|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Einar Berggraf Jacobsen: Momenter til didaktiske overveielser i kroppsøving og barneidrett : en artikkelsamling |
Copyright
©
1997
Forfatteren/ Høgskolen i Vestfold |
Vurdering av problemstillinger og metodebruk i nyere nordisk idrettspedagogisk forskningOppgitt emne ved prøveforelesning for den filosofiske doktorgrad[ Innhold ] [ Toppen av siden ] Innledningsvis vil jeg kort peke på at oppgaven som ligger innebygd i denne tittelen, er meget vid og omfattende. For å kunne gi et rimelig godt svar på oppgaven vil det derfor være nødvendig å foreta visse avgrensninger. Før jeg sier noe om disse avgrensningene, og før jeg sier noe om og foretar en vurdering av problemstillinger og metodebruk, vil jeg klargjøre de to begrepene som angir området for og rammen om forelesningen. Jeg vil således starte med å spørre: Hva menes med "idrettspedagogikk", og hva menes med "forskning"? 1.1. En klargjøring av begrepet idrettspedagogikk Angående idrettspedagogikk som begrep skal vi først merke oss at det representerer en syntese av to andre begreper - nemlig "idrett" og "pedagogikk". Vi skal dessuten merke oss at hvert av disse begrepene kan være brysomme å ha med å gjøre, og at det derfor vil være nødvendig med en viss klargjøring av dem begge for å få et rimelig klart innhold i selve syntesebegrepet. Når idrett som fenomen skal defineres, møter en flere problemer. At vi her i Norden ofte bruker betegnelser som "sport", "idrett" og "kroppsøving" noe om hverandre, forteller at språket kan være en årsak til dette. Når Slusher (1967, s. 45) sier han er sikker på at "no formulation could encompass the many divergent activities commonly located within the province of sport", viser det at mangfoldet av aktiviteter kan være en annen. Problemer til tross har flere forskere forsøkt å definere og avgrense idretten som fenomen på et teoretisk grunnlag. Etter en gjennomgang av et større antall slike har jeg selv definert idrett som fysisk aktivitet med en utforming som har bakgrunn i regler fra idrettsorganisasjonene - eller avledninger av disse, og som har utvikling av kroppslig prestasjons-kompetanse samt vedlikehold eller utvikling av fysisk, psykisk og sosial helse som mål. Selv om virksomhet både med og uten et konkurransemoment, samt med og uten standardiserte regler faller innenfor rammen av denne definisjonen, kan begrepsinnholdet likevel virke noe snevert i forhold til de mange virksomheter som den idrettspedagogiske forskningen har enga-sjert seg i. Når en spør om hva som menes med begrepet pedagogikk, kan det i utgangspunktet være relevant å peke på at dette begrepet ofte blir definert meget åpent som oppdragelseslære og/eller oppdragelseskunst (Bødtker, 1947; Gundem, 1987), og at det i forbindelse med oppdragelse bør legges vekt på forebygging og behandling av oppvekstproblemer. Mer nyansert blir begrepet omtalt som en vitenskap med et deskriptivt og et normativt aspekt (Hansen, Thomsen & Varming, 1984). Til det deskriptive hører oppdragelsens historie, oppdragelsens sosiologi og komparativ pedagogikk. Til det normative hører filosofiske emner med henblikk på oppdragelsens mål, samt psykologiske emner og eksperi-mentell pedagogikk med henblikk på oppdragelsens midler. Siden didaktikk ikke blir listet opp i denne sammenheng, er det naturlig å spørre om hvor den hører til? Mens flere av de andre delområdene blir omtalt som pedagogiske hjelpedisipliner, hevder Gundem (1983) at didaktikken befinner seg i sentrum av den pedagogiske vitenskap, og at det er den som gir de andre disiplinene deres pedagogiske legitimitet. Det er med utgangspunkt i idrettsbegrepet og "moderbegrepet" pedago-gikk at jeg etter dette finner det naturlig å definere idrettspedagogikk som en vitenskap om oppdragelse og undervisning på det idretts-kroppslige området med en rekke hjelpedisipliner som har betydning i ulike perspektiver. Vi skal med en gang merke oss at dette er en meget vid definisjon, og at den trolig kan oppleves for vid i enkelte fagmiljøer. Ifølge denne definisjonen skal vi umiddelbart merke oss at innholdet i begrepet idrettspedagogikk er langt mer omfattende enn innholdet i begreper som idrettsdidaktikk og idrettsmetodikk. Ellers viser uttrykket "det idretts-kroppslige området" at jeg i begrepet idrettspedagogikk blant annet inkluderer de idretts-kroppslige aktivitetene, og det synes å foreligge to gode grunner til det. For det første er det disse aktivitetene som utgjør substansen i den praktisk-pedagogiske virksom-heten på området. For det andre ligger det som regel implisitt i forskningen på disse aktivtetene at den er rettet mot en eller annen form for presta-sjonsforbedring. Det er ellers i skjæringspunktet mellom praksisfeltet og teorifeltet at idrettsdidaktikken har sin tilhørighet. På dette delområdet vil det være relevant å se og vurdere ulike kroppslige aktiviteter samt metoder og arbeidsmåter ved idrettslig virksomhet i relasjon til aktuelle ramme-betingelser, aktørforutsetninger samt intensjoner og mål med virksom-heten. Rekken av andre mulige delområder i idrettspedagogikken vil jeg i denne forelesning begrense til idrettspsykologi, idrettssosiologi og idrettshistorie. Mens idrettspsykologien er opptatt av psykiske forhold hos aktørene i forbindelse med idrettslig utfoldelse og fysisk aktivitet, er idretts-sosiologien orientert mot samfunnsmessige forhold ved denne virksom-heten. Idrettshistorien kan ellers sies å være opptatt av å beskrive utvikling og forandring på det idrettslige området over tid. Når jeg har oppholdt meg så lenge ved begrepet idrettspedagogikk - og de forskjellige delomådene, kan det begrunnes med at jeg om litt vil gjøre bruk av disse delområdene i en kartlegging og kategorisering av de ulike emne- eller problemområder som har vært gjenstand for forskning. En slik kartlegging og kategorisering synes nødvendig for å kunne foreta en mer helhetlig vurdering av de aktuelle problemstillinger og metoder. 1.2. En klargjøring av begrepet forskning Hva menes det så med begrepet forskning? Generelt sett er forskning å oppfatte som kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap. I forbindelse med en vurdering av aktuelle problemstillinger og metodebruk kan det ellers være på sin plass å minne om at det er vanlig å skille mellom grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid. Mens grunnforskning er å oppfatte som en teoretisk eller eksperimentell virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap, er anvendt forskning en virksomhet som primært er rettet mot bestemte mål eller anvendelser (St.meld., 1988). Ellers kan det fra tid til annen være vanskelig å skille mellom den siste typen av forskning og utviklingsarbeid. Dette er definert som systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring for å utvikle nye prosesser, produkter og tjenester (ibid.). Etter dette bør "idrettspedagogisk forskning" primært være å oppfatte som grunnforskning og anvendt forskning på det idrettspedagogiske fagfelt - selv om det kan være vanskelig å sette grenser i forhold til annen virksomhet. Siden temaet for forelesningen er meget omfattende, har jeg - som allerede nevnt - vært tvunget til å foreta visse avgrensninger. I forbindelse med begrepene "nordisk" og "nyere" dreier det seg om avgrensninger av aktuell forskning både i et populasjons-perspektiv, et nivå-perspektiv og et tids-perspektiv. Angående begrepene "problemstillinger" og "metodebruk" vil jeg komme tilbake til nødvendige presiseringer noe senere. 1.3.1. Populasjons-perspektivet For å kunne presentere synspunkter og vurderinger som er mest mulig representative for den idrettspedagogiske forskning i Norden, hadde jeg ønsket å kunne presentere et utvalg av relevante data fra alle universitet og vitenskaplige høgskoler i Norge, Sverige, Danmark og Finnland der det drives idrettspedagogisk forskning.
Dette innebærer at forskningsarbeider fra flere sentrale institusjoner ikke er med i utvalget. I Norge gjelder det arbeider fra bl.a. NTNU i Trondheim og alle de statlige høgskolene. I Sverige gjelder det arbeider fra bl.a. GIH i Stockholm og Högskolan i Ørebro, og i Danmark gjelder det arbeider fra bl.a. Universitetet i Odense. Jeg vil derfor ikke underslå at det foreligger et visst representativitets-problem når jeg nå skal gi et bilde og en vurdering av forskning på det idrettspedagogiske området i Norden. Denne forelesning vil således være basert på et grunnlagsmateriale som er høyst preliminært, og der repre-sentativiteten er høyst usikker. Siden jeg selv har meget lang "fartstid" på det idrettspedagogiske fagfelt, vil jeg ellers gjøre oppmerksom på at også egenerfaringen i noen grad vil bli trukket inn i de aktuelle "vurderingene". For å kunne svare på utfordringene som ligger innebygd i forelesningens tittel - med vekt på forskning, kunne det i et nivå-perspektiv ha vært ønskelig å begrense oppmerksomheten til doktorarbeider og postdok-arbeider, hovedfagsarbeider og paralleller til dette i de nordiske land. I denne sammenheng ville hovedfagsarbeidene ha utgjort det største tilfanget. I momenter til en forskningsstrategi fra Det norske Universitetsråd skal vi merke oss at hovedfagsutdanningen og hovedfagsarbeidene blir tillagt betydelig vekt. Angående hovedfagsarbeider - og deres paralleller - er det ellers rimelig å forvente at disse gjenspeiler og er representative for de nordiske lands forskningsmiljøer m.h.t. problemstillinger og metoder som har vært og er fokusert. Det dreier seg dessuten om forhold som trolig kan ha en viss kontinuitet over tid. Angående de norske og finske arbeidene har den nevnte nivå-avgrensning også funnet sted, og norske doktorgradsarbeider har fått en noe større oppmerksomhet enn de øvrige arbeidene. I forbindelse med de svenske og danske arbeidene har det vært vanskeligere å få til en tilsvarende avgrensning
Forøvrig er idrettsforskning i sin allminnelighet å oppfatte som en ung forskningsgren - både her i Norden og andre steder. Det samme synes i enda sterkere grad å gjelde den pedagogiske del av denne forskningen. Når det i tittelen på forelesningen er snakk om "nyere" forskning, har jeg avgrenset tidsperspektivet til å gjelde de siste 10 år.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] 2. En kartlegging av aktuelle problemområder Som allerede antydet (jfr. s. 143), er det med utgangspunkt i de ulike del-områdene av begrepet idrettspedagogikk at jeg har foretatt en kartlegging og kategorisering av de aktuelle arbeider - med tilhørende problem-stillinger og metoder. Heller ikke dette har vært helt uproblematisk. Det er således mange av de registrerte arbeider som kan sies å befinne seg i et grenseland mellom to eller flere av kategoriene. Det kan også stilles spørsmål ved flere av arbeidene om de faller innenfor eller utenfor de aktuelle vitenskapsfag som hjelpedisipliner til idrettspedagogikken eller som selvstendige fag-områder. 2.1. Aktivitets-sentrerte problemområder I den aktivitets-orienterte kategorien har jeg funnet i alt 22 arbeider med tilhørende problemstillinger og metoder. Av disse er 17 norske, 4 danske og 1 er finsk. Av de registrerte arbeider er 9 sentrert om ballspill, 8 om friidrett og 5 om andre aktiviteter - nemlig langrenn, friluftsliv, svømming, brettseiling samt et system av flere ulike aktivteter. Av de 9 ballspill-arbeidene er det 6 som har hatt fotball i fokus. I denne kategorien er det ellers interessant å registrere at det også finnes en doktoravhandling - nemlig en finsk avhandling med tittelen: "Stroking characteristics of front crawl swimming" (Keskinen, 1993). 2.2. Idrettsdidaktiske problemområder I den idretts-didaktiske kategorien har jeg funnet i alt 52 arbeider med tilhørende problemstillinger og metoder. Av disse er 29 norske, 15 finske, 7 danske mens 1 er svensk. I 21 av arbeidene er oppmerksomheten rettet mot en eller annen idrettslig aktivitet som - mer eller mindre tydelig - blir sett i relasjon til ett eller annet mål. Mens 7 av arbeidene er sentrert om friluftsliv, er 5 av dem sentrert om ballspill. Angående mål som har hatt oppmerksomhet, dreier det seg fortrinnsvis om utvikling av prestasjonskompetanse og opplevelses-kvaliteter. I en finsk ishockeystudie dreier det seg også om utvikling av samarbeidskompetanse. I 12 av arbeidene er det metodiske aspekter ved den idrettslige virksom-heten som har stått i fokus. Det har blant annet dreid seg om metodebruk i forbindelse med instruksjon av åpne ferdigheter og om feed-back i prosessen som er rettet mot prestasjonsutvikling. Det har også dreid seg om utprøving av metoder i relasjon til opplevelseskvaliteter og sosiale kvaliteter. I tillegg har det vært forsket på prosjektorganisert undervisning og erfaringslæring. I nær tilknytning til dette har det også vært forsket på prosjekter med daglig kroppsøving på timeplanen, prosjekter med tverrfalig undervisning og prosjekter med sosial integrering og tilpasset undervisning. Det samme gjelder skolens aktivitetsdager og samarbeid mellom skole og lag i lokal-samfunnet. I denne del av kategorien som er sentrert om metode og tilrettelegging, vil jeg også plassere en finsk doktoravhandling: "The role of teaching method in prosocial learning" (Kahila, 1993). - I denne delen vil jeg dessuten plassere min egen avhandling: "Ballspill på lag - utprøving av ulike undervisningsopplegg" (Jacobsen, 1997). I 4 arbeider har oppmerksomheten vært rettet mot noe som kan omtales som rammebetingelser i en målrettet idrettsdidaktisk prosess. I ett arbeid dreier det seg om samarbeidsmuligheter mellom kroppsøvingslærer og skolehelsetjeneste i relasjon til helse som mål, og i et annet om skolen som lokalt kultursenter. I to arbeider dreier det seg om ulike forhold ved instruktør- og treneradferd i relasjon til prestasjonsutvikling som mål. Angående rammebetingelsene for idrettslig virksomhet er det ellers viktig å være opptatt av forutsetningene for en slik virksomhet hos ulike aktør-grupper. I 3 arbeider har oppmerksomhet vært rettet mot fysisk aktivitet som har vært tilpasset barn/elever med spesielle problemer. Det har dreid seg om barn som er muskelsyke, barn med astma og barn med psykisk utviklingshemning.
2.3. Idrettspsykologiske problemområder I den idretts-psykologiske kategorien har jeg funnet i alt 51 arbeider med tilhørende problemstillinger og metoder. Av disse er 21 norske, 21 finske, 6 danske og 3 svenske. I 9 av arbeidene har oppmerksomheten vært rettet mot motivasjon i ulike sammenhenger. Det har dreid seg om motivasjon for fysisk aktivitet generelt og for enkelt-aktiviteter mer spesielt. Ellers har både prestasjons-motivet og mestringsopplevelser vært i fokus for oppmerksomheten - det siste blant astmatiske barn i friluftsliv. Også utbrenthet i trenerrollen har hatt oppmerksomhet. Som motiv-system har trivsel hatt oppmerksomhet - i 2 arbeider. Det har dreid seg om trivsel blant elever i kroppsøvingsfaget, og det har dreid seg om trivsel i rollen som kroppsøvingslærer. I et dansk arbeid har det dreid seg om motsatte forhold - nemlig stress og stressproblematikk. - I en slik sammenheng er det også naturlig å se Hilde Grønningsæters doktor-avhandling fra 1992: "Physical exercise, jobstress and health". 11 av arbeidene har ellers hatt oppmerksomheten sentrert om innstillinger og holdninger. Det dreier seg om både elevers og læreres innstilling til kroppsøving i skolen, og det dreier seg om jenters tanker og innstilling til idrett mer allment. Det har også dreid seg om elevenes innstilling til kroppsøvingslæreren, til fysisk funksjonshemmede og til samundervisning. En viss oppmerksomhet har også vært rettet mot kognitive prosesser under idrettslig virksomhet. Det har her dreid seg om 2 arbeider, og begge har vært knyttet til orienteringsidretten. Selvoppfatningen har vært gjenstand for oppmerksomhet i 6 arbeider. I det ene dreier det seg om forholdet mellom fysiske kompetanse og selvoppfatning hos barn. I de andre dreier det seg om selvoppfatningen hos ungdom og hos kvinnelige aktører - blant annet eliteidrettsutøvere med og uten spiseforstyrrelser.
I denne kategorien vil jeg også ta med den NIH-ansatte Liv Duesunds doktoravhandling fra 1995: "Kroppen i spesialpedagogikken: en teoretisk og empirisk undersøkelse om fysisk aktivitet og selvoppfatning" - selv om dette arbeidet strengt tatt faller utenfor grensene for datautvalget. Også personligheten hos ulike kategorier av idrettsutøvere har vært gjenstand for oppmerksomhet - i 8 arbeider. Det gjelder personlighetstrekk hos barn og hos aktørkategorier som utforkjørere, fallskjermhoppere og toppidrettsutøvere mer allment. Det gjelder også trekk hos idrettsutøvere sammenlignet med ikke-idrettsutøvere. I tillegg har det vært forsket på en psykisk arbeidskravsprofil for håndballspillere, mens trenerrollen har hatt oppmerksomhet i hele 7 studier. 2.4. Idrettssosiologiske problemområder I den idretts-sosiologiske kategorien har jeg funnet i hele 73 arbeider med tilhørende problemstillinger og metoder. Av disse er 35 norske, 19 finske, 12 svenske og 7 danske. Mens 2 arbeider har hatt oppmerksomhet rettet mot de unges rekruttering til og deltakelse i den organiserte idrettsbevegelsen mer generelt, har 2 andre arbeider hatt en slik oppmerksomhet rettet mot de unges sosialisering til spesifikke idretter som friidrett og tennis. Også frafallet fra den organiserte idretten har hatt oppmerksomhet. Mens frafallet blant de unge generelt og frafallet i friidrett spesielt har hatt oppmerksomhet i hvert sitt arbeid, har også frafall fra idretten etterat karriæren som eliteutøver er over, hatt oppmerksomhet. I den idrettssosiologiske kategorien vil jeg også plasere en rekke studier der situasjonen til ulike aktørgrupper - med ulik tilknytning til kropps-øving og idrett - har vært belyst. Det gjelder både ungdomsskoleelever generelt og marginaliserte elever spesielt. Dessuten gjelder det elever med innvandringsbakgrunn samt barn og unge med fysisk eller psykisk funksjonshemning. Situasjonen til jenter i henholdsvis skolens kroppsøving og idrettslaget har også hatt oppmerksomhet. - I denne sammenheng kan det også være relevant å se Jorunn Sundgot-Borgens doktoravhandling fra 1992: "Eating disorders in female elite athletes". Mens arbeidssituasjonen til kroppsøvingslæreren har vært belyst i 3 arbeider, har tilsvarende situasjon for eliteidrettstreneren vært belyst i 2. I en studie er det også foretatt en sammenligning av mannlige og kvinnelige idrettstrenere. Interaksjonene mellom elev og lærer og mellom utøver og trener har også hatt oppmerksomhet. - I denne sammenheng vil jeg ellers nevne Liv Jorunn Kolnes` doktoravhandling fra 1994: "Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten". Det er også forsket på de unges og på kvinners mosjonsvaner. Dessuten er det forsket på forhold ved arbeid og fritid som betingelse for idrettslig deltakelse. Kvinners forutsetninger i mer moden alder for å drive idrett har vært belyst i hele 5 arbeider. Det har dessuten vært forsket på fysisk aktivitet i behandlingen av medikament-avhengige kvinner. I den idrettssosiologiske kategorien vil jeg også plassere en rekke arbeider der ulike organisasjoner har vært i fokus. På skolesektoren gjelder det kroppsøving og idrett i både heldagsskolen, grunnskolen og den videregående skole. Ellers har temaet skole og toppidrett hatt oppmerksomhet i 3 studier, mens kroppsøving og idrett i lærerutdanningen har hatt fokus i 5. På fritidssektoren har idrettsskolen hatt oppmerksomhet i ett arbeid, mens idrettslaget har vært i fokus i 3 - både i en norsk, en svensk og en dansk studie. - Idrettslaget har dessuten vært i sentrum for oppmerksomheten i en finsk doktoravhandling med tittelen: "Sports club in its organizational environment" (Koski, 1994). Idrett og fysisk aktivitet i kommuner har også hatt oppmerksomhet. Angående idrett i lokal-samfunnet vil jeg spesielt trekke fram Mari-Kristin Sisjords doktoravhandling fra 1994: "Idrett og ungdomskultur: Bø-ungdom i tall og tale" Mens idrettens særforbund har vært i fokus i 3 arbeider, har det samme vært tilfelle med Norges Idrettsforbund og forholdet mellom idrett-stat i hvert sitt.
I en idrettssosiologisk sammenheng vil jeg også nevne at ulike arenaer for idrettslig virksomhet har vært gjenstand for oppmerksomhet. Det gjelder blant annet idrettshallen og helsestudio. Også konkurranseidretten som en sentral handlingsarena for barn og ungdom har vært belyst. 2.5. Idrettshistoriske problemområder I den idretts-historiske kategorien har jeg funnet 10 arbeider med til-hørende problemstillinger og metoder. Av disse er 4 norske, 3 svenske, 2 finske og 2 danske.
I både grunnskolen og folkehøgskolen i Norge samt i videregående skole og gymnas i Norden har kroppsøving-idrett vært belyst som fagområde i en historisk sammenheng. Også den svenske idrettstrener-utdanningen har vært belyst på tilsvarende måte. Om idrettens historie finner vi ellers en finsk doktoravhandling: "The time and place of sport" (Sironen, 1995). I denne sammenheng vil jeg også peke på Mati Goksøyrs avhandling fra 1991: "Idrettsliv i borgerskapets by: en historisk undersøkelse av idrettens utvikling og organisering i Bergen på 1800-tallet". I denne kategorien er det også god grunn til å trekke fram Gerd von der Lippes avhandling fra i år: "Endring og motstand mot endring av femini-teter og maskuliniteter i idrett og kroppskultur i Norge 1890-1950 - med sideblikk på Tyskland, Sverige og Danmark: en feministisk analyse av et empirisk materiale". [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 3. En vurdering av problemstillingene I de emne- eller problemområder for idrettspedagogisk forskning i Norden som her er kartlag, ligger det - i min tolkning - innebygd et korrespon-derende sett av problemstillinger, og i den kategorisering som er foretatt, ligger det allerede en god del vurderinger av disse. I fortsettelsen vil jeg foreta en vurdering av settene med problemstillinger også i noe andre perspektiver. For det første synes den refererte kartlegging å vise at den idretts-pedagogiske forskning i Norden spenner over et meget bredt sett av problemstillinger - både totalt og innenfor hver av kategoriene. Angående omfanget av arbeider som disse er knyttet til, kan det i flere sammenhenger også virke som om utviklingen er positiv i forhold til tidligere - både kvantitativt og kvalitativt. Kvantitativt på det idretts-psykologiske-, sosiologiske- og historiske fagområdet, og kvalitativt i form av flere doktoravhandlinger. Med utgangspunkt i den kartlegging som har funnet sted - og ikke minst i utvalget for denne, vil både en kvantitativ og kvalitativ sammenligning av de nordiske land lett kunne bli meningsløs på dette punkt. I likhet med hva som har vært tilfellet også tidligere, bør en likevel kunne fastslå at forskningen på idrettspedagogiske problemstillinger er meget omfattende i Finnland, og at en slik forskning er på sterk frammarsj i Norge. At settene av problemstillinger som er referert fra Sverige og Danmark, har hatt et mindre antall enn i Norge og Finnland, kan skyldes to forhold. Det ene er at den idrettspedagogiske forskning i de to land også har et mindre omfang i realiteten. Det andre er at Gøteborg Universitet og DHL ikke er representative for sine to land på det aktuelle forskningsfeltet. Iallefall for Sveriges vedkommende kan det synes som om den siste tolkningen er den mest gyldige. En rask gjennomgang av årbøkene til Svebis - om "Aktuell beteende-vetenskaplig idrottsforskning" i Sverige der Göran Patriksson er redaktør - tyder på det. Av og til synes settene av problemstillinger å være et resultat av en induktiv tilnærming til problemområdene. Dette synes først og fremst å ha vært tilfelle på det aktivitets-sentrerte området og deler av det idretts-didaktiske. - Her kan min egen avhandling fungere som eksempel. I denne tar jeg utgangspunkt i en aktivitet og ulike utforminger av denne som er mye brukt både i skole og i barneidrett. Ellers kan det ligge et induktivt element i aktualiseringsgrunnlaget for en rekke av studiene. Likevel synes det etterhvert å ha blitt langt vanligere med en deduktiv tilnærming til de aktuelle problemområdene - med tilhørende problemstillinger. Dette synes i første rekke å ha vært tilfelle i den idrettspsykologiske og den idrettssosiologiske kategorien. I en slik tilnærming har det således vært vanlig å ta utgangspunkt i ulike teorier eller modeller som er hentet fra "moderdisiplinene". Mens settene av problemstillinger som det er forsket på i den aktivitets-orienterte kategorier, har et relativt lite antall, synes tendensen å være tiltakende i flere av de andre kategoriene. Iallefall i Norge og kanskje også i Finnland synes tendensen å være klart tiltakende både i den idretts-psykologiske, idrettssosiologiske og idrettshistoriske kategorien. Mens settene av problemstillinger i danske arbeider er sterkest representert i den idrettsdidaktiske kategorien, er tilsvarende sett av svenske arbeider sterkest representert i den idrettssosiologiske. I den idrettspsykologiske kategorien er det problemstillinger relatert til motivasjonspsykologi som har hatt størst oppmerksomhet. Ved siden av problemstillinger som har vært knyttet til enkeltmotiv - og svært ofte prestasjonsmotivet, har det også dreid seg om problemstillinger som har vært knyttet til motivsystem i form av interesser og trivsel, innstillinger og holdninger. Det er også grunn til å merke seg at to av de norske doktor-arbeidene har inneholdt problemstillinger relatert til selvoppfatningen. I den idrettssosiologiske kategorien er det kanskje mest interessant å registrere den forflytning av fokus som har funnet sted. Fra temmelig ensidig å ha vært opptatt av problemstillinger knyttet til idrettslige aktiviteter for barn og unge i skole og lag - isolert eller i en didaktisk-metodisk sammenheng, har problemstillinger i den senere tid blitt koplet til stadig nye aktørgrupper og organisasjoner. I forbindelse med forebygging og/eller behandling av fysiske, psykiske og sosiale helseproblemer er fysisk aktivitet således blitt vurdert som et potensielt virkemiddel på stadig flere av samfunnets virkeområder og problemområder. I kartleggingen av idrettspedagogiske forskningsarbeider har altså settene av problemstillinger vært kategorisert etter ulike del-områder i begrepet idrettspedagogikk. Innenfor hver av disse kategoriene skal vi merke oss at problemstillingene ofte har vært fokusert på aktiviteten, aktøren eller miljøet. Ofte har det også dreid seg om problemstillinger som har rettet oppmerksomheten mot en syntese av to eller tre av disse elementene. Min egen avhandling er også et godt eksempel på dette siste. I denne har jeg vært opptatt av problemstillinger knyttet til ballspill på lag som aktivitetet, i forhold til gutter og jenter, høyt-presterende og lavt-presterende utøvere som aktører og i forhold forskjellige lag- og bane-størrelser som ulike sosiale og fysiske miljøbetingelser. De nevnte hovedelementer er ellers å oppfatte som de sentrale fenomenene i idrettens verden, og tilsammen utgjør de et syntesefelt for idrettspedagogisk forskning. De samme elementene er også å finne i de metateoretiske retningslinjene for virksomheten ved Norges Idrettshøg-skole - og trolig også ved de fleste andre utdannings- og forsknings-institusjoner av tilsvarende art. Innenfor det idrettsdidaktiske fagfelt er elementene også å finne i ulike modeller for system- eller relasjons-tenkning (Jacobsen, 1980; Bjørnsrud, 1995). Angående problemstillinger skal en ellers merke seg at disse - ifølge Hellevik (1992) - kan formuleres på ulike måter. Det kan være som temar, som spørsmål eller som hypoteser. I materialet som her er analysert, synes hovedtendensen å være at de fleste problemstillingene er formulert som spørsmål. Av kartleggingen synes det ellers å framgå at problemstillingene i noen grad har vært knyttet til grunnforskning der utviklingen av kunnskap med en viss egenverdi kan sies å ha vært det viktigste. I større grad synes de likevel å ha vært knyttet til anvendt forskning - eller faglig utviklingsarbeid - der kunnskapen har hatt en eller annen form for anvendelse som siktepunkt. En rekke sett av problemstillinger for den idrettspedagogiske forskning i Norden bør således sees i forhold til de mange eksponerte behov hos individet og i samfunnet. Ellers har resultatene av forskningen trolig hatt betydning både i et substansielt, et konseptuelt og et beslutnings-perspektiv. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 4. En vurdering av metodebruken Uttrykket "metodebruk" vil jeg i denne sammenheng begrense til fram-gangsmåten som er valgt ved innsamlingen av data. Det er ellers et elementært krav i all forskning at problemstillingene skal virke styrende på dette valget. I det analyserte materialet er det vanskelig å finne indiksjoner på at dette kravet ikke har blitt tilfredsstilt. En skal likevel ikke se bort fra at begrensninger i forskerens ressurser - i første rekke av økonomisk ressurser - kan ha hatt visse konsekvenser for metodevalget og data-kvaliteten. I den aktivitets-orienterte kategorien - og i deler av den idrettsdidaktiske - har feltstudier med observasjon vært den mest vanlige framgangsmåten. I noen grad har også eksperimentelle metoder vært tatt i bruk, og i den forbindelse har det dreid seg om klassiske eksperiment eller quasi-eksperiment. Mens det første altenativet ble anvendt i den finske doktoravhandlingen: "The role of teaching method in prosocial learning" (Kahila, 1993), har jeg i egen avhandling gjort bruk av det andre (Jacobsen, 1997). I denne har jeg således gjennomført et feltstudium - i form av et quasi-eksperiment - med bruk av både observasjon og intervju. I den idrettspsykologiske kategorien har det vært mest vanlig med en kvantitativ tilnærming og bruk av metoder som i faglitteraturen blir omtalt som survey-metoder. Disse har omfattet bruk av både spørreskjema og survey-intervju - med bruk av ferdige svaralternativer. I denne kategorien finner vi også at en kvalitativ tilnærming til enkelte av problemområdene har vært brukt, og i denne sammenheng har det vært mest vanlig å gjøre bruk av dybdeintervju. Her skal vi legge merke til at både Ommundsen (1992) og Duesund (1995) har gjort bruk av både spørreskjema og kvalitativt intervju i sine arbeider. Mens begge har operert med lukkede svaralternativer i spørreskjemaet i forhold til et større antall respondenter, har de operert med åpne svaralternativer under intervjuet av et mye mindre antall. Også i den idrettssosiologiske kategorien har det vært vanlig å gjøre bruk av både kvantitative og kvalitative metoder. - Dette kommer også til uttrykk i de norske doktoravhandlingene. Mens Sundgot -Borgen (1992) har gjort bruk av spørreskjema og et semistrukturert intervju i sin undersøkelse, har Sisjord (1994) gjort bruk av spørreskjema og kvalitativt intervju i sin. Kolnes har basert sin studie på kvalitativt intervju alene. I den idrettssosiologiske kategorien skal vi ellers merke oss at det også har vært utført studier basert på intervensjon og aksjonsforskning i praksisfeltet - henholdsvis med en korttidsrettet eller en langtidsrettet prosjektperiode. I begge tilfelle har aktørgrupper og/eller organisasjoner som blitt undersøkt før og etter en intervensjon eller aksjon. På denne måten har en ønsket å kartlegge evt. endringer i adferdsmønstre, oppfat-ninger og holdninger som følge av intervensjonen eller aksjonen. I den idrettshistoriske kategorien er det kildestudier med bruk av den hermeneutiske metode som har hatt en sentral og naturlig plass. Angående det siste dreier det seg om tolkning av tekst og tegn som det sentrale element. - Denne framgangsmåten kommer ellers klart til uttrykk både i den finske doktoravhandlingen og von der Lippes (1997) avhandling.
I rekken av studier i den idrettspsykologiske og den idrettssosiologiske kategori finnes det både tverrsnittsstudier og lengdesnittsstudier. I denne sammenheng har tverrsnittsstudier vært langt de vanligste. At dette kan ha uheldige virkninger i enkelte sammenhenger, blir tydelig demonstrert i studier på ett av de sosiologiske problemområdene som har hatt relativt mye oppmerksomhet i flere perioder - nemlig frafallet av barn og unge fra den organiserte idrett. Mens det i flere tverrsnittstudier er registrert et relativt stort frafall fra denne del av idretten i ungdomsalderen, viser Patriksson i en lengdesnittsstudie at en skal være varsom med å tolke et slikt frafall fra idretten som noe permanent (Patriksson, l987). Det er således registrert at frafall på ett tidspunkt kan bli fulgt opp med resosialisering til idretten på et annet. Også skiftet av idrett kan skape vansker i denne sammenheng. For alle de refererte metoder gjelder ellers de vitenskaplige metode-reglene om reliabilitet og validitet, representativitet og generaliserings-mulighet. I mange studier synes disse reglene å være fulgt. Av og til kan nok reliabiliteten og validiteten ha vært gjenstand for noe mangelfull oppmerksomhet. Av og til kan en også stille spørsmål ved representa-tiviteten og generaliseringsmulighetene. Ellers har jeg allerede pekt på at det i løpet av den siste 10-års perioden har skjedd en forflytning m.h.t. settet av problemstillinger som har vært i fokus for oppmerksomheten. I pakt med dette har det også skjedd en forflytning i metodebruk - fra feltstudier med hovedvekt på observasjon til surveystudier med hovedvekt på spørreskjema og intervju. Forflytningen i settet av problemstillinger har således ført til en forflytning i metoder - metoder som har en naturlig tilhørighet i de aktuelle "moderdisiplinene". [ Innhold ] [ Toppen av siden ] Som allerede nevnt, finnes det i det innsamlede materialet relativt få sett av aktivitets-orienterte problemstillinger. Dette vil kunne forklares på to måter. En forklaring kan være at de utvalgte kilder opererer med et innhold i begrepet idrettspedagogikk der de idrettslige aktivitetene ikke har plass. En annen forklaring kan være at mye av fokus i den idrettspedagogiske forskning er forflyttet til de mer tradisjonelle vitenskapsfagene - og at problemstillinger og metoder er avledet fra disse. At dette ikke har vært helt problemfritt her i landet, framgår av resultatene i en miljøundersøkelse ved Norges Idrettshøgskole (Kjørmo, 1992). Av denne framgår at det på dette punkt har eksistert en viss konflikt mellom forskjellige stillings-kategorier ved høgskolen - mellom dem som har vært opptatt av den aktivitets-orienterte relevans av forskning og utviklings-arbeid, og dem som har vært opptatt av tradisjonell vitenskaplighet i den faglige virksomheten. Det synes rimelig å regne med at en slik konflikt på ingen måte har vært enestående for NIH. At det på høsten i 1996 ble besluttet å etablere et nordisk nettverk i idrettsmetodisk forskning (NNIF), kan kanskje tolkes som et symptom på at denne konflikten har vært relativt allmenn i de nordiske land, og at en mobilisering og samling av krefter på dette området har vært ønskelig. I betenkningen som ligger til grunn for dette nettverket, framgår det ellers at en idrettsmetodisk forskning skal omfatte: "allt som sker på golvet, på planen, på banan, i bassängen --- när idrott lärs ut, tränas eller utövas" (NNIF, 1997, s. 1). Det heter videre at all idrettsmetodisk forskning skal ta utgangspunkt i en eller flere idretters praksis. Ett av formålene med nettverket skal ellers være: "å befrämja att idrottsmetodisk forskning får acceptans och rimligt meritvärde" (ibid.). [ Innhold ] [ Toppen av siden ] Avslutningsvis vil jeg bare understreke at forskning på den idretts-pedagogiske forskning som har funnet og finner sted i Norden, representerer et område som bør ha krav på interesse og oppmerksomhet også i tiden framover. I bestrebelsene med å utvikle ikke bare nasjonale, men også nordiske og andre internasjonale nettverk på området, synes dette å være viktig.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] Bjørnsrud, H. (1995): Læreplanutvikling og lærersamarbeid, Oslo: Universitetsforlaget. Bødtker, K. E. (1947): Norsk Riksmålsordbok, Oslo: Aschehoug. Duesund, L. (1995): Kroppen i spesialpedagogikken: en teoretisk og empirisk under-søkelse om fysisk aktivitet og selvoppfatning, Oslo: Universitetet i Oslo. Goksøyr, M. (1991): Idrettsliv i borgerskapets by: en historisk undersøkelse av idrettens utvikling og organisering i Bergen på 1800-tallet, Oslo: Norges Idrettshøgskole. Grønningsæter, H. (1992: Physical exercise, jobstress and health, Oslo: Norges Idretts-høgskole. Gundem, B. B. (1987): Skolens oppgave og innhold, Oslo: Universitetsforlaget. Hansen, M. Thomsen, P. & Varming, O. (1985): Pedagogisk-psykologisk ordbok, Oslo: Kunnskaps-forlaget. Hellevik, O. (1991): Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, Oslo: Universitets-forlaget. Jacobsen, E. B. (1980): Didaktikk - undervisningens HVA-HVORDAN-HVORFOR, Oslo, Universitetsforlaget Jacobsen, E. B. (1997): Ballspill på lag - utprøving av ulike undervisningsopplegg, Oslo: Universitetet i Oslo. Kahila, S. (1993): The role of teaching method in prosocial learning", Jyväskylä: University of Jyväskylä. Keskinen, K. L. (1993): Stroking characteristics of front crawl swimming, Jyväskylä: University of Jyväskylä. Kjørmo, O. )1992): Arbeidsmiljøet ved Norges Idrettshøgskole, Oslo: NIH. Kolnes, L. J. (1994): Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten , Norges Idrettshøgskole. Koski, P. (1994): Sports club in its organizational environment, Jyväskylä: University of Jyväskylä. NNIF (1997): Riktlinjer för Nordisk nettverk i idrottsmetodisk forskning, Lund: Lund Universitet. Ommundsen, Y. (1992): Self evaluation, affect and dropout in the soccer domain: a prospective study of young Norwegian players, Oslo: Norges Idrettshøgskole. Patriksson, G. (l987): Theoretical and Empirical Analyses of drop-outs from youth sports in Sweden, Mølndal: Gøteborg Universitet. Sironen, E. (1995): The time and place of sport, Jyväskylä: University of Jyväskylä. Sisjord, M-K. (1994): Idrett og ungdomskultur: Bø-ungdom i tall og tale, Oslo: Norges Idrettshøgskole. Slusher , H. S. (1967): Man, sport and existence, Philadelphia: Lea Febiger. St.meld. nr. 28 (1988:20): Om forskning. Sundgot-Borgen, J. (1992): Eating disorders in female elite athletes, Oslo: Norges Idrettshøgskole. von der Lippe, G.: Endring og motstand mot endring av feminiteter og maskuliniteter i idrett og kroppskultur i Norge 1890-1950 - med sideblikk på Tyskland, Sverige og Danmark: en feministisk analyse av et empirisk materiale , Oslo: Norges Idrettshøgskole. Tillegg - prosjekt-oversikter fra: Danmarks Højskole for Legemsøvelser
|
|
|
|
|
|
|