Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt :
gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen
Copyright © 2000 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

4. GJENNOMFØRINGEN AV RAMNES PROSJEKTET.



    Vi beskriver så den praktiske gjennomføringen av prosjektet. Da deles sidene vertikalt på midten. På venstre side skriver vi prosjektlederne det vi faktisk gjorde ut fra husk og nedtegnede notater underveis. På høyre side skriver vi hva deltakerne opplevde i disse situasjonene. Deltakerne i prosjektet; avdelingsleder, kontaktsykepleierne og
    -hjelpepleierne og sykepleierstudentene fikk utlevert vår beskrivelse på venstre side av arkene. Så fylte de inn på tom høyreside de opplevelsene - tanker og følelser de hadde i situasjonen og hva de eventuelt har sagt og gjort i forhold til dette senere.

    Vi drøfter situasjonene som ble mest kommentert det som har kommet fram i en form for etterpårefleksjon.

    4.1 Svarskjema:
    YS: Yngstestudent, ES: Eldstestudent, AN: Ansatt, VK: Styrer, RH: lektor, FE: Fellesuttalelser

    

KONKRETE HANDLINGER /
SITUASJONSBESKRIVELSER

OPPLEVELSEN.

 

Vigdis lot seg inspirere av en artikkel i "SYKEPLEIEN" om studenter som "overtok" en sykehjemsavdeling vinter -98.
Tillitsvalgte, pleiepersonell og styrer i Ramnes registrerer at veiledning av studenter ikke oppleves som god. Det er hull mellom studentenes forventninger og de ansattes forventninger til praksistiden.
Det registreres også at de ansatte ønsker å gjøre noe med dette.

VK: Jeg brukte tid i forkant av at ideen fødtes til å kjenne etter hva jeg mente reelt var viktig med selve ideen, og hva jeg mente kunne oppnås.
AN:
En AN sier at hun ikke opplevde at veiledningen til studentene ikke var god, men at det kunne gjøres bedre og med den gevinst at personalet fikk nytte av det.

VK: Jeg kjente spenning og iver etter å meddele mine medarbeidere.
Pleiepersonellet var veldig interesserte og nysgjerrige, noe som for øvrig ikke overrasket meg, men ga trygghet for at dette skal prøves ut!

 

Vigdis tar kontakt med skolen pr. brev hvor ideen om en ny veiledningsmodell legges frem.
Skolen gir spontan tilbakemelding ved å invitere kontaktsykepleiere, tillitsvalgt og styrer til et møte på skolen hvor dekan , studieleder og en lektor også møtte.
Skolen arbeidet også med utvikling av nye veiledningsmodeller - for et sammentreff !!
Skolen og sykehjemmet valgte ut hver sin representant som sammen skulle være prosjektledere.
Rannveig ble tildelt 25% FOU-tid for deltakelse i Ramnesprosjektet. Rannveig var leder av kurs 2 hvor overgangen fra punktpraksis til veiledet/evaluert praksis fordret en ny veiledningsmodell.
Vigdis definerte 20 % av full stilling inn mot prosjektet.
Vigdis og Rannveig gikk for delt prosjektlederskap da de ønsket en reell maktbalanse, altså et reelt samarbeide hvor de virkelig var sidestilte.

AN:
Svært positivt at disse ble tatt tidlig med i prosessen.
RH: Jeg hadde kjempelyst på dette prosjektet. Jeg hadde lyst til å jobbe med VK og trengte det før Kurs 2 utviklingen.
VK:
Det ble også spenning omkring møtet på skolen. Jeg hadde tross alt vært i praktisk sykepleietjeneste i mange år og var litt usikker på om skolens folk kunne sette seg inn i mine tankebaner og se hvilke behov sykehjemmet hadde for en endret veiledningsmodell.
Møtet ble en veldig god opplevelse. Jeg opplevde en klar forståelse og interesse fra skolen, noe som førte til en gledesopplevelse og stolthet.
RH: Det viktigste vi har gjort. Opplevde jevnbyrdighet i samarbeidet og at vi utfylte hverandre kompetansemessig.
VK: Jeg opplevde en slags ærbødighet ved møtet på skolen. De var så interessert og imøtekommende, det ble gitt klart uttrykk for at dette trodde også de på.

 

Prosjektlederne møtes for å samle data om ideer og hvordan de tenkte seg prosjektet. - Framdriftsplan.

Jeg hadde ikke erfaring med prosjektarbeide og kjente en uro i meg for at jeg ikke var god nok. Hadde jeg satt i gang noe som skulle bli for stort?

 

Møte med veileder Kristin Heggen.
Hovedbudskapet til Kristin var at konseptet var godt. Vi måtte begrense omfanget så det sto i stil med ressursene knyttet til prosjektet. Vi avtalte at hun skulle veilede på prosjektplan som skulle være ferdig til 1 september 1998.

VK: Jeg møter veileder med stor spenning. Prosjektlederne var klar over at rammen for prosjektet var stort og forventet derfor hjelp til å begrense.
Det fikk vi på en fin måte. Jeg opplevde likevel noe vanskelig å liksom gi avkall på deler av det vi gjerne ville undersøke, men vi ble raskt enige om at disse tingene kan tas opp i ev. senere prosjekter.
Veiledningen opplevdes som god og førte til at prosjektet ble oversiktlig.

 

Sommeren. Modningstid.

Prosjektet modnes og "setter" seg. Mange ideer og tanker kommer til meg - prosjektet tar "form".

 

Kurs i prosjektledelse.
Tre dagers kurs i prosjektledelse for det pedagogiske personalet ved avdeling for helsefag. Vigdis deltok på to dager hvor (stikkord innhold) 3`dag omhandlet særlig prosjektsamarbeid, evaluering og rapportskriving. Ramnes sykehjem betalte kursavgift for Vigdis.
Kurset kom som bestilt for oss.

VK:
Dette ble to spennende dager, det jeg tidligere hadde vært skremt av - ble nå tryggere.

 

Prosjektgruppe blir nedsatt. Den besto av kontaktsykepleierne, avd.leder styrer og lektor.

Klarlegging av

    - praktisk framdrift.
    - økonomi.

    - tidsbruk.

