| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for helsefag | |
|
Torbjørg Fermann: Prosjekt Klinisk Lektor Om veiledning av sykepleierstudenter i hjemmesykepleie |
Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold |
|
|
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >> 5.0 Resultater av prosjektetInnhold: Prosjektet ble avsluttet tidligere enn planlagt. I det følgende kapittel beskrives gjennomføringen av prosjektet, og de vurderinger og begrunnelser som lå til grunn for å avslutte prosjektet. Deretter presenteres en nærmere analyse av det datamaterialet som forelå ved avslutningstidspunktet, med vurderinger av konsekvenser av sentrale funn opp mot noen av målene for prosjektet. Til slutt presenteres anbefalinger for hvordan videre arbeid kan realisere prosjektets hensikt og mål. [ Innhold - Toppen av siden ] 5.1. Erfaringer fra prosjektets 1. praksisperiode (juni - oktober 1999) Lærerrollen
Sentralt stod spørsmålet om lærer skulle være direkte involvert i pasientarbeid sammen med studentene, og på hvilket pedagogisk grunnlag dette skulle bygge på. Dette ble hyppig diskutert i prosjektperioden. Det kom fram ulike forventninger til dette på de tre praksisfeltene. På ett sted stilte man seg klart spørrende til at lærer skulle delta i direkte pasientarbeid sammen med studentene, mens på et av de andre stedene ble det uttrykt en klar forventning til at lærer skulle aktivt følge studentene på hjemmebesøkene. To av lærerne deltok ved noen få anledninger i direkte pasientrettet arbeid sammen med studenter. Dette skjedde fordi kontaktsykepleier ikke var til stede, samtidig som pasienten trengte en helhetlig sykepleiefaglig vurdering og oppfølging, og studenten trengte veiledning i å håndtere situasjonene. Lærer gikk inn som stedfortreder for kontaktsykepleier og hadde derved en kompenserende rolle. Dette er et eksempel på at lærer utførte den kliniske veiledningen som vanligvis ivaretas av kontaktsykepleier. Er dette et bilde på hva som kan ligge i forståelsen av hva lærers økte tilstedeværelse i praksis skal innebære, slik den nye Rammeplanen fordrer (KUF.dep 1999)? Lærer har ikke tilstrekkelig beslutningsgrunnlag- eller avklart myndighet i pasientspørsmål, og lærers rolle og ansvarsgrenser ble utfordret ved å skulle være tilstrekkelig nær praksis for å kunne veilede studenten uten samtidig å tråkke over formelle ansvarslinjer. PKL`s målområder omhandlet både verdsetting av kontaktsykepleiers veiledning og å avklare og styrke samarbeidet mellom veilederne til studenten. Rolleavklaring mellom veilederne ble vesentlig - hvilke veiledere bør finnes rundt studenten - og hvorfor? Den kompenserende funksjon som lærer i noen grad fikk må vurderes nærmere både i faglig, organisatorisk og juridisk perspektiv. På vegne av hvilken instans handler lærer i konkrete pasientsituasjoner - utdanning eller klinikk? Og hva blir viktig og riktig overfor pasienten? Og hva er riktig bruk av lærerressursen når en av intensjonene i prosjektet var at lærer skulle bidra til å stimulere til læringsprosesser blant studenter og personell? Læringsmålene i tredje utdanningsår er knyttet til utvikling av selvstendighet i helhetlig sykepleieutøvelse - til forskjell fra første utdanningsår der studenten skal lære grunnleggende stell og pleie. De gode erfaringene som rapporteres om tett læreroppfølging i direkte pasientpleie i sykehjemspraksis for studenter i første utdanningsår (Horntvedt & Kyrkjebø 2000) er grunn til å drøfte nærmere i lys av at mål og overganger i læringsforløpet til studenten i løpet av tre år sannsynligvis krever forskjellig pedagogisk tilnærming. Lærerne opplevde å ha god tid. I realiteten ble derfor lærerens tid brukt fleksibelt både til veiledningsarbeid og til prosjektarbeid. Utvikling av skisser, standardskjemaer, pedagogiske arbeidsverktøy, gjennomgang av praksisark, diverse skrivearbeid, samarbeidsmøter o.l. er eksempler på hva tiden i praksis ble brukt til. Tiden ble brukt fleksibelt og noe ulikt blant de tre lærerne. Ukentlige veiledninger med studentene både i grupper og individuelt ble gjennomført på alle tre praksisplassene. Studentene stod mer fritt til å kunne benytte seg av veiledning «der og da» fra lærer fordi lærerne var tilgjengelig og hadde større kjennskap til praksisfeltet enn det som er vanlig i ordinære praksisstudier. Det var stor variasjon på studentenes initiativ til å etterspørre læreren. Èn av lærerne hang opp oversikt over alle dagene hun var til stede, med invitasjon til alle i personalgruppen om å bruke lærer til veiledning om det å ha sykepleierstudenter i praksis. Fordi det er mange aktører foruten kontaktsykepleier og lærer som er i nær samhandling med studentene, ble det antatt at en avklaring om den enkeltes rolle og ansvar for studentoppfølging kunne være nyttig som veiledningsgrunnlag. I svært liten grad ble lærer brukt til dette i den første praksisperioden. Personalet etterlyste i stedet undervisning om hva veiledning er og kan være. En annen lærer hadde informasjonsmøte med personalet der innholdet i kurs 5`s studieplan ble gjennomgått og diskutert. Dette arbeidet ble sett på som verdifullt som en del av planleggingen av studentperioden. Personalet ble på en grundigere og mer direkte måte enn tidligere kjent med utdanningens mål og arbeidsmetode. Dette ble sett på som et nødvendig og verdifullt grunnlag for å være forberedt på å ta imot mange studenter. En annen lærer utarbeidet ferdig undervisningsopplegg om samme tema, men det ble ikke funnet egnet tidspunkt for personalet til å kunne delta. Studentrollen
Det oppstod flere episoder der balansen mellom å være student og det å være arbeidskraft ble utfordret. Ved sykdom i personalgruppen ble studenter spurt om å ta på seg ekstra oppdrag for å avhjelpe situasjonen. På ett av stedene gikk studentene alene til pasienter pga. sykefraværet. Om dette var en læresituasjon for studenten eller ikke hadde ikke primært fokus. For praksisfeltet var det naturlig nok å få arbeidet gjort som var det viktigste. Den frie studentrollen der studenter kan skjerme seg eller blir skjermet fra deltakelse i så stor grad at læringssituasjoner glipper, er kjent (Heggen 1995). Studentene ble satt på prøve om det å " få arbeidet gjort" kunne være en læresituasjon, eller om deres planlagte aktivitet var viktigst. Situasjonene i seg selv var læresituasjoner for studentene på å øve på selvstendighet og ansvarlighet ved at de måtte gjøre selvstendige valg i situasjonen, og kunne argumentere eller begrunne valget. Erfaringene var at når lærer eller kontaktsykepleier var til stede i disse situasjonene, kunne de utøve direkte innflytelse på utfallet. Når ingen av disse var til stede, oppstod flere situasjoner der studenten ble usikker og kom i en lojalitetskonflikt. Skulle de ta i et ekstra tak for å være snill og behjelpelig for arbeidsfellesskapet skyld, eller var dette gode muligheter for læring i henhold til studiemål og praksisplan? Kom ansvarsfølelsen og forpliktelsen overfor pasientenes behov først? Eller var friheten i studentrollen styrende for å kunne velge?
Etterhvert resulterte studentaktiviteten i at personalet ble frigjort fra mange pasientoppgaver. Studenten som arbeidskraft eller som en ressurs i pleiefellesskapet ble ytterligere aktualisert og diskutert, og ble valgt som debattema i prosjektets referansegruppe (se vedlegg 6).
Flere studenter tilbakemeldte på slutten av praksisperioden at de kunne utnyttet lærers mulighet for veiledning og oppfølging mye mer aktivt for egen læring. Noen syntes de hadde fått lite informasjon om prosjektet på forhånd, og var ikke helt forberedt på hvilke muligheter for veiledning og oppfølging som det innebar å delta i prosjektet. Det var uvant at lærer var til stede hele dager, de visste ikke helt hvordan de skulle bruke denne muligheten før praksisperioden nærmet seg slutten. Det var entydige tilbakemeldinger fra flere studenter at lærer særlig hadde bidratt til refleksjon for å fremme forståelse for forbindelsen mellom teoretisk og praktisk kunnskap samt bevisstgjort betydningen av å inneha teoretisk kunnskap og å kunne anvende kunnskap i konkrete situasjoner. Kontaktsykepleierrollen
I varierende grad hadde kontaktsykepleierne gjennomgått et fire-dagers kontaktsykepleierkurs, som HE arrangerer to ganger i året. Noe deltok på dette i løpet av prosjektperioden. Noen hadde vært kontaktsykepleier flere ganger før, for andre var dette første gangen. Kompetansen var derfor varierende. Motivasjonen for å være kontaktsykepleier varierte noe, men de fleste var entusiastiske og aktive og så på oppgaven som utfordrende og lærerik. For de som ikke hadde vært kontaktsykepleiere før rådet det ekstra spenning - og samtidig stort engasjement. Ingen av kontaktsykepleierne i hadde i utgangspunktet ekstra tid avsatt i sitt arbeid for å være kontaktsykepleier. Spesielt i de første ukene av praksisperioden var dette et problem. Det var vanskelig for kontaktsykepleierne å ivareta både student- og pasientansvaret i en travel hverdag. Ofte var kontaktsykepleieren eneste sykepleier på vakt, og kom i situasjoner som skapte opplevelse av ikke å strekke til. De ble stresset og følte at de ble dratt i flere retninger samtidig. Det som imidlertid særpreget de fleste var at de la et stort engasjement i arbeidet. De hadde overveiende en forpliktende holdning. De så på studentarbeidet som viktig, og så på seg selv og sin oppgave som kontaktsykepleier som viktig både for studenten og seg selv. Å bidra til læring for studenter betydde også egen læring. Ingen hadde økonomisk kompensasjon for veiledningsarbeidet. En slik ordning er ikke etablert verken på nasjonalt eller lokalt nivå innen sykepleierutdanningens kliniske studier i kommunehelsetjenesten. Imidlertid har HE`s lokale ordning med godtgjøring for kontaktsykepleierne i somatisk sykehuspraksis skapt debatt i de øvrige praksistypene. På et møte mellom kontaktsykepleierne kom det frem at mange opplevde dette som urettferdig og at de og deres praksis ikke ble verdsatt / hadde samme status som sykehuspraksis. Å få kompensasjon og avsatt tid for oppfølging av studenter var viktig å satse på å få gjennomført. Å være kontaktsykepleier i halv stilling var en for stor utfordring for alle parter. Det ble et altfor stort gap i behovet for kontinuitet i pasientarbeid, studentoppfølging og samarbeid mellom lærer og kontaktsykepleier. Kontaktsykepleieren i halv stilling som ble frigjort noe fra pasientarbeid for å ha kontaktsykepleieransvar for alle fire studentene i samarbeid med avdelingssykepleieren, lettet arbeidssituasjonen hennes og økte tilgjengeligheten. Hennes halve stilling resulterte likevel i at hun bare var til stede 2 - 3 dager i uka, noe som ikke skapte tilstrekkelig grad av kontinuitet. Spesielt var dette merkbart i første del av praksisperioden. Selv om kontaktsykepleierne ble oppfordret til å sette av planlagte samtaler for å bli kjent, gi tilbakemelding, veilede, kontrollere, planlegge neste uke, bidra til progresjon og synliggjøre nye læresituasjoner, var det få som gjennomførte jevnlig planlagte veilednings- eller oppsummeringssamtaler med studentene. Hovedinntrykket er at samtaler, veiledning, råd og faglige diskusjoner / vurderinger ble tatt mer på sparket, eller når det oppstod praktiske problem der og da. Tiden i bilen mellom hvert besøk ga rom for samtaler. Omfanget varierte hvor mye tid lærer, leder og kontaktsykepleier(e) avsatte til å samarbeide om planlegging av praksisperioden. Særlig på ett av praksisstedene ble dette gjennomført systematisk, mens det på et annet sted ble det brukt liten tid til dette. Kontaktsykepleierne hadde tilbud om veiledning med lærerne, men brukte muligheten i liten grad. Årsakene til dette kan være flere og sammensatte. Det var ikke tradisjon på noen av praksisstedene å drive strukturert faglig veiledning. Kontaktsykepleierne hadde derfor begrenset erfaring med hva veiledning egentlig innebar. De uttrykte at de trengte veiledning samtidig som de etterlyste mer kunnskap om veiledning. Travle arbeidsdager og prioritering av tid er en annen faktor som naturlig påvirket den begrensede etterspørselen etter veiledning. Kontaktsykepleierne var aktive i å legge til rette for og å samarbeide med øvrig personell i oppfølgingen av studentene. Slik fikk de et bredere og mer nyansert grunnlag for evaluering. Øvrig personell
Det ble ikke gjort et systematisk registreringsarbeid i hvor mye merarbeid og frigjort tid studentenes deltakelse representerte, eller hva tiden ble brukt til av personalet. Studenter på ett av praksisstedene «overtok» driften av sonen èn dag mens personalet var på høgskolen for omvisning og undervisning om veiledning. På ett annet praksissted hadde hver student hver sin «lederuke» under veiledning av kontaktsykepleier/avdelingssykepleier. Ett av praksisstedene erfarte at studentene ikke frigjorde tid for personalet. Dette ble begrunnet med høy arbeidsbelastning samtidig som de skulle ivareta studentoppfølging. Spørsmålet er om praksisstedet hadde vært nødt til å leie inn ekstra personell dersom studentene ikke hadde vært der, og synliggjorde derfor momenter som var viktig for den videre diskusjon og avklaring hva studenter som ressurs i praksis egentlig er og bør være. Den frigjorte tiden som studentene representerte, kom tydelig frem ved at et praksissted omprioriterte sykepleier i 50% stilling til spesielt å følge opp studentene. Dette ble gjennomført slik at studentene og øvrige personalet overtok pasientoppdragene som kontaktsykepleier normalt skulle hatt. Oppsummering
Balansen og forholdet mellom å være student og å være arbeidskraft ble utfordret. Studentene trengte tett oppfølging og tilrettelegging i begynnelsen. Dette ble en stressfaktor for kontaktsykepleierne - særlig for de med redusert stilling. Samtidig opplevde kontaktsykepleierne at studentene ble tidlig selvstendige, og at de på slutten av praksisperioden i liten grad etterspurte henne. De ble mer og mer selvstendige / uavhengig av den daglige tette oppfølgingen. Større grad av organisering av læresituasjoner og planlegging i forkant av praksisperioden og fordeling av oppgaver og ansvar mellom lærer, kontaktsykepleier og øvrig personell ble viktig å arbeide med i neste periode. [ Innhold - Toppen av siden ] 5.2. Tiltaksplan for PKL`s 2. praksisperiode (17.11.1999- 19. 02. 2000)
Tiltaksplan Hjemmebaserte tjenester er en ressurs som læringsarena for sykepleierstudenter - og studenter og lærer er en ressurs i arbeidsfellesskapet ved å: 1.Starte veiledningsgruppe for kontaktsykepleiere
2.Avklare hvem som har veiledningsansvar for studentene - og hvorfor
3. Utprøve administrative og pedagogiske redskaper som prosjektet allerede har utviklet:
4. Registrering merarbeid og frigitt tid
5. Utprøve alternativ kontaktsykepleierordning
7. Studentinnflytelsen forsterkes
8. Informasjonsarbeidet om prosjektet intensiveres
[ Innhold - Toppen av siden ] 5.3. Erfaringer fra prosjektets 2. praksisperiode (november 1999 - februar 2000)
1. Starte veiledningsgrupper for kontaktsykepleiere: Det ble etablert et tilbud om oppstart av veiledningsgruppe for kontaktsykepleierne som var med i prosjektet og for andre sykepleiere fra de samme tjenestestedene. Tilbudet ble annonsert på hvert praksissted. Èn av lektorene hadde ansvar for gruppen. Kun èn kontaktsykepleier møtte. Det kom ulike begrunnelser for hvorfor oppmøtet ble så svakt. Fridag, ferie, prioritering av studentoppfølging fremfor å dra på veiledning, lang reisevei for 1 ½ times veiledning var momenter som kom frem. Det ble ikke gjort flere forsøk på å etablere veiledningsgruppe på tvers av praksisstedene. Veiledningstilbud for kontaktsykepleierne innad på hvert praksissted ble i liten grad etterspurt også i 2. periode.
3. Utprøving av administrative og pedagogiske redskaper. Praksisplan og ukesplan ble brukt av noen studenter (vedlegg 3, 4). Mal for praksisplan ble av noen studenter vurdert som oversiktlig og praktisk som arbeidsredskap, mens andre erfarte at den var vanskelig å fylle ut. De som brukte ukesplanen opplevde den som et nyttig redskap for egen planlegging av uken, og som et hjelpemiddel for konkretisering av praksisplanen. Studentene leverte ukesplaner for hver uke til den som hadde ansvaret for pasientadministrasjonen, noe som lettet arbeidet med pasientfordelingen. Ukesplanene var et godt hjelpemiddel for å dokumenterte studentenes aktiviteter. Den ble brukt som grunnlag både i veiledning av studentenes studieaktivitet og som dokumentasjon for hva studentene gjorde. Som eksempel viste en gjennomgang av ukeslistene til fire studenter at de hadde fortatt over 500 pasientbesøk i 2. periode. Alternative studieoppgaver (vedlegg 5) ble brukt av noen studenter. Det ble overveiende evaluert positivt at studentene kunne velge blant mange obligatoriske oppgaver, og ikke bare skrive praksisark ( refleksjonsark) etter gjeldende obligatoriske studiekrav. Det ble evaluert som bra at oppgavene var relatert til spørsmål ble arbeidet med i praksis. Oppgavene kan videreutvikles og forankres mer direkte til praksis gjennom å involvere personell mer direkte. 4.Registrering av merarbeid og frigjort tid : Det foreligger ikke dokumentasjon på hva merarbeid ved å ha 3 - 4 studenter samtidig medførte for personalet, eller omfanget av dette. Heller ikke hva frigjort tid for personalet ble brukt til i det daglige arbeidet. Vi vet altså lite om personalet opplevde frigjort tid, hvordan dette kom til utrykk i praktisk hverdag, hva de eventuelt brukte tida til og hvor stort omfang dette var. Opptellingen som tidligere er vist til under pkt.3 viste at ukesplanene til 4 studenter er en indikator på at studentenes læresituasjoner resulterer i at de samtidig avlaster fast personell for oppgaver ellers ville måttet ivaretatt selv. På ett av praksisstedene denne perioden ble det arrangert en 2 - dagers personalkonferanse mens studentene "overtok" distriktet. Èn av studentene hadde uformelt lederansvar for gjennomføring hver av av dagene under veiledning av en sykepleier, mens de øvrige studentene var utøvende. Utsagn fra personalet underbygger at studentenes innsats gjorde hverdagen lettere for personale - de fikk bedre tid til de pasientene de var hos, og fikk bedre tid til dokumentasjon. 5. Utprøve alternativ kontaktsykepleierordning: Ordningen ble gjennomført slik den var planlagt. Studentene mente at de av og til måtte "stå i kø" for å få kontaktsykepleier i tale eller få utfordrende oppgaver. De mente videre at det var viktig å ha jevnlig tilgang på kontaktsykepleier i løpet av uken. Det kritiske punkt var oppfølging i "bli-kjentfasen" der de trengte å bli kjent med kontaktsykepleier, lærer, øvrig personell, pasienter, arbeidsmåter og system / organisasjon på èn gang. Da var kontaktsykepleier den viktigste av alle - og samtidig minst tilgjengelig. Lærer var den som representerte kontinuitet i tilgjengelighet. Etter hvert trengte ikke studentene så tett oppfølging fra kontaktsykepleier. Situasjonen med kontaktsykepleier ansatt i ½ stilling var fremdeles utilfredsstillende både for henne selv og for studentene. Hun