|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Einar Berggraf Jacobsen: Momenter til didaktiske overveielser i kroppsøving og barneidrett : en artikkelsamling |
Copyright
©
1997
Forfatteren/ Høgskolen i Vestfold |
"Eg og dei andre" i kroppsøving og barneidrettPremisser for og erfaringer med gruppevirksomhet og "Samarbeidslæring"
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] Historisk sett har gruppevirksomhet og samarbeid vært vektlagt i under-visning og oppdragelse i meget lang tid. I begynnelsen av dette århun-dredet gjorde Dewey og Kilpatrick bruk av samarbeidende smågrupper i sine problem- og prosjektmetoder (Johnson, Johnson & Smith, l99l), og i de aktivitetspedagogiske strømningene som samtidig fant sted i Europa, hadde også virksomhet i smågrupper en sentral plass (Grue-Sørensen, l96l; Myhre, l988). En sterk vektlegging av gruppevirksomhet og samarbeid finner en i dag i konseptet "samarbeidslæring" (Johnson, Johnson & Holubec, l990). I tilknytning til prestasjonsutvikling og samhold har dette konseptet også hatt en viss gyldighet i idrettsgruppen (Martens & Peterson, l97l; Carron, l990; Brawley, l990; Hanrahan & Gallois, l993). Ellers er "samarbeids-læring" som konsept i vesentlig grad basert på sosialpsykologiske og gruppedynamiske premisser (Johnson, Johnson & Holubec, l990). Fra l930-årene og fram til i dag finner vi at samarbeid i smågrupper har vært vektlagt også i norske undervisningsplaner (Hove, l960; Hauga-økken, l987; KUF, l996). I den nye læreplanen for kroppsøving - i "Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen" - heter det f.eks. at "Eg og dei andre" representerer et aktuelt målområde på småskoletrinnet, mens "Samarbeid og sosialt samvær" representerer et tilsvarende område på mellomtrinnet. De nevnte temaer bør dessuten å ha stor gyldighet. i forbindelse med "idrett", "dans" og "friluftsliv" på ungdomstrinnet (KUF, l996). At gruppevirksomhet og samarbeid har fått en slik fremtredende plass i kroppsøvingsplanen, gør det aktuelt å rette oppmerksomheten mot både gruppen og "samarbeidslæring" som begreper. Det vil også være aktuelt å se nærmere på premisser som ligger til grunn for "samarbeidslæring" som konsept og erfaringer med dette i praktisk-pedagogisk virksomhet. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] Betegnelsen gruppe er i sosialpsykologisk faglitteratur brukt om to eller flere personer (Brown, l988; Forsyth, l990; Baron & Byrne, l99l). Beslektet med dette er gruppe også omtalt som en samling individer (Berkowitz, l975; Hare, l976; Willis & Campbell, l992), og noe mer nyansert hevder Hollander (l979, s. 35l) at "betegnelsen gruppe kan anvendes på sosiale enheter fra to personer til større organisasjoner og politiske partier". I faglitteraturen finner en også betegnelsen smågruppe (Simmel, l902; Sjølund, l985). Den er begrenset til å gjelde en samling personer mellom to og ca. tyve. Om den øvre grensen ved en slik gruppe skal settes ved tjue personer, finnes det likevel delte meninger. Det blir hevdet at også et større antall vil kunne fungere som smågruppe dersom det gis anledning til et samspill "ansikt til ansikt" (Wold, l989). Smågruppen er dessuten omtalt som en "funksjonell" gruppe der handlingselementet er sterkt fremtredende (Hollander, l979). Det er smågruppen som påkaller størst interesse ved idrettslig virksomhet (Bawley, Landers & Landers, l98l), og eksempler på en slik gruppe er både skoleklassen, idrettspartiet og ballspillaget. Av dette framgår det at også smågruppen kan komme til å variere mye i størrelse. Når det innenfor stabile organisatoriske enheter som skoleklasser og idrettspartier er aktuelt å gjøre bruk av flere mindre enheter i en praktisk-pedagogisk sammenheng, kan det således være behov for å snakke om både storgrupper og smågrupper. Det siste gjelder f.eks. lagene i ballspill. Foruten å representere en samling individer hevder Sherif (l954) at