| |
<<
Forrige side - Forside -
Innhold
- Neste
side >>
Kapittel 3
HVA ER ET PARADIGME?
[
Innhold
- Toppen av siden
]
Kuhn´s teser om vitenskapelig forandring.
Et paradigme er noe medlemmene av en vitenskapelig gruppe har felles, en teori eller et sett med teorier, oppfatninger, verdier, teknikker og så videre som kan styre et helt fagfelts forskning. Det kan også være et element i dette settet av teorier, dvs. de konkrete problemløsningene som, når de anvendes som modeller eller eksempler, kan erstatte eksplisitte regler for normalvitenskaplig problemløsning. Et fagfelt kan bestå av alle astronomer eller alle fysikere, eller det kan bestå av kosmologene innenfor astronomien eller plasmafysikerne blant fysikerne.
[
Innhold
- Toppen av siden
]
Sosiologien.
Dette er det sosiologiske aspektet ved begrepet paradigme. En gruppe forskere deler et felles syn og atskiller seg i en viss forstand fra andre vitenskapspersoner. De praktiserer en vitenskapelig spesialdisiplin. Vanligvis er det standardlitteraturen på feltet som avgrenser et forskningsområde. Aristoteles´ Physica, Ptolemeios´ Almagest, Newtons Principia, og mange andre verk definerte hvilke problemer som skulle løses. Empirisk arbeid er på sin side med på å klargjøre paradigmeteorien. Samtidig kan eksisterende teori gjøre forutsigelser. I følge Kuhn er det viktig at vitenskapelige fellesskap undersøkes uten en foregående henvisning til et paradigme. Det er standardlitteraturen som avgrenser feltet et bestemt fellesskap arbeider med. Både innenfor normalvitenskapen og de revolusjonæres rekker er virksomheten basert på et fellesskap, som kan bestå av ganske få personer. Når den vitenskapelige revolusjonen starter fører dette til at gruppeforpliktelsene forskyves, fra et område til et annet eller fra en verdensanskuelse til en annen. Karakteristisk for vitenskapelige revolusjoner er at de som er med svært ofte er unge mennesker uten sterke bånd til sitt fellesskap eller et sterkt forankret vitenskapelig syn. Som oftest går kriser forut for revolusjoner, men det hender også at nyvinninger innenfor en disiplin assimileres og skaper krise i en annen. Kjennetegn ved et paradigme eller et områdeskjema kan gjerne sammenfattes med symbolske generaliseringer (f.eks. newtons 2. lov), metafysikk, metaforer og analogier ( varme er...; lys er...; osv.), verdier så som nøyaktighet, kvantifisering, opprettholdelse av godtatte feilmarginer, osv. Verdiene må tillate normalvitenskaplige problemformuleringer og løsninger, som på sin side må være enkle (men ikke for enkle, som A. Einstein formulerte det), konsistente og rimelige og forenlige med andre teorier. Modelleksemplene spiller en sentral rolle innenfor et paradigme, og disse møter studentene i lærebøkene, til eksamen, i fagtidsskriftene, osv. Modelleksemplene skal hjelpe studenten og andre til å se ulike situasjoner i lys av kjente symbolske generaliseringer. Kunnskapen ligger så og si implisitt i modelleksemplene. Dette bringer oss over til det andre aspektet ved et paradigme, nemlig det psykologiske.
[
Innhold
- Toppen av siden
]
Psykologien.
Med en vitenskapelig revolusjon følger at verden endrer seg, folk innenfor et nytt paradigme ser ting annerledes, det virker som om personer som oppdras i ulike samfunn ser forskjellige ting selv om de mottar de samme stimuli. Systematisk ulike persepsjoner fra samme stimuli skulle bety at disse personene lever i forskjellige verdener. Det er nok å nevne det klassiske psykologiske eksemplet: nå ser du en ung kvinne, nå ser du en gammel. En vitenskapelig revolusjon kan sammenliknes med en omvendelsesprosess, og som andre "frelste" ønsker de å få med seg andre innenfor sitt felt. Etter som tiden går blir visse betraktningsmåter valgt ut fordi de har vært vellykket over tid. Erfaring og kunnskap om verden blir til langs veien fra stimulus til sanseinntrykk, og det som skjer mellom disse ytterpunkter formidles gjennom utdannelsen. Energien fra sola kommer fra en gasskules sammentrekning p.g.a. tyngdekrefter eller fra termonukleære prosesser i dens indre. Dampen fra pusten en kald vinterdag kan gi to personer samme persepsjon, men en lekmann vil ikke "se" elektroner i tåkesporene i et tåkekammer. Det vitenskapelige språket som begge grupper førte i det gamle paradigmet og som var nøytralt er ikke lenger egnet til å formulere de respektive teoriene og deres empiriske konsekvenser. Fordi motstandene nå tilhører ulike språkfellesskap bryter kommunikasjonen sammen og det vil være behov for oversettelse. Men selv om man oversetter en teori eller virkelighetsoppfatning til ens eget språk, betyr ikke det at man overtar dem. Det er først når man tenker og arbeider innenfor det nye paradigmet at man har overtatt teorien eller vikelighetsoppfatningen. "Gestaltskifte" kan tjene som modell for omvendelsesprosessen.
[
Innhold
- Toppen av siden
]
Epistemologien.
Ved overgangen fra et paradigme til et nytt bryter man ny grunn med hensyn til metoder og data. Dette forhold bringer oss over på det tredje aspektet ved en vitenskaplig revolusjon, nemlig det epistemologiske. Den erkjennelsesteoretiske siden ved et paradigmeskifte er vesentlig da ens vitenskapssyn bygger på de data og teorier en har og opererer med, og dataene framstår i et nytt lys når de tolkes med nye teorier. Det som er viktig i det nye "regimet" er hvordan man gjør ting, at man gjør det på den rette måten, og resultatene og evalueringen av disse endrer seg. For pre-kopernikaneren var ikke forskjellen mellom de ytre og indre planetene av så stor betydning, men for post-kopernikaneren var forskjellen viktig, og at det heliosentriske verdensbildet løste problemet, men ikke det geosentriske, var et bevis på det kopernikanske paradigmets overlegenhet. Det er slik epistemologien fungerer i et paradigmeskifte: asymmetrisk fra innersiden til yttersiden av et paradigme; det er slik revolusjonen virker.
[
Innhold
- Toppen av siden
]
Ontologien.
I forbindelse med revolusjonen endrer verden
seg; ikke bare for oss, men i realiteten; virkeligheten er forskjellig
på begge sider av skillet. Det værende endrer seg,
og dette er det fjerde aspektet ved et paradigmeskifte, det ontologiske.
Vår kunnskap om verden og verden selv er uatskillelige. Det vi sanser
er avhengig av "utdannelsen". Forkjempere av ulike teorier er
med i ulike språkfellesskap. Av den grunn kan en hevde at vitenskapen
er relativistisk. "Alt er relativt" sa man etter at relativitetsteoriene
hadde sett dagens lys. Men dette relativistiske syn kan ikke anvendes
på vitenskapen, selv om den kan brukes innenfor kunsten. Den moderne
vitenskap, som startet for om lag 400 år siden er problemløsende.
Evnen til å formulere og løse problem er den viktigste verdien
for et vitenskaplig fellesskap. Kriterier som gjør en vitenskaplig
revolusjon sannsynlig er foruten den økte evnen til å løse
problem, forenkling, en riktigere måte å avbilde naturen på,
etc. Det er imidlertid ingen kontinuitet i utviklingen av teorier, slik
at det ikke vil være riktig å snakke om en ontogenese her;
altså som en parallell til utviklingen av mennesket fra embryo til
fullt utviklet menneske. Vi går ikke asymptotisk mot sannheten;
Einsteins teorier var ingen forbedring av Newtons, kvantemekanikken ei
heller en forbedring av det klassiske eller semiklassiske synet på
mikrokosmos.
[
Toppen av siden
]
<<
Forrige side - Forside -
Innhold
- Neste
side >>
|