Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt :
gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen
Copyright © 2000 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

7 AVSLUTNING

    7.1 Hva ga prosjektet?
    Visjonen vår var at Ramnesprosjektet skulle gi vekst for de involverte i studentveiledningen. Vi kan ikke slå fast med sikkert at det har skjedd faglig vekst i alle deltakerne. Vi har ikke beskrevet klart hva faglig vekst i institusjonen er; om det er den faglige veksten i hver enkelt ansatt eller om det beskriver den kollektive faglige veksten i institusjonen. Denne mangelen så vi først ved slutten av prosjektarbeidet, og vi hadde da ikke anledning til å gå inn i dette. Vi gjorde heller ikke en status quo undersøkelse for å finne kompetansenivået til den enkelte eller samlet i institusjonen før oppstart. Dette ser vi er en svakhet ved prosjektet. I ettertid er vi blitt kjent med Hege Vinjes hovedoppgave: "Det ytre er et speilbilde av det indre. - En analyttisk, beskrivende og normativ studie om lederkompetanse i undervisningssykehjem(Vinje, 2000). Hun beskriver hva en lærende institusjon er. Hennes arbeid passer hånd i hanske til dette prosjektet.
    Våre uttalelsene om faglig vekst bygger på nedtegnelsene i dagbok og i evalueringer.
    Her oppsummeres hovedinntrykket.
    De ansatte er dratt med i læringen. Alle parter lærer ved å gå sammen i pleien og snakke sammen om det de møter i den daglige sykepleieutøvelsen. Lærer har oppdatert sin praktiske sykepleie. Lærer og ansatte i praksis respekterer hverandres arenaer og det de står for. De anerkjenner hverandre, trives sammen og kjenner en god avhengighet av hverandre. Læringsmiljøet i avdelingen er bedret. Ansatte, studenter og lærer er mer direkte og åpne for hverandre. Dette viser seg blant annet i samrefleksjoner hvor utfordringene som blir tatt opp er flere og mer dyptgående.
    Studentene har oppnådd større sikkerhet i utøvelse av grunnleggende sykepleie til flere pasienter enn tidligere. De har også fått bedre oversikt i avdelingen og forstår mer av den daglige drift enn før "overta avdeling" ble prøvd ut. Oppdateringen av pleieplaner i samarbeid med de ansatte har sitt mange faglige samtaler og ajourførte planer. Og pleien har blitt enda mer tilpasset den enkelte pasient. Pasientene har satt pris på den variasjon studentene bringer med seg også mellom stell og måltider.
    Studentene har hatt stort utbytte av å være mange i avdelingen. De har tydd til hverandre både i gjøremål og i samtaler og har hjulpet hverandre med å nyansere og anvende skolekunnskapen. Lærer har fått tilhørighet i "sin" institusjon og er mer synlig i praksis.
    Studentene har fått bedre veiledning i praksis enn før. Som følge av sjekklistene til V.B.K. blir praksisveiledningen bedre planlagt. Det er rikelig tilbud om praksisplasser og høgskolen kan velge også etter kvalitet. Kontakthjelpepleiernes bidrag og mer læreroppfølging i tillegg til kontaktsykepleiers ansvar som før, har resultert at studentene er blitt enda bedre mottatt og veiledet. Alle i avdeling har bidratt i veiledningen. Også studentevalueringene er blitt mer konkret og har holdt fokus mer på praktisk sykepleieutøvelse.

    Prosessen
    Prosjektet har gitt mer enn prosjektplanen beskrev. Dialogkonferansen kom i tillegg. Det er 2,5 år siden oppstart. Den deltaker styrte prosessen har gått hele denne tiden. Å arbeide etter aksjonsforskningens prinsipper tar tid. Forankringen skal skje i så mange mennesker at det må ta tid. Deltakerne (styrer, sykepleiere, hjelpepleiere, studenter og lærer) har vært med å styre prosessen helt fra de innledende planleggingsmøter. Prosessen er beskrevet i rapporten og bidrar til at rapporten er blitt lang og innholdsrik. Deltakerne er holdt i prosessen via muligheten til å gi skriftlige innspill i forhold til gjennomføringen av Ramnesprosjektet (s.22-44) Deltakerne har gitt fortløpende evalueringer og de deltok svært aktivt i Dialogkonferansen på Vindfjelltunet. De fikk tilsendt materialet fra denne konferansen og analyseresultatene er blitt tilbake meldt muntlig fortløpende.
    Prosjektlederne er meget fornøyd med at forbedringene som er arbeidet frem etter innspill fra involverte i studentveiledningen, er blitt satt ut i livet ved flere praksisplasser i fylket. Deltakerne kjenner et eierforhold til denne nye veiledningsmodellen de selv har vært med å utarbeide. Evalueringene så langt er positive.
    Skolen har fått en ny veiledningsmodell som innlemmes i det nye programmet etter ny fagplanen av 2000. Tidligere har skolen utarbeidet kurs 2 programmet uten medvirkning fra ansatte i praksis. Nå er modellen bredt forankret og det vil muligens styrke levetiden. Hvor levedyktig veiledningsmodellen er, må fremtiden vise. Under prosjektet har interessen vært stor fra andre høgskoler og praksisfelt. Media har vist interesse for prosjektet (Vedlegg 2, 5, 3, 7, 8 og 16).
    Entusiasme og stolthet har preget dette prosjektet. De ansatte i avdelingene har likt å være med i utviklingsarbeidet. Det har gitt mange bidrag og deltakerne setter pris på å bli hørt. Det har blitt attraktivt å ha sykepleierstudenter i sykehjem. Skolen har mer enn nok praksisplasser.

    Veien videre
    Det står mer arbeid igjen for å gjennomføre resultatene av Ramnesprosjektet og dialogkonferansen ved resten av praksisplassene i sykehjem. Ikke alle lærerne og praksisplassene har hittil vært klar til f.eks. å ha mange studenter og å "overta avdeling". De som skal gjennomføre dette må ha tro på opplegget, må ville og tørre gå inn i det. Under prosessen har flere sett verdien av opplegget og blitt med. Det må lages kriterier for "overta avdeling", slik at deltakerne vet hva som kan forventes.

    Kombinasjonsstillinger kunne brukes for gjensidig kompetanseheving av ansatte og lærer, slik ambisjonene var i Ramnesprosjektet. Praksisoppfølgingen til lærer etter ny modell, rekker ikke til samhandling og samrefleksjon mellom ansatte og lærer i så stor grad som i Ramnesprosjektet.

    Prosjektlederne som har vært styrer og lærer, har vært svært fornøyd med å dele prosjektlederskapet. Vi har erfart hva delt ledelse gir av reelt samarbeid og likestilling som tjener begge basisinstitusjonene. Et reelt og stabilt samarbeid er oppnådd. Det har vært et spennende, arbeidsomt og lykkelig samarbeid.
    Under et så nært samarbeid over i så lang tid fikk de øye på nye mulige samarbeidsprosjekter. Neste fellesprosjekt er en dialogkonferanse høsten 2000 over tema: "Sykehjem - et faglig vekstsenter"

    Slik blanding av praksiskunnskapen (blå) og skolekunnskapen (gul) gir vekst (grønt). Her var det mange kreative gode kunstnere som skapte vekstkunstverket!!

Previous PageTable Of ContentsTop Of PageNext Page

Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt : gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold