Steinar Moe:
Radikale profiler i dansk og norsk kirkeliv fra ca. 1850 til ca. 1900
Copyright © 1996 forfatteren

Forrige sideInnholdNeste side

Den "heftige Opblusen i Fosvik".1
Om forholdet mellom presten Gustav A. Lammers i Skien og tenkeren Søren Kierkegaard.



Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Innledning.

I Chr. Bruns klassiske fremstilling av den lammerske bevegelse i Skien i 1850 årene drøftes bl.a. Søren Kierkegaards (SK) innflytelse på Lammers.2 Brun viser til B. Ording som i 1864 hevdet at det "ikke med bestemthed tør siges, men dog ikke er usandsynligt", at SKs skrifter øvet innflytelse på presten Gustav A. Lammers under dennes tjenestetid i Skien.3 Brun støtter seg også til en muntlig informasjon fra Th. Ording. Denne mente at SK ikke øvet innflytelse på Lammers.4 Brun er på dette grunnlag tilbakeholden med å fastslå en innflytelse fra SK på Lammers.

Standpunktet til Brun har senere blitt imøtegått gjentatte ganger. I 1887 stilte Bolette Gjør spørsmålet om Lammers tok sikte på å spille SKs rolle i Skien.5 Nærmest i spørsmåls form knyttet også Harald Beyer i 1924 SK til Lammers. Han antar imidlertid at Lammers mottok inntrykk fra SK, og Beyer markerer derfor en annen holdning enn Brun.6 Også i Lammers terminologi mener Beyer å kunne påvise en avhengighet av SK.7 Både Ludvig Selmer og Paulus Svendsen deler i hovedsak denne oppfatningen til Beyer.8

Einar Østvedt, som har skrevet kapitlet om Gustav A. Lammers i Skiens historie, plasserer Lammers både inn i en lokalhistorisk og en bredere åndshistorisk ramme. At Lammers var sterkt påvirket av Kierkegaards samvittighetskrav, finner Østvedt utvilsomt.9 Det var sterke impulser både i Lammers selv og utenfra, som skapte en revolusjon i hans sinn.10 Til disse "impulser" knyttes altså SK.

Erling Danbolt har gjennomgått litteraturen om Lammers, og han vil - på grunnlag av nytt materiale - korrigere tidligere oppfatninger.11 Han betviler derimot ikke Lammers binding til SK, og gir argumenter for denne binding. Bl.a. søker han å påvise at skrifter av SK var kjent i Skiensmiljøet og dermed for Lammers.12 Danbolt konkluderer derfor med at Lammers var påvirket av SK i et sterkt subjektivistisk miljø i Skien.13
Lammersbevegelsen var influert fra mange kanter, og det er i den sammenheng vanlig å vise til bl.a. SKs skrifter i 1850-årene, hevder Andreas Aarflot.14 Aarflot er varsom med formuleringene og binder for sin del ikke SK og Lammers absolutt til hverandre i avhengighet, men fremholder at skriftene til SK ble mye lest i kirkekritiske kretser.15 I tråd med dette hevder også Einar Molland at Lammers var påvirket av Kierkegaards Øieblikket, og konsekvensen var at Lammers nedla sitt presteembete og trådte ut av statskirken.16 Senere har Molland benyttet langt forsiktigere formuleringer om SKs mulige innflytelse på Lammers. Han nøyer seg da med å konstatere at Lammers trådte ut av kirken året etter publikasjonen av Øieblikket og SKs død, nettopp da innflytelsen fra SK var sterkest.17

Vi viser endelig til Ingulf Diesen, som hevder at Lammers leste SKs skrifter, og at disse førte Lammers i en mer radikal retning.18 Impulsene fra SK og Skien ble deretter videreført til Nord-Norge (Tromsø og Lyngen).19

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Forsto Lammers SK?

Skrifter av denne type er representative for litteraturen om forholdet mellom Lammers og SK. En konstaterer en sammenheng. Det som likevel er typisk, er at få går inn i en dypere analyse: Hva går den påståtte innflytelse eller påvirkning ut på, og hvor reelt avspeiler Lammers den karakteristiske tenkningen til SK? Slike spørsmål mener vi bør stilles til den foreliggende litteratur.

I første omgang kan det virke nokså opplagt at det var en sammenheng mellom SKs skrifter og det radikale kirkemiljøet i Skien, særlig SKs skrifter fra kirkekampens tid. Det er et faktum at Lammers selv viste til og kjente deler av disse publikasjonene fra 1855,20 og det er også belegg for at personer i Lammers samtid ved flere anledninger skal ha hørt Lammers nevne skrifter av SK.21 Også pressen i Skien viste kjennskap til og interesse for situasjonen i dansk kirkeliv under kirkekampen i 1855, og synspunkter fra dansk kirkeliv refereres i Skiensavisene.22 At det skjer en situasjonskobling mellom det opprørske miljø i Skien og den danske kirkesituasjonen knyttet til SK, Mynster og Martensen, bør ikke være overraskende. Tvert om. Mellom ulike kirkekritiske miljøer ble det knyttet kontakter i 1850-årene i Skandinavia, også mellom dansker som var påvirket av SK og lammersbevegelsens representanter i Norge.23

Arten av denne sammenhengen mellom SK og Gustav A. Lammers er derimot ikke undersøkt i den foreliggende litteratur. Lammers utmeldelse av statskirken og opprettelsen av frimenigheten i Skien er direkte knyttet til påvirkning fra skrifter av SK, men spørsmålet om den indre sammenheng mellom Lammers kirketenkning og SKs faktiske kirketenkning og kristendomsoppfatning er ikke undersøkt - heller ikke i Danbolts fremstilling. Vårt spørsmål er derfor: Var innflytelsen fra SK til Lammers reell, dvs. slik at SKs faktiske kirketenkning ble overført til Lammers og satt i verk av Lammers. Eller fant det sted en innflytelse fra SK til Lammers som ikke korresponderte med SKs dypereliggende anliggender? Hadde Lammers, ut fra det kjennskap han hadde til SK, en grunn og utvendig forståelse av SKs tenkning?

Vår tese er at det siste var tilfelle. Lammers kan ha handlet i den tro at han var i overenstemmelse med SKs kirketenkning. Men han misforsto - objektivt sett.24 Lammers kan (sammen med meningsfeller i Skien) ha etablert en frimenighet i den tro at han handlet i tråd med kravet om et skille mellom kirke og stat, slik han kunne finne dette beskrevet hos SK. Og likevel: Nettopp med sin bokstavelige tolkning av SK og sin egen handlingsrettede opptreden, så misforsto han. Vår tese er altså at Lammers, i den grad han virkelig mottok impulser fra SK, ikke handlet i overenstemmelse med SKs tanker om løsningen på de grunnleggende problemene i kirkeligvirkeligheten. Den dypereliggende kristendomsoppfatning på sentrale punkter hos SK var knyttet til hans kirkeforståelse på en så avgjørende måte, at han bare kunne fungere som et tilsynelatende forbilde for Lammers kirkeopprør i Skien. Vi vil begrunne denne tesen i det følgende.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Et metodeproblem.

Før vi ser på kirkekritikken til SK, må vi ta stilling til et metodisk problem. Det er uenighet blant SK-tolkerne om stabiliteten i hans synspunkter, og dermed er det reist tvil om hvordan en skal utnytte skriftene til SK. Det gjelder generelt i forhold til grunnleggende problemstillinger og begreper i Sks produksjon,25 men også i forhold til vårt tema.26 Vår oppfatning er at SK gjennom mange år, og særlig i offentlige skrifter fra 1846, markerte kirkekritiske synspunkter som ledet fram til den åpne og krasse kirkekritikken under kirkekampen i 1854/55.27 Det betyr at vi forholder oss til SKs skrifter, offentlige som private, under en ganske bestemt synsvinkel: I kirkesynet har SK tidlig en markering og en holdning som med årene blir tydeliggjort og, i forhold til formen, betydelig skjerpet.28 Kirkekritikken til SK er ikke en kritikk som bare hører hans siste livsfase til.29
Et viktig spørsmål i denne forbindelse er hvordan vi oppfatter forholdet mellom begrepet kirkekritikk og teologiske markeringer ellers hos SK fra 1846. Etter at SK hadde avsluttet sitt mer filosofisk preget forfatterskap og utgitt Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift i 1846, er det etter vår oppfatning en markant læremessig distanse mellom SK og den danske kirkes offisielle læregrunnlag i synet på dåpen.30 Flere har betont at SK ikke gjorde innsigelser mot kirkelærens dogmatiske innhold.31 Det var i andre spørsmål at SK reagerte negativt i forhold til kirken. Og det er rett. Nedenfor skal vi vise hvordan kirketanken hos SK korresponderer med hans særegne forståelse av hva det vil si å være en kristen, og at kirkekritikken knyttes til nettopp dette.32 Likevel er det vår tese at SK i dåpsspørsmålet fant en læremessig teologisk skjevhet i den lutherske og danske kirke som ledet direkte over i hans hovedbudskap: Nemlig mangelen på lidenskap, inderlighet, samtidighet osv. i gudsforholdet. På en særlig tydelig måte bidro spebarnsdåpen til å hindre det kristne livs etablering gjennom valg og troens utfoldelse. I den sammenheng var SK også til tider kritisk til aksentueringen av den lutherske nådelæren som han mente passiviserte. Men dette synspunkt fremmet han oftest mer privat enn offentlig.33

Knyttes dåpskritikken hos SK fra 1846 sammen med det kirkekritiske ellers, er det naturlig å se perioden 1846-1855 under ett. Med utgangspunkt i kirkekritikk beveger SK seg over i kirkekamp. Vi hevder samtidig at den aller siste fase av kirkekampen (1854-55) ikke tilfører striden noe saklig-teologisk nytt i forhold til tidligere år. De radikale bladartiklene i avisen Fædrelandet og Øieblikkene trekker konsekvenser at tidligere markeringer hos SK.34

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Synspunkter på Kierkegaards kirkekritikk.

SK hevdet under kirkekampen at stridens grunnleggende forarbeider finnes i tidligere skrifter fra 1846 og følgende år.35 Det er altså tydelig at SK selv oppfattet disse skriftene som avgjørende i forhold til det å finne premisser for kirke- kampen i 1854/55. Hva er så det karakteristiske ved SKs kirkekritikk i denne perioden? Vi skaper oss først en platt- form hos SK i hans Efterskrift fra 1846, og på bakgrunn av de grunnleggende kirkekritiske synspunktene der vuderer vi hans senere utspill.

I Efterskrift fremholder SK at det er en majestetsforbrytelse mot kristendommen, dersom en tar sitt forhold til den for gitt.36 SK vil derfor drøfte i boken hvordan den enkelte kan komme inn i et rett forhold til kristendommen. Det gjelder for den enkelte å finne "Tilegnelsens Sandhed",37 men det må skje i lidenskap. Evig salighet finnes bare for "den i Lidenskab uendeligt interesserede Subjektivitet".38 Den radikale konsekvens av dette for SK - også i 1846 - er at troen ikke eksisterer, dersom lidenskapen faller bort.39 Det er altså ikke bare senere under den heftige kirkekampen at SK hevder dette radikale synspunkt. I lys av dette har Lars Thunberg rett, når han betoner at SK hadde et soteriologisk anliggende i sine skrifter, et anliggende han beholdt også under kirkekampens år.40 Dette soteriologiske anliggende kommer også i 1846 til uttrykk ved sammenhengen mellom troslidenskap og lidelse, for lidelsen springer ut av individets inderlighet og dets forhold til Gud.41

I Efterskrift blir konsekvensen av dette radikale utgangspunkt - etter at SK nå offentlig på polemisk-kritisk måte begynte å beskrive hvordan dansk kirkeliv faktisk fungerte42- at SK påpeker det dominerende motstykke til troslidenskapen i dansk kirkeliv, nemlig objektiviteten. Verken i øyeblikket (det presentiske) eller i det historiske kan trosbegrepet festes til noe objektivt.43 Og det er nettopp denne grunnfeil som begås i dansk kirkeliv, ifølge SK.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Barnedåpen.

Han eksemplifiserer med spebarnsdåpen. Han konstaterer at han selv er døpt, men dette historiske er en "Approximation", dvs. en stadig fortsatt tilnærmelse.44 Støtter man seg til dåpen som noe historisk, så blir man "Comisk", for da gjøres dåpen til en "Approximations - Gjenstand".45 Istedenfor å ta utgangspunkt i dåpen når det gjelder spørsmålet om salighet, så bør en ta utgangspunkt i den enkeltes lidenskap. Selve troens begrep hos SK knyttes til lidenskap.46 Fra lidenskapen kan en så "forsøge at knytte den dertil, at han er døbt".47 Tanken om at dåpen er et sikkert punkt for den enkeltes aktuelle salighetssak, karakteriseres av SK som "i forhold til sig selv at fortrøste sig til noget Magisk" - i tråd med Grundtvig som i dette tilfelle kalles for "omtumlet" i sin "Trang til noget Fast".48 En slik trang er kun trang til et overtroisk holdepunkt.49

Vi ser altså at SK i 1846 trekker tråder fra kriterieordet lidenskap til dåpssakramentet og en i samtiden utbredt oppfatning av dette sakrament. Istedenfor å fremme den aktuelle og nødvendige troslidenskap og anfektelse, vil en binding til det historiske holde anfektelsen borte. SKs anliggende her er med andre ord å feste oppmerksomheten på det indre i motsetning til det ytre og institusjonelle. I den sammenheng er SKs tanke om kirkens egentlige vesen aktuell, nemlig den usynlige kirke. Objektivt lar kirken seg ikke iaktta, fordi kristendommen vil bringe subjektiviteten til sitt ytterste.50 Å operere med historiske eller samtidige størrelser som på en måte er gjort ferdige ellers som tenkes å fungere som varige historiske størrelser, er imot SKs tankegang i Efterskrift. Slik også med kirken. Den forholder seg til subjektiviteten og er derfor ikke i en tilstand eller stillstand, men i utvikling. Det gjelder å se at å "existere er en vorden".51

Vi har sett at SK i Efterskrift vuderte spebarndåpen i lys av det viktigste, nemlig troslidenskapen i stadig avgjørelse og utvikling. I dette lys blir spebarndåpen periferisk og - som historisk engangsbegivenhet - helt uaktuell. Kritikken av spebarndåpen springer altså ut fra det helt trosessensielle, og spebarndåpen i Efterskrift blir derfor oppfattet først og fremst et synlig kirkelig uttrykk for misforstått kristendom, nærmere bestemt som vanekristendom og grunnlag for troslikegyldighet.52

Det er verdt å merke seg at SK med denne kritikk av barndåpen, en kritikk som altså etter vår oppfatning impliserer kirkekritikk, så anbefaler han ikke i 1846 en annen type dåp eller et kirkelig dåpsopprør. SKs kirkekritikk isolerer ikke dåpen som lærestykke, men knytter kritikken av dåpspraksis og dåpsteologi til det som var hovedsaken for SK: Trosinderlighet hos den enkelte i stadig utvikling. Av den grunn anbefaler han heller ikke "anabaptistisk Kjætteri eller andet saadant".53 SK maner bare til en "Afgjørelse"54 i troslivet hos de allerede døpte. Det er nemlig ikke i det ytre hans interesse ligger med tanke på en forbedring i retning av kristen inderlighet. Når han likevel kritiserer spebarndåpen, så henger det sammen med denne dåpsforms ødeleggende virkninger i forhold til trosinderlighetens nødvendighet.55 Derfor - og bare i den sammenheng - er dåps- og kirkekritikken aktuell i Efterskrift i 1846.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Forholdet mellom Efterskrift og senere publikasjoner.

Vi finner prinsipielt sett en utfoldelse av disse grunnleggende kirkekritiske momenter i offentlige publikasjoner av SK i kommende år, men formen, direktheten og intensiteten øker etterhvert som kirkekampens klimaks nærmer seg. Med tanke på vårt emne om G. A. Lammers og de kirkelige forholdene i Skien, skal vi trekke fram særlig ett punkt i kirkekritikken til SK som verken er eksplisitt framme i Efterskrift eller andre påfølgende hovedskrifter,56 nemlig kravet om adskillelse mellom kirke og stat. Vi stiller likevel spørsmålet om det lar seg påvise en sammenheng mellom synspunktene i Efterskrift og det senere krav om et skille - da altså vesentlig i SKs publikasjoner i hans aller siste livsfase under kirkekampen.

Før vi svarer på dette spørsmål, må en være klar over hva et skille mellom stat og kirke betydde i kirkekampen for SK (offentlig tilhørte kravet kirkekampens dager). Som vi har sett ovenfor, er det gitt ulike tolkninger av nettopp dette. Her skal vi gi et kort riss av vår forståelse.

Offentlig57 holdt SK lengst mulig på statskirkeordningen og tilstrebet ikke forandring i det ytre.58 Hvorfor ikke? SK gir selv svaret på dette i 1851: Hans skrifter har overfor allmennheten kun oppgaven å inderliggjøre kristendommen.59 Når SK ser tilbake på tidligere år fra utgangspunktet 1851, så har han simpelthen vært et "Existensial-Correctiv til et Bestaaende i Retning af Inderliggjørelse i "den Enkelte".60 Denne oppfatning av sin livsoppgave beholdt SK tydeligvis helt fram til sin død. På kladden i sine papirer understreker SK under kirkekampens klimaks i 1855, at hans oppgave er å revidere.61 Men nå i den siste fase av hans livsløp knytter han den tidligere sentraltanke om inderlighet som trosytring til andre begreper, f.eks. til lidenskap i lidelse, etterfølgelse, hån osv.62 Et nøkkelbegrep i SKs tidligere skrifter, samtidighet, får også en etisk valør i hans siste livsfase.63 Men poenget til SK i denne livsfase er prinsipielt det samme som i Efterskrift i 1846: Han vil vise hva det sanne trosliv innebærer. Forandringen hos ham er da bare at den senere aksentuering har en klarere etisk dimensjon, og han er i betydelig sterkere grad opptatt av konsekvensene av et feilslått trosliv. Interessen for det ytre kan derfor ikke skilles fra SKs hovedinteresse for det indre. Men det vil være en feiltolkning av SKs aksentueringer under den siste fase av kirkekampen å hevde at han alene er opptatt av ytre reformer, ytre livsstil e.l. Han bygger på forutsetninger fra tidligere skrifter, og det er fremdeles troens inderlighet som er kardinaltanken hans.64 Vi kan imidlertid ikke se bort fra at den spesielle aksentueringen av troens etiske dimensjon under kirkekampen også korresponderer med hans økende kritiske holdning til den lutherske kirkes forkynnelse av Guds nåde. Både Luther selv og den senere lutherske tradisjon anvendte nådebegrepet på en måte som passiviserte troens liv, mente SK.65

Ut fra denne interessen (det kristne liv slik NT framstiller det) kjemper han mot et massivt sansebedrag, som bla. går ut på at en i samtiden blander sammen det ytre uviktige med det indre viktige.66 I Øieblikkene blir dette aspekt utdypet og knyttet til sansebedraget at alle kaller seg kristne.67 Sansebedraget er at mennesker mangler NTs trosliv. Men sansebedraget har også en ytre side, nemlig at stat og kirke er smeltet sammen i Danmark.68 Tanken om en slik sammensmeltning hadde SK allerede i 1849 kommentert i sine notater, den gang ut fra begrepskonstellasjonene kirke/vorden - stat/bestå- ende.69 Kirken representerer en "Vorden" (dette er kirkens "Idee") og staten en "Bestaaen", og derfor er det farlig når kirke og stat "voxe sammen og identificeres".70

Det er altså en rekke ulike faktorer som iflg. SKs oppfatning er vevet sammen: Prestene forkynner feil, det er skapt en oppfatning av at alle er kristne, NTs budskap om tro og forsakelse kommer ikke fram, trosinderlighet og lidenskap mangler - og alt dette feilaktige holdes sammen i foreningen av stat-kirke. Som botspredikant71 opptrer SK nå mot denne kirkeordningen: Foreningen er av kunstig natur72, den fremmer ikke trosinderligheten og må derfor oppgis. Også statskirkeordningen underlegges det samme etiske kritikerlys som alt annet. Ordningen holder ikke mål i forhold til trosinderlighetens ideal, slik en finner det i NT.

Nå tar en imidlertid feil dersom en mener at SK så redningen for trosinderligheten i adskillelsen mellom stat og kirke. Verken under kirkekampen eller i tidligere skrifter tenkte han slik. Den friløste kirke fra staten, som SK teoretisk kunne tenke seg,73 var ikke bedre skikket til å forkynne trosinderligheten enn statskirken.74 Mens SK hadde bebreidet staten flere år før kirkekampen tok til for uheldig innflytelse på kirken,75 så bebreidet han i hovedsak prestene for det samme under selve kirkekampen.76 Hindringen for trosinderligheten lå altså både hos stat og kirke, men likevel først og fremst hos kirkens prester. Under kirkekampen trakk han derfor den for ham eneste konsekvens av dette, nemlig at både det statskirkelige (kirkeordningen) og det kirkelige (kirkens gudstjenester) måtte bort og legges i grus. Kampen mot statskirken var dermed like mye for SK en kamp mot kirken og dens eksistens.77 Botspredikantens dom rammet med andre ord alle instanser som på en eller annen måte virket troshindrende i forhold til NTs kristendom. Og som vi har betont: Den grunnleggende ide for SK er hele tiden, fra 1846 til 1855, er betoningen av trosinderlighetens tema i forskjellige varianter. Det som hindrer denne, kom under SKs dom. Og dommen var total. Først ved den konsekvente dom og adskillelse, i forhold til statskirkeordning som samtidig gudstjenesteliv, gis en ny valgmulighet i forhold til trosinderligheten. Som SK selv uttrykte det i avslutningsordene til Øieblikket nr. 5: "Skaf officiel Christendom bort, lad Forfølgelse komme: I samme Øieblik er Christendommen atter til".78

Hadde så SK et kirkealternativ? Overhode ikke. Verken i samtid eller i historisk fortid fant han noe kirkealternativ. Han er konsekvent kirkekritisk ikke bare til sin egen samtid, men overhode til kirken i historien. Er målestokken ideell nok, må alle tiders kirker falle. Alene Gud-Mennesket blir når alt kommer til alt SKs eneste ideal og faste trosholdepunkt. Det er derfor ikke treffende ut fra SKs egen tenkemåte å spørre etter hans alternative kirkemodell. Tolkes skriftene til SK slik, så er ikke hans anliggende forstått. Derfor anbefalte SK heller ikke reformer av praktisk art innenfor statskirkens ramme. Han inngikk ikke alianser med retninger eller partier for å fremme sin sak. Linjen var konsekvent: Hans oppgave var å fremholde trosidealet og deretter, når budskapet ikke ble forstått eller mottatt, å felle den totale dom over alt kirkeliv. Og for sikkerhets skyld tok han seg selv med i denne dom. Offentlig å kalle seg en kristen, våget han ikke.79

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Linjen til presten Gustav A. Lammers.

Hvor mye kjente Lammers til av denne grunnleggende tenkningen hos SK? Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Kildematerialet er særdeles tynt. Men enkelte holdepunkter finnes. I det foreliggende materiale fra Lammers hånd er det bare direkte henvisning til SK få steder. I Morgenbladet viser Lammers til Øieblikket nr. 2 av SK, og Lammers formuleringer viser at han kjenner endel av SKs polemiske uttalelser om at alle kalles kristne, om det kristne folk, om sannhetsvitner osv.80 Denne henvisningen brukes imidlertid bare av Lammers i en polemisk sammenheng nærmest som en parentes. På samme sted imøtegår Lammers et rykte, nemlig at han skal ha kalt kirkene for komediehus. Dette tar han avstand fra. Om Lammers kjente til SKs språkbruk om den danske kirke noen år tidligere, er vanskelig å si. Muligens kan det være en sammenheng her. I et følgeskriv til Øieblikket nr. 2, som Lammers viser til, bruker SK nemlig uttrykket komedie om presten: Han "leger ... dramatisk Christendom, kort han spiller Comedie".81 I Morgenbladet 15/1859 bruker Lammers komedieuttrykket i forhold til konfirmanter som "letsindigen og tankeløst gjentoge deres Daabspagt", og dette svarer til Øieblikket nr. 7, der SK også bruker komediebegrepet knyttet til konfirmasjonen.82 Vi registrerer altså at Lammers kan ha knyttet til og utnyttet komedieuttrykket som vi ellers finner hos SK i Øieblikkene. Denne detalj av en iakttakelse er, sammen med Lammers eksplisitte henvisning til SK, en indikasjon på at Lammers både hadde lest og merket seg spesielle begreper hos SK.

Men vi finner referanser til SK også i Lammers blad Meddelelser, også i 1859. I dette bladet hadde Lammers for vane (i føljetongs form) å omtale liknende frimenigheter som hans egne, og i den forbindelse beskrev han menighetsutviklingen i Danmark, særlig i det sydvestlige Sjælland. Han viser til SK som hadde fremstått som en "Guds Basun".83 SK hadde ikke lært en ny frelsesvei, hevdet Lammers, men han ville lede oss "ud af den Taage, der omgav os, for at raabe os i Ørene, at hele det offentlige kirkevæsen var bygget paa Blændværk, var Øienforblindelse og Løgn".84 Som en slik basun "sporede [SK] os til Efterfølgelse...".85 Lammers uttrykk her er tydelig inspirert av SK og refererer til SKs Øieblikket, men han oppgir ikke hvilket nr. av Øieblikkene. Også i et senere nr. av Meddelelser (men i samme føljetong over flere nr.) vises det til SK, men da i forbindelse med SK-tilhengeren og den tidligere skolelæreren Mogens Abraham Sommer. Han mottok sterke impulser fra SK og videreførte etter SKs død i 1856 synspunkter fra SK både i Danmark og Norge.86

Referanser av denne type betyr selvsagt ikke at Lammers også kjente til SKs spesielle og dyptpløyende kristendomsforståelse ellers og i den forbindelse hans tenkning omkring spørsmålet stat og kirke. I forhold til dette spørsmål er først og fremst to tidligere småskrifter av Lammers aktuelle, nemlig hans avskjedstale i Skien kirke i 1856 og hans forsvarsskrift fra samme år for den nyetablerte frimenighet,87 men også hans blad Meddelelser til og fra de frie apostolisk christelige Menigheder som utkom fra 1859.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Lammers situasjonsbeskrivelse.

Lammers tilbakeblikk i Morgenbladet 1859 viser at han betraktet nyetableringen av frimenigheten i Skien i 1856 i et internasjonalt og interkonfesjonelt perspektiv. Først setter han frimenigheten inn i et kirkehistorisk perspektiv fra reformasjonen: Som den lutherske kirkeavdeling utgikk fra Den katolske kirke, så utgikk frimenigheten i Skien fra Den norske kirke.88 Lammers argumenterer altså historisk overfor en meningsmotstander for å begrunne uttredelsens legitimitet. Deretter viser han til en "Bevægelse" som går gjennom både protestantiske og katolske områder i Lammers samtid, og denne bevegelse tolker han som en "Frugt af en ny Aandens Udgydelse".89 Lammers formuleringer her kan minne om Lukas beskrivelse av Åndens utgytelse i Acta 2. Sikter Lammers på denne første tids utgytelse, er det sannsynligvis hans mening å knytte den nye frimenighetsdannelsen til en dobbel begynnelse, både på pinsedagen og i reformasjonsårhundret. Lammers plasserer uansett den nye menighetsdannelsen i Skien både inn i et historisk og samtidshistorisk velkjent mønster.

Med dette tilbakeblikk i 1859 markerte Lammers seg på en særegen måte i forhold til SK: Han viser for det første en internasjonal orientering i forhold til lokale kirkepolitiske problemstillinger. Det som skjer i utlandet trekkes inn og vurderes i forhold til situasjonen i Skien.90 For det andre viser han interesse for praktisk-kirkelige reformer. Det er ikke (bare) kristenlivets indre dimensjoner han er opptatt av.91 Det er særlig dette siste synspunkt vi må forfølge hos Lammers. Spørsmålet er hvordan han aksentuerer sentrale punkter i sin kristendomsforståelse, og - i forhold til dette - hvordan han, etter å ha kartlagt kritikkverdige forhold i statskirken, tenker seg en løsning på disse. I forholdet til en mulig innflytelse fra SK er dette viktige testspørsmål.
Et utgangspunkt for denne tilnærming kan være Lammers skriv til kirkedepartementet, der han begrunnet sin avgang fra sokneprestembetet.92 Etter å ha funnet sannheten, ble han "besværet" i samvittigheten. Han fikk klarhet i spørsmål som kirkeforfatning, sakramentsforvaltning og forskjellige kirkelige handlinger. Den nye erkjennelse førte ham til følgende konklusjon: Praksis i den norske kirke er uforenlig med sannheten i Guds ord. Det som imidlertid ligger til grunn for Lammers kritikk av samtidens kirkeordning og sakramentsforvaltning, er striden om absolusjonen. Det er tydelig at dette er stridens utgangspunkt og kjerne for Lammers, og at han hadde problemer med dette fra tidlig i 1850-årene - flere år før den danske kirkekampen brøt åpent løs i 1854.93 Absolusjonen nevnes da også i Lammers skriv til kirkedepartementet. Han ønsket ikke å gi absolusjon til de som ikke ville avlegge frivillig skriftemål på forhånd.94 Ut fra dette frivillighetsprinsipp trekker Lammers så etterhvert tråder til andre felter av kirkelivet og ender opp med konklusjonen om uttredelse av statskirken og ny menighetsdannelse.

I sin avskjedspreken i Skien kirke i juni 1856 grep han tak i nettopp forvaltningen av nådemidlene og i den forbindelse den påbudte absolusjon før nattverden. Denne ordningen førte til hykleri på grunn av statlig tvang og mangel på kristelig frihet.95 Lammers legger vekt på at absolusjonen bør skje i frivillighet.96 Når det ikke kan skje, er det et samvittighetsspørsmål for Lammers i forhold til Guds ord, og han forlater presteembetet.97 I første del av avskjedsprekenen markeres altså absolusjonsordningen som hovedgrunn for uttredelsen, en ordning som ifølge Lammers leder til offentlig hykleri i statskirken.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Talerøret Herman Bagger.

At det var striden om absolusjonen som var bakgrunnen for og et sentralt punkt i Lammers opposisjon mot kirken i 1850-årene, viser en rekke innlegg av bl.a. redaktør Herman Bagger i avisen Correspondenten i Skien. Allerede i 1850 var dette spørsmål drøftet på et prestemøte i Skien.98 I 1855 blir absolusjonsproblemet imidlertid akutt for Lammers, og han gjør kjent i Skien kirke at konfirmantene ikke får motta nattverd i Skien kirke. De blir isteden henvist til Gjerpen kirke.99 I Skien er det imidlertid forståelse for Lammers kritikk av absolusjonspraksisen. Bagger viser til stor enighet om dette, også blant ledende teologer i samtiden.100 Det som skaper konflikt er derimot Lammers ønske om å presse en nyordning gjennom i Skien menighet. For dette argumenterer Lammers både juridisk og på forskjellig måte etisk og teologisk.101 I den sammenheng virker sannsynligvis den juridiske begrunnelse kun som et støtteargument for Lammers. Vår tese er at det er sakramentets renhet i forhold til de mange som er det underliggende anstøt for ham.102 Fordi kirkeordningen på et avgjørende punkt kommer i konflikt med Lammers trosoppfatning, tar han bruddet.

