

6.1 Vekst for deltakerne.
To år etter selve Ramnesprosjektet ser vi fortsatt frukter av prosjektet. I 1999 utnevnte Vestfold pensjonistforening Ramnes sykehjem som beste sykehjem i Vestfold fylke. Her ble det lagt vekt på kvaliteten i omsorgen og at sykehjemmet gikk nye veier i utviklingen av personalet. Det gode samarbeidet med høgskolen i Vestfold ble fremhevet (Vedlegg 8 og 9).
Pasientene som er klare og kan uttrykke seg, viser tydelig at de setter pris på studentene og den variasjon de bringer med seg. Med mange flere pleiere er det forståelig at pasientene får større oppmerksomhet og bekreftelse. Det blir bedre tid under stell, måltider og WC-besøk og til mer aktive samvær i pasientenes fritid (Vedlegg 5).


6.2 Blanding av kunnskap.


6.2.1 Virkemidlet - sammen i sykepleieutøvelse.
Helt siden oppstart av prosjektet høsten 1998 har personalet vist i hele sin fremferd at de liker og er stolt av Ramnesprosjektet. Velviljen og imøtekommenheten har også vært stor fra den del av personalet som ikke er utnevnte kontaktpersoner.
"En lærer ved å ha elever" heter det. Flere kontakthjelpepleierne har sagt at de skjerper seg når de har med seg student i pleien. En viser som regel sin beste side både i ord og handling. En setter ord på og bevisstgjør ting som vanligvis utføres automatisk. En kontakthjelpepleier sa at studentens spørsmål under og etter en pleiesituasjon fikk henne til å tenke. I det daglige er det ikke så mye tid for ettertanke. Det holdt ikke å svare at sånn gjør vi det her eller sånn har jeg alltid gjort. Når en i det daglige må være et godt eksempel eller rollefigur og begrunne det en gjør, innarbeides en mer reflektert atferd i arbeidsdagen.
Også lærer og kontaktsykepleiere har iblant opplevd usikkerhet og tvil under utøvelse av sykepleie og i samtalene før og etterpå (både sammen med student og andre ansatte). Lærer har f.eks. blitt stilt spørsmål om en alltid må ha skyllevann / ha to vaskefat under pasientstell. Skal en hel avdeling endre sin rutine fordi lærer og studenter viser til boklig lærdom om hva som holder huden normal. Hva med pasienter som har god hud og tåler vaskemåten godt? Samtalen endte ut i at en må vurdere i hvert enkelt tilfelle. Når det brukes mye såpe, om pasienten har sart hud eller symptomer som rødhet, sår eller kløe eller når det er hensiktsmessig for rekkefølgen i stellet, må en bruke to fat. Lærer synes fortsatt at forebygging av symptomer prinsipielt er det riktigste, men får nyansert sitt "gamle foretrukne svar".
Så tidlig som i 1959 påpekte Combs og Snygg at om studentene skulle ledes til effektiv eksplorasjon av sine meninger og følelser knyttet til lærestoffet, måtte veilederne vise med sin atferd at dette er veien. Dette gjør de ved selv ikke å være redd for å gjøre slik eksplorasjon av egne persepsjoner; dvs. at også lærer og veileder stiller spørsmål i forhold til sine gamle foretrukne svar (Horntvedt 1996, s.47).
På skolen undervises det ideelle, mens i praksis søker man akseptable standarder. Flere tilsvarende faglige samtaler om temaer innen grunnleggende sykepleie har kommet som følge av at ansatte pleiere og studenter og lærer har sett hverandre under utøvelse og har snakket sammen om det en ser forskjellig på.
RH har lært mye viktig om tillemping av skolelærdommen i møte med mange pleiere og pasienter i forskjellige situasjoner. Den skråsikre holdningen hun iblant har hatt under forelesninger og i øvingslaboratoriet, er blitt atskillig nyansert under den tette oppfølgingen av studenter i praksis under selve Ramnesprosjektet og etterpå.
