|
Steinar Moe: Radikale profiler i dansk og norsk kirkeliv fra ca. 1850 til ca. 1900 | Copyright © 1996 forfatteren |
|
"Opdragelsens
uforglemmelige og dybe Indtryk...".1
InnledningI lys av nyere religionspedagogikk kunne en være fristet til å kalle denne artikkelen for "Søren Kierkegaards syn på kristen oppdragelse".2 Problemet er at Søren Kierkegaard (SK) saklig sett ikke bruker uttrykket "kristen oppdragelse", når han skal formulere sin egen oppfatning av oppdragelsen av barn. Termen "kristen" er da i SKs tenkning på eksklusiv måte knyttet til den voksne, det modne mennesket.3 Det vil derfor være lite egnet å knytte begreper som "kristen barneoppdragelse", "kristen oppdragelse" e.l. til SK. Likevel: SK drøfter fra tid til annen problemstillingen barn og religion. Ikke minst skjer det ut fra det samtidshistoriske faktum, at mange i den danske folkekirke i første halvdel av 1800-tallet vanligvis oppfattet barneoppdragelsen som "kristen".4 Var barnet døpt, skulle den påfølgende oppdragelse av barnet skje i kristendom. Det var også tilfelle med SK selv. Også han hadde fått en (streng) oppdragelse i kristendom, dvs. at han skulle, som foreldrene før ham, tilegne seg og lære om denne religionen. Overfor denne utbredte samtidsoppfatning utfolder så SK sine egne synspunkter og markerer klare brudd med samtidens, den danske kirkes og "folkets", oppfatninger. Spørsmålet blir da: hvordan skal SKs utsagn om forholdet mellom barn og religion i oppdragelsessammenheng tolkes? Hvordan skal hans brudd med samtidens oppdragelsestenkning forstås, og hvordan kan disse brudd tilpasses utsagn av ham som samtidig viderefører visse elementer fra samtidens oppdragelsestenkning? Av den forholdvis beskjedne litteratur som foreligger om SKs tenkning om forholdet mellom barn og religion i oppdragelsen,5 skal vi her konsentrere oss om en hovedproblemstilling knyttet til synspunkter hos Michael Heymel og Helmut Schaal. De to tolker SKs utsagn om barn og religiøs oppdragelse på to vidt forskjellige måter. Problemstillingen er følgende: Hevdet SK at oppdragelse av barnet bare er mulig på det etiske plan nærmest av en "vor-religiös" type (slik Schaal), eller er oppdragelse mulig også som "einübung in Christentum", dvs. der den kristne trosoppfatningen danner rammen og forutsetningen for oppdragelsens innhold (slik Heymel)? På bakgrunn av SKs skrifter, både offentliggjorte og i private notater, er begge disse hovedtolkningene forståelige. Det finnes synspunkter hos SK (på tross av begrepet "kristen" som knyttes til den voksne) som kan tas til inntekt for begge tolkningene. Vi skal kort gi et riss av forskjellen mellom disse to hovedoppfatningene, slik de fremtrer hos Heymel og Schaal, og deretter tester vi de to tolkningsalternativene på SKs skrifter. Da Helmut Schaal offentliggjorde sin studie av SKs oppdragelsesoppfatning i 1958, gjorde han begrepet "aufmerksammachen" til et nøkkelord som inngang til SKs tanker om barnet og den religiøse oppdragelse.6 Med hensyn til dette mente SK at pedagogisk hjelp er mulig, ifølge Schaal, når "ein anderer Mensch am und durch seinen (des Aufmerksammachenden) Vollzug der existentiellen Bewegung selbst auf den diese Bewegung auslösenden Anspruch des Absoluten aufmerksam und dadurch der eigenen Freiheit gewahr werden kann, so dass er entweder, den Anspruch des Unbedingten an ihn selbst erkennend, sich ebenfalls existierend dazu verhält, oder aber, solche Anerkennung verweigernd, sich ärgert".7 Den sannhet eller absolutthet ("die geoffenbarte Wahrheit") som mennesket slik blir gjort oppmerksom på og som mennesket altså må forholde seg til, forutsetter Schaal kjent for den som trenger pedagogisk hjelp.8 Ikke minst gjelder det på den måten at oppdrageren selv lever i denne sannhet og viser hen til denne overfor den som oppdras.9 Men under denne påvirkning kan oppdrageren bare hjelpe den andre fram til etiske valg, hevder Schaal.10 For etter de etiske valg er mennesket bare henvist til seg selv på en særdeles markant innadvendt måte, dvs. i forhold til de spesifikke personlig-kristne valg,11 og på den bakgrunn er oppdragelsen hos SK er ikke først og fremst tenkt i rammen av et organisatorisk fellesskap av mennesker.12 Michael Heymel har innvendinger mot denne tolkningen av SKs pedagogiske tenkning. I det grunnleggende utgangspunkt mener SK, ifølge Heymel, at (den kristne guds)åpenbaringen ikke er kjent for mennesket, slik Schaal forutsetter. En forutsetning av denne type er bare mulig i en sokratisk sammenheng, ikke i en kristen, mener Heymel.13 Schaal har ikke sett at SK utelukker en slik forutsetning. SK regner nemlig med at mennesket (som skal oppdras) er en synder religiøst sett. Og synderen befinner seg ikke i et positivt forhånds-forhold til en åpenbart sannhet, men befinner seg tvert om i en stilling av "humanistischen Selbstverständnisses" eller "durch eigene Schuld in der Unwahrheit".14 Schaal har ikke sett hva SK legger i menneskets tilstand av "Sünde", mener Heymel.15 Men denne innvendingen, som har utgangspunkt i det kristne syndsbegrepet, gjør Heymel gjeldende overfor Schaal også vedrørende oppdragerens rolle. Schaals tolkning av SKs pedagogiske forståelse glipper ikke bare når det gjelder den som oppdras, men også oppdragerens rolle feiltolkes. Når Schaal gjør en mer aktiv religiøs oppdragelse (Heymels uttrykk: Einübung im Christentum) umulig ut fra SKs tenkning, så beror det på at han overser oppdragerens stilling som synder.16 Nettopp syndsbegrepet skaper tilknytning mellom oppdrager/den som oppdras (i et skjebnefellesskap med det samme ekte humane oppklaringsproblem: hvordan finner synderen fram til sann eksistens, både i et tilgivende forhold på det horisontale plan til hverandre og på det religiøst-vertikale plan til Gud),17 og en kristen oppdragelse blir dermed mulig som Einübung im Christentum. Dermed blir oppdragelsen ikke bare etisk, og en gjør ikke bare oppmerksom på det religiøse. En skaffer seg tvert om på denne plattform plass for et oppbyggelig18 kristent element i oppdragelsen, og den som oppdras (barnet) forstår seg selv i troens lys.19 Syndsbegrepet og det oppbyggelige element i rammen av et (organisert) fellesskap hos SK må derfor ifølge Heymel trekkes inn for å supplere Schaals pedagogiske nøkkelkategori.
Vi hevdet innledningsvis at litteraturen om temaet religiøs oppdragelse i SKs skrifter er beskjeden. Også i SKs egne skrifter og notater er temaet forholdsvis lite berørt, men visse avsnitt og utsagn finnes - ofte i tilknytning til refleksjoner om SKs egen oppvekst og oppdragelse. Vi avgrenser oss altså her til en oppdragelsesforståelse som relateres til barnets oppvekst i forhold til kristen tro og tar ikke hensyn til den vide oppdragelsesoppgave som f.eks. SK selv arbeidet på gjennom sitt forfatterskap, nemlig å oppdra samtiden til rett eksistensforståelse og inderliggjøring i kristendom.20 Barn og religion.I talen Ved Anledningen af et Skriftemaal i 1845 formulerer SK etter vår oppfatning et lærings- og forståelsesprinsipp for henholdsvis barn og voksne som han baserer hele sin oppdragelsesteori på, nemlig at barnet og den "modnere" forholder seg vidt forskjellig til tilegnelse av stoff eller inntrykk. I forhold til stikkordet tilegnelse plasseres den barnlige adferd på den ene side og den modne tilegnelse på den andre.21 Det karakteristiske for den modne læring eller tilegnelse, er dessuten at den modne tilegner seg "det Væsentlige".22 Denne egenskap knytter altså ikke SK til barnet. Det har som barn ikke egenskapen å skjelne mellom vesentlige og uvesentlige nivåer eller verdier i det inn- eller utenatlærte stoffet. Barnet har i forhold til den mer modne et utvendig og et ikke-tilegnet forhold til det innholdsmessig adekvate i læringsstoffet.23 Vi hevder altså at denne oppfatningen av barnets forhold til læring eller tilegnelse av stoff/inntrykk, preger skriftene til SK - også etter 1845. F.eks. brukes begrepet tilegnelse knyttet til det lille barns læring av SK også i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift fra 1846. Tales det til barnet om kristendom, så tilegner barnet seg - men vel og merke på en helt spesiell måte. Utgangspunktet for SK er dette: det gjelder å se hva som er "den afgjørende Opfattelse af Christendommen".24 I tekstsammenhengen bruker SK ordet avgjørende en rekke ganger i en ganske bestemt hensikt, nemlig å profilere den rette kristendomsforståelse og det vesentlige ved denne.25 Særlig i forhold til barnets misforståelser av kristendommens avgjørende sider er denne presisering nødvendig, men også i videre forstand i forhold til en "barnaktig Orthodoxie" blant samtidens prester og teologer.26 Hvor glipper det så for barnet i tilegnelsen av den rette kristendomsforståelsen? SK trekker fram både innholdsmessige sider ved kristendommen og naturlige begrenseninger ved det å være barn. Innholdsmessig har barnet mulighet til å tilegne seg visse forestillinger ved det kristne budskap, f.eks. det milde, det elskelige, det himmelske o.l.27 Og barnet viser med dette også en art inderlighet, men vel og merke: "Phantasiens Inderlighed".28 Denne inderlighet er imidlertid annerledes enn den SK ellers i Efterskrift knytter til det modne religiøse utviklingstrinn og som hører den genuine kristne trosforståelsen til.29 Med sin tilegnelse og lidenskap fanger altså barnet inn visse sider ved det kristne budskap og innhold, men på en slik måte at barnet med dette ikke forholder seg til kristendommens avgjørende side(r), de "afgjørende christelige Bestemmelser" eller "de afgjørende christelige Categorier".30 Barnets kristendom er "idyllisk Mythologie" (som oppfattes av SK som barnlighetens ide i annen potents) og ikke "egentlig Christendom".31 SK postulerer med andre ord en kontrast mellom det han i teksten kaller for barndommens virkelighet og realitet32 og den avgjørende oppfattelse av kristendommen. Særdeles skarpt profileres konsekvensen av denne tankeføring hos SK på denne måten: "Barne-Opfattelsen av Christus er væsentligen Phantasie-Anskuelsens, og Phantasie-Anskuelsens Idee er Commensurabiliteten, og Commensurabiliteten er væsentligen Hedenskab...".33 På polemisk måte utnytter så SK uttrykket avgjørende. For han oppfatter tydeligvis samtiden slik, at en knytter barnealderen "afgjørende" til det å bli en kristen (da naturligvis i dåpen).34 Å innbille noen at en blir en kristen "afgjørende" i barndommen, er en svikefull oppfinnelse og en stor dumhet.35 Nettopp i ordet avgjørende ligger altså misforståelsen, nemlig hva som er avgjørende. Barnets trosforestillinger og fantasiinderlighet viser at kristendommens avgjørende side er misforstått. Men SK argumenterer også i forhold til barnets naturlige og utviklingspsykologiske side. Tidligere i Efterskrift hadde SK betont avgjørelsens nødvendighet i forhold til trosbegrepet.36 Problemet for barnet er imidlertid at dets "Receptivitet er saa aldeles uden Afgjørelse".37 Med dette mener SK sannsynligvis: avgjørelse i forhold til det vesentligste, dvs. i det kristne trosinnhold. Barnet har ikke noe i seg (heller ikke med bakgrunn i deres dåp) som kan "modne det til Afgjørelser".38 Barnet er slik at en kan innbille det ukritisk alt. SK ser altså en sammenheng mellom barnets uferdige utviklingspsykologiske tilstand og dets feilslåtte tilegnelse av kristendommens milde sider. I dette viser barnet sin umodenhet. Og på dette grunnlag slår SK fast at kristendommen i sin "afgjørende Skikkelse" ikke passer for enhver alder.39 Barnet har naturgitte begrensninger som gjør at det "kun fatter hvad... [det] har brug for", og dypest sett har barnet etter SK ikke bruk for kristendommen (dvs. slik den på avgjørende måte er).40 Derfor bør en ikke "tylde Christendommen i et Barn", det lar seg simpelthen ikke gjøre i forhold til det "afgjørende".41 Å kue eller å true barnet inn i kristendommen, slik de voksne oppfatter den, skaper dessuten ulykkelige barn, og den sjeldne unntakelse er bare et lykketreff.42 Barndommens religion - et grunnlag.Siden barnet i sin subjektivitet ifølge SK forfeiler kristendommens avgjørende sider, hva blir konsekvensen med tanke på oppdragelsen? Legges det med disse markeringene til rette for Schaals konklusjon? I Efterskrift i 1846 avviser imidlertid ikke SK berettigelsen av en kristen oppdragelse av barn. En rekke formuleringer viser at SK, på tross av begrensninger og reservasjoner, aksepterer berettigelsen av en bestemt type kristendomsformidling til barn. Men denne formidling må da i vesentlig grad skje på barnets egne premisser. I Efterskrift er det etter vår oppfatning særlig to momenter som trekker i denne retning: 1. På bakgrunn av det faktum at små barn døpes og at dåpen kan sees på som en "Mulighedens Anticipation", så betoner SK at barn og foreldre bindes sammen i en sosial-religiøs enhet.43 Å splitte foreldre og barn i forhold til det som binder foreldrene til deres salighet, er for SK en umulighet. Vi registrerer altså at SK understreker betydningen av den familiære enheten sosialt og verdimessig. I dette ser vi et element av verdimessig konservering hos SK som også får konsekvenser for oppdragelsen av barn. Er enhet i familien en verdi, så er det vesentlig å tilføre barna i familien synspunkter som støtter opp under denne enheten. Og et slikt støttesynspunkt er da religionen på grunnlag av dåpen. SK viderefører altså verdiaspektet ved religionen i lys av verdien sosial eller religiøs-sosial enhet. Resualtatet blir: en eller annen form for oppdragelse i religion (dvs. kristendom) må (kunne) finne sted. 2. Kristne foreldre bør i rammen av denne sosial-religiøse enhet "die" barnet med "det Religieuses barnlige Forestillinger", og barnet bør få lov til "uskyldigt at lege med det Helligste".44 Det motsatte og forkastelige er med strenghet å tvinge barnet inn i de avgjørende kristelige bestemmelser. Det fører barnet inn i angst og mismot, samtidig som det kan gi lyst i retning av hedenskap. En slik oppdragelse er voldtekt mot barnets "Existents",45 dvs. egenartede forutsetninger knyttet til utvikling. I foreldrenes oppdragelse av barnet gir SK altså plass til det barnlig-religiøse og tar avstand fra tanken om å bringe barnet den voksnes religionsforståelse. Med begrepet die, tenker SK tydeligvis på at dette religiøse skal tilføres barnet som en slags næring på linje med annen næring. Dette skal også tjene det religiøs-sosiale fellesskap under oppveksten til barnet i familien. Men hva er så SKs tanker om sammenhengen mellom dette barnlig-religiøse og den senere modne forståelse av kristendommen? Ulykken er jo at man både blant foreldre og prester/teologer finner barnaktighetens religionsforståelse utbredt. Men foreldre og prester søker å gi barnet den voksne forståelse av kristendommen, så blir resultatet det motsatte. Det blir foreldrene og prestene som overfører barnets elskelige kristelige misforståelser på seg.46 Dette må en derfor unngå. Men samtidig må innse at en i den kristne oppdragelse - av denne type - legger et grunnlag47 for barnets senere og modne religiøsitet. Dette er dermed, etter vår oppfatning, hovedsaken ved barnets kristne oppdragelse for SK i Efterskriftet: barnereligiøsiteten, som inntil videre ut fra sine helt spesielle premisser tjener det religiøs-sosiale fellesskap i familien, peker framover mot et neste og avgjørende utviklingstrinn. I dette ligger det for SK et sprang: i innhold, i forståelse, i individets selvstendighet og ansvar osv. Kristendommen må derfor i oppdragelsen tilpasses barnets utviklingstrinn, men den må samtidig ikke underveis forveksles med den avgjørende og rette form for kristendom. For i sin kjerne er den i den mest barnlige form rett og slett hedenskap. Likevel spiller den en viktig rolle i det religiøs-sosiale fellesskap, og på sikt danner den et tilknytningspunkt (begrepsmessig og hva forestillinger angår) for en framtidig moden tilegnelse.48 Det er i forhold til dette framtidige at SK avslutningsvis i Indøvelse i Christendom fra 1851 formulerer en bønn som også inkluderer det lille barn: foreldrene har oppgaven å føre barnet til Kristus, og på den bakgrunn kan Kristus "drage det" til seg.49 SK skjelner tydelig i bønnen mellom verbene å "føre til" (om foreldrenes gjerning) og "drage" (understreket, om Kristi gjerning). Sannsynligvis ligger det en teologisk-dogmatisk årsak til grunn for denne skjelningen, men for oss i denne sammenheng er det viktig å registrere SKs betoning av foreldrenes oppgave. De spiller en aktiv rolle med tanke på å legge til rette for Guds gjerning. I forhold til Guds objektive frelsesgjerning har foreldrene i den kristne oppdragelse en subjektiv forberedende funksjon i forhold til det lille barnet. SK ber Gud om å velsigne denne forberedende gjerning fra foreldrenes side.50 I denne forberedende gjerning kan foreldrene virke "forstyrrende" på barnet, men dette negative element i oppdragelsen behøver ikke virke ødeleggende for selve hovedsaken, nemlig at Kristus på bakgrunn av foreldrenes tilretteleggelse drar barnet til seg.51 Den avsluttende bønnen i Indøvelse i Christendom viser tydelig at SK i 1846 regner med en aktiv innsats og tilretteleggelse fra foreldrenes side med tanke på kristen oppdragelse. Spør en etter det mer presise innhold i uttrykket "føre til" i denne sammenheng, er det ikke usannsynlig at SK tenker på barnedåpen og den etterfølgende dåpsoppdragelse. Tekstsammenhengen gjør en slik tolkning sannsynlig. I det påfølgende bønneledd ber SK nemlig for konfirmantene, som har fornyet dåpspakten med Gud.52 Deretter ber han for mannen og kvinnen i deres voksne liv. Rammen for den innledende bønnen er altså menneskets (barnets) første leveår på bakgrunn av dåpen og den dragende (og skapende) handlig fra Guds side. Mer presist enn dette er det neppe mulig å innholdsbestemme uttrykket "føre til" i denne bønnen om foreldrenes oppgave.53 Betydningen av "Indtryk".Vi stilte ovenfor spørsmålet om sammenhengen hos SK mellom den ufullstendige barnereligiøsiteten og den senere avgjorte kristendom. Det grunnlag som legges i barneårene for et senere modent trosliv illustrerer SK i skriftet Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed med eksempler fra sitt eget liv, og han knytter det omtalte grunnlag til de "Indtryk" han mottok som barn.54 Som barn ble han strengt og alvorlig oppdradd i kristendommen - "afsindigt opdraget", og gjennom dette forløftet han seg på inntrykk.55 Disse inntrykk fra barndommen kobler SK imidlertid til senere religiøse opplevelser som voksen. Og det gjør han på to måter. For det første betoner han den negative side: disse inntrykk skaffet ham en ulykkelig barndom.56 Og han ser en sammenheng mellom disse negative inntrykk i barndommen og hans senere liv, f.eks. i forhold til sitt forfatterskap.57 På den andre side betoner SK som voksen det positive ved inntrykkene fra barndommen: de hjelper ham nettopp som voksen til å se hva som er sann kristendom innholdsmessig sett, og at timeligheten ikke er åndens element, men dens lidelse - derfor blir han for hver dag lykkeligere.58 Inntrykkene fra barndommen hjelper ham også som voksen til, slik Johs. P. Almar formulerer det, å "få begrepsformuleret" hva det vil si å bli/være en kristen; for SKs voksne begrepsformulering hadde kristendomsinntrykkene fra barndommen som en "forudsætning".59 Av disse to vurderinger er det likevel med tanke på oppdragelsens religiøse innhold det første som vinner hos SK. Hans strenge far gjorde en fatal feil, da han foret sønnen med en kristendom som passet for voksne.
I boken om Adler fra 1846-47 utdyper SK den positive betydningen av barndommens religiøse inntrykk, også i forhold til sin egen strenge oppdragelse. Synspunktene her forsterker teorien om at SK, ut fra bestemte forutsetninger, ga rom for tanken om en kristen oppdragelse av barn, og det er særlig foreldrenes betydning for barnets "idelige Indtryk" som understrekes: foreldrene må til daglig opptre som kristne overfor sine barn, de må være opptatt av det oppbyggelige, føre en kristen vandel osv. Da vil barnet "bøies under mægtige og daglige Indtryk af det Ethiske og det Religieuse".61 SK fører her tankerekken så langt at han faktisk gjør det senere religiøse valg avhengig av oppdragelsens dype religiøse inntrykk.62 For det "afgjørende Christelige" i disse inntrykkene vil prente seg uforglemmelig i barnets sjel.63 Hvordam uttrykket "afgjørende" i denne avgrensede og spesielle tekstsammenheng skal tolkes, er neppe tvilsomt. SK tenker seg her, tydeligvis på en noe annerledes måte enn i de ovenfor refererte offentlige skrifter, at barnet virkelig mottar inntrykk fra det egentlige (avgjørende) innhold i kristendommen gjennom foreldrenes kristne liv. I tråd med dette anvender han da også uttrykket "afgjørende Indtryk" om barnets mottakelse, og at det er det "afgjørende Christelige" som innprentes i barnet under oppdragelsen. Problemet er hva disse aksentueringene betyr i forhold til øvrige utsagn (som ovenfor) av SK, der utgangspunktet er at barnet ikke er i stand til å motta slike avgjørende inntrykk fra/om kristendommen. En tolkningsmulighet er at det avgrensede og ikke-publiserte utsagnet fra boken om Adler i spesiell forstand beskriver hvordan SK selv har opplevet avgjørende inntrykk fra sitt eget barndomshjem, og at dette ikke uten videre kan gjøres gjeldende overfor andre. Hans oppdragelse var da i kristendom som kristen oppdragelse (jfr. Heymel), ikke bare i retning av eller med henblikk på kristendom (jfr. Schaal). Uansett: SK holder fast på de religiøse inntrykks betydning for senere personlig tilegnelse av kristendommen. I den sammenheng gjør vi oppmerksom på SKs understrekning av den menneskelige betydning av disse inntrykk, dvs. at inntrykkene fra foreldrene selv ikke må forveksles med den senere personlige tilegnelse. I forhold til denne avgjørelse understreker SK i notater fra 1850 at verken barnedåp eller undervisning (oppdragelse) hjelper som "Garantie"; for den kristne avgjørelse angår det enkelte menneske som ånd, og "i denne Henseende [kan] det ene Menneske intet [gjøre] for det andet...".64 "... at blive opmærksom".I tråd med den avsluttende bønnen i Indøvelse i Christendom betoner SK i Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed i 185165 at mennesket ikke kan tvinges til en overbevisning eller tro - det må derimot ved hjelp av andre "blive opmærksom".66 Vi henleder nå altså oppmerksomheten på Schaals nøkkelbegrep, slik vi innledningsvis karakteriserte dette. Spørsmålet vi nå stiller til SK er imidlertid dette: hvordan bruker SK oppmerksomhetsprinsippet i forhold til trosoppdragelse og aldersgrupperinger? Inkluderer oppmerksomhetsprinsippet gruppen barn eller ekskluderes gruppen? I skriftet Synspunktet... fra 1851 er det sannsynligvis det voksne mennesket som står i sentrum for SKs interesse. Den som gjøres oppmerksom, tvinges nemlig samtidig til "at dømme".67 Dømme i denne sammenheng er et uttrykk som ligger nær begrepet avgjørelse i tidligere SK-skrifter.68 Dommen som treffes eller avgjørelsen er strengt personlig, og den treffes kun av personen selv som en tvers gjennom selvstendig akt. Denne akt er ifølge SK ikke mulig i rammen av barnets religiøsitet, for barnets reseptivitet er, slik SK betonte i Efterskriftet, uten avgjørelse.69 Den voksne kan derimot bli gjort oppmerksom og ved det vinnes for en sak. Men her innfører SK et viktig kriterium for den dom eller avgjørelse som skal treffes: den må ikke være truffet ut fra selviske grunner, dvs. motivene for valget må ikke være selviske.70 Er domsmotivet selvisk, har en nemlig dypest sett ingen sak, eller en blir rett og slett ikke en tilhenger av den sak som en velger.71 Det er vanskelig å se at prinsippet om avgjørelse/dom uten selviskhet kan tilpasses barnealderen ut fra SKs tankegang. Hele tankegangen til SK i forhold til barnealderens vesen er jo nemlig at dette er en selvisk alder. Derfor må også, slik vi har sett ovenfor, religiøsitetens form og innhold tilpasses denne alderens spesielle utviklingspsykologiske forutsetninger. Kravet om at den religiøse dom skal være uten selviskhet, er derfor et krav som er tilpasset den voksne. Men dermed blir bruk av oppmerksomheten som pedagogisk prinsipp haltende i forhold til gruppen barn.72 SK anfører enda et moment i forbindelse med oppmerksomhetens prinsipp som også er tilpasset den voksne mer enn barn, nemlig den "Fare" som oppmerksomheten kan føre til for pedagogen eller presten.73 Å konfrontere mennesker med den egentlige kristendom kan føre til martyrium (etter forfølgelse) eller oppgivelse av privilegier (som prester i samtiden har oppnådd). Det er i det hele tatt forbundet en stor usikkerhet med å bli gjort oppmerksom: "Dog hvad deraf følger, kan Ingen sige forud".74 Et siste moment knyttet til oppmerksomhetens prinsipp skal også nevnes, nemlig den indirekte metode som SK anbefaler for å oppnå oppmerksomhet. Siden mennesker i samtiden lever i et sansebedrag i forhold til kristendommen, så er det "en Indbildning at hæve".75 En kan ikke meddele kristendommens innhold i "et ligefremt Forhold", men først altså etter et opprydningsarbeid i forhold til gammel våpenlære, apologetikk osv. Veien går da via det estetiske og til et visst punkt "vedligeholde denne Mulighed".76 Likevel når man en grense, der en gjør oppmerksom på det religiøse. I første omgang synes dette siste momentet om metoden for meddelelse - sammen med de anførte momentene om selviskhet og fare - å tyde på at oppmerksomhetens prinsipp hos SK i hovedsak passer for voksne og ikke for barn. Det er nemlig gruppen voksne som SK er mest opptatt av når det gjelder å praktisere den indirekte metode om meddelelse. Hele hans forfatterskap, fra det estetiske osv., er tilpasset den enkelte i denne gruppe. SK henvender seg ikke som forfatter til barn. Likevel lar det seg gjøre - i allefall til en viss grad ut fra SKs tankegang - å tilpasse prinsippet om indirekte meddelelse til barn. Det er nemlig visse likhetspunkter mellom barn og voksne. Med tanke på meddelelse er nemlig SKs utgangspunkt at begge grupper befinner seg i en fundamental religiøs uklarhet. Men det gjør de på hver sin måte. Hos den voksne er uklarheten knyttet til de mange sansebedragene. Hos barn er uklarheten knyttet til barnets naturlige begrensninger i forhold til det religiøse, dvs. at det mangler forutsetninger for å leve i og gi uttrykk for det avgjørende i kristendommen. Skal en nærme seg gruppen barn eller voksne med det avgjørende kristelige, så må en gå en omvei - altså via det estetiske (eller bedre i forhold til barn: via "idyllisk Mythologie").77 Først etter et stykke på denne veien kan en gjøre barnet eller den voksne oppmerksom. Det betyr at både barnet (i sin naturlige feilaktige posisjon til det avgjørende kristelige) og den voksne (i sin kirke- og kulturødeleggende posisjon til det avgjørende kristelige) begge befinner seg på - prinsipielt sett - et kristelig nullpunkt. I begge tilfeller må forestillinger rives ned - når tiden er inne. I forhold til gruppen barn blir konsekvensen da - ut fra SKs tankegang - at de feilaktige barnlige forestillinger må korrigeres etterhvert som barnet når en høyere alder, og på et bestemt tidspunkt (da grensen for det modne nærmer seg) konfronterer en barnet med oppmerksomheten (og dermed kravet om avgjørelse) i skarpeste forstand. Etter dette synes det altså vanskelig å hevde tesen om at oppmerksomhetens prinsipp kun innretter seg på kategorien voksne og at gruppen barn kun er henvist til en eksklusiv etisk oppdragelse. Oppmerksomhet som pedagogisk prinsipp er ut fra SKs tankegang et fleksibelt prinsipp, som i hovedsak er myntet ut på gruppen voksne, men som likevel - til en viss grad - lar seg tilpasse barnets situasjon og naturgitte forutsetninger. Under kirkekampen.Fram til ca. 1851 markerte SK en klar og prinsipiell holdning til muligheten for en kristen oppdragelse: den var mulig på de lavere barnetrinn, men da fullt og helt på barnets naturbestemte premisser og under forutsetningen av en innholdsbestemt justering når barnet gikk over til en moden alder. Etter 1851 skjerpes tonen hos SK under kirkekampens år, og i Øyeblikkene i 1855 uttaler han seg kun sterkt polemisk mot den kristne oppdragelse som foreldre sine barna gir i samtiden. Hans utgangspunkt er prinsipielt det samme som tidligere, nemlig at en ikke kan bli en kristen som barn. For det forutsetter "en fuldstændig menneskelig Tilværelse, hva man maatte kalde i naturlig Forstand Mands Modenhed...", og det forutsetter en "personlig Bevidsthed om Synd og om sig som Synder".78 I motsetning til dette oppdrar foreldre barna som kristne ved å tylle i dem "noget Barne-Slik", dvs. noe som ikke er NTs kristendom - og dette likner ikke "Læren om Kors og Qval, om at afdøe, at hade sig selv...".79 Sannsynligvis må slike utsagn i 1855 tolkes som liknende innholdsmessige utsagn i tidligere år og ikke som uttrykk for et nytt pedagogisk prinsipp fra SKs side. Det er ikke noe i Øyeblikkene som tyder på at SK nå mener at foreldre skal fortelle barna om Kristi kors, kristenlivet som lidelse osv. Tvert om er det avsnitt i Øyeblikkene som tyder på det motsatte. Han argumenterer, som tidligere, med at barnet ikke kan forstå det kristelige. Den kristelige forståelse av verden (at den er "ond"), kan barnet ikke forstå - dertil er det for "naturbestemt, for lykkeligt".80 Heller ikke de kristelige forestillinger om Gud, kan barnet forstå. Selv om det "Gud vil" blir sagt til barnet, så kan det ikke "fastholde" dette.81 I hovedsak blir SK stående ved dette negative i 1855 uten å gi plass til den mer positive vurdering som han ga tidligere (f.eks. i Efterskriftet i 1846) om kristen barneoppdragelse som et grunnlag for senere livsvalg. I 1855 er dommen bare negativ overfor samtidens oppdragelse. En mulig forklaring på denne markante ensidighet kan være at SK (også) med dette rammer prestene under kirkekampens aller heteste år.82 Oppdragelsen var jo, slik SK så det, ikke bare foreldrenes sak, men en refleks av den kristendomsforståelse som det danske presteskapet formidlet gjennom sine embetsgjerninger. Mer sannsynlig er det likevel at SK - også i vurderingen av oppdragelsen - markerer ensidigheten ut fra hans hovedanliggende under kirkekampens år, nemlig at kristendommen ikke lenger finnes i Danmark. Som en logisk konsekvens av dette blir dommen totalt negativ også overfor oppdragelsen i kristendom. Ikke enten-eller, men både-og.a/ Vi har til nå sett at SK fra ca. 1845 har markert et prinsipielt standpunkt i oppdragelsesspørsmålet: kristen oppdragelse er ikke mulig i den forstand at barnet som liten tilegner seg den avgjørende kristne frelsestroen og oppbygges eller oppdras i denne. Grunnen til dette er at kristentroen er den voksnes sak. b/ På den andre side gir SK likevel rom for en viss type kristen oppdragelse. Han aksepterer, med utgangspunkt i familien som en verdimessig og sosial-religiøs enhet, at det lille barn tilføres kristen kunnskap og næring. Sammen med foreldrene skjer det altså i hjemmet en viss type kristen verdibestemt formidling. c/ Formidlingen av kristendom til barnet betyr likevel ikke at barnet mottar og oppfatter kristendommen slik det egentlig er. For barnet har ut fra sin egenartede barnenatur ikke mulighet for å forstå eller gripe kristendommen. Det er derfor en eventyr-aktig kristendom barnet forholder seg til. d/ De inntrykk av kristendom som nedfeller seg i barnet vil på sikt likevel ha positiv betydning for barnet. Inntrykkene kan i moden alder danne brohoder for barnet for personlig tilegnelse og avgjørende trosvalg. I streng forstand er det først ved det voksne menneskets trosvalg at betegnelsen "kristen" kan knyttes til den enkelte. Hvordan kan disse synspunkter tilpasses teoriene til henholdsvis Schaal og Heymel? Deres tolkninger av SK innbyr til et enten-eller: enten oppfattes SKs utsagn om oppdragelsen som oppdragelse/øvelse/oppbyggelse i kristendom (Heymel: einübung in Christentum) eller som etiske valg i retning av kristendom (Schaal). I forhold til dette alternativ kan det være grunn til å legge vekt på at SK faktisk ser en sammenheng mellom oppdragelsens mange og dyptgripende inntrykk i barndommen og den senere modne utvikling i retning av trosvalget. Denne sammenheng er såpass markant betont hos ham, at konsekvensen blir (bortsett fra SKs synspunkter under kirkekampen) at barna tas med i den andaktsmessige og oppbyggelige sfære som f.eks. råder i barnets hjem. På den måten har Heymel rett: ut fra foreldrenes religiøse avklaringsbehov, så trekkes barna inn i det samme. Slik sett vil oppdragelsen i hjemmet kunne sies å fungere som "einübung". Men fordi SK samtidig hevder at barnet bare er underveis mot den egentlige religiøse alder, så er det noe foreløbig og fremtidsrettet ved barnets religiøsitet. Barnet kommer på grunn av sin begrensede natur ikke utover naturens skranker, og det befinner seg derfor ikke i kristendommens egentlige element. Tross dette har det betydning for barnet (og ikke bare for familieenheten!) at det konfronteres med kristendommens innhold og begreper. Disse er nemlig brohoder og slik sett en del av den senere utviklingsprosess som fører over i den avklarende troslidenskapen. Slik sett blir oppdragelsen en "forberedelse til", og vi er med dette samtidig over i synspunkter hos SK som fungerer som søtte for Schaals tolkning. Men etter vår oppfatning glipper det både for Heymel og Schaal: Skulle Heymels tolkning være fulldekkende, måtte SK hatt en annet antropologisk og soteriologisk utgangspunkt - nemlig i retning av det mer tradisjonelt kirkelige som eksisterte innenfor dansk kirkeliv i samtiden (f.eks. med vekt på gjenfødelse i dåpen). Skulle Schaals tolkning være fulldekkende, måtte SK mer konsekvent avvist den rest av barnereligiøsitet som han faktisk har beholdt som legetimt brohode for senere livsvalg. SK ambivalens på dette punkt er en hake i forhold til Schaals tolkning. Vi kan altså ikke se at alternativene til Schaal og Heymel er de eneste når det gjelder å tolke SKs utsagn om oppdragelsen. Her er et tredje alternativ, et både-og. Troen (forstått som avgjørende frelsestro) er hos SK underlagt et enten-eller, men ikke oppdragelsesforståelsen hans. Den oppfatter han under utviklingens gang, der de tidlige og senere impulser og elementer er like nødvendige. Tas barndommens religiøse inntrykk bort, er noe tapt med tanke på det kommende trosvalget. Oppdragelsesbegrepet hos SK er derfor profilert både i forhold til det avgjørende modne livsvalg og den tidlige påvirkning forstått som grunnlag eller brohode for videre utvikling. Strengt begrepsmessig vurdert har Schaal rett i at SK oppfatter de valg som barnet treffer i umoden alder (og i det hele tatt før det endelige religiøse livsvalg), er etiske (eller: estetiske)83 valg.84 Det er likevel valg som, saklig sett, hører den videre rammen av religiøsitet til, slik at valg av denne forberedende type kan sies å ha interesse med tanke på religiøsitet. Pedagogiske modeller hos SK før 1845?Vi har til nå kun beskjeftiget oss med SK-materiale fra 1845 og senere, og vi har ut fra SKs sentrale religiøse hovedskrifter dannet oss et bilde av hans tenkning om oppdragelsen av barnet. Det kan nå være grunn til å stille spørsmålet om ikke SK allerede før 1845 i sine mer filosofiske skrifter hadde lagt grunnlaget for sin senere religiøse tenkning om barnets oppdragelse. Vår teori er at SK allerede i Enten-Eller fra 1843 hadde utmeislet pedagogiske prinsipper i et pedagogisk mønster, som han anvender senere i forhold til spørsmålet om kristen innflytelse på barnet.85 Annerledes formulert: de pedagogiske begreps- og rammevilkårene ligger ferdige i Enten-Eller, og disse fylles med et innhold i senere skrifter i forhold til religiøse problemstillinger i oppdragelsen.. Vi skal gi et kortfattet riss av dette pedagogiske rammeverket fra 1843, og det er først og fremst gjennom talerøret etikeren at de pedagogiske synspunkter kommer fram i dialogen med estetikeren. 1. Påvirkningen av barnet skjer først og fremst gjennom foreldrene i de tidlige barneårene. Barnet mottar ikke livet "blankt og bart", men med et "bestemt Indhold" via foreldrene.86 Både far og mor "nærer" barnet av deres "dyrekjøbte Erfaringer".87 Men SK betoner at f.eks. barnets far bare bør betrakte seg som en "Stedfar" til barnet.88 Spørsmålet er om ikke SK allerede her markerer det enkelte individs selvstendighet i forhold til alle ytre instanser med tanke på livsvalg og livsbestemmelse. Naturen ("hvilet ved Moderens Bryst")89 gjør det nødvendig med overførte livserfaringer, men reservasjonen er like klar: barnet har i livet en egen eksistens og ansvar i forhold til ytre instanser og foreldrene. Dermed markeres også i Enten-Eller den utvendige og innadvendte dimensjon i oppdragelsen.90 2. De inntrykk som foreldrene eller oppdrageren skaper i barnet, er vesentlige. Etikeren i Enten-Eller ser tilbake på de ulike etiske inntrykk han fikk i sin barndom, og som voksen kan han av disse "derivere hele [sin] ethiske Betragtning af Livet...".91 Det er dessuten "Total-Indtrykket af Pligten" som er det avgjørende i voksen alder; i dette tilfelle at etikeren tidlig i barndommen lærte å skjelne mellom det vesentligste ved plikten i forhold til en kasuistisk tenkemåte. Men etikerens inntrykk av plikt ble i barneårene knyttet til frihet og selvstendig ansvar. Det sørget oppdrageren (faren) for. Etikeren ble som barn alene med sin samvittighet i forhold til plikt, ansvar og frihet.92 I forhold til pliktens utfordringer ble ikke etikeren styrt av et ytre sosialt eller miljøbestemt pedagogisk diktat, men ut fra etikerens indre ansvarsfulle modning og overbevisning i forhold til plikten formuleres konsekvensen av inntrykkene slik: "det avgjorde jeg Selv, ikke han...".93 I forhold til ytre press e.l. var etikeren derfor "fri for alt faderligt Vrøvl", dvs. detaljstyring eller overvåkning.94 Inntrykkene fra barndommen var altså for etikeren ikke (først og fremst) overføring av foreldrenes egne livserfaringer, men inntrykk som i lys av foreldrenes erfaringer fremmet etikerens egen etiske selvstendighet under frihet og ansvar. 3. Det etiske ble altså satt som mål for oppdragelsen. Men her betoner etikeren dette viktige: barndomsårene er modningsår, der menneskets som åndsvesen skal modnes. Oppdragelsens mål er altså at barnets ånd skal modnes, og at lidenskap og energi samtidig skal vekkes.95 Barnet er altså underveis, og det lærer underveis. Men det er som barn ennå ikke modent nok i forhold til de avgjørende livsvalg. Barnet mangler åndens gjennombrudd og den høiere form for tilværelse som hører til et mer modent, inderlig og energiutløsende utviklingstrinn.96 Dette trinn hører hos etikeren i Enten-Eller det etiske livsstadium til, og det foreløpige (estetiske) er passert. Men på samme måte må det foreløpige i barnealderen passeres, før det kan skje en "Villiens Daab", dvs. der energi, alvor og patos flyter sammen og utløser livsvalgene.97 Etikeren i Enten-Eller gjør sin sønns alder avhengig av forståelse for dybden i dette.98 Barnealderen representerer altså en sperre i forhold til den kvalitative energi og de kvalitative livsvalg som mennesket i løpet av livet bør treffe. Når tiden er inne, kan så de nødvendige betingelser for slike livsvalg bli "erhvervet", dvs. det som "intet Menneske har ... af Naturen eller umiddelbart".99 I forhold til denne høyere form for tilværelse representerer barnet imidlertid en "Mulighed".100 Som vi ser: I Enten-Eller avtegner det seg prinsipper for en pedagogisk tenkning om barnets oppdragelse som med letthet kan gjenfinnes i senere verker av SK, bl.a. de som vi har utnyttet av SK ovenfor. Terminologisk er det også en sammenheng mellom Enten-Eller og senere språkbruk i disse verkene (f.eks. bruken av "Indtryk"). Forskjellen mellom Enten-Eller og disse senere verkene er at Sk i de senere mer eksplisitt drøfter oppdragelsens forhold til det religiøse og utnytter de pedagogiske prinsipper fra Enten-Eller på denne problemstillingen. Slik sett kan vi konstatere en høy grad av stabilitet i SKs tenkning om barns forhold til det religiøse i oppdragelsen. Kun i den siste fase av sitt liv, under kirkekampen, finner vi avvikende synspunkter i forhold til tidligere markeringer.
