Avdeling for helsefag 
 
Torbjørg Fermann:
Prosjekt Klinisk Lektor
Om veiledning av sykepleierstudenter i hjemmesykepleie
Copyright © 2001 forfatteren /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

4.0 Hjemmesykepleiens egenart i de to kommunene


Innhold:

Et av særpregene ved den raske veksten og utviklingen av hjemmebaserte tjenester i landets kommuner, er den store grad av variasjon og lokale løsninger. Et annet særtrekk er at mange kommuner har gjennomført flere og til dels store organisasjonsendringer over relativt kort tid. Som eksempel kan nevnes at begge prosjektkommunene startet gjennomføringen av større organisasjonsendringer kort tid etter at prosjektet ble avsluttet. Bildet kan lett oppfattes som uoversiktlig i forhold til organisering, bruk av titler og benevnelser, dimensjonering og tjenesteinnhold. Det finnes sentraliserte og desentraliserte modeller, adskilte og integrerte tjenester, normerte og unormerte titler, tradisjonelle og alternative benevnelser på tjenesten. I det følgende gis noen nærbilder av de tre praksisstedene for å illustrere disse forholdene nærmere for å belyse kontekstuelle forhold som prosjektet ble gjennomført innenfor.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.1. Organisering av hjemmesykepleien i prosjektkommunene
Felles for de to kommunenes organisering var blant annet at pleie- og omsorgstjenestene var desentralisert i mindre selvstendige driftsenheter. Videre var hjemmesykepleie èn del av ulike typer tjenester som samlet utgjorde hjemmebaserte tjenester. Hjemmehjelps- og hjemmesykepleietjenesten var hovedtyngden og var samordnet under felles ledelse i begge kommunene, men noe ulikt praktisert. Både Nøtterøy og Sandefjord hadde døgnbasert hjemmesykepleietjeneste. Navn på tjenesten, stillingsbetegnelser, struktur og organisering var imidlertid forskjellige i de to kommunene.

På Nøtterøy var benevnelsen på tjenesten «hjemmebasert omsorg», og vardelt opp i fire driftsenheter som kaltes soner: Borgheim, Breidablikk, Sjølyst og Ekeberg. Hver sone ble ledet av en soneleder. I tillegg var det opprettet en stilling som kontorsykepleier, som hadde ansvar for den daglige koordinering av virksomheten, utrykning ved trygghetsalarmer i omsorgsboligene, tok imot alle henvendelser til kontoret, utførte ulike sykepleietiltak til brukere som kom til kontoret, foretok behovsvurdering og fordelte arbeidsoppgaver i hjemmehjelps- og hjemmesykepleietjenesten. I prosjektet deltok sone Breidablikk og sone Sjølyst. Sistnevnte sone hadde også en liten rehabiliteringsenhet tilknyttet sonen, som sammen med omsorgsboliger var lokalisert i samme bygg som hjemmebaserte tjenester.

I Sandefjord kommune ble de samme typer tjenestene kalt «hjemmetjenester» og var delt inn i fire distrikt: Framnes, Sentrum, Bugården og Sandar. Hvert distrikt ble ledet av en distriktsleder. Distrikt Sandar var ytterligere delt opp i selvstendige driftsenheter kalt grupper: Gruppe Blå, Rød, Grønn og Gul. Hver gruppe ble ledet av en avdelingssykepleier. Hver gruppe hadde i tillegg en ledende hjelpepleier. Denne hadde ansvar for fordeling og koordinering av det daglige pleie- og omsorgsarbeidet i hjemmehjelps- og hjemmesykepleietjenesten. Det var også opprettet en stilling i hver gruppe med benevnelse Sykepleier 1. Foruten ansvar for ordinært klinisk sykepleiearbeid, hadde denne stedfortrederfunksjon for avdelingssykepleier og ansvar for ny- og revurderinger av klientbehov/tiltak. Faglig utviklingsarbeid var også en del av stillingsinnholdet for sykepleier 1. Prosjektet ble gjennomført på Sandar distrikt, Gruppe Blå.

På tross av at det totale brukergrunnlaget for hjemmebaserte tjenester var tilnærmelsesvis likt på alle tre stedene, var praktisering av hva som ble definert som hjemmehjelps- og hjemmesykepleietjenester forskjellig i de to kommunene. Likeledes var kompetansenivået i personalgruppen forskjellig. Den daværende gjeldende bemanningsplanen på de tre enhetene illustrerer dette nærmere:
Sone Sjølyst: Gjennomsnittlig var det daglig totalt 15 personer på arbeid på dagtid: Av disse utgjorde hjemmesykepleiendelen to personer som sykepleiere og/eller hjelpepleiere. Det resterende personell var hjemmehjelpere og omsorgsarbeidere som utfører praktisk bistand / hjemmehjelpsoppgaver, og deltok i lettere pleiearbeid hovedsakelig til eldre som hadde behov for hjelp som følge av normale aldersforandringer.
Sone Breidablikk: Gjennomsnittlig var det 15 - 16 personer på arbeid på dagtid. Av disse utgjorde hjemmesykepleien tre personer som var sykepleiere og/eller hjelpepleiere. Resten var hjemmehjelpstjeneste som ble utført av hjemmehjelpere og omsorgsarbeidere.
Sandar gruppe Blå: På dagtid var det gjennomsnittlig 9-10 personer til stede. Av disse utgjorde hjemmesykepleietjenesten 5 -6 personer som var sykepleiere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere eller pleieassistenter. De fire øvrige var hjemmehjelpere, som hovedsakelig utførte hjemmehjelpsoppgaver vektlagt praktisk bistand i hjemmene.