VK:
Spenning rundt møtet, hvor engasjerte er medarbeiderne ? Har de kapasitet til å engasjere seg i en fra før travel hverdag ?
Det ble noe vanskelig å få ryddet tid til skrivearbeidet. Budsjettarbeidet for -99 presset veldig på samtidig som prosjektarbeidet krevet rom og konsentrasjon.
Jeg opplevet at det gikk greit likevel fordi jeg kjente et veldig engasjement og entusiasme. Prosjektet ble som en fargeklatt i min hverdag, noe jeg virkelig trodde på. Jeg trengte en slik oppgave akkurat nå.

 

Vigdis gir info i uformelle sammenheng, pauser, summegrupper og lignende.
Vigdis og Rannveig hadde flere møter på Ramnes sykehjem hvor de arbeidet med prosjektplanen. Siden prosjektarenaen var på Ramnes, tenkte vi at hver gang Rannveig kom dit, ville deltakerne og Rannveig få anledning til å bli kjent med hverandre. Hver gang hilste Rannveig på noen ansatte. To ganger hadde vi spisepausen med de ansatte i prosjektavdelingen.

Erfaringsmessig vet jeg at det er viktig at det snakkes også uformelt om det som skal skje slik at vi kan oppleve det sammen. Dette får
jeg bekreftet ved disse samtalene.
Jeg kjenner spenning og gleder meg over å ha Rannveig på sykehjemmet. Jeg gleder meg også over at mine medarbeidere skal få bli kjent med henne

 

Rannveig vil fortelle litt fra den dagen de spiste salat og hjemmebakt rundstykke bestilt fra stedets kjøkken. Herlig! To hjelpepleiere fortalte entusiastisk om et etterutdanningskurs de gikk på. Vi snakket også om hensikten med prosjektet og muligheten for gjensidig oppdatering. Tonen var lett og inkluderende.
Rannveig bemerket de nydelige navneskiltene de ansatte bar og kunstneren var tilstede. Hun kunne godt lage ett til henne også. Hva skulle det stå under navnet mitt da ? Sykepleier? Sykepleielærer ? En hjelpepleier spurte hva slags tittel jeg hadde på skolen. Det er "høgskolelektor", sa jeg. Da er det vel ikke noe å lure på kom det samstemt. Og sånn ble det. Under en senere samspising så jeg at alle hadde sitt eget navn på koppen sin. En sånn må du få deg Rannveig, var det en som sa. Koppen ble bestilt med mitt navn og yndlingsblomsten min "natt og dag".
Før mine to "bli kjent dager", hengte Vigdis fram arbeidsdrakt til meg på kontoret sitt.

AN:
Hyggelig at Rannveig opplevde oss som inkluderende. Noen ble forundret da Rannveig fortalte at hun var usikker og litt forsiktig, hun ble ellers opplevet som "scenevant" Dette førte til at vi turde å prate med henne som en hvilken som helst annen ansatt.
Fin måte å bli kjent på når lærer var med i det daglige arbeidet.
Engasjementet for prosjektet var labert i starten, men tok seg opp etter hvert som informasjonen vi fikk ga oss forståelse for hva dette var og ville føre til.
Det føltes godt og riktig at sykepleielæreren hadde erfaring fra sykehjem.

RH: Det var deilig at de tok imot meg på en så naturlig måte. jeg hadde lurt på om jeg burde kalle meg noe annet enn min .... tittel

AN:

Det hadde vært viktig å fokusere mer på "UKA" i starten også. Det hadde vært lettere å forstå/forklare hva prosjektet dreide seg om.
RH: Jeg kjente meg godtatt og ønsket. De ansatte innlemmet meg. Jeg kjørte syngende og glad hjem.

 

Prosjektbeskrivelsen blir laget ved at vi fordeler noe av skrivearbeidet, noe skriver vi også sammen.
Prosjektplanen er ferdig. Kristin likte konseptet. Hun anbefalte oss noe lavere målsetting ellers kun ubetydelige justeringer.

Beskrivelsen blir presentert for prosjektgruppen før den presenteres for
øvrige personale i allmøtet.
Alle ansatte på sykehjemmet møttes i peisestua. Rannveig satt på gangen og ventet mens møtet først tok en intern sak. Hun ble så nervøs. Mistet tråden, bladde i prosjektbeskrivelsen. Satte små gule lapper på viktig innhold. Flyttet papirer. Hun som vanligvis snakker fritt og engasjert om det hun brenner for, var bundet til manus.

VK:
Presentasjonen ga meg noe blandede opplevelser. Den kunne nok virke stor og vanskelig, det var ikke lett å sette ord på hvordan vi tenkte å gå frem, men personalet gir klare tilbakemeldinger slik at vi fikk en felles forståelse etter hvert.

RH: Ny milepæl nådd. Seiersfølelse. Vi var flinke.

RH: Da jeg kom inn på møtet var jeg tørr i munnen og redd. Synes alt gikk i surr for meg. Redde tanker i hodet. Tenk hvis alt gikk skeis - at den andre avdelingen ble snurt - at de ansatte synes dette var dumt. Under innlegget snek redde tanker seg inn. Tok de meg for å "komme her og komme her?" Torde jeg virkelig å iverksette dette prosjektet? Etterpå var jeg misfornøyd med meg selv. Hvorfor i all verden reagerte jeg sånn. Ingen av tilhørerne hadde sendt noen misbilligende signaler. I etterkant ser jeg at det er et svært vågalt skritt jeg opplevde akkurat da. Jeg, som ikke hadde vært i praksis side 1984. Ville jeg fungere i praksis? Ville studentene og jeg klare det jeg innlot oss på? Tenk hvis vi ikke klarte den idealiserte maktfrie ballansen. Tenk om noen ville motarbeide prosjektet. Kanskje vi bare dummer oss ut? Råskummelt! Etterpå - samtale med Vigdis - skjønte jeg at Vigdis forsto. Jeg skjønte jeg trengte denne ubehagelige opplevelsen. Kanskje noen av deltakerne også kunne være litt usikre og redde ved oppstarten av den praktiske gjennomføringen av prosjektet? Kanskje jeg da ville forstå det?

AN:
En spør seg om Rannveig kan bli nervøs??
Liker utfordringer og at det skjer litt nytt omkring oss.
Det ble gitt god informasjon til ansatte, pårørende og pasienter i forkant av prosjektet med unntak av en nattevakt som ga utrykk for å ha fått for lite informasjon.

FE:
Spennende og utfordrende måte med en ny måte å jobbe på.