RH har fått oppdatert sin praktiske kompetanse slik at hun vet hun fungerer bra i grunnleggende sykepleie. Denne sikkerheten og den oppmykede holdningen til teori, opplever lærer som sine viktigste læringsresultater. Dessuten er det verdifullt å kjenne praksisstedet godt slik at en har kontinuitet i oppfølgingen


6.2.2 Virkemidlet - samrefleksjon.
Utøver samrefleksjonen som skjer direkte i tilknytning til pleien, møttes ansatte, studenter og lærer noen ganger til samrefleksjon . Det skjedde 4 ganger kl.14.00-15.00 under Ramnesprosjektet høsten 98. Det er bare RH som har fortsatt slik samrefleksjon under praksisperioden til senere kull. Kurs 2-lærerne kunne velge om de ville gjøre dette, eller velge andre former for veiledning av personalet.
Studentene, både de som deltok i Ramnesprosjektet og studenter på senere kull syntes det var vanskelig særlig å ta opp etiske dilemma direkte overfor en ansatt. Slikt kommer de ofte til lærer med eller skriver et refleksjons ark (til kontaktsykepleier og lærer). Studentene forberedte seg sammen og tok opp ting som utfordret dem i utøvelsen av pleien under samrefleksjonen. De ansatte tok godt imot innspillene og deltok aktivt i kollegaveiledningen. I siste praksisperiode våren 2000 har RH hatt 4 samrefleksjonsstunder fordelt på 2 institusjoner. Ved 3 av disse deltok mange ansatte og det ble meldt flere situasjoner enn vi rakk å behandle. Meldte temaer var: Grensesetting i møte med manipulerende pasient. Hvordan forholde seg hos pasienten som klyper, spytter - har utagerende atferd? Hva når pasienten ikke vil det vi synes er best for henne. Eks. når kan protestene til en pasientsom ikke vil dusje, bli tatt til følge? Hva når jeg blir irritert på en stadig klagende pasient? Følger ansatte opp studentenes ajourførte pleieplaner eller ? Flere "bestillinger" kom fra ansatte. Etter å ha valgt hvilke situasjoner en ville stoppe opp ved, delte man åpent meninger og følelser og satte seg inn i pasienters og kollegaers situasjon. Det ble engasjerte samtaler med mye ettertanke. Både studenter og ansatte mente at disse samrefleksjonsstundene var viktige. De fører til nyanser av ens oppfatninger, forståelse for de ulike parter i en situasjon og endringer i den enkeltes atferd etter hva en anser for viktig.
RH som har ledet disse samrefleksjonsstunder opplever at flere ansatte bringer veiledningsbestillinger inn i gruppen. Det tolkes til at flere kjenner til veiledningsmåten og ser verdien av slik samrefleksjon.
Valgene av dype temaer hvor egne følelser og reaksjoner fremkommer, kan muligens ha sammenheng med at deltakerne har større tillit til lærer og/eller er tryggere på hverandre og/eller på seg selv. Siden flere lar seg involvere i samrefleksjon ser lærer på dette som en vekst i læringsmiljøet.


6.2.3 Virkemidlet - Sammen om pleieplaner.
Under prosjektets planlegging ønsket ansatte på RS at studentene og lærer skulle være med dem i innføringen av det nye pleieplanssystemet. At studenter og ansatte samarbeidet om pleieplansarbeidet og at lærer kom med sine innspill førte til at alle deltakerne fikk innsyn i hverandres tenkemåte. Eksterne og interne deltakerne blandet sin kunnskap og samkjørte seg angående innhold, detaljeringsgrad, oppsett og formulering slik at resultatet ble samstemt. Avdelingens ansatte var glade for alle pleieplanene som ble skrevet og oppdatert og alle deltakerne var enig om at de lærte av hverandre.
I kurs 2 sitt praksisprogram i 1999 ble erfaringene fra Ramnes vedr. pleieplansarbeidet innført som obligatorisk læresituasjon. Hver student skulle skrive to pleieplaner som skulle innlemmes i avdelingens sykepleie-dokumentasjon og brukes videre i avdelingen. Når 70 studenter hvert halvår ajourfører 2 pleieplaner, vil det si at 140 pasienter ved 8 sykehjem i Vestfold får oppdatert sine pleieplaner hvert halvår. De avdelinger som nå har studenter, har langt flere ajourførte pleieplaner enn tidligere.
Det betyr også at undervisningsavdelingene har gode og realistiske pleieplaner som kan tjene som eksempler for nye studenter. Den grunnleggende sykepleien er beskrevet i langt større grad enn tidligere.
På evalueringen av praksisperioden våren 2000 på RS, ble det bemerket at pleieplanene studentene hadde ansvar for, var enda mer konsise og ryddige enn tidligere. Både kontakthjelpepleier og -sykepleier ønsket seg mer tid og ro for å delta i dette pleieplanarbeidet. Det er vanskelig å bidra med noe nesten i forbifarten. Det ble foreslått at i neste praksisperiode skal student og kontaktveilederne avklare grovt tidspunkt for pleieplansarbeidet. Når behovet er der, kan det gjøres avtale på morgenrapporten slik at en liten gruppe kan sette seg ned etter morgenstellet. Studentene stilte spørsmål om deres pleieplaner ble lest og etterfulgt av det øvrige personalet. Her ble det uttrykt at det i siste del av praksisperioden måtte vektlegges mer at de ansvarlige for pleieplansarbeidet inspirerte de andre ansatte til lesing av de ajourførte planene, samt at de ble med og gjorde seg kjent med eventuelle nye arbeidsmåter. Skal pleieplanene være det elementet i kvalitetssikring som det er tiltenkt, må de nedskrevne, utprøvde arbeidsmåter videreføres i pleien. Ellers faller hensikten med arbeidet bort og pasientens arbeid f.eks. for å bli mer selvhjulpen blir til ingen nytte.
I følge kontaktlærerne er alle praksisstedene svært fornøyd med ordningen med obligatoriske pleieplaner for studentene.


6.2.4 Virkemidlet - "overta avdeling".
Høsten 1998 ble UKA utprøvd på RS med svær gode erfaringer både for studentene og ansatte. Ansatte betegnet UKA som luksusuka hvor læring virkelig skjedde. De to første gangene var det lagt opp studieprogram som de ansatte berømmet. Studentene kom med entydige utsagn om at dette opplegget måtte skolen fortsette med.
Under evaluering av praksisperioden våren 2000, evaluerte studentene ved RS "overta avd." som en samling av viktige læresituasjoner. De syntes det var viktig å få prøve seg alene i avdelingen. Det ga dem et bilde av hvordan daglig drift egentlig er. De måtte tenke mer selvstendig og ta ansvar for alt som hørte med til den grunnleggende pleien. De var stolte over å kunne greide dette sammen. Dessuten skulle pasientene få oppleve noe verdifullt på disse dagen. Planleggingen av sangstund, "natursti", grillfest, tippekonkurranse og 5 pasienter på tur, krevde mye planlegging og fordeling av oppgaver. RH bemerker at det imponerte henne hvor god kontroll studentene hadde over gjennomføringen av den grunnleggende sykepleien og hvor trivelige de var å samarbeide med. De hadde oversikt. Det var god atmosfære og arbeidet fløt godt. Pasientene opplevde to avvekslende dager med både latter og rørthet. Pasientene hadde noe å fortelle de fast ansatte som kom på aftenvakt.
De ansatte hadde ikke like stort faglig utbytte av "overta avd." denne gangen. De hadde etterspurt program for ansatte disse dagene. Et par tre ansatte hadde brukt tiden til å arbeide med pleieplaner. VBK beklaget at planleggingen ikke var god nok for det faglige innholdet for ansatte denne gangen. Årsaken var nok at hun hadde fokus på egen eksamen som var på en av overtakelesdagene. Hun lovte at neste gang skulle det igjen bli godt faglig opplegg for de ansatte.
På de andre praksisstedene som praktiserte "overta avd." var det faglige opplegg for avdelingens ansatte. De faglige oppleggene hadde sykepleieemner som temaer og mål for ekskursjoner. De ansatte setter stor pris på disse mulighetene til faglig oppdatering av hele personalet. Det gir pusterom og ny kunnskap.
De praksissteder som har prøvd ut erfaringene fra Ramnesprosjektet, ønsker å fortsette med ordningen til tross for at de første par tre ukene i praksisperioden kan være strevsomme for veilederne (særlig ved første prøveperiode).


6.3 Ny veiledningsmodell.
Som et direkte resultat av Ramnesprosjektet har HVE mer enn nok praksisplasser (i 1999/2000: 120 plasser til 70 studenter) .
Avdeling helsefag har nå avtaler med 8 sykehjem/bo - og behandlingssentre mens vi tidligere brukte 24 institusjoner. Det er 6-13 studenter ved hver institusjon.
4 institusjoner har samlet studentene i en/to avdeling(er) med 5 og 8 studenter i hver avdeling. 4 institusjoner har 1-3 studenter i hver avdeling.
På 4 praksissteder har man ikke funnet det hensiktmessig å samle mange studenter i en avdeling. Her har lærer og/eller ansatte begrunnet med; at det ikke ville være nok læresituasjoner med slik opphoping av studenter i en avdeling - at en ikke ser den pedagogiske hensikten med "å overta avdeling" så tidlig i studiet - at lærer ikke våger å ta dette ansvaret eller at ansatte ikke våger å overlate ansvaret for pasientene til lærer og studenter - at det blir for mange studenter på hver kontaktsykepleier.


6.3.1 Praksisveiledere:
Det er 8 lærere som følger opp på de 8 praksisstedene. De fast ansatte lærerne er tilknyttet samme institusjon hver praksisperiode. Kontinuiteten i læreroppfølgingen er inneværende skoleår brutt ved 3 institusjoner pga. at en lærer sluttet og at en praksisplass er byttet ut med en annen. For tiden har vi 2 lærervikarer. I denne praksisperioden har hovedtyngden av studentene fått tildelt hver sin kontakthjelpepleier i tillegg til kontaktsykepleier. De fleste kontaktsykepleiere og kontakthjelpepleiere har vært de samme, men her har også nye kommet til.
Etter Dialogkonferansen ble "kontaktsykepleiermøtet" på skolen før praksis åpnet for kontakthjelpepleierne. Fra en institusjon møtte studentansvarlig (skolens kontaktperson), alle 5 kontaktsykepleierne og alle 13 kontakthjelpepleierne. De fleste institusjonene var representert med et par sykepleiere og hjelpepleiere på begge de to møtene. Veilednings- og evalueringskonferansene ble også åpnet for kontakthjelpepleierne. Ved den institusjonen hvor alle praksisveilederne møtte, var både kontaktsykepleier og kontakthjelpepleier med på alle 3 formelle samtaler for hver student. Ved de fleste andre institusjonene har kontakthjelpepleierne vært med i varierende grad.
Kontaktlærer har 2,5 time til hver student pr. uke i de 8 ukene. Denne ressursen dekker forberedelse og etterarbeid/retting og kurs 2-møter under praksisperioden. Det betyr i praksis at lærers tilstedeværelse blir mellom en og to timer pr student i uka. Lærerne har gjerne vært mest tilstede i avdelingen i første del av periode når studentene skal bli fortrolig med studentrollen og følges i stellesituasjoner. Lærer har hovedansvaret for veiledning på de obligatoriske "skolske" oppgavene (praksisplan, to pleieplaner, to refleksjonsark/praksisark, interaksjonsrapport) samt gjennomgående å hjelpe studentene med å anvende og tilpasse skolekunnskapen i praksis.
Kontaktsykepleierne har hatt veiledningsansvar for opptil 3 studenter, godkjent praksisark og pleieplaner. Studentene har fulgt sine kontakthjelpepleiere tett i begynnelsen av praksisperioden. De har også gått med kontaktsykepleieren sin i noen grad og noen har hatt veiledningsamtaler nokså jevnlig.
Det fleste kontakthjelpepleierne har veiledet på tradisjonelt vis ved å ha studentene med seg i arbeidet og forklare og begrunne handlingene. Videre svarer de på spørsmålene fra studenten. Etter hvert som student og kontaktperson er blitt trygge på hverandre har det i noen grad blitt utvekslet alternative måter å kommunisere eller handle på. Kontaktsykepleierne, særlig de som har gått på kontaktsykepleierkurs, gjennomfører i større grad før - og etterveiledning i forbindelse med pasientsamhandling. Slik samrefleksjon ønsker de i større grad enn tiden tillater. Sykepleierne har mange indirekte sykepleieoppgavene slik at de ikke kan greie å være mye med i den direkte pasientpleien.
Etter Dialogkonferansen rapporteres det i kurs 2-møtet om god mottagelse av studentene på alle praksisplassene. Nesten alle studentene er kjempefornøyde med oppfølgingen de har fått av kontaktsykepleier og kontakthjelpepleier i praksis. Sykepleier og lærer har omtrent samme omfang og type oppfølging, mens fast kontakthjelpepleier har forsterket den praktiske oppfølgingen betydelig.
