| Anne Lyberg og Marit Strandquist: Praktisk talt 2 | Copyright © 1998 forfatterne |
5. PROBLEMSTILLINGHvordan oppfatter sykepleiere, ledere og lærere mål og rammer for kliniske praksisstudier i sykepleierutdannelsen? Problemstillingen kan konkretiseres i følgende underspørsmål rettet mot læringsmål:
Problemstillingen kan konkretiseres i følgende underspørsmål rettet mot rammefaktorer:
5.1 AVGRENSNING
5.2 BEGREPSAVKLARINGER Kliniske praksisstudier
Fjerde studiesemester er avsatt til veiledet praksis. Studentene praktiserer 13 uker fordelt på to somatiske sykehusavdelinger, og 7 uker på en psykiatrisk avdeling. Somatisk praksis ivaretar Rammeplanens krav om erfaring fra medisinsk og kirurgisk sykepleie. Studentene praktiserer 10 uker på en kirurgisk eller medisinsk avdeling, for så å ha et kortere studiebesøk ved avdeling med motsatt fokus. Sjette studiesemester er også veiledet praksis. Studentene er her 17 uker fordelt på kommunal boform for heldøgns omsorg og pleie og hjemmebasert omsorg og pleie. Perioden avbrytes av 3 ukers praksis i kommunens forebyggende helsetjeneste. De forskjellige veilederne.
Kontaktsykepleier er sykepleier på praksisstedet. Det utpekes en kontaktsykepleier til hver student. Oppgaven går ofte på omgang blant avdelingens sykepleiere. Studenten følger kontaktsykepleiers vakter. Kontaktsykepleier deltar i veiledning og evaluering av studenten. Klinisk veileder er sykepleier på praksisstedet (ved somatiske poster i sykehus), som er frikjøpt i 1/4 stilling. Antall studenter pr. post varierer, men er sjelden mer enn fire. Klinisk veileder organiserer praksisoppholdet for studentene. Hun bidrar til å skaffe tilveie kontaktsykepleiere, forbereder studentenes oppstart i praksis, samarbeider med skolen og postens sykepleiere, deltar i veiledning og evaluering av studentene. En del av arbeidet går med til å organisere korte studiebesøk for studenter på avdelinger med "motsatt fokus". Læringsmål
"Hensikten er at studenten utvikler kunnskaper, holdninger og ferdigheter, slik at hun/han kan utføre sykepleie til enkeltpasienter eller små pasientgrupper på et faglig akseptabelt nivå. For å mestre dette må studenten utvikle følgende områder: Læring
I Norge er May Solveig Fagermoen gjennom teoretisk beskrivelse og sitt virke innen feltet for sykepleierutdannelse, sentral for kunnskapsutviklingen i sykepleie. Fagermoen (1993) knytter sykepleiefagets læringsinnhold til sykepleierkompetansens tre grunndimensjoner: Vitensreservoar
Figur 3: Fagermoens (1993) beskrivelse av sykepleierkompetansens grunndimensjoner. Det er nødvendig med utvikling av kyndighet innen alle tre dimensjoner for å bli kompetent som sykepleier. Dette innebærer selvstendighet og ansvarsbevissthet i yrkesutøvelse.
Vitensreservoaret omfatter all type viten som er basis i sykepleierkompetanse. Det er viten fra sykepleiefag og støttefag, og viten med forskjellig kompleksitet (begreper, prinsipper og teorier). Vitensreservoaret innbefatter kunnskap, forståelse og innsikt som gir grunnlag for vurdering av pasientens problemer, og de mål og handlinger som er relevante for å løse disse problemene. Reservoaret er en kilde en kan hente fra, og fylle på (Fagermoen, 1993). Etisk grunnlag dreier seg om å være forpliktet på sykepleiens verdigrunnlag og ha en etisk/moralsk bevissthet om grunnlaget for egne handlinger i møte med mennesker. Det omfatter avklaring av personlige og faglige verdier, identifikasjon av etiske tema, analyse av etiske tema og øvelse mot anvendelse av etisk vurderingsprosess på etiske dilemma i konkrete pasientsituasjoner (Fagermoen, 1993). Handlingsrepertoaret innbefatter ifølge Fagermoen (1993) ferdigheter av ulike typer: Rasjonelle ferdigheter, samhandlingsferdigheter og manuelle ferdigheter. *Rasjonelle ferdigheter beskrives som overlappende prosesser: Problemløsning, konsekvensanalyse, kritisk tenkning, klinisk vurdering og beslutningsevne. *Samhandlingsferdigheter dreier seg om evne til å se/ få fatt i den andres perspektiv og forståelse, for å kunne favne helheten i den andres situasjon. Videre å kunne uttrykke forskjeller i synspunkter og verdier hos seg selv og andre, ha beredskap av handlinger og evne til å velge den beste handling i en motsetningsfylt situasjon. *Manuelle ferdigheter omfatter alle bevegelser som involverer hender og kropp for øvrig, som tas i bruk ved for eksempel forflytning av pasient. Rasjonelle ferdigheter, samhandlingsferdigheter og manuelle ferdigheter utgjør handlingsreportoaret. Det er i handling kunnskapene kommer til uttrykk. Sykepleie er forståelse omgjort til handling. Rammefaktorer
Bilde 1: Rammen består av bunn, tak, vegger og hjørnestifter. Rammens bunn: Tilgjengelig tid og tilgjengelige steder for praksisstudier er her definert som rammens bunn. Tidsbegrepet refererer til overordnede perspektiver, som lengde på utdannelsen og f. eks. i hvilken rekkefølge forskjellig teoriundervisning og praksisstudier skal legges i utdannelsen. Tid dreier seg også om mer avgrensede forhold, som studentenes turnus og fravær fra praksis. Stedene hvor kliniske praksisstudier kan foregå er den andre delen av rammens bunn. Det refererer til forskjellige typer praksissteder i kommunal og sentral helsetjeneste og forekomst av læresituasjoner på praksisstedet. Rammens tak: Formell overbygning som Rammeplan og Fagplan for sykepleierutdannelsen, lovverk og avtaler, formelt ansvar ved evaluering av studenter og faglig ansvar på praksisstedene. Veggene: Menneskene som deltar. Studenten på den ene siden, og veilederne (lærer, kontaktsykepleier og klinisk veileder) på den andre. Menneskene som deltar har forskjellige forutsetninger med hensyn til kunnskaper, holdninger og ferdigheter. Hjørnestifter: Hjørnestifter i denne beskrivelsen representerer samarbeid. Samarbeid foregår på flere nivåer. Det er samarbeid mellom mennesker med forskjellige fokus og mellom ulike organisasjoner. Nærmest studenten er samarbeidet mellom student, lærer og kontaktsykepleier og evt. klinisk veileder. Samarbeidet mellom disse har rammer som: tid og sted for samarbeid, fordeling av myndighet og ansvar og den enkeltes personlige, faglige og ressursmessige forutsetninger. Samarbeidet mellom praksisfeltets institusjoner og Høgskolens Avdeling for helsefag er også preget av formelle og uformelle normer og avtaler. En slik avtale er frikjøp av sykepleiere til kliniske veiledere i sykehusene. En annen formell ramme er at sykepleiere ifølge hovedtariffavtalen mellom Norsk Sykepleierforbund og Kommunenes Sentralforbund, har plikt til å veilede studenter i sykepleie. Forpliktelsen er gjeldende når veiledningen skjer innenfor de tariffmessige arbeidstidsbestemmelser.
Copyright
©
1998
forfatterne
|