HVE
innhold forrige neste
Einar Berggraf Jacobsen:
Momenter til didaktiske overveielser i kroppsøving og barneidrett :
en artikkelsamling
Copyright © 1997 Forfatteren/
Høgskolen i Vestfold

 

Prestasjonkompetanse og læring i kroppsøving og barneidrett

Om mål og muligheter


[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1. Aktualitet.

Ofte kan det være stor avstand mellom hva kroppsøvingslæreren og idretts-forskeren er opptatt av. Forhold som er direkte relevante for kroppsøvings-undervisningen, har ellers har hatt en heller beskjeden plass i idretts-forskningen. Dette synes iallefall å ha vært tilfelle her i landet og i Norden forøvrig (Jacobsen, l997).

Av og til kan det også være motsatt - at kroppsøvingslæreren og idretts-forskeren har noen faglige interesser og/eller utfordringer som er felles. I denne artikkel vil oppmerksomheten være rettet mot ett slikt forhold - et forhold som representerer en utfordring for begge de aktuelle partene.

Det er således en utfordring for kroppsøvingslæreren å være bevisst forholdet mellom "de store ord" i undervisningsplaner og andre styringsdokumenter, og de praktiske muligheter eller handlinger i hverdagen. På tilsvarende måte vil det være en utfordring for idrettsforskeren å kunne operasjonalisere "de store ord" slik at de kan være målbare i aktuell forskning.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

2. Prestasjonskompetanse som allment mål.

Sentreringen om prestasjoner som mål har lange tradisjoner innenfor idretten. Ofte har det dreid seg om å løpe fort, kaste langt og hoppe langt eller høyt. Mange ganger har det også dreid seg om å kunne mestre en ball eller andre små og store redskaper. Under alle omstendigheter har det dreid seg om bevegelsesmessige svar på utfordringer i miljøet (Eichberg, l983; Vuori & Fentem, l995).

I samsvar med dette er prestasjoner definert som målbar adferd (Hansen, Thomsen & Varming, l984). Ellers snakker Eichberg (l983) om presta-sjonskompetanse som ulike måter for mennesket å beherske utfordringer i omgivelsene på. Ved idrettslig virksomhet finner jeg det naturlig å betrakte fysisk aktivitet i form av motoriske ferdigheter som et overordnet sett av redskaper til å mestre aktuelle utfordringer med samt å komme relevante kompetansekrav i møte. Hva menes med ferdighet i denne sammenheng?

Mens Norges Idrettsforbund (l979, s. 26) har definert motorisk ferdighet som "den bevegelsesløsning som i den enkelte idrett tilfredsstiller kravene til hensiktsmessighet", har Lundahl (l97l, s. 36) definert begrepet som "evnen til å utføre muskelstyrte aktiviteter". Gjerset og hans medarbeidere (l992. s. l4-l8) definerer ferdighet som "utøverens løsning av en gitt beve-gelsesoppgave". I følge disse definisjonene er altså idrettslig ferdighet å betrakte som motorisk handling der kroppen eller deler av kroppen blir brukt som et mest mulig hensiktsmessig og muskelstyrt instrument for løsning av spesifikke bevegelsesoppgaver. Definisjonene sier imidlertid lite eller ingen ting om hva som ligger bak muskelstyringen.

Definisjoner av ferdighet der begrepet står for en kombinasjon av "kognitiv" og "motorisk" aktivitet i utføringen av en oppgave (Rørvik, l968; Schmidt, l982), vil kunne bøte på denne mangelen. For å kunne styre den motoriske handlingen på en hensiktsmessig måte, må utøveren således ha et kognitivt grunnlag å bygge på. Han eller hun må ha kunnskap om mønstre og situasjoner som bevegelsene skal anvendes i. Jeg regner forøvrig med at kvaliteten på oppgaveløsningen vil være betinget av såvel fysisk som psykososial helse, samt intellektuelle og motivasjonelle forhold (NIF, l970; Engström & Strand, l988; Gjerset et al., l992).

I idrettslig sammenheng finner jeg det naturlig å betrakte prestasjons- kompetanse knyttet til motoriske ferdigheter som en forutsetning for å kunne mestre utfordringer både i et bredde- og toppidrettsperspektiv, eller et masse- og eliteidrettsperspektiv. Masseidretten omfatter både ikke-organisert og organisert idrett, og den skal være åpen for såvel yngre som eldre utøvere uavhengig av prestasjonsnivå. Siden en "idrett for alle" også forutsetter at det blir tatt hensyn til de beste utøverne, er den organiserte eliteidretten til for disse (Skaset, l977; Hortleder, l980; Engström & Strand, l988). Det dreier seg her om utøvere som ofte har idretten som et fordekt eller offisielt arbeid med belønning etter suksess. Denne del av idretten er ellers helt avhengig av unge talenter (Hortleder, l980).

Med masseidretten som rekrutteringsgrunnlag blir det hevdet at elite-idretten er karakterisert av jakten på unge talenter og en stabil rekruttering av disse. I den forbindelse er både organisatoriske og vitenskaplige strategier tatt i brukt (ibid.). Det blir derfor sagt at det eksisterer et avhengighetsforhold mellom masse- og eliteidretten, og et tradisjonelt syn går ut på at masseidretten rekrutterer eliteidretten, mens eliteidretten til gjengjeld stimulerer masseidretten (Rafoss, l982). I dag finner en masse- og eliteidretten også omtalt som to av flere differensierte idretter som henvender seg til forskjellige målgrupper i samfunnet (Hortleder, l980; Eichberg, l983; Loland, l99l). Innenfor rammen av dette arbeidet vil det imidlertid føre for langt å gå nærmere inn på disse.

Som det framgår av dette, vil læring av idrettslig ferdighet gi de unge en kompetanse som kan ha gyldighet både i et breddeidretts- og et elite-idrettsperspektiv. Vil en ellers kunne finne bekreftelser på at denne typen av læring har representert eller representerer en aktuell måldimensjon for den organiserte idrettslige virksomhet for barn og unge i grunnskolen og på fritidsfeltet her i landet?

I skolen finner en en indirekte antydning om dette første gang i fagplanen av l939. Der het det at undervisningen skulle ta "sikte på på å gjøre elevene glade i gymnastikk og idrett" slik at de ville fortsette med dette også etterat de hadde gått ut av skolen (KUD, l957, s. 193). En klarere bekreftelse kommer til uttrykk i forslaget til den nye fagplanen i kroppsøving der det heter at elevene skal få oppleve "å meistre eit breitt utval aktivitetar åleine og i samspel med andre" (KUF, l995, s. 3).

At læring av motoriske ferdigheter også representerer en sentral mål- dimensjon i idrettsarbeidet blant barn og unge på fritidsfeltet, ser jeg på som en selvfølge. Når det i retningslinjene for den organiserte barne-idretten heter at denne del av idretten skal tilrettelegges som en "allsidig idrettsopplæring" i flere forskjellige idretter (NIF, l987; Stornes, l993), blir denne oppfatningen også bekreftet..

I forbindelse med utviklingen av de unges prestasjonskompetanse som mål ved idrettslig virksomhet i skolen og på fritidsfeltet, velger jeg etter dette å se på læring av relevant motorisk ferdighet som en allmenn måldimensjon.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

3. Øvings-mengde som operasjonalisert mål.

Tilegnelse av motoriske ferdigheter vil finne sted gjennom motorisk læring. Kjennemerket for en slik læring er at utøveren endrer adferd eller disposisjon for adferd på grunnlag av kunnskap og erfaring. Dette inne-bærer at tidligere handlinger har konsekvenser for utprøvingen av nye (Schmidt, l982; Oxendine, l984). For at motorisk læring skal kunne finne sted, skal en forøvrig merke seg at det i forskjellige teorier er lagt vekt på noe ulike aspekter ved kognitive og erfaringsbaserte forhold. - Hvilke aspekter dreier det seg om i denne sammenheng?

I sin "Memory Drum Theory" snakker Henry (l960) om at bevegelses- erfaringer blir lagret i minnet, og at de blir utløst av adekvat stimulering fra miljøet. En videreføring av dette synspunktet finner vi i Fitts´ og Posner´s (l967) "Phase-teory". Ifølge denne finner motorisk læring sted gjennom en kognitiv fase der utøveren førsøker å forstå den motoriske utfordringen, en assosiativ fase der utøveren forsøker å utføre og forbedre de aktuelle bevegelsene og en automatiseringsfase der utøveren automatiserer beve-gelsesmønstret. Det dreier seg her om utviklingsfaser fra et meget bevisst nivå til et nærmest ubevisst nivå.

I sin "Closed Loop Theory" snakker Adams (l97l) om de samme tre fasene med noe andre betegnelser. Forøvrig legger han vekt på at tilbake- meldinger om den motoriske utføringen kan være basert på registreringer i utøvernes egne stillings- og bevegelsessanser - og ikke bare syn og hørsel, og at disse blir sammenholdt med tidligere erfaringer som referanseramme. I sin "Schema Theory" betoner Schmidt (l975) at erfaringsbaserte skjemaer for utføring og vurdering av bevegelser blir lagret i hjernen, og at disse danner grunnlaget ved læring av nye teknikker. En allsidig motorisk aktivitet i yngre alder vil på denne måten ha en fremmende effekt på senere motorisk læring.

I den senere tid har oppmerksomheten ved motorisk læring i økende grad vært rettet mot stimulussituasjonen og Banduras "Observational Learning Theory" (McCullagh, l993). Ifølge Bandura (l977, l986) vil læring i større grad finne sted gjennom observasjon av andre personers handlinger enn gjennom forsterking av eget handlingsmønster. Slike andre kan blant annet være klassekamerater, lærere og trenere. Bandura har ellers identifisert fire grunnleggende prosesser for at denne formen for læring skal kunne finne sted, nemlig oppmerksomhet, minne, gjenkalling og motivasjon. Andre forskere som Perry og Furukawa (l986) legger også stor vekt på de karakteristiske trekkene ved den modell som blir observert.

I forbindelse med vektleggingen av stimulussituasjonen under læring snakker en mer allment også om et situert eller kontekstualisert læringssyn. Et sentralt moment i dette synet er at aktørene er avstemt i forhold til føringer i miljøet (Havnes, l997). Ved idrettslig virksomhet taler dette for at læring av og øving på motoriske ferdigheter bør finne sted i funksjonelle situasjoner - et syn som også kan suppleres med fysiologiske argumenter og forhold ved motoriske enheter. Gjennom spesifisitetsprinsippet synes sentrale elementer i denne teorien for lengst å ha hatt gjennomslag i idrettens bevegelses- og treningslære.

Uavhengig av teoretisk utgangspunkt vil en således kunne hevde at motorisk læring er avhengig av et sensorisk og kognitivt forarbeid med samordning i lillehjernen, og en motorisk øving og automatisering som er betinget av prosesser i nerver og muskler (Eidson, l985; Fredens, l989). Mens Adams framholder at øvingen skal være mest mulig korrekt av hensyn til utviklingen av en indre referanseramme, hevder Schmidt at både korrekt og ikke-korrekt øving kan fremme den motoriske læring siden de begge bidrar til utviklingen av bevegelsesskjemaer (McCullagh, l993). Hvilke teoretiske og empiriske momenter taler ellers for at kvantitative forhold ved øvingen - dvs. gjentakelser av bevegelsesmønsteret - har betydning i denne sammenheng?

Det er flere teoretikere som begrunner øving og øvings-mengdens betyd-ning for motorisk læring med det som skjer i nervesystemets synapser (Eccles, l970; Fitch, Tuller & Turvey, l982; Ayres, l986; Greenough et al., l993). Disse utgjør forbindelser mellom forskjellige nerveceller der impulser fra en celle blir overført til en annen. I komplekse situasjoner kreves det interaksjon mellom mange celler gjennom utallige synapser på meget kort tid. For å kunne lede til en hensiktsmessig motorisk adferd er det derfor viktig at impulsene holder riktig rute, og - ifølge Ayres - blir synapsene mer brukbare jo mer de brukes. For hver gang et nevralt budskap passerer en synapse, gjennomgår den strukturforandringer som gjør det lettere for lignende budskap å passere i fremtiden.

Det er også mulig å peke på empiriske studier som antyder øvings- mengdens betydning for motorisk læring. Hos grupper av skoleelever og voksne er dette dokumentert gjennom eksperimenter (Hirz, l985; Ingvald-sen, l990). Hos grupper av unge svømmejenter, lovende friidrettsutøvere og fotballspillere er det funnet at de som var best, også var de som hadde trent mest (Åstrand, l963; Enoksen, l977; Olsen & Ingjerd, l985). Av den siste typen undersøkelser framgår det ellers ikke tydelig nok i hvilken grad prestasjonsnivået har vært betinget av mengden på motorisk øving alene. Siden det dreier seg om korrelasjonsstudier, vil det også være mulig å tolke resultatene motsatt, at prestasjonsnivået har hatt en avgjørende betydning for motivasjonen og tiden som er brukt til trening.

Sikrere empiriske holdepunkter for øvings-mengdens betydning for læringsnivået har en funnet i diverse laboratorieeksperimenter med "mirror-drawing" og "pursuit-learning" under kontrollerte betingelser (Pew, l966; Sage & Hornak, l978; Wrisberg & Shea, l978; Engelhorn, l988; Hird et al. l99l). Øving uten vektlegging av kognitive og motiverende prosesser garanterer likevel ikke for framgang i læringen (Singer, l980; Stelmach & Hughes, l983). På den annen side er øving helt avgjørende for at de nevnte prosesser skal ha betydning. Øving og øvings-mengden representerer således noe helt sentralt ved motorisk læring (Cratty, l968; Hird et al., l99l; McCullagh, l993). Singer (l980, s. 88) uttrykker det samme på denne måten: "All things being equal, the amount of initial practice is directly related to the amount retained".

Det er ellers grunn til å merke seg at barn og unge som er motorisk aktive og mottar mye sensorisk og motorisk stimulering i førskole- og skolealder, ofte er i stand til å oppnå en høyere prestasjonskompetanse enn de som er senere ute (Lawther, l968; Bar-Or, l993). Et relevant spørsmål i denne sammenheng synes derfor å være om de øvre grenser for prestasjons-kompetansen blir bestemt gjennom erfaringer i tidlig alder, og om senere øving vil ha en begrenset betydning?

I faglitteraturen blir det hevdet at barnet ved fødselen har meget få synapser som forbinder nervecellene. Ved kroppslig aktivitet vil de sensoriske og motoriske impulsene som strømmer gjennom disse cellene, forårsake en utvikling av nye nervetråder som søker mot andre celler. Ifølge Ayres (l986) vil barn og unge gjennom en sansemotorisk stimulering være disponert for framvekst av nye forbindelser som gir mulighet for ny nevral kommunika-sjon. Hun hevder dessuten at en slik nydanning vanskeligere vil finne sted etter 10-12 års-alderen.
At barnealderen representerer en viktig fase for sensorisk og motorisk stimulering, er det også adferdsstudier som indikerer. Det er vist ved studier av eneggede tvillinger (Mc Graw, l935), av normale barn (French & Thomas, l987) og av barn med Downs syndrom (Kerr & Blais, l988). Det er også antydet i norske studier (Haugstad & Larun, l993; Haug, l995; Moser & Didriksen, l995). At motorisk øving fra tidlig alder vil kunne inkludere en god del overlæring, representerer en supplerende forklaringsmåte i denne sammenheng. Det dreier seg her om øving som fortsetter også etterat bevegelsesmønstre er utført riktig en gang (Singer, l980). Det er imidlertid vanskelig å finne vitenskaplig dokumentasjon på at en slik overlæring har betydning. Ett av de få studier om dette er utført av Melnick (l97l) ved bal-ansering på et stabilometer, og resultatet av eksperimentet viste at konser-veringen øker med graden av overlæring.

Fig. :
Operasjonalisert mål for utvikling av prestasjonskompetanse

En sammenfatning av det som er framført , er tydeliggjort i figuren over. Som det framgår av denne, vil de unge kunne oppnå idrettslig prestasjons-kompetanse som mål og idrettslig ferdighet som måldimensjon gjennom motorisk læring. Det har dessuten framgått at øving på ferdighetene som prosess - samt kvantitative forhold ved øvingen i form av øvings-mengde - vil være av avgjørende betydning for at en slik læring skal finne sted.

Når et sentralt mål for idrettslig virksomhet på teoriplanet kan operasjonali-seres på denne måten, blir utfordringen for idrettslæreren å finne fram til hensiktsmessige virkemidler der det sentrale spørsmålet er: Hvordan kan virksomheten best mulig organiseres og tilrettelegges? For idrettsforskeren blir spørsmålet blant annet dette: Hvordan kan læringseffekten best mulig måles?

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Litteraturliste.

Adams, J. A. (1971): A closed-loop theory of motor learning, I "Journal of Motor Behavior", 3, 111-149.

Ayres, J. A. (1986): Sanseintegration hos børn, København: Munksgaard.

Bandura, A. (1977): Self-efficacy: Toward a unifying theory of behavioral change, I "Psychological Reviews", 84, 191-215.

Bar-Or, O. (1993): Physiological perspectives, I Cahill, B. & Pearl, A. : "Intensive Participation in Children´s Sport", Champaign-Illinois: Human Kinetics.

Cratty, B. J. (1968): Psychology and Physical Activity, New Jersey: Prentice Hall.

Eccles, J. C. (1970): Facing Reality, Heidelberg: Springer.

Eichberg, H. (1983): Kropskulturens trialektik, I "Centring & Sport", 3, 133-136.

Eidson, T. (1985): The effects of variability of practice on normal and mentally handicapped individuals for closed and open motor skills, Kent: State University.

Engelhorn, R. (1988): EMG and motor performance changes with practice of a forearm movement by children, Iowa: State University.

Engstrøm, L-M. & Strand, L. (1988): Psykologiska aspekter på idrott och prestation, I Engström, L-M. (red.): "Idrotten lär", Stockholm: Utbildningsradion - GIH - Riksidrotts-förbundet - SISU.

Enoksen, E. (1977): En kartleggingsundersøkelse av unge lovende friidrettsutøveres vilkår og muligheter i deres idrettslige virksomhet, Oslo: Norges Idrettshøgskole.

Fitch, H. L, Tuller, B. & Turvey, M. T. (1982): The Berstein perspective: III Tuning of coordinative structures with special reference to perception, I Kelso, J. A. (red.): "Human motor behavior - An introduction", New York: Erlbaum.

Fitts, P. M. & Posner, M. I. (1967): Human performance, Belmont-California: Brooks/Cole.

Fredens, K. (1989): Hva er motorikk - motorikkens betydning for den kognitive udvikling, I "Kroppsøving", 8.

French, K. E. & Thomas, J. R. (1987): The relation of knowledge development to children´s basketball performance, I "Journal of Sport Psychology", 9, 15-32.

Gjerset, A. et al. (1992): Idrettens treningslære, Oslo: Universitetsforlaget.

Greenough, W. T., Black,J. E. & Wallace, C. S. (1993): Experience and Brain development, I Johnson, M. H. (red.) : "Brain Development and Cognition", Oxford: Blackwell Publishers.

Hansen, M., Thomsen, P. & Varming, O. (1985): Pedagogisk-psykologisk ordbok, Oslo: Kunnskapsforlaget.

Haug, J. (1995): Sansemotorikk og skrivevansker, Kongsvinger (upubl.)

Haugstad, G. K. & Larun L. (1993): Sansemotorisk trening av umodne barn i første klasse, Oppegård: Oppegård kommune (upubl.).

Havnes, A.: Hvordan lærer studentene? Foredrag ved Høgskolen i Vestfold, 23.05.97.

Henry, F. M. (1960): Increased response latency for complicated movements and a "memory drum" theory of neuromotor reation, I "Research Quarterly", 43, 448-548.

Hird, J. S., Landers, D.M., Thomas, J. R. & Horan, J. J. (l99l): Physical Practice Superior to Mental Practice in Enhancing Cognitive and Motor Task Performance, I "Journal of Sport & Exercise Psychology", 8, 28l-293.

Hirz, P. (1985): Koordinative Fähigkeiten im Schulsport, Berlin: Volk und Wissen.

Hortleder, G. (1980): Idrett i de vestlige samfunn, Oslo: Gyldendal.

Ingvaldsen, R. P. (1990): Bruk av operante teknikker i trening, Trondheim: Universitetet i Trondheim.

Jacobsen, E. B. (l997) :Vurdering av problemstillinger og metodebruk i nyere nordisk idretts-pedagogisk forskning, pr.forelesn. for den fil. dr. grad, Universitetet i Oslo

Kerr, R. & Blais, C. (1988): Directional probability information and Down syndrome: A training study, I "American Journal on Mental Retardation", 92, 531-538.

KUD, Kirke- og undervisningsdepartementet (1939/1957): Normalplan for byfolkeskolen, Oslo: Aschehoug, l93.

KUF, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1995): Høyringsutkast - læreplan kroppsøving, Oslo: KUF.

KUF, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1996): Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, Oslo: KUF

Lawther, J. (1968): The learning of physical skills, New Jersey: Prentice-Hall, Inc. Englewood Cliffs.

Loland, S. (1991): Idrett og samfunn, Oslo: Universitetsforlaget.

Lundahl, F. et al. (1971): Pædagogiske ord, København: Munksgaard.

McCullagh, P. (1993): Modeling: Learning, developmental, and social psychological considerations, I Singer, R. N. et al. (red.): "Handbook of Research on Sport Psychology", New York: Macmillan pub. Comp.

McGraw, M. B. (1935): Growth: A study on Johnny and Jimmy, New York: Appleton-Century Crofts.

Melnick, M. (1971): Effects of overlearning on the retenton of a gross motor skill, I "Research Quarterly"4, 60-69.

Moser, T. & Didriksen, A. (1995): Effekt er av psykomotorisk trening i grunnskolen, I Moser, T.: "Innføring i psykomotorikk", Tønsberg: Høgskolen i Vestfold.

NIF, Norges Idrettsforbund (1970): Idrettsterminologi, Oslo: NIF, 8.

NIF, Norges Idrettsforbund (1987): Idrettskolen: Hva-Hvorfor-Hvordan-For hvem, Oslo: NIF.

Olsen, E. & Ingjerd, A. (1985): Hva karakteriserer elitespillere i fotball? I "Rapport fra konferansen om idrett, mestring og prestasjon", Gran.

Oxendine, J. B. (1984): Psycholgy of Motor Learning, New Jersey: Prentice-Hall.

Perry, M. A. & Furukawa, M. J. (1986): Modeling methods, I Kanfer, F. H. & Goldstein, A. P. (red.): "Helping people change: A textbook of methods", New York: Pergamon Press.

Pew, R. W. (1966): Acquisition of hierarchical control over the temporal organization of a skill, I "Journal of Experimental Psychology", 71, 764-771.

Rørvik, H. (1968): Innføring i pedagogisk psykolgi, Oslo: Universitetsforlaget.

Sage, G. & Hornak, J. E. (1978): Progressive Speed Practice in Learning a Continuous Motor Skill, I "Research Quarterly", 49, 190-196.

Schmidt, R. A. (1975): A schema theory of discrete motor skill learning, I "Psychological Bulletin", 82, 225-260.

Schmidt, R. A. (1982): Motor control and learning - A Behavioral Emphasis, Champaign-Illinois: Human Kinetics.

Singer, R. N. 1l980): Motor Learning and Human Performance, New York: The MacMillan Company.

Skaset, H. B. (1977): Idrettens plass innen kulturområdet, I "Rapport fra Nordisk Kursus", Sønderborg.

Stelmach, G. E. & Hughes, B. (1983): Does motor skill automation require a theory of attention? I Magill, R. A. (red.): "Memory and control of action", Amsterdam: North Holland.

Stornes, T. (1993): Idrett og verdiformidling, Oslo: Tano

Vuori, I. & Fentem, P. (1995): The potential benefits of sport, I "Committee for the Development of Sport": "The significance of Sport for Society", Strasbourg: Council of Europe Press.

Wrisberg, C. A. & Shea, C. H. (1978): Shifts in attention demands and motor program utilization during motor learning, I "Journal of Motor Behavior", 10, 149-158.

Åstrand, P-O. et al. (1963): Girl swimmers, I "Acta Paediatrica Scand.", 62-66, Uppsala: Almqvist & Wiksell.

 

innhold
topp
forrige neste