I kurs 2-møtet i mai 2000 kommer det til uttrykk at en lærer i ny institusjon ikke har våget å ha ansvaret ved overta avdelingen på nåværende tidspunkt. En lærervikar har ikke fått nok bakgrunnsinformasjon til å forstå hensikten med å ha mange studenter i avdelingen og "overta avdeling". De 6 lærerne som har prøvd ut det nye opplegget er begeistret for effektene av å ha mange studenter sammen. En av disse uttalte første gang "overta avdelingen" skulle prøves ut: "Jeg hater "overta avdeling" " og sa klart at det ville hun ikke være med på. Nå har hennes innstilling endret seg og hun synes det nye opplegget er flott.
Det var nok hensiktsmessig å stille lærerne fritt slik at ingen skulle føle at opplegget ble "trukket nedover dem" imot dere ønske. Tiden og erfaringene har jobbet i prosjektets favør og nå er det kun en lærer som synes imot opplegget. Studentene har stor nytte av hverandre både i samrefleksjon og i praktisk utøvelse. De viser stor interesse, iver og stolthet over å mestre grunnleggende sykepleie i forhold til så mange pasienter.
Ansatte er fornøyd med å se mye mer til lærer nå enn før.
Studentene synes det er spennende å skulle klare all grunnleggende sykepleie alene et par dager. De har måttet gjøre seg kjent med alle pasientene i avdelingen og alle ekstraarbeider og rutiner. De har fått oversikt over avdelingens drift i større grad enn studenter i tradisjonelt opplegg. De har måttet stole på seg selv og gått inn i situasjoner de ellers ville overlatt til de fast ansatte. De har måttet planlegge og samarbeide ordentlig for at alle pasientene skulle få den hjelpen de trengte. Studentene har vært stolte for at de har greid arbeidet godt og også skapt noe hyggelig og meningsfullt i avdelingen.
Lærer har fått se studentene i en langt mer variert utøvelse enn kun i morgenstell hos en pasient. Det gir nye muligheter til både veiledning og evaluering.
Kontakthjelpepleiere
Tradisjonelt er kontaktsykepleier og lærer studentens formelle praksisveiledere.
Ved oppstart av Ramnesprosjektet ble navngitte hjelpepleiere gitt som ekstra veileder for hver student. Studenten gikk hovedsakelig sammen med kontakthjelpepleier i utøvelse av sykepleie, men også med kontaktsykepleier innimellom. Dette har resultert i at de fleste studentene har hatt en kjent pleier med seg når det har vært behov for det. Dette ble evaluert som svært positivt både av studenter, lærer og kontaktsykepleier. Hjelpepleierne selv opplevde å bli verdsatt og involverte seg mer aktivt enn før i veiledningen.
I den første tiden var vi svært usikker på hvor langt vi burde gå i den formelle innlemmingen av hjelpepleierne som veiledere for sykepleierstudenter. Lærerne hadde en intuitiv opplevelse av at grensen gikk ved evalueringssamtalene. Kunne hjelpepleiere evaluere når de ikke selv hadde hatt alt studentene gjennomgikk på skolen? Hadde de veilednings- og evalueringskompetanse? Ville det bli galt om en hjelpepleier var med f.eks. å stryke en sykepleierstudent i praksis?
Planleggingsgruppen for dialogkonferansen la inn spørsmål til deltakerne om hvem som burde være med på veilednings- og evalueringssamtalene. Konferansen ga et samstemt råd om å innlemme hjelpepleier også i disse samtalene.
I mange år har det vært få sykepleiere i forhold til hjelpepleiere ansatt i sykehjemsavdelingene. Undersøkelser viser at det er få ekspertsykepleiere i praksis, og at de som finnes er lite tilgjengelige for studentene. Studentene går mye alene i stellesituasjoner eller går sammen med hjelpepleiere og pleiemedhjelpere uten utdanning (Fagermoen og Nygård 1989, Granum, Nåden og Åsen 1991). Nyere litteratur viser at det ikke har blitt bedre de senere år. I NTF-rapport om praksistudier i kommunehelsetjenesten heter det:
" Hver student hadde krav på en fast sykepleierkontakt i praksisfeltet (kontaktsykepleier). Det var ikke uvanlig at noen studenter hadde hjelpepleier som veileder, og det var vanlig at to sykepleiere i deltids stillinger delte kontaktsykepleieransvaret overfor en student
(Dehli, 1999 s.17).
I sin artikkel om egen hospitering i praksis, sier høgskolelærer Ingfrid Kristoffersen:
"Det er ofte de som er nærmest pasienten studenten forholder seg til og steller sammen med. Dette er gjerne hjelpepleieren. Det er helt nødvendig at viktig informasjon om studentrollen og praksisstudiet blir gitt til dem som er sammen med studentene i pleiesituasjonene. Jeg har mest kontakt med avdelingssykepleier og sykepleierne i avdelingen. De studentene samarbeider mest med, hjelpepleierne, har ofte ikke fått denne informasjonen om studentene" (Kristoffersen 2000, s.52).
Dette stemmer med RH's erfaring fra studentveiledning i mange år.
De få sykepleierne i sykehjemmene personalansvar, administrativt ansvar i tillegg til pasientansvar. Var det realistisk å tro at de kunne påta seg veiledningsansvar for opptil 3 studenter i 8 uker hvert semester i tillegg uten noen innsprøyting av ekstra ressurser? Selv om lærer ville være i avdelingen 1-3 dager i uka avhengig av studentantall, var dette urealistisk.
Hjelpepleierne er mest sammen med pasientene i de daglige pleieaktivitetene. I denne første praksisperioden til sykepleierstudentene er det grunnleggende sykepleie som er fokus. De skal lære å samhandle med pasienter under stell, måltider, toalettsituasjoner og i pasientenes "fritid". Det er dette som er hovedarbeidet til hjelpepleierne og mange er meget dyktige. Hjelpepleierne er primærkontakter for sine pasienter og kjenner dem godt. De virker som døråpnere for studentene inn mot sine pasienter. De presenterer student og pasient for hverandre, lar studenten observere/assistere seg i samhandlings situasjoner med pasientene og lar studentene slippe til mer selvstendig når begge parter føler at det er trygt for pasient og student. Studenten samarbeider som regel tett med primærsykepleier og - hjelpepleier når pleieplan skal ajourføres slik at disse kan videreføre/iverksette eventuelt forandringer i eksisterende pleieplan.
Ved første utprøving av å ha mange studenter i avdelingen, erfarte vi flere steder at det var vanskelig for kontaktsykepleier og lærer og få nok grunnlag for evaluering av studentene. Tidligere har vi erfart at dette også kunne være vanskelig når kontaktsykepleier kun hadde en student. Dette pga. at arbeidsoppgaver og ansvar stadig hadde øket pga. færre sykepleiere å dele arbeidet på.


6.3.2 Evaluering av ordningen med kontakthjelpepleier.
Å ha kontakthjelpepleier i tillegg til kontaktsykepleier som veileder i praksis, fremheves av samtlige grupper som en styrking av veiledningen. Studenten går hovedsaklig sammen med kontakthjelpepleier i utøvelse av sykepleie, men også med kontaktsykepleier innimellom. Dette har resultert i at de fleste studentene har hatt en kjent pleier med seg når det har vært behov for det. I kurs 2-møtet berømmes hjelpepleiernes daglige innsats i forhold til veiledning i stell og pleie. Lærerne melder at hovedtyngden av studentene denne perioden er godt fornøyd med den praktiske oppfølgingen - hvilket varierte sterkt i studentenes uttalelser under dialogkonferansen. En lærer viste til en students uttalelse om at sykepleier og hjelpepleier stelte så forskjellig at det bare var forvirrende. Heller ikke innenfor hjelpepleiergruppen er det bare dyktige yrkesutøvere. Dette utfordrer skolen og praksisplass i utvelgelse av kontaktveiledere og i opplæring av disse.
På Dialogkonferansen ble det anbefalte at hjelpepleierne skulle delta på skolens informasjonsmøte sammen med kontaktsykepleierne, at lærer burde ha et informasjonsmøte med avdelingens ansatte samt at denne informasjonen burde være å lese i avdelingen. Videre ga Dialogkonferansen et tydelig råd om å innlemme hjelpepleierne i veilednings- og evalueringskonferansene.


6.3.3 Evaluering av praksisperioden i en avdeling.
Avd. E ved Nygård sykehjem har fulgt Dialogkonferansens anbefaling fullt ut hva angår hjelpepleiernes tilknytning som veiledere. Under evaluering av praksisperioden uttrykker alle (avdelingssykepleier, kontaktsykepleiere, kontakthjelpepleiere, studenter og lærer) tilfredshet med ordningen. Hjelpepleierne er mest sammen med studentene og kan bringe inn flere konkrete situasjoner som grunnlag i evalueringen. Hjelpepleierne sier at de selv lærer av å være sammen med student både under samarbeidet i pleiesituasjoner og samtalene underveis, under pleieplanarbeidet og i de formelle veilednings- og evalueringssamtalene. De lærer veiledning og evaluering ved å delta i dette (learning by dooing). Studentene synes hjelpepleierne har betydd mye for dem i den praktiske læringen.
En kontaktsykepleier sier at hennes rolle som veileder for studentene ikke er blitt svekket ved hjelpepleierne inntreden. Hun kjenner fortsatt et hovedansvar for studentene sine. Hun veileder fortsatt studenter i pleiesituasjoner, veileder i forhold til praksisark og pleieplaner og lar studentene få "lukte" på mer spesielle sykepleieoppgaver. Hun støtter også hjelpepleierne i deres nye veilederoppgave.
Avdelingsleder uttrykker behov for at skolen også må bidra i å lære opp hjelpepleierne i veiledning og evaluering.
I denne evalueringssamtalen ble det også uttrykt tilfredshet med utprøvingen av å leie inn kontakthjelpepleierne i små stillingsrammer noen dager ekstra i begynnelsen av praksisperioden og så la studentene dekke ansattes vakter tilsvarende i slutten av perioden når de kan bidra mer selvstendig i pleien. Avdelingsleder etterspurte igjen kompensasjon for studentveiledning. Ressurstilgangen er for dårlig når avdelingen yter en så stor innsats for studenter og skole. (Dette harmonerte med Dialogkonferansen's elendige evaluering av ressurser til veiledning). I debatten som fulgte ga de ansatte uttrykk for at eventuelt "friske" veiledningspenger burde brukes til å gi tid og rom for veiledning av sykepleierstudentene i avdelingen samt å opptatere kontaktpersonene i veiledning og evaluering. Videre kunne en leie ressurspersoner for undervisning av ansatte mens studentene "overtok avdeling".
Ansatte er glade for alle de oppdaterte pleieplanene studentene hadde æren for. Det hadde ført med seg mange faglige samtaler og alle parter lærte av hverandre.
Lærer hadde ledet en samrefleksjonsstund for avdelingens personale og studentene. Kontaktsykepleier syntes ikke denne refleksjonsstunden hadde gitt henne noe nytt. Deltakerne for øvrig mente at det var interessant å høre hvordan andre tenkte og følte når en pasient klyper og slår, hvordan de forskjellige reagerer, hva en kan si og gjøre i situasjonen. Det ble besluttet at en i neste periode skulle forsøke å få til 3 slike samrefleksjoner.
Ordningen med å "overta avdeling" var både ansatte og studenter/lærer fornøyd med.
Student og lærer bemannet nordsiden av avdelingen den ene dagen og sørsiden den andre dagen. Avdelingen valgte denne gang å ha faglig opplegg for de ansatte kun en dag. For å kunne la alle fast ansatte delta i det faglige opplegget uten at noen måtte gå rett på aftenvakt, måtte avdelingen ha minst 8 studenter. De 5 studentene mente at noe av grunnen til at de hadde fått så flott oppfølging kom av at de hadde vært bare 5 studenter i samme avdeling. De mente også at de hadde hatt læringsutbytte av å delta noe i pleien på motsatt side i avdelingen. Avdelingssykepleier og lærer ser muligheter til faglig bruk av eventuell overskuddstid både i form av samrefleksjon studentene imellom og for å sette grupper av personalet i gang med faglig ajourføring. Personalet konkluderte med at de ønsker å prøve å ta 8 studenter ved neste periode dersom det er mulig.
Ved hjelpepleiernes inntreden i veiledningsrollen, har hele avdelingens personale blitt involvert i veiledningen. Det er gjort et fellesløft og da blir ikke byrden lenger tung.
Lærer og studenter berømmet avdelingens personale for måten de har tatt imot dem og innlemmet dem. Læringsmiljøet er så trygt og inkluderende. Lærer og avdeling har videreutviklet samarbeidet og er fornøyde med hverandre.


6.4 Resultater etter dialogkonferansen.
Det som ble evaluert dårligst på dialogkonferansen var planleggingen av praksisperioden og manglende ressurstilgang ved ny organisering.
