrete sykepleieoppgaver som de mente inneholdt stor grad av samarbeids- og kommunikasjonsferdigheter. Utøvelse av samarbeid og kommunikasjon retter seg mot pasienter og medarbeidere.

Med pasienter
Samarbeid og kommunikasjon med pasienter ble av fokusgruppene først og fremst omtalt som utøvelse av samtale og samtalekunst. Fokusgruppene mente at studentene skal lære å føre faglig korrekte og målrettede samtaler med pasientene. Det var ikke de vanskelige samtalene som alltid vil forekomme i helsevesenet som det ble henvist til. Flere fokusgrupper mente disse var for avansert for studenten å utføre på egen hånd.

Progresjon i studentenes ferdighet i å samarbeide og kommunisere med pasienter, viser seg ved at studenten først kan snakke om dagligdagse temaer som vær og vind med pasienten, for senere å gjøre bruk av sine kunnskaper i samtalemetodikk. Før studenten avslutter sine studier i klinisk praksis må hun ha lært å kunne føre faglig korrekte og målrettede samtaler med de pasienter som hun kommer i kontakt med, samtidig som hun utfører stell eller prosedyrer hos den samme pasienten.

      Innkomstintervjuet er en utmerket oppgave for studentene å utføre. Da får de prøve seg på å lede en samtale, spørre om private ting og de starter en relasjon med pasienten(Kspl i sykehustj.,12).

      Studenten må lære å kommunisere samtidig som hun utfører prosedyrer hos pasienten. I samtale med slagpasienter må studenten lære at svaret kan komme sent og demente kan svare med å gi en klask der bak(Kspl i sykehustj.,2).

Med medarbeidere
Samarbeid og kommunikasjon med medarbeidere ble omtalt i form av at sykepleier må lære seg å samarbeide med andre yrkesgrupper, kjenne til kanalene, vite hvem som har ansvar for hva. Måten samarbeidet skjer på, er ofte gjennom velkjente sykepleieoppgaver som dokumentasjon og rapportering.

Utøvelse av administrasjon og ledelse ble endel kommentert. Flere fokusgrupper mente at innholdet i denne del av læringsområdet samarbeid og kommunikasjon er uklart formulert fra Høgskolens side. Det kan være vanskelig for studentene å få forståelse for hva administrasjon og ledelse innebærer. Flere fokusgrupper hevdet at det er vanskelig å formidle forståelse for hva administrasjon og ledelse innebærer i kommunehelsetjenesten. Studentene har med seg oppfatninger om hva administrasjon og ledelse er fra sin erfaring i sykehuspraksis. Her kan studentene trene på dette gjennom utøvelse av teamlederfunksjonen, bidra på legevisitten og blant annet skrive inn og ut pasienter. Når så kommunehelsetjenesten er organisert på en annen måte, kjenner ikke studentene seg igjen, og mener at de ikke i tilstrekkelig grad får trenet på administrasjon og ledelse.

      Administrasjon og ledelse er å administrere seg selv, evne til å delegere hva jeg kan gjøre, og andre kan gjøre. Dere må si til studentene at de ikke skal sitte på avdelingsleders kontor i denne praksisen. Noen tror de skal det(Kspl i kommunetj., 17).

9.1.3 STIMULERING AV LÆRINGSOMRÅDET SAMARBEID OG KOMMUNIKASJON
De variasjoner av stimulering av læringsområdet samarbeid og kommunikasjon som i særlig grad ble framtredende i fokusgruppenes oppfatninger var;
Veiledning rettet mot studentens personlighet, konsentrasjon av studentens virksomhet til et begrenset antall pasienter, gode rollemodeller, følelse av å være velkommen til avdelingen og mulighet til å utføre oppgaver selvstendig og med eget ansvar, for derigjennom å kunne få en reell opplevelse og erfaring.

Veiledning rettet mot egen person
En forutsetning for læring av samarbeid og kommunikasjon var studentens innsikt i egen samarbeidsmåte og følelser som vekkes i situasjoner. For at studenten skal få denne innsikt er veiledning fra kontaktsykepleier og lærer nødvendig.

      Lærer skal konfrontere studenten med hvordan hun virker inn på andre og gi studenten perspektiv på seg selv. Gi studenten innsikt i hvordan hun for eksempel takler stress(Ledere i kommunetj.14).

Begrense antall pasienter
Fokusgruppene mente at under de kliniske praksisstudiene må studenten få mye erfaring med å utøve sykepleie til pasienter. For å lære samhandling og kommunikasjon er det av avgjørende betydning at studentene tar seg tid til å bli kjent med pasientene. For å bli kjent må studenten konsentrere seg om et mindre antall pasienter. Dette er viktigere enn at antallet pasienter som de har vært i kontakt med er stort. Varierende lidelser vil de få sett nok av i løpet av sin yrkesvirksomhet som sykepleiere. En fokusgruppe mente at organiseringsformen primærsykepleie er gunstig for studentene. Denne organiseringsformen hevdes det gjør det lettere for studenter å få oversikt, slik at de kan yte helhetlig sykepleie til utvalgte pasienter.

      Studentene blir ikke ordentlig kjent med pasienten nå for tiden. Ofte velger de seg ut det som de synes er morsomt, og da blir det mye at de hopper fra prosedyre til prosedyre(Kspl i sykehustj.,12).

      Studenter må få trening i å kommunisere med fremmede, øve opp varhet og intuisjon i forhold til hvor syk pasienten er. Dette tar tid, og kan ikke læres på skolen(Klin.veil,9).

Gode rollemodeller
For at studenten skal kunne mestre de oppgaver som fokusgruppene mente i særlig grad krevde ferdighet i samarbeid og kommunikasjon, så er det av betydning at studenten får være med og se hvordan erfarne sykepleiere løser disse oppgavene. Et hinder for denne form for læring er at studentene ikke får mulighet til å være med å se på alle praksissteder.

      Mange kontaktsykepleiere kan ikke formidle samhandling til studentene fordi de selv synes samtaler med pasientene er vanskelige og lar ikke studentene få være med(Klin veil.,8).

      Noen ganger tar vi med studentene på de vanskelige samtalene. Det kan være lærerikt for studentene bare det å høre hvordan vi snakker i telefonen. Mest handler det om at vi tar studentene med på de vanlige samtalene med pasient og lege. Etterpå er det viktig å prate om hvilke vurderinger vi gjør(Kspl i sykehustj.,6).

Føle seg velkommen i avdelingen
Flere fokusgrupper ser det som vesentlig at studenten skal føle seg velkommen på praksisstedet. Dette anses som nødvendig for utvikling av evne til samhandling. Et godt miljø på avdelingen har betydning. Studenten må bli trygg så hun klarer å fokusere på andre enn seg selv. Når studenten hevder synspunkter må hun tas på alvor og godtas. Ros stimulerer samarbeid og kommunikasjon.

      Å føle seg velkommen og bli en del av miljøet stimulerer og er nødvendig for utvikling av evne til samhandling. Avdelingen blir flinkere til å ta godt imot studentene om personalet på avdelingen stimuleres. Skolen burde få et bevisst forhold til å snakke fag med praksisfeltet. De trenger inspirasjon og tilbakemelding fra skolen på godt og vondt(Ledere i sykehustj.,5).

      Godt miljø på avdelingen og at studenten blir godtatt stimulerer samarbeid og kommunikasjon(Kspl i sykehustj.,7).

Ansvar og selvstendighet
Studenten må, især mot slutten av hver praksisperiode, være villig til å øve og prøve seg også på egenhånd for å opparbeide selvstendighet og kjenne på et reelt medansvar. Dette var en oppfatning som ble framført av flere fokusgrupper. Det ble uttalt at studenten oppøver medansvar ved selv å gjennomføre innkomstintervjuer, føre pleieplan og tale sin pasients sak i rapportene og overfor lege og andre yrkesgrupper.

      Vår oppgave er å stille klare og tydelige krav. Mål for praksis skal settes opp sammen med kontaktsykepleier, for vi kan gi forslag til hva studentene konkret skal lære. Men studenten må selv oppleve situasjoner for å forstå, og da kan hun ikke alltid holde kontaktsykepleier i hånden. Studenten må drilles i å omgås forskjellige mennesker, lære omstilling i forhold til hver og en av dem, og ta vare på seg selv i dette(Kspl i kommunetj.,15).

9.1.4 HINDER FOR LÆRINGSOMRÅDET SAMARBEID OG KOMMUNIKASJON
De variasjoner som fokusgruppene i særlig grad mente hindret læring av samarbeid og kommunikasjon i de kliniske praksisstudiene var;
Studentenes manglende forberedelse, manglende tålmodighet hos studentene, manglende utøvelse av oppgavene på praksisstedet og usikkerhet hos student, kontaktsykepleier og lærer.

Manglende forberedelse
Denne variasjonen omhandlet Høgskolens arbeide. Det ble rettet kritikk mot at studentene ikke fikk nok trening i samarbeid og kommunikasjon i den teoretiske delen av studiet.

      Studentene må tørre å være i sin faglige posisjon. Når vi lærere veileder og møter studentene stimulerer vi det. En måte å få til det på er at studenten blir gode og trygge i å fremme synspunkter av faglig karakter. De bruker lite litteratur, de må øve seg i å stå fram med faglige meninger. Dette kan øves mer på skolen. Legge fram saker i klassen, rollespill og grupper. Dette må i praksisstudiene knyttes opp mot noe som er nært i praksis. Det er sårbart så det ikke blir en skolesak(Helsefag,4).

      Dette læringsområdet må tidlig inn i utdanningen. I mindre grupper med alternativ metodikk er dette mulig, men utdanningspolitisk er dette ikke vektlagt. Vi burde arbeide mer med konkrete øvingssituasjoner med kritisk vurdering og tilbakemelding(Helsefag,1).

Upresise studiekrav
Videre ble det rettet kritikk og bekymring i forhold til at arbeidsredskapene og studiekravene i klinisk praksis ikke fokuserer på samhandling og kommunikasjon i tilstrekkelig grad. Det blir ikke stilt konkrete krav til synliggjøring av samarbeidsevne gjennom for eksempel utarbeidelse av pleieplaner eller deltakelse i rapporter. I praksisplanen (jfr. kapittelet: Hinder for læringsområdet evne til problemløsning) må studenten konkretisere noe i forhold til hvordan evne til samarbeid og kommunikasjon skal utvikles. Det er vilkårlig om studentene tar frem samarbeidssituasjoner i refleksjonene på praksisark (Kapittel 8.1.3).

      Hvor konkrete er vi i forhold til hva de skal lære? Hva vi veileder på? Burde det systematiseres mer hva studentene skal arbeide med på praksisark? Noen målområder kan falle ut i veiledningen. Ulike studenter gjør at vi burde ha både individuell veiledning og gruppeveiledning(Helsefag,3).

Manglende tålmodighet hos studentene
Det framkom oppfatninger som beskrev en manglende tålmodighet hos studentene, fordi de ikke tar seg god nok tid til å bli kjent med pasientene og oppfatter ikke det som pasientene vil formidle.

      En del har ikke tid til å trekke ut antennene når de er i stellesituasjon med pasientene(Kspl i kommunetj.,18).

Manglende utøvelse av oppgaver på praksisstedet
Denne variasjonen omhandlet først og fremst at studentene ikke kan lære oppgaver og funksjoner tilknyttet samhandlingsferdigheter, om dette ikke praktiseres på avdelingen. Dokumentasjon ble gitt som eksempel for å illustrere utsagnet.

      Studentene lærer ikke alt som de burde gjøre i sin praksis, fordi det ikke fungerer med dokumentasjon og pleieplaner. De utføres ikke godt nok på mange steder(Ledere i kommunetj.,13).

Usikkerhet hos student, kontaktsykepleier og lærer
Denne variasjonen dreier seg om hvordan usikkerhet hos kontaktsykepleier, lærer og hos studenten selv, kan være et hinder for utvikling av samarbeidsevne. Kontaktsykepleier og lærer er usikre på hva læringsområdet inneholder, og hvordan de skal stimulere studentenes læring.

Studenter oppfattes som uforberedte og usikre på den kliniske praksisen. Enkelte oppfattes som initiativløse. Kontaktsykepleiere og lærere føler at de må "gjete" disse studentene hele tiden. Det går greit å veilede de studenter som erkjenner sin usikkerhet, slik at de kan bli tryggere. Det vanskeligste er å veilede studenter som er usikre, men som forsøker å gi inntrykk av sikkerhet. I datamaterialet blir endel studenter omtalt som egoistiske og selvsentrerte. Dette mener noen fokusgrupper kan forklares med at de egentlig er usikre.

      Noen studenter er så "oppesen". Fordi de er usikre, og kanskje redde for å bli avslørt med manglende kunnskaper, inntar de en forsvarsholdning. Denne gjør at de er på vakt hele tiden. Disse studentene er det så vanskelig å få kontakt med(Helsefag,4).

9.1.5 HVORFOR ER SAMARBEID OG KOMMUNIKASJON ET SENTRALT LÆRINGSOMRÅDE?
På dette spørsmålet svarer flere fokusgrupper at samhandling er sykepleiens arbeidsmåte og en av grunnstenene i all sykepleie.

Sykepleier er "navet" i pleiende virksomhet og samhandling er "limet"
En fokusgruppe begrunnet læringsmålet med at sykepleier må samhandle med pasienten for å bli kjent med denne. Om sykepleieren har blitt kjent med pasienten, så kommer samvittigheten og engasjementet, og da tar hun også sitt ansvar. På samme vis vil mangel på samarbeid og kommunikasjon føre til mangel på respekt og ansvar for pasientene.

      Sykepleie består av å være og å gjøre. Samhandling er "limet" mellom mennesker. Som sykepleier må vi møte pasientene. Enhver praktisk handling er også samhandling(Helsefag,3).

      Mennesker som har en lidelse, behøver en å samarbeide med, en som ser den andre, og ikke gjør den andre urett ved å forverre lidelsen. Sykepleieren er "navet" i samarbeidet omkring pasienten. Hun har samarbeidsansvaret, og må være seg det bevisst(Helsefag,1).

      Om evne til samhandling ikke er tilstede, så tar ikke sykepleier sitt ansvar og viser ei heller pasienten den respekt som han fortjener. Pasienten blir avsondret fra hjelpeapparatet(Kspl i kommunetj.,18).

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

9.2 LÆRING KOBLET TIL EVNE TIL PROBLEMLØSNING
Fokusgruppene ble i intervjuene spurt om innholdet i læringsområdet evne til problemløsning. I analysen av datamaterialet under dette spørsmålet, kommer det frem oppfatninger om flere av de overlappende prosessene Fagermoen (1993) benevner som rasjonelle ferdigheter. De overlappende prosessene beskrives hos Fagermoen som: Problemløsning, konsekvensanalyse, kritisk tenkning, klinisk vurdering og beslutningsevne.

I intervjuene omtales prosessene om hverandre. Begrepet "rasjonelle ferdigheter" ble ikke benyttet av fokusgruppene. Dette kan skyldes spørsmålsformuleringen og også deltakernes daglige ordbruk. Spørsmålet om hva evne til problemløsning innebærer, samsvarte imidlertid med innholdet i Fagermoens rasjonelle ferdigheter.

Gjennom analysen ble det ikke hensiktsmessig å skille prosessene fra hverandre. I stedet framkom temaområder som belyste ulike sider ved læringsområdet. Disse temaområder var beskrivelse av innhold, stimulering, hinder og hvorfor læringsområdet er sentralt i sykepleie.

Temaområdene ble omtalt med en rekke variasjoner. For det første temaet, beskrivelse av innhold, kunne det gjøres en mer omfattende sortering av intervjudeltakernes synspunkter. For hver av variasjonene kunne det her i analysen utkrystalliseres subgrupper av variasjonene. Det var også mulig å nedtegne et overgripende meningsinnhold for hver av subgruppene.

Temaområdene stimulering, hinder og begrunnelse for hvorfor evne til problemløsning er sentralt i sykepleie, blir presentert med variasjoner.

Oversiktsbildet nedenfor vil belyse hvilke tema, variasjoner og subgrupper av variasjoner som utkrystalliserte seg. Bildet viser også det overgripende meningsinnhold for hver av subgruppene. Oversiktsbildet synliggjør resultatet av fokusgruppenes oppfatninger og hvordan resultatet har blitt systematisert.

9.2.1 OVERSIKTSBILDE AV LÆRING KOBLET TIL EVNE TIL PROBLEMLØSNING

TEMA   VARIASJON                      SUBGRUPPER                  OVERGRIPENDE
                                      AV VARIASJONER              MENINGSINNHOLD
_________________________________________________________________________________

BESKRIVELSE
AV INNHOLD
Hva   Bli kjent med seg selv som en    -Bli kjent med evne til å
      forutsetning for problemløsning  løse egne problem            Selvinnsikt
                                       -Bli kjent med evne til å
                                       løse yrkesproblem


      Bli kjent med pasienten som en   -Bli kjent med det uttalte   Forstå mening
      forutsetning for problemløsning  -Bli kjent med det uuttalte


      Holdninger som fremmer           -Til seg selv                Villighet
      evne til problemløsning

                                       -Til pasienten               Oppdagende
                                                                    Ivaretagende


                                       -Til medarbeidere            Delende
                                                                    Mottagende


                                       -Til praksisstedet           Delaktig

      Utøvelse av problemløsning       -Læring av en tankerekke
                                       -Klinisk vurdering
                                       -Prioriteringsevne

STIMULERING
Hvordan  Veiledning rettet mot egen person
      Kontinuitet i samarbeidet med
      pasient og kontaktsykepleier
      Gode rollemodeller
      Ansvar og selvstendighet

HINDER 
      Manglende forberedelse

      Manglende studiekrav og          -Praksisplan
      arbeidsredskaper                 -Sykepleiedokumentasjon

      Syke pasienter og raskt tempo
      Manglende praktisering av oppgaver
      på praksisstedet
      Usikkerhet hos student, kontaktspl.
      og lærer

HVORFOR
      Problemløsning er sykepleiers arbeidsmåte

9.2.2 INNHOLD I LÆRINGSOMRÅDET EVNE TIL PROBLEMLØSNING
Flere fokusgrupper understreket at dette læringsområdet inneholder en relasjonell del og en kognitiv del. Det ble beskrevet som et konkret læringsmål som var lettere å identifisere og evaluere enn læringsmålet evne til samhandling. Følgende sitat representerer det mange fokusgrupper gav uttrykk for da de omtalte innholdet i evne til problemløsning.

