HVE
innhold forrige neste
Einar Berggraf Jacobsen:
Momenter til didaktiske overveielser i kroppsøving og barneidrett :
en artikkelsamling
Copyright © 1997 Forfatteren/
Høgskolen i Vestfold

 

Deltakelse - frafall - utfordringer ved idrettslig virksomhet

Premisser for og motsetningsfylte utfordringer ved virksomhet i skolens kroppsøving og i barneidretten


[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1. Aktualitet.

"Idrettens omfang, betydning og betingelser i det norske samfunn" er navnet på et forskningsprogram som Norges forskningsråd (l997) nylig har fremmet forslag om. Selv tolker jeg omfanget av de unges deltakelse i idrettslig virksomhet også som uttrykk for den betydning som en slik virksomhet har for de unge. På den annen side tolker jeg skulk og frafall som symptomer på mulige problemer knyttet til denne virksomheten.

Med dette som bakgrunn - og før resultater fra det planlagte forsknings-program foreligger - synes følgende spørsmål å være relevante: Kan det pekes på noen allmenne trekk ved de unges deltakelse i og frafall fra organisert idrettslig virksomhet - her i landet og i andre land? Kan det pekes på noen allmenne utfordringer - med handlingskonsekvenser - som frafallet aktualiserer?

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

2. De unges deltakelse i idrettslig virksomhet.

Både her i landet og i andre nordiske land er kroppsøving et obligatorisk fag i grunnskole og videregående skole, og normalt kommer alle unge i kontakt med idrettslig virksomhet på denne måten. Undersøkelser viser at det også dreier seg om et populært fag der mange av de unge liker å være med (Lippe, l976; Jacobsen, l983; Patriksson, l990).

Når en er opptatt av å få tak i omfanget og betydningen av idrettslig virksomhet for de unge, vil det likevel være bedre å se på deres deltakelse i den organiserte idrett på fritiden siden denne er frivillig. - Hva kan undersøkelser fortelle om denne?

Mens en tidlig studie i Oslo-området viser at 38% av guttene og 18% av jentene er med i idrettslag (Nilsen, l965), kan en annen fortelle at det dreier seg om 50% av guttene og 31% av jentene (Befring, l972). I nok en studie, blant 5., 7., 9. og 10. klassinger, er det hele 62%, 65%, 62% og 52% av guttene og 47%, 48%, 38% og 37% av jentene som oppgir at de er medlemmer (Stensaasen, l982).

På landsbasis viser en oppfølgingsstudie blant 13- og14-åringer at 63% av guttene og 59% av jentene er med i idrettslag, og at 58% og 54% av disse er med også to år etter (Grue, l985). Også senere studier blant 11-, 13- og 15-åringer (Wold, l989) og 16- til19-åringer (Dølvik et al., l988) har gitt lignende resultater. Ellers viser en studie fra 1991 (MMI, l99l) at 65% av alle 8- til 11-åringer og 60% av alle 12- til 15-åringer er medlemmer av idrettslag

Lignende studier er også gjennomført i andre nordiske land. I en tidlig studie, blant 8. klassinger i Göteborg, oppgir 48% av guttene og 18% av jentene at de er med i idrettslag (Andersson & Wallin, l97l), mens en senere studie, blant 5., 7., 9. og 11. klassinger, viser at 65%, 67%, 48% og 60% av guttene og 40%, 39%, 32% og 41% av jentene er med (Patriksson, l982).

Også blant danske barn og unge er deltakelse i idretten utbredt. På 1970-tallet var 52% av guttene og 43% av jentene i alderen 16- til 19 år med i idrettslag (Berg-Sørensen, l976), mens tallene for den samme alders-gruppen på slutten av l980-tallet har steget til 63% for guttene og 55% for jentene (Schelin, l989).

Selv om enkelte aspekter ved metodene som er brukt, kan diskuteres, er det vanskelig å se at de påvirker det totalbilde som skapes gjennom de refererte studier. En bør således kunne slutte at de unges deltakelse i organisert idrettslig virksomhet har vært tiltakende i de siste tiår, og at den i dag er meget omfattende.

Tendensen i de norske og nordiske studiene har også sin parallell både i andre europeiske land (Campbell, l986), i USA (Martens, l986) og i Australia (Robertson, l986). Det foreligger således et godt dokumenta-sjonsgrunnlag for å hevde at:

      "There has never in the history of sport been such a dramatic increase as during the latest decades". Youth sport has become an increasingly institutionalized and important activity in all developed countries" (Patriksson, l987).

Hva er så årsaken til at idrettslig virksomhet har hatt og har en slik stor utbredelse og betydning blant de unge? En finsk studie av motivasjons-strukturen blant de unge forteller at konkurranse, helse, rekreasjon og sosial tilhørighet utgjør de viktigste motivene for å drive med idrett (Telema & Silvennoinen, l979).

Av en tilsvarende amerikansk studie går det fram at læring og forbedring av ferdigheter, utvikling av fysisk form, møte med utfordringer og det å ha det moro er viktigst. Om en ser bort fra at guttene er noe mer prestasjons-orientert enn jentene, synes motivasjonsstrukturen hos de to kjønn å være ganske lik (Gill et al., l983).

Det finnes også undersøkelser som viser at en rekke forhold i de unges sosiale miljø kan påvirke dem til å drive idrett. Både foreldre, søsken, venner, lærere, trenere og massemedia kan i denne sammenheng fungere som sosialiseringsagenter. I en avhandling henviser Patriksson (l979) til studier av blant annet Roethlisberger (l970), Kenyon (l976) og McPherson (l976) som forteller at foreldrene - og særlig faren - har størst betydning i den første tiden, mens venner og trenere blir viktigere etter-hvert.

Det er således mulig å forklare de unges deltakelse i ulike typer av idrettslig virksomhet gjennom både en motivasjonsteoretisk og en sosialiseringsteoretisk tilnærmingsmåte (Patriksson, l990). Selv finner jeg det mest nærliggende å betrakte en slik deltakelse som resultat av en vekselvirkningsprosess mellom disposisjoner hos individet og forhold i det fysiske og sosiale miljøet (Enerstvedt, l986; Patriksson, l990).

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

3. De unges skulk og frafall fra idrettslig virksomhet.

Kroppsøvingsfagets popularitet og de unges omfattende deltakelse i idrettslig virksomhet på fritiden tyder på at mange av dem opplever noe positivt og meningsfylt ved en slik virksomhet. Skulk i skolens kroppsøving og frafall fra den frivillige idrett kan imidlertid bety at dette ikke er tilfelle for dem alle. - Hva kan studier fortelle om de unges skulk og frafall i denne sammenheng?

En studie blant 9. klassinger i Oslo-området viser at nesten halvparten av elevene har skulket undervisningen i kroppsøving en eller flere ganger under første halvdel av et skoleår, og at 6% har skulket elleve ganger eller mer i den samme perioden (Lippe, l976). Av en studie blant elevene i en videregående skole i Oslo går det fram at omtrent 6% har hatt fravær i kroppsøving uten gyldig grunn (Dahl & Kjørmo, l98l).

At de unges deltakelse i den organiserte idrett synker med stigende alder, framgår også av flere studier. Av en undersøkelse blant de unge i Vestfold framgår det at 26% i alderen 9-19 år er "frafallere" (Railo, l98l), mens en tilsvarende undersøkelse i Trøndelag viser at mer enn 40% av de unge kan omtales som "frafallere" før de er fylt 20 år (Ingebrigtsen, l988). Blant voksne forhenværende medlemmer av idrettslag gir omtrent 50% uttrykk for at de har sluttet som medlemmer før de kom i 20 års alderen (Danielsen, l989). Det er ellers indikasjoner som tyder på at de minst ressurssterke faller tidligst fra (Railo, l980), og at frafallet starter i stadig tidligere alder (Ingebrigtsen, l993).

En studie blant 6. og 9. klassinger i København-området viser et frafall på henholdsvis 52% og 71% blant guttene og 42% og 70% blant jentene (Thorup Andersen, l985), mens frafallet for aldersgruppen 16-19 år i hele Danmark er ca. 30% (Schelin, l989). Også tyske (Kreim & Mayer, l985), amerikanske (Brown, l985) og australske (Carlile, l978) studier forteller om lignende tendenser.

Angående de unges frafall fra den organiserte idrett er de refererte resultater hentet fra tverrsnittsstudier. At de unge ofte deltar i flere idretter, at de slutter med noen mens de fortsetter med andre, eller at de begynner med helt nye aktiviteter, gjør resultatene i slike studier noe usikre. Det er også viktig å være klar over hvilket forhold de registrerte frafallerne har til idretten, om de kun "provar på" eller om de "har börjat" (Patriksson, l990). Ved tolkningen av blant annet Railos (l98l) undersøkelse synes denne typen av vanskeligheter å være fremtredende.

Mer nyanserte synspunkter på frafallsproblemet finner en i lengdesnitts-studier som er langt færre i antall. Resultater fra slike studier forteller meget tydelig at en skal være varsom med å tolke de unges frafall fra idretten som noe permanent (Patriksson, l987). Det eksisterer dessuten store forskjeller mellom idrettslagene i evnen til å holde på sine medlemmer over en lengre periode.

At frafallet fra den organiserte idretten er omfattende, at det øker med alderen, og at det ofte er større for jenter og lavtpresterende utøvere enn for gutter og de som er høytpresterende, synes likevel å representere tendenser som gjør seg gjeldende både innenfor og utenfor de nordiske land (ibid.).

Hva kan det skyldes at de unge slutter med organisert idrettslig virksomhet i så stort antall? Her er det mulig å trekke fram flere momenter. I første omgang vil jeg påpeke at de unges modnings- og læringsbetingede interesser endrer seg med stigende alder, og at plikter i forhold til skole og utdanning tiltar. Endringer i interesser og tidsprioriteringer har vist seg å være årsaken til at mange unge også slutter med andre fritidsaktiviteter (Grue, l985; Telama & Laakso, l98l; Patriksson, l987; Schelin, l989).

I en studie fra ungdomsskoletrinnet er det ellers viktig å merke seg at omtrent halvparten av skulkerne oppgir "liker ikke kroppsøving" og "kjedelig/liker ikke opplegget" som årsak til fraværet (Lippe, l976). Blant skulkere i den videregående skolen er det bare 23% av guttene og 20% av jentene som oppgir at de "ofte" liker å delta i kroppsøving, mens de tilsvarende tall i en kontrollgruppe er 70% og 52% (Dahl & Kjørmo, l98l).

Også en dansk undersøkelse kan fortelle om lignende tendenser; blant annet synes flere elever at kroppsøvingstimene er "for kedelige" (Thorup Andersen, l985). I nok en undersøkelse gir skulkerne uttrykk for at de "liker ikke konkurranse", og i denne sammenheng blir det pekt på at de sosiale vurderingsprosessene i faget har en negativ betydning i forhold til fortsatt medlemskap (Jensen, l99l).

Det er også mange unge som hevder at virksomheten i den organiserte idretten er "for kjedelig" og at de "gikk lei" (Railo, l98l; Patriksson, l987; Danielsen, l989). Det blir dessuten hevdet at den inneholder "for lite lekbetont trening" (Railo, l98l), at den er preget av "for mye alvor og prestasjonsjag" (Danielsen, l989) og at den har "for dårlig ledelse" (Railo, l98l; Grue, l985; Patriksson, l987). "For dårlig egenferdighet" (Patriksson, l987) og "nådde ikke opp/kom ikke på laget" blir også anført som årsak til frafall (Danielsen, l989). Dessuten finnes det forskning som forteller at manglende dyktighet og stress kan føre til frafall (Patriksson, l987).

At opplevelsen av "mangelfull sosial tilhørighet" kan ha en avgjørende betydning for frafallet, er det også studier som viser (Robinson & Carron, l982; Jensen, l99l). I denne sammenheng er det også verdt å merke seg et par konklusjoner i en studie av barn/unge som tok del i organisert fotball på fritiden (Ommundsen, l992, s. l09).

      "Results among younger soccer players (12-13 years old) suggest that a low sense of social acceptance and belongingness in soccer negatively influences their subcequent continuation of playing organized soccer".

      "Moreover, among the younger players, such aspects of low perceived social competence seems to be a far more central explanation for dropping out of soccer than low perceived soccer competence".

I sum antyder dette at de unges skulk og frafall fra idrettslig virksomhet kan være betinget av flere forhold. Med bakgrunn i "Problem-Behavior Theory" (Jessor l987) synes det rimelig å anta at virksomheten som mange av skulkerne og frafallerne har sin erfaring fra, i for liten grad har vært utformet og tilrettelagt på en slik måte at den har kommet deres psyko-sosiale forutsetninger imøte. I flere tilfelle kan ha dreid seg om en veksel-virkningsprosess der blant annet krav og forventninger i det sosiale miljøet ikke har imøtekommet sentrale disposisjoner hos de unge selv (Railo, l980; Patriksson, l987).

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

4. To motsetningsfylte utfordringer.

Undersøkelser tyder altså på at idrettslig virksomhet representerer noe positivt for mange barn og unge. Det er samtidig vist at flere unge finner det kjedelig eller problemfylt å være med. Hva kan gjøres med dette? Hva betyr konkurransen i denne sammenheng? Hvilke tiltak kan skape rimelig grad av trygghet og mening med idrettslig virksomhet også for utsatte grupper av de unge?

Ifølge Festinger (l954) har de unge behov for å vise fram egen kompetanse, og dette kan finne sted gjennom sosial sammenligning i konkurransesituasjoner. At konkurransen er en viktig drivkraft for mange unge til å drive idrett er ellers pekt på allerede (jfr. Telema & Silvennoinen, l979), og at noen også kan tenke seg mer konkurranse går fram av en svensk foreningsundersøkelse (Patriksson, l990).

Det er forøvrig flere som ser på konkurransen som et egnet virkemiddel i tilpasningen av de unge til et grunnprinsipp i det moderne industri-samfunn (Bührle, l97l; Krockow, l972). Som fenomen er det ellers mulig å betrakte konkurransen som en sosial sammenligning av prestasjoner samt en kamp eller konflikt om knapphet på goder og tildeling av belønning.

Ikke alle unge stiller like sterkt i den sammenligning eller kamp som konkurransen representerer. Når en spør skulkerne og frafallerne, synes det også å være mange som vegrer seg for å forbli i skolens kroppsøving og den organiserte idretten p.g.a. konkurranseorienteringen (Railo, l980; Jensen, l99l) - selv om det også finnes tegn på det motsatte (Patriksson, l990; Ommundsen, l992).

Etter dette kan det synes tvilsomt om en enda sterkere satsing på konkurransemomentet blant alle unge vil være en hensiktsmessig vei å gå om en ønsker å forebygge de problem som er påpekt foran. Med utgangs-punkt i teorien - eller den såkalte Yerkes Dodson´s lov - om sammenheng mellom stimuleringsnivå og følelse av behag og ubehag hos et individ vil en kunne komme til samme konklusjon (Zuckerman, l979).

I en oppfølging av denne teorien har Pavlov, Petrie og Eysenck konstatert at en og samme situasjon kan inneha forskjellig stimuleringsverdi for forskjellige personer. Mens utadvendte personer reagerer med mindre ubehag og større toleranse på svært sterke stimuli, fant Eysenck at inadvendte personer foretrekker et svakere stimuleringsnivå (Eysenck & Eysenck, l985).

Uten å gå nærmere inn på genetiske og fysiologiske forhold som synes å ligge til grunn for dette (Zuckerman, l979), er det grunn til å anta at konkurransen kan representere et stresstillegg som virker positivt på enkelte av de unge og negativt på andre. Supplert med annen teori om spenning (Berlyne, l960) og trygghet (Maslow, l970) synes etter dette to motsetningsfylte utfordringer å være sentrale og relativt tidløse ved tilrettelegging av idrettslig virksomhet blant de unge.

På den ene side dreier det seg om å kunne tilrettelegge en undervisnings-situasjon som tilfredsstiller elevenes behov for spenning - der bruk av konkurransemomentet trolig vil være et egnet middel. På den annen side dreier det seg om å tilrettelegge en undervisningssituasjon som tilfreds-stiller elevenes behov for trygghet - der bruk av konkurransemomentet vil være mer kontroversielt. Vil det være mulig å svare på disse to motsetningsfylte utfordringene gjennom en virksomhet der sosialt samspill og samarbeid er i fokus?

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

5. En mulig handlingskonsekvens?

Tanker om eller tilløp til samarbeid i undervisningen kan en finne ganske tidlig. Allerede på 1600-tallet snakket Comenius om at de unge ville tjene på såvel å undervise andre unge som selv å bli undervist på denne måten. Under slutten av 1700-tallet gjorde Bell og Lancaster utstrakt bruk av viderekomne elever som hjelpelærere ved undervisning i England, og under hele 1800-tallet var det en tiltakende tendens til å gjøre det samme i USA (Johnson, Johnson & Smith, l99l). På samme tid fant dette sted også her i landet under navn av vekselundervisning - der hensikten var å gi flest mulig barn en elementær opplæring med bruk av færrest mulig lærere (Vormeland, l956).

Under første del av dette århundredet i USA gjorde Dewey og Kilpatrick bruk av samarbeidende smågrupper i sine problem- og prosjektmetoder (Johnson, Johnson & Smith, l99l), og Mursell (l946) gjorde det samme i boken "Successful Teaching" som var en viktig rettesnor for 1950- og 60-tallets praktiske pedagogikk. Også i de aktivitetspedagogiske strømnin-gene som fant sted i Europa, hadde virksomhet i smågrupper en tilsvarende plass (Grue-Sørensen, l96l). Fra 1930-årene finner vi at gruppearbeid har vært vektlagt som metode også i norske undervisnings-planer - selv om det er lite som tyder på at dette har hatt store praktiske konsekvenser (Hove, l960; St.meld., l982-83; Haugaløkken, l987).

I dag har konseptet "Samarbeidslæring" en sentral plass når det dreier seg om sosialt samspill og samarbeid i undervisningen. Dette er en felles-betegnelse på litt forskjellige didaktisk/metodiske framgangsmåter, og ulike varianter av konseptet er utviklet og utprøvd av flere forskere. Elliot Aronson og Spencer Kagan ved "University of California" samt Robert Slavin ved "John Hopkins University" utgjør noen av disse, mens brødrene David og Roger Johnson ved "University of Minnesota" er to andre (Stensaasen & Sletta, l989). - Hva er det ellers som menes med samarbeid og samarbeidslæring?

I faglitteraturen finner en samarbeid omtalt som "adferd av minst to personer som er rettet mot samme mål" (May & Dobb, l937). I et samarbeid blir det også lagt vekt på at "den enkelte deltaker kun kan nå målet sammen med de øvrige" (Deutsch, l949). Det forutsettes i tillegg at "samarbeid vil gi den enkelte deltaker en større belønning enn det noen av deltakerne kunne ha oppnådd ved å arbeide alene" (Homans, l96l). I pakt med dette vil en kunne se på samarbeid som en virksomhet der det er naturlig å skille mellom målet, prosessen og deltakerne.

Med hensyn til samarbeidsmål er det vanlig å skille mellom en fag-orientering og interaksjonsorientering der henholdsvis faglige og psyko-sosiale mål er i fokus (Ebeltoft, l97l). Ved opplegg basert på "Samarbeidslæring" vil en til vanlig være opptatt av dem begge. I forbindelse med interaksjonsorientering og psykososiale mål skal en legge merke til at utviklingen av sosiale ferdigheter har en sentral plass. Det kan blant annet dreie seg om ferdigheter knyttet til kommunikasjon, sensitivitet og toleranse (Johnson, Johnson & Holubec, l990).

I forbindelse med samarbeidsprosessen er det vanlig å skille mellom et mekanisk og organisk samarbeid. Karakteristisk for det første er en statisk arbeidsdeling mellom deltakerne, mens organisk samarbeid inneholder en skiftende arbeidsdeling på grunnlag av deltakernes kompetanse (Burns & Stalker, l968). "Samarbeidslæring" legger vekt på et sosialt samspill og organisk samarbeid der deltakerne har direkte kontakt og er gjensidig avhengig av hverandre. Utfordringen er å kunne dele med hverandre, å kunne "gi" og "ta imot", og virksomheten bør være strukturert på en slik måte at ingen skal kunne lykkes uten at alle de andre i gruppen lykkes samtidig (Johnson, Johnson & Bartlett, l988).

Samarbeid forutsetter ellers en interaksjon mellom to eller flere deltakere. Av hensyn til knappheten på tid som er vanlig i undervisningssituasjoner, og en effektiv utnytting av denne, vil det ofte være hensiktsmessig å vektlegge samarbeid på smågrupper (Johnson, Johson & Holubec, l990). Det kan ofte dreie seg om grupper med et mindre antall medlemmer - fra to til seks. Ved "Samarbeidslæring" er det også vanlig å operere med smågrupper som er heterogent sammensatt - etter kriteriene kjønn, prestasjonsnivå og etnisk bakgrunn.

Vil det være mulig og/eller ønskelig å gjøre bruk av ideen om "Samarbeidslæring" også ved idrettslig virksomhet blant barn og unge? Med utgangspunkt i den nye fagplanen for kroppsøving - i "Læreplan-verket for den 10-årige grunnskolen" - finner en et bekreftende svar iallefall for skolens del. Mens det på småskoletrinnet blir aktualisert under målområdet "Eg og dei andre", blir det på mellomtrinnet aktualisert under målområdet "Samarbeid og sosial samvær". På ungdomstrinnet bør tanker knyttet til "Samarbeidslæring" ha stor gyldighet i forbindelse med både "idrett", "dans" og "friluftsliv".

I kroppsøving og barneidrett der det er vanlig at virksomheten blir utøvd individuelt, mener jeg at "Samarbeidslæring" vil kunne praktiseres ved at utøverne settes sammen på heterogene smågrupper der de hjelper, støtter og sikrer hverandre under ulike former for faglig oppgaveløsning. I lagidretter der det ofte dreier seg om konkurranse mellom og samarbeid innenfor lagene, vil dette utgjøre en mer eller mindre naturlig del av virksomheten.

Jeg regner ellers med at den interaksjon og gjensidige avhengighet som vil være tilstede ved "Samarbeidslæring" på grupper og lag, vil inneholde elementer som har muligheter for å tilfredsstille behovet for både spenning og trygghet blant de unge. Samtidig bør virksomheten kunne garantere at alle unge som tar del i kroppsøving og idrett, blir faglig involvert og sosialt inkludert.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Litteraturliste

Andersson, B-E. & Wallin, E. (l97l): Tonåringarna och omvärlden, Stockholm: Almquist &Wiksell.

Befring, E. (l972): Ungdom i et bysamfunn, Oslo: Universitetsforlaget.

Berg-Sørensen, I. (l976): Landsomfattende undersøgelse af danske skoleelevers kondition og innstilling til idræt i l97l, København: Danmarks Højskole for legemsøvelser.

Berlyne, D. E. (l960): Conflict, Arousel and Curiosity, New York: McGraw-Hill.

Brown, B. A. (l985): Factors influencing the prosess of withdrawal by female adolescents from the role of competitive age group swimmer, I "Sociology of Sport Journal", 2.

Burns, T. & Stalker, G. M. (l968): The Management of Innovation, London: Tavistock Publications.

Bührle, M. (l97l): Die sozialerzieherische Funktion des Sports, Ahrensburg.

Campbell, S. (l986): Youth Sport in the United Kingdom, I Weiss, M. & Gould, D.: "Sport for Children and Youth", The l984 Olympic Scientific Congress Proceedings vol. l0, Champaign/Illinois: Human Kinetics.

Carlile, U. (l978): The drop out rate, I "International Swimming", 5.

Dahl, H. O. & Kjørmo, O. (l98l): Illegitimt fravær fra kroppsøvingsundervisningen ved Sogn videregående skole, I "Rapport fra Nordisk kurs", Jessheim.

Danielsen, Ø. (l989): Den nye breddeidretten, Oslo: FAFO.

Deutsch, M. (l949): A Theory of Cooperation and Competition, New York: Human relation.

Dølvik, Danielsen & Hernes (l988): Kluss i vekslinga, fritid, idrett og organisering, Oslo: FAFO.

Ebeltoft, A. (l97l): Nye samarbeidsformer i skolen, Oslo: Olaf Norlis Forlag.

Enerstvedt. R. T. (l986): Hva er læring? Oslo: Falken Forlag.

Eysenck, H. J. & Eysenck, M. W. (l985): Personality and individual differences - A Natural Science Approach, New York: Plenum Press.

Festinger, L. (l954): A theory of social comparison process, New York: Human Relations.

Gill, D. L., Gross, J. B. & Huddleston, S. (l983): Participation Motivation in Youth Sports, I "International Journal of Sport Psychologi", l4.

Grue, L. (l985): Bedre enn sitt rykte, Oslo: Kultur- og Vitenskapsdep.

Grue-Sørensen, K. (l96l): Opdragelsens historie III, København: Gyldendal.

Haugaløkken, O. (l987): Elevsamarbeid og holdninger i klasserommet, Trondheim: Universitetet i Trondheim.

Hauge, R. (l973): Ungdom og fritid, Oslo: Institutt for anvendt sos.vit.forskning, 3.

Homans, G. C. (l96l): Social Behavior: Its elementary forms, New York: Harcourt, Brace & World.

Hove, A. (l960): Lærerutdanningen og arbeidet i skolen, I Sandven, J. & Stensaasen, S.: "Forskning og Danning", 5, Oslo: Cappelen.

Ingebrigtsen, J. E. (l988): Kampen om den vellykkede ungdom !? Trondheim: NAVF´s Senter for barneforskning.

Ingebrigtsen, J. E. (l993): Barnas plass i idretten - rekruttering og frafall, I "Rapport om idrettens indre liv og kultur", Trondheim.

Jacobsen, E. B. (l983): Samarbeid: elever og kroppsøvingslærere, Oslo: Norges Idrettshøgskole.

Jenssen, T. (l99l): Gutter og kroppsøving - hvordan begynner rusmisbruket? I "Nytt om kvinneforskning", 4.

Jessor, R. (l987): Problem-Behavior Theory, I "British Journal of Addiction", 82.

Johnson, D. W. & Johnson, R. T. (l989): Cooperation and Competition, Edina: Interaction Book Company.

Johnson, D. W., Johnson, R. T. & Bartlett, J. K. (l988): My Mediation, Edina: Interaction Book Company.

Johnson, D. W., Johnson, R. T. & Holubec, E. J. (l990): Circles of Learning, Edina: Interaction Book Company.

Johnson, D. W., Johnson, R. T. & Smith, K. A. (l99l): Active Learning - Cooperation in the College Classroom, Edina: Interaction Book Company.

Johnson, D. W, Johnson, R. T., Johnson, L. M. & Bartlett, J. K. (l988): Our Cooperactive Classroom, Edina: Interaction Book Company.

Kenyon, G. S. (l976): Factors influencing the attainment of elite status in track and field, I "Paper at Post Olympic Games Symposium", Quebec.

Kreim, G. & Mayer, R. (l985): Abbruch der sportlichen Karriere im Jugendalter, I "Sportwissenschaft", l5.

Krockow, C. v. (l972): Sport und Industriegesellscaft, München.

Lavik, N. J. (l976): Ungdommens mentale helse, Oslo: Universitetsforlaget.

Lippe, G. v. (l976): Kroppsøving i ungdomsskolen, Oslo.

Martens, R. (l986): Youth Sport in the United States, I Weiss, M. & Gould, D.: "Sport for Children and Youth", The l984 Olympic Scientific Congress Proceedings vol. l0, Champaign/Illinois: Human Kinetics.

Maslow, A. H. (l970): Motivation and Personality, New York.

May, M. A. & Dobb, L. W. (l937): Competition and cooperation, New York: Social Sciense Reseach Counsil.

McPherson, B. D., Gyppy, L. N. & Mc.Kay, J. P. (l976): The social structure of the game and sport milieu, I Albinsson & Andrew: "Child in sport and physical activity", Baltimore: University Park Press.

Mursell, J. L. (l948): Successful teaching - its psychological prinsiples, New York.

Nilsen, E. (l965): Ungdom og forening, Oslo-undersøkelsen - del l, Oslo.

Ommundsen, Y. (l992): Self Evaluation, Affect and Dropout in the the soccer Domain, Oslo, Norges Idrettshøgskole.

Oppegård sosialkontor (l978): Rapport fra miljøundersøkelsen blant ungdom i Oppegård kommune, Oppegård.

Patriksson, G. (l979): Socialisation och involvering i idrott, Gøteborg: Acta Universitatis Gothoburgensis.

Patriksson, G. (l982): Sport involvement among Scandinavian youngsters, I Stensaasen, S.: "A coordinated, comparative study of sport involvement among Scandinavian youngsters", I "Scand. Journal of Sport Sciense", 4.

Patriksson, G. (l987): Theoretical and Empirical Analyses of drop-outs from youth sports in Sweden, Mølndal: Gøteborg Universitet.

Patriksson, G. (l990): At börja och sluta med idrott - ett livscykelperspektiv, I Kårhus, S. & Patriksson, G.: "Pedagogikk og fagdidaktikk", Oslo: Norges Idrettshøgskole.

Railo, W. (l980): Barne- og ungdomsidretten sett i relasjon til psykososial helse, I "Tidsskrift for Den norske Lægeforening", 12 B.

Railo, W. (l98l): Frafall fra idrettslig aktivitet i barne- og ungdomsårene, Oslo: Norges Idrettshøgskole.

Robertson, I. (l986): Youth Sport in Australia, I Weiss, M. & Gould, D.: "Sport for Children and Youth", The l984 Olympic Scientific Congress Proceedings", vol. l0, Champaign/Illinois: Human Kinetics.

Robinson, T. & Carron. A. V. (l982): Personal and situational factors associated with dropping out versus maintaining participation in competitive sport, London-Canada: Western Ontario University.

Roethlisberger, F. A. (l970): Socialization of the elite gymnast,
Wisconsin: University of Wisconsin.

Schelin, B. (l989): Halvdelen dyrker idræt, København: Danmarks Højskole for Legemsøvelser.

Stensaasen, S. (l982): A coordinated, comparative study of sport involvement among Scandinavian youngsters, I "Scand. Journal of Sport Sciense".

Stensaasen, S. & Sletta, O. (l989): Gruppeprosesser, Oslo: Universitetsforlaget.

St.meld., Stortingsmelding, l982-83

Telema, R. & Laakso, L. (l98l): Sport Participation of Finnish Youth as a Function of Age and Schooling, I "Sportwissenschaft".

Telema, R. & Silvennoinen (l979): Structure and development of ll to l9 year-olds´ motivation for physical activity, I "Scand. Journal of Sports Scienses.

Thorup Andersen, V. (l985): Fritid og idræt, København: Dansk Idrætsforbund.

Vormeland, O. (l956): Vekselundervisningen og dens bruk i norsk skole, I Sandven, J. & Stensaasen, S.: "Forskning og danning", 2, Oslo: Cappelen.

Wold, B. (l989): Lifestyles and physical activity - A theoretical and empirical analysis of socialization among children and adolescents, Bergen: Psykologisk fakultet.

Zuckerman, M. (l979): Sensation Seeking - Beyond the Optimal Leval of Arousal, New Jersey: Lawrence Erlbaum Ass. Publ.

 

innhold
topp
forrige neste