Informasjon om hva Dialogkonferansen anbefalte kommer ut til praksisplassene via denne rapporten og vil bli nedskrevet i informasjonen til praksisstedene før neste periode. Først da kan vi kunne evaluere resultatene av dialogkonferansen.


6.4.1 Planlegging av praksisperioden.
En del av rådene som ble gitt av deltagerne på dialogkonferansen ble fulgt i varierende grad allerede for det kull som skulle i praksis våren 2000 - avhengig av i hvilken grad informasjonen nådde praksis mens materialet fra dialogkonferansen ble analysert.
Kontakthjelpepleierne fra Nygård Sykehjem som alle var tilstede på "kontaktsykepleiermøtet" på skolen, mente at de hadde utbytte av møtet. De kjente seg medregnet og hadde nytte av informasjon og meningsutvekslingen på møtet. Det forberedte deres rolle i veiledningen. Både studentene og sykepleierne/hjelpepleierne syntes det var godt å ha hilst på hverandre før oppstart i praksis.
Som resultat av VBK's kvalitetssikring lagde studentene sin egen vaktturnus. De fikk utdelt vaktplanene til kontaktsykepleier, kontakthjelpepleier og lærers plan for tilstedeværelse, samt angitt tidspunkt for en skoledag. Studentene var godt fornøyd med å skrive disse planene selv og kun små justeringer måtte gjøres etter anmodning fra praksis. At lærer også måtte gi studenter og avdeling sin tilstedeværelsesplan og program, skjerpet lærers planlegging og bidro til mer forutsibarhet i samarbeidet. Alle veilednings- og evalueringssamtalene kunne f.eks. avtales ved oppstart av perioden.
Resultatene fra gruppearbeid 2, hvor dialogkonferansens deltakere plasserte læresituasjonene på de 8 praksisukene, ble overbrakt til kurs 2 lærerne tidlig slik at de forholdt seg til tidspunktene. De obligatoriske læresituasjonene som pleieplaner, praksisark, interaksjonsrapport fikk nå frister for ferdigstilling. Konsekvensen av dette var at studentene kom tidlig i gang med arbeidene og fikk sin arbeidsmengde fordelt over perioden. Også kontaktsykepleiere og lærere har uttrykt tilfredshet med å slippe opphopingen av tilbakemeldingene til helt på slutten av perioden. Studenten kunne nå dra nytte av tilbakemeldingene på første arbeid i det neste. De lærte mer.
Skjemaene fra kvalitetssikringen vil bli brukt i neste periode (Vedlegg 15).


6.4.2 Ressurser til veiledningen i praksis.
Det dialogkonferansen ga mest entydig negativ evaluering, var at ressurstilgangen for veiledning i praksis var under enhver kritikk. Ikke en krone er satt inn for å frigjøre tid til studentveiledning verken fra skole eller praksisted. Det er stor forståelse for denne kritikken fra skolens side. Skolen er imidlertid avhengig av midler over statsbudsjettet for å kunne innfri dette.
Med lav pleiefaktor i utgangspunktet er det prisverdig at sykehjemmene våger å ta imot mange studenter i hver avdeling. Særlig de 2-3 første ukene hvor studentene følger sine kontaktsykepleiere og - hjelpepleiere tett, blir hektiske og belastende for de ansatte.
Da Rammeplan for sykepleierutdanningen av 2000 trådte i kraft, ble det lovt friske midler til veiledning i praksis. Slike midler har tidligere vært forsøkt brukt til avlønning av kontaktsykepleiere og kliniske veiledere i sykehus.
Når økonomiske ressurser øremerket til praksisveiledningen blir en realitet, vil måten midlene blir brukt på ha stor betydning for om dette prosjektet skal leve videre.
Dersom beslutningen om bruken av midlene overlates til høgskolene, må det gjøres valg som gir tid og rom for veiledning av studentene. Ved dette prosjektets veiledningsmodell har veiledningsansvaret blitt utvidet til å omfatte kontakthjelpepleiere i tillegg til kontaktsykepleierne. De øvrige ansatte i avdelingen yter også en stor innsats ved å hjelpe til i veiledningen.


6.5 Prosjektledernes råd.
Vi anbefaler at skolen i samarbeid med representanter fra praksisstedene lager kriterier for bruken av pengemidlene. Vi tillater oss å komme med noen anbefalinger til slike kriterier til bruk i avdelinger med mange studenter: