HVE
innhold forrige neste
Einar Berggraf Jacobsen:
Momenter til didaktiske overveielser i kroppsøving og barneidrett :
en artikkelsamling
Copyright © 1997 Forfatteren/
Høgskolen i Vestfold

 

Effekten av ulike ballspillutforminger i et gruppedynamisk og didaktisk perspektiv


[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1. Problemområdet.

1.1. Beskrivelse.

Idrettslig virksomhet - såvel i skolen som på fritiden - er preget av et stort mangfold, og i den forbindelse synes de unges deltakelse i ballspill å være spesielt stor. I særlig grad gjelder dette virksomhet som kan samles under betegnelsen ballspill på lag (Grue, l985; NIF, l995; Carlsten & Engstrøm, l988; Schelin, l989; Zarbatany, Hartmann & Rankin, l990).

I ballspill på lag er det innebygd et sosialt samspill - dvs. at det er innebygd en gjensidig påvirkning og en direkte kontakt mellom aktørene (Sletta, l985; Fuglestad, l993). Selv om denne typen av spill er mye utbredt, er det stor mangel på studier der de er satt inn i en sosialpsyko-logisk og gruppedynamisk sammenheng (Brawley, l989; Carron, l990).

Ved ballspill på lag synes det ellers å eksistere et avhengighetsforhold mellom lagstørrelsen og banestørrelsen, og innenfor den sosial-psykologiske del av idrettsforskningen er det spesielt vanskelig å finne studier der det er tatt hensyn til dette forholdet. De få studier som er gjennomført, har dessuten vært sentrert om ballspill på elitenivå.

Når lag- og banestørrelsen har hatt liten eller ingen forskningsmessig oppmerksomhet, kan forklaringen ligge i den sterke styring og store gjennomslagskraft som de standardiserte reglene har hatt på området (Carron, l990; Hanrahan & Gallois, l993) - eller som Carron (l990, s. 300) sier:

      "one possible reason for the relative lack of research might be that the practical applications seem limited - the rules of sport explicitly limit team size".

Carron har trolig rett så lenge det dreier seg om en organisert og konkurranseorientert ballspillvirksomhet på fritiden der det er behov for standardiserte regler. På den annen side synes han å se bort fra nødvendigheten av å kunne utforme ballspill for de unge etter tilpassede regler der det tas hensyn til de eksisterende rammebetingelser i skole og i idrettslag.

At forskning på lag- og banestørrelsen har vært mangelfull innebærer at det heller ikke har vært forsket på effekten av forskjellige utforminger av virksomheten i forhold til intensjoner med den i skole og barneidrett. Forskningen har således vært mangelfull både i et gruppedynamisk og didaktisk perspektiv.

1.2. Avgrensning og problemstillinger.

Virksomhet som er knyttet til ballspill på lag, består ofte av mer eller mindre individuell og isolert trening på ulike elementer som deretter settes sammen til et helhetlig spill. I denne artikkel, er jeg opptatt av en motsatt vinklingen.

Med spillsituasjoner og et kontekstualisert syn på læring som utgangs-punkt (Havnes, l997), er jeg opptatt av hva de unge får ut av ulike undervisningsopplegg - med ulik lag- og banestørrelse, når oppmerk-somheten er rettet mot prosess-variabler som øving med ballen, forflytning av kroppen samt opplevelse av sosial deltakelse.

Det finnes signaler som klart viser at en slik prosess-orientering har vært forsømt innenfor den sosialpsykologiske del av idrettsforskningen (Widmeyer, l990; Hanin, l992). At de nevnte prosess-variabler er å anse som svært sentrale i en praktisk-pedagogisk eller didaktisk orientert virksomhet, vil jeg utdype i den avsluttende diskusjonsdelen.

Som utgangspunkt for en empirisk undersøkelse har jeg derfor formulert følgende problemstillinger:

  1. Hvilken effekt kan påvises - som en funksjon av ballspillopplegg med ulik lag- og banestørrelse - når det gjelder øvings-mengde for en samlet gruppe av utøvere?

  2. Hvilken effekt kan påvises - som en funksjon av ballspillopplegg med ulik lag- og banestørrelse - når det gjelder forflytnings-mengde for en samlet gruppe av utøvere?

  3. Hvilken effekt kan påvises - som en funksjon av ballspillopplegg med ulik lag- og banestørrelse - når det gjelder delaktighets- opplevelse for en samlet gruppe av utøvere?

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

2. Referanseramme.

2.1. Teori og empiri om gruppestørrelse.

En teori om forholdet mellom gruppestørrelse, gruppeprodukt og gruppe-prosess er utformet av Ivan Steiner (l972). Etterhvert som gruppe-størrelsen tiltar, er ett av utsagnene i denne at en gruppes potensiale vil øke inntil et visst nivå er nådd. En fortsatt økning i gruppestørrelsen etter dette vil finne sted uten at den har noen positiv effekt i forhold til gruppeproduktet.

Om en økning i gruppestørrelsen skal ha en gunstig virkning på gruppe-produktet, vil likevel være avhengig av virksomhetens art. Ved "additive tasks" der gruppeproduktet vil være summen av gruppemedlemmenes bidrag, og ved "disjunktiv tasks" der gruppeproduktet er identisk med det mest kompetente bidraget, vil en økning i gruppestørrelsen som regel være fordelaktig. Ved "conjunctive tasks" der gruppeproduktet blir bestemt av den minst kompetente bidragsyteren, synes derimot mindre grupper å være fordelaktige (Steiner, l972; Brawley, Landers & Landers, l98l; Carron, l990).

Mens den potensielle produktiviteten vil kunne tilta når gruppestørrelsen øker, vil, ifølge Steiner (l972), også hindringsprosessene være tiltakende under de samme omstendighetene. Gruppeprosessene og den enkeltes reelle bidrag til gruppeproduktet vil således være avtakende i en slik sammenheng. Denne del av teorien kan uttrykkes i følgende formel:

Reelle bidrag = potensielle bidrag - hindringsprosesser.

"Reelle bidrag" står for hvert av gruppemedlemmenes anstrengelse og involvering i den praktiske situasjonen. "Potensielle bidrag" står for den optimale anstrengelse hos og synkroniserte interaksjon mellom gruppe-medlemmene. Som det framgår av formelen, vil den reelle involveringen være mindre enn den potensielle p.g.a. hindringsprosesser som vil være tilstede. Ifølge Steiner, dreier det seg om to kategorier av prosesser som vil være tiltakende når gruppestørrelsen øker - nemlig fall i koordinasjon og fall i motivasjon (ibid.).

I forbindelse med koordinasjonsfall som hindringsprosess i smågruppen, skiller Steiner mellom det som skjer ved "unitary" eller samtidige oppgaver der alle utøverne gjør det samme, f.eks. ved roing og tautrekking, og "divisible" eller delte oppgaver der utøverne møter forskjellige utfordringer til samme tid, f.eks. ved ballspill på lag. Mens Steiner hevder at koordinasjonsfallet vil være størst ved den siste typen av utfordringer (ibid.), hevder Carron (l990) at mulighetene for å utvikle sterke sosiale relasjoner vil avta etterhvert som gruppen blir større.

Selv om koordinasjonsfall som hindringsprosess er viktig, synes det å være flere forskere som har vært opptatt av fallet i motivasjon (Latane et al., l979; Harkins, l987; Harkins & Szymanski, l987). Motivasjonsfall ved gruppevirksomhet og en tiltakende gruppestørrelse finner en i faglittera-turen omtalt som "Social Loafing" (Hardy, l990; Carron, l990; Hanrahan & Gallois, l993). Mer presist dreier det seg om en redusert anstrengelse av den enkelte når han/hun er i samarbeid med partnere (Latane et al., l979). I norsk oversettelse vil dette kunne omtales som "sosial loffing" eller "sosial snylting" blant gruppemedlemmene.

I faglitteraturen finnes det ellers flere mulige forklaringer på dette fenomenet. "Sosial trykk-hypotese" utgjør den ene. Ifølge denne hypo-tesen vil det ytre press, f.eks. fra en lærer eller trener, bli fordelt på flere etterhvert som gruppestørrelsen øker. På denne måten vil trykket på den enkelte avta (Latane et al., l979). "Minimaliserings-hypotesen" utgjør en annen. Denne går ut på at utøvere til enhver tid vil gjøre bruk av så lite energi som mulig, og i grupper vil de ha anledning til å spare på kreftene uten å virke late (Harkins, Latane & Williams, l980). "Rettferdighets-hypotesen" er en tredje. Siden medlemmene i grupper forventer at deres partnere snylter, vil de selv redusere sine anstrengelser for å opprettholde likhet eller rettferdighet i anstrengelsesnivå (Jackson & Harkins, l985). "Involverings-hypotesen" representerer en fjerde. Denne går ut på at utøvere vil snylte under oppgaver som ikke har mening for dem (Brickner, Harkins & Ostrom, l986).

Med bakgrunn i teori om grupper og gruppestørrelse er det således mulig å peke på forhold som taler for at en begrenset gruppestørrelse vil være fordelaktig ved pedagogisk virksomhet. Med bakgrunn i Vygotskys teori om egosentrisitet (l962) synes også alder å forsterke dette forholdet. Når den sosiale situasjon blir gjort mer kompleks, har han således registrert at hyppigheten av egosentrisk handlinger blant barn er tiltakende. At ego-sentrisiteten er situasjonsbetinget, er - etter hans mening - årsaken til at også eldre barn og voksne vil kunne uttrykke seg og handle egosentrisk i gitte situasjoner.

Vil den empiriske forskningen som har funnet sted, kunne bekrefte at en begrenset gruppestørrelse vil være fordelaktig? - I forbindelse med kroppslig virksomhet er det interessant å registrere at Ringelmann alle-rede på l880-tallet gjennomførte eksperimenter med "unitary" oppgaver og tautrekking som støtter opp under Steiners teori. Han fant at den gjennomsnittlige trekkraft hos forsøkspersonene var 85,3 kg ved individuell virksomhet, og at den sank til 65,0 kg og 61,4 kg ved bruk av henholdsvis 7 manns- og 14 manns-grupper (ref. i Kravitz & Martin, l986).

I en replikasjon av Ringelmanns studie har Ingham, Levinger, Graves og Pechham (l974) funnet den samme hovedtendensen. Om trekkraften ble satt til 100% for den enkelte ved individuelt arbeid, sank den til 91% ved parvis arbeid og til 82% ved 3 manns-grupper. En videre økning i gruppe-størrelsen ledet til en fortsatt reduksjon i trekkraften hos den enkelte. Det er ellers verdt å merke seg formen på denne reduksjonen. Mens den var kurvelineær hos Ringelmann, var den lineær hos Ingham og hans part-nere.

Mens Ringelmann og Ingham eksperimenterte med grupper på "unitary" oppgaver under ikke-idrettslig virksomhet, har Kretschmer (l974) gjennom-ført en studie av barn og unge på "divisible" oppgaver innenfor gymnastikk og turn. Når størst mulig øvings-mengde utgjorde et mål ved virksomheten, fant han at grupper på tre var de mest hensiktsmessige. Ellers finnes det flere nyere studier av idrettsgruppen som indikerer at den er spesielt utsatt for "sosial loafing" ved en tiltakende gruppestørrelse (Huddleston, Doody & Ruder, l985; Hardy & Latané, l988; Hardy, l989; Williams, Nida, Baca & Latané, l989).

At Steiners synspunkter har gyldighet ved intellektuell virksomhet, er det også studier som viser. Når Bales og Borgatta (l965) sammenlignet verbal kommunikasjon i grupper med forskjellig størrelse, fant de at innleggene fra hvert av medlemmene sank proposjonalt med at gruppen ble større. Ellers har Goldman, McGlynn og Toledo (l967) sammenlignet kvaliteten på problemløsende virksomhet ved gruppearbeid i henholdsvis 3 manns- og 5 manns-grupper, og resultater fra denne undersøkelsen viste at 3 manns-gruppen var den mest fordelaktige.

Steiners synspunkter synes i en viss grad å ha gyldighet også i forbindelse med psykososial stimulering av de unge. Hare (l952) har således sammenlignet gruppemedlemmers opplevelse av "å bety noe" og "å være med" i grupper med henholdsvis tolv og fem medlemmer, og resultatene av undersøkelsen viste at medlemmene i de mindre gruppene hadde en sterkere følelse av å være av betydning for gruppen enn medlemmene i de større. Når Sato (l988) sammenlignet opplevelsen av trygghet på grupper med henholdsvis sju og tre medlemmer, fant han en lignende tendens.

Brawley, Carron og Widmeyer (l990) har ellers undersøkt lag-størrelsens betydning for utvikling av samhold i idrettsgruppen. I en studie av volleyball på 3 manns-, 6 manns- og 12 manns-lag forteller resultatet at samholdet avtok etterhvert som lagstørrelsen tiltok. Også gleden ved virksomheten avtok ved en tiltakende lagstørrelse. De som hadde minst glede av spillet, var de som følte at de hadde liten innflytelse og ansvar. På den annen side tiltok kommunikasjonsproblemene og konfliktene i laget når lagstørrelsen økte (Carron, l990).

2.2. Utfordringen.

Når målet ved didaktisk orientert virksomhet er å få til en positiv faglig og/eller psykososial stimulering av deltakerne gjennom problemløsnings-, drøftings- eller øvingsoppgaver i grupper, syens en - med bakgrunn i den nevnte teori og empiri - å kunne slutte at undervisningsopplegg med bruk av svært små grupper er fordelaktig. Det vil være tilfelle for den enkelte utøver og med dette også summen av utøvere i en klasse eller annen storgruppe.

Ved problemløsningsoppgaver som er knyttet til ballspill på lag, nemlig å score mål på motstander samt hindre denne i å gjøre det samme, synes dette også å kunne innebære at sentrale prosesser som øvings- og forflytnings-mengde samt grad av delaktighets-opplevelse vil ha et optimal nivå ved en slik praksis. Om den foreliggende teori og empiri er gyldig ved ballspill på lag, er likevel usikkert. Det er således vanskelig å finne studier som kan bekrefte teorien ved en slik virksomhet.

Ett forhold ved de refererte studier som har gjort det vanskelig, er at de ikke har omfattet virksomhet med et konkurransemoment mellom egen-gruppe og fremmedgruppe. Et annet forhold som det heller ikke er tatt tak i, er at kommunikasjon ved ballspill på lag - både verbal og nonverbal - vil være betinget av såvel utøvernes antall som arealets størrelse (Hanin, l992). En skal også ha i mente den variasjon i redusert trekkraft pr. individ som er kommet til uttrykk i studier med en tiltakende gruppestørrelse på "unitary" oppgaver. - I sum er dette momenter som aktualiserer og legitimerer de oppstilte problemstillingene (jfr. s. 3).

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

3. Metode.

Den empiriske undersøkelsen la jeg opp som et felteksperiment knyttet til fotball. Ved utformingen av eksperimentet tok jeg utgangspunkt i tre alternative undervisningsopplegg som lærere og andre ledere vil kunne bruke når de i praktisk-pedagogiske situasjoner står overfor en større gruppe av barn og unge med et begrenset areal til disposisjon.

Fig.1: Tre alternative undervisningsopplegg ved ballspill på lag.
Figur 1 forteller at opplegg I inneholdt en bane på størrelse med en normal fotballbane og utøvere fordelt på to lag. Opplegg II gjorde bruk av to mindre baner på det samme arealet og utøvere som var fordelt på fire lag. Opplegg III forutsatte en deling av arealet i fire enda mindre baner og en fordeling av utøverne på åtte lag. Lagstørrelsen ved de tre oppleggene besto av henholdsvis tolv, seks og tre utøvere, og i alle tre oppleggene ble det spilt uten målmann.

Forsøkspersonene bestod av i alt 120 elever fra en ungdomsskole, og de var mellom 13 og 15 år gamle. I samsvar med det som er vanlig på ungdomsskoletrinnet, var 13 åringene å finne på 7. klassetrinn, mens 14 og 15 åringene var å finne på henholdsvis 8. og 9. trinn.

Data om øvings-mengde - i form av ballkontakter - ble samlet gjennom observasjon i 5 min. Data om forflytnings-mengde - i form av skritt - ble samlet inn gjennom observasjon i nye 5 min. Data om delaktighets-opplevelsen ble samlet inn gjennom intervju - i form av spørsmål og svar på en Likert-skala - etter endt spillesituasjon. Det var grunnfagsstudenter i kroppsøving/idrett ved Høgskolen i Vestfold som fungerte som kombinerte observatører og intervjuere under datainnsamlingen.

I en årsak/virknings-sammenheng representerte ballspilloppleggene og forsøkspersonene de uavhengige og mest sentrale variablene i under-søkelsen. Undervisningsoppleggenes rekkefølge, klasse og klassetrinn representerte ellers en trussel mot undersøkelsens indre validitet. Ved å velge et flerfaktorielt analysedesign med repeterte målinger var det likevel mulig å ha kontroll over disse forholdene (Cook & Campbell, l979; Cohen & Cohen, l983).

I forbindelse med ytre validitet er det på et skjønnsmessig grunnlag mulig å peke på en rekke identiske eller nær identiske faktorer i læringsmiljøet ved den aktuelle ungdomsskolen og andre skoler både i inn- og utland. Selv om en skal være forsiktig med å generalisere en undersøkelses resultater til en populasjon som ikke var representert i utvalget, regner jeg med at undersøkelsens resultater bør ha interesse i en vid sammenheng.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

4. Resultater.

4.1. Presentasjon av data knyttet til problemstilling 1.

Fig. 2:
Estimerte middelverdier av øvings-mengden, i form av ballkontakter, for utøverne samlet.

Tabell 1:
Estimerte middelverdier av øvings-mengden, i form av ballkontakter, for utøverne samlet.

                                 | 3 m-lag | 6 m-lag |  12 m-lag  |
+--------------------------------+---------+---------+------------+
| Gj.snittsverdier i storgruppen |  15.050 |   8.493 |   4.850    |
+--------------------------------+---------+---------+------------+

Figur 2 forteller om effekten av tre forskjellige undervisningsopplegg på mengden av teknikk-øving for en samlet gruppe av utøvere, uttrykt i estimerte middel-verdier. For å tydeliggjøre denne effekten har jeg i tabell 1 gjentatt presentasjonen i en mer detaljert form.
I forhold til problemstilling 1 viser figur og tabell at øvings-mengden er tiltakende når undervisningsoppleggene opererer med en lag- og bane-størrelse som er avtakende. Ellers er forandringen i øvings-mengde noe større fra 6 manns- til 3 manns-lag enn fra 12 manns-lag til 6 manns-lag, og begge forandringene er signifikante.

4.2. Presentasjon av data knyttet til problemstilling 2.

Fig. 3:
Estimerte middelverdier av forflytnings-mengde, i form av skritt, for utøvere samlet

Tabell 2:
Estimerte middelverdier av forflytnings-mengden, i form av skritt, for utøverne samlet.

                                 | 3 m-lag | 6 m-lag |  12 m-lag  |
+--------------------------------+---------+---------+------------+
| Gj.snittsverdier i storgruppen |   548.3 |   575.1 |     524.5  |
+--------------------------------+---------+---------+------------+

Figur 3 forteller om effekten av de forskjellige undervisningsoppleggene på mengden av kropps-forflytning for samlet gruppe av utøvere, uttrykt i estimerte middelverdier. For å tydeliggjøre også denne effekten har jeg i tabell 2 gjentatt presentasjonen i en annen form.

I forbindelse med problemstilling 2 gir figur og tabell uttrykk for det som signifikanstestingen impliserer. For utøverne samlet er det således en positiv forandring i forflytnings-mengden fra 12 manns- til 6 manns-lag. Samtidig er det en viss tilbakegang fra 6 manns- til 3 manns-lag.

4.3. Presentasjon av data knyttet til problemstilling 3.


Estimerte middelverdier av delaktighets-opplevelse hos utøverne samlet

Tabell 3:
Estimerte middelverdier av delaktighets-oppplevelse hos en samlet gruppe av utøvere.

                                 | 3 m-lag | 6 m-lag |  12 m-lag  |
+--------------------------------+---------+---------+------------+
| Gj.snittsverdier i storgruppen |   15.02 |   13.15 |     11.63  |
+--------------------------------+---------+---------+------------+

Figur 4 forteller om effekten av de forskjellige undervisningsoppleggene på graden av delaktighets-opplevelse hos en samlet gruppe av utøvere. For å tydeliggjøre også denne effekten har jeg i tabell 3 gjentatt presenta-sjonen i en mer detaljert form.

I forhold til problemstilling 3 viser figur og tabell at graden av delaktighets-opplevelse hos en samlet gruppe av utøvere er tiltakende når undervis-ningsoppleggene opererer med en lag- og banestørrelse som er avtakende - dvs. fra 12 manns-, til 6 manns- og til 3 manns-lag med tilhørende banestørrelser. Det dreier seg her om signifikante forandringer.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

5. Diskusjon.

5.1. Resultatene i et gruppedynamisk perspektiv.

Angående effekt av en varierende lag- og banestørrelse i forhold til mengde på teknikk-øving for en samlet storgruppe av utøvere har altså undersøkelsen vist at de estimerte middelverdiene er tiltakende når undervisningsoppleggene opererer med en størrelse på de to uavhengige variablene som er avtakende. Tendensen som er funnet på det aktuelle aktivitetsområdet i denne undersøkelsen, samsvarer således med funn som er gjort på andre områder i tidligere studier av smågruppen (Ingham, Levinger, Graves & Pechham, l974; Kretschmer, l974; Huddleston, Doody & Ruder, l985; Hardy & Latane, l988; Hardy, l989; Williams, Nida, Baca & Latane, l989).

Med mindre en avtakende lagstørrelse skulle ha ført til en sterkt økende balltransport av en enkelt eller noen få av utøverne, må en kunne si at dette resultatet også er som forventet. Siden resultatene i tidligere studier av "unitary tasks" ved kroppslig aktivitet har vekslet mellom å være lineære og kurvelineære (Ingham et al., l974; Kravitz & Martin, l986), er det mer interessant å konstatere at resultatet på "divisible tasks" ved ballspill-virksomhet - som vist i denne undersøkelsen - er kurvelineær. Det er således viktig å merke seg at forandringen i øvings-mengde fra 6 manns- til 3 manns-lag - med tllhørende banestørrelse - er noe større enn fra 12 manns-lag til 6 manns-lag.

Resultatet samsvarer ellers med Steiners (l972) sosiale involveringsteori om at den enkelte utøvers involvering i gruppeprosessen og reelle bidrag til gruppeproduktet vil være tiltakende når gruppestørrelsen er avtakende. Noe av dette vil trolig kunne forklares med et redusert motivasjonsfall og en mindre grad av "social loafing" blant utøverne ved de nevnte forandringer (ibid.). Det er likevel rimelig å regne med at resultatet i hovedsak skyldes den gradvise reduksjon i tallet på sosiale relasjoner - samt et redusert koordinasjonsfall som følge av dette - ved en avtakende lagstørrelse (Carron, l990).

Når det gjelder effekt av en varierende lag- og banestørrelse i forhold til mengde på kropps-forflytning hos en samlet klasse eller storgruppe av utøvere, har undersøkelsen vist at de estimerte middelverdier er størst ved 6 manns-lag - og tilhørende banestørrelse - og større ved 3 manns- enn ved 12 manns-lag. Med utgangspunkt i tidligere studier av smågruppen vil en kunne hevde at dette resultatet ikke er helt som forventet (Thomas & Fink, l963; Ingham, Levinger, Graves & Pecham, l974; Kravitz & Martin, l986; Napier & Gershenfeld, l987). Resultatet svarer heller ikke til forventninger som tar utgangspunkt i Steiners (l972) sosiale involverings-teori.

Det synes ellers mulig å forklare resultatet med utgangspunkt i motiva-sjonelle forhold. Forklaringer vil således kunne finne sted med bidrag både fra "sosial trykk-hypotese" (Latane et al., l979), "minimaliserings-hypotesen" (Harkins, Latane & Williams, l980) og "rettferdighets-hypotesen" (Jackson & Harkins, l985). De viktigste momentene mener jeg likevel å finne i en kombinasjon av to forhold. Det ene dreier det seg om Brickners, Harkins og Ostroms (l986) "involverings-hypotese" om at utøveres involvering i en aktivitet vil være avhengig av oppgavens mening

for dem. Det andre dreier seg om forhold som endringer i banestørrelsen kan ha forårsaket. Hva innebærer dette mer konkret?

Mens det på 12 manns-lag - og et relativt stort areal - kan virke urealistisk for flere av utøverne å få tak i ballen og være aktivt med i spillet, kan utøverne på 3 manns-lag - og et svært begrenset areal - være mer eller mindre i sentrum av begivenhetene hele tiden uten å måtte foreta de store forflytningene for å få dette til. På 6 manns-lag - og et areal av moderat størrelse - vil utøverne kunne tolke deltakelse og involvering i spillet som mulig dersom de selv viser initiativ til å forflytte seg mer. Når effekten av lagstørrelsen på denne måten er koplet til banestørrelsen og fysiske rammebetingelser, synes resultatet av undersøkelsen å gi et nyttig supplement til tidligere studier av smågrupper.

I forbindelse med effekt av en varierende lag- og banestørrelse i forhold til grad av delaktighets-opplevelse hos en samlet storgruppe, har under-søkelsen vist at de estimerte middelverdier knyttet til en slik opplevelse øker jamnt - fra undervisningsopplegg med 12 manns-lag og tilhørende lagstørrelse til opplegg med 3 manns-lag. Også andre studier av psykososiale variabler ved smågruppevirksomhet kan fortelle om en til-svarende tendens (Hare, l952; Sato, l988; Carron, l990; Brawley, Carron & Widmeyer, l990). Selv om Steiner´s sosiale involveringsteori er sentrert om adferdsmessige forhold, synes resultatet også å være i samsvar med en naturlig avledning av denne.

Ellers framgår det av korrelasjonsberegninger mellom de ulike sett av avhengige variabler, at delaktighets-opplevelse er sterkere korrelert med teknikk-øving enn med kropps-forflytning. Det er på dette punkt at sammenhengen er størst mellom adferdsmessige og opplevelsesmessige forhold - mellom det som objektivt kan observeres av en lærer og det som subjektivt oppleves av en elev.

Tolkning av delaktighets-opplevelse som begrep har ellers fått en avkla-ring gjennom faktoranalyse, og det er støtte for å hevde at begrepet kun inneholder en dimensjon. Ved tolkning av aktuelle ledd innenfor hver av eksperimentbetingelsene, finner en således et konsistent mønster i de ladningene, og istedenfor å se på delaktighets-opplevelse som en emo-sjonell dimensjon, er den å betrakte som en opplevelses- eller kognitiv dimensjon der involvering i virksomheten og inkludering i ballspillaget som sosial enhet utgjør det sentrale aspekt.

Resultatene knyttet til teknikk-øving og delaktighets-opplevelse hos utøverne i en samlet storgruppe samsvarer således med resultatene i tidligere smågruppestudier samt Steiner´s sosiale involveringsteori. Resultatet på kropps-forflytning representerer et avvik i denne sammenheng. På den ene side forteller dette at en optimal lagstørrelse - med tilhørende banestørrelse - vil være avhengig av formålet med virksomheten. På den annen side forteller det at gyldigheten av Steiners teori vil være avhengig av de fysiske rammebetingelsene som virksom-heten finner sted under.

5.2. Resultatene i et didaktisk perspektiv.

At mengden av teknikk-øving er tiltakende ved en avtakende lagstørrelse, innebærer at en viktig betingelse for læring og overlæring av ballspill-teknikk gradvis bedres ved en slik forandring (Fitch, Tuller & Turvey, l982; Ayres, l986; Hird, Landers, Thomas & Horan, l99l; Greenough, l993). Med utgangspunkt i Schmidts teori om motorisk læring vil dette være tilfelle enten utføringene er vellykkede eller ikke-vellykkede (McCullagh, l993). Det er likevel viktig å merke seg at øving som finner sted uten kognitive prosesser og motivasjon, ikke kan garantere for framgang i læringen (Singer, l980; Stelmach & Hughes, l983).

Resultatene i undersøkelsen viser også at øvings-mengden i hver av de fire teknikk-kategoriene - mottak, transport, sending og skudd av/med ball - blir mer lik eller likeverdig ved en avtakende lagstørrelse. På den annen side skal en ikke se bort fra at en avtakende banestørrelse kan disponere for en noe forskjelligartet øving. Etterhvert som avstanden mellom utøverne avtar, må en således regne med at øvingen vil dreie seg om å beherske en ball som mindre og mindre passerer gjennom luften, og som mer og mer går langs bakken over gradvis kortere avstander. Dette vil betinge bruk av og øving på et begrenset utvalg av mottakings-, sendings- og skuddteknikker.

Når målet ved ballspillvirksomhet i skole og idrettslag er å bedre de unges prestasjonskompetanse gjennom læring av motoriske ferdigheter (Eich-berg, l983; KUF, l987, Vuori & Fentem, l995) - en kompetanse som har betydning både i et bredde- og toppidrettsperspektiv, må en likevel kunne si at undervisningsopplegg med bruk av 3 manns-lag og en tilhørende banestørrelse vil være det mest effektive. Siden mengden av sanse-motorisk stimulering i tidlig alder synes å ha betydning for de unges motoriske utvikling mer generelt (Mc Graw, l935; Lawther, l968; Ayre, l986; French & Thomas, l987; Kerr & Blais, l988), innebærer dette at den nevnte typen av opplegg også vil være det mest hensiktsmessige i dette perspek-tivet.

At mengden av kropps-forflytning er størst ved undervisningsopplegg som gjør bruk av 6 manns-lag og dertil hørende banestørrelse, innebærer at energiforbruket og fettforbrenningen er størst ved denne typen av opplegg (Katch & Michael, l97l; Parizkova, l977; Leighton, l98l; Thorland et al., l98l; Brownell & Kaye, l982; Eisenmann, l986). Avhengig av utøvernes treningstilstand synes også muligheten for å kunne bedre den kroppslige utholdenheten - i form av aerob kapasitet - å være størst under disse betingelsene (Åstrand, l963; Erikson, l972; Cooper, l975; Greene, l980; Vogel, l986; Pate & Durstine, l986; Werner & Durham, l988).

Når målet med ballspillvirksomhet blant de unge er å stimulere den fysiske helsa gjennom en kroppslig mosjon som kan innebære forebygging av fedme og utvikling av kroppslig utholdenhet (Eichberg, l983; Willis & Campbell, l992; Vuori & Fentem, l995), betyr dette at opplegg med bruk av 6 manns-lag - og tilhørende banestørrelse - vil være det mest hensikts-messige. Det aktuelle mål bør ellers sees i sammenheng med en tiltakende tendens til livsstilssykdommer både i vårt eget land og i større deler av den vestlige verden samt et ønske om å forebygge disse (Hjort, l984; Wold, l989; Sweeting, l990).

Om optimale betingelser for kroppslig mosjon blant de unge - i form av lag- og banestørrelse - bør prioriteres på bekostning av tilsvarende betingelser for motorisk ferdighetslæring, synes likevel å være tvilsomt. Det gjelder iallefall mosjon som er rettet mot en bedring av den kroppslige utholdenheten. Langtidsvirkningene av utholdenhetsstimulering synes således å være mindre enn det som er tilfelle for sensomotorisk stimulering (Bar-Or, l993). Betingelsene for utholdenhetsstimulering synes heller ikke å være bedre blant barn og unge i vekst enn blant voksne (Ekblom, l969; Weber et al., l976). I sum bør dette ha konsekvenser for prioriteringen av tidsbruk ved virksomhet blant de unge.

At graden av delaktighets-opplevelse blant utøverne er tiltakende ved en avtakende lagstørrelse, synes umiddelbart å kunne bidra til å forebygge noe negativt og oppnå noe positivt blant de unge. Således bør bruk av svært små lag kunne bidra til å forebygge opplevelsen av sosial isolasjon og ensomhet - en opplevelse som altfor mange av de unge synes å være plaget av (Young, l982; Williams, l983; Asher et al., l984, Hymel & Renshaw, l984; Luftig, l987; Nilzon, l995). På den annen side bør det kunne lede til en positiv opplevelse av involvering i spillet og inkludering i laget som sosial enhet. Det er ellers grunn til å minne om at det er opplevelsen mer enn det som faktisk skjer som er av betydning i denne sammenheng (Philips, l984).

De nevnte forhold vil i neste omgang kunne innebære at mulighetene for å få tilfredsstilt behov som er knyttet til selv´et og selvrespekt i ballspill-situasjoner, blir bedret (Kawash, l982; Marsh & Shavelson, l985; Frazier, l988). Når målet ved ballspillvirksomhet er å stimulere de unges selv-oppfatning og psykososiale helse gjennom en slik behovsstilfredsstillelse (NIF, l970; Stensaasen, l982; KUF, l987; Vuori & Fentem, l995; KUF, l996), vil dette kunne sies å representere noe verdifullt. At forholdet til kamerater og jamnaldringer på det idrettslige området er av stor betydning for de unges selvoppfatning (Sonstroem, l984; Harter, l986; Gruber, l986; Smit, l990; Weiss & Duncan, l992; Page et al., l992), understreker dette.

Selv om behov hos de unge som er knyttet til selv´et, kan bli tilfredsstilt i de nevnte situasjoner, skal en være varsom med å konkludere at slike opplevelser ved ballspillvirksomhet vil ha de samme konsekvenser hos alle unge (Rosenberg, l982; Covington, l992; Ommundsen, l992). Det er områdets psykologiske sentralitet som vil være avgjørende i denne sammenheng (Rosenberg, l979; Harter, l986; Fox, l990). Om stimule-ringen som finner sted ved ballspillvirksomhet og annen fysisk/motorisk virksomhet, kan ha betydning for de unges "global self" (Cahill & Pearl, l993), er det også vanskelig å uttale seg med sikkerhet. Således vet en lite foreløpig om selvoppfatningen på det fysisk/motoriske området er overførbar til andre områder (Cox, Qui & Liu, l993).

Når utvikling av prestasjonskompetanse gjennom motorisk ferdighets-læring samt stimulering av psykososial helse gjennom en positiv selvopp-fatning representerer de aktuelle mål og måldimensjoner i skole og barne-idrett, er det likevel mye som taler for at en undervisning i ballspill som er knyttet til 3 manns-lag - og tilhørende banestørrelse - vil være fordelaktig. Når stimulering av fysisk helse gjennom en tilfredsstillende kroppslig mosjon utgjør mål og måldimensjon synes derimot opplegg med 6 manns-lag og tilhørende banestørrelse å være det mest hensiktsmessige.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Litteraturliste.

Asher, S. R., Hymel, S. & Renshaw, P. D. (1984): Loneliness in children, I "Child development", 55, 1456-1464.

Ayres, J. A. (1986): Sanseintegration hos børn, København: Munksgaard.

Bales, R. F. & Borgatta, E. F. (1965): Size of Groups as a Factor in the Interaction Profile, I Hare, Borgatta & Bales: "Small Groups-Studies in Social Interaction", New York: Alfred A. Knop.

Bar-Or, O. (1993): Physiological perspectives, I Cahill, B. & Pearl, A.: "Intensive Participation in Children´s Sport", Champaign-Illinois: Human Kinetics.

Brawly, L. R. (1989): Group size in physical activity: Psychological and behavioral impacts, "Paper" presentert ved "The North American Society for the Psychology of Sport and Physical Activty - Annual Meeting", Kent, Ohio.

Brawley, L. R., Landers, D. M. & Landers, D. M. (l98l): Group Performance, Interaction and Ledership, I Lüscjen, G. R. & Sage, G. H.: "Handbook of social Science of Sport", Champaign - Illinois, Stipes Publishing Comp.

Brawley, L. R., Carron, A. V. & Widmeyer, W. N. (1990): The impact of group size in an exercise setting, I "Journal of Sport and Exercise Psychology", 12, 376-387.

Brickner, M. A., Harkins, S. G. & Ostrom, T. M. (1986): Effects of personal involvement: Thought-provoking implications for social loafing, I "Journal of Personality and Social Psychology", 51, 763-769.

Brownell, K. D. & Kaye, F. S. (1982): A School-based behavior modification, nutrition education, and physical activity program for obese children, I "American Journal of Clinical Nutrition", 35, 277-283.

Cahill, B. R. & Pearl, A. J. (1993): Intensive Participation in Children´s Sport, Champaign-Illinois: Human Kinetics.

Carlsten, Y. & Engstöm, L-M. (1988): Idrottens framväxt och utbredning i det svenska samhället, I Engström, L-M. (red.): "Idrotten lär", Stockholm: Utbildningsradion - GIH - Riksidrottsförbundet - SISU.

Carron, A. V. (1990): Group size in sport and physical activity: Social psychological and performance conseqences, I "Journal of Sport Psychology", 21, 286-304.

Cohen, J. & Cohen, P. (1983): Applied Multiple Regression/Correlation Analysis for the Behavioral Sciences, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.

Cook, T. D. & Campbell, D. T. (1979): Quasi-Experimentation. Design & Analysis Issues for Field Settings, Boston: Houghton Mifflin Company.

Cooper, K.A. (1975): An Aerobics Conditioning Program for the Fort Worth, I "Research Quarterly", 46, 3, 345-350.

Covington,M. V. (1992): Making the grade - A self-worth perspective on motivation and school reform, Cambridge: University Press.

Cox, R. H., Qiu, Y. & Liu, Z. (1993): Overview of sport psychology, I Singer, R. N. et al. (red.): "Handbook of Research on Sport Psychology", New York: Macmillan pub. Comp.

Eichberg, H. (1983): Kropskulturens trialektik, I "Centring & Sport", 3, 133-136.

Eisenman, P. (1986): Physical Activity and Body Composition, I Seefeldt, V. (red.): "Physical Activity & Well-being", Reston: American Alliance for Health.

Ekblom, B. (1969): Effect of physical training on oxygen transport system in man, I "Acta Physiologica Scand." (suppl. 328), 5-45.

Eriksson, B. O. (1972): Physical training, oxygen supply and muscle metabolism in 11-13 year old boys, I "Acta Physiologica Scand." (suppl. 384), 17-19.

Finn, J. D. (1974): A General Model for Multivariate Analysis, New York: Holt, Reinhart & Winston.

Fitch, H. L, Tuller, B. & Turvey, M. T. (1982): The Berstein perspective: III Tuning of coordinative structures with special reference to perception, I Kelso, J. A. (red.): "Human motor behavior - An introduction", New York: Erlbaum.

Fox, K. (1990): The physical self-perception profile manual, Illinois: Northern Illinois University.

Frazier, S. E. (1988): Mood state profiles of chronic exercisers with differing ablities, I "International Journal of Sport Psychology", 19, 65-71.

French, K. E. & Thomas, J. R. (1987): The relation of knowledge development to children´s basketball performance, I "Journal of Sport Psychology", 9, 15-32.

Goldman, M., McGlynn, A. & Toledo, A. (1967): Comparison of individual and group performance of size three and five with various initialy right and wrong tendencies, I "Journal of Personality and Social Psychology", 7, 2.

Greene, L. (1980): The Sunflower Cardiopulmonary Research Project of Children, I "Report from Annual Convention of the American Alliance for Health, Physical Education, Recreation and Dance", Detroit.

Greenough, W. T., Black,J. E. & Wallace, C. S. (1993): Experience and Brain development, I Johnson, M. H. (red.) : "Brain Development and Cognition", Oxford: Blackwell Publishers.

Gruber, J. J. (1986): Physical activity and self-esteem developement in children: A meta-analysis, "Papers" presentert ved "The Americ. Acad. of Physical Ed.".

Grue, L. (1985): Bedre enn sitt rykte, Oslo: Kultur- og Vitenskapsdep.

Hanin, Y. L. (1992): Social Psychology and Sport: Communication Processes in Top Performance Teams, I "Sport Science Review", 1, 13-28.

Hanrahan, S. & Gallois, C. (1993): Social Interactions, I Singer, R. N. et al.: "Handbook of Research on Sport Psychology", New York: Macmillan pub. Comp.

Hardy, C. J. (1989): Social loafing: Economizing individual effort during team performance, I Brawley, L. R. et al. (red.): "Group size in physical activity: Psychological and behavioral impacts", "Papers" presentert ved "The symposium of the North American Society for the Psychology of Sport and Physical Activity", Kent-Ohio: Kent State University.

Hardy, C. J. (1990): Social loafing: Motivational losses in collective performance, I "Journal of Sport Psychology", 21, 305-327.

Hardy, C. J. & Latané, B. (1988): Social loafing in cheerleaders: Effects of team membership and competition, I "Journal of Sport & Exercise Psychology", 10, 109-114.

Hare, A. P. (1952): A study of interaction and consensus in different sized groups, I "American Sociological Review", 17, 261-267.

Harkins, S. G. (1987): Social loafing and social facilitation, I "Journal of Experimental Psychology", 23, 1-18.

Harkins, S. G. & Szymanski, K. (1987): Social loafing and social facilitation: New wine in old bottles, I Hendrich, C. (red.): "Review of Personality and Social Psychology", Beverly Hills Co.: Sage.

Harkins, S. G., Latane, B . & Williams, K. D. (1980): Social loafing: Allocational effort or taking it easy? I "Journal of Experimental Psychology", 16, 457-465.

Harter, S. (1986): Processes Underlying the Construction, Maintenance, and Enhance-ment of the Self-Concept in Children, I Suls, J. & Greenwald, A. G. (red.): "Psychological perspectives on the self", London: Lawrence Erlbaum.

Havnes, A.: Hvordan lærer studentene? Foredrag ved Høgskolen i Vestfold, 23.05.97.

Hird, J. S., Landers, D.M., Thomas, J. R. & Horan, J. J. (l99l): Physical Practice Superior to Mental Practice in Enhancing Cognitive and Motor Task Performance, I "Journal of Sport & Exercise Psychology", 8, 28l-293.

Hjort, P. F. (1984): Synspunkter på forebyggende tiltak i norsk helsevesen. Hvilken rolle kan idrettsaktivitet spille? I "Rapport om idrett og livskvalitet", Sanner.

Huddleston, S., Doody, S. G. & Ruder, M. K. (1985): The effect of prior knowledge of the social loafing phenomenon on performance in a group, I "Intenational Journal of Sport Psychology", 16, 176-182.

Ingham, A. G., Levinger, G., Graves, J. & Peckham, V. (1974): The Ringelmann effect: Studies of group sixe and group performance, I "Journal of Experimantal Social Psychology", 10, 371-384.

Jackson, J. M. & Harkins, S. G. (1985): Equity in effort: An explanation of the social loafing effect, I "Journal of Personality and Social Psychology", 49, 1199-1206.

Johnson, D. W. & Johnson, R. T. (1989): Cooperation and Competition, Edina: Interaction Book Company.

Katch, F. I. & Michael, E. D. (1971): Body composition of high schoool wrestlers
according to age and wrestling weight category, I "Medicine and Sciense in Sports", 3, 190-194.

Kawash, G. F. (1982): A structural anlysis of self-esteem from preadolescence through young adulthood: Anxiety and extraversion as agents in the development of self-esteem, I "Journal of Clinical Psychology", 38, 301-311.

Kerr, R. & Blais, C. (1988): Directional probability information and Down syndrome: A training study, I "American Journal on Mental Retardation", 92, 531-538.

Kravitz, D. A. & Martin, B. (1986): Ringelman Rediscovered: The Orginal Article, I "Journal of Personality and Social Psychology", 5, 936-941.

Kretschmer, J. (1974): Grundlagen und Methoden zur Intensivierung des Unterrichts im Gerätturnen, Stuttgart: Karl Hofmann, 73-74.

KUD, Kirke- og undervisningsdepartementet (1987): Mønsterplan for grunnskolen, Oslo, Aschehoug.

Latané, .B., Williams, K. D. & Harkins, S. G. (1979): Many hands make light the work: The causes and consequences of social loafing, I "Journal of Personality and Social Psychology", 37, 822-832.

Lawther, J. (1968): The learning of physical skills, New Jersey: Prentice-Hall, Inc. Englewood Cliffs.

Leighton, C. K., Shapiro, L. R., Crawford, P.B. & Huenemann, R. L. (1981): Body composition and physical aktivity in 8-year-old children, I "American Journal of Clinical Nutrition", 34, 2770-2775.

Luftig, R. L. (1987): Children´s loneliness, perceived ease in making friends and estimated social adequacy: Development and social metacognition, I "Child Study Journal", 17, 35-53.

March, H. W. & Shavelson, R. (1985): Self-concept: Its multifaceted, hierarchical structure, I "Educational Psychologist", 20, 107-123.

McCullagh, P. (1993): Modeling: Learning, developmental, and social psychological considerations, I Singer, R. N. et al. (red.): "Handbook of Research on Sport Psychology", New York: Macmillan pub. Comp.

McGraw, M. B. (1935): Growth: A study on Johnny and Jimmy, New York: Appleton-Century Crofts.

Napier, R. W. & Gershenfeld, M. K. (1987): Groups: Theory and Experience, Boston: Houghton Mifflin Comp.

NIF, Norges Idrettsforbund (1970): Idrettsterminologi, Oslo: NIF, 8.

NIF, Norges Idrettsforbund (1995): Resultatrapport l994, Oslo; NIF.

Nilzon, K. R. (1995): Deprimerte barn, Gøteborg: Gøteborg Universitet.

Ommundsen, Y. (1992): Self evaluation, affect and dropout in the soccer domain: A prospective study of young male Norwegian players, Oslo: The Norwegian University of Sport and Physical Education.

Page, R. M., Frey, J., Talbert, R. & Falk, C. (1992): Children´s Feelings of Loneliness and Social Dissatisfaction: Relationship to Measures of Physical Fitness and Activity, I "Journal of Teaching in Physical Education", 11, 211-219.

Parizkova, J. (1977): Body Fat and Physical Fitness, Hague: Martinus Nihoff.

Pate, R. R. & Durstine, J. L. (1986): Cardiorespiratory Adaptations to Chronic Endurance Exercise, I Seefeldt, V. (red.): "Physical Activity & Well-being", Reston: American Alliance for Health.

Phillips, D. A. (1984) The illusion of incompetence among academically competent children, I "Child Development", 58, 1308-1320.

Rosenberg, M. (1979): Conceiving the self, New York: Basic Books.

Rosenberg, M. (1982): Psychological selectivity in self-esteem formation, I Rosenberg, M. & Kaplan, H. B. (red.): "Social psychology of self concept", Arlington-Illinois: Harlan Davison.

Sato, K. (1988): Trust and group size in a social dilemma, I "Japanese Psychological Research", 30, 88-93.

Schelin, B. (1989): Halvdelen dyrker idræt, København: Danmarks Højskole for Legems-øvelser.

Singer, R. N. 1l980): Motor Learning and Human Performance, New York: The MacMillan Company.

Smit, J. F. (1990): The perception of secondary schoool boys of the contribution of sport to the development of self-concept, I "South African Journal of research in sport, physical education and recreation", 13, 69-78.

Sonstroem, R. J. (1984): Exercise and self-esteem, I Terjung, R. L. (red.): "Exercise and sport science reviews", Toronto: Collare.

Steiner, I. D. (1972): Group Process and Productivity, New York: Academic Press.

Stelmach, G. E. & Hughes, B. (1983): Does motor skill automation require a theory of attention? I Magill, R. A. (red.): "Memory and control of action", Amsterdam: North Holland.

Stensaasen, S. (1982): A coordinated, comparative study of sport involvement among Scandinavian youngsters, I "Scand. Journal of Sport Sciense", 4, 17-25.

Sweeting, R. L. (1990): A Values Approach to Health Behavior, Campaign-Illinois: Human Kinetics.

Thomas, E. J. & Fink, C. F. (1963): Effects of group size, I "Psychol. Bulletin", 384.

Thorland, W. G., Johnson, G. O., Fagot, T. G., Tharp, G. D. & Hammer, R. W. (1981): Body composition and somatotype characteristics of Junior Olympic athletes, I "Medicine and Sciense in Sports and Exercise", 13, 332-338.

Vogel, P. (1986): Effects of Physical Education Programs on Children, I Seefeldt, V. (red.): "Physical Activity & Well-being", Reston: American Alliance for Health.

Vuori, I. & Fentem, P. (1995): The potential benefits of sport, I "Committee for the Development of Sport": "The significance of Sport for Society", Strasbourg: Council of Europe Press.

Vygotsky, L. S. (1962): Thought and Language, Cambridge-Massach.: MIT Press.

Weber, G. et al. (l976): Growth and Physical training with reference to heredity, I "Journal Applied Physiology", 40, 211-215.

Weiss, M. R. & Duncan, S. C. (1992): The relationship Between Physical Competence and Peer Acceptance in the Context of Children´s Sports Participation, I "Journal of Sport & Exercise Psychology", 14, 177-191.

Werner, P. & Durham, R. (1988): Health Related Fitness Benefits in Upper Elementary School Children in a Daily Physical Education Program, I "Physical Educator", 45, 89-93.

Widmeyer, W. N. (1990): Group composition in sport, I "Journal of Sport Psychology", 21, 264-285.

Williams, E. G. (1983): Adolescent loneliness, I "Adolescence", 18, 51-66.

Williams, K.D., Nida, S. A., Baca, L. D. & Latané, B. (1989): Social loafing and swimming: Effects of identifiability on individual and relay performance of intercollegiate swimmers, I "Basic and Applied Social Psychology", 19, 73-81.

Willis, J. D. & Campbell, L. F. (1992): Exercise Psychology, Campaign-Illinois: Human Kinetics.

Wold, B. (1989): Lifestyles and physical activity - A theoretical and empirical analysis of socialization among children and adolescents, Bergen: Universitetet i Bergen.

Young, J. E. (1982): Loneliness, depression and cognitive therapy, I Peplau, L. A. & Perlman, D. (red.): "Loneliness: A sourcebook of current theory, research and therapy", New York: Wiley.

Zarbatany, L., Hartmann, D. P. & Rankin, D. B. (1990): The Psychological Functions of Preadolescent Peer Activities, I "Society for Research in Child Development",61, 1067-1980.

Åstrand, P-O. et al. (1963): Girl swimmers, I "Acta Paediatrica Scand.", 62-66, Uppsala: Almqvist & Wiksell.

 

innhold
topp
forrige neste