I praksis vil det si at hjemmesykepleien på Sjølyst hadde to pasientlister på dagtid og to på kveldstid, mens Breidablikk hadde tre pasientlister på dagtid og to på kvelden. I Sandefjord gruppe Blå var det seks pasientlister i hjemmesykepleien på dagtid, mens kveldstjenesten var samordnet mellom flere grupper på distriktet.

Nattjenesten var ikke sone / distriktsinndelt i disse kommunene, men sentralt organisert for alle soner / distrikt med fast personell.

Denne gjennomgangen synliggjør at kommunene definerte, dimensjonerte og organiserte sine pleie- og omsorgstjenester forskjellig. Hva den enkelte kommune definerte som hjemmehjelpstjeneste og hjemmesykepleie var forskjellig. Dersom flere kommuner hadde inngått i prosjektet, ville sannsynligvis dette bildet blitt ytterligere nyansert. Det er en realitet at slike variasjoner preger pleie- og omsorgstjenestene i de forskjellige kommunene. Derfor måtte prosjektet ta høyde for å utvikle hensiktsmessig(e) modell(er) for praksisstudier i hjemmebaserte tjenester på tross av disse variasjonene.

Det var knyttet stor spenning til hvordan læringsmulighetene ville bli for tre - fire studenter på så små driftsenheter som her er presentert. Spesielt var denne spenningen knyttet til de to sonene på Nøtterøy. Kunne opptil dobbelt så mange studenter som fast personell få tilstrekkelige læringsmuligheter slik at studiemålene ble nådd?

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.2. Personellmessige ressurser
Avdeling for helsefag
HE`s administrative system fordeler 2 timer pr. student pr. praksisuke til de respektive lærerne. I prosjektperioden ble denne ressursen doblet. Bakgrunnen for å øke timeressursen var en allerede etablert ordning ved avdeling for helsefag med kjøp av veiledningstjeneste for kliniske studier i sykehustjenesten (avdelingsstyret HE sak 1998 / 24). Avdeling for helsefag ønsket å utvide ordningen til også å gjelde kliniske studier i kommunal sykepleietjeneste. Denne ordningen forutsetter nok sykepleierdekning, noe som varierte på prosjektstedene. Prosjektet valgte derfor å knytte denne ekstraressursen til lærerens tid for å vinne erfaring for hvordan denne ordningen best kunne brukes i dette praksisfeltet. Ved å samle 3 - 4 studenter på hvert praksissted utgjorde dette 12 - 16 timer pr. uke til disposisjon for lærer i praksis for hver praksisperiode.

Praksisfeltet
De tre praksisstedene var noe ulikt bemannet, både i forhold til typer opprettede stillinger og den aktuelle bemanningssituasjonen. Dette gjaldt spesielt i forhold til vakanser og sykefravær.
På Sjølyst var det totalt 5.45 stillinger, hvorav 3 sykepleierstillinger som alle var besatt. På Breidablikk var det totalt 6.65 stillinger hvorav 3.65 sykepleierstillinger som alle var besatt. På Sandar gruppe Blå var det totalt 9 stillinger, hvorav 2.5 sykepleierstillinger. Èn av disse stod vakant. I utgangspunktet hadde gruppe Blå flere opprettede sykepleierhjemler, men som var besatt av fast ansatte hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Oversikten inkluderer ikke avdelingssykepleier- og sonelederstillingene (1/1 stilling på hvert av praksisstedene).
Oversikten viser at begge sonene på Nøtterøy hadde en bedre sykepleierdekning -både i grunnbemanning og den aktuelle bemanningssituasjon enn Sandar gruppe Blå. I tillegg hadde Nøtterøy som nevnt pkt. 2.1. en mindre andel av tjenestevolumet definert som hjemmesykepleie sammenliknet med Sandefjord - samtidig som det var flere sykepleiere tilgjengelig på Nøtterøy. Tilstrekkelig sykepleierkompetanse og tilgang på læresituasjoner i praksisfeltet var grunnpilarer for å bli med i prosjektet for å sikre kontinuitet og kvalitet i klinisk veiledning og evaluering av studentene. Sykepleierdekningen på Sandar gruppe Blå var etter prosjektgruppens oppfatning så marginalt at det ble vurdert om det var grunnlag for å fortsette prosjektet allerede 2 - 3 uker etter oppstart av første praksisperiode. Gruppe Blå gjorde imidlertid en omprioritering for å sikre tilstrekkelig studentveiledning og evalueringsgrunnlag. Èn sykepleier i 50% stilling ble fritatt for kvelds- og helgearbeid, og i større grad fritatt for daglig pasientarbeid for å være kontaktsykepleier for alle fire studentene sammen med avdelingssykepleier. Denne ordningen gjorde det fortsatt aktuelt å delta i prosjektet på tross av lav sykepleierdekning. Ordningen ville samtidig gi prosjektet erfaring med èn kontaktsykepleier for flere studenter.
På Sjølyst ble det for første praksisperiode oppnevnt to kontaktsykepleiere ( 100% og 75% stilling) som hver hadde klinisk veilednings- og evalueringsansvar for to studenter hver. I andre praksisperiode overtok èn kontaktsykepleier veilederansvaret for alle fire studentene ved å bli frigjort ca. 40 % av arbeidstiden til dette formålet. Studentene på Breidablikk hadde èn kontaktsykepleier hver ( fra 50 - 100% stillinger) hele prosjektperioden.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.3. Mange yrkesgrupper - hvem har veiledningsansvar?
Personalet bestod av sykepleiere, hjelpepleiere - og for Sandar gruppe Blå også pleiemedhjelpere og omsorgsarbeidere - i hjemmesykepleiedelen av de hjemmebaserte tjenestene. Det var noe ulik praktisering av ansvarsfordeling og praktisk gjennomføring av det daglige arbeidet til brukere og pasienter i de to kommunene. På Nøtterøy`s soner delte en gruppe på to - fire sykepleiere / hjelpepleiere ansvaret for pasientene på hver av pasientlistene. Sykepleierne hadde det totale sykepleieransvaret for hver "sin" liste. På Sandar gruppe Blå hadde den enkelte yrkesutøver (sykepleier, hjelpepleier, omsorgsarbeider) primærkontaktansvar for et bestemte pasienter / brukere i hjemmesykepleien uavhengig av yrkesbakgrunn. Hver hadde «sin» liste, og pasientansvaret ble ikke delt mellom flere, slik det var på Nøtterøy. Det var forutsatt at primærkontaktene utøvet arbeidet under faglig veiledning / vurdering av sykepleier. I stor grad ble det daglige arbeidet ivaretatt selvstendig av den enkelte primærkontakt. Stillingen som Sykepleier 1 hadde et faglig overordnet sykepleieansvar for alle pasientene. Dette ble praktisert ved at stillingen som Sykepleier 1 ikke hadde faste primærpasienter, men overtok arbeidslistene fra dag til dag når primærkontaktene hadde fridager og lignende. Hensikten var å sikre at èn sykepleier kjente alle pasientene og hadde regelmessig oppfølging.
For å få tilgang på læresituasjoner overtok studentene et uformelt sykepleieansvar under veiledning for noen av brukerne i løpet av praksisperioden. Konsekvensene for de fire studentene var at de samarbeidet med ulike yrkesgrupper både i «bli-kjent»fasen og også når de arbeider med pasienter og klientsaker på mer selvstendig basis. Kontaktsykepleier skulle likevel ha det kliniske veiledningsansvaret for studenten. Ansvaret for den daglige studentoppfølging og -veiledning i pasientsaker ble imidlertid noe uklar. Spesielt gjaldt dette på Sandar gruppe Blå. Studenten forholdt seg både til hver enkelt pasients primærkontakt og til kontaktsykepleieren i konkrete pasientsaker / spørsmål. Hvem hadde ansvar for hva i forhold til pasient og student? Ansvarsforholdene var noe uklare i tilrettelegging, oppfølging og veiledning av studenter. Hvilke veiledere bør finnes rundt studenten - og hvorfor? Dette spørsmålet fremkommer også i undersøkelsen Praktisk Talt - 2. At hele arbeidsfellesskapet var en ressurs for studentenes muligheter for læring og kompetanseutvikling, og at studentene både representerte merarbeid og ressurs for arbeidsfellesskapet ble tidlig avdekket i prosjektet. På hvilken måte, og hvilke ansvar og oppgaver de forskjellige aktørene hadde og bør ha, ble et sentralt anliggende innenfor prosjektets målområde Roller og ansvar.

[ Innhold - Toppen av siden ]

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

Avdeling for helsefag 

 
Torbjørg Fermann:
Prosjekt Klinisk Lektor
Om veiledning av sykepleierstudenter i hjemmesykepleie

Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 4.4.2001
HVE-Biblioteket