Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2 Copyright © 1998 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

6. FORSKNINGSMETODE



Studiens problemstilling er; hvordan oppfatter sykepleiere, ledere og lærere mål og rammer for kliniske praksisstudier i sykepleierutdannelsen. Mot denne bakgrunn baseres studien på induktiv, kvalitativ metode influert av fenomenografisk forskningstilnærming. Denne forskningstilnærming er utviklet i Sverige, ved Gøteborgs universitet, Institutionen for pedagogik. Hensikten er ikke å følge den fenomenografiske metoden fullt ut, men å ha den som inspirasjonskilde, fordi den stemmer overens med studiens forskningsinteresse.

Fenomenografien har ingen selvfølgelig kunnskapsteoretisk grunn og kan derfor knyttes til både de fenomenologiske og hermeneutiske tradisjoner (Dahlberg,1991). Marton (1986) skriver at fenomenografien aldri vokste fram fra den fenomenologiske filosofien på et bevisst plan. Isteden ble fenomenografien utviklet fra empirisk forskningsarbeid med fokus på innlæring og undervisning. I ettertid har Marton (1992) og Kroksmark (1987) beskrevet hvordan fenomenologien framfor alt tilbyr filosofiske forklaringer for det metoden representerer.

Den fenomenografiske kunnskapsinteressen er å beskrive menneskers kvalitativt forskjellige måter å oppfatte foreteelser i vår omverden. Det er ikke beskrivelser av hva noe er, men hvordan noe oppfattes å være. Foreliggende studie fokuserer på å beskrive så mange oppfatninger som mulig, også de underforståtte oppfatninger. Dette stemmer overens med Martons (1976) presisering av innholdet i begrepet oppfatninger innen fenomenografien.

      Uppfattningar står ofta för det som är underförstått, det som inte behöver
      sägas eller som inte kan sägas, eftersom det aldrig varit föremål för reflektion.
      De utgör referensram inom vilken vi samlat våra kunskaper eller den grund,
      på vilken vi bygger våra resonemang (Marton, 1976 s.20).

Fenomenografien bygger på antakelsen om at hendelser i menneskers omverden kan oppfattes på kvalitativt ulike måter (Marton, 1976).

Betydningen av å beskrive ulike oppfatninger motiveres av Säljö (1988, s.44):

      "The answer is related to the particular knowledge interest that is
      prominent in educational contexts. Teaching and learning are
      communicative activities and they involve attempts to change peoples
      conceptions of reality in order to adopt the particular forms of thought
      characteristic of specialized linguistic and cognitive communicative
      communities such as the ones represented by phycisists, geographers,
      historians etc. The use of insights from phenomenographical research
      provides intellectual tools that can be used when planning teaching"

Kroksmark (1987) hevder at identifisering av kvalitative forskjeller i oppfatninger og kartlegging av hvilke vilkår som gjelder for oppfatningen, er grunnlaget for didaktiske valg i undervisningssammenheng. Det kan vise seg at det er forskjellige oppfatninger i forhold til vesentlige områder. Ved å beskrive disse oppfatningene, kan en dypere forståelse oppnås og ligge til grunn for f. eks. en forbedring av undervisningen (Marton, 1976).

Datainnsamlingsmetode og deltakere til studien ble valgt med utgangspunkt i at det var ønskelig å kartlegge så mange oppfatninger som mulig. Malterud (1996) beskriver datainnsamling ved hjelp av fokusgrupper. Denne tilnærmingsformen er godt egnet hvis en leter etter synspunkter i et miljø der mange mennesker samhandler (Malterud, 1996). Rundt sykepleiestudentens kliniske praksisstudier samhandler et flertall personer med forskjellige oppgaver. Gjennom å velge denne metode vil muligheten for å nå et stort antall personer som er knyttet til praksisstudiene være tilstede. Metoden ble foretrukket framfor individuelle intervjuer for å oppnå studiens intensjon om bredde og variasjon i oppfatningene. En annen årsak til valg av datainnsamlingsmetode var forsøket på å unnvike opplevelser hos de intervjuede av å bli forhørt i forhold til egne kunnskaper og faglig bevissthet.

I flere forskningsarbeider blir det hevdet at fokusgruppeintervju er egnet til å identifisere behov, holdninger og oppfatninger av undervisningsprogram ( Basch, 1987; Folch -Lyon & Trost, 1981; Kingry Tedje & Friedman, 1990; Krueger, 1988; Nyamathi & Shuler, 1996). Dette støttet valget av datainnsamlingsmetode.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

6.1 FORBEREDELSE AV INTERVJUENE
Det var viktig å få til en åpen diskusjon i intervjuene. Planlegging omfattet derfor utforming av intervjuspørsmål, utvelgelse av en kjent omgivelse for intervjuet, og hensiktsmessig utvalg av deltakere til de ulike fokusgruppene.

Studiens hensikt, intervjuguide, deltakerkategorier og plan for bearbeidning av data og resultatformidling ble presentert muntlig for Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Studien unntas fra konsesjonsplikt i henhold til "Forskrift om endringer i forskrift 21. desember 1979 i medhold av lov om personregistre mm.", Kap. 2, av 2. desember 1996.

Lederne for virksomhetene fikk skriftlig forspørsel om å gi tillatelse til studien. Lederen ble bedt om å være behjelpelig med å velge ut deltakere som falt inn under de kategorier av grupper som skulle intervjues.
(Vedlegg 1: Eksempel på forespørsel til leder).

Andre faktorer som måtte oppfylles var frivillig deltakelse og informert samtykke fra de som skulle delta i intervjuet. Skriftlig informasjon om studien og forespørsel om deltakelse ble sendt de mulige deltakerne via leder.
(Vedlegg 2: Forespørsel om deltakelse i fokusgruppe).

Ved avtalt tidspunkt for intervju var det ukjent for intervjuer hvilke personer som møtte. Før intervjustart ble studiens hensikt igjen gjennomgått og deltakerene skrev under på at de var informert og samtykket i å delta i studien. Frivilligheten ble igjen presisert.
(Vedlegg 3: Svarslipp for informert samtykke).

En semistrukturert intervjuguide ble utformet (Vedlegg 4).

6.1.1 DELTAKERE
Et nøkkelprinsipp i utvalg til fokusgrupper er at deltakerne er homogene (Krueger, 1988). Flere kategorier ansatte i Høgskolen og i praksisfeltet er involvert i studentenes kliniske praksis. Det ble satt sammen grupper fra de forskjellige stillingstypene. Følgende kategorier ble valgt:

Fra Høgskolen i Vestfold, Avdeling for helsefag:
Faglig ledelse ved Avdelingen 1 gruppe
Lærere som arbeider i kurs 4 2 grupper
Lærere som arbeider i kurs 5 1 gruppe

Fra sykehustjenesten:
Sjefsykepleiere fra sykehusene 1 gruppe
Avdelingsykepleiere fra sentralsykehus 1 gruppe
Avdelingsykepleiere fra lokalsykehus 1 gruppe
Kliniske veiledere fra sentralsykehus 1 gruppe
Kliniske veiledere fra lokalsykehus 1 gruppe
Kontaktsykepleiere fra sentralsykehus 2 grupper
Kontaktsykepleiere fra lokalsykehus 1 gruppe

Fra kommunehelsetjenesten:
Avdelingsledere fra heldøgnomsorg 1 gruppe
Fagutviklingsledere fra heldøgn- og
hjemmebasert omsorg 1 gruppe
Kontaktsykepleiere fra heldøgnomsorg 3 grupper
Kontaktsykepleiere fra hjemmebasert omsorg 2 grupper

Kreuger (1988) og Morgan (1988) anbefaler deltakerantallet i en fokusgruppe til mellom 6 og 8 personer. Der det var mulig framgikk dette antall som et ønske i forespørselen til leder. For noen av gruppekategoriene var antallet som tilhørte denne kategori i utgangspunktet ikke stor nok. Fokusgrupper med mindre antall deltakere har blitt gjennomført med tilfredstillende resultat (Kreuger, 1988). Sykdom og uforutsette hendelser gjorde at også noen av de andre gruppene ikke hadde det anbefalte deltakerantallet. I tre av gruppene møtte bare 2 personer. De andre gruppene hadde fra 3 til 8 intervjupersoner. Totalt deltok 69 personer i studien fordelt på 19 fokusgrupper.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

6.2 GJENNOMFØRING AV INTERVJUENE
Fokusgruppeintervjuet ble gjennomført på deltakernes hjemmearena. Et uforstyrret møterom ble brukt. Deltakerne plasserte seg rundt et bord, slik at diskusjon med hverandre kunne gjennomføres. Begge forfatterne til foreliggende studie deltok ved alle intervjuene. Deres rolle ble klargjort i innledningen av hvert intervju. Den ene hadde rollen som moderator. Denne stilte spørsmålene og ledet diskusjonen framover. Den andre hadde rollen som sekretær. Denne skrev ned synspunktene under intervjuet og stilte bare oppklarende spørsmål. Ved avslutningen gjorde sekretæren en oppsummering av de viktigste synspunktene. Moderator og sekretær vekslet roller og gjennomførte noen av de 19 intervjuene som moderator og noen som sekretær. Hvert fokusgruppeintervju varte i 90 minutter.

Foruten at intervjuet ble nedskrevet så ordrett som mulig underveis av sekretær, ble hvert intervju spillt inn på lydbånd. I følge Malterud (1996) og Krueger (1988) stilles det ikke krav til at fokusgruppeintervju transkriberes. Sekretæren hadde avsatt tid for å renskrive sine notater på datamaskin umiddelbart etter intervjuet. For å kontrollere at alle synspunkter var kommet med, hørte hun på lydbåndet og teksten kunne kompletteres med ytterligere detaljer i de synspunkter som fokusgruppen hadde framført.

Alle gruppene fikk de samme spørsmålene utfra intervjuguiden. Moderator sørget for fordypning og begrunnelser relatert til tema som deltakerene tok opp. Som eksempel kan nevnes ett av temaene, samtaler med pasient. Her ble deltakerne utfordret på å beskrive hva slags samtaler de mente, og hva sykepleierstudenten skulle lære for å gjennomføre slike samtaler.

Det var på forhånd i intervjuguiden definert noen organisatoriske rammefaktorer det var interesse for å undersøke. I den utstrekning intervjupersonene ikke spontant i løpet av intervjuet hadde berørt disse, ble intervjuet avsluttet med de definerte spørsmålene. Den åpne spørsmålformen som til da hadde preget intervjuet fikk dermed en mer spesifikk karakter.
Oppslutningen var stor, mange av deltakerne møtte på fritid eller hadde kollegaer som tok på seg merarbeide for at avdelingen skulle kunne sende en representant til intervjuet.

Stemningen under intervjuet var innledningsvis litt avventene. Intervjupersonene hadde tidligere ikke vært sammen i en liknende situasjon og intervjuerne var ukjente eller delvis ukjente for de fleste. Snart ble det klart at intervjuets tema, praksisstudier i sykepleierutdannelsen, var noe som alle fokusgruppene var sterkt engasjert i. Dette var et gjennomgående inntrykk, bortsett fra i en gruppe med kontaktsykepleiere, der flere av deltakerene ikke hadde erfaring med å veilede sykepleiestudenter. Dette intervjuet avvek også en del fra de øvrige i forhold til framførte oppfatninger.

Moderator fikk bruk for sin erfaring som lærer og veileder under intervjuet. Hun sørget for at alle deltakerne kom til orde, fulgte med angående gruppedynamiske prosesser som kunne medvirke til å styre kunnskapsutviklingen og bidro til at samtalen fikk en mest mulig konkret forankring i det tema som skulle belyses. Den avsatte tiden på 90 minutter ble brukt i samtlige intervjuer. De flest ganger var tidsrammen tilstrekkelig. Ved et par intervjuer med mange deltakere, var det en utfordring å styre tiden, slik at på forhånd bestemte temaområder ble belyst.

Intervjuet ble avsluttet med en oppsummering av de viktigste hovedpunktene i det som fokusgruppen hadde ført fram. Veldig mange deltakere uttrykte sin begeistring over å få delta i studien. De syntes det var positivt at Høgskolen etterspurte deres erfaring og meninger. Flere uttrykte at selv om deres egne synspunkter ikke fikk konsekvenser og ble ivaretatt, så hadde intervjuet i seg selv bidratt til egen bevisstgjøring og nye idéer om hva sykepleiestudenter skal lære i sin kliniske praksis og hvordan dette kan læres.

6.2.1 FORSKNINGSETIKK
Kvalitativt intervju oppleves ofte positivt, fordi deltakerne nettopp får bidra med det de har aller mest på hjertet. Deltakerne blir lyttet til på en respektfull måte. Selve intervjuet kan bli berikende, fordi innsikt og oppklaringer kan skje i dialogen både under og etter intervjuet. Gjennomføringen av intervjuene bekreftet dette.

Invitasjonen til deltakelse i undersøkelsen, og behandlingen av datamaterialet, fulgte formelle retningslinjer, jfr. kap. om forberedelse av intervjuene. Det innsamlede materialet ble oppbevart nedlåst, og ble slettet ved prosjektavslutning.

Intervjuerne understreket ved hvert enkelt intervju at de ikke hadde myndighet til å foreta fokusgruppens foreslåtte forandringer. Det forskningsetiske ansvaret ble beskrevet . Dette innebærer blant annet å bringe resultatene videre, gjøre dem tilgjengelige for dem det angår, og evaluere dagens praksis i lys av resultatene. Den ferdige rapport sendes derfor alle institusjoner og administrative enheter, som har deltatt i studien. Forskerne vil bidra til at resultatene er med i vurderingene som gjøres, når Avdeling for helsefag ved Høgskolen i Vestfold utarbeider ny Fagplan og videreutvikler kliniske praksisstudier.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

6.3 ANALYSE AV DATAMATERIALET
Analyse av datamaterialet startet etter at all datainnsamling var gjennomført.

De to personene som hadde gjennomført intervjuene fortsatte å arbeide parallelt og samarbeidet gjennom hele analyseprosessen. Arbeidsgangen var at det først ble arbeidet individuelt, for så i viktige faser å komme sammen og sammenligne for så å finne overensstemmelser i hverandres analyseresultat.

Arbeidet startet med at forfatterne hver for seg leste utskriften av det enkelte fokusgruppeintervju. Ved de første gjennomlesningene ble intervjuets innhold grovsortert i hovedområder, som for det meste samsvarte med intervjuguidens hovedområder. Grovsorteringen var nødvendig, fordi fokusgruppene ofte uttalte seg om flere sider ved praksisstudiene under samme spørsmål. For eksempel kunne synspunkter om rammefaktorer bli trukket frem når det ble spurt om hva studentene skulle lære i sine kliniske studier.

Forfatterne prøvde, i denne første fase, å etablere et helhetsinntrykk fra hvert enkelt intervju. Spørsmål som ble stilt til teksten i datamaterialet var, hva er denne fokusgruppen opptatt av? Etter grovsorteringen sammenførte forfatterne sine helhetsinntrykk. Deretter ble innhold i hovedområdene sammenlignet, diskutert og justert. I fellesskap ble det funnet en struktur med temaområder innenfor de enkelte hovedområder.

Studiens intensjon var å beskrive oppfatninger av mål og rammer for sykepleiestudentenes kliniske studier. Utvalget av fokusgrupper ble satt sammen av de mest sentrale aktørene rundt studenten: sykepleiere, ledere og lærere fra sykehustjenesten, kommunehelsetjenesten og høgskolen. Hensikten var ikke å sammenligne og finne forskjeller mellom de ulike fokusgruppene, men å beskrive og utdype synspunktene om mål og rammer.

I neste fase av analysearbeidet ble det derfor arbeidet med å få fram variasjoner av oppfatninger innenfor hvert enkelt temaområde. Arbeidet startet også denne gang med at forfatterne arbeidet individuelt. I den innledende del av denne fasen var utgangspunktet for analysen det enkelte fokusgruppeintervju. Deretter ble en versjon av hele datamaterialet stykket opp. Nå ble teksten merket med gruppetilhørighet og sortert under hvert av de utkrystalliserte temaområder. Denne oppstykkingen av datamaterialet ble igjen sammenlignet og forskerne brukte tid på å diskutere og systematisere tekstens tematilhørighet.

I fellesskap fortsatte forfatterne med å lese innholdet under hvert enkelt temaområde. Hensikten var nå å samle utsagn med lignende innhold i egne grupper. De ulike gruppene utgjorde etterhvert variasjonene. Variasjonene ble nøye lest for så å bli døpt i forhold til sitt meningsinnhold. Til de enkelte variasjonene ble det valgt ut sitater som belyste meningsinnholdet.

Deler av datamaterialet, særlig det som beskriver innhold i læringsområdene samarbeid og kommunikasjon og evne til problemløsning, viste seg å inneholde en slik bredde og dybde i oppfatninger, at det var mulig å fortsette analysearbeidet. Innenfor de enkelte variasjonene framkom ulike nyanser som kunne utgjøre subgrupper. Hver subgruppe ble døpt og sitater som belyste dens meningsinnhold ble valgt ut. Gjennom å gå tilbake til variasjonene i disse læringsområdenes innholdsbeskrivelser med tilhørende subgrupper, kunne det utvikles abstrakte begreper som beskrev det overgripende meningsinnholdet.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

6.4 VALIDITET OG RELIABILITET
Spørsmål om den kvalitative forskningens gyldighet, eller validitets- og reliabilitetsspørsmål, er ikke like tydelige som i den kvantitative forskningen. Grunnidéen ved bedømning av validitet tar utgangspunkt i hvor godt forskeren har "sett", beskrevet og forstått de fenomener som han har hatt til hensikt å studere. Validiteten bedømmes også i forhold til hvor godt forskeren får fram informasjon som belyser og hjelper til å forstå forskningsobjektet (Kvale, 1983).

Reliabilitet betyr først og fremst at forskningsarbeidet viser en logisk stringent tankegang og at fremstillingen er begripelig. Reliabilitet handler også om nøyaktighet i datainnsamlingen (Helenius, 1990).

Når det gjelder validiteten så kan den bedømmes utfra intervjuguiden som finnes vedlagt. De temaområder og spørsmål som den inneholder vil være med på å synliggjøre om studien fanger opp fokusgruppenes oppfatninger av mål og rammer for sykepleiestudenters kliniske studier.

En styrke ved studien er at mange personer har deltatt i et relativt stort antall intervjuer. Det hadde styrket studien ytterligere om studenter og pasienter kunne bidratt med sine oppfatninger om hva sykepleiere skal lære og rammer for utdannelsen. Mangsidigheten må allikevel anses ivaretatt. Deltakerne i fokusgruppeintervjuene var alle sykepleiere, med varierende lang erfaring som kontaktsykepleier, leder eller lærer. Ved gjennomføringen av de siste fokusgruppeintervjuene, så framkom det egentlig ikke nye oppfatninger som skilte seg ut fra resten av materialet.

Fokusgruppene beskriver sine egne oppfatninger om virkeligheten, og det er det som er studiens forskningsinteresse. I hvilken utstrekning det er samsvar mellom fokusgruppenes oppfatninger og den "objektive virkelighet" går studien ikke nærmere inn på.

I beskrivelsen av gjennomføringen av fokusgruppeintervjuene framkommer en engasjert deltakelse. Selv om intervjuerne representerer Høgskolen, og mange vet hva skolen legger vekt på i praksis, finnes det ikke grunn til å tro at fokusgruppene formulerte utsagn som passer inn i den for tiden rådende modell for praksisstudier. Vi erfarte tvert imot en åpen, ærlig selvstendighet i refleksjonene der deltakerne i fokusgruppene virkelig anstrengte seg for å gi en oppriktig oppfatning av hva de mente. Også lærergruppen benyttet anledningen til å få fram sine meninger om praksisstudier i sykepleierutdannelsen. Deltakerne i fokusgruppene er sykepleiere, ledere og lærere fra Vestfold. Studien har derfor bare delvis overførbarhet til andre utdannelsesinstitusjoner og deres praksisfelt.

Hovedpunktene i det som hver enkelt fokusgruppe framførte, ble ved slutten av intervjuet sammenfattet og lest opp av sekretæren. Et første skritt mot analyse av materialet hadde på denne måten allerede begynt og deltakerne bekreftet så langt de tolkninger som var gjort.
En annen styrke ved studien ligger i at det hele tiden har vært to om å gjennomføre intervjuene og gjøre tolkningsarbeidet i analysen. De to forfatterne har dessuten universitetsbakgrunn av ulik dato og fra ulike fakultet.

Intersubjektiviteten, muligheten til å gjenta studien, baserer seg på undersøkelsesmetode og metoder for analyse og tolkning. Dette er en av grunnene til at intervjuguiden finnes med som vedlegg, og at fasene i analysearbeidet er beskrevet så detaljert som mulig. Det bør derfor være mulig å følge undersøkelsesprosessen.

Da analysearbeidet var avsluttet og studiens resultat forelå i form av innholdsbeskrivelser i de ulike variasjonene, gikk vi tilbake til det opprinnelige datamaterialet. Innledningsvis i analysearbeidet hadde vi brukt helheten i hvert enkelt intervju for å identifisere temaområder. Deretter ble det gjort en skriftlig sammenstilling av alle svar avgitt under de enkelte intervjuspørsmål. Dette råmateriale ble spart og kunne derfor brukes til å rekontekstualisere resultatene. Det ble ikke funnet data som det var vanskelig å tilbakeføre til de opprinnelige utskrifter. Vi fant at resultatet hadde stor variasjon når vi undersøkte hvilke fokusgrupper som det var valgt ut sitater fra.

Det vil kanskje kunne hevdes at studiens reliabilitet hadde vært høyere om hvert enkelt fokusgruppeintervju var blitt ordrett utskrevet etter lydbåndene. Malterud (1996) hevder at fokusgruppeintervju som datainnsamlingsmetode ikke krever en slik arbeidsform. De skriftlige notater som sekretæren gjør i løpet av intervjuet er tilstrekkelig som utgangspunkt for kvalitativ analyse. I denne studien ble notatene skrevet ut via data direkte etter gjennomført intervju. I tillegg ble det lyttet til lydbåndet for å høre om oppfatninger hadde falt bort.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2

Copyright © 1998 forfatterne
Høgskolen i Vestfold