gruppen i en sosialpsykologisk betydning har ett eller flere felles motiver og mål, mens Forsyth (l990), Baron og Byrne (l99l) snakker om at medlemmene i en gruppe deler felles mål. Også Hollander (l979) finner det karakteristisk for gruppen at "den er organisert om felles mål, og at gruppemedlemmene sammen vil kunne oppnå mål som ikke er tilgjengelige individuelt". At utøvere f. eks. på et ballspillag har noen felles mål, er det vanligvis enkelt å iaktta. I noen grad kan dette kjennetegnet likevel være avhengig av om det dreier seg om jeg-grupper med ego-sentrering eller vi-grupper. Ifølge Gottschaldt (ref. i Sjølund l985) er disse to typene av grupper karakterisert av den spenning som finnes mellom individets behov for selvhevdelse og gruppens behov for innordning og samspill. Ifølge Sherif (l954) er det karakteristisk for gruppen at den også har et sett av normer som virker styrende på relasjonene mellom gruppe-medlemmene, og at gruppen på denne måten utvikler et sett med roller med innebygde forventninger til den enkelte. I pakt med dette hevder både Forsyth (l990, s. 9) og Baron og Byrne (l99l, s. 437) at det er karakteristisk for medlemmene i en gruppe at de har et "stabilt, strukturert forhold til hverandre". I denne sammenheng vil utøvere på ballspillaget kunne ha mer eller mindre differensierte roller etter de normer og prinsipper som gjelder i "angrep" og "forsvar". Ellers er det grunn til å stoppe opp ved kriteriet "stabilitet". Dette synes å være et karakteristisk trekk ved organisasjoner, klasser og klikker samt den typen av ballspillag som representerer bestemte klubber under hele sesonger. Når smågrupper blir brukt i en praktisk-pedagogisk sammenheng, vil funksjonstiden ofte være kort. I slike tilfelle er det derfor vanskeligere å snakke om stabilitet som noe karakteristisk for smågruppen. I tillegg til mål, normer og roller snakker Sherif (l954) også om gruppen som et nettverk av individer, og at det mellom individene eksisterer en mer eller mindre gjensidig tiltrekning. I den sosialpsykologiske del av idrettspsykologien er det deler av en slik tiltrekning - eller "cohesion" - mellom gruppemedlemmene som synes å ha hatt størst oppmerksomhet (Brawley, l990; Hanrahan & Gallois, l993). Dette fenomenet er ellers definert som: "a dynamic process that is reflected in the tendency for a group to stick together and remain inited in the pursuit of its goals and objectives" (Carron, l982). I denne sammenheng uttrykker Forsyth (l990, s. 7) såvel som Baron og Byrne (l99l, s. 437) et mer moderat syn. De sier at medlemmene i en gruppe kun er "gjensidig avhengig av hverandre" og at de "oppfatter seg selv som gruppemedlemmer". Det er således reist tvil om "gjensidig tiltrekning" kan sies å representere et nødvendig kriterium for at en samling individer skal kunne omtales som en gruppe. Utgangspunktet for en slik tvil er at det i en rekke tilfelle kan snakkes om kollektive handlinger uten at kollektivet kan sies å utgjøre en gruppe i overensstemmelse med det nevnte kriterium. Basert på eksperimenter under kontrollerte betingelser har Turner (ref. i Stensaasen & Sletta, l989) vist at sosial kategorisering leder til psykologisk gruppedannelse uten at en gjensidig tiltrekning mellom gruppemedlemmene kan sies å være tilstede. Gruppemedlemmene har likevel en bevisst forestilling om gruppen og tilhørigheten i den. Etter dette synes det naturlig å betrakte gruppen som to eller flere personer engasjert i et sosialt samspill med felles mål, med et sett av nor-mer og roller samt med en gjensidig avhengighet og forestilling om samhørighet. Ved double-spill i badminton og tennis finner vi tomanns-lag. Av hensyn til behovet for et bredde/dybde-mønster i de tradisjonelle lag-spillene, bør disse spillene aldri bestå av lag med færre enn tre utøvere. Som begrep har altså samarbeid hatt oppmerksomhet i lang tid. Mens samarbeid er omtalt som "adferd av minst to