HVE
innhold forrige neste
Einar Berggraf Jacobsen:
Momenter til didaktiske overveielser i kroppsøving og barneidrett :
en artikkelsamling
Copyright © 1997 Forfatteren/
Høgskolen i Vestfold

 

Kroppsøving og barneidrett - to organiserte virksomhetsområder -

En analyse og sammenligning av de to områdene i et deskriptivt og normativt perspektiv


[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1. Aktualitet

Med "Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen" har kroppsøving fått en ny læreplan som gradvis skal erstatte gjeldende plan fra 1987. I denne planen er idrett eksplisitt omtalt som ett av aktivitetsområdene på mellom- og ungdomstrinnet (KUF, l996).

I andre nordiske land har det aktuelle skolefaget fått nye betegnelser under de senere tiår. Mens det i Danmark har skiftet navn fra "legems-øvelser" til "idræt" (Schmidt, l978), har det i Sverige skjedd et skifte fra "gymnastik" til "idrott" - og deretter til "idrott och hälsa" (Nordlund, l982). Også her i landet har det vært arbeidet for noe tilsvarende (Volla, l984).

Selv om kroppsøving og idrett har primær tilhørighet i henholdsvis skolen og på fritidsarenaen, er det forhold som tyder på at de som virksomhets-områder inneholder mange likheter. Gjennom en klargjøring av de to begrepene vil jeg rette oppmerksomheten mot forhold som både skiller og forener dem.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

2. Kroppsøving

Det er vanskelig å få øye på arbeider der selve kroppsøvingsbegrepet har vært gjenstand for noen grundigere analyse. Ved siden av å knytte beteg-nelsen til skolefaget her i landet, blir det som oftest uttrykt at kroppsøving dreier seg om "øving" av eller med "kroppen" i dette faget. At kroppsøving i grunnskolen skal være et fag med "fysisk aktivitet" som det viktigste elementet, går ellers fram av alle offentlige fagplaner her i landet knyttet til perioder med ulike grunnskolelover (Jacobsen, l984; Synnestvedt, l994). Det framgår også av den nye planen i faget (KUF, l996). - Hvilke fysiske aktiviteter dreier det seg om i denne sammenheng?

Som fag fikk kroppsøving sin beskjedne start i norsk obligatorisk grunn-skole gjennom byskoleloven av l848. Ved den anledning ble det i Stortinget snakket om et faginnhold i form av "Gymnastik" og "Færdigheder" som grunnlovens § l09 pålegger enhver "Statsborger" (St.Forh., l848). Ferdighetene var således forbundet med landets militære beredskap. Da faget ble obligatorisk i byskolen gjennom loven av 1889, synes innholdet stort sett å ha vært det samme. I læreplanen ble det henvist til et tabellverk av kaptein Bjørnstad (l877) der det snakkes om "Gymnastik" i form av "Bevægelser afpassede efter den menneskelige Organisme" (s. l34-l35). Ellers ga selve loven adgang til undervisning i "forberedende Skydeøvelser" (St.Kom., l885).

Med hensyn til innhold skjedde det visse forandringer ved innføringen av kroppsøving som et obligatorisk fag for alle elever ved skoleloven av 1936. Ved den anledning bruker Normalplanen av 1939 (KUD, l957) "gymnastikk" og "idrett" som betegnelser på fagets innhold. Etterat by- og landsskolen hadde fått felles undervisningsplaner ved loven av 1959, skjedde det nye forandringer, og "Læreplan for forsøk med 9-årig skole" (KUD, l964) sier at kroppsøvingsfaget skal inneholde opplæring i "grunn-trening" og "hensiktsmessige stillinger og bevegelser". Det dreier seg her om stillinger og bevegelser som skal være hentet fra situasjoner i hjem og skole, arbeid og fritid.

Også skoleloven av 1969 medførte visse endringer, og i den ledsagende Mønsterplan sies det at undervisningen i kroppsøving skal ta sikte på "å imøtekomme elevenes behov for kroppslig aktivitet i --- skapende virksomhet". Planen inviterer såvel til "bevegelsesforming" som til "leik, idrett, friluftsliv og andre former for fysisk aktivitet" (KUD, l974) - noe som også er fulgt opp i M/87 (KUD, l987). I den aller nyeste planen skal en legge merke til at "bevegelsesforming" er erstattet av "sansemotorikk", og at det i gruppen av andre fysiske aktiviteter er eksplisitt pekt på "dans" (KUF, l996).

Med vekt på det innholdsmessige framgår det således at kroppsøving både har vært og er en samlebetegnelse for en rekke forskjellige fysiske aktiviteter. Begrepsinnholdet har ellers vært i forandring, og i tillegg til "idrett" representerer det i dag både "leik", "dans", "friluftsliv" og andre former for fysisk aktivitet som ligger innebygd i uttrykket "sansemotorikk". Forøvrig har bevegelse eller fysisk aktivitet fungert som virkemiddel i forhold til ulike fagmål under alle de nevnte perioder. - Hvilke fagmål dreier det seg om her?

Ett mål som har gått igjen for kroppsøvingsfaget, er at elevene skal lære visse motoriske ferdigheter. Typen av ferdigheter har derimot variert en del. I tiden før århundreskiftet dreide det seg om militære ferdigheter av hensyn til landets militære beredskap (St.Forh., l848). I den senere tid har det dreid seg mer om idrettslige ferdigheter og dans til bruk i fritiden (KUD, l965, l987; KUF, l996). Ved innføringen av "Læreplan for forsøk ---" i l959/60 ønsket politikerne at elevene også skulle settes i stand til å gjøre bruk av kroppen på en hensiktsmessig måte i hverdagslige arbeids-situasjoner. Det var dette som skulle finne sted gjennom kunnskap om og øving på stillings- og bevegelsesmønstre fra situasjoner i hjem og skole, arbeid og fritid (KUD, l964). Et slikt ønske kommer også til uttrykk i både gjeldende plan og i ny plan - eksplisitt eller implisitt (KUD, l987; KUF, l996).

Stimulering av de unges fysiske utvikling og deres kroppslige funksjons-evne er et annet fagmål som har vært felles i alle de nevnte perioder. I det foregående hundreår og begynnelsen av dette synes målet å ha vært betinget av samfunnssentrerte synspunkter og hensynet til landets militære beredskap (St.Forh., l848). I den senere tid har politikerne lagt mer vekt på elevsentrerte synspunkter og ønsket om at skolen skal kompensere for redusert fysisk aktivitet i dagliglivet ellers (KUD, l965). I tråd med dette har de utøvende myndigheter ønsket å sette elevene i stand til selv å ta ansvar for kroppslig vedlikehold og utvikling etter endt skolegang ved å gi dem kunnskaper om kroppen samt aktuelle øvinger og treningsprinsipper (KUD, l964; KUD, l987; KUF, l996).

Hvordan har så kroppsøvingsfaget forholdt seg til den psykiske og psykososiale siden ved elevene? En stimulering av de unges utvikling på disse områdene har gått igjen som fagmål i de fleste av de nevnte perioder. I den første tiden la faget vekt på moralske egenskaper som "--- kraftig Vilje, Besindighed og Mod" (Bjørnstad, l877, s. l), dvs. egenskaper som det stilles krav til i militære situasjoner. Senere er det lagt vekt på trivsel, en positiv psykisk utvikling og allmenne sosiale ferdigheter (KUD, l974; KUD, l987). I den nye planen er det verdt å merke seg at stimulering/ utvikling av "eit positivt kroppsbilete" hos elevene er et mål i faget (KUF, l996).

