|
<<
Forrige side - Forside -
Innhold
- Neste
side >>
Kapittel 2
ASTROFYSIKK
Utforskningen av verdensrommet og andre himmellegemer enn jorda ved hjelp av bemannede og ubemannede romfartøyer spiller i dag en viktig rolle i den moderne astronomien. Tyngdepunktet for denne ligger i astrofysikken, som behandler de fysiske og kjemiske egenskapene til himmellegemene og materien mellom stjernene.
Bilde 7:
Orion-tåken - en gassholdig
tåke som befinner seg i Orions sverd.
Den ioniserte hydrogengassen lyser
på grunn av lyset fra stjernene inne i tåken.
Den er fødested for nye
stjerner.
[
Innhold
- Toppen av siden
]
Solas gåtefulle
energikilde.
I 1869 foreslo amerikaneren Jonathan Lange
at Sola var en sfærisk konsentrasjon av intet annet enn gasser,
som ble holdt sammen av gravitasjonen, og som hadde en sentral energikilde.
Hans briljante og revolusjonerende idé ble utviklet videre rundt
århundreskiftet av Robert Emden, en sveitsisk astrofysiker som arbeidet
i München. I 1926 hadde sir Arthur Eddington konkludert med at energikilden
måtte være av nukleær opprinnelse. Kildens spesielle
natur, omvandling av hydrogen til helium, ble ikke klarlagt før
i 1940-årene. I følge klassisk termodynamikk skulle
temperaturen i solen avta kontinuerlig utover, men oppdagelser gjort av
Walter Grotrian i 1939 og Bengt Edlén tre år seinere viste
at temperaturen økte utover i den ytre atmosfæren
til om lag 1 million grader Kelvin (100°C = 373.15K), noe som ødela
et så komfortabelt dogme. Vitenskapen tror nå at oppvarmingen
av solas ytre atmosfære skyldes dissipasjon av bølger som
forplanter seg utover nedenfra. Men detaljene rundt dette spørsmålet
er langt fra klare ennå.
Sola må, i følge geologiske
fakta, ha lyst i om lag 4.5 milliarder år. Dersom energikilden hadde
vært for eksempel brennende bensin, ville forbrenningstiden eller
levetiden vært om lag 10 000 år eller 1/450 000 av solas levetid
til i dag!
En mye større energikilde ville utnyttelsen
av gravitasjonsenergi ha vært. Ved sammentrekning ville potensiell
energi bli frigjort og bidratt til energiutstrålingen. Den ville
da bare ha måttet krympe med 20 meter per år for å opprettholde
det totale registrerte energiutslippet, men solas levetid ville bare ha
blitt 45 millioner år, eller én prosent av dens alder.
Det var ikke mulig med eksisterende teorier
å forklare den voldsomme energiutstrålingen fra sola når
man sammenholdt denne med dens alder.
[
Innhold
- Toppen av siden
]
Planeten Merkurs perihelbevegelse og den generelle relativitetsteori.
Den enkelte planets elliptiske
bevegelse rundt sola forstyrres av tiltrekningen fra de andre og forårsaker
at ellipsens store akse utfører en langsom dreiebevegelse. Den
er for de fleste planetenes vedkommende ubetydelig p.g.a. avstanden til
sola, men hos Merkur utgjør den en årlig østlig forskyvning
på 573 buesekunder, eller et omløp på mer enn 2200
år. Newtons teori kunne bare gjøre rede for 43´´,
og det var først ved tilkomsten av den generelle relativitetsteorien
i 1916 at hele perihelbevegelsen (perihel er det punkt der planetens
nærmeste avstand til sola er minst) kunne forklares.
Det var imidlertid lysets avbøyning p.g.a. stjernenes tyngdefelt
som ble teoriens ultimative prøvestein, og testen ble foretatt,
ledet av sir Arthur Eddington i 1919, under den totale solformørkelsen
det året. Teorien sa at lysets avbøyning p.g.a. solas tyngdefelt
skulle være 1.75 buesekunder. En sammenlikning av fotografier tatt
under de totale formørkelsene i 1919 og 1925 med fotografier av
de samme områder på stjernehimmelen tatt andre tider de årene
viste en gjennomsnittlig forskyvning på 1.70 buesekunder. (Dersom
en betrakter en mynt med 5 cm diameter på en avstand av drøye
6 km, vil mynten ha en vinkelutstrekning som tilsvarer 1.70 buesekunder!)
Einstein skal ha uttalt i forbindelse med testen at dersom den viste seg
å falle negativ med tanke på teorien, ville han bli kalt en
jøde; men dersom teorien skulle vise seg å stå seg
mot observasjonene, ville han bli kalt en verdensborger. Vitenskapelige
revolusjoner er ikke smertefrie!
[
Innhold
- Toppen av siden
]
Universets størrelse og utvikling.
I 1924 fastslo Edwin Hubble at spiraler og andre ekstragalaktiske tåker er stjernesystemer utenfor Melkeveisystemet. Dette endret radikalt kunnskapen om universets størrelse og fikk konsekvenser for verdensanskuelsen. (I 1952 førte revisjon av lysstyrken hos noen variable stjerner til at avstanden til nesten alle galakser måtte multipliseres med en faktor tre.)
Den samme E. Hubble annonserte i 1929 at rødforskyvningen i spektra fra galakser viste at avstanden til de samme økte proporsjonalt med rødforskyvningen. Det skulle innebære i følge klassisk fysikk, at hastighetene til galaksene skulle øke med avstanden og at galaksene fjernet seg fra oss med hastigheter som kunne komme opp i mot og endog overgå lyshastigheten, noe som ikke skulle være mulig i følge den spesielle relativitetsteorien. Nok en gang var det behov for ny teori, og ved hjelp av den generelle relativitetsteorien ble rødforskyvningen i spektraene fra fjerne galakser forklart ved at det er selve rommet som utvider seg, og at utvidelsen ikke foregår i galaksene eller innenfor galaksehopene.
_
De foran nevnte eksemplene var alle uforenlige
med gjeldende teorier innenfor det paradigmet eller den normalvitenskapen
som var rådende fra midten av det 19. Århundre og fram mot
forrige århundreskifte: newtonsk mekanikk og gravitasjonsteori,
termodynamikk og optikk. Verdensanskuelsen eller kosmologien innenfor
dette paradigmet var det kopernikanske med den plane euklidske geometri
som basis. Men nye observasjoner krevde nye teorier.
Innebar da opprettelsen av Instituttet
for teoretisk astrofysikk ved UiO i 1934 et nytt paradigme? Svaret
avhenger av hva selve opprettelsen av et institutt for teoretisk
astrofysikk innebar for forskningen innenfor astronomien og hva som
menes med et paradigme.
[
Toppen
av siden ]
<<
Forrige side - Forside -
Innhold
- Neste
side >>
|