personer som er rettet mot samme mål" i en kilde (May & Dobb, l937), er det i en annen lagt vekt på at i samarbeid kan "den enkelte deltaker kun nå målet sammen med de øvrige" (Deutsch, l949). I en tredje kilde forutsettes det at "samarbeid vil gi den enkelte deltaker en større belønning enn det noen av deltakerne kunne ha oppnådd ved å arbeide alene" (Homans, l96l). - I pakt med dette er samarbeid å betrakte som en virksomhet der det er mulig å skille mellom målet, prosessen og deltakerne. "Samarbeidslæring" er en fellesbetegnelse på noe forskjellige didaktiske og metodiske framgangsmåter der samarbeid i smågrupper er i fokus. Ulike varianter av konseptet er ellers utviklet og utprøvd av flere forskere. Mens Elliot Aronson og Spencer Kagan ved "University of California" samt Robert Slavin ved "John Hopkins University" utgjør noen av disse, er brødrene David og Roger Johnson ved "University of Minnesota" to andre (Stensaasen & Sletta, l989). Med hensyn til samarbeidsmål er det vanlig å skille mellom en fag-orientering og interaksjonsorientering der henholdsvis faglige og psykososiale mål er i fokus (Ebeltoft, l97l). Ved opplegg basert på "samarbeidslæring" vil en til vanlig være opptatt av dem begge. I forbindelse med interaksjonsorientering og psykososiale mål skal en legge merke til at utviklingen av sosiale ferdigheter og en positiv stimulering av selvoppfatningen har en sentral plass (Johnson, Johnson & Holubec, l990). Angående samarbeidsprosessen er det vanlig å skille mellom et mekanisk og organisk samarbeid. Karakteristisk for det første er en statisk arbeidsdeling mellom deltakerne, mens organisk samarbeid inneholder en skiftende arbeidsdeling på grunnlag av deltakernes kompetanse (Burns & Stalker, l968). "Samarbeidslæring" legger vekt på et sosialt samspill og organisk samarbeid der deltakerne har en direkte kontakt og er gjensidig avhengig av hverandre. Virksomheten bør også være strukturert og utformet på en slik måte at ingen skal kunne lykkes uten at alle de andre i gruppen lykkes samtidig (Johnson, Johnson & Bartlett, l988). Samarbeid forutsetter ellers en interaksjon mellom to eller flere deltakere. Av hensyn til knappheten på tid som er vanlig i undervisningssituasjoner, og en effektiv utnytting av denne, legges det i "samarbeidslæring" vekt på et samarbeid som finner sted i smågrupper. Blant annet Johnson-brødrene (l990) gjør det. De anbefaler grupper med et mindre antall medlemmer som kan resultere i opplevelser av involvering i aktiviteten og inkludering i gruppen I kroppsøving og barneidrett vil "samarbeidslæring" kunne praktiseres ved at utøverne settes sammen på heterogene smågrupper der de hjelper, støtter og sikrer hverandre under ulike former for faglig oppgaveløsning. Dette vil være mulig enten det dreier seg om åpne eller lukkede oppgaver. I lagidretter der det ofte dreier seg om konkurranse mellom og samarbeid innenfor lagene, vil mulighetene for læring gjennom samarbeid utgjøre en mer eller mindre naturlig del av virksomheten. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 3. Premisser for "Samarbeidslæring" som konsept. Den mest sentrale premissleverandør til konseptet "samarbeidslæring" er Kurt Lewin (Johnson & Johnson, l989). Opprinnelig var han interessert i motivasjonspsykologiske forhold som kan forklare menneskelig adferd. Med en gestaltpsykologisk orientering førte dette til interesse også for individets sosiale omgivelser. Han var således opptatt av samspillet mellom enkeltindividet og dets sosiale miljø, og i den forbindelse er han tilkjent betydelig innflytelse på utviklingen av gruppedynamikk som vitenskapelig disiplin (Woodworth, l960; McGinnies, l970; Forsyth, l990). En stor del av Lewins arbeid gikk med til å omgjøre sosiale fenomener til begreper, og hans viktigste konstruksjon i den forbindelse er "feltbegrepet". Det var som verktøy til studier av sosiale årsaks-sammenhenger at han utviklet sin "feltteori" der individets psykologiske felt er i fokus, og der individets egne behov i samspill med det sosiale miljøet utgjør hovedelementene (Lewin, l938; Lewin, l975; Cartwright, l975; Forsyth, l990). Ett sentralt aspekt ved "feltteorien" er at de nevnte hovedelementer med sine subelementer utgjør et dynamisk hele med en interaksjon mellom hvert av dem. Et annet aspekt ved teorien er at individets adferd vil være betinget av flere slike elementer som virker sammen. Med et slikt utgangspunkt hevdet Lewin (l940) at felles mål i en gruppe vil skape en samordnet adferd og et positivt samspill mellom gruppemedlemmene, mens det motsatte vil skape barriærer. Han var således opptatt av de interne forhold i gruppene og konsekvenser som dette ville ha for individets adferd. Som premiss for konseptet "samarbeidslæring" vil det også være nødvendig å trekke fram elementer i tankesystemet til Morton Deutsch (Johnson & Johnson, l990). I likhet med Lewin var han opptatt av samspillet mellom enkeltindividet og det sosiale miljøet, og i oppfølgingen av Lewins virksomhet var han opptatt av dette forholdet under henholdsvis konkurranse og samarbeid. I sin "sosiale interaksjonsteori" er han således opptatt av at aktørenes mål kan være i konflikt eller i samvirke med hverandre, og at handlinger kan være hensiktsmessige eller uhensikts-messige i forhold til målene. I konkurransesituasjoner mener Deutsch at hver av partene vil være interessert i og ha fordel av uhensiktsmessige handlinger av den annen, noe som kan erstatte hensiktsmessige handlinger av en selv. Som kontrast til dette vil partene under samarbeid være opptatt av å forebygge uhensiktsmessige handlinger sammen. I konkurransesituasjoner mener Deutsch at lite psykisk energi i form av omtanke blir overført til de sosiale omgivelser. Tendens til det motsatte er derimot noe nødvendig ved samarbeid. I konkurransesituasjoner vil hjelp fra omgivelsene ofte bli sett på som juks og noe negativt. I motsetning til dette vil oppmerksomhet mot andres bidrag representere noe positivt i samarbeidssituasjoner (ibid.). Som premiss for konseptet om "samarbeidslæring" vil jeg også trekke fram noen momenter fra en nyere teori - "kontrollteori i klasserommet" - av William Glasser (l986). Ifølge denne teorien er det en oppgave for læreren å få til et konstruktivt samspill og samarbeid mellom elevene. Gjennom dette skal elevene få oppleve at de er involvert i et gjensidighetsforhold til medelever der de har kontakt, omtanke og omsorg for hverandre, og der de utfordres og stimuleres til å påvirke sine partnere på en positiv måte. I en slik sammenheng blir det sett på som viktig at elevene opplever glede ved å lære. Ifølge Glasser, er det gjennom opplevelsen av sosial tilhørighet, kompetanse i forhold til utfordringer samt opplevelsen av glede at elevene blir motivert til å realisere sitt potensiale og vedlikeholde interessen for læring. Selv om teorien har elevene i skolen som primær målgruppe, synes den også å ha gyldighet for idrettsgruppen utenfor skolen som del av de unges oppvekstmiljø. Også her i landet er det flere som har vært opptatt av det sosiale samspillsperspektivet på undervisning og læring (Hoëm, l979; Beck & Høgmo, l988; Mellin-Olsen, l989; Fuglestad, l993). Ett viktig budskap har vært at kunnskaps-formidling og oppdragelse skjer gjennom et møte mellom mennesker og et sosialt samspill mellom ulike aktører. Det er blitt framhevet at de sentrale enheter i pedagogiske situasjoner er de sosiale relasjonene og sosialt samspill i motsetning til de enkelte aktører og individuelle prosesser. [ Innhold ] [ Toppen av siden ] 4. Erfaringer med "Samarbeidslæring" som konsept. I perioden fra 1890 til 1940 fant det sted en gradvis vekst i tallet på studier som har fokusert på gruppevirksomhet og sosiale samspillsforhold, fra ca. 1 pr. år i begynnelsen til ca. 30 pr. år i slutten av perioden. På siste del av 1940-tallet ble det årlig publisert 55 slike studier, og i slutten av neste tiår var dette tallet steget til ca. 150. Under 1960- og 1970-tallet har tallet på denne typen av studier ligget på ca. 125 pr. år, og økningen synes å ha fortsatt fram til i dag (Johnson & Johnson, l989). For å undersøke effekten av undervisningsopplegg som kan relateres til "samarbeidslæring", og for å sammenligne denne typen av effekter med resultater av opplegg som har vært basert på "individuelt arbeid" eller "konkurranse" har brødrene Johnson foretatt en metaanalyse av et større antall gruppesentrerte studier. Det har dreid seg om en helhetlig analyse av i alt 521 empiriske studier på området (ibid.). - Hvilke konklusjoner vil en kunne trekke på grunnlag av denne analysen når det gjelder faglige forhold? I sum forteller resultatene at samarbeid i smågrupper fører til en positiv faglig utvikling og bedre faglige prestasjoner enn situasjoner med individuelt arbeid og konkurranse. Denne tendensen kommer tydeligere fram etterhvert som mer avanserte analysemetoder blir tatt i bruk, og det er kun i noen meget få studier at det motsatte kommer til uttrykk. Selv om enkelte oppgavetyper kan komme til å favorisere individuelt arbeid eller konkurranse, synes analyseresultatene å indikere at samarbeid i små-grupper vil kunne fremme faglige prestasjoner ved de fleste typer av oppgaver (ibid.). For å undersøke effekten av samarbeids- og konkurranseholdninger blant utøverne på smågrupper og lag også ved idrettslig virksomhet er det foretatt en lignende metaanalyse av et større antall studier (Johnson, Maruyama, Johnson, Nelson & Skon, l98l). Også i dette tilfelle har det dreid seg om en analyse og sammenfatning av lengre tids forskning på området og 122 studier i alt. Hvilke konklusjoner kan en trekke på grunnlag av denne analysen? I samsvar med tendensen som er omtalt foran, viser også denne analysen at samarbeid og samarbeidsholdninger blant utøverne er viktige for å oppnå gode prestasjoner og resultater. Den viser dessuten at utøvere som har lært seg å samarbeide, nyter suksessen for laget i større grad en utøvere som søker å oppnå individuelle mål på bekostning av lagets (ibid.). Også ved virksomhet der det sosiale samspill i smågrupper er mindre fremtredende enn ved ballspill på lag, har samarbeidsholdning blant utøverne vist seg fordelaktig. Dette har blant annet kommet til uttrykk ved lagspill i golf (Johnson, Bjorkland & Krotee, l984). I tillegg til å representere noe positivt for utviklingen av faglige presta-sjoner, framgår det av metaanalysen til Johnson-brødrene at samspill og samarbeid på smågrupper også er fordelaktig for visse sider ved de unges psykososiale utvikling. Således fant de at positive holdninger til samarbeid er positivt korrelert med en rekke indikasjoner på god psykososial helse. Opplevelser og erfaringer fra samarbeid med kamerater mot noen felles mål synes dessuten å ha en bedre virkning på selvoppfatningen enn individuelt arbeid og konkurranse (Johnson & Johnson, l989). I denne sammenheng har Marsh og Peart (l988) sammenlignet effekten av henholdsvis samarbeid og konkurranse på de unges selvoppfatning ved idrettslig virksomhet. Som resultat fant de at det første alternativet hadde størst positiv virkning, mens det andre alternativet - med få vinnere og mange tapere - førte til et lavere gjennomsnittlig nivå på utøvernes selvoppfatning. Blant yngre utøvere har en rekke forskere ellers funnet at det i de konkurransesituasjoner som naturlig er tilstede i fotball, er en negativ sammenheng mellom angst og selvoppfatning (Scanlan & Lewthwaite, l986; Brustad & Weiss, l987; Brustad, l988; Ommundsen, l99l).
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] Baron, R. A. & Byrne, D. (1991) Social Psychology: Understanding human interaction, London: Allyn & Bacon. Bech, C. W. & Høgmo, A. ( 1988): Den nye skoleutviklingen, I "Norsk Pedagogisk Tidskrift", 1.
Brawly, L. R. (1990): Group cohesion: status, problems, and future direction, I "Journal of Sport Psychology", 21, 355. Brawley, L. R., Landers, D. M. & Landers, D. M. (l98l): Group Performance, Interaction and Ledership, I Lüscjen, G. R. & Sage, G. H.: "Handbook of social Science of Sport", Champaign - Illinois, Stipes Publishing Comp. Brown, R. (1988): Group processes: Dynamics within and between groups, New York: Blackwell. Brustad, R. J. (1988): Affective outcomes in competitive youth sport: The influence of Intrapersonal and Socialization factors, I "Journal of Sport Psychology", 10, 307-321. Brustad, R. & Weiss, M. R. (1987): Competence perceptions and sources of worry in high, medium and low competitive trait-anxious young athletes, I "Journal of Sport Psychology", 9, 97-105. Carron, A. V. (1982): Cohesiveness in sport groups: Interpretations and considerations, I "Journal of Sport Psychology", 4, 123-138. Cartwright, D. (1975): Foreword, I Lewin, K.: "Field Theory in Social Sience", Westport: Greenwood Press. Deutsch, M. (1949): A Theory of Cooperation and Competition, New York: Human relation. Forsyth, D. R. (1990): Group Dynamics, Pacific Grove: Brooks/Cole Publishing Company. Fuglestad, O. L. (1993): Samspel og motspel - Kultur, kommunikasjon og relasjonar i skulen, Oslo: Det norske Samlaget. Glasser, W. (1986): Control theory in the classroom, New York: Harper & Row. Hanrahan, S. & Gallois, C. (1993): Social Interactions, I Singer, R. N. et al.: "Handbook of Research on Sport Psychology", New York: Macmillan pub. Comp. Hare, A. P. (1976): Handbook of small group research, New York: Free Press. Hoem, A. (1979): Samfunnsrettet pedagogikk, I Hoem, A. , Beck, C. W. & Tjeldvoll, A. (red.): "Samfunnsrettet pedagogikk", Oslo: Universitetsforlaget. Hollander, E. (1979): Sosialpsykologi - prinsipper og metoder, Oslo: Cappelen, 35l-358. Homans, G. C. (196l/1973): Social Behavior: Its elementary forms, New York: Harcourt, Brace & World. Johnson, D. W. & Johnson, R. T. (1989): Cooperation and Competition, Edina: Interaction Book Company. Johnson, R. T., Bjorkland, R. & Krotee, M. L. (1984): The effects of cooperation, competitive and individualistic student interaction patterns on the achievement and attitudes of students learning the golf skill of putting, I "Research Quarterly for Exercise and Sport", 55, 129-134. Johnson, D. W., Johnson, R. T. & Holubec, E. J. (1990): Circles of Learning, Edina: Interaction Book Company. Johnson, D. W, Johnson, R. T., Johnson, L. M. & Bartlett, J. K. (1988): Our Cooperactive Classroom, Edina: Interaction Book Company. Johnson, D. W., Maruyama, G., Johnson, R. T., Nelson, D. & Skon, L. (l981): Effects of cooperative, competitive and individualistic goal structures on achievement: A meta-analysis, I "Psychological Bulletin", 89, 47-62. Lewin, K. (1938): The conceptual representation and the measurement of psycological forces, I "Contrib. to psychol. Theory", 1, 2-4. Lewin, K. (1940): Formalization and progress in Psychology, I "Iowa Stud. of Child Welfare", 16, 33-36. Lewin, K.: (1975): Field Theory in Social Science - selected theoretical papers, Westport: Greenwood Press. Marsh, H. W. & Peart, N. D. (1988): Competitive and cooperative physical fitness training programs: Effect on physical fitness and multidimensional self-concepts, I "Journal of Sport and Exercise Psychology", 10, 390-407. McGinnies, E. (1970): Social Behavior - A functional Analysis, Boston: Houghton Mifflin Comp. Mellin-Olsen, S. (1989): Om kunnskap, Bergen: Bergen lærerhøgskole. Ommundsen, Y. (1992): Self evaluation, affect and dropout in the soccer domain: A prospective study of young male Norwegian players, Oslo: The Norwegian University of Sport and Physical Education. Scanlan, T. K. & Lewthwaite, R. (1986): Social psychological aspects of competition for male youth sport participants: 4 Predictors of enjoyment, I "Journal of Sport Psychology", 8, 25-35. Sherif, M. (1954): Integrating field work and laboratory in small group research, I "American Social Reviews", 19, 759-771. Simmel, G. (1902): The number of members as determining the sociological form of the group, I "American Journal of Sociology, 8, 1-46. Sjølund, A. (1985): Gruppepsykologi, Oslo: Gyldendal.
Willis, J. D. & Campbell, L. F. (1992): Exercise Psychology, Campaign-Illinois: Human Kinetics. Wold, B. (1989): Lifestyles and physical activity - A theoretical and empirical analysis of socialization among children and adolescents, Bergen: Universitetet i Bergen. Woodworth, R. S. (1960): Contemporary Schools of Psychology, London: Methuen & Co.
|
|
|
|
|
|
|
|