[tilbake] 1 Sitatet er hentet fra SKs Papirer (Adler, cap. IV, § 5), VII, 2 B 235, og uttrykker en vesentlig side ved SKs oppfatning av oppdragelsen av barnet, jfr. vår drøfting nedenfor. [tilbake] 2 F.eks. her i Norge I. Asheim og S. Mogstad: Religionspedagogikk, 1987, 94ff. Her brukes uttrykket "kristen oppdragelse", jfr. 134 med litteraturhenvisninger til kp. 7. [tilbake] 3 F.eks. SV 19, 228, jfr. X, 5 A 77 og 97. [tilbake] 4 SV 19, 230, 239. Her skildrer SK hvordan foreldre og prester i samtiden "opdrager" sine barn og taler om betydningen av en "christelig Børne-Opdragelse", jfr. SV 18, 127, om SKs egen oppdragelse: han ble som barn "opdraget i Christendommen". Formuleringen refererer til den samtidige oppfatning, at slik oppdragelse kan og skal skje. Men formuleringen kan altså ikke tas til inntekt for SKs egne synspunkter, jfr. også ib. 130, der SK igjen bruker uttrykket "christelig Opdragelse" om sin egen oppdragelse i barndommen. [tilbake] 5 SK bruker begrepet oppdragelse på forskjellig måte. F.eks. anvendes det om om de livslange inntrykk som mennesket mottar og valg som gjøres i "Livets Skole" og med tanke på "Livets Examen", SV 16, 177. Målet her er "at blive og være Christen", ib. Det "at leve er at examineres", og i denne oppdragelsens eksaminasjon er spørsmålet om livets og evighetens sannhet det sentrale, jfr. også SV 18, 126, der SK hevder at "Tiden" mangler religiøs oppdragelse, dvs. adekvat forståelse av kristendommen. I motsetning til den livslange oppdragelsesforståelsen skal vi undersøke den aldersavgrensede forståelsen hos SK av barn og unge. [tilbake] 6 Helmut Schaal: Erziehung bei Kierkegaard. Das "Aufmerksammachen auf das Religiöse" als pedagogische Kategorie, Heidelberg 1958. [tilbake] 7 Ib. 16. Schaal legger vekt på at den pedagogiske hjelp som kan gis, tar sikte på å konfrontere mennesket med livsvalget ("Entweder-Oder"), slik at en ikke blir stående i likegyldigheten: "Die pädagogische Hilfe, die das Aufmerksammachen hierbei zu leisten imstande ist, besteht darin: Es kann vehindern, dass ein Mensch sich dem Anspruch gegenüber gleichgültig, neutral oder bloss interessiert gibt, anstatt sich auf ein Entweder-Oder einzulassen", ib. [tilbake] 8 Ib. 35, jfr. 21f, der denne åpenbarte sannhet identifiseres med Kristus. [tilbake] 9 Ib. 110f. [tilbake] 10 "Die tatsächlich zugestandenen Möglichkeiten pädagogischer Einwirkung sind von Kierkegaard so eingeschränkt worden, dass er pädagogische Hilfe grundsätzlich nur zugesteht bis zur Setzung des Ethischen in der Wahl der Wahl", ib. 74. [tilbake] 11 Sannheten for SK, hevder Schaal, var ikke noe som kunne læres: "Mit Sokrates stellt auch Kierkegaard die pädagogische Entscheidungsfrage: Ist Wahrheit überhaupt lehr- und lernbar? Jedoch fasst er da sokratische Eingeständnis, da Positive selbst nicht zu besitzen, noch weit radikaler als jener. Für ihn gibt es keinen Zugang zu der souveränen Innerlichkeit eines andern Menschen. Nur jeder in und bei sich selbst vermag Wahrheit zu realisieren, und zwar allein, indem er sich existierend verhält", ib. 22, jfr. Peter C. Bloth (som bl.a. viser til Schaals arbeider): Die theologische Kategorie "Entscheidung" in ihrer Bedeutung für die Religionspädagogik, i: Kerygma und Dogma (9. jahrg.), 1963, 18-40. [tilbake] 12 Schaal 1958, 16. "Erziehung is für ihn nicht mehr ein zwischen Menschen organisierbares oder veranstaltbares Tun, sondern...: sich zum Absoluten verhalten zu können". [tilbake] 13 Michael Heymel: Das Humane lernen. Glaube und Erziehung bei Sören Kierkegaard, Göttingen 1988, 64f. Det er altså først og fremst Schaals oppfatning av menneskets forhold til gudsåpenbaringen som Heymel tra avstand fra: "Durch die Offenbarung erfährt ein Mensch ja nichts etwas, was er hätte wissen können, sondern er bekommt allererst zu wissen, dass er nicht tut, was er soll, d.h. erst die Offenbarung konfrontiert ihn mit dem göttlichen Anspruch.", ib. 65. [tilbake] 14 Ib. 65. [tilbake] 15 Ib. [tilbake] 16 "Eben dies scheint mir aber die Konsequenz aus Kierkegaards Einsichten in das Lehrer-Schüler-Verhältnis zu sein: dass der Lehrer bzw. Erzieher sich selbst als Sünder versteht, denn nur so kann er den lernenden bzw. educandus darauf aufmerksam machen, was es bedeutet, Christ zu werden - nämlich sich selbst als Sünder zu verstehen -, und in dem existieren, was er mitteilt", ib. 67. [tilbake] 17 Heymels understrekning av det humane må forstås i lys av denne fellesskapstanken. Han tolker både oppdrager og den som oppdras ut fra bibelsk antropologi, og tolker SKs pedagogisk-antropologiske markeringer ut fra et klart teologisk utgangspunkt, ib. 7f. I denne teologiske kontekst har syndsbegrepet sin naturlige plass, både for Heymel selv og slik han tolker SK. Det samme gjelder for det bibelske åpenbaringsbegrepet: "Es wird erkennbar, dass das Humane nicht das ist, was dem Menschen unmittelbar als human erscheint, sondern das, was Gott als human offenbart", ib. 9. Det pedagogiske kan dermed ikke skilles ut og selvstendiggjøres i forhold til det teologiske, ifølge Heymels SK-tolkning. Til dette se også M. Heymel: Sündenvergebung und religiöse Erziehung - der Fall Søren Kierkegaard, B(erliner) T(heol.) Z(eitschrift) 1985, 92-107. [tilbake] 18 Jfr. til begrepet oppbyggelig hos SK, Henning Schröer: Kierkegaards opbyggelige taler og vor tids kirkelige forkyndelse, i: Kierkegaardiana VI, Kb.havn 1966, 114ff. Schröer viser det sammensatte i begrepet "Opbyggelse" hos SK: han tolker et klart religiøst innhold inn i begrepet, samtidig som det har med de allmennmenneskelige (det humane) kategorier å gjøre. Jfr. også Paul Müller: Der Begriff "das Erbauliche" bei S. Kierkegaard, i: Kerygma und Dogma (31.jahrg.), 2/1985. [tilbake] 19 "Der Lernende soll aber nicht nur auf das Religiöse aufmerksam gemacht, sondern auch og sogar primär im Religiösen erbaut werden", Heymel 1988, 67. Heymel viser i denne sammenheng til Ronald J. Manheimers bok: Kierkegaard as Educator (Berkeley, Los Angeles, London, 1977), og sier at "Manheimers Beobachtungen führen einen wichtigen Schritt über Schaal hinaus", ib., note 28. På samme måte som Heymel understreker Manheimer den oppbyggelige siden ved SKs oppdragelsesbegrep, dog ut fra en annen vinkling (jfr. Manheim 1977, 170f, 172, 184). Eksplisitt drøftes likevel ikke den religiøse siden ved oppdragelsen i Manheimers fremstilling. Han avgrenser seg til det etiske, særlig knyttet til SKs tidlige forfatterskap, med hovedvekt på Enten-Eller fra 1843. [tilbake] 20 Jfr. Heymel som ser SKs vide forfatterskap i lys av en grunnskade fra oppdragelsen ("Fall einer Schädigung durch religiöse Erziehung"). Gjennom sitt forfatterskap bearbeidet SK denne skaden til hjelp for andre og gjorde oppmerskom på eksistensproblemet og viktige sider ved et kristent liv, Heymel 1988, 8, 252. Ellers har særlig Ronald J. Manheimer forstått SK som oppdragelsesforfatter, jfr. Manheimer 1977, særlig 59ff. En interessant tolkning av SKs oppgave gis også av Mark C. Taylor: Journeys to Selfhood, Berkley-Los Angeles-London, 1980, 72, som hevder at Hegel (i forhold til Theoria) og SK (i forhold til Poiesis) begge arbeidet på samme oppgave, nemlig å bøte på åndsfattigdommen i (sam)tiden. [tilbake] 21 SV 6, 271. Den barnlige adferd illustreres ved utenatlæring: å "kunne" for barnet knyttes til f.eks. lesing av en lekse "fem Gange eller ... ti Gange, og sov saa paa det, saa kan du det utmærket imorgen: saa tror barnet det, gjør som det bliver ham sagt, og kan det utmærket den neste dag". Jfr. nærmere om dette barnlige, Peter Aaboe Sørensen og Ole Morsing: Ti stille - og du vil forstaa. Om Kierkegaards Pædagogik, i: Tidsskrift for Den frie Lærerskole, nr. 2, årg. 38, 1990, 18-26. [tilbake] 22 SV 6, 271. [tilbake] 23 Jfr. Stadier paa Livets Vei (første halvbind) der det skjelnes mellom å huske og erindre, SV 7, 15ff. Forskjellen mellom disse to funksjoner har med "Menneskealderens Forskjellighed" å gjøre, ib. 15. Mens man i barndommen har hukommelsen (der det bare gjelder å "huske rigtigt og at huske galt"), har f.eks. alderdommen også "Erindringen", og typisk for erindringen er at den er "reflecteret", ib. 18. Derfor er det en kunst å erindre, og denne kunst kan man ikke i barndommen. Erindringen er men også alene om, den gjelder den enkelte, mens hukommelse angår det numeriske, dvs. det som alle uten videre har tilgang til, ib. 19f. [tilbake] 24 SV 10, 262. [tilbake] 25 Jfr. særlig ib. 264f. [tilbake] 26 Ib. 266. SK trekker en linje fra barnets utvendige og misforståtte kristendom til de ortodokse teologer/prester som heller ikke forstår Bibelen. På typisk måte etterlyser SK "Inderlighedens Arbeide" for å nå fram til den rette forståelse. Også i dette trekker SK linjen mellom barn og de ortodokse, ib. 268. [tilbake] 27 Ib. 262. Barnet "lever sammen med det lille Jesu-barn, og med Englene, og med de hellige Tre-Konger, det seer Stjernen i den mørke Nat...". [tilbake] 28 Ib. [tilbake] 29 SV 9, 29ff. Tar en lidenskapen bort, er ikke troen mer til. For evig salighet er bare "for den i Lidenskab uendeligt interesserede Subjektivitet", og "Christendom er Aand, Aand er Inderlighed, Inderlighed er Subjektivitet, Subjektivitet i sit Væsentlige Lidenskab, i sit Maximum uendelig personligt interessert Lidenskab for sin evige Salighed", ib. 32, jfr. 169f. Siden det å være en kristen ikke bestemmes ved kristendommens hva, men ved en ganske bestemt art av den kristnes hvorledes, er det umulig for barnet å virkeliggjøre dette hvorledes, jfr. ib. 272. Jfr. også i senere notater fra 1850 der SK hevder at oppdragelse av barn i kristendom er umulig, siden barnet ikke kan ha syndsbevissthet: "Christendommen svarer til Syndsbevidsthedens Virkelighed som Forudsætning; det at det glade Budskab, at Gud i Christo antager sig Syndere", (uth. her) X, 2 A 455. [tilbake] 30 SV 10, 264f. [tilbake] 31 Ib. 256, jfr. 259, der SK bruker formuleringer som isolert sett kan tolkes som at han aksepterer barnets kristendom som akseptabel: "Den barnlige Christendom, der hos det lille Barn er elskelig, er hos den Ældre den barnaktige Orthodoxie...". Poenget for SK i sammenhengen er imidlertid kun å konstatere et faktum: for barnet, ut fra barnets premisser, fungerer kristendommen på en elskelig måte. Men dette betyr ikke at kristendommen, ut fra kristendommens premisser, fungerer rett i barnereligiøsiteten. Det gjør den nemlig ikke, ifølge SK. [tilbake] 32 Ib. 262. [tilbake] 33 Ib.263. [tilbake] 34 Ib. 265, jfr. SV 9, 245 og SKs polemiske utfall mot barnedåpen. [tilbake] 35 SV 10, 265. [tilbake] 36 SV 9, 32, jfr. også SV 10, 272f, der begrepene avgjørelse, tro, inderlighet og paradoks knyttes sammen i en ubrytelig enhet. [tilbake] 37 SV 10, 264. [tilbake] 38 Ib. 264, jfr. Karl Theodor Kehrbach: Der Begriff "Wahl" bei Søren Kierkegaard und Karl Rahner. Zwei Typen der Kirchenkritik, Frankfurt am Main 1992, særlig 113f. [tilbake] 39 SV 10, 255. [tilbake] 40 Ib. Hvis en likevel på dette grunnlag (nemlig at barnet ikke forstår hva kristendom egentlig er) oppdrar barn i kristendom, så utgjør dette en analogi til den første kristne tid. De første kristne næret kun jordiske forventninger; først senere "vendte alt sig om", jfr. X, 4 A 539 (notater fra 1850). Barn tilegner seg kristendom kun som et jordisk evangelium. Nettopp på grunn av den nevnte analogi, har denne oppdragelse i kristendom en god side, jfr. Th. V. Kragh: Menneske først -. En Kierkegaardstudie, i: Dansk teol. tidsskrift (3. årg.), 1940, 148-165. [tilbake] 41 SV 10, 255. [tilbake] 42 Ib. [tilbake] 43 Ib. 264f. [tilbake] 44 Ib. 264. Med uttrykket "barnlige Forestillinger" mener neppe SK at kristendommen som sådan har noe barnlig ved seg. Sannsynligvis er uttrykket formulert med tanke på barnet: det er barnets vesen å omtolke i dets egne barnlige forestillinger. Til dette svarer så SKs uttrykk "lege", dvs. et ord som SK ellers kunne anvende om den misforståtte kristendom også hos voksne, jfr. SV 19, 113 og 133. [tilbake] 45 SV 10, 265, jfr. likevel SKs problematisering av barnets følelse av religiøs trygghet, hvis barnets religiøsitet ikke utvikles etterhvert som barnet vokser til. Da kan nemlig den barnlige trygghet bli "identisk" med religiøs likegyldighet, se notatet VIII, 1 A 537 fra 1848. SKs formulering er her karakteristisk: Han hevder ikke at tryggheten vil gli over i, forvandles til e.l. Poenget er at dersom det modne mennesket beholder livstryggheten basert på barnereligiøsiteten, så er denne i seg selv identisk med det negative motstykke til kristendom - nemlig likegyldighet. [tilbake] 46 SV 10, 256f, jfr. kommentaren til Matt 19. SK tar avstand fra at foreldrene skal nære sin religiøsitet fra barnet ("i denne Fromhed"). Da blir foreldrenes religiøsitet en "Stemning" og ikke "egentligen Religieusitet", ib. 256. For den sanne religiøsitet inneholder "Forfærdelsen", dvs. at synderen søker til paradokset; ikke til det "uskyldige" barns stemning. [tilbake] 47 Jfr. kontrasteringen mellom "Barne-Alderen" og "den ældre Alder, Modenhedens Alder", ib. 264. I forhold til den modne alder er barnealderen et "Grundlag": "Barndommens Religieusitet er det universelle, abstrakte og dog phantasie-inderlige Grundlag for al senere Religieusitet". Også i forhold til begrepet inderlighet finner vi en kontrast: mens det modne menneskets inderlighet korresponderer med kristendommen slik den virkelig er, er barnereligiøsitetens inderlighet en fantasi-inderlighet. [tilbake] 48 Jfr. E. Skjoldager: The Child, i: Bibl. Kierkegaardiana nr. 7, Kb.havn 1980 (ed. N. og M. M. Thulstrup), 37ff. "The child should be allowed to be a child also in his relation to Christianity", ib. 40. Men Skjoldager betoner at barnet gjennom dette blir "humbly human and learns to realise what it is to be a human beeing", ib. Barnet er slik på veg mot troen på Gud og egen selvforståelse. [tilbake] 49 SV 16, 240. [tilbake] 50 Ib. [tilbake] 51 Ib. [tilbake] 52 Ib. [tilbake] 53 Jfr. Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift (1846) der SK også henviste til barnedåpen som grunnlag for foreldrenes oppdragergjerning, SV 10, 264f. På dåpens grunn skulle foreldrene "die", dvs. nære barnet med religiøse barnlige forestillinger, og slik spille en aktiv oppdragerrolle på barnets premisser. [tilbake] 54 SV 18, 127. [tilbake] 55 Ib. [tilbake] 56 SK har "sprunget Barndom og Ungdom over" på den måten at hans far ikke tillot ham å være som andre barn i lek osv. Han fikk gjennom sin strenge oppdragelse bare "være Aand", ib. 130f. Dette ser SK som naturstridig, for bardommen forholder seg til "Bestemmelsen: Art, Slægt...", ib. 130. Jfr. også SKs private notater i 1847 om den negative siden ved farens oppdragelse av sønnen, VIII, 1 A 90. [tilbake] 57 "... istedetfor at have været ung, blev jeg Digter, hvilket er Ungdom anden Gang.", SV 18, 131. På hvilken måte og i hvilken grad det også er en sammenheng mellom SKs strenge oppdragelse og hans tungsinn, drøfter vi ikke her. [tilbake] 58 Ib. 130. [tilbake] 59 Johs.P.Almar: Søren Kierkegaard. Eksistensfilosofien, eksistenspædagogikken, eksistensialpædagogikken, Odense 1986, 136. Almar drøfter forholdet mellom den kristendom SK møtte fra barnsben av og det kristendomssyn han ga uttrykk for som voksen tenker. [tilbake] 60 SV 18, 129. [tilbake] 61 VIII, 2 B 