Herman Bagger hadde helt tydelig gjennom lang tid oppfattet dette synspunkt hos Lammers. Striden om absolusjonen og nektingen av nattverden i den forbindelse, var bare en synliggjøring av underliggende problemer. Bagger argumenterer i den forbindelse langs to hovedlinjer. For det første den juridiske og folkekirkelige: Lammers kan ikke på egenhånd sette Skien menighet i "partiell Excommunication" ved å suspendere utdelingen av nattverden.103 Egentlig ønsket ikke Bagger - som både hadde lokalpolitisk og rikspolitisk bakgrunn104 - å presse Lammers med norsk lov. Ideelt sett burde ikke politiske myndigheter gripe inn i trossaker. Der bør det herske frihet. Men friheten bør likevel ikke være ubegrenset. I Lammers tilfelle ble hele den "bestaaende Samfundsorden" truet og manges "retmæssige Fordringer" satt til side.105 Bagger så derfor klare statsoppløsende tendenser hos Lammers. Bagger argumenterer altså overfor Lammers ut fra samtidens oppfatning av den intime og nærmest uløselige sammenheng mellom stat og kirke.106

For det andre argumenterte Bagger teologisk overfor Lammers. Han gjenga bl.a. en lengere artikkel fra dansk kirketidende, der hovedspørsmålet var problemet med å skille mellom kristne og ikke-kristne i samfunnet - hvem var i stand til det?107 Budskapet i artikkelen var at en ville bli stående ved den uholdbare vurdering av utvendige gjerninger som troskriterium. Det er tydelig at Bagger med hensikt planter denne kritiske artikkelen inn i Skiensmiljøet i forhold til de dypereliggende anklagepunkter hos Lammers: Striden om absolusjon og kirkeordning berørte dypest sett spørsmålet om hva det ville si å være en kristen, og muligheten for å kunne registrere dette ut fra andre kriterier enn å samles ved nattverdbordet.

Baggers artikler i Correspondenten i 1850-årene tyder på at han forholdsvis tidlig hadde sett en feilutvikling hos Lammers i forhold til dette kriteriebruk. Allerede under sin tiltredelsespreken i 1849 hadde Lammers markert strenghet i forhold til en ytre disiplinær orden. Denne strenghet hadde Bagger merket seg.108 Etterhvert får forholdet til adiaforaspørsmålene stor plass. I 1850 drøftet en på et prestemøte i Skien om presten kunne delta i det alminnelige selskapsliv "Saaledes det sædvanlig aabenbare sig hos os".109 Og i 1854 hadde forholdene i Skien utviklet seg så markant, at Bagger tar opp problemet i Lammers prestetjeneste på bred basis i to store artikler. Her hevder Bagger at mange i Skiensområdet, også fra andre menigheter, søker til Skien kirke og Lammers for å finne næring for deres følelser og støtte for deres lærmessige anskuelser.110 Bagger tegner et bilde av Skien kirke som stedet for Lammerstilhengere, og han viser til sokneprest Rode i Gjerpen som fra prekestolen advarte mot den separatisme som mer og mer grep om seg i Skiensområdet. Ordet separatisme, slik Bagger knytter til det i denne sammenheng, kobles tydelig til Lammers og hans virksomhet. Dette er verdt å legge merke til at det sterkt følelsesladede begrep, separatisme, offentlig i Skiensmiljøet knyttes til Lammers og hans virksomhet allerede i 1854 - lenge før den formelle uttredelsen av statskirken i 1856 og opprettelsen av frimenigheten få dager etter, men også før Øieblikkene begynte å komme ut fra SK i København. Bagger merket seg også at Lammers slynget sine anathema ut fra prekestolen mot prestekolleger. Som konklusjon på analysen av forholdene i Skien hevder Bagger at den separatistiske bevegelse i Skien har en lære som er annerledes enn i lutherdommen, og at det hele vil ende med et fullkomment brudd med statskirken.111

Baggers antydning i 1854 om et kommende brudd mellom Lammers og statskirken blir gjentatt i en artikkel i 1855, der også teologiske sider ved Lammers forkynnelse trekkes klarere fram.112 Det er viktig å registrere at Bagger nå særlig fokuserer på det lutherske trosbegrep i forhold til Lammers. Saklig sett plasserer denne aksentueringen seg i forlengelsen av innholdet i artikkelen fra dansk kirketidende, som vi refererte til ovenfor. Som en reflektert lekmann hadde Bagger sett at Lammers kristendomssyn var avvikende på sentrale punkter i forhold til luthersk kristendomsoppfatning, ikke minst i selve trosforståelsen. Lammerskretsens betoning av den "umiddelbare Gjenfødelse" harmonerer derfor heller ikke med lutherdommens lære om barnedåpen, mente Bagger.113 Dessuten bør en ikke grunne dåpen på troen, men tvert om troen (og med det hele livet) på dåpen.114 På grunnlag av en slik teologisk markering følger Bagger opp med en forholdvis upolemisk og bibelorientert artikkel om "Falsk Aandelighed", og han markerer med den en alternativ teologisk og kirkelig tenkning i forhold til Lammers.115

Det er verdt å merke seg at Lammers selv ikke protesterte mot Baggers teologiske anførsler. I den offentlige diskusjonen fastholder Lammers bare sitt anliggende i forbindelse med absolusjonen og nattverden, nemlig at det bør foregå et frivillig skriftemål forut for nattverden. Men han føyer til i 1855: Ordningen med privat skriftemål vil ikke kunne fungere i Skien. Den vil uansett oppfattes som tvang eller tyranni.116 Med dette avskjærer Lammer seg i virkeligheten fra å arbeide videre i statskirken som prest ut fra sitt krav om frivillighet.

Den offentlige diskusjon og kirkeutvikling i Skien fram til og med 1855 viser at Lammers, særlig i konfrontasjonene med Bagger, i virkeligheten la grunnlaget for dannelsen av den frimenighet som kom i 1856. Det er utviklingen over flere år som er viktig i denne sammenheng. Når tros-alvoret og tros- ektheten i sterk psykologisk og sosiologisk forstand ble tolket som uttrykk for kristentroens sanne og nødvendige ytringer,117 og at disse trosytringer til syvende og sist ble koblet til en test ved nattverdens sakrament, så var viktige premisser for den nye frimenigheten lagt. Baggers antydninger i 1854 og 1855 om at Lammers ville havne i separatisme var logiske konsekvenser av denne lange utviklingen, og antydningene fra Baggers side kan i denne sammenheng ikke understrekes sterkt nok: Han talte på vegne av borgerskapet i Skien som de facto var utestengt fra nattverden. Dette ville ikke folk lenger finne seg i. Det var derfor fra menighetens side lagt et avgjørende sosialt og teologisk press på Lammers i retning av det som ble løsningen i 1856, nemlig uttredelsen av statskirken og etableringen av en frimenighet. Ikke minst i forhold til Øieblikkene, som utkom første gang i mai 1855, er det viktig å ha disse forholdene for øye. Da enkelte nr. av disse publikasjonene til SK etterhvert blir kjent for Lammers, hadde utviklingen i Skien kommet svært langt i retning av menighetssplittelse allerede.118

Avgjørende hovedpunkter i forberedelsen fram til splittelsen i Skien menighet i 1856 var da følgende: a/ Lammers markante forkynnelse og betoningen av det rettroende i denne, b/ hans forsøk på å innføre synlige skillelinjer mellom kristne og ikke-kristne i menigheten, c/ et kristent trosbegrep som var sterkt knyttet til det etisk ytre og registrerbare, d/ en klargjøring av grensene for når og under hvilke forhold kirketukt kan utøves, e/ en sterk understrekning av et frihetsbegrep knyttet til utøvelsen av en bibelsk innstiftet ordning (her: skriftemål/absolusjon/nattverd) og endelig f/ det sosiale miljø av troende som Lammers skapte rundt seg i Skien.119 Alle disse ideelle markeringspunktene hos Lammers var fra 1850 ikke bare teori, men de var knyttet til og sett i forhold til det praktiske menighetsliv som Lammers hadde ansvar for - den menighet og den by som på mange måter også ellers var preget av sosiale brytninger og uro.120

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Lammers avskjedspreken i 1856.

I sin avskjedspreken i Skien i 1856 berørte Lammers flere av disse punktene. Etter å ha nevnt samvittighetskonflikten med absolusjonen og understrekningen av frivillighetens prinsipp,121 går han mot den misforståelse at den sanne kirke - som han søker å virkeliggjøre i Skien - er en kirke uten hyklere eller vantro. For en slik kirke finnes ikke på jorden.122 Kirken bør derimot bestå av mennesker som i frivillighet og uten tvang kan slutte seg sammen om nådemidlene.123 Kriteriet om frivillighet er altså viktig for Lammers. Men Lammers viser tydelig at dette kriterium ikke strekker til alene. Herrens sakrament, dvs. nattverden, gjelder nemlig ikke alle og enhver, men bare de som i sannhet omvender seg til Gud.124 I forhold til kravet om sann omvendelse foretar han denne presiseringen: Vantro og ubotferdige skal holde seg borte fra nattverdbordet inntil omvendelsen "saavidt Menneske kan dømme og prøve det, virkelig var skeet".125

Lammers binder altså omvendelsen til noe registrerbart ytre, og knytter kirketilknytningen og altergang til denne observasjon. Med dette slutter han seg til et teologisk trosbegrep som gir mulighet for ytre kartlegging og kontroll. Rett nok skal vurderingen skje i lys av Guds ord, og det er nok Lammers oppfatning at det er Guds ord som dømmer vantroen126 - ikke han eller andre troende. Likevel er det slik at Lammers selv i denne aktuelle preken andre steder har markert spranget fra det objektive i Skriften og den virkning eller subjektive vurdering dette skaper i den som leser.127 Lammers henvisning til Guds ord er derfor ingen henvisning til en objektiv dommer av vantroen, men er i virkeligheten en henvisning som til syvende og sist faller tilbake på Lammers egen vurdering og dom. Når Lammers vurderer dette opp mot statskirkeordningen, trekkes den slutningen at sann kirketukt og kirkelig orden ikke kan finne sted i statskirken. Alternativet blir dermed en annen kirkelig orden enn den statskirkelige.128

Siden Lammers i sin avskjedspreken i 1856 opererer med et empirisk, registrerbart trosbegrep, er det også konsekvent at han anvender polemiske utsagn mot barnedåpen. Det er notabene ikke bare uheldige sider ved barnedåpspraksisen han påpeker, men selve fundamentet for barndåpen. Barnedåpens "Retmæssighed" kan ikke bevises i Skriften, og han antar at den heller ikke kan begrunnes i Kristi befaling.129 Men Lammers særegne trosbegrep i 1856 får også konsekvenser i forhold til kirkens dåpspraksis. For dåp av barn med vantro foreldre er ikke rett.130 Også her skal det øves kirketukt på den måten at foreldrenes tro kartlegges. Vi ser altså at Lammers vurderer kirkelige ordningsspørsmål ut fra trosbegrepet. Han gjør trosbegrepet til styringsredskap i forhold til kirkeordning og praksis. I tråd med det vurderer han også konfirmasjonen som "Hyklersk".131

Vurderer vi Lammers oppfatning av absolusjon og nattverd, dåp og konfirmasjon, så ser vi en klar sammenheng i læreoppfatning: Han reserverer ideelt sett disse kirkelige handlinger for mennesker som i det ytre kan registreres som troende, og han oppfatter massetilslutningen til disse handlinger i samtiden som mangel på rett frivillighet og utslag av konvensjon og tvang. Derfor fortjener ikke Skien menighet karakteristikken "ret christen Menighed".132 Den rette menighet er derfor å søke et annet sted. Vi registrerer også at dette blir konklusjonen til Lammers etter en lang utvikling. Han søkte først å reformere kirken og presse gjennom sine egne løsninger. Da det mislykkes, treffer han den endelige dom over statskirken.133

Er det så mulig å si noe om Lammers på forhånd tok sikte på å melde seg ut av statskirken i 1856 for å etablere en frimenighet? Vårt materiale ovenfor tyder på at Lammers først siktet på en reform i kirken. Diskusjonene med Bagger tyder på det. Inn i året 1855 arbeidet Lammers med reformer som mål. Hans søknader til kirkedepartementet tyder også på at han lette etter praktiske ordninger for fortsatt prestetjeneste.134 Da disse ble avslått, og reaksjonene i Skien menighet allerede i flere år hadde vært negative på hans prestetjeneste, modnes beslutningen hos ham i løpet av 1855/56 om å nedlegge sitt embete. I løpet av denne prosess og i avskjedstalen i Skien kirke i 1856, er det et vell av formuleringer som tyder på at han også tenkte i retning av en kommende frimenighet. Det faktum at Lammers allerede to dager etter utmeldelsen av statskirken aksepterte tilbudet om forstanderstillingen i frimenigheten i Skien,135 er en indikasjon på at Lammers virkelig tenkte i disse baner mot slutten av sin prestetjeneste. Hans utvikling fram til 1856 tyder ikke på at han hadde bråmodnet i forhold til denne mulighet og oppgave.

Et ytterligere indisium for dette synspunkt er Lammers tilbakeblikk i forsvarsskriftet for frimenigheten fra stiftelsesåret 1856. Lammers viser her til lutherske prester i Sverige og Tyskland som tidligere i 1850-årene meldte seg ut av statskirker og sluttet seg til andre kirkesamfunn.136 Han viser samtidig til svenske evangeliske blader som argumenterer mot statskirkesystemet.137 Like etter at Lammers nedla sitt embete i statskirken, er altså hans prinsipielle syn klart: Det er NT som danner mønster for kirkeordningen, og dette er uforenlig med et statskirkelig system.138

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Impulser fra Søren Kierkegaard?

Vi har kort skissert noen grunnleggende synspunkter i kristendomsforståelsen hos SK og Lammers. Var Lammers under sin frigjøringsprosess fra statskirken avhengig av SK eller influert av ham?

Vi merker oss at SK ikke nevnes med navn i Lammers forsvarsskrift for den nyetablerte frimenigheten i 1856. I skriftlige kilder fra Lammers er det sparsomt med henvisninger til SK.139 Ut fra Lammers begrepsbruk, f.eks. i forsvarsskriftet fra 1856, kan det likevel stilles spørsmål om ikke Lammers hadde merket seg sentrale ord og vendinger hos SK. Om dette skjedde direkte i forhold til skrifter av SK eller indirekte, er vanskelig å avgjøre. Hadde Lammers direkte kontakt med SKs skrifter, burde en kanskje forventet en helt annen utnyttelse av disse, f.eks. i form av direkte henvisninger, sitater e.l. Hvis Lammers virkelig var bestemt av kirkekritiske synspunkter hos SK og/eller av dypereliggende sider av dennes kirkekamp, så er den eksplisitte fortielse av SK uforståelig. Har Lammers derimot hatt tilgang til SKs tanker gjennom andre, og eventuelt hatt tilgang til enkelte publikasjoner av SK, f.eks. Øieblikkene, så virker den eksplisitte taushet sannsynlig. Da kan det ha skjedd en påvirkning fra SK til Lammers, men altså - etter vår oppfatning - på en svært begrenset og lite dyptgripende måte. Hadde Lammers bare tilgang til enkelte nummer av Øieblikkene, hadde han ikke mulighet for via disse helt spesielle publikasjonene å bli kjent med SKs tenkning i videre forstand om kristendommen.140 Han kunne derimot få kjennskap til SKs bitre og unyanserte utfall mot statskirken i Danmark innenfor det svært begrensede tidspunktet 1855, og på den bakgrunn kunne Lammers få ytre støtte for sin kirkekamp i Skien.141

I Lammers forsvarsskrift fra 1856 er det elementer som både språklig og saklig minner om skriftene til SK, f.eks. kontrasteringen den "Enkelte" - "Mængde".142 Også Lammers karakteristikk av statskirkens avskyelige lek eller fordervelige spill,143 kan minne om SK.144 Ser vi imidlertid nærmere etter i skriftene til SK, der slike og liknende ord brukes, er tankeføringen til SK som regel annerledes enn hos Lammers.

Kontrasteringen den enkelte-mengde er et illustrerende eksempel på det. Ved første øyekast kan det se ut til at Lammers bruker disse begrepene i sitt forsvarsskrift på samme måte som hos SK. Lammers håper at den enkelte i mengden vil akte Ordet og sakramentene.145 Også hos SK finner vi en liknende tanke, for SK viser gjennom hele sin produksjon fra 1846 til Det nye testamente som Guds autoritative ord - også nattverden aktet han høyt.146 Det som imidlertid er kjernen i SKs omtale av den enkelte i forhold til mengden er, som vi påpekte ovenfor, at kristendommens interesse overhode er knyttet til den enkelte som individ. Det gjelder både i forhold til Kristus i samtidighetens situasjon med tanke på soteriologi og i forhold til lidelse og Kristi etterfølgelse i eget trosliv. Mens Lammers håper at så mange som mulig - av de enkelte - skal vise respekt for nådemidlene og ikke oppfatte dem som tomme former, så tenker SK den radikale tanke at kristendom utenfor den enkelte ikke finnes. Hele budskapet til SK går ut på å inderliggjøre den enkelte i "Modsæt- ning".147 Og i den sammenheng er han mer opptatt av å lære den enkelte en indre vekst og bearbeiding enn å henvise den enkelte til noe ytre, f.eks. institusjoner.148
Denne tanke er etterhvert radikalt gjennomført hos SK, men slett ikke hos Lammers. Tvert om. Hos Lammers er bevegelsen mer den uløselige sammenheng mellom den indre, rette trosholdning og de rette, ytre trosfrukter - ofte detaljert beskrevet i forhold til adiafora. I dette finner Lammers sin radikalisme. Den enkelte kristne fremtrer i utpreget grad hos Lammers som en rett, alvorlig kristen i det ytre. Fra dette ytre kan en så søke og slutte tilbake til det indre. Horisonten hos Lammers er knyttet til den enkelte retttroende som skal finne et rett kirkeforhold i det ytre. Derfor endte Lammers selv opp i et alternativt trossamfunn.

Hos SK er dette ikke problemstillingen. SK søker hele tiden innover i mennesket og ikke i forhold til utvendige (kirkelige) reformer. Til slutt får de ytre livs- og kirkeordninger hos SK ingen annen betydning enn som mål for destruksjon.149 I motsetning til Lammers endte derfor ikke SK opp i et alternativt trossamfunn (heller ikke i det katolske), men - som følge av hans grunnleggende og konsekvente tenkning - i isolasjon. Han uteble ganske enkelt fra kristenhetens kirke, men oppga naturligvis ikke av den grunn kristendommen.150 SKs løsning på kirkekrisen i Danmark var å rydde kristenhetens kirkelandskap fullstendig, for på den måten å legge grunnlag for en helt ny begynnelse.151 SK trodde derfor ikke på ytre kirkereformer. Kategoriene indre/ytre er altså annerledes forstått hos SK enn hos Lammers, og dette får konsekvenser i mange retninger - også i forhold til begreper som den enkelte og mengde, til praktiske kirkeordninger, hvordan troslivet skal vokse og pleies osv.

At SK og Lammers begge anvender samme begreper, er altså ingen indikasjon på at de tenker likt om begrepenes innhold. Tekstsammenhengen og den grunnleggende konsepsjon er som regel annerledes. Tilsynelatende like utsagn hos de to peker i forskjellige retninger. Et annet eksempel på det er ordet reformere i forhold til eksisterende kirkeordning. Begge hevder at det ikke er noe å reformere i deres respektive kirker. Lammers trekker denne slutning i 1856 etter å ha sammenliknet statskirken med hans idealordning ut fra NT.152 Og SK fremsetter samme påstand i en bladartikkel i 1855. Men SKs referanse er mer enn et skrøpelig statskirkesystem. Hans referanse er den radikale tanke at Det nye testemanetets kristendom ikke mer er til.153 Å reformere noe som ikke er til, er en menigsløs tanke. Av den grunn oppfattet SK seg heller ikke som en reformator.154 Interessant i den forbindelse er SKs utsagn om at "Tiden maaske kræver det", dvs. en reformator.155 En reform av ytre ordninger var mest nærliggende å forvente alminnelig og folkelig sett. Men SK bryter her med "Tiden". Hans utsagn om at det ikke er noe å reformere bygger på forutsetningen om den nødvendige totale destruksjon av samtidens folkekirke. Det gamle skal altså ikke flikkes på, men ødelegges og tilintetgjøres. For Lammers er forholdet annerledes. Han tenker ut fra sitt grunnleggende pietistiske skjema i retning av det ytre i lys av et kirkehistorisk mønster: Det Luther tok feil i sin reformasjon, det kan Lammers nå rette opp med sin exodus.156 Med ordet reformere mente altså Lammers og SK to vidt forskjellige ting.

Et indisium på at vår tolkning av forholdet mellom SK og Lammers er rett, er Lammers uttalelser om SK i bladet Meddelelser i 1859. Lammers kommenterer kirkesituasjonen i Danmark, og peker på det eiendommelige i at noen tilhengere av SK i København ikke ønsker å bryte ut av den danske folkekirken for å danne en frimenighet.157 De ønsker bare å "staae ene for sig selv, uden at slutte sig sammen til nogen Menighed...".158 Det er altså tydelig at Lammers og de danske SK-tilhengerne tolker SK forskjellig. Lammers tenker i ytre kategorier, han forholder seg til en alternativ kirkemodell og søker praktiske kirkeløsninger. Standpunktet til Københavnerne korresponderte derimot sannsynligvis med sider ved SKs skrifter som Lammers ikke hadde forutsetninger for å forstå ut fra et begrenset kjennskap til de bærende og grunnleggende tanker hos SK. På den andre side kjenner vi til at det også i Danmark var tilhengere av SK som ønsket å etablere seg i alternative kristne grupperinger eller å øve innflytelse i kirkekritisk retning i allerede bestående forsamlinger. Overfor slike framstøt var SK avvisende.159

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Lammers og Kierkegaard - pietistiske parhester?

Det er lett å se at Lammers forkynnelse og formaninger i Skien menighet plasserer seg i en pietistisk tradisjon med sterk vekt på Guds lov og troens frukter i det kristne liv.160 Haugianismen i byen i 1840-årene kan ha bidradd til det og muligens hans bakgrunn i Brødremenigheten, men de historiske sammenhenger i den forbindelse bør nok ytterligere undersøkes.161 Og mellom Olaus Nielsen i Fredrikshald og Lammers finner vi et sterkt slektskap i kirkekritiske synspunkter, i aksentueringen av Guds lov i forhold til det kristne liv, i kritikk av samtidens religiøse liv, nødvendighet av kirketukt osv.162 Nielsen og Lammers var også begge sterkt kritiske til geistlighetens liv og forkynnelse.163 Det er også verdt å merke seg at O. Nielsen og Lammers begge meldte seg ut av statskirken omtrent på samme tid i 1856.164 Når det spørres etter røtter for Lammers pietistiske markeringer og religiøse strenghet i Skien fra 1849 til 1856, er det vanskelig å komme forbi Olaus Nielsen som en sannsynlig kilde - sammen med den lokale haugianisme165 og Lammers personlige og teologiske bakgrunn forøvrig.166

Men heller ikke i denne pietistiske markeringen var Lammers på linje med SK. Det lar seg ikke gjøre å rubrisere SK som pietist. Rett nok viser SK i sine skrifter og private notater at han var opptatt av deler av den pietistiske tradisjon, f.eks. er henvisningene til Johann Arndt hyppige etter 1848.167 Det finnes også viktige henvisninger i SKs notater fra 1847 til Johann Gerhard.168 Også Spener, Francke og Chr. Scriver kjente SK til.169 Det er tydelig at et spesielt trekk ved den pietistiske litteratur tiltrakk SK, nemlig lidelsesmotivet. Dette trekk i den pietistiske tradisjon vedkjente han seg, og SK kunne derfor presisere at dette trekk representerte pietismen "ret forstaaet".170 Det er derfor god grunn til å trekke fram interessen for det pietistiske hos SK. Og det er nødvendig å stille spørsmål om hvordan hans tilknytning til denne kirkelige tradisjon egentlig var.171 Også de profilerte etiske markeringer hos SK gir grunn til å undersøke dette forhold nærmere.

Men om SK gir anerkjennelse til deler av det pietistiske tradisjonsstoff, så uttaler han seg også markant negativt.172 I motsetning til en pietistisk ytre strenghet og regelbetont kristendom, viste SK til hans eget program: Å bygge opp den enkeltes etiske og religiøse karakter, å ville lide for sannheten osv.173 Og i den sammenheng hentet SK, mer og mer fram mot kirkekampens siste år, sine idealer fra urkirkens martyrium. Han var da f.eks. opptatt av Fr. Bøhringers beretninger om de første kristne og deres martyrium.174 Det er altså tydelig at SK søkte dypere i det som han oppfattet som kristne grunntanker enn det han kunne finne i pietismen.

Stiller en spørsmål om en eventuell sammenheng mellom Lammers og SKs på grunnlag av pietistiske tilknytninger, så må svaret bli at de to forholder seg fundamentalt forskjellig til denne tradisjon. SK meisler ikke den lærdom han hentet fra pietistisk hold ut i et praktisk-kirkelig regelverk. Lammers derimot gjør det i sterk grad. Slik markerte Lammers seg som mer tradisjonell ut fra et kjent pietistisk mønster enn SK.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

Konklusjoner og et spørsmål.

Det er få holdepunkter i det historiske materialet som støtter teorien om at Lammers gjennom sin utvikling fra ca. 1850 og fram til 1856 var påvirket av kristendomsoppfatningen til SK. Det er heller ikke holdepunkter for å hevde at Lammers kjente til og/eller utnyttet skriftene som SK produserte fra 1846. Lammers viser ingen tegn til et slikt kjennskap. Derimot kjente Lammers til mindre skrifter, f.eks. enkelte nr. av Øieblikkene fra 1855. Ut fra disse skriftene kan Lammers ha hentet inspirasjon og tilskyndelse i den prosess som han allerede lenge hadde befunnet seg i. Innad i Skiensmiljøet befant Lammers seg i 1855 i en meget vanskelig posisjon i forhold til sin prestetjeneste, og lokale forhold i Skien gjorde at han mer og mer opplevet situasjonen vanskelig. Han ble også offentlig oppfordret til å overveie sin stilling. I den situasjonen har tanken om uttredelse av statskirken og etableringen av en frimenighet blitt aktuell, og han kan ha funnet støtte for slike tanker i kampskrifter av SK. På denne bakgrunn - og bare på denne bakgrunn - kan det være rett av Erling Danbolt og Einar Molland å postulere en påvirkning fra SK på Lammers i Skien.175 Det må altså presiseres at det begrep som Danbolt og Molland anvender for å beskrive forholdet mellom Lammers og SK, nemlig påvirkning, ikke må gis et videre innhold enn det vi har lagt premisser for ovenfor. Ut fra disse premisser skjedde det bare en begrenset påvirkning fra SK til Lammers, og det må hevdes at Lammers og SKs ulike teologiske og kirkepolitiske horisonter bidro til det i de vidt forskjellige utviklingsfaser som de hver for seg gjennomlevet.

En har stilt spørsmål om SK formelt sett ville meldt seg ut av den danske folkekirke og (eventuelt) meldt seg inn i den romersk-katolske kirke, dersom han hadde fått leve videre etter 1855.176 Som vi allerede har vist: Spørsmålet er irrelevant i forhold til SKs anliggender.177 Men i forhold til Lammers kan et liknende spørsmål formuleres med større historisk rett: Ville Lammers ha trådt ut av statskirken, dersom (den begrensede) innflytelse fra SK ikke hadde funnet sted? I forhold til Lammers er dette spørsmål relevant på grunn av dennes utvikling og tenkning fra 1849 til 1856.

Vår vurdering er at Lammers sannsynligvis ville ha forlatt statskirken uansett inntrykkene fra Øieblikkene til SK. Sannsynligvis var det intensiteten og det avgjorte i Øieblikkene som fikk Lammers til å treffe den endelige beslutning om å tre ut av statskirken, men det var også andre faktorer som spilte en tilsvarende sterk rolle. Det må i den sammenheng ikke glemmes at hele Skiensmiljøet var så kirkelig betent, særlig fra 1855, at Lammers neppe ville kunne fortsette som den ansvarlig geistlige i byen. I denne betente situasjonen var alle nødvendige brikker lagt ferdige for dannelsen av en frimenighet. Lammers hadde derfor både med sin forkynnelse og sine handlinger utspilt sin rolle i Skien i året 1856.

Innhold (for artikkelsamlingen)Toppen av siden / Innhold for denne artikkelen

 


[tilbake] 1   Formuleringen stammer fra B. Gjør: Et Stormveir. Billede fra Vækkelsestiden i Femtiaarene, Kra. 1887, 53. Her skildres bl.a. presten Langes (dvs. sokneprest Gustav A. Lammers) virksomhet i Fosvik (dvs. Skien).

[tilbake] 2   Chr. Brun: Den lammerske bevægelse, Kra. 1905, 70.

[tilbake] 3   B. Ording: Om de kirkelige forhold i Skien, Morgenbladet 200/1864. Artiklene er ikke påført forfatternavn i avisen.

[tilbake] 4   Brun 1905, 70. Bruns muntlige opplysninger fra Th. Ording synes å være på linje med innholdet i en tidligere artikkel fra Ordings side om Lammers, jfr. Th. Ording: Nogle Ord om den religiøse Bevægelse i Skien, Luthersk Kirketidende (LK), bd. 3, 1864, nr. 1-2. Her Vil Ording gi en "objektiv historisk Fremstilling ... i dens Sammenheng" av bevegelsen i Skien, ib. 10. Ording drøfter ulike impulser på Lammers, men nevner overhode ikke SK, jfr. det samme hos S. Svendsen: Den lammerske vekkelse i Skien, Oslo 1949. Heller ikke Svendsen knytter Lammers teologi eller virksomhet til SK.

[tilbake] 5   Dette spørsmål stilles i Bolette Gjørs romanfortelling, jfr. Gjør 1887, 52. Spørsmålet om en mulig forbindelse mellom SK og Lammers besvares ikke og gjøres ikke til gjenstand for nærmere analyse eller overveielse. Bokens hensikt er å gi bilder i fortellingens form fra Skiensmiljøet på Lammers tid. Det vises likevel til ulike typer kristne miljøer i Skien, f.eks. haugianisme og herrnhutisme, ib. 53.

[tilbake] 6   Harald Beyer: Søren Kierkegaard og Norge, Kra. 1924, 37f. Beyer viser til det kirkekritiske i Øieblikkene av SK, særlig nr. 7. I en fotnote viser Beyer til Inger L. Flood, som flere ganger skal ha hørt uttalelser fra Lammers om skriftene til SK, jfr. Beyer 1924, 39. Beyer hevder dermed at SKs skrifter sannsynligvis førte til Lammers brudd med statskirken.

[tilbake] 7   Beyer 1924, 39. I Lammers bok Afskedsandragende og afskedsord, Skien 1856, mener Beyer å finne samme kirkelige angrepspunkter som hos SK, men også samme verbale uttrykk. Beyer belegger så dette med noen eksempler, ib. Se vår vurdering av dette nedenfor.

[tilbake] 8   Jfr. P. Svendsen: Norwegian Literature, i: Bibliotheca Kierkegaardiana, vol. 8, , Kb.havn 1981, 18f, der Svendsen viser til den innflytelse (influence) som SK øvet på Lammers. Svendsen viser i den sammenheng til en liknende oppfatning i Ludvig Selmers artikkel om Lammers i Norsk Biografisk Leksikon, bd. VIII, 1938.

[tilbake] 9   Einar Østvedt: Skiens historie, bd. 2, Skien 1958, 388. Det er særlig Lammers uttalelser om barnedåpen, vielsen og begravelsen som Østvedt da tenker på. Men han viser generelt til SKs voldsomme angrep på statskirken og dens offisielle vanekristendom.

[tilbake] 10   Ib.

[tilbake] 11   E. Danbolt: Presten G. A. Lammers for og mot frimenighetstanken, Oslo 1963, 1ff.

[tilbake] 12   Ib. 24.

[tilbake] 13   Ib. 55. Danbolt betoner samtidig at også andre impulser formet Lammers, bl.a. impulser fra en viljesterk radikal krets, ib. Danbolt har tidligere i fremstillingen også koblet impulsene fra SK til Olaus Nielsen i Fredrikshald, ib. 17. Danbolt mener at Nielsen var påvirket av SK, og at Nielsen via sitt blad Kirkelig Tidende (KT) førte denne påvirkning videre til Skien og Lammers. Vår vurdering er at det vanskelig kan dokumenteres en påvirkning fra SK til O. Nielsen av dypereliggende karakter, og at en eventuell påvirkning - dersom den fant sted - har vært av en ganske bestemt art, jfr. nedenfor. At det kan ha vært et gjensidig påvirkningsforhold mellom Olaus Nielsen og Lammers (antakelig i langt sterkere grad mellom disse enn påvirkningsforholdet mellom SK og Lammers på den ene side og SK og O. Nielsen på den andre) vil vi sannsynliggjøre nedenfor.

[tilbake] 14   A. Aarflot: Norsk kirkehistorie, bd. 2, Oslo 1967, 481.

[tilbake] 15   Ib. Aarflot minner også om at Lammers pleiet omgang med svenske frikirkelige som var mer kirkekritiske enn den tilsvarende norske lekmannsbevegelse.

[tilbake] 16   Einar Molland: Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav, Oslo 1972, 40.

[tilbake] 17   E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bd. 1, Oslo 1979, 229. I Mollands omtale av de kirkelige forholdene i Tromsø i 1856, omtaler han også i forsiktige vendinger SK: "Etter samtidige vitnespyrd skal Søren Kierkegaards skrifter ha spilt adskillig rolle for de uttredende", ib. 230. Jfr. også P. Øverland: Lammersbevegelsen, i: Norske frikirker. Framvekst og konfesjonell egenart i brytning med statskirkelighet (red.: Per Øverland), Trondheim (i serien Relieff, utg. av Religionsvit. inst.) 1981, 111 (jfr. 98), som viser til Molland 1979 (bd. 1) i forbindelse med Lammers forhold til SK. Øverland knytter SKs Øieblikket fra 1855 til Lammers i forbindelse med kirke- og dåpsstriden, men utdyper ikke dette og drøfter heller ikke i videre forstand forholdet mellom de to.

[tilbake] 18   I. Diesen: Veiryddere, Oslo 1980, 44. Diesen nevner særlig SKs Øieblikkene nr. 2, 6 og 7. Diesen støtter seg her bl.a. til D. Brændeland: Det norske Misjonsforbund gjennom 50 år, Oslo 1934, og til Gjør 1887 (jfr. ovenfor). Diesen knytter også til to danske lærere (jfr. nedenfor om M. A. Sommer, s 22) som fikk kontakt med bevegelsen til Lammers, Diesen 1980, 44. Diesen viser ellers til O. Nielsen og KT, og han knytter Nielsen til Lammers slik vi fant det i Danbolt 1963, 17f.

[tilbake] 19   Belegg for dette finner Diesen i Tromsø Tidende, 28/12 1856, 2.

[tilbake] 20   Jfr. nedenfor.

[tilbake] 21   Jfr. Beyer 1924, 39, fotnote 1.

[tilbake] 22   Jfr. nedenfor. Også i Christiania ble synspunkter fra den danske kirkestriden utførlig referert, f.eks. i Christiania-Posten 19/2, 22/2, 25/2, 27/2 og 7/3 1855. Her gjenga avisen artikler av aktører i den danske debatten, både fra SK selv og hans tilhenger prof. R. Nielsen, men også fra biskop Martensen. Også fra norsk side ble den danske kirkestriden kommentert i lengere leserinnlegg.

[tilbake] 23   Jfr. Diesen 1980, 44. Til den kirkelige situasjon i Danmark, også før 1850-årene, jfr. artikkelsamlingen til Hal Koch (red.): Et kirkeskifte. Studier over brydninger i dansk kirkeliv i det 19. århundrede, Kb.havn 1960. Flere av artiklene kaster lys over strømninger og spenninger i teologi og kirkeliv fra 1700-tallet og fremover mot slutten av 1800-tallet. Kirkekampen i 1850-årene settes således i perspektiv.

[tilbake] 24   Dette er også synspunktet til P.Lønning i dennes Samtidighedens Situation. En studie i Søren Kierkegaards kristendomsforståelse, Oslo 1954, 280. Lønning har imidlertid ikke i denne studien undersøkt eller gjort rede for forholdet mellom Lammers og SKs ulike tenkning. Lønning peker likevel på at en ikke kan ta SK til inntekt for et lavklirkelig eller sektskirkelig syn, heller ikke under Øieblikksstriden, ib.

[tilbake] 25   F.eks. V. Lindstrøm: Efterføljelsens teologi hos Søren Kierkegaard, St.holm 1956, 300ff. Lindstrøm finner klare endringer hos SK gjennom dennes forfatterskap. Jfr. T. Bohlin som representerer et annerledes syn, T. Bohlin: Søren Kierkegaards etiska åskådning, St.holm 1918. I nyere tid markerer også Niels Thulstrup en sterk enhet i SKs forfatterskap, f.eks. N. Thulstrup: Kierkegaard og kirken i Danmark, Kb.havn 1985, 299f. Samme grunnholdning preger fremstillingen til V. Christensen: Søren Kierkegaards motiver til kirkekampen, Kb.havn 1959, 8. Se også diskusjonen om inndelingen av SKs forfatterskap hos Johs. P. Almar: Søren Kierkegaard. Eksistensfilosofien, eksistenspædagogikken, eksistensialpædagogikken, Odense 1986, 4-10.

[tilbake] 26   F.eks. L. Thunberg: Det saliga bytet, Uppsala 1977, 196ff, 201. Kirkesynet til SK sees her i forhold til paradokslinjen, samtidighetstanken og soteriologi osv. og vurderes i forhold til stabilitet. Det soteriologiske grunnsynet hos SK knyttes hos Thunberg logisk til kirkekritikk og frafallskritikk.

[tilbake] 27   Jfr. SKs egen vurdering i 1848 av vendepunktet i hans forfatterskap knyttet til Afsluttende Videnskabelig Efterskrift fra 1846, SV 18, 106 (henvisningen gjelder SKs Samlede Værker, bd. 1 - 20, 4. utg., av A. B. Drachman, J. L. Heiberg og H. O. Lange, Kb.havn 1991). Her stilles nemlig "Problemet", dvs. "det at blive Christen". Dette vendepunkt i forfatterskapet knyttes også av SK selv til Corsarstriden. Den fikk han til å stille de religiøse problemer, ib. 115.

[tilbake] 28   Jfr. forestillingen om SK som revisor, i Marie M. Thulstrup: Kierkegaard i kristenlivets historie, Kb.havn 1991, 128. Dette var SK, hevder M. M. Thulstrup, hele livet. Han gjorde det, både gjennom form og innhold, vanskelig å bli/være en kristen. Samme synspunkt på SKs skrifter (og hans livsoppgaveoppgave) finner vi i N.Thulstrup 1985, 295: "Det er en nøje sammenhæng og indre konsekvens fra begyndelsen til afslutningen af SKs forfatterskab". Dette utelukker selvfølgelig ikke at også N.Thulstrup finner utvikling hos SK, se f.eks. ib. 22. Det er likevel fra 1849 at N.Thulstrup i særlig grad finner en stabilitet hos SK i forhold til kirkekritikken, for da blir SK "Correctivet til det Bestaaende", ib. 299.

[tilbake] 29   F.eks. etter utgivelsen av Indøvelse i Christendom (25/9 1850), eller da SKs kritiske bladartikler ble offentliggjort fra febr. 1854, eller da Øieblikkene så dagens lys fra 24/5 1854. Ofte vil en hevde at den egentlige kirkekampen til SK startet etter utgivelsen av Indøvelse, jfr. Thunberg 1977, 196. Thunberg ser for sin del likevel tidspunktet 1850 i lys av Korsarstriden, som tolkes som en indirekte opptakt til det kommende oppgjøret med kirken. Under Korsarstriden fikk nemlig SK øynene opp for det offentlige livs forfall, jfr. N. Thulstrup 1985, 22f. Iflg. Thulstrup var det også saken om den bornholmske presten A. P. Adler som vakte SKs begynnende kritikk mot statskirken.

[tilbake] 30   Jfr. nedenfor, og min utdypende artikkel om dåpstenkningen som kommer til uttrykk i SKs skrifter: "Noen dåpstekster hos Søren Kierkegaard: hva slags innhold gir han dåpen? Forholdet mellom tekstsammenheng og dåpstenkning", 1994 (upubl.).

[tilbake] 31   Slik Lindstrøm 1956, 11. Denne oppfatningen har støtte flere steder hos SK, f.eks. i hans kommentar om stat-kirkeforholdet i Fædrelandet 26/1851, SV 18,47. N.Thulstrup hevder at SK ikke benektet dåpens karakter av sakrament, men at han likevel ikke regnet med at gjenfødelsen finner sted i dåpen, jfr. W.v.Kloeden: Taufe, i: Bibliotheca Kierkegaardiana vol. 5, 228-40.

[tilbake] 32   Jfr. nedenfor.

[tilbake] 33   Jfr. H. Roos: Søren Kierkegaard og Katolicismen,
Kb.havn 1952, 27, der Roos hevder at SK f.eks. i Kjerlighedens Gjerninger fra 1847 mer understreker gjerningsprinsippet enn trosprinsippet i menneskets gudsforhold. Mot Roos vil vi hevde at denne karakteristikk av SKs dogmatisk(-teologiske) tenkning ikke er holdbar, men at SKs forkynnelse og dogmatiske tenkning må vurderes ut fra SKs egen uttalte målsetting, nemlig å være botspredikant, til dette se M. Thulstrup 1991, 127 og hos SK selv, VIII, 1A 419 (henvisningene gjelder SKs Papirer, 2. forøgede udg. ved N. Thulstrup, Kb.havn 1968). Selv om SKs kritiske synspunkter på luthersk nådelære kan forklares i lys av botspredikantens ensidighet, kan en likevel ikke se bort fra at SK ut fra hans grunnleggende kristendomsoppfatning - særlig i hans siste livsfase - med sin dåps- og nådeforståelse markerer en aksentforskyvning i forhold til lutherdommen. Til SKs kritikk av Luther og lutherdommens forståelse av nådebegrepet, se hos SK XI, 1A 193; XI, 2A 161; XI, 1A 572.

[tilbake] 34   Til SKs såkalte sykehistorie, se f.eks. P. A. Heiberg: Søren Kierkegaards religiøse Udvikling, Kb.havn 1925, Lindstrøm 1956, og N. H. Søe: Fra renæssancen til vore dage, Kb.havn 1964, 201, og ds.: Søren Kierkegaards og kirkekampen, i: Malantschuk og Søe: Søren Kierkegaards kamp mod kirken, Kb.havn 1956, 45ff. Søe oppfatter f.eks. Øieblikkene som en "syg mands tale" og mener uttalelser her står i grell motsetning til tidligere uttalelser, Søe 1964, 201. Også Torleif Boman delte synspunktene til Søe, jfr. T. Boman: Søren Kierkegaard som den kristne kirkes reformator, i: Kirke og Kultur, LX, 1955, 450-455. Se til en annerledes og etter vår mening en mer holdbar vurdering av dette problemkompleks, N. Thulstrup 1985, 269; Ib Ostenfeld: Søren Kierkegaards psykologi, Kb.havn 1972; Malantschuk 1956, 19ff (der Sks aller siste år settes i perspektiv i forhold til hans tidligere forfatterskap) og P. Wagndal: Gemenskapsproblemet hos Søren Kierkegaard, Lund 1954, 212ff (der korrektivtanken er nøkkelord for SKs utvikling). Jfr. også oversikten over ulike tolkninger av SKs kirkekamp i M. Thulstrup: Tolkningen af Kierkegaards kirkekamp, i: Faith, Knowledge, Action. Essays to N. Thulstrup (ed. G. L. Stengren), Kb.havn 1984, 237ff, og igjen hos V. Lindström (tross synspunktet fra 1956 om SKs sykdom): Diskussionen kring "den siste Kierkegaard", i: Svensk Teol. Kvartalskrift (årg. 63), 1987, 24-31. Tankesammenhengen hos SK i hans tidlige og senere forfatterskap (og dagbøker) har - på tross av utvikling og forskjeller - "sin egen konsekvens och slutenhet", ib. 31.

[tilbake] 35   SK viser til Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, Sygdommen til Døden og Indøvelse i Christendom, SV 19, 53, jfr. 73. SK skriver at disse bøker "forholde" seg til Øieblikkene og er forkunnskaper om disse, ib.

[tilbake] 36   SV 9, 19, jfr. det samme anliggende i de følgende års hovedskrifter, f.eks. i Kjerlighedens Gjerninger fra 1847, SV 12, 31f. Her polemiserer SK mot tanken om at kristendommen skal være "hele Slægtens Eiendom", ib. 31. I Indøvelse i Christendom fra 1848 profileres denne tanke i forhold til en kardinaltanke hos SK, nemlig at den sanne kristne er "samtidig med ham [dvs. Kristus] i hans Fornedrelse...", SV 16, 46.

[tilbake] 37   SV 9, 23. Alternativet er enten å være i "Troen" eller "objektivt i Betragtningen".

[tilbake] 38   Ib. 32. "Christendommen er Aand, Aand er Inderlighed, Inderlighed er Subjektivitet, Subjektivitet i sit Væsentlige Lidenskab, i sit Maximum uendelig personligt interessert Lidenskab for sin evige Salighed", ib.

[tilbake] 39   Ib. 29

[tilbake] 40   Thunberg 1977, 195ff. Kampen til SK skyldes at "folkkyrkan fördunklar det faktum, att nusituationen verkligen är frälsningsbehövande för den "Enkelte", ib. 199.

[tilbake] 41   SV 9, 124. SK betoner at denne lidelse ikke nødvendigvis behøver å uttrykkes i det ytre. Motsigelsen til den ikke-troende ligger ikke at den troende er forskjellig fra alle andre, men at han har hele denne inderlighet skjult i seg, ib. 177. I Kjerlighedens Gjerninger hevder SK at selvfornektelsen er kristendommens vesentlige form, SV 12, 60. Bare den er virkelig kristen som har sett forargelsens mulighet og som på grunn av dette spottes og forfølges, dvs. lider, ib. 194f.

[tilbake] 42   Jfr. hans egne utsagn i Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed, SV 18, 95f, om hans tidligste produksjon og den pedagogiske hensikt med denne i forhold til et oppsatt mål. Det er tydelig at SKs strategi var annerledes i produksjonens første fase enn i den senere etter 1846. I begynnelsen tok han utgangspunkt ikke i det polemiske eller åpenbart kirkekritiske, men i det estetiske, ib.

[tilbake] 43   Ib. 36ff. Her kommer også SKs negative historieforståelse inn ut fra grunnsetningen at "Problemet skal sættes subjektivt", ib. 40. Kirkens historie og det objektive utenfor individet vurderes ut fra at kristendom er "Aandens, Subjektivitetens og Inderlighedens Sag", ib. 41. Jfr. Indøvelse i Christendom der SK klandrer samtiden for å ha knyttet historiebegrepet og kunnskapsbegrepet sammen, SV 16, 44f. En har knyttet historiens "viten" til Kristus, man er "vitende om Christus" osv. Ved å knytte kunnskapsbegrepet til troen og Kristus, har en avskaffet kristendommen - uten å vite det, ib. 45.

[tilbake] 44   SV 9, 41. Ulykken er, mener SK, at "i Forhold til et historisk Faktum kan jeg kun faa en Approximation".

[tilbake] 45   Ib.

[tilbake] 46   "Se, Troen er jo Subjektivitetens høieste Lidenskab", ib. 110. Som en konsekvens av det knyttes også fromhetsbegrepet til subjektiviteten og lidenskapen, ib. 109. Fromhet ytrer seg altså først og fremst i det indre, ikke i det ytre-kirkelige. Også sannhetsbegrepet knyttes i den sammenheng til begrepet lidenskap, for sannhet er den objektive uvisshet "fastholdt i den mest lidenskabelige Inderligheds Tilegnelse", ib. 169f. Kombinasjonen tro/lidenskap, tro/inderlighet og liknende begrepskonstellasjoner følges ad i trosdefinisjonene som SK opererer med i ulike sammenhenger, jfr. f.eks. ib. 170, og SV 10, 272.

[tilbake] 47   Ib. 42.

[tilbake] 48   Ib.

[tilbake] 49   SK viser en tydelig frykt for at en ikke skal knytte troen til Gud som gjenstand, men til troen på at en er døpt, jfr. ib. fotnote nr. 1. Dette synspunkt gjenfinner vi i Kjerlighedens Gjerninger fra 1847. Her anklages samtiden for å søke trygghet i utvortes ordninger som statskirke og dåp, SV 12, 361. Knyttes den kristnes sikkerhet til dåpen, er det nemlig forbi med NTs strenghet.

[tilbake] 50   SV 9, 52.

[tilbake] 51   Ib. 164.

[tilbake] 52   Jfr. SV 10, 62f.

[tilbake] 53   Ib. 63.

[tilbake] 54   Ib., jfr. SKs vurdering av forholdet mellom en kristen barneoppdragelse og den senere "Afgjørelse" i Bogen om Adler (1846-47), VII, 2 B 235, s. 227f.

[tilbake] 55   Jfr. G. Malantschuk: Fra individ til den Enkelte. Problemer omkring Friheden og det etiske hos Søren Kierkegaard, Kb.havn 1978, 98: "For Climacus indeholder Daaben kun en Mulighed for at blive en Kristen; først Tilegnelsen af den i Eksistensen gør denne Mulighed til Virkelighed". SK tar altså utgangspunkt i den posisjon som mennesket faktisk befinner seg.

[tilbake] 56   Vi tenker her på skriftene Kjerlighedens Gjerninger (1847), Indøvelse i Christendom (1848), og Sygdommen til Døden (1848).

[tilbake] 57   Privat uttrykte SK skepsis mot statskirkeordningen lenge før han offentlig krevde denne ordningen opphevet, jfr. i 1851: X, 4 A 296. Her gjør SK rede for sine "Indsigelser". I streng "Forstand er Fordringen: Adskillelse, det er Idealitetens Fordring i Maximum". Men til å forta denne adskillelse mente SK at det var behov for en apostel, et sannhetsvitne eller en "qvalitativ distingueret religieus Charakteer". Selv er SK "uden Myndighed" til en slik oppgave og selv degradert. Året før disse notatene uttrykte SK seg, også privat, noe annerledes, jfr. X, 3 A 647. Her settes to muligheter opp mot hverandre, enten "det bestaaende - eller den Enkelte, ubetinget den Enkelte". Utsagnet bør sannsynligvis tolkes som polemisk mot statskirkeordningen på bakgrunn av SKs grunnleggende tanke om den enkeltes fortrinn framfor mengden eller massen. Men siden SK innså det urealistiske i å oppheve statskirkeordningen i 1850 (fordi det neppe er "Een, der formaaer at være ubetinget den Enkelte"), støttet han det bestående - ellers ville det nemlig utvikle seg "Halvhed, Partier, Secter...", ib. I Indøvelse i Christendom (1848) finner vi igjen kontrasteringen det bestående - den enkelte. Her markerer SK sin intensjon overfor det bestående på en karakteristisk måte i tiden før kirkekampen: Gud bruker "den Enkelte til at pirre det Bestaaende ud af Selvbehageligheden", SV 16, 92, jfr. X, 1 A 71.

[tilbake] 58   Jfr. reaksjonen til SK i 1851 på A. G. Rudelbachs synspunkter i Om det borgerlige Ægteskab, SV 18, 43ff. I bladartikkelen "Foranlediget ved en Ytring af Dr. Rudelbach mig betræffende" skriver SK at han ikke har nevnt med "en Passus, ikke et Punctum, ikke en Linie, ikke et Ord, ikke en Stavelse, ikke et Bogstav i Retning af Forslag til Forandring i det Udvortes....", ib. 45. Han vil ikke blande seg inn i en "ny Art Kirke-Reformation" som blander sammen politikk og kristendom, ib.

[tilbake] 59   SV 18, 45. I 1851 legger SK sterk vekt på i offentlige uttalelser at denne inderliggjørelse ikke berører de ytre ordninger. Nettopp fordi kristendommen er inderlighet, kan den leve under "de ufuldkommeste Former", ib. SK er polemisk overfor dr. Rudelbach som tror at frie institusjoner kan frelse kirken og kristendommen.

[tilbake] 60   Ib. 47.

[tilbake] 61   SV 19, 319, jfr. 321. Revisjons- eller korrektivtanken er også tydelig hos SK i den siste livsfase ved hans stadige sammenlikning av NTs kristendom med samtidens. F.eks. er Øieblikkene og Bladartiklene gjennomsyret av en slik sammenlikning.

[tilbake] 62   SV 19, 199, der SK etterlyser den kristelige lidenskap hos Grundtvig. Målestokken for SK er den opprinnelige kristendoms lidenskap, jfr. ib. 200: "Al Religion forholder sig til Lidenskab, til at have Lidenskab". Striden etter biskop Mynsters død må forstås i lys av hans sterke understrekning av det etiske som trosytring. Et sannhetsvitne er en person som lider for læren, ib. 11.

[tilbake] 63   SV 19, 271ff. Her i Øieblikket nr. 8 (sept. 1855) knyttes også samtidighetstanken til Indøvelse i Christendom fra 1850. Til samtidighetsbegrepets endrede innhold fra en tidlig til sen fase, jfr. Lønning 1954, 276f, særlig sett i relasjon til kirkekampen.

[tilbake] 64   Jfr. Wagndal 1954, 220ff, som viser hvordan den etiske dimensjon er framme også i SKs tidligere forfatterskap. Det etiske hører ikke bare hans siste livsfase til under kirkekampens år. Wagndal drøfter også hvordan lidelsesaspektet hos SK under kirkekampen er en integrert del av menneskets gudsliv og hvordan det etiske plasserer seg på en naturlig måte i forhold til SKs tidligere markeringer, ib. 226. Det er "trons dynamiske princip" som SK her legger vekt på, ib. 227.

[tilbake] 65   Generelt er SK i sine offentlige skrifter forsiktig med kritikk av luthersk nådelære, men i bladartikler under kirkekampen i 1855 er kritikken av samtidens nådeforkynnelse åpen, f.eks. SV 19, 50. Ved forkynnelsen av Guds nåde forties den etiske fordring. Slik endevender nåden hele kristendommen og den formildes, ib. Privat hadde SK ofte understreket dette, f.eks. i 1849, jfr. X, 2 A 132. Her anklager SK kristenheten: den har avskaffet det "dialektiske Moment" og rykket læren om nåden "et heelt Stadium for høit op", jfr. SKs utsagn fra 1850 om at Luther "var dog ingen Dialektiker", X, 2 A 448, og X, 2 A 223-225, 239; XI, 1 A 193; XI, 2 A 161; XI, 1 A 572. Utglidningen kom altså med Luther. Tross dette beholdt SK det lutherske sola fide, men fokuserte altså sterkt på troens virksomme side. Til dette siste, jfr. M. Thulstrup 1991, 19f. Om divergensen mellom SK og Luther, se f.eks. E. Geismar: Wie urteilte Kierkegaard über Luther, i: Jahrbuch der Luthergesellschaft 1928, 1-27. Se også Viggo Mortensen om det samme i Bibliotheca Kierkegaardiana IX, 194ff.

[tilbake] 66   Begrepet sansebedrag brukes av SK en rekke ganger under kirkekampen, også under kirkekampens tidlige fase f.eks. i 1851, SV 18, 46, 93, 102, 104. Uttrykket er også flere ganger brukt med samme innhold i tidligere skrifter, f.eks. i Kjer-lighedens Gjerninger fra 1847, SV 12, 191 og 194. Dette sansebedrag skyldes bl.a. at "Forargelsens Mulighed" var blitt borte i forkynnelsen. Også i private notater, f.eks. fra 1849, brukes uttrykket, jfr. X, 2 A 418 (her i forhold til prestene og gudstjenesten).

[tilbake] 67   SV 19, 107.

[tilbake] 68   Ib.

[tilbake] 69   X, 1 A 552, jfr. X, 2 A 240, der SK hevder at begrepet kristelig stat er selvmotsigende, for: "Stat forholder sig til Categorien: Slægt; Christendom til Kategorien: den Enkelte, alene derpaa kan man see, at de ere ueensartede". Kristendommen er for "høibaaren til at protegeres af Staten", ib.

[tilbake] 70   Ib. Prester bør ikke være embetsmenn, de bør (knapt) heller ikke inngå ekteskap - for de skal nemlig tjene "Vorden".

[tilbake] 71   Jfr. VIII, 1 A 419.

[tilbake] 72   SV 19, 104ff.

[tilbake] 73   Ib. 56 og 113f, jfr. i hans private notater fra 1850, X, 4, A 22. Her i notatene viser han sympati for en adskillelse: "Hvis Kirken er fri fra Staten: nu godt; jeg finder mig strax ind i den givne Tilstand". I 1850 var SK imidlertid tvilende til om en slik adskillelse kunne finne sted. Han satte nemlig klare betingelser for en adskillelse: "Men skal Kirken emanciperes, saa maa jeg spørge: paa hvilken Maade, ved hvilke Midler. Religieus Bevægelse maa betjenes religieust - ellers er det et Falsum. Altsaa maa denne Emancipation skee ved Martyrier, disse blive nu blodige eller ublodige", ib.

[tilbake] 74   Feilen lå nemlig i forkynnelsen og dermed i prestenes kristendomsforståelse. Både Bladartiklene i perioden 1854-55 og Øieblikkene har dette tema som en rød tråd. Et skille mellom stat og kirke ville ikke iflg. SK rette på denne skjevhet, jfr. SV 19, 80f. Her i 1855 anvender SK formuleringer som viser - i tråd med tidligere utsagn (f.eks. SV 18, 44) - at han ikke vil ha med "Folke-Bevegelser" å gjøre. SK viser her sannsynligvis en sosial utrygghet overfor andres mistanke (dvs. myndighetenes) om at han i det ytre søkte å etablere nye institusjoner. Han likte ikke kirkelige særretninger eller sekter, X, 4 A 204. Men grunnen til at SK ikke ivret for en alternativ kirkeordning var også, som han betonte i notater i 1850, at et eventuelt nytt kirkestyre ville basere seg på verdslighet, X, 4 A 22.

[tilbake] 75   Jfr. N. Thulstrup 1985, 22f.

[tilbake] 76   I Bladartiklene, f.eks. SV 19, 34ff, og i Øieblikkene, f.eks. ib., 148f. Men også staten gis skylden under kirkekampen for de uverdige forhold, jfr. ib., 142. Staten lokker og spenner sitt garn ut for studerende ungdom - akkurat som en lokker en ung pike.

[tilbake] 77   SV 19, 51 og 60. At SK trekker denne drastiske konsekvens skyldes flere forhold. Bl.a. problematiserte han under kirkekampen kirkebegrepet, jfr. ib. 45. Her stilles begrepene kirke og individualitet opp i kontrast, og han knytter begrepene mengde, usannhet og det kollektive til kirken. Derfor fremstår kirken som noe forvirret. Disse tanker fra 1855 korresponderer med tidligere skrifter og begreper, f.eks. historiebegrepet til SK slik det brukes i Indøvelse i Christendom fra 1848, SV 16, 70. Mennesket kan bli samtidig med Kristus "udenfor Historien" og strengt tatt: utenfor historiens institusjoner, jfr. om den negative historieforståelse, i Lønning 1954, 279, og til det samme i Malantschuk 1956, 14f. Se også H. Diem: Die Existenzdialektik von Søren Kierkegaard, Zürich 1950, 175ff, som tolker SKs avvisning av kirken under kirkekampen som helt logisk. Også i private notater hadde SK lenge før 1855 knyttet forvirringen eller kjetteriet i kristenheten til kirkebegrepet, jfr. X, 4 A 246 og X, 5 A 97.

[tilbake] 78   SV 19, 191.

[tilbake] 79   Ib. 318.

[tilbake] 80   G. A. Lammers: Nogle Ord i Anledning af "Uddrag af er Brev til en Udtraadt i Skien", Morgenbladet 15/1859.

[tilbake] 81   SV 19, 133. Komediebegrepet knyttes hos SK til alt som uttrykker "lige det stik modsatte af det nye testamentes Christendom", ib. 243.

[tilbake] 82   Ib. 233f. Prestene gjør konfirmasjonen til noe annet enn det den skulle være. Den er gjort til en borgerlig innretning, en "Attest" for det videre liv.

[tilbake] 83   Meddelelser til og fra de frie apostolisk christelige Menigheder, 9/1859. Bladet ble utgitt i Skien fra 1859 av Gustav A. Lammers.

[tilbake] 84   Ib. Det er særlig kirkens negative sider Lammers var opptatt av og som han hadde merket seg hos SK. Også SKs omtale av de danske prester blir kommentert i Meddelelser, f.eks.: "Kirken er Anstalt for mange og store Levebrød, indrettet for Vindings skyld...", ib.

[tilbake] 85   Ib.

[tilbake] 86   Meddelelser 10/1859. I dåpssynet er det f.eks. typisk at Sommer argumenterte mot barnedåpen, men at han samtidig motsatte seg gjendåp. Samme synspunkt finner vi både hos SK og Lammers (jfr. nedenfor).

[tilbake] 87   G. A. Lammers: Afskedsandragende og afskedsord ved nedlæggelsen af embedet som sognepræst til Skien, Skien 1856, og ds.: Forsvar for den frie apostoliske christelige Menighed og dens Forfatnings Grundtræk, Skien 1856.

[tilbake] 88   Morgenbladet 15/1859.

[tilbake] 89   Ib. Også i bladet Meddelelser er dette et anliggende for Lammers. Over flere nr. av bladet vises det til frimenigheter i mange land, først og fremst i Danmark, Sveits, Tyskland, Frankrike, England og Amerika, jfr. allerede fra første nr. av bladet, Meddelelser 1/1859. Lammers viser til "lignende frimenigheder som vore" i disse land, og han tolker etableringen av disse menigheter som et "Tidens Tegn" og som en umiskjennelig frukt av en "ny Aandens Udgydelse", ib. Det vises også til navngitte personer, f.eks. Carl von Rodt i Genf som meldte seg ut av den sveitsiske Landskirken allerede i 1829 (ib.), og det gjengis årsrapporter fra utenlandske frimenigheter, f.eks. fra frimenigheten i Bern i Sveits (Meddelelser 2/1859). Om Lammers henvisning til Åndens utgytelse, jfr. Øverland 1981, 96f, der spørsmålet drøftes - prinsipielt og aktuelt knyttet til Lammers virksomhet i 1850-årene.

[tilbake] 90   Jfr. Th. Ording 1864, 16, der Ording hevder at de frikirkelige ideer hos Lammers festnet seg etter en reise til Sverige. Om Lammers reise til Sverige i 1855 og hans kontakt med Oscar Ahnfeldt, jfr. Brun 1905, 28f og L. Selmer: G. A. Lammers, art. i: Norsk biografisk leksikon, bd. VIII, Oslo 1948, 129. Selmer kobler Lammers til Ahnfeldt i Sverige, men også til SK i Danmark - på grunn av utviklingen til Lammers frikirkelig retning. Et slikt synspunkt bør nyanseres i betydelig grad, jfr. vår vurdering nedenfor. Se også lærer Nikolai Skullerud som betoner Lammers internasjonale kontakter, N. Skullerud (artikkelserie over flere nr.): Sognepræst Lammers Virksomhed i Skien, For Fattig og Rig, 33/1853 (Skullerud navn nevnes ikke i art., bare "en meget agtværdig Lægmand af Skiens Menighed". Under Lammers reise til Tyskland i 1852 oppsøkte han Johannes Gossner og flere "christeligsin-nede Præster".

[tilbake] 91   Det var det manglende kristne alvor og vantroen i samtiden som opptok Lammers først og fremst, og dette ledet ham over i kritikken mot forfatningen og kirkelige ordninger. Det er derfor ikke det organisatoriske i første rekke som opptok Lammers.

[tilbake] 92   Lammers Afskedsandragende 1856, 1ff. Skrivet til Lammers er datert 19/3 1856, og det ble innvilget av departementet 5/6 s.å. Søndag 22/6 holdt Lammers avskjed med Skien menighet, mens hans utmeldelse av Den norske kirke er datert 2/7 s.å. To dager deretter ble frimenigheten i Skien opprettet, der Lammers ble den første forstander.

[tilbake] 93   Jfr. H. Bergan: Skriftemål og skriftestol, Oslo 1982, 160ff, der Lammers syn på skriftemål og absolusjon kartlegges i forbindelse med nattverdfeiringen.

[tilbake] 94   Lammers Afskedsandragende 1856, 6.

[tilbake] 95   Ib.10f.

[tilbake] 96   Ib. 13.

[tilbake] 97   Ib. 14.

[tilbake] 98   Correspondenten 51/1850.

[tilbake] 99   Jfr. red. Herman Baggers orientering om dette, Correspondenten nr. 30 og 32/1855, og Lammers kommentar til dette, Corr. nr. 33 s.å.

[tilbake] 100   Correspondenten nr. 28 og 29/1855.

[tilbake] 101   I Correspondenten 30/1855 viser Lammers til gammel norsk lovgivning, men også til samvittigheten. Han søker også støtte hos de lutherske reformatorene på 1500-tallet. Ved gjeldende praksis forvanskes "hele Herrens Sacramente" og er dessuten årsak til at mange "urene Sekter og Partier" får inngang i Norge. Lammers legger også vekt på problemet med å gi "alle" sakramentet.

[tilbake] 102   En har ofte pekt på Olaus Nielsens forhold til Lammers. I Nielsens Kirkelig Tidende finner vi i flere nr. innlegg av Lammers, f.eks. KT 5/1854 og 2/1856. Ellers kunne Lammers være omtalt i KT, f.eks. 10/1856. Som Lammers var også O. Nielsen meget kritisk til samtidens massealtergang, jfr. KT 8/1848. Prester gir ugudelige syndsforlatelsens ord, hevdet han. Mange er "Ugudelige, ... Ubodfærdige og Uberedte", men med dette er synderne "vel tilfreds", ib. Ludvig Selmer ser ut til å knytte O. Nielsen og Lammers til hverandre først i 1856, for da støttet Nielsen dåpsoppfatningen til Lammers, hevder Selmer, jfr. L. Selmer: Olaus Nielsen, art. i: Norsk biografisk leksikon, bd. X, Oslo 1949, 67. Nielsen og Lammers hadde kontakt lenge før 1856, og sannsynligvis hadde de på et langt tidligere tidspunkt funnet hverandre i det kirkekritiske syn. I kirkesyn må det ha vært Lammers som utviklet seg i retning av Nielsen, ikke omvendt, jfr. til Nielsens kirkekritiske utvikling i min artikkel: "Fra kirkelig reformiver til kirkebrudd. Kirkerefseren Olaus Nielsen fra Fredrikshald", 1994 (upubl.).

[tilbake] 103   Correspondenten 36/1855.

[tilbake] 104   jfr. om Baggers politiske liv, E. Østvedt: Herman Bagger som redaktør og politiker, Skien 1932.

[tilbake] 105   Bagger i Correspondenten 34/1855.

[tilbake] 106   Jfr. Johs. Sløk: Det her samfund, Kb.havn 1989, 146ff, som beskriver liknende forhold i det danske samfunn.

[tilbake] 107   Artikkelen er gjengitt i Correspondenten 46/1855.

[tilbake] 108   Correspondenten 39/1849. Lammers formante menigheten til å møte presis til gudstjenesten. En skulle heller ikke forlate kirken før gudstjenesten var avsluttet. Lærer Nikolai Skullerud i Skien hadde også merket seg Lammers strenghet, men han oppfatter dette positivt og gjengir prost Wettergrens ord: Lammers var under tiltredelsesgudstjenesten i 1849 ikke redd for å nevne synden ved sitt rette navn, jfr. Skullerud i For Fattig og Rig, 31/1853; jfr. ds. i For Fattig og Rig 34/1853, der Skullerud betoner at Lammers generelt i sin forkynnelse går "løs paa det Udvortes" og ikke skåner "udvortes Laster". Han var likevel "evangelisk".

[tilbake] 109   Correspondenten 19/1850, jfr. Olaus Nielsen: Gode Raad for opvakte men raadvilde Sjæle, Fr.hald 1850, 50. Her advarer Nielsen prester og troende mot selskapslivet. Mellom Lammers og O. Nielsen var det på dette og andre felter høy grad av likhet i kirkelig anskuelse og teologiske synsmåter.

[tilbake] 110   Correspondenten nr. 91 og 92/1854, jfr. 93/1853. Om forholdet mellom tro og følelsesliv i forbindelse med kristen visshet og livsvalg i Skien, jfr. Brun 1905, 26. Også N. Skullerud refererer til folk fra andre sogn som strømmet til Skien kirke, Skullerud 31/1853. Skullerud legger imidlertid vekt på at Lammers forkynnelse ikke var spesielt følelsesbetont; han fortapte seg ikke i "tomt Føleri", men hans forkynnelse var "klar og frugtbringende for Forstand og Hjerte", Skullerud i For Fattig og Rig, 35/1853.

[tilbake] 111   Slik i Correspondenten 92/1854. Bagger mente at separatismen i Skien og hos Lammers hadde mye til felles med metodismens lære. Før denne hentydningen om adskillelse fra statskirken, hadde Lammers sannsynligvis gjennom kontakten med den kirkekritiske Olaus Nielsen kunnet møte argumenter mot statskirkeordningen, f.eks. KT 8/1854. Se ellers om Nielsens oppfatning av forholdene i norsk kirkeliv, på presters uholdbare forkynnelse, deres dårlige liv osv., KT 10/1849 og 1/1853. Også i slike spørsmål sto O. Nielsen og Lammers hverandre nær. Til spørsmålet om separatisme, jfr. også Skullerud i For Fattig og Rig, 32/1853. Skullerud tolket ikke Lammers virksomhet som separatisme, men som liv i menigheten. Lammers tok seg av den religiøse "Gjæring" i Skien ved å holde samlinger i tillegg til gudstjenesten.

[tilbake] 112   Correspondenten 92/1855.

[tilbake] 113   Ib.

[tilbake] 114   Ib. Se også E. Bodenhoff: Et lykkeligt Hjem. Tidsbillede i breve fra Norge, Kb.havn og Kra. 1909, 181. I et brev datert julen 1852 skriver E.B. at "Lammerts tror at kunde læse paa Folks Ansigter, naar de modtage Sakramentet, om de ere rettroende eller ei, og ere rasende fordi han ikke maa vise dem bort efter Behag ...".

[tilbake] 115   Correspondenten 4/1855.

[tilbake] 116   Correspondenten 30/1855.

[tilbake] 117   Jfr. N. Skulleruds karakteristikk av de troende som Lammers pleiet samfunn med i Skien: "... de efter Sandhed oprigtig søgende Sjæle", N. Skullerud i For Fattig og Rig, 36/1853. Når det ble snakket om splittelse i Skien menighet, skyldes det spørsmålet om en ville være "en Christen i Sandhed eller kun af Skin...", ib.

[tilbake] 118   Jfr. Svendsen 1949, 48, som hevder at Lammers allerede fra 1854 hadde avgrensede og lukkede samlinger i prestegården på herrnhutisk vis. Disse samlinger fant altså ikke sted i bedehuset som Lammers bygget og virket i fra 1850.

[tilbake] 119   Jfr. i den sammenheng betydningen av bedehuset som Lammers fikk reist i Skien i 1850. Virksomheten der var sterkt knyttet til Lammers person og forkynnelse og var omdiskutert i Skien, jfr. Østvedt 1958, 331f.

[tilbake] 120   Ib. 340ff om bl.a. den lokale sosiale uro som følge av thranebevegelsen. Østvedt setter også Lammersbevegelsen og forholdene i Skien inn i et større internasjonalt idemessig perspektiv.

[tilbake] 121   Lammers Afskedsandragende 1856, 10, jfr. Lammers Forsvar s.å., 12, der Lammers hevder at statskirken "tvinger alle til at vorde sine Medlemmer". Statskirken "samler, tvinger og hoIder sammen uden at Aanden har gjort eller gjør det", ib. 14. I motsetning til statskirken består den nye frimenigheten i Skien av personer som "alvorligen søge deres Sjeles Frelse...", ib. 12. I forhold til statskirkens "ufrivillige Sammensætning", baserer den nye frimenigheten seg på frivillighet, ib.

[tilbake] 122   Ib. 14.

[tilbake] 123   Ib. 17, jfr. Lammers Forsvar 1856, 13, der Lammers benekter at "den sande Christi Kirke, absolut maa findes der, hvor man har Guds Ord og Sacramenter". Også i kirkeforståelsen slår altså Lammers trosbegrep ut. I tillegg til Guds ord og sakramentene fremholdes trosalvoret som kirkekriterium: det gjelder å søke frelsen "alvorligen", ib. 12.

[tilbake] 124   Lammers Afskedsandragende 1856, 18.

[tilbake] 125   Ib., jfr. Nielsen 1850, 25, der trosbegrepet knyttes til følelsesmessige ytringer i voksen alder. Som hos Lammers vurderes disse trosytringer også hos Nielsen i forhold til adiaforaspørsmålene (ib. 30ff) og "Tro og Vandel" knyttes sterkt sammen, ib. 34. Feilaktige meninger om adiafora viser også om troen er sann eller falsk. Vil den troende forvisse seg f.eks. om prestens tro, kan en bare undersøke hva presten mener om verdslige fornøyelser (dans, maskeradespill, skuespill osv.), ib. 30ff og 43.

[tilbake] 126   "Men at behandle dem som Guds børn, og at gaae sammen med dem og lære de Troende at gaae sammen med dem som Guds børn til Herrens Bord, naar det efter Guds Ord er klart, at de endnu ere af denne Verden og fange i Djevelens Snarer, selv om de ikke ligger i grove Synder og Laster - nei! nei! nei! det vil og kan jeg ikke være med i", Lammers Afskedsandragende 1856, 24.

[tilbake] 127   I forbindelse med Lammers vurdering av barnedåpen sier han: "Anden Mening kan jeg ikke faae ud af Guds Ord og som tilfredsstiller min Samvittighed", ib. 24. Uttrykket "tilfredsstiller min Samvittighed" er Lammers egne ord for at bibelleseren mottar inntrykk fra Bibelen som subjektivt bearbeides og vurderes.

[tilbake] 128   Ib.

[tilbake] 129   Ib. 19, jfr. Lammers Forsvar 1856, 21 og 24ff. Her utdypes og tydeliggjøres Lammers dåpssyn. Han aksepterer at en ufullkommen dåp (av spebarn) kan finne sted, og gjendåp bør ikke skje. Men normalordningen bør være troendes dåp, ib. 24f. Å ha barnedåp som normalordning er derimot forkastelig, slik en har i statskirken. Lammers tar avstand fra et baptistisk dåpssyn, jfr. senere uttalelser av Lammers i 1859, der han kaller barnedåpen et "Misbrug", Meddelelser 6/1859. Her gjentas at dåp av små barn ikke har hjemmel i Kristi befaling. Barnedåpen har kommet inn med kirkens fordervelse og verdsliggjøring, og barnedåpen er til hinder for dåpens rette bruk og velsignelse, ib.

[tilbake] 130   Lammers Afskedsandragende 1856, 20f.

[tilbake] 131   Ib. 22, jfr. Nielsen 1850, 85. Her omtaler Olaus Nielsen mennesker som ikke viser omvendelsens "værdige Frugter". Derfor kommer disse f.eks. til nattverdbordet som "uværdige og uberedte", ib.

[tilbake] 132   Lammers Afskedsandragende 1856, 27.

[tilbake] 133   "... da det ikke lader øine nogen virkelig Grundforandring i hele Kirkens Begreb, Erkjendelse, Sammensætning, Styrelse, Gudsdyrkelse og Væsen", ib. 18.

[tilbake] 134   Jfr. Bergan 1982, 161.

[tilbake] 135   Jfr. ovenfor.

[tilbake] 136   Lammers Forsvar 1856, 8f.

[tilbake] 137   Ib. 18.

[tilbake] 138   Ib. 19f. Også Luther tok feil, da han lot kirken bli en statskirke, ib. 21. Også senere i 1859 understreker Lammers at frimenigheten er i overenstemmelse med NT, jfr. Meddelelser 1/1859. Her betoner Lammers også at hans frimenigheter ikke er "Sekter eller Partier med disses sædvanlige carachteristiske Mærker", dvs. med "aparte Lærdomme". Lammers menigheter er derimot den "simple, eenfoldige evangeliske Lærdom lydig", og medlemmene er "levende Lemmer paa det samme Herrens Legeme", ib.

[tilbake] 139   Jfr. likevel ovenfor.

[tilbake] 140   Øieblikkene var spesielle, men de inneholdt ikke prinsipielt nytt stoff i forhold til SKs tidligere offentlige og private skrifter. For Lammers representerte de likevel en begrensning i forhold til utfoldelse av argumenter og innføring i SKs vanskelig tilgjengelige tenkning. Øieblikene har dessuten en utpreget polemisk og antikirkelig tone i en konsentrert form. Jfr. til denne problemstilling i Anders Skrondal: Grundtvig og Noreg. Kyrkje og skule 1812 - 1872, 143, der Skrondal synes å begrense SKs innflytelse "millom dei boklærde" i Norge til Øieblikkene i 1855. Bakgrunnen for effekten av Øieblikkene, slik Skrondal synes å oppfatte det, er den allerede oppståtte uro i Norge i det sosiale, kirkelige og politiske liv. Dette synspunkt hos Skrondal støtter vår oppfatning av den begrensede innflytelse fra SK på Lammers.

[tilbake] 141   Etter 1856 kan imidlertid Lammers ha fått utvidet kjennskap til SKs tanker, ikke minst ved personlig besøk i Danmark som var preget av SKs tanker - ikke minst i det kirkekritiske, jfr. Emil Larsen: Kierkegaard og Foreningen af Kristne, Kierkegaardiana nr. VIII, 120. I dette miljøet var også svenske Oscar Ahnfeldt på besøk, og dessuten den "triumferende prædikant" Mogens A. Sommer, ib.

[tilbake] 142   F.eks. SK i SV 18, 75, 118 og 152ff, jfr. private notater i X, 1 A 220, 268, 272, 632.

[tilbake] 143   Lammers Forsvar 1856, 22f.

[tilbake] 144   F.eks. SV 19, 133.

[tilbake] 145   Lammers Forsvar 1856, 13.

[tilbake] 146   Jfr. N. Thulstrup 1985, 198, og M. M. Thulstrup 1991, 13.

[tilbake] 147   Jfr. SV 16, 123, og den lille studien "Den Enkelte" fra 1846, der SK oppfatter det enkelte menneske i motsetning til mengden. Der hvor mengden er, der er usannheten, SV 18, 149ff.

[tilbake] 148   SV 18, 45f. Det er ikke "utvortes fra Christendommen skal hjælpes" - det er kristendommens undergang. Det er en "Miskjendelse" av kristendommen å tro at den kan reddes i en "Tro paa Formerne", ib. 46. En skal derimot utvikle, gjennom en innadvendt selvbekymring "under høiere Indflydelse" (ib. 47) en likegyldighet for det som er utvortes, ib. 50. Begrepet mengde eller masse stilles altså på linje med dette utvortes for SK, jfr. Ib. 154. Det samme betonte SK flere år tidligere i private notater: en gang var alt innvortes, da løste en spørsmål ofte ved å trekke seg tilbake fra massene, i bønn osv. Men nå er alt utvortes, intrigene florerer, en verver tilhengere osv., jfr. X, 4 A 151.

[tilbake] 149   Jfr. SV 19, 45ff. Et menneske kan godt være "ene" som kristen, dvs. i absolutt individualitet. I ordet "kirke" ligger forvirringen. SK polemiserer altså mot kollektivtanken.

[tilbake] 150   Jfr. bladartiklene fra 31/3-55 og 27/4 s.å., SV 19, 51 og 60.

[tilbake] 151   Jfr. Melantschuk 1978, 192.

[tilbake] 152   Lammers Forsvar 1856, 19. Begrepene statskirke og reformasjon hører ikke sammen for Lammers.

[tilbake] 153   SV 19, 43.

[tilbake] 154   Ib. 44.

[tilbake] 155   Ib.

[tilbake] 156   Lammers Forsvar 1856, 21. Luthers reformatoriske feil var både knyttet til videreføringen av barndedåpen som kirkelig normalordning, og at han knyttet kirken til staten.

[tilbake] 157   Meddelelser 10/1859.

[tilbake] 158   Ib. Lammers sammenlikner også noen med kvekerne. Disse danske SK-tilhengerne fornekter bruken av både dåp og nattverd, og "endog forbyder at gifte sig".

[tilbake] 159   Jfr. Larsen 1971, 120, men også SKs egne reaksjoner på framstøt av denne type, XI, 3 B 157: "... jeg kan, jeg tør ikke indlade mig med Nogen...". På tross av en personlig negativ opplevelse i forhold til SK tidlig i 1855, ble jydboen Niels Johansen grepet av SKs ideer (særlig i Øieblikkene), og i kretsen omkring ham ble frimenighetstanken drøftet, jfr. Larsen 1971, 118f. Larsens tolkning er at "ingen i kredsen [dvs. rundt Niels Johansen] trængte helt ind til kærnen i Kierkegaards forfatterskab...", og de forløftet seg på hans forfatterskap, ib. 122f. En var bare opptatt av kirkestormeren SK. Larsens tolkning er en interessant dansk parallell til vår tolkning av Lammers forståelse av SK. Jfr. ellers Hal Koch: Kirkekampen og kirken, i: Et Kirkeskifte, 1960, 196, der Koch hevder at SK aldri ville ha akseptert f.eks. Københavns Indre Mission eller kirkefondsmennene (jfr. H. Gamst-Pedersen: Den levende menighed eller folkekirke? Københavns kirkefond, i: Et kirkeskifte, 1960, 365ff) som sine "ægte disciple".

[tilbake] 160   Jfr. Lammers Forsvar 1856, 11, der han legger betydelig vekt på nødvendigheten av å drive tukt i en kristen menighet.Ellers er Lammers teologiske og subjektive aksentueringer, f.eks. i forbindelse med trosbegrepet og krav om synliggjøring, typisk pietistisk. Jfr. det teologiske analysearbeid til den historiske pietisme hos f.eks. Martin Schmidt: Wiedergeburt und neuer Mensch. Gesammelte Studien zur Geschichte des Pietismus, bd. 1, Göttingen 1969, og Martin Greschat (red.): Zur neueren Pietismusforschung, Darmstadt 1977.

[tilbake] 161   Jfr. om dette i Danbolt 1963, 2ff, og Svendsen 1949, 19ff. Også Olaus Nielsens kontakt med Lammers kan ha forsterket hans pietistiske profil, jfr. ovenfor, s 26ff, særlig i fotnotene om O. Nielsen. Angående Brødremenigheten: dette samfunnet eksisterte ikke i Skien som organisert gruppe på Lammers tid. Likevel mener Th. Ording at den religiøse bevegelse i Skien i 1850-årene kan settes "i Forbindelse" med den vekkelse som Brødremenigheten tidligere fremkaldte, jfr. Th. Ording: Om Brødremenigheten i Skien, LK 19/1898. Det ble skapt ettervirkninger som aldri døde ut. En grundigere historisk og teologisk analyse av denne eventuelle ettervirkning foreligger imidlertid ikke for Skiens vedkommende.

[tilbake] 162   Boken til O. Nielsen fra 1848 er gjennomsyret av slike synspunkter, jfr. Nielsen 1848.

[tilbake] 163   For Lammers vedkommende, jfr. uttalelser fra H. Bagger i Correspondenten 91/1854, og Nielsen 1848, 157ff, 264f. Det er grunn til å merke seg bibelordene som Lammers innleder sitt "Afskedsandragende" med i 1856, nemlig Jer. 5,30f. Profeten uttaler her refsende ord om samtidens presteskap: "... prestene styrer og rår som de vil, og mitt folk vil ha det slik". Dette fungerer tydeligvis for Lammers som en situasjonsbeskrivelse av forholdene i Skiensområdet og ellers i landet. Det neste bibelord som anføres er 2 Kor 4,6ff, og innholdet her refererer seg da til Lammers oppgave, nemlig å bringe lys i mørket, jfr. Lammers Afskedsandragende 1856, 1.

[tilbake] 164   Jfr. Skrondal 1929, 127 (det nøyaktige tidspunkt for Nielsens utmelding av statskirken er imidlertid usikkert, da utmeldingen ikke finnes markert i kirkeboken). Skrondal peker på at Nielsen med dette tapte seg raskt som lekmannsfører til fordel for Gisle Johsnon. I denne svekkelsen er det også mulig å trekke en paralell til Lammers.

[tilbake] 165   E. Østvedt hevder at Lammers møte med haugianerne i Skien ble avgjørende for hans senere brudd med statskirken, Østvedt 1958, 383. Han viser i den sammenheng til Gjør 1887, 53, som knytter Lammersbevegelsen til haugianisme og herrnhutisme. Det er imidlertid ingen holdepunkter i det historiske materialet for å trekke linjer fra haugianismen i Skien i 1850-årene til krav om opphevelse av statskirkeordningen e.l. Tvert om: gruppen haugianere konsoliderte seg innenfor statskirkens ramme. Det er ingen nødvendig konsekvens av pietisme og subjektivisme å tenke i retning av f.eks. dannelse av frimenigheter. Av denne grunn trakk haugianerne i Skien seg mer og mer bort fra Lammers, jfr. Svendsen 1949, 52ff.

[tilbake] 166   I den sammenheng har en fremsatt teorien om at O. Nielsen var påvirket av SK, og at en fra dette kan trekke tråder til Lammers i Skien, f.eks. Danbolt 1963, 17. Vi har ikke funnet en slik forbindelse tilbake til SK i skrifter av O. Nielsen. F.eks. avspeiler ikke Kirkelig Tidende en slik forbindelse, jfr. min artikkel om kirkesynet i Olaus Nielsens forfatterskap, Moe 1994 (upubl.). Teologiske markeringer om kirken i Olaus Nielsens forfatterskap, 1994. Her vurderes også O. Nielsens forhold til SKs kirketenkning. Sannsynligvis gjelder det samme for O. Nielsen som for Lammers: en har tolket de to i lys av de sterkt kirkekritiske uttalelser fra SK og på dette grunnlag hevdet et slektskap. Verken Lammers eller O. Nielsen synes å ha korrespondert med de dypereliggende anliggender til SK. Om Lammers bakgrunn forøvrig, jfr. ib. 1ff.

[tilbake] 167   Jfr. M. M. Thulstrup: Kierkegaard og pietismen, Kb.havn 1967, 18f. Forf. hevder her at Arndt var en autoritet for SK, og at han bevisst leste Arndt de siste leveår. SK kjente slektskap med Arndt som også i sin samtid øvet kritikk for mangel på troens eksistensielle uttrykk, ib. 20.

[tilbake] 168   I 1847 viser SK i sine notater til J. Gerhardt og innflytelsen fra Gerhardt kan ha fått avgjørende innflytelse for SKs videre utvikling. SK merket seg nemlig Gerhards henvisning til den fransiskanske tanke om menneskets konformitet med den lidende Kristus og hans sammenlikning med en annen konformitet, nemlig det "at være forhaanet", Ib. 21. Oppgaven er, mente Gerhardt, ikke bare frui Christo, men fremfor alt imitari Christum. Dette oppfattet SK som "lidende under forfølgelse, paa samme maade som Christus ble forfulgt", ib.

[tilbake] 169   Ib. 22f, 26f, 28. Se også betydningen som Gerhard Tersteegen hadde for SK allerede fra 1840, Ib. 30ff. Hos Tersteegen fant SK målestokken for virkelig kristendom, og SK betegnet ham som et sannhetsvitne (jfr. debatten om dette begrepet i Fædrelandet etter biskop Mynsters død i 1854, f.eks. SV 19, 9ff). Hos ham og mange andre pietister fant SK realisert tro i livet, ib. 41. Det er karakteristisk for notatene til SK at han ofte sammenlikner samtidens danske teologer, f.eks. Mynster og Martensen, med eldre pietistforfattere. Da kommer alltid de eldre pietister best ut, f.eks. X, 1 A 563, 566, 572, 607. Pietistenes innadvendthet og betoningen av kristendommen som et hjerteforhold appellerte til SK, f.eks. i Franckes Abgenöthigte Furstellung, jfr. X, 4 A 84 og 94 (her kritiseres imidlertid Francke av SK for ikke å følge opp sin egen "Taktik"). Denne innadvendthet hos SK er blitt tolket som et "Drag af Mystik" hos Carl Weltzer: Augustinus og Brødrene Kierkegaard (art.), i: Festskrift til Jens Nørregaard, Kb.havn 1947, 319, og Weltzer setter denne siden ved SKs forfatterskap bl.a. i sammenheng med Augustins Confessiones og Soliloqia.

[tilbake] 170   X, 3 A 437: "Ja vist er Pietisme (ret forstaaet) ikke just i Betydningen af at afholde sig fra Dands og deslike Udvorteshed, nei i Betydning af at vidne for Sandhed og at lide derfor...".

[tilbake] 171   M. Thulstrup sammenfatter SKs anerkjennelse av pietismens anliggender i følgende punkter: 1/ SK anerkjente pietismens motstand mot den intellektuelle tro, 2/ som pietistene ønsket heller ikke SK å reformere kirkelæren, 3/ SK øvet også kritikk av det bestående, 4/ SK var som pietistene opptatt av menneskets indre utvikling, 5/ også SK var opptatt av helliggjørelsen, jfr. M. Thulstrup 1967, 48f.

[tilbake] 172   M. Thulstrup 1967, 29, 44, jfr. SV 18, 74, der SK tar avstand fra den pietistiske strenghet. Han var kritisk overfor pietismen, fordi pietismens lære ofte ble en samling bud i forhold til livets utvortes side.

[tilbake] 173   SV 18, 74f.

[tilbake] 174   Fr. Bøhringer: Die Kirche Christi und ihre Zeugen oder die Kirchengeschichte in Biographieen, Zürich 1842-58. SK eide 7. bind, jfr. Søren Kierkegaard Bibl. nr. 173 - katalog over SKs bibliotek, utg. av N. Thulstrup, Kb.havn 1957.

[tilbake] 175   Danbolt 1963, 55, jfr. 24, og Molland 1972, 40.

[tilbake] 176   Den problemstillingen er reist av flere SK-tolkere. Spørsmålsstillingen er referert også hos P. Lønning, jfr. Lønning 1954, 280. SK ga selv anledning til å reise denne problemstillingen, f.eks. ut fra hans notater fra 1850, X, 4 A 354. I katolisismen, hevdet SK i disse notatene, er det mer "Mening"; en har her nemlig ikke helt "sluppet Efterfølgelsen". I protestantismen derimot er Kristus ikke lenger et forbilde eller ideal, men en "Idee". Det er tydelig at SK med dette igjen refererer til den danske folkekirke som i for sterk grad understreker det forstandsmessige ved troen. Jfr. også vurderingen av SKs forhold til katolsk kristendom hos H. Roos 1952, 49, der Roos hevder at SK egentlig aldri møtte (dvs. forsto) katolisismens "klassiske kirkebegreb". SK manglet for sin del - i motsetning til andre - i samtiden et nødvendig "korrektiv" som kunne hjelpe ham tilbake til historien, kirken og den objektive autoritet (dvs. kirkens læremyndighet), ib. Jfr. N. Thulstrup: Akcept og protest. Artikler i udvalg, nr. 1, Kb.havn, 293ff, som drøfter disse synspunktene til Roos.

[tilbake] 177   Jfr. SV 19, 45, der SK dessuten retter kritikk både mot protestantisk og katolsk kirketenkning. Den samme kritikk rammer begge kirkesamfunn, siden begge er fremtredelsesformer av begrepet "Christenhed". Å konvertere til katolisismen betegner SK derfor som en "Overilelse", ib.

Forrige sideInnholdToppen av sidenNeste side

Steinar Moe: Radikale profiler i dansk og norsk kirkeliv fra ca. 1850 til ca. 1900

Copyright © 1996 forfatteren
Høgskolen i Vestfold