Etter dette er det naturlig å betrakte kroppsøving som betegnelse på et større knippe av fysiske aktiviteter som gjennom sansemotorisk stimule-ring skal lede til læring av motoriske ferdigheter samt vedlikehold eller utvikling av elevenes fysiske og psykososiale helse. I dette er for-beredelse til arbeid og fritid innbefattet.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

3. Idrett

Når idrett som et internasjonalt fenomen skal defineres, skaper språket visse problemer. Således finner en i angloamerikansk språktradisjon både "Sport", "Games" og "Play" som overlappende uttrykk for det vi på norsk kaller idrett. På tilsvarende måte gjør tyskspråklige miljøer bruk av betegnelsene "Sport", "Leibesübungen" og "Körperkultur". At vi her i Norden ofte bruker betegnelsene "sport" og "idrett" ved siden av hverandre, understreker disse vanskene. Også mangfoldet av aktiviteter kan det være problematisk å takle når idrett skal defineres (Tangen, l985).
I forbindelse mangfoldet i idretten har bl.a. Slusher (l967) innsett problemet med å definere idrett på en altomfattende måte. Han er således sikker på at "no formulation could encompass the many divergent activities commonly located within the province of sport" (s. 45). At idrett som fenomen er vanskelig å definere er, ifølge Vinnai, et uttrykk for at idretten ikke blir forstått i en historisk og samfunnsmessig sammenheng (ref. i Rafoss, l982). I samsvar med dette hevder Eichberg (l983) at idretten er å betrakte som et historisk dynamisk fenomen.

Problemer til tross har flere forskere forsøkt å definere og avgrense idretten som fenomen på et teoretisk grunnlag. I den forbindelse legger de fleste definisjoner vekt på at idrett representerer fysisk aktivitet - selv om omtalen av dette kan være noe forskjellig. Eksempler på slike forskjeller er formuleringer som sier at idrett stiller krav om eller representerer "fysisk overlegenhet" (Loy, l968), "fysiske prestasjoner" (Schmitz, l972; Heine-mann, l980), "fysiske eller motoriske ferdigheter" (Gerber & Morgan, l979; Coakley, l990) eller bare "kroppslig utfoldelse" (Loland, l99l).

For å skille mellom idrett og andre former for kroppslig aktivitet er det flere forskere som har trukket fram konkurransen som et kjennetegn ved idretten. Ofte er det lagt vekt på "konkurransemotivet" (Guttmann, l978; Heinemann, l980). Andre ganger er det lagt vekt på "konkurranse-organiseringen" (Webster, l976; Patriksson, l984; Coakley, l990). Tangen (l985, s. 27) hevder i denne sammenheng at idrett består i "kroppslig å vise seg fram og sammenligne dyktighet ved å konkurrere".

Det finnes også definisjoner av idrett som vektlegger innslaget av skrevne regler. Mens enkelte vektlegger selve "mengden av regler" (Loy, l968; Röthig, l977), er det andre som framhever at reglene peker på "mål" som skal nås og "midler" som er tillatt (Edwards, l973; Osterhoudt, l977). Når Edwards (l973, s. 57-58) sier at reglene er basert på "formally recorded histories and traditions", sier Patriksson (l984, s. l03) at idrettslig virksom-het "styrs av regler som formulerats av de officiella idrottsorganisa-tionerna".

De refererte momenter er altså egnet til å skille idrett fra andre fysiske aktiviteter - og den øvrige del av kroppsøving. I et deskriptivt perspektiv - og under hensyn til barneidretten spesielt - ønsker jeg selv å definere idrett som fysisk aktivitet med en utforming som har bakgrunn i regler fra idrettsorganisasjonene eller avledninger av disse. Dette innebærer at fysisk aktivitet etter såvel standardiserte som tilpassede regler kan utgjøre idrett. - Er det ellers mulig å finne definisjoner av idrett som inneholder noe mer enn deskriptive forhold ved fenomenet?

I en svensk utredning om "Idrott åt alla" (SOU:l969) er idrett definert som "alla tävlingsmässiga och andra fysiska aktiviteter som människorna utför för att uppnå ett visst resultat eller å få mosjon och fysisk aktiv rekreation". En tilsvarende dansk utredning (K-M, l974) definerer idrett som "fysisk aktivitet, ofte med et konkurrencebetonet element, udført i fritiden for fornøjelses eller sundheds skyld". I pakt med dette har Norges Idrettsforbund (NIF, l970, s. 8) definert idrett som "fysisk aktivitet av konkurranse-, trenings- eller mosjonskarakter, fortrinnsvis drevet på fritid med sikte på god prestasjon, vedlikehold eller bedring av prestasjons-evnen, god helse eller avkopling og trivsel".

I definisjoner av idrett finnes det også forskere som betoner mål som virksomheten sikter mot. En av disse er Stensaasen (l982, s. l8) som hevder at "målet er å forbedre utøvernes fysiske prestasjoner, vedlike-holde/bedre utøvernes forutsetninger eller å oppnå god helse og rekreasjon". To andre er Vuori og Fentem (l995, s. l0) som sier at "Sport means all forms of physical activity which, through casual or organised participation, aim at expressing or improving physical fitness and mental well-beeing, forming social relationships or obtaining results in competition at all levels". Siden den siste definisjonen er identisk med definisjonen av idrett i "European Sports Charter", vil jeg betrakte denne som særlig representativ i dag.

Selv om grensen mellom idrett og andre fysiske aktiviteter er utydelig i flere av de siste definisjonene, framgår det mer eller mindre klart at idrett representerer en substans som kan sees i relasjon til et sett av verdier og overordnede mål, og at utvikling av prestasjonskompetanse, helse, trivsel og rekreasjon utgjør noen av disse. Angående "helse", "trivsel" og "rekreasjon" kan det kanskje være hensiktsmessig å operere med betegnelser som er noe mer likeverdige. Etter mitt syn, vil dette være mulig ved å ta utgangspunkt i WHO´s definisjon av helse eller en nyere avledning av denne.

Ifølge Vuori og Fentem (l995, s. l0) er helse "a human condition with physical, social and psychological dimensions, each characterized with positive and negative poles". Således utgjør det fysiske såvel som det psykiske og sosiale de sentrale komponenter i helsebegrepet, og isteden-for å vektlegge hver og en av dem isolert er helse å oppfatte som resultatet av en vekselvirkning mellom alle tre (Hjort, l984). I motsetning til en praksis som er individualistisk orientert, inviterer denne definisjonen også til en holistisk orientering i samspillet mellom individ og miljø (Berg, l975), og med dette utgangspunktet vil det være mulig å fange opp problem som tradisjonelt ikke har vært sett på som helseproblem (Aalvik et al., l983).

Etter dette finner jeg det ofte hensiktsmessig å sammenfatte de tre elementene, "helse, trivsel og rekreasjon", i betegnelsene fysisk og psykososial helse. Siden det fortsatt dreier seg om forskjellige sider ved helsa som ofte er gjensidig avhengig av hverandre, bør det heller ikke her være noe skarpt skille.

Med bakgrunn i momentene som er presentert foran - og under hensyn til barneidretten - vil jeg definere idrett som fysisk aktivitet med en utforming som har bakgrunn i regler fra idrettsorganisasjonene eller avledninger av disse, og som har utvikling av kroppslig prestasjonskompetanse samt vedlikehold eller utvikling av fysisk og psykososial helse som mål.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

4. En sammenligning

Som det er konkludert med foran, er kroppsøving betegnelsen på et større knippe av fysiske aktiviteter som brukes i skolen. Hensikten med disse aktivitetene er å få til en sansemotorisk stimulering som kan fremme læring av motoriske ferdigheter samt bidra til vedlikehold eller utvikling av elevenes fysiske og psykososiale helse.

I denne sammenheng utgjør idrett et mindre knippe av fysiske aktiviteter som brukes både i skolen og på fritiden, og utformingen av disse kan ha bakgrunn i regler fra idrettsorganisasjonene - eller avledninger av disse. Også her er målet en utvikling av kroppslig prestasjonskompetanse samt vedlikehold eller utvikling av fysisk og psykososial helse.

Når utformingen av idrett skal være basert på reglene fra idretts-organisasjonene alene, vil det dreie seg om et idrettsbegrep i en meget snever betydning. Slike utforminger skal således inneholde både et konkurransemoment og standardiserte regler. I denne betydningen vil idrett trolig utgjøre en meget liten del av skolens kroppsøving.

Ved utforming av idrett som kun har "bakgrunn i regler fra idretts-organisasjonene - eller avledninger av disse", vil det dreie seg om et mye videre idrettsbegrep. Utforminger både med og uten et konkurranse-moment og standardiserte regler vil utgjøre idrett i denne betydningen. Det er dette som vi finner igjen i skolens kroppsøving og i barneidretten.

Å definere idrett så vidt at idrett blir synonymt med kroppsøving - slik fagbetegnelsen i de andre nordiske landene kan tyde på - synes ellers å skape noen problemer. En slik definisjon kan ha to konsekvenser: enten 1) at innholdet i skolens kroppsøving må begrenses til aktiviteter som faller inn under en relativt trang definisjon, eller 2) at det ikke eksisterer noen grenser mellom idrett og andre former for fysisk aktivitet.

Om all idrett i en mer begrenset betydning skal kunne utgjøre deler av kroppsøving - dvs. som akseptable deler av skolefaget, synes ellers å være noe usikkert. Det er således tvilsomt om alle aktiviteter - f.eks. boksing og andre "kampsporter" - kan sies å falle innenfor de overordnede rammer for skolens virksomhet. Dette bør være nødvendig for å kunne forsvare en plass.
Selv om kroppsøving og idrett som virksomhetsområder for barn og unge vil kunne være mer eller mindre overlappende, er virksomheten på begge områder rettet mot noen felles mål - både i skolen og på fritiden. Med vekt på sansestimulering og bevegelse er det i begge sammenhenger et sikte-punkt å utvikle de unges prestasjonskompetanse samt å stimulere deres fysiske og psykososiale helse. Mens mestring av kulturbetingede bevegel-sesmønstre vil stå sentralt i forbindelse med det første målet, synes stimulering av individets iboende forutsetninger å stå sentralt i de to neste. Jeg finner det likevel vanskelig å lage et skarpt skille her.

Med vekt på prestasjonsutvikling og ferdighetslæring, fysisk helse og hensiktsmessig mosjon samt psykososial helse og positive opplevelser framgår det at intensjonene med idrettslig virksomhet er tredelt. Dette harmonerer langt på vei med Eichbergs (l983) trialektiske modell når intensjonene med idrettslig virksomhet skal eksponeres.

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Litteraturliste

Berg, O. (1975): Health and Quality of Life, I "Acta Sociologica", 1,3.

Bjørnstad, J. (1877): Haandbog i Gymnastik, Kristiania.

Coakley, J. J. (1990): Sport in Society, St.Louis: Mosby.

Dubos, R. (1966): Man Adapting, New Haven: Con Yale University.

Edwards, H. (1973): Sociology of Sport, Homewood: The Dorsey Press.

Eichberg, H. (1983): Kropskulturens trialektik, I "Centring & Sport", 3, 133-136.

Gerber, E. & Morgan, W. J. (l979): Sport and Body, Philadelphia: Lea & Febiger.

Grue, L. (1985): Bedre enn sitt rykte, Oslo: Kultur- og Vitenskapsdep.

Guttmann, A. (1978): From Ritual to Record - The Nature of Modern Sport, New York: Columbia University Press.

Heinemann, K. (1980): Einführung in die Soziologie des Sports, Schorndorf: Karl Hofmann.

Hjort, P. F. (1984): Synspunkter på forebyggende tiltak i norsk helsevesen. Hvilken rolle kan idrettsaktivitet spille? I "Rapport om idrett og livskvalitet", Sanner.

Jacobsen, E. B. (1984): Kjernestoff-tenkning i tilknytning til grunskolens kroppsøvingsfag, Oslo: Norges Idrettshøgskole.

K-M, Kulturministeriet (1974): Betænkningen om idrætten og friluftsliv, København.

KUD, Kirke- og undervisningsdepartementet (l890): Udkast til skoleplaner for folkeskolerne, Kristiania.

KUD, Kirke- og undervisningsdepartementet (1939): Normalplan for byfolkeskolen, Oslo: Aschehoug, l957.

KUD, Kirke- og undervisningsdepartementet (1964): Læreplan for forsøk med 9-årig skole, Oslo, Aschehoug.

KUD, Kirke- og undervisningsdepartementet (l965): Innstilling frå Folkeskolekomiteen av 1963, Oslo.

KUD, Kirke- og undervisningsdepartementet (1974): Mønsterplan for grunnskolen, Oslo: Aschehoug.

KUD, Kirke- og undervisningsdepartementet (1987): Mønsterplan for grunnskolen, Oslo, Aschehoug.

KUF, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1996): Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, Oslo: Nasjonalt læremiddelsenter

Loland, S. (1991): Idrett og samfunn, Oslo: Universitetsforlaget.

Loy, J. (1968): The Nature of Sport: A Definitional Effort, I "Quest", 10.

NIF, Norges Idrettsforbund (1970): Idrettsterminologi, Oslo: NIF, 8.

Nordlund, A. (1982): Idrottens pedagogik, Malmø: LiberFörlag.

Osterhoudt, R. (1977): An Introduction to the Philosophy of Physical Education and Sport, Champaign-Illinois: Stipes Publications.

Patriksson, G. (1984): Barn och ungdomar i idrottsförening, I Engström, L-M. (red.): "Idrotten lär", Stockholm: Utbildningsradion - GIH - Riksidrottsförbundet - SISU.

Patriksson, G. (1988): Theoretical and empirical analyses of drop-out from youth sports in Sweden, i "Scandinavian Journal of Sports Sciences", 10, 29-37.

Rafoss, K. (1982): Idrett - enhet eller mangfold? Oslo: Norges Idrettshøgskole.

Röthig, P. (1977): Sportwissenschaftliches Lexikon, Schorndorf: Karl Hofmann.

Schelin, B. (1989): Halvdelen dyrker idræt, København: Danmarks Højskole for Legemsøvelser.

Schmidt, T. (1978): Krop og Pædagogik, København: Carit Andersens Forlag.

Schmitz, K. L. (1972): Sport and Play: Suspension of the Ordinary, I Gerber, E.: "Sport and the Body - A Philosophical Symposium", Philadelphia: Lea & Febiger.

Slusher, H. S. (1967): Man, sport and existence, Philadelphia: Lea & Febiger.
SOU, Svenske offentliga utredningar (1969): Idrott åt alla, Stockholm: Allmänna Förlage.

Stensaasen, S. (1982): A coordinated, comparative study of sport involvement among Scandinavian youngsters, I "Scand. Journal of Sport Sciense", 4, 17-25.

St.Forh., Storthings Forhandlinger, 6, 1848.

St.Kom., Storthings Kommisjon, 1885.

Synnestvedt, K. E. (1994): Skolefaget kroppsøving. Fagets bakgrunn og utvikling, Oslo: Universitetet i Oslo.

Tangen, J. O. (1985): Idrettens sosiale realitet og relativitet, I "Rapport fra filosofisk Workshop", Norges Idrettshøgskole.

Telema, R. & Laakso, L. (198l): Sport Participation of Finnish Youth as a Function of Age and Schooling, I "Sportwissenschaft", 1, 28-45.

Volla, T. (1984): Bør kalles idrett, I "Norsk Skoleblad", 39.

Vuori, I. & Fentem, P. (1995): The potential benefits of sport, I "Committee for the Development of Sport": "The significance of Sport for Society", Strasbourg: Council of Europe Press.

Webster (1976): Webster´s Sport Dictionary, Springfield.

Aalvik, I. et al. (1983): Forebyggende helsearbeid i l980-åra, Oslo: Universitetsforlaget.

 

innhold
topp
forrige neste