235 (boken om Adler, cap. IV, § 5, s. 227). [tilbake] 62 For å bli en kristen er "Opdragelsens uforglemmelige og dybe Indtryk af det Christelige" en forutsetning, og senere kommer da en "Afgjrøelse", ib. SK tar tydeligvis sin egen oppdragelse til forsvar, og sammenlikner den strenge oppdragelsen i kristendom med skredderen som syr for store klær til barnet. På samme måte som barnet får klær som det kan vokse og utvikle seg i, gir foreldrene (hans) en kristendom som han kan strekke seg etter, ib. 228. Dette blir da en kledning (kristendom) som ingen kan vokse fra. [tilbake] 63 Ib. 227. SK skjelner her mellom denne siden ved oppdragelsen og oppdragelsens som "lære". Skal barnet bli en personlighet med karakter, er det avhengig av dypere inntrykk fra foreldrenes liv. SK avstreifer altså det intellektuelle til fordel for det hverdagslige forbilledlige eksempel ved foreldrenes kristne liv, jfr. til samme skjelning i notater fra 1850: "Christendom er ingen Lære. Christendom er en Troen og en dertil svarende ganske bestemt Art Existeren, Efterfølgelse", X, 3 A 454. [tilbake] 64 X, 3 A 506, jfr. også om forholdet mellom det innadvendte og utadvendte i forhold til oppdragelsen i notatet X, 4 A 63. [tilbake] 65 Skriftet ble avfattet i 1848, men ble publisert i 1851. [tilbake] 66 SV 18, 101. SK bruker imidlertid også ordet "tvinge" i forbindelse med det å gjøre en annen oppmerksom. En kan altså ikke tvinges til tro/overbevisning, men en kan tvinges til oppmerksomhet. Til begrepet oppmerksomhet hos SK, jfr. ellers Karl Brose: Das Erziehungsdenken Kierkegaards. Zur "direkten" und "indirekten" Mitteilung, i: Neue Sammlung (27. jahrg.), 1987, særlig 220f. [tilbake] 67 Ib. 102. [tilbake] 68 F.eks. SV 9, 32. [tilbake] 69 SV 10, 264. I denne sammenhengen bruker SK forøvrig ordet tvinge om den voksne som på misforstått måte søker å formidle de voksne trosforestillinger til barnet. [tilbake] 70 SV 18, 102. [tilbake] 71 Ib. SK viser her til samtidens prester og deres forkynnelse: på grunn av disses selviskhet, kommer ikke tilhørerne i den rette valgposisjon - fordi "de i dybere Forstand ingen Sag have", dvs. prestene ga de ikke det budskap som muliggjorde en avgjørelse. [tilbake] 72 Selvfølgelig er det mulig innenfor rammen av SKs tankegang å se bort fra det selviske og likevel la prinsippet om oppmerksomhet gjelde som pedagogisk prinsipp også overfor barn. Da blir oppmerksomheten (foreldrenes henvisning til Kristus som livsmening i eget liv og ellers) et pedagogisk ledd i en foreløpig og forberedende fase for barnet før (de religiøst sett) modne år. [tilbake] 73 SV 18, 102. [tilbake] 74 Ib. 103. [tilbake] 75 Ib. 104. [tilbake] 76 Ib. [tilbake] 77 Jfr. SV 10, 256. Også i Forførerens Dagbog i første halvbind av Enten-Eller betones det (av estetikeren), at den beste næring for det menneske (her: Cordelia) som er underveis, er "Mythologi og Eventyr", SV 2, 380. Næringen skal tilpasses nivå og vekst ut fra menneskets "Frihed", dvs. læringen og veksten skal skje på den enkeltes premisser. [tilbake] 78 SV 19, 228. [tilbake] 79 Ib. 230. [tilbake] 80 Ib. 240. [tilbake] 81 Ib. [tilbake] 82 Prestene lovpriser denne type kristelige barneoppdragelse, hevder SK, ib. 241. I dette "Galimathias samtykker naturligviis" presten, ib. 230. [tilbake] 83 Jfr. likevel SKs (etikerens) reservasjon i Enten-Eller mot å kalle de estetiske valg for ekte valg, SV 3, 157. [tilbake] 84 Jfr. Schaal 1958, 74. [tilbake] 85 Også i Stadier paa Livets Vei (1845) gjenfinner vi både pedagogiske og antropologiske konsekvenser og prinsipper fra Enten-Eller, jfr. f.eks. ovenstående note nr. 21. [tilbake] 86 SV 3, 72. [tilbake] 87 Ib. [tilbake] 88 Ib. Barnet er i forhold til foreldrene "betroet Gods". [tilbake] 89 Ib, jfr. notatet VIII, 1 A 258 fra 1847 der SK kommenterer forholdet mellom naturtilknytningen mellom barn/mor/far og oppdragelsen: "Det kan man villigt indrømme, at Enhver der kan avle Börn, ogsaa kan opdrage sine Unger (ganske som Dyrets), men det at opdrage mennesker er en ganske sjelden Gave. Men ogsaa her nivellerer man, og til Grund for Nivellement ligger det Sophisme at enhver der kan avle Börn ogsaa forstaar sig paa at opdrage Mennesker. Maaske i intet Forhold og i ingen Retning vil Tidens Forvirring blive saa grinaktig som i Opdragelsesvæsenet". [tilbake] 90 Jfr. igjen det senere notat fra SK, X, 4 A 63. I forhold til den religiøse oppdragelse hevder SK: "I Forhold til al den Udvorteshed ... er Loven den: saa er det netop Opgaven at blive ved Indadvendthed likegyldig for denne Forandring, drage Sindet bort fra Beskeftigelse derved". Han tar også avstand fra det utvortes forstått som "Qvantiteren", dvs. at en støtter seg til andre eller de mange. Alternativet er "existentielt" å forholde seg til et "Enten-Eller" som en enkelt, ib. [tilbake] 91 SV 3, 247, jfr. Stadier (annet halvbind) der forestillingen om plikten sees i forhold til "Barndommens Oprindelighed, en Ungdommens Begeistring...", SV 8, 90. [tilbake] 92 SV 3, 248. [tilbake] 93 Ib. SK knytter likevel andre steder negative erfaringer til de inntrykk han mottok i barndommen fra faren, jfr. de senere notater fra 1847 VIII, 1 A 90. Her beklager SK at han "ved Opdragelsen [havde faaet] det Intryk af Christendomen at den aldrig gjorde Den glad, som dog oprigtigt og af al sin Iver tungsindigt Dag og Nat klamrede sig til den: det er en Collision". Denne beklagelsen fra SK over inntrykkenes negative innhold rammer imidlertid ikke det pedagogiske prinsipp som SK anerkjenner om inntrykkenes betydning i oppdragelsen. Beklagelsen gjelder i dette tilfelle inntrykkenes innhold og kvalitet i forhold til hvordan de burde ha vært. [tilbake] 94 SV 3, 248. Etikeren henter her sitt bilde fra skoletiden. Hans far har konfronterte ham med plikten: "Du er, naar Maaneden er ude, nr. 3 i din Classe". Dette kontrollerte ikke faren, han "spurte mig aldrig om min Lectie, hørte mig aldrig i den, saae aldrig mine Stile, erindrede mig aldrig om, at det nu var Tid at læse, nu Tid at høre op ... og hans Spørgsmaal indlod sig aldrig paa Vidløftigheder". [tilbake] 95 Ib. 247f. [tilbake] 96 "Aandens Umiddelbarhed kan ikke gjennembryde, og dog fordrer den et Gjennembrud, den fordrer en høiere form for Tilværelse", ib. 174. I denne høyere form for tilværelse skimter etikeren også det guddommelige i tilværelsen, for plikten (som er opptatt på grunnleggende måte i den etiske personlighet) oppfattes som "den guddommelige Næring", ib. 138. Slik sett blir det estetiske, det etiske og det religiøse i den høyere form for tilværelse "de tre store Allierede", ib. 139. [tilbake] 97 Ib. 160, jfr. 158 og Manheimer 1977, 68, om forholdet mellom "decision", "capacity to will" og "understanding" hos etikeren i Enten-Eller. [tilbake] 98 SV 3, 165. [tilbake] 99 Ib. 214. Etikeren sammenlikner her det estetiske og det etiske. Det etiske ligger altså ikke umiddelbart i menneskets natur, men det må tilkjempes. [tilbake] 100 Ib. 72f. Etikeren skjelner mellom barnets muligheter som "Kunstprodukt" (nemlig "al den Afgudsdyrkelse, der drives med Børn, især den Familie-Cultus og Børne-Cirkulation ved Middags- og Aftenbordet til Familie-Kys, Familie-Beundring, Familie-Forhaabninger...", ib. 72) og "en ganske anden Art af Mulighed", dvs. at barnet utvikler seg i retning av ansvar osv., ib. 73. Jfr. forøvrig til etikerens generelle pedagogiske råd om å bli "taget itide", ib. 266, og utsagnet i Stadier (annet halvbind) om å være en "construeret Mulighed" i forhold til en "religieus Individualitet", SV 8, 74 (jfr. ib. 91ff, særlig 97, der begrepet "Mulighed" er annerledes og filosofisk brukt).
Copyright
©
1996
forfatteren
|