 

Beskrivelsen sendes også til helse/sosialsjefen.

    - Rådmannens ledergruppe.
    - Virksomhetsleder- gruppen.
    - Helse/sosialstyret.

VK:
Helse/sosialsjefen var veldig positiv og ga meg støtte på at jeg brukte tid på dette. Han var også til tider en pådriver til at vi presenterte prosjektet for Helse/sosialstyret og at det ble mediadekning.

 

Vi inviterte oss selv til en pårørendefest en søndag for å informere. Det er en aktiv pårørendeforening ved sykehjemmet, de har hyggekveld en søndag i mnd. Alle hadde fått brev om at informasjonen skulle gis og det var mange pårørende tilstede

VK:
Jeg kjente spenning rundt møtet med pårørende. Det var veldig mange fremmøtte. Informasjonen gikk greit - noen spørsmål og stor interesse. Alle ville delta.

 

Studentene valgte praksissted.
Da studentene ble informert om praksisstedene de kunne velge mellom, informerte Rannveig om Ramnesprosjektet. 10 kurs 2 studenter (yngstestudentene) og 3 kurs 5 studenter (eldstestudenter) ville delta. Studentene ble enige seg imellom om hvilke 7 studenter som skulle få komme til Ramnes. Rannveig visste ikke hvorfor så mange ville delta.
Hun hadde en samtale med studentene før praksisperioden. Var de tilstrekkelig orientert før oppstart?

FE:
Spesielt bra å ha/være både YS og ES sammen i praksis.

ES:
Ikke tilfelle at alle 13 snakket sammen. YS og ES avgjorde i hvert sitt forum hvilke som skulle med. En av ES hadde ikke tenkt å ønske seg til Ramnes fordi hun trodde det skulle bli vanskelig å være student der hun tidligere var assistent, men prosjektet hørtes så spennende ut at hun endret seg. Mulighet for å praktisere ledelse var unik. Mange av ES hadde de samme tankene, men førstemann til mølla ...ES rolle var uklar og lite definert i prosjektbeskrivelsen.

YS.
Det ble trekning, alle enige om at det ikke skulle skje byttinger etterpå, men guttene synes det var dumt at det bare ble jenter som skulle til Ramnes.
En YS sier hun hadde kontaktsykepleier i 50% stilling og derfor kun to vakter sammen med henne. Hun hadde utrolig god hjelp av hjelpepleieren som var "reserve" kontakt.

 

Aktivitetsplanleggingen pågikk parallelt med
møte/infoarbeide.

Vaktplaner ble utarbeidet av prosjektgruppen og sendt til skolen slik at studentene kunne velge turnus.

RH: Vaktplanene fungerte godt. Det var veldig nyttig å ha en fast hjelpepleier knyttet til hver student. Det ga kontinuitet i oppfølgingen.

 

Planen var satt opp slik at en kontaktsykepleier eller kontakthjelpepleier var med studenten. Det ble også satt opp kveld/natt og helgevakter.

AN:
Jeg synes at sykepleielærer viste hele tiden sin interesse for å gjøre det beste ut av de ulike situasjonene.

 

Rannveig`s bli kjent dager i avdelingen .
Hun møter til rapporten, håndhilser, alle er vennlige og imøtekommende. Avd.leder spurte henne om hva hun ville være med på disse dagene. Rannveig ønsket å bli kjent med pasientene først. Hun var med en sykepleier hos en pasient med langtkommet Parkinson. Hun ønsket å bli bedre kjent med ham og stellemåten. Pasienten kunne ikke stå alene og kroppen var stiv. Reaksjonen var langsom. Rannveig var som en flue på veggen da sykepleieren klarte det meste selv. Hun var imponert over den rolige ledelsen av stellet. Alt fløt så fint og vakkert i samarbeid mellom pasienten og sykepleieren. Etter en kort orientering om hva og hvordan han spiste skulle hun assistere ham ved frokosten. De hadde en fin prat om skogene i Ramnes. Hun vekslet mellom å støtte koppen hans og gi ham skiva i hånden og å holde glasset hans mens han holdt hånden sin oppå hennes.
Fire pleiere satt og hjalp pasienter å spise. Stuevakta serverte dem som kunne spise selv.
Jeg fikk være med en hjelpepleier i stellet av ei dame som var utslått etter veldig uro og medisinering. Hun sov hele dagen. Både primærkontakten hennes og Rannveig var i tvil om hvor mye de skulle gjøre i stellet. De stelte det de anså som nødvendig -De observerte henne jevnlig, vasket lett nedentil, skiftet underlag, forandret hvilestilling. Primærkontakten fortalte litt om hvordan pasienten vanligvis fungerte og litt om livet hennes før hun kom til sykehjemmet.
Neste dag var Rannveig med en ganske nyutdannet hjelpepleier og badet en pasient som hadde hatt hjerneslag. Rannveig opplevde et meget sammensatt og komplisert stell og beundret hjelpepleieren som ledet stellet. Hun forflyttet pasienten i tråd med ny forflytnings kunnskap og samarbeidet nydelig med pasienten og Rannveig. Rolig, med plan og samtidig så hun pasientens behov underveis i stellet. Rannveig var imponert.
Hun lærte seg systemet på kjøkkenet (her var dama på kjøkkenet til stor hjelp, og stuehjelpen likeså ), og på lager og skyllerom.

RH: Bli kjent dagene var viktige for meg. jeg fikk følge min måte å bli kjent på.

 

Hun så ikke i kardex disse første to dagene.
Avd.leder fortalte litt om døgnrytmen i avdelingen. Rannveig hilste på vaskehjelpen som også viste hvor jeg fant noe utstyr.

RH: Det undret meg i ettertid at Kardex var så lite tiltrekkende på meg Jeg understreker for studentene viktigheten av å lese Kardex før stell av pasienter. jeg ville huske pasientenes ansikt først. Da husker jeg bedre.

 

Informasjon om prosjektet i lokalbladet Ravna.
Ravna er et lokalblad for innbyggere i Ramnes kommune. Deler av prosjektplanen ble trykket her.

VK:
En forkortet utgave av beskrivelsen presenteres i Ravna. Jeg får flere positive tilbakemeldinger fra politikere og administrasjonen i kommunen vår. Jeg opplever en interesse og anerkjennelse for det arbeidet vi gjør.

 

Prosjektlederne deltar i helse/sosialstyremøte med info om prosjektet.
Styret var fulltallig denne kvelden og lyttet interessert og spurte.

H/S styret gir meg også en opplevelse av at vi gjør en god jobb, og at det er bra for kommunen vår med en slik positiv omtale som dette kan gi i fagkretser. Jeg har ved flere tidligere anledninger også opplevet at Ramnes kommune er opptatt av å ta vare på fagpersonalet.

RH: Jeg opplevde at politikerne var ekte interessert i prosjektet og innvirkningene det kunne ha for pasientenes omsorg. Både politikerne og vi vat stolte av prosjektet vårt.

 

Vi lager et innlegg til Kretskontakten etter at studentene er kommet. Dette bladet er lokalblad for Norsk Sykepleieforbund i Vestfold.

AN:
Vi fikk noen spørsmål fra utenforstående.

 

Kurs 2 studentene kommer.
De og Rannveig er i avdelingen 14 dager før kurs 5 studentene kommer. De snakker med Vigdis og avd.leder Gunhild og blir vist rundt i huset slik at de kan begynne på ordentlig når de kommer på neste vakt.

Første dag på vakt er det et voldsomt snøvær. 5 studenter og lærer + 5 sykepleiere og hjelpepleiere satt rundt bordet på vaktrommet. Flere kom for sent, lærer senest. Nattevakten ga rapport. De ble tildelt pasienter de skulle være med til. Rannveig skulle gå med en yngstestudent. De stelte en mann med Parkinson på badet hans og dusjet en mann som hadde langtkommet demens. Han fingret og holdt fast i sengetøyet og sengehesten og han skjønte ikke hva som skulle skje. De avledet, lirket og sang og fikk både dusjet og kledd ham, men forflytningen var vanskelig. De torde ikke bruke "Ståsara`n" før de hadde lært bruken. En hjelpepleier fortalte en måte å få han med i bevegelsene. Den andre pasienten var trettere enn sist Rannveig var hos ham. Han sto så dårlig da de skulle vaske ham nedentil mens han støttet seg til vasken. Han se`g sammen. Det var vanskelig å få vasket ham og få flyttet ham over i rullestolen. Rannveig ville vise studenten en god forflytningsmåte da han skulle over fra rullestol til god`stolen i stua. Men pasienten fulgte ikke instruksjonen og Rannveig nærmest bar ham over i stolen. Studenten og Rannveig snakket sammen etterpå. De hadde greid å få stelt begge to i en god atmosfære.

YS:
Stor konsentrasjon om å lære pasientenes navn, studentene snakket mye seg imellom om hvordan stellene skulle utføres på de ulike rommene.

VK:
Jeg opplever en stor fordel at Rannveig er blitt innlemmet i avdelingen. Hun fremstår som en naturlig del av personalet nå når studentene kommer i motsetning til tidligere når studentene var inne først og fikk "besøk" av lektor og satte seg i en krok for å samtale.
Jeg kjenner mye spenning og er redd for at ikke alle skal ha det bra.. Tenker mye på mine medarbeidere, de har hatt en stri høst med spesielt tungt belegg. En av sykepleierne er langtids sykemeldt.

YS:
Litt av en start sier en av YS. Usikker på ens egen kunnskap, bygningen var ny, pasientene ennå fremmede og vi skulle for alvor sette teori ut i praksis. Vi var nøye med at utførelsen ble slik vi hadde terpet på "Labben" Nå fikk vi oppleve at ting ikke alltid gikk etter læreboka. Det var godt å ha Rannveig med.

RH: Jeg ble fryktelig flau, men glad for å komme hel fram. Jeg tenkte også jeg som tror jeg kan forflytning. Jeg kjente vondt i ryggen første dagen studentene var der. Torde ikke si det høyt. Jeg bør nok ikke lede sånn forflytning uten å vite hvor godt pasienten kan samarbeide og hvor godt han kan stå. Kjente meg ydmyk. YS og jeg lo sammen etterpå De skulle sett oss på skole nå !! Jeg tenkte, hvorfor er jeg bare opptatt av det jeg ikke mestrer ? Klarte det meste bra. Jeg må tåle å ikke greie alt bra første gangen.

 

Opplæringen under "bli kjent-fasen".
Rannveig forteller.
Studentene gikk sammen med sin kontaktsykepleier eller kontakthjelpepleier under stell av pasienter, under måltider og WC situasjoner.
De ansatte var opptatt av å lære oss opp slik at pasientene skulle ha det bra når vi tok over i den planlagte uka. Vi på vår side ønsket å klare UKA veldig bra og gikk med åpne sanser og fulgte interessert med i alt som skjedde. Vi så de var mye sammen med pasientene og hadde hyggelige avis/sang/håndarbeidsstunder sammen med pasientene i stua. Personalet var godt kjent med pasienter og pårørende. Utenom direkte pasientomgang i stelle-, WC- og spisesituasjoner lærte de oss/vi oss ekstra arbeide på lager, skyllerom og kjøkken, stell av fuglene og kattene, lading av batterier samt oppgavefordeling mellom renholdspersonale, kjøkken og vaskeri, frisør, fotpleier(og mye mer). Studentene synes de lærte utrolig mye på kort tid.
To hjelpepleiere , samlet studentene og meg i stua for å lære oss bruken av de ulike
pasientløftere. Vi flyttet hverandre og opplevde på kroppen hva som var godt og mindre godt. Under trening med "Ståsara`n" oppdaget vi at det var veldig ubehagelig å bare henge på armene uten å ha magebeltet påspent.
Hjelpepleierene sa at vi må begynne å bruke magebelte til alle heretter.
En faglig erkjennelse var gjort.
Hjelpepleierne var her gode undervisere.

RH: Jeg opplevde at "UKA" var den viktigste motivasjonsfaktoren for ansattes undervisning og for studentenes og lærers søking av kunnskap. her hersket en uvanlig stor iver på begge sider. Dette ga mye samhandling. (Blanding av fargene.)

AN:
Vi synes det var riktig at studentene fikk "stake" ut kursen, og at de fikk hjelp og støtte der de trengte det.
Studentene viste omsorg for pasientene og viste at de brydde seg om dem. Dette har kanskje vi den største æren for siden vi ikke påla dem alt stell og andre ting som måtte gjøres.

YS:
Alle skulle forsøke å være "pasient i heis"

RH: Å lære ved å oppdage gir varigere læring enn om andre irettesetter/viser en noe (Grendstad)

 

Hvis kontaktpleierne ikke var tilstede gikk studentene sammen med meg. Da orienterte vi oss om pasientenes samarbeidsevne og fysiske krefter og spurte oss frem til hva de andre pleide å gjøre i stellet. Deretter innrettet vi oss i forhold til det vi møtte i situasjonen og pasientenes ønsker. Også pratet vi sammen etterpå om hva som oppleves godt og hvordan vi ville gå frem ved neste anledning.

ES og YS:
En super øvelse.

 

Jeg snakket med studentene hver dag vi var sammen på vakt. Jeg så dem i samhandlinger med pasienter og personale. Jeg stilte spørsmål og svarte på spørsmål og ga noen råd. Noe fant vi ut sammen.
Vaktmester Andreas hadde en glimrende brannvernrunde med oss. den omfattet omvisning med undervisning og øvelse i flytting av "pasienter"/hverandre og øvelse i å slukke ild med brannslukningsapparat. Etterpå fikk vi en skriftlig oversikt over hva som skulle gjøres ved brann. Bedre undervisning har jeg aldri opplevd.

RH: Jeg observerte studentene i arbeidet og forsto deres tenkemåte. Når jeg tidligere bare har snakket med studentene har mange av nyansene falt bort! Det er ikke alltid vi mennesker gjør det vi vektlegger i handling.

 

Avd.leder Gunhild hadde en fyldig rapport om alle pasientene for alle studentene og meg. Dessuten viste hun meg og fortalte det hun mente jeg måtte vite om den ansvarlige for dette opplegget. Jeg opplevde at hun kjente seg trygg på å overlate hele avdelingen til oss på dagskift når vi hadde sykepleier på bakvakt.
Studentene, Rannveig og Vigdis hadde et par samlinger hvor vi planla "UKA" sammen. Vi fant ut at vi ville vektlegge:
God omsorg i stell og samhandling med pasientene. Vi ville også klare ekstraarbeidet. Vi ville tilstrebe god orden i avdelingen. Og vi skulle samarbeide godt både med pasientene og hverandre.

RH: Deilig å bli vist slik tillit.

 

En vanskelig episode en av de første praksisdagene m/etterpårefleksjon.
En student kommer raskt imot Rannveig og sier: "Rannveig, kom og hjelp oss! (Pasientens navn) er full av avføring, diare . Må dusjes ." Sterk avføringslukt i pasientrommet. Det er kaldt i rommet. Jeg lukker vinduet som står på vidt gap. Pasienten, en dement språkløs dame ser fremfor seg med et stort tomt blikk. Studenten kler forsiktig av henne. Avføringen har dryppet på skoene til pasienten. En student holder pasienten i handa og trøster mens en annen dusjer og tredjemann finner nytt tøy. Pasienten holder seg fast i dusjstolen. De prøver å være raske og varsomme. Det er utfordrende. Ren, påkledd og godt pakket inn under dyne og ullteppe, lufter de godt på rommet og forlater pasienten. De vasker gulv og rydder, vasker pasienttøy i vaskemaskinen. Vasker og desinfiserer skoen. -- Så kommer det studenten synes var mest utfordrende. Studenten var fortørnet over at et par pleiere hadde sett på dem da det gikk galt - og ledd (av dem ?). Det var forsmedelig.
Studentene og Rannveig tok matpause sammen. De var opprørte. Dette var så uventet. De fortalte situasjonen på nytt og sin tolkning av situasjonen. Det kunne jo hende at de tolket situasjonen feil ? Rannveig foreslo at de skulle ta denne situasjonen opp på refleksjonsstunden sammen med Rannveig og de ansatte. Det torde ikke studentene. De orket ikke å ta opp noe så vanskelig den første refleksjonsstunden. De måtte bli trygge først.
For å starte bearbeidelsen av opplevelsen, tok bare Rannveig og studentene en samrefleksjon mens de spiste. De så for seg situasjonen da pleierene lo. Dersom de møtte en tilsvarende situasjon senere - hva kunne de da si eller gjøre i situasjonen? De prøvde ut adferd/setninger etter tur og resten lyttet og sa hvordan de reagerte. Noen setninger fikk alle til å le mens andre fikk brutt den uheldige atferden. Disse var: "IKKE LE NÅ" og/eller "Er det oss dere ler av ?"
Å greie å bryte en uheldig situasjon mens en er i situasjonen opplevdes som bra under dette rollespillet.

YS:
Vi følte oss litt hjelpeløse. Kunne vi som uerfarne studenter snakke til, eller påpeke at det de gjorde var helt galt ? Hvordan ville de reagere dersom vi sa noe ?

AN: (sitat)
Min etterpårefleksjon etter å ha lest dette. Dersom jeg hadde vært en av pleierne som lo og førte til at studentene opplevde det forsmedelig, ville jeg gjerne ha blitt informert og samtalt med om situasjonen før jeg så det på trykk. Håper det er gjort.

AN: (sitat)
Det er ofte vi ler litt av hverandre når vi kommer opp i spesielle situasjoner. Kanskje de tenkte litt på hvordan det er vanligvis når sånt skjer. Da er vi bare en til å ordne opp med alt. Får litt hjelp til å få pasienten på WC eller må vi stort sett greie oss selv for alle har nok med sitt.

AN: (sitat)
At to pleiere lo da det gikk galt, tolker jeg slik. Under latteren sies:" Nå får de virkelig prøvd det de har lært - også ubehaget, lukt, hvor skal jeg begynne osv. Men de visste og at dette greier dere fint selv (og lærer av det) - derfor kan vi bare le og gå - (og de hadde hjulpet til hvis de så dere trengte det.- hvis dere helt mistet hodet ) Men det gjorde dere ikke.

ES:
Gjør praksisstedet noe for at vi skal tørre å ta opp ting der og da om eks. lærer ikke er der når situasjoner oppstår?

AN:
De fleste ansatte bemerker denne episoden. Alle mente situasjonen skulle vært tatt opp med de aktuelle rett etter hendelsen. Det er noe av kulturen i avdelingen.
Felles for de ansattes bemerkninger er at det var ikke studentene det ble ledd av, men av situasjonen.

VK: Jeg likte ikke det jeg leste om episoden og spurte meg selv om vi signaliserer noe annet enn det vi er så opptatt av å signalisere nemlig at det er lov og forventet at det tas opp ting der og da. Var det litt tidlig for studentene, var de ikke trygge nok på oss? Tankene mine førte meg til spørsmålet: Hvordan virker jeg på andre?

 

Vigdis inviterte alle hjelpepleierne til undervisnings-samling med Rannveig en formiddag. Tema var: Refleksjon over hverdagsutfordringer i pleien, fordelt over tre ulike veiledningsteknikker. Noe av det ble beregnet brukt i prosjektet.
Det var godt fremmøte og en interessert forsamling som kom med innspill.

 
 

Felles refleksjonsstunder.
En viktig måte å hjelpe hverandre til faglig vekst, skulle være de felles refleksjons -stundene. Før studentene kom, hadde Rannveig et møte med de ansatte som var på arbeide den aktuelle dagen. Hun antydet at refleksjonen kunne dreie seg om opplevde utfordringer i hverdagens sykepleieutøvelse og at alle deltakerne kunne bringe inn utfordringer de opplevde i det daglige arbeidet. De ansatte ønsket å være med på denne refleksjonen. De var fornøyd med at tilbudet gikk til dem som var på arbeid når de fant anledning til å sette oss ned.
De hadde fire refleksjons stunder. Det var mest hjelpepleierne som nyttiggjorde seg tilbudet. Tre sykepleiere var med hver sin gang. Rannveig ledet refleksjons stundene. Emnene ble fremmet av studentene eller Rannveig.
Første gang var nærmest et spørremøte hvor studentene kom med sine tanker og spørsmål vedrørende pasientenes vaner, reaksjoner og samhandlingsmåter. En undret seg over at ingen gjorde noe da en pasient begynte å gråte under trimmen. Stuevakta hadde nok med å lede trimmen og de andre ansatte var opptatt av annet. Studenten visste ikke hva hun kunne gjøre. Hvordan finner vi ut at denne pasienten har glede av å være med på trimmen når pasienten ikke svarer? Hvem bestemmer deltakelse. Ulike tilnærmingsmåter ble drøftet. En må prøve seg frem og se på pasientens reaksjon.
En dag senere tok en student tak i bordplasseringen i spisestua. Hun synes det var så trist for en "klar " dame som var plassert sammen med to sterkt demente pasienter. Det måtte være trist å sitte der store deler av dagen uten noen meningsfull kommunikasjon. Satt hun der fordi hun ikke klaget ? Hjelpepleierne fortalte om vurderingene bak. Ga dem mulighet for å assistere flere hjelpetrengende samtidig under måltidet. Noen ganger var det mer hensiktsmessig å ha pasienten , som ofte fiklet med duk, serviett og dro til seg alt vedkommende fikk tak i, ved et bord for seg selv. Da beholdt han lettere konsentrasjonen under måltidet. Ble enige om å prøve å variere spiseplassen særlig for den tidvis "klare" damen og observere effekten av endringen.
Studentene synes det var vanskelig å vite hvordan de skulle lede stellet av to demente menn.
En hjelpepleier fortalte fra en seminardag over dette tema. La pasienten "mårre" seg. Ikke kle den demente helt naken, men heller ta del for del. Ikke la dem fryse. Ikke for mye snakk. Hjelpepleierne kom med eksempler inn mot de to nevnte pasientene. Si og gjøre en ting ad gangen for eksempel. Nå kan du få stå opp. Går til badet sammen. Sett deg ned der litt. Setter seg. Prøv å få gjort noe på do. Det kommer noe. Hadde alle beskjedene blitt gitt samtidig, ville det bare blitt forvirring.

Et annet tema var: Hvor skal pasienten sitte under morgenstellet - på do eller på en stol foran vasken? Skal vi stelle pasienten mens han sitter på do ? En student synes pasienten må få være alene på do. Sier hun ikke ville ha likt å ha kjente/ukjente pleiere hos seg når hun gjør fra seg. Er det for å spare tid om en begynner med vasken før pasienten er ferdig? Er det ønsket av pasienten? Det var enighet om at pasientene burde få fred på do dersom de ikke ga uttrykk for noe annet.
Hjelpepleierne sa hvilke pasienter de fant det hensiktsmessig å vaske nedentil mens de sitter på do. For eksempel når pasienten ikke kan stå. Og når de bør være ferdig vasket og påkledd nedentil før de settes foran vasken for å ta oventil stellet helt eller delvis selv. De funderte på hva valg av arbeidssted og - stillingen til pasienten hadde å si for hvor mye pasienten kunne gjøre selv i stell av seg selv. Det er lettere å forstå at de skal vaske seg når vaskeutstyret står rett foran dem.
En dag sa en student at hun synes det var svært vanskelig under måltidene når pasienter som var satt på slankediett ønsket mer mat. Må dietten følges også når pasienten vil ha mer mat? Skal pasienten slankes av oss når pasientens slankevilje varierer fra dag til dag og pårørende kommer med sjokolade? Hvem bestemmer? Studentene synes dette var en etisk utfordring. Også hjelpepleierne som var tilstede synes dette var vanskelig. Er vekten eller livskvaliteten viktigst? De ønsket at dette skulle bli vurdert på nytt.
Bør det stå lapp på speilet til pasienten om hvilken bleie de bruker ?
Skal det være synlig for besøkende? Nå står det egentlig skrevet via symboler, men det skal ikke mye fantasi for å forstå det.
De synes det var vanskelig å hjelpe noen pasienter med nedentil vask. Umulige arbeidsstillinger for dem, vanskelig å komme til å se mens de vasket stedet. Noen pasienter kunne ikke stå eller sprike med bena. Enkelte henger i heiser eller sitter på toalett. Noen tåler såpe/ph. nøytral såpe. Må såpa alltid skylles vekk ? Andre vaskes med vaskekrem. Brukes ikke vann i det hele tatt ? Hvilken vaskemåte gjør pasienten ren nok foran ? - Hygienisk prinsipp sier forfra og bakover, men da skrukker jo huden/kjønnsleppene seg. Hvor starter vasken foran på en mann? På penishodet som det står i læreboka eller rundt om kring? Her sa alle hva de trodde var best vaskemåte uti fra det de hadde lest, lært av andre og erfart selv. De begrunnet ut i fra sin PYT (praktisk yrkesteori). Meninger og begrunnelse ble sagt. Her skulle de nok gjort et forskningsarbeide, for her ble mye usikker kunnskap avdekket hos oss alle(Rannveig iberegnet)
De hadde valgt å bruke tiden mellom kl.14.00 -15.00 til samrefleksjon. Noen ganger var Rannveig og muligens alle lite opplagte til å ha slike samtaler på den tiden. Etter mye intens fysisk arbeid og psykisk utfordring følte Rannveig/alle seg matte og ikke så klartenkt som vanlig.

YS:
Alle studenter skulle ha slike refleksjonsstunder. I disse samlingene følte vi at alt kom fram.

AN:
Refleksjons stundene ble noe av gevinsten ved å ha studenter. Når nye kommer inn, bevisstgjør vi oss hvorfor vi gjør som vi gjør, og vi kan til og med kanskje innse at noe kan gjøres annerledes. Dette ble uhyre viktig både for oss og studentene.

ES:
Flott med refleksjonene som har kommet fram. Om det bare kunne komme videre !

AN:
Refleksjons stundene har vært lærerike. Likeledes har praksismodellen gitt både teoretisk og praktisk kunnskap.
Fint at det er blitt slik at studentene kan si ifra hva de synes og mener.

AN:
Do, trim og spisesituasjonen bemerkes ved et klart behov for forklare/forsvare situasjonen.

En hjelpepleier forteller om en tidligere episode hvor en pasient satt alene på do og falt av. Det ble en ubehagelig sak med mye kritikk fra pårørende etterpå.
Noen ganger var vi redde for at studentene skulle synes vi var late når vi ikke var på pletten og stilte pasientenes behov.
Det er klart at en del ting som vi synes er praktisk, tar seg annerledes ut for en uten i fra. Kanskje har vi tenkt litt over det.

RH: Jeg opplevde hjelpepleiernes undervisning som god. Kjenner meg ydmyk. Det er så godt eksemplifisert.

AN:
Det kan nok oppleves vanskelig for studentene når vi ansatte har ulike rutiner hos pasientene slik at studenten må finne ut hva som er mest riktig.

AN:
Det man lærer på skolen må man ta med seg, men mennesker er ulike , både pasienter og pleiere og må tas hensyn til i alle situasjoner. Kan sikkert virke forvirrende på studenter med liten erfaring.

ES:
Noen vil mene dette er småtteri, men det er veldig viktig. Utfordring for lærer?

AN:
Alle er litt "matte" og slitne på slutten av dagen .(Trøst til Rannveig)

 

Pleieplansarbeide.
En av de ansatte sykepleierne på Ramnes hadde arbeidet med sykepleiedokumentasjon i sin avsluttende eksamen ved videre- utdanningen i sykepleie til eldre og kronisk syke. En arbeidsgruppe, to sykepleiere fra sykehjemmet og to fra hjemmetjenesten hadde i over ett år arbeidet med å lage et sykepleiedokumentasjons-
system tilpasset Ramnes kommune. Dette var nå klart til å ta i bruk. De synes det var fint at yngstestudentene skulle skrive hver sin pleieplan under veiledning av lærer og i samarbeide med de ansatte.
Studentene fikk utlevert de ulike skjemaene de skulle bruke og valgte å skrive om en av de pasientene de kjente best. Sykepleieren bak nyordningen hadde en undervisningssamling med studentene ,og lærer veiledet studentene i gruppe og enkeltvis når studentene søkte slik veiledning. I ledige stunder satte studentene seg ned med ansatte pleiere og samarbeidet om pleieplanen. Lærer leste og godkjente pleieplanene før de ble lagt inn i kardex ved slutten av praksisperioden.

YS:
Dette lærte vi masse av. Rannveig leste gjennom pleieplanen sammen med hver enkelt, kom med tips og spurte hva vi tenkte osv.

AN:
Sykepleiedokumentasjon virker fremmed, kanskje litt skremmende på eldre sykepleiere. Her har de lite å lære bort, men mye å ta imot.

En eldre sykepleier funderer over hvordan utviklingen har gått. Før ble staket ut og bestemt hvordan sykepleien skulle utføres, og slik ble det for alle, en mal.
I dag skal de mye mer tenke og handle selv. Hva er mest riktig? Spør hun seg. Den gamle måten var nok enklere å følge. Den nye måten er nok mer spennende og utfordrende. Er det riktig at det vi som pleiere synes er mest spennende og morsomt vi skal bruke tiden til?

 

Kurs 5 studentene kommer.
Det var to studenter, en gutt og ei jente som begge hadde vært på Ramnes før som student eller ekstrahjelp. De første dagene brukte de mye av tiden sin på vaktrommet til å gjøre seg kjent med pasientenes behandling via kardex, særlig medisinene de brukte. Det var noe med holdningen til gutten som gjorde Rannveig usikker. Han kunne sitte med bena langt fremfor seg uten å notere noe under rapporten. Det var noe med blikket hans som gjorde henne usikker. Var han lite interessert ?
Hun fikk seg ikke til å si sine tanker til ham. Kanskje hun feiltolket ham. Hun var usikker på hvordan eldstestudentene skulle bidra i "UKA"

ES:
En av ES ser nå at det er fordel å kjenne rutiner og flere av pasientene. Det ga mulighet for å gå rett på det som nå ville bli nytt - "UKA"

AN:
De to eldste studentene hadde vært engasjert som assistenter på sykehjemmet tidligere slik at vi alle var kjent.

En hjelpepleier mener at han ikke var klar over det ansvaret han skulle ha. Da det ble klart, våknet interessen, han var helt topp.

 

Rannveigs uro gjorde at hun tok dette inn i en liten kollegaveiledergruppe på skolen. Der spilte kollegaen hennes denne studenten og Rannveig prøvde ut sine reaksjonsformer overfor liksomstudenten. Under veiledningen erkjente Rannveig at hun hadde en sterotyp forventning om at studenter først skulle prioritere stell og samvær med pasienter, så vaktromsarbeide. De skulle gjøre seg kjent på "hennes" måte. Passet denne studenten kanskje også inn i hennes generelle holdning om at mannlige studenter velger bort stell og sikter seg rett mot godt betalte lederstillinger.

ES:
Fint at lærere også jobber sånn.

ES: (sitat)
Jeg reagerte veldig på at dette ble sendt ut til alle siden alle visste hvem det dreier seg om. - Etiske vurderinger ? Men i og med at lærer etter hvert reflekterer seg fram som hun gjør, ser jeg helt klart læringsverdien i eksemplet! Men selv om lærer ikke snakket med studenten da, burde vedkommende fått anledning til å godkjenne det (eller ikke ) før dette ble sendt ut. (kanskje det ble gjort?)

 

Ganske negativt - hva ? Visste de eldste studentene egentlig hva hun forventet av dem inn i mot "UKA" ?. Var Rannveig tydelig i hva hun ønsket at de skulle ta ansvar for ? Hun innså at dette ikke var klart for henne enda. Hva slags signaler måtte Rannveig ha sendt ut til denne/disse studentene? Hun ble flau.
Rannveig brukte helga til å arbeide med det hun fant av negative holdninger til menn generelt og til denne studenten spesielt. Hun fikk da øye på en student som kjente institusjonen og de fleste ansatte og pasienter fra før. Kanskje studenten hadde definert sin rolle i "UKA" vår til at det var å påta seg det administrative ansvaret og lederansvaret inn i mot personalet i "UKA" , samt å kunne ta det sykepleiefaglige ansvaret/altså kunne vurdere pasientene rett hva angår pasientenes sykdom og behandling og konsekvenser for sykepleien.

ES:
Nei vi visste ikke det.

RH: Jeg brukte masse energi på å bearbeide min holdning. Opplevde læringen som smertefull men svært viktig.

 

Ledelse og administrasjon er viktig fokus for studenter i kurs 5 i tillegg til direkte utøvelse av pasient rettet pleie.

ES:
Ja , en unik mulighet som ikke senere kull får fordi praksisen blir endret. Vi viste at vi ville få tid til "vanlig" praksis etter "UKA" var over.

 

1`dag på Ramnes etter helga (siste uka før "UKA"), snakket Rannveig med eldstestudentene og sa klart sine forventninger til dem. Dette tente begge to på. Rannveig skjønte at dette ville de veldig gjerne gjøre. Og de gikk i gang med å orientere seg om alt ekstra program på alle ukedagene. De gikk nøye inn for å finne sin rolle og ansvar inn mot legevisitt, tiltaksmøte, medisinbestilling, medisinutdeling, ledelse av rapporter og skriftlig sykepleiedokumentasjon. De skaffet seg oversikt over hva som er ekstraarbeide på de forskjellige dager, dusj/bad, fotpleie, frisør trim, andakt; skulle de finne på noe spesielt?
Og hvordan skulle de fordele arbeidet mellom seg ? Hva kunne de yngste studentene og Rannveig utføre av avdelingens oppgaver. hvordan skulle de bruke Rannveig? Hva ville de yngste lære i den siste "UKA" si i avdelingen? De arbeidet aktivt med å kartlegge dette skriftlig. Gutten hadde virkelig sans for systematisk oppsett og ba yngstestudentene skrive opp hvem de kunne stelle godt og hvem de kunne assistere greit og hvem de ønsket å lære å samhandle med/stelle. Ut i fra dette laget eldstestudentene stelleliste for hele "UKA" - også påført ekstraarbeidet.
Alle studentene arbeidet med liv og lyst sammen med pasienter og personale ute i avdelingen og på vaktrommet. Rannveig hadde tro på at de skulle klare "UKA" godt. Nå var arbeidsgleden til å ta og føle på. Rannveig var lykkelig.

Tirsdag skulle vi ha ønskekonsert for pasientene. Siri skulle spille piano og Rannveig på gitar. Vi skulle spørre pasientene hvilke sanger de ønsket også ville vi velge de sangene vi kunne.

 
 

Torsdag skulle TV Vestfold komme kl. 11.00 under trimmen. Vigdis tok det etiske ansvar for å slippe media inn i avdelingen. Vi skulle spørre pasientene på morgenen om de ville være med og eventuelt pynte seg. Vi vurderte hvem av pasientene som kunne ha slik fremtreden at de selv og pårørende antagelig ikke ville fremvise det i media.
Fredag skulle Tønsbergs blad komme kl. 11.00. Da skulle yngstestudentene og lærer ha med kake. Vigdis skulle be helse og sosialsjefen. Det ville være et skikkelig avslutningsselskap for yngstestudentene og lærer og for at den praktiske delen av Ramnesprosjektet var i havn.

AN:
Det var artig med innslaget i TV og avisen.

 

OPPLEGG UKE 49

- Forberedelse av formell ansvarsfordeling.
- Beredskap/vaktplan.
- Info overordnede og politikere.
- Info pasienter/pårørende.
- Info andre samarbeidspartnere.

"UKA"

AN:
Var spente på hvordan "UKA" skulle gå, spesielt for pasientene med tanke på detaljer i det daglige stell.

 

Dag 1.
Vi møtte på vakt mandag i uke 49/98 Spente. Nattevakta ga rapport som om vi skulle være helt nye alle sammen. Vi sa hun kunne gi oss helt vanlig rapport. Vi måtte jo komme i gang med stellet. Vi var mentalt forberedt på hvilke pasienter og hva slags ekstraarbeide vi hadde. Stell og måltid foregikk med flyt og harmoni og innenfor vanlig tidsramme. Men vi hadde utfordringer som eldstestudentene særlig tok seg av:

 
 

En pasient fikk et illebefinnende under dusj. Sovnet han bare eller var han bevisstløs en liten stund? Han hadde vært våken det meste av natta. Hadde det noe med den nye medisineringen å gjøre ? Han fikk ikke tatt morgenmedisinene. Pasienten ble lagt til sengs og han ble observert spesielt godt. Han reagerte på kontakt. Vi så det an en stund. Han tok imot drikke og spiste middag. Lege eller pårørende ble ikke kontaktet.
En dame kastet opp under middagen. Det gjorde hun inni mellom. Hun ble hjulpet med tøyskift og sa at hun var vant til det.
En dame ville bare være på rommet under middagsserveringen. Hun pekte på hodet sitt. Hun hadde vært nedtrykt de siste dagene. Hun fikk smertestillende to ganger.
En mann hadde illeluktende urin. Målte tp. og BT. Normale funn. Tok urinprøve tok Urikult.
En mannlig pasient var lite fornøyd med sovemedisinen han fikk. En av eldstestudentene ringte legen og medisineringen ble endret. Pasