| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for helsefag | |
|
Torbjørg Fermann: Prosjekt Klinisk Lektor Om veiledning av sykepleierstudenter i hjemmesykepleie |
Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold |
|
|
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >> 6.0 Hva lærte vi?Innhold: Selv om prosjektet ble avsluttet tidligere enn planlagt, var det enighet i både i prosjektgruppen og ledelsen om at erfaringene som var gjort frem til avslutningstidspunktet skulle systematiseres og publiseres. Prosjektgruppen vurderte det som vesentlig at det arbeidet som hittil var gjennomført ville være et viktig grunnlag for et oppfølgingsarbeid senere. Særlig var erfaringene om roller og ansvar, og kommunen som utdanningsarena viktig å diskutere og videreformidle. [ Innhold - Toppen av siden ] 6.1. Roller og ansvar
Det er grunn til å stille spørsmålet om bildet hadde sett noe annerledes ut dersom lærer hadde deltatt i den daglige pasientpleien. Hva er anerkjent arbeid i arbeidskulturen i hjemmesykepleien? Hvilket læringssyn er rådende? Er hjemmesykepleiepraksis i så stor grad preget av en gjøremålskultur og effektivitetskrav målt i "antall besøk" at læringsarbeid ikke oppnår samme status dersom dette arbeidet ikke inkluderer direkte utøvende pasientpleie? Det er fristende å se dette i lys av forskningslitteraturen som det tidligere er henvist til. Er lærerens fortsatt uklare rolle i praksis etter 20 ukers praksisperioder et bilde på det rådende kunnskaps- og læringssyn i hjemmesykepleien? Har verdien av kunnskap, læring og fagutvikling blitt fortrengt av nødvendig tjenesteutvikling- og produksjon slik Ellefsen (1995) viser til, og som Lerheim (1992) understøtter ved å vise til at tjenesteutvikling og sykepleieforskning har foregått uavhengig av hverandre? Prosjektet kan ikke vise til noen entydige resultater som dokumenterer annet enn tendenser til at utdanning og praksis har forskjellige kunnskapssyn. Verdien av de forskjellige, men likeverdige kunnskapsformene utfordres. Det er nærliggende å tolke at praksisfeltets raske utvikling har resultert i at kunnskapssynet er preget av samfunnskrav til høy tjenesteproduksjon foran tjenesteinnhold. Gjøremålskulturen og tidsklemme preger praksis, og praktisk kunnskap gjennom erfaring settes høyt i kurs uten at teoretisk kunnskap og kritisk refleksjon ser ut til å ha tilstrekkelig plass som en del av erfaringslæringen. Kirkevold (1996) forutsetter nettopp dette samspillet mellom ulike komponenter for å kunne anvende kunnskap og for å utvikle personlig kompetanse. Disse komponentene er praktisk, etisk og teoretisk kunnskap, erfaring, intuisjon, kritisk tenkning og refleksjon (ibid.s.29). Hjälte (2000) bruker begrepet praktisisme for å illustrere gapet mellom tilgjengelig sykepleievitenskapelig kunnskap og anvendelse av denne i praksis. Som nevnt i innledningens pkt. 1.1 var det av særlig betydning å stimulere studentens evne til å anvende kunnskap i praktisk virke på en personlig og selvstendig måte, der lærer har en nøkkelrolle for å bidra til å klargjøre forskjeller og styrke sammenhengen mellom teori og praksis. I utdanningens fagplan er refleksjon og kritisk tenkning en forutsetning for læring - og vekst. Når lærer er i praksis uten å arbeide direkte med pasienter sammen med studentene er det kanskje vanskeligere for praksisfeltet å anerkjenne lærers arbeidsbidrag fullt ut? Dette kan muligens forklare noe av lærers fortsatt uklare plass i praksis. Dette leder til et annet spørsmål. Hvordan kan lærer stimulere til læringsprosesser i praksis dersom lærerne selv ikke arbeider med pasientspørsmål og praktisk utøvende sykepleie? Hvordan kan lærer oppdage og definere læresituasjoner, og utfordre studenter og personell i faglige spørsmål dersom hun selv ikke arbeider klinisk? Kritikken over utdanningens ensidige vektlegging av teori foran praksis har vært massiv, og at lærer