      Tradisjonelt har norsk sykepleierutdanning vært fokusert på sykepleie- prosessen. Gjennom terping på bruk av modellen har vi løst dette læringsmålet gjennom å lære studenten dette. Vi har nok vært for dårlige i å lære studenten de relasjonelle ferdighetene. For først gjennom disse får vi vite hva den andre ser som problem og vil ha hjelp med. Jeg ønsker at det her skal inngå en utstrakt evne til observasjoner, kunne registrere hva pasienten sier, meningen bakom. Siden skal sykepleier bruke relevant kunnskap opp mot dette og så finne tiltak som fremmer helse og vekst. Jeg er misfornøyd med studenters evne til å registrere, hva som er meningen bak det de ser. De skal også være bevisst på at de ikke vet alt, bare fornemme at det ligger mye bakom. Det virker som om studenter tror at de kan løse de fleste sykepleieproblem med informasjon for deretter å motivere pasienten. Dette går igjen på avsluttende eksamen. Tradisjonell bruk av sykepleieprosessen og problemløsning har tradisjonelt knyttet seg til kognitive ferdigheter(Helsefag,1).

Læringsområdet evne til problemløsning ble beskrevet med variasjonene at studenten måtte bli kjent med seg selv og bli kjent med pasienten som forutsetning for problemløsning. Fokusgruppene beskrev holdninger som fremmer evne til problemløsning og utøvelse av oppgaver som de i særlig grad mente krevde ferdigheter på læringsområdet.

Bli kjent med seg selv som en forutsetning for problemløsning
Denne variasjonen ble av fokusgruppene beskrevet med to nyanser. Disse utgjør subgruppene;
Å bli kjent med evne til å løse egne problem og å bli kjent med egen evne til å løse yrkesmessige problem.

Bli kjent med evne til å løse egne problem
Det understrekes av flere fokusgrupper at studenten må ha evne til å løse egne praktiske og personlige problemer for å kunne lære evne til problemløsning i yrkessammenheng. Om denne evnen mangler, må studenten få dette påpekt. Fokusgruppene tenkte i særlig grad på studenter som har store personlige problem som innvirker på gjennomføringen av de kliniske praksisstudiene og på studenter som har vanskelig for å løse egne praktiske problemer for å kunne gjennomføre sine kliniske studier. Enkelte studenter har forberedt seg dårlig på hvordan de skal løse barnevaktbehov eller transportere seg til og fra praksisstedet. Evne til å løse konflikter til medarbeidere og medstudenter ble omtalt som eksempel på evne til å løse personlige problem.

      Noen studenter har så mange egne problem at de ikke kan sortere hva som handler om deres egen situasjon der hjemme og hva som er relatert til studentrollen og hva som er pasientens problem(Kspl i kommuntj.,19).

      Studenten må kunne løse konflikter på en hensiktsmesig måte, hva gjør du og hvem snakker du med. De må kunne snakke til mennesker og ikke om mennesker(Kspl i kommunetj.,19).

Bli kjent med evne til å løse yrkesproblem
Det framholdes at studenten må få en realistisk innsikt i sin egen kompetanse. De må bli kjent med sine muligheter og begrensninger i å løse yrkesmessige problem. Studenten må lære å bli bevisst på hva hun legger til grunn for sine beslutninger. Studenten må også tørre å stå for det hun gjør. Når det stilles spørsmål ved en faglig handling, så må studenten lære seg at dette ikke er personlig kritikk.

      På hvilket grunnlag går de på en beslutningsprosess. Er det legens oppfatning som de går ut fra, er det min oppfatning, sin egen eller er det pasientens oppfatning. Mange studenter konkluderer for fort. Jeg legger vekt på at studenten skal lære seg at grunnlaget for å ta beslutninger må ivareta pasienten(Helsefag,4).

Gjennom analyse av fokusgruppenes oppfatninger har begrepet selvinnsikt blitt tolket til å utgjøre det overgripende meningsinnholdet i denne del av resultatfremstillingen.

Bli kjent med pasienten som en forutsetning for problemløsning
Fokusgruppene la vekt på at studentene måtte bli kjent med pasienten for å kunne utøve problemløsning. Det var to nyanser av denne variasjonen. Disse utgjør subgruppene: Evne til å oppfatte det uttalte og evne til å oppfatte det uuttalte.

Oppfatte det uttalte
I dette legger mange fokusgrupper at studentene må lære seg å spørre pasienten hva han opplever som problem. De må bli kjent med mennesket bakom sykdommen.

      For å identifisere problemer må studenten først komme nær og ha snakket med pasienten(Ledere i sykehustj.,7).

Oppfatte det uuttalte
Denne subgruppen dreier seg om å kunne danne seg helhetsbilder av pasientens situasjon. Studentene må arbeide for å kunne se sammenhenger. For å kunne gjøre gode kliniske vurderinger og arbeide problemløsende på andre måter, må studenten først bli kjent med pasienten.

      Studentene må tenke på hva som kan være meningen bakom det pasienten sier og det pasienten gjør(Helsefag,1)

Å bli kjent med pasienten som en forutsetning for evne til problemløsning, har gjennom analysearbeidet blitt tolket til å forstå mening i pasientens utrykk, som det overgripende meningsinnholdet i fokusgruppenes oppfatninger.

Holdninger som fremmer evne til problemløsning
Denne variasjonen omhandler studentenes innstilling og væremåte. Holdningene har subgrupper ved at de retter seg mot forskjellige parter. Holdningene rettes mot: Studenten selv, holdninger til pasientene, til medarbeidere og til praksisstedet.

Studentens holdning til seg selv
Fokusgruppene omtalte med stor enighet at sykepleie handler om å kunne løse problemer. Mot denne bakgrunnen mente flere grupper at det er av betydning at studentene lar seg sosialisere inn i rollen som sykepleier. At de er villige til å bli gode på å utøve yrket.

      Enkelte studenter virker ikke interessert i det yrket som de har valgt. Andre tar seg selv så høytidelig. Vanlig norsk bondevett er et godt utgangspunkt for å bli sykepleier(Ledere i kommunetj.,14).

Begrepet Villighet ble gjennom analysearbeid funnet å være det overgripende meningsinnholdet i oppfatningen knyttet til denne subgruppen.

Studentens holdning til pasienten
En fokusgruppe hadde oppfatningen av at studenten må lære seg at det ikke bare er de store problemområdene som har betydning for pasienten.

      Studenten må ha den innstillingen at enkle handlinger som en kald klut på feberhet panne kan være problemløsende og gjøre godt(Klin.veiled.,8).

      Vi må lære studenten at ved å rose og skryte av beboeren så kan det stimulere til å få fram dennes ressurser(Kspl i kommunetj.,16).

Det overgripende meningsinnholdet i fokusgruppenes oppfatninger relatert til studentens holdning mot pasienten, ble i analysearbeidet funnet å være at studenten har en oppdagende og ivaretagende holdning.

Studentens holdning til medarbeidere
Denne subgruppen handler om å verdsette og gjøre bruk av andres yrkeskunnskap. Tverrfaglig innstilling blir påpekt av fokusgrupper. Mot til å hevde egne meninger fremheves, liksom villighet til å lytte til andres meninger og vurderinger. En aktiv dialog, der studenten deler tanker og følelser med sin kontaktsykepleier blir gitt som eksempel på en holdning mot medarbeidere som fremmer læring av evne til problemløsning.

      Studenten må få med seg vurderinger og selv vise vurderinger(Ledere i sykehustj.,7).

Det overgripende meningsinnholdet i fokusgruppenes oppfatninger relatert til studentens holdning mot medarbeidere, ble i analysearbeidet funnet å være at studenten har en mottagende og delende holdning.

Studentens holdning til praksisstedet
Denne nyansen dreier seg, i følge fokusgruppene, om at studenten må være aktiv og delta i praksisstedets læringsfellesskap.

      Studentene er ikke noen luksusgruppe som skal gå omkring og filosofere på egen hånd, da lærer de ikke evne til problemløsning(Ledere i kommunetj.14).

Begrepet delaktighet var det overgripende meningsinnholdet i oppfatningene som fokusgruppene framførte.

Utøvelse av problemløsning
Denne variasjonen av læringsinnholdet i evne til problemløsning, ble av fokusgruppene eksemplifisert med oppgaver som de i særlig grad mente krevde denne ferdigheten.

Det som fikk særlig omtale, og det mange fokusgrupper mente inngikk i utøvelsen av evne til problemløsning, var at studentene skulle lære seg en "tankerekke", klinisk vurdering og prioritering.

Læring av en tankerekke
"Tankerekken" det ble snakket om ble beskrevet på mange forskjellige måter, men med lignende innhold. Aktivitet og etterhvert selvstendig handling i tråd med sykepleieprosessen inngår i læringsområdet. I datamaterialet kunne det identifiseres at fokusgruppene la vekt på utvikling av det kliniske blikk, kritisk tenkning, å kunne fatte beslutninger og løse problemer. Studenten må bli kjent med sykepleiernes oppgaver ved å trene på dette.

Studenten må ta utgangspunkt i pasienten, for deretter å bruke data fra skriftlig og muntlig materiale. De må oppøve sin observasjonsevne og evne til å identifisere problemer og ressurser. Prioritere, sortere og ikke sette for høye mål var tema som kom tilbake i veldig mange av intervjuene. Vurdere sammen med kontaktsykepleier, for deretter å gjøre noe med problemet. Det blir vektlagt at studenten utfører handlinger. Studenten må trene seg i å bruke faglige kunnskaper og handlingene skal begrunnes faglig. Studenten skal følge opp handlingene for å få erfaring. Fokusgruppene mente at studentene skal lære å ta beslutninger på pleienivå og sette i gang tiltak i tråd med sin studentstatus. Det er viktig at studentene kan skille ut hvilke tiltak det forventes at de iverksetter på egen hånd, og hva de skal formidle til kontaktsykepleier før de går videre og utfører handlinger.

      Studenten skal handle, men handlingene skal være faglig forsvarbare innenfor rammen av hva studenter kan utføre på egen hånd(Helsefag,1).


Progresjonen viser seg i form av at studenten ser og kan forholde seg til mer enn ett gjøremål til en pasient av gangen. I sjette studiesemester forventes det at studenten kan identifisere mange dimensjoner av pasientens lidelse.

      Studentene skal lære en tankerekke og en arbeidsmetode som gjelder i alt sykepleiearbeide. Dette arbeidet skal være påbegynt på skolen og videreføres hos oss i praksis. Tenkningen er til hjelp for studenten, gir følelse av å mestre noe. Det er godt, for det er så mye diffust i sykepleie(Ledere i kommunetj.,14).

Klinisk vurdering
Den kliniske vurderingen ble av en fokusgruppe beskrevet med at studenten skal utvikle sin evne til observasjon, observere forandringer hos pasienten og kunne observere pasienten ut fra mottatt rapport. De skal lære å vurdere pasientens bevissthet og reaksjoner på medisiner som blir gitt. Vurdere sår ble gitt som eksempel.

      Studenten må kunne vurdere om pasienten blir dårligere. Jeg forventer at de observerer forandringer(Kspl,sykehustj.,11).

Prioriteringsevne
Flere fokusgrupper la vekt på at studenten måtte lære seg å prioritere fordi en yrkesvirksomhet som sykepleier handler om å kunne prioritere. Trening i å kunne prioritere på mange områder ble sterkt omtalt av de fleste fokusgrupper. Studenten skal identifisere pasientens behov for sykepleie. Ikke alle behov er det mulig å tilfredstille, men studenten skal lære seg å prioritere utfra det hun/han identifiserer. Hun/han skal bruke relevant kunnskap knyttet til sine observasjoner.

      Studenten må lære å identifisere pasientens behov for sykepleie og så må de lære å velge ut hva vi her og nå kan bidra med for pasienten(Ledere,sykehustj.,6).

      Evne til problemløsning dreier seg om måten en takler situasjonen på; uforutsette ting, endring i pasientens adferd, at en kan hente hjelp om en ikke mestrer situasjonen. Studenten skal kunne takle akuttsituasjoner som blodtrykksfall. Da må de gjøre en klinisk observasjon, praktisk måle blodtrykket og tilkalle hjelp. De må kunne omsette teori til praksis der og da. Studenten må takle å være den som først er tilstede når alarmen går. De må kunne prioritere mellom den pasienten de er hos, og den som utløste alarmen. På samme måte må de kunne prioritere i andre situasjoner
      (Kspl. kommunetj.,18).

I intervjumaterialet er det synspunkter som beskriver studentens behov for å lære å administrere seg selv. Når det gjelder pasientarbeidet så utvikles det fra først å delta i administreringen av sykepleiearbeidet for en pasient fra morgen til kveld, og fra innskrivning til utskrivning. Både for studenter i fjerde og sjette semester må den kliniske praksisperioden resultere i at studenten selvstendig kan administrere og utføre helhetlig stell på en stue med fire pasienter.

For å kunne administrere det omtalte helhetlige stellet må studenten prioritere slik at tiden rekker til alle pasientene på stuen og at studenten ivaretar og prioriterer de ulike pasientenes behov for sykepleie.

      Studentene skal lære å beherske å administrere stellet på en 4-sengsstue. Da mener jeg ikke bare stelle pasienten, men kunne se litt videre om hygiene og lufting, friskt vann på blomster. Det å ta vare på omgivelsene(Kspl,sykehustj.,8).

9.2.3 STIMULERING AV LÆRINGSOMRÅDET EVNE TIL PROBLEMLØSNING
De variasjoner av stimulering av læringsområdet evne til problemløsning som i særlig grad ble framtredende gjennom analysearbeidet var; veiledning rettet mot egen person, kontinuitet i samarbeidet med pasient og kontaktsykepleier, gode rollemodeller, ansvar og selvstendighet.

Veiledning rettet mot egen person
Fokusgruppene uttrykker at det er betydningsfullt å kunne se studentens positive potensiale. Gruppene mener at det stimulerer evne til problemløsning om studenten i veiledning blir utfordret på å tenke selv, for deretter å begrunne det hun tenker å gjøre. Vi må hjelpe studenten å trekke ut skuffene, se kunnskap i forhold til praksis, sa en fokusgruppe med kliniske veiledere. Veiledning av student innebærer en direkthet selv om det er ubehaglig i øyeblikket.

      Vi må lære dem å være direkte. Selv om det er ubehagelig i øyeblikket. Dette snakker vi med studenten om. Vi er selv direkte, og vil bli direkte behandlet. Vi går foran med et godt eksempel. Livserfarne kontaktsykepleiere, med en egen trygghet, er en forutsetning for dette. Det kan bety noe hvor folk kommer fra i landet. Østlandsfolk kan være mer "innpakka" enn folk fra andre landsdeler(Kspl i kommunetj.,17).

Kontinuitet i samarbeidet med pasient og kontaktsykepleier
Studenten må følge sin kontaktsykepleiers turnus i hele praksisperioden. Dette for å få kontinuitet og progresjon i læring. Dette gjelder også kveldsvakter for at studenten skal få erfaring med å møte pårørende. Mot slutten av studiet er det, ifølge fokusgrupper fra kommunehelsetjenesten, viktig at studenten også går sammen med andre sykepleiere på avdelingen for å se en variasjon i utøvelse av faget. Kontinuiteten gjelder også i forhold til pasientkontakt.

      Det er viktig at studenten er flere dager hos samme pasient, ser effekten av egne vurderinger og tiltak. Selvstendig tenkning stimuleres ved å følge pasienten over tid, fordi det da etableres trygghet(Helsefag,3).

Gode rollemodeller
En arbeidsform som av fokusgrupper ble framhevet som god, var at student og kontaktsykepleier starter vakten sammen og skaffer seg et overblikk over vaktens gjøremål gjennom å ta imot rapport og gjøre observasjoner. Deretter følger en diskusjon mellom kontaktsykepleier og student som starter med at studenten formidler sin oppfatning av dagens arbeidsoppgaver, særlige hensyn og pleiebehov som må ivaretas. Kontaktsykepleier kompletterer med sitt syn. Denne arbeidsformen er med på å gjøre studentens læringsbehov synlige, få fram det hun ikke behersker. Studenten får også innblikk i kontaktsykepleiers kunnskap.

      Etter at vaktens arbeidsoppgaver er identifisert kan det avgjøres i fellesskap på hvilke områder studenten skal delta. Læringsbehov og læringsmuligheter veies inn i denne planleggingen av en vakt(Kspl i sykehustj., 8).

Ansvar og selvstendighet
Studenten skal gå tett sammen med sin kontaktsykepleier i begynnelsen av praksisperioden for deretter å utføre de enkelte sykepleieoppgaver mer selvstendig. De økte kravene til utøvelse av selvstendig problemløsning kan trenes gjennom at studenten tar telefonen, svarer på ringeklokker, gir muntlig og skriftlig rapport, kan utføre det sykepleiefaglige arbeidet på legevisitten og har en av to alarmtelefoner i hjemmesykepleien. Studenten må trene på å ha oversikt over en avdeling og arbeidsmengde tilnærmet likt sin kontaktsykepleier.

      Studenter som tar for lite ansvar i studietiden utvikler ikke sitt kliniske
      blikk(Kspl,kommunetj.,15).

      Mot slutten av praksisperioden bruker jeg å si til studenten at, nå må du følge godt med denne uken, for i neste uke kommer jeg til å trekke meg tilbake og overlate mine arbeidsoppgaver til deg. Naturligvis finnes jeg i bakgrunnen, men studenten må lære å ha flere "baller i luften" på en gang. Studenten vil da få prøve seg på å stå i en ukjent situasjon. Gjennom slike situasjoner vil de oppdage noe(Kspl i kommunetj.,16).

      Studentene må bruke dokumentasjonsystemet. Ta konkret del i problemløsningen, se at arbeidet forplikter hele døgnet, erfare medansvaret i sykepleien(Kspl i sykehustj., 9).

9.2.4 HINDER FOR LÆRING AV EVNE TIL PROBLEMLØSNING
De variasjoner av hinder for læring av problemløsning som trådte fram i analysearbeidet var; manglende forberedelse hos studentene, manglende studiekrav og arbeidsredskaper, syke pasienter og raskt tempo, manglende praktisering av oppgaver på praksisstedet, usikkerhet hos student, kontaktsykepleier og lærer.

Manglende forberedelse
Det framkom fra flere fokusgrupper at studentene ikke hadde trening fra skolen i å utføre sykepleiedokumentasjon. Når studenter mangler denne forberedelsen, minker læringsutbyttet vesentlig for læringsområdet evne til problemløsning.

      Evne til problemløsning stimuleres om studenten lærer seg å dokumentere sin sykepleie. Det er helt grunleggende og også et krav til sykepleiere. Det burde være mer systematisk opplæring og trening på skolen i dette. De praksisforberedende kursene på skolen er bra kurs for slik trening(Helsefag,4).

Manglende studiekrav og arbeidsredskaper
Fokusgruppene sier at problemløsning er selve arbeidsmåten for sykepleiere. Høgskolen kan peke på dette ved å sette studiekrav og utforme arbeidsredskaper som fremmer læring på området. To arbeidsredskaper fremheves i intervjuene: Studentenes utarbeidelse av praksisplan og avdelingens sykepleiedokumentasjon.

Praksisplan
Studentene benytter de to første ukene i praksis til å orientere seg og lage en plan for oppholdet på post. I kursheftet finnes de overordnede mål for praksisstudiet. I sykehustjenesten har hver post laget en studentmappe, en oversikt hvor posten presenterer seg. Her gis beskrivelser av vanlige lidelser og pasientsituasjoner på stedet, samt praktisk informasjon. I kommunehelsetjenesten er det tilfeldig om lignende informasjonsmateriell er tilgjengelig for studenter.

Studenten blir bedt om å lage en praksisplan hvor de tar utgangspunkt i postens læresituasjoner, praksisperiodens mål og eget ståsted og behov for læring. Planen skal inneholde fremgangsmåter som er hensiktsmessige for å nå målene.

Flere grupper fremhever at praksisplanen for noen studenter blir utformet på et for teoretisk nivå. Mange formulerer mål de ønsker å oppnå.

      Studentene skriver praksisplan etter skolens mal. Den ser fin ut, men det er vanskelig for studenten å vite hva den innebærer. Mange studenter gjør ikke planen til sin egen. Men vi kan ikke sitte over dem og si hva de trenger å lære; det skal målsettingen gjøre (Kspl,sykehustj,10).

Gruppene mener praksisplanen først og fremst skal vise hvordan studenten planlegger sin praksis, for å nå disse målene. Det er viktig at studenten konkretiserer i praktiske handlinger hvordan han/hun vil gå frem for å lære. Det er spesielt viktig at studenten i praksisplanen får konkret frem hvordan han/hun vil arbeide med pasientene, for å utvikle sin evne til problemløsning. Noen grupper, både i praksis og ved Høgskolen, forteller at kontaktsykepleiere og lærere snakker om forskjellige ting når praksisplanen til studenter drøftes.

      Virkeligheten stemmer ikke med våre idealer. Vi sier for eksempel at praksisplanen skal være konkret, og så har ikke kontaktsykepleier lest den engang. De er på gjøremålene. Det er ofte et skuespill. Engasjementet til kontaktsykepleierne i forhold til dette er dårlig. De har ikke helt taket på hva vi holder på med, de skjønner ikke helt hva som menes med ekspressiv og instrumentell sykepleie. Når studentene skriver det i sine praksisplaner later de som de forstår. Om jeg etterspør noe som hverken kontaktsykepleier eller student forstår, begynner de å prate om en konkret pasient, og da blir jeg helt utenfor. De begynner å snakke om konkrete pasienter når det blir vanskelige ord. Vi representerer den teoretiske skolen, praksisplan er til for å tilfredsstille skolen(Helsefag,4).

Sykepleiedokumentasjon
Det påpekes i intervjuene at det er en unaturlig liten kobling mellom arbeidsredskaper i praksis og de studiekrav og arbeidsredskaper Høgskolen har tatt i bruk. Utarbeidelse av pleieplaner og dokumentasjon av sykepleie i institusjonens dokumentasjonssystem, er kjerneredskaper for sykepleiere i praksis. Fra Høgskolens side er det ikke definert studiekrav eller utarbeidet arbeidsredskaper for dette.

Syke pasienter og raskt tempo på avdelingene
Enda et hinder for læring av evne til problemløsning, er at sykdomskompleksiteten er stor hos pasientene og at beslutninger og handlinger skal gå i et raskt tempo. Tiden for å arbeide som den gode veileder og rollemodell påvirkes av arbeidsmengde og tidspress.

      Graden av sammensatt sykdomsproblematikk kan være overmektig og for noen virke forlammende. Dette gjør at studentene ikke klarer å sortere ut og lære i forhold til eget nivå(Klin veil.,10).

Manglende praktisering av oppgaver på praksisstedet
Et hinder for læring av evne til problemløsning kan være at enkelte oppgaver ikke praktiseres eller prioriteres på praksisstedet. Oppgavene som noen fokusgrupper refererte til var systematisk pleieplanskriving og sykepleiedokumentasjon. Det er vanskelig for studenter å lære evne til problemløsning når praksisstedet ikke bruker disse systemene for synliggjøring av sitt arbeide.

      Det er fryktelig vanskelig når vi kommer til evalueringssamtalen, og så sier kontaktsykepleieren at så langt har vi ikke kommet her i avdelingen, vi får det ikke helt til. Dette gjør at sykepleieren kanskje kvier seg for å arbeide sammen med studentene med pleieplan. Det er lite klima for å bruke sykepleiedokumentasjon på post(Helsefag,2).

Usikkerhet hos student, kontaktsykepleier og lærer
Det poengteres av fokusgruppene at spranget mellom de ulike studentene er stort. Noen er veldig umodne og usikre. Felles for de fleste studenter er at de vil ha tett oppfølgning. Om de ikke trener selvstendighet så får de ikke følelsen av mestring. Det er nødvendig å løse oppgaver på egen hånd. Kontaktsykepleiere savner veiledning i å veilede studentene. Lærere er usikre på å veilede kontaktsykepleiere. Usikkerhet i sykepleiefagets innhold anses av et par fokusgrupper å være et hinder for læring av evne til problemløsning.

      Studentene er fulle av teori, som ikke stemmer direkte med terrenget.
      Våre eldre sykepleiere er ikke så gode på ord, tør ikke gå inn i problemet (nytt dokumentasjonsystem). Dialogen mellom kontaktsykepleier og student er ikke alltid god nok. Sykepleiere er ikke gode nok på å uttrykke egen fagidentitet. Student har teori og sykepleiere har praksis, og ingen av dem er gode på å uttrykke hva sykepleie er; faget og ansvarsområdet(Ledere i sykehustj.,5).

9.2.5 HVORFOR ER EVNE TIL PROBLEMLØSNING ET SENTALT LÆRINGSOMRÅDE?
Problemløsning er sykepleiers arbeidsmåte
Læringsområdet evne til problemløsning ble av fokusgruppene begrunnet med at pasienten kommer i kontakt med helsevesenet fordi han er i en situasjon han ikke klarer selv. Sykepleie er å ta ansvar og være behjelpelig med dette gjennom å stille seg selv til disposisjon.

      Uten problemløsning ble alt synsing, og intet ble gjort(Klin.veil.,8).

      Sykepleier må være engasjert i pasientens problem, det er på den måten hun tar ansvar(Helsefag,2).

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

9.3 SAMMENFATNING OG KOMMENTARER TIL LÆRINGSMÅLENE SAMARBEID, KOMMUNIKASJON OG PROBLEMLØSNING
Det fokusgruppene la vekt på at studenter skal lære i klinisk praksis viste seg å samsvare med Fagermoens (1993) beskrivelser av sykepleiekompetansens grunndimensjoner. Studiens resultat gav også en utvidet beskrivelse av hva studenter skal lære, hva læringsmålene innebærer. Det kom frem hva som stimulerer for utvikling av læringsmålene, og hva som er til hinder for slik utvikling.

Resultatene for læringsmålene samarbeid og kommunikasjon og evne til problemløsning var på mange måter sammenfallende.

I innholdsbeskrivelsen av læringsområdet samarbeid og kommunikasjon, var fokusgruppene opptatt av at studentene måtte bli kjent med seg selv. Dette som en forutsetning for samarbeid og kommunikasjon i sykepleien. Ved nærmere analyse av utsagnene framkom to variasjoner. Gruppene mente at studenten må bli kjent med egen evne til samarbeid og kommunikasjon, og bli kjent med følelser som vekkes i dem selv i samarbeid med pasienter og medarbeidere.

For læringsområdet evne til problemløsning, sier fokusgrupper at studenten må bli kjent med evne til å løse egne problem, samt yrkesproblem.

Dette viser at det å bli kjent med seg selv er relatert til ferdigheter i en yrkessammenheng. Det er ikke generell personlighetsutvikling hos studenten som veiledning fra kontaktsykepleier og lærer skal stimulere. Veiledningen skal knyttes opp mot å skulle bli, være sykepleier. For denne funksjonen kreves innsikt i egne samarbeids-, kommunikasjons- og problemløsnings-evner.

Det kreves innsikt i egne følelser, fordi samhandling med syke mennesker ofte kan medføre emosjonelt vanskelige situasjoner. For å nærme seg og bli værende i slike situasjoner på en god måte, er det avgjørende at sykepleier kan identifisere og er kjent med sine egne følelser. For å kunne tilgodese denne form for veiledning er det ofte nødvendig med veiledningskompetanse og også stabile og individuelle relasjoner mellom veileder og student.

I fokusgruppeintervjuene framkommer at det ikke bare er pasienter som sykepleiestudenter skal samarbeide og kommunisere med. I læringsområdet inngår også samarbeid med medarbeidere og praksisstedet. Fokusgruppene verdibelegger at studentene er delaktige og sier at en del av å lære sykepleie, innebærer å gå inn i og delta i arbeidsfellesskapet på praksisplassen. Studentrollen har de senere år gitt mange rettigheter. Dette kan ha gått på bekostning av at studentene ikke blir en del av det nødvendige fellesskapet for å lære sykepleie. Høgskolen har et ansvar i å formidle til studentene hvilke holdninger som det forventes at studenten framviser for å kunne utvikle læringsområdene samarbeid og kommunikasjon og problemløsningsevne.

Læring koblet til evne til problemløsning blir av flere fokusgrupper beskrevet som utøvelse av sykepleieoppgaver, basert på en bestemt tankerekke, med særlig fokus på klinisk vurdering og prioritering. For å kunne utøve sykepleiepraksis i tråd med disse utsagn, må studentene foreta et valg mellom alternativer. Innenfor dette læringsområdet blir det derfor synlig at studentene må trenes i å gjøre konsekvensanalyse for at valgene skal bli gjennomtenkte. En av arbeidsoppgavene for praksisfeltet og høgskolens lærere, blir derfor å etterspørre studentenes begrunnelser for valg av handling og hvilke alternativ de vurderte.

Intervjuene fremhever at trening for begge målområder skjer ved å følge pasienter over tid, og arbeide faglig systematisk i forhold til disse. Gradvis øke medansvar og selvstendighet. Her er kontaktsykepleier helt nødvendig. Studiekrav og arbeidsredskaper må etterspørre dette. I intervjuene kommer det fram at det pr. idag er unaturlig liten kobling mellom Høgskolens valg av arbeidsredskaper og praksisfeltets arbeidsredskaper. Høgskolen bør i større grad fokusere på sykepleiernes arbeidsredskap. Sykepleiedokumentasjonssystemet er sykepleieres hovedinstrument for skriftlig samarbeid og kommunikasjon, og ivaretar samtidig systematisk praksis av "tankerekken" studenter må lære, for å arbeide problemløsende.

Studien peker også på praksisark som et sentralt arbeidsredskap i forhold til de fleste læringsområder. Studenten tar her utgangspunkt i egne følelser og tanker i praksissituasjoner. Veilederne kan i større grad bevisstgjøres på den faglige betydningen av, og hva det vil si, at studenter blir kjent med seg selv.

Praksisarket er også egnet for stimulering av selvstendighet og medansvar, ved å fokusere sterkere på studentens egen handling i situasjonen. I situasjoner hvor studenten er tilstede, og reagerer på andres handlinger, er også studenten en del av situasjonen. Her kan veilederne stille krav til at studenter ikke bare identifiserer og vurderer, men også på en eller annen måte handler utfra sin reaksjon. Slik kan studenten oppøve mot og utvikle ydmykhet for fagets kompleksitet.

Svært mange uttalelser fra fokusgruppene dreide seg om at studentene måtte bli trygge for å få utbytte av sin kliniske praksisperiode. Samtidig ble det framført en hel del negative uttalelser om studentenes kompetanse. Høgskolens lærere og praksisfeltets representanter var usikre i forhold til hva veilederfunksjonen overfor sykepleiestudenter innebærer, samtidig som de betegnet seg selv som rollemodeller. Disse motsetninger viser at det er et behov for utvikling av innholdsbeskrivelser av læringsmål for kliniske praksisstudier. Konkretiseringen av hva læringsområdene samhandling, kommunikasjon og problemløsning praktisk innebærer for studenten i klinisk praksis må bli klarere. Når hverken studenter eller veiledere sikkert vet hva som forventes av partene innenfor et læringsområde, så trer de generaliserte forventninger fram. Dette skaper usikkerhet hos alle involverte.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2

Copyright © 1998 forfatterne
Høgskolen i Vestfold