bare var til stede bare 2 - 3 dager i uka, og måtte da "dele" seg på fire studenter. Det viste seg også at kontaktsykepleier i realiteten ikke ble frigjort i så stor grad som forutsatt. Det ble vanskelig å skjerme seg for løpende oppgaver - og i praksis viste det seg tid for løpende driftsoppgaver og pasientarbeid konkurrerte med å bruke tid til studentoppfølging. Kontaktsykepleierne erfarte også at studenter og studentgrupper ikke er ensartet. Studentenes faglige modenhet og behov for oppfølging varierte i for stor grad til at kontaktsykepleier kunne ivareta den individuelle oppfølgingen tilfredsstillende. Den nye muligheten der kontaktsykepleierne hadde frigjort tid til å ha veilednings- og evalueringsoppgaver for alle studentene fikk ikke tilstrekkelig mulighet for å utvikle seg i løpet av denne 10 - ukers perioden. Å tenke og handle etter vant mønster kan være en del av forklaringen. Det er ikke gjort over noen få uker å klare å forme en ny rolle. Dette hang også nært sammen med andre forhold som oppstod: På det ene praksisstedet var det kun kontaktsykepleieren som var utdannet sykepleier foruten avdelingssykepleieren ( som var nyansatt). På et annet sted skulle både kontaktsykepleieren og lederen slutte om kort tid, og det ble vanskelig å være pådriver for nybrottsarbeid i en slik avslutningsfase. På det tredje praksisstedet fungerte kontaktsykepleierordningen svært utilfredsstillende på grunn av sykdom, vakanser, fravær og høyt arbeidspress. 6. Hvem er Klinisk Lektor?
Oppsummering
Bemanningssituasjonen på alle tre praksisstedene representerte imidlertid en fare for videre drift av prosjektet. På ett av de andre praksisstedet var det nå kun ½ sykepleierstilling besatt - og denne var i sin helhet brukt til studentoppfølging. Hensynet til pasientene har primærfokus, og bemanningssituasjonen krevde at hun brukte tiden fleksibelt for også å dekke nødvendig sykepleiearbeid. Det ville ikke være faglig forsvarlig å gjennomføre nok en praksisperiode for fire nye studenter dersom ikke bemanningssituasjonen endret seg. På det tredje praksisstedet var forholdene stabile og tilfredsstillende i 2. periode. For å utvide mulighetene for tilstrekkelig og varierte læresituasjoner for studentene hadde de også noen dagers praksis på en liten rehabiliteringsenhet som lå i samme bygget som hjemmesykepleien hadde sine kontorer. Imidlertid skulle både kontaktsykepleieren ( som veiledet alle fire studentene) og sonelederen gå over i annen jobb etter 2. praksisperiode uten at nye var ansatt. Derved ville også dette praksisstedet ha for liten sykepleiedekning til å kunne forsvare å ta inn nye studenter i 3. periode. Umiddelbart etter 2. praksisperiode ble det derfor avholdt et møte mellom prosjektleder, dekan v/ avdeling for helsefag og pleie- og omsorgslederne i begge kommunene (èn var forhindret fra å møte). I møtet ble det besluttet å anbefale å avslutte prosjektet pga at det ikke var tilstrekkelig sykepleierdekning på noen av de tre praksisfeltene. I tillegg skulle leder og kontaktsykepleier på ett av stedene slutte uten at ny leder eller kontaktsykepleier var tiltrådt. Det ble fremmet sak til avdelingsstyret ved avdeling for helsefag, som ga sin tilslutning til å avslutte prosjektet. [ Innhold - Toppen av siden ] |
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for helsefag | |
|
|
||