ikke lenger kan utøve praktisk sykepleie. Noe av kritikken har vært berettiget, og den nye Rammeplanen for grunnutdanning tar kritikken på alvor gjennom å forsterke fokus på kliniske studier og lærers tilknytning og delaktighet i praksis. Men vi skal vokte oss vel for å gå i nye grøfter. I iveren etter å finne gode løsninger er ytterpunkter lette å gripe til. "På praksis`premisser" kan bli et for ensidig fokus. Det opprettholder et kunstig skille mellom teori og praksis - og mellom teoretiske og praktiske studier. For å oppnå felles forståelse for læring og læringsprosesser innenfor to adskilte men gjensidig avhengige organisasjoner som utdanning og praksis er, bør kunnskap- og kompetanseutvikling skje både på praksis` og utdanningens premisser. Fellesnevnere og brobyggere mellom de to organisasjonene er læringssyn, fag og profesjonalitet. Èn av nøklene i forhold til lærerrollen handler om "å være praksis nær nok uten å tråkke over pasientens dørstokk". Uten tvil har prosjektet vist til mange fordeler ved at lærer har en kontinuitet i tilstedeværelse. Lærer bør - slik også "Praktisk Talt - 2" anbefaler, være tilknyttet fast praksissted over tid. Å kjenne personell, system, rutiner og arbeidsinnhold er vesentlig for læreren - like vesentlig som er det for personalet å kjenne skolens system, rutiner, arbeidsinstrumenter- og innhold. Det betyr nærhet begge veier. Å ha kontinuitet og tilhørighet på samme praksissted for lærer fører med seg en nærhet til de kliniske og praktiske spørsmål som hjemmetjenesten arbeider med sammenliknet med dagens ordning i kliniske studier. Denne nærheten kan utnyttes konstruktivt ved at lærers arbeid og fokus tar utgangspunkt i de samme faglige spørsmål og temaer som praksisfeltet. Men tilnærmingen må være forskjellig. Kollegiet er utøvende i forhold til den direkte sykepleien til pasienter og ledelse av tjenesten mens lærer veileder, underviser og formidler for å fremme læring og faglig vekst. En slik måte å definere "nærhet til praksis" er sannsynligvis nær nok. Avgrensning av lærers ansvarsområde er vesentlig i et praksisfelt som har så få sykepleiere med stort oppgave- og ansvarsomfang for å unngå å bli slukt av oppgavemengden- og kompleksiteten. Men nettopp det å oppdage læringsmuligheter og igangsette læringsprosesser med utgangspunkt i det kliniske arbeidet vil være hjertet i lærers arbeid. Studentene er entydige i tilbakemeldingen om at lærer har bidratt til å stimulere til læringsprosesser og å åpne forbindelsen mellom teori og praksis. Vi vet lite om hva praksis` personell mener om dette fordi prosjektet ble avsluttet før personalgruppens seminar var avholdt. Dette kunne gitt et mer nyansert svar på deres erfaringer og læringssyn. Krumtappen som har krysspress for å ivareta både pasienter, medarbeidere og studenter, er lite tilgjengelig, men har legitimitet og autoritet - og dårlig samvittighet:
For kontaktsykepleier var det en balansegang mellom å være «venninne», kontrollør, støtte, etterspørrer, diskusjonspartner, tilrettelegger, veileder og evaluerer. At kontaktsykepleier stod i et større krysspress enn alle andre aktører, er grunn til å vektlegge. De stabile og individuelle relasjonene mellom student og veileder ble mer ivaretatt av lærer enn kontaktsykepleier i PKL. Men samtidig er materialet entydig når det gjelder kontaktsykepleieren som krumtappen. Det var kontaktsykepleieren som hadde den formelle autoritet i pleiefellesskapet og som kunne utfordre studentene og stimulere til å utvise mot i praktisk arbeid. Dette gjalt både i møte med den enkelte pasient, men ikke minst i pleiefellesskapet der utallige kliniske vurderinger og beslutninger ble tatt hver eneste dag. I en hektisk og gjøremålsorientert praksis kreves det både mot og faglig kunnskap for å medvirke i beslutningsprosesser på en faglig holdbar måte. Læresituasjonene for studenter kunne også glippe fordi behovet for å være en del av pleiefellesskapet overskygget læringsbehovet. Usikkerheten over å ikke kunne fremføre holdbare faglige resonnement eller begrunnelser kunne bli større enn hensynet til hva som var best for pasient eller tjeneste. Her var behovet for kontaktsykepleiers innflytelse vesentlig for både å kunne utfordre, støtte og beskytte studenten. Erfaringer fra ca. 20 uker rundt rapportbordet 2 - 3 dager pr. uke tilsier at dette var reelle problemområder. Følgende eksempel kan illustrere noe dette forholdet: Studentene hadde sin andre dag i praksis. Kontaktsykepleieren hadde fri, og en av studentene gikk derfor sammen med èn av hjelpepleierne. Da de kom til den første pasienten, ble de enige om at studenten kunne ta dette besøket alene. Det var et enkelt oppdrag der pasienten bare trengte hjelp til en dusj. På denne måten kunne den andre dra videre til neste på listen for så å komme tilbake å hente studenten etterpå. I ettertid fortalte studenten at hun ikke syntes det var riktig å gå alene så tidlig i studieperioden. Samtidig tenkte hun at hjelp til en dusj måtte hun da klare på egen hånd nå som hun snart var ferdig sykepleier. Hun ville gjerne være både hjelpsom for personalet, og ville også gripe sjansen til å prøve seg på egenhånd. Da hun kom inn til pasienten, sa pasienten at hun var slapp og følte seg syk og klarte derfor ikke å dusje. Studenten observerte kliniske tegn som understøttet det pasienten ga uttrykk for. Studenten fortalte om hendelsen da hun ble hentet, og fikk høre at "slik var det av og til". På rapporten midt på dagen rapporterte studenten det hun hadde observert og hva pasienten hadde gitt uttrykk for . Hun følte at hun ikke ble hørt, og ville ikke presse seg på siden hun var ny. Dagen etter var hun hos samme pasienten, og vedkommende hadde de samme symptomene og følte seg fremdeles syk. Studenten var denne gangen sammen en vikar, som bekreftet de observasjonene studenten hadde gjort. De ga på ny beskjed om dette under rapporten uten at noen tok tak i saken videre. Studenten visste at de symptomene hun hadde sett og rapportert burde tas alvorlig, men hun følte at det hun sa ikke ble tatt alvorlig og ville derfor ikke virke frembusende og gi et inntrykk av at hun visste "best". Pasienten ble akuttinnlagt på sykehuset to dager etterpå.
Å være kontaktsykepleier krever spesiell kompetanse innen sitt kliniske felt, og i utdanningens pedagogiske tenkning, mål og metodikk. HE arrangerer et firedagers "Kontaktsykepleierkurs" to ganger i året med fokus på den pedagogiske og fagutviklende funksjon i sykepleie. Det er tidligere påpekt viktigheten ved at alle aktørene i studentoppfølgingen trenger å kjenne hverandres praksis. Gjensidighet er stikkordet. At lærer må ha nærhet til praksisfeltet er like naturlig som at kontaktsykepleiere må ha nærhet til utdanningen. Hun må kjenne tilstrekkelig til utdanningens mål, system, struktur, arbeidsinstrumenter og metoder for å ivareta studentoppfølgingen. Videre er det vesentlig at kontaktsykepleiers eget forhold til kunnskap og læring samstemmer med utdanningens. Kontaktsykerpleieren er sentral i arbeidet med å definere og organisere hva som kan være gode læresituasjoner for "sisteårssstudenter" i hjemmesykepleiepraksis. Kontaktsykepleieren kjenner først og fremst sitt eget praksisfelt. Virksomhetsplanene i tjenesten bør sees i sammenheng med utdanningens mål. Studenter, lærere og praksisfelt kan i fellesskap arbeide med praktiske oppgaver / tiltak som inngår i tjenestens ordinære virksomhet og som samtidig kan defineres som læresituasjoner for studentene. Et eksempel på dette er arbeid med å kartlegge / endre / revidere / forbedre rutiner og systemer i hjemmesykepleien. Aktuelle tema kan eksempelvis være rutiner og systemer for medikamenthåndtering, hygiene, håndtering av smitteavfall, pasientundervisning, samtalegrupper, kartleggingsarbeid, dokumentasjon, kriterier for vurderinger og revurdering av pasienters pleie- og omsorgsbehov. Dette er arbeid som sykepleiere likevel har ansvar for / arbeider med i den daglige praksis. Som kontaktsykepleier gir dette arbeidet muligheter for å brukes bevisst og aktivt som læresituasjoner i kliniske studier. Portåpnerne som kjenner praksisfeltet særegenheter - rutiner og system, pasienter og personell - og om det å arbeide i andres hjem, som gjerne vil lære, og å bidra i studentoppfølging og få avlastning i travle hverdager: Det arbeider mange hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, hjemmehjelpere og ufaglærte i hjemmebaserte tjenester. Alle har et ansvar for studentene - men ikke alle har ansvar for alt. Å avgrense og å synliggjøre de enkelte gruppers ansvar ble et viktig arbeidsområde. "Øvrig personell" ble portåpnere for studentene til å lære praksisens særegenheter å kjenne - og til de enkelte pasienters hjem. Fire studenter på èn gang medførte mye merarbeid. Særlig i begynnelsen da alt var nytt og "alle skulle bli kjent med alle". Selv om studentene etterspurte tettere oppfølging av kontaktsykepleier, viste det seg at øvrig personell var en viktig gruppe for studentene. Det var den samlede innsatsen i personellgruppen som ble en ressurs for studentene. Ved å være interessert og motivert ble forholdene lagt praktisk til rette for studentene gjennom aktivt og kreative bidrag fra hele personalgruppen. De ga opplysninger, introduserte studenten i andres hjem, koordinerte arbeidet og ga praktisk bistand når studentene etterspurte. Personalet ønsket studentene velkommen og var åpne på at effekten av å ha mange studenter både var mulighet for egen læring og til å få avlastning av arbeidsoppgaver. " Nå drypper det nok på oss hjelpepleiere også" var et illustrerende utsagn om prosjektet, som hadde med seg mange studenter og attpåtil en lærer . Rollene til de ulike medvirkerne ble noe uklar. Hva er sykepleiefaglig veiledning og annen veiledning - og hva er praktisk tilrettelegging og støtte? Hvem har ansvar for hva i forhold til studentene? Spørsmålene som reiste seg var flere enn prosjektet kan gi svar på. Men kontaktsykepleiers ansvar for sykepleiefaglig veiledning er av en annen karakter enn den praktiske tilrettelegging og veiledning som gis av øvrig personell. Det øvrig personell har av ansvar for studenter er nært opp til det de har ansvar for når nyansatte skal introduseres i arbeidet. Et særdeles viktig arbeid, men avgrenset i forhold til sykepleiefaglig veiledning. Tusenbeiner har gode intensjoner for å utvikle en god praksis og å være en god utdanningsarena - men har mer enn nok med å holde hjulene i gang i daglig drift: Lederne var interesserte og engasjerte i prosjektets idè, og så muligheten for økt rekruttering av sykepleiere gjennom deltakelse i prosjektet. I praktisk handling tok travle hverdager deres oppmerksomhet, og de var lite synlige og tilgjengelige for studentene. I varierende grad prioriterte lederne tid til prosjektarbeid og samarbeid med lærer. Særpreget var at lederne hadde gjennomgående høyt arbeidspress og travle hverdager med et vidspektret ansvars- og arbeidsområde på mange nivåer som omfattet svært mange mennesker. Innenfor det store arbeidsområdet har lederne et særlig ansvar og en mulighet gjennom sin lederautoritet i å stimulere til endringsprosesser. Og det var nettopp endring gjennom gjensidige læringsprosesser som var målet for PKL. De har en organisatorisk og formell posisjon for å stimulere til og igangsette prosesser. En sentral motivasjonsfaktor for praksisfeltet for å delta i prosjektet var at deltakelse i prosjektet kunne øke rekrutteringen av nyutdannede sykepleiere. Gjennom å delta i prosjektet ville lederskapet kunne synliggjøre overfor studentene at praksis satset på fagutvikling og samarbeid med høgskolen. Dette ble sett på som et viktig virkemiddel for å rekruttere flere sykepleiere til hjemmesykepleien.
De snart flygedyktige som ønsker å lære seg å fly på egne vinger - representerer både en be- og avlastning i arbeidsfellesskapet. De blir tatt med i arbeidet, forventet å gjøre nytte for seg og får samtidig frihet til å velge og å arbeide selvstendig - men i så stor grad at grensen mellom å være arbeidskraft og student blir utydelig og lett å overskride: Studentene var i siste utdanningsår - den siste praksisperioden før de skulle evalueres til å kunne opptre som faglig ansvarlig og selvstendig. Det betinget at de fikk muligheter til å prøve seg på å arbeide så nært opp til sykepleierarbeidet som mulig - under veiledning. Dette siste ble det springende punkt i prosjektet. Hva vil det si å være studerende og samtidig gjøre selvstendig sykepleierarbeid? Hvem legitimerte hva som var læresituasjoner? Hvordan og av hvem ble studentene fulgt opp i forhold til sine observasjoner, resonnement, vurderinger, handlinger, beslutninger under de betingelsene som er beskrevet tidligere. I en studiesituasjon som krever at studenten opptrer selvstendig, men under veiledning - og der sykepleiemangelen er så stor at studenten ikke kan følges opp tilstrekkelig systematisk og kontinuerlig blir studenten et lett "bytte" for å få arbeidet unna mer enn å skape gode læringsprosesser. Flere studenter sa de lærte mye "ved å kaste seg ut i læresituasjoner"- men hva var det de lærte? Studiemålet for praksisperioden omhandler selvstendighet, ansvarlighet, helhetlig sykepleie, ledelse, administrasjon, beslutningsprosesser. Lærte de lydighet og oppofrelse ved å ta på seg mange oppgaver for å få arbeidet gjort og derved å bli en del av fellesskapet - eller bidro deres innsats til å oppøve sin egen evne til å ta ansvar for pasient og tjeneste på en selvstendig måte? Eller noe midt i mellom? Spørsmålet står mer ubesvart enn ønskelig er. Det var nødvendig for studentene å "utsette" seg for mange og varierte, enkle og kompliserte, planlagte og uforutsette oppgaver og situasjoner for å bli selvstendige sykepleiere. Det kan vanskelig gjøres på annen måte enn å praktisere sykepleie. Det betyr at arbeid utføres - for deres egen lærings skyld. Den behagelige bivirkningen blir at praksisstedet får avlastning i arbeidsoppgaver. Men for at det skal være målrettet og konstruktiv læring for studenten, må dette handteres i en mer styrt og veiledende form enn at det fra dag til dag defineres av andre (som ikke har formelt veiledningsansvar for studenten) hva studenten bør eller skal gjøre. Et virkemiddel som ble utviklet i prosjektet var ukesplaner og praksisplaner. Hver student fylte ut en ukesplan for kommende uke for planlagte aktiviteter (vedlegg 4). Den ble utarbeidet med utgangspunkt i deres egen praksisplan og i samarbeid med kontaktsykepleier eller lærer. Derved kunne studenten selv justere, legge til, omprioritere aktivitetene i løpet av uken. Kontaktsykepleier og lærer kunne også influere på planens innhold, omfang og fokus. Den var til stor hjelp også for de som fordelte arbeidet blant personalet. Dette viser at det arbeidet som studenten utfører kan styres til å forstås som " læringssituasjoner" og derved unngå tilfeldighet og "arbeidskraftsyndromet". Det var overraskende lite i studentuttalelsene fra seminaret etter 2. periode som viste studentens syn på seg selv og sin egen læring. Hva definerer studenten selv som gode læresituasjoner? Studentenes etterspørsel etter andre for å legge til rette, svare, ordne, vise, veilede og være tilgjengelig overdøvet eventuelle studentstemmer som satte fokus på seg selv for å skape læringsmuligheter til å oppøve faglig selvstendighet. Både fagplan, studieplan og nyere kunnskap om læring og læringsprosesser vektlegger imidlertid et andragogisk perspektiv der fokus er den voksne student som tar ansvar, er selvstendig og selektiv for hva som bidrar egen læring (Fagermoen 1993). Erfaringene viser et nyansert bilde der variasjon er et stikkord. Noen av studentene var selvdrevne, selvstendige og så læringsmuligheter i de fleste praktiske situasjonene. Andre trengte en helt annen form for tett oppfølging, tilrettelegging, kontroll og veiledning - og til tider påtrykk om å intensivere sin innsats. Den frie studentrollen kunne snart bli en hemsko for de studentene som ikke var selvdrevne i kraft av egen personlighet. Dette bekrefter funn fra undersøkelsen " Praktisk Talt - 2" . For å bli dyktig på å bli kjent med og å kunne utfordre motet og egen mestring er studenten avhengig av at det er stabile og individuelle relasjoner mellom student og veileder. Studenten forventes å la seg integrere i det daglige arbeidsfellesskapet samtidig som det pekes på paradokset mellom den frie studentrollen og oppfatninger av hvordan studenter kan lære sykepleie. Ved at mange studenter hadde praksis samtidig ble variasjonen i deres ulike faglige ståsted og læringsbehov ekstra synlig. Og med den personellmessige og arbeidsmessige situasjonen ble det for vanskelig å skape stabile og individuelle relasjoner mellom student og kontaktsykepleier, noe som ble kompensert ved lærers tilstedeværelse. [ Innhold - Toppen av siden ] 6.2. Hjemmesykepleien som utdanningsarena - en stille virksomhet
Det ble brukt mye tid for å planlegge gjennomføringen, og engasjementet og velviljen var overveiende tydelig. Som eksempel kan nevnes at det på ett av stedene ble laget egne "studentlister". Hensikten var at studentene skulle gis mulighet for å bli kjent med det særegne ved å arbeid i andres hjem ved å konsentrere seg om 4 - 3 pasienter den første tida samtidig som de skulle bli kjent med system, personell og lage praksisplan. Etter hvert som de ble mer kjent, kunne studentlisten utvides og endres. Å lage slike lister medførte inngående arbeid med å klarere dette med pasientene, primærkontaktene og den som koordinerte det daglige arbeidet. Dessuten måtte listene vurderes i forhold til oppdragets art og kompleksitet og geografi. Ikke alle studentene hadde bil, og dette begrenset muligheten for geografisk spredning av oppgavene. Praksisfeltet hadde heller ikke leiebiler som studentene kunne bruke, og heller ikke nok sambandsutstyr som mobiltelefoner eller annet kontaktsystem for så mange studenter. Alle disse viktige detaljene ble tatt hensyn til i planleggingen. Praksisfeltets personell strakk seg langt i å etterkomme studentenes ønsker, behov for oppfølging, samtaler eller annen tilrettelegging. De var velvillige og utviste entusiasme for arbeidet sitt. Det ble uttrykt at studentene kom inn med en annen glød i forhold til pasientarbeidet og at de derved både inspirerte og gjorde nytte for seg. Samtidig ble det merarbeid og stadig omrokkeringer på listene. Beskrivelsen ovenfor er langt fra uttømmende for den innsatsen som ble gjort fra alle involverte. Det er kun ment som et lite bilde på at det foregikk en yrende aktivitet - og representerer noe helt annet enn en stille virksomhet - slik overskriften i dette avsnittet antyder. Den stille virksomheten illustrerer imidlertid at denne aktiviteten hovedsakelig foregikk innenfor "deres egen lille stuedør". I liten grad var aktiviteten synlig eller hadde særlig oppmerksomhet utad. Nå er imidlertid det å ha studenter i praksis noe som skjer gjennom hele året, slik at det i seg selv ikke var noe nytt da prosjektet ble gjennomført. Det som åpenbarte seg så tydelig var at utdanningsdimensjonen i praksisfeltet ble så synlig i prosjektperioden fordi det var mange studenter samtidig, og at lærer var mer tilstede. Det vurderes som et kjerneproblem fordi det vanskelig kan gjennomføres et endringsprosjekt i organisasjoner med varig effekt etter PKL`s intensjon dersom ikke organisasjonen selv har et bevisst syn på seg selv som utdanningsarena og strategisk satser på dette. En nylig gjennomført undersøkelse (Marthinsen 2000) viser til samme problemområdet: Det foregår stor innsats for å utdanne ulike helsepersonellgrupper i kommunene som reguleres av ulike planer og lover (Rammeplan, Kompetansereformen, Lov om helsetjenesten i kommunene), uten at det fremkommer eksplisitt i de overordnede eller strategiske planene for pleie- og omsorgstjenestene. Kommunenes overordnede planer og målsettinger for gjennomføring av nye omsorgsplaner manglet fokus på kommunen som utdanningssted på tross av at det foregår praksisstudier i utdanning både på høgskolenivå (sykepleiere, vernepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter samt ulike videreutdanninger) og på videregående nivå ( omsorgsarbeidere, hjelpepleiere, aktivitører). Det kan se ut som om kommunenes selvbilde om å være utdanningsarena bør bevisstgjøres og styrkes. Det arbeid som legges ned i praktisk virke på de forskjellige sonene / distriktene slik det er beskrevet ovenfor er ikke noe nytt som en konsekvens av prosjektarbeidet. Dette foregår flere ganger hvert år i hjemmesykepleien. Det ble bare så åpenbart synlig hvilken stor innsats som legges i dette arbeidet fra grasrota uten at det samtidig gjenspeiles som en synlig og bevisst del av pleie- og omsorgsseksjonens virksomhet i kommunene. Kommunene bør satse strategisk for å se utdanning, kompetanseutvikling og rekruttering i en sammenheng. Dette må forankres på et overordnet nivå slik at den beskrevne aktiviteten innad på hvert praksissted blir synliggjort, verdsatt og prioritert. I den praktiske virksomheten kom det heller ikke tydelig frem en bevisst og prioritert satsning på praksisfeltet som utdanningsarena. Prosjektmedarbeiderne fra praksisfeltet hadde i realiteten ikke avsatt ekstra tid for prosjektarbeid - i motsetning til lærerne fra utdanningen. En allerede travel hverdag som daglig leder ble enda travlere for også å tilrettelegge for inntil fire studenter og samtidig delta i selv prosjektarbeidet. På den ene siden var det fra overordnet ledelse i kommunene prioritert å være med i prosjektet fordi det var viktig for fremtidig rekruttering og mulighet for gjensidig læringsprosesser. På den andre siden ble det ikke fulgt opp i praktisk handling med å tilrettelegge for at de oppnevnte prosjektmedarbeidere kunne avlastes for andre driftsoppgaver. Dette er kjente og klassiske fallgruber i prosjektarbeid (Andersen, Grude og Haug 1995). I denne sammenhengen trekkes dette forholdet inn for å underbygge innhold på betegnelsen " en stille virksomhet." Det kom heller ikke frem i stillingsannonser over ledige stillinger at både Nøtterøy og Sandefjord kommune samarbeider med høgskolen- på tross av et mangeårig samarbeid om praksisplasser og nå gjennom felles prosjektarbeid. Rekrutteringsproblemene er kjent, og en motivasjonsfaktor for å med å bli med i prosjektet var nettopp å styrke mulighetene for økt rekruttering av sykepleiere. Muligheter for rekruttering styrkes dersom det synliggjøres at arbeidsplassene satser på fag- og kompetanseutvikling og samarbeider med utdanningssystemet. Utdanningen honorerer kontaktsykepleiere i somatiske sykehus for sin veiledningsinnsats. At ikke kontaktsykepleiere i kommunens sykepleietjeneste likestilles for sitt arbeid, er et eksempel på at kommunen som utdanningsarena også fra utdanningens side er en noe stille virksomhet. Det kan lett tolkes som at denne praksisformen ikke verdsettes lite høyt som f.eks. sykehuspraksis. Det er avgjørende for utdanningens troverdighet at alle praksisarenaer fremstår som likeverdige i ressursfordelingen. [ Innhold - Toppen av siden ] |
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | Avdeling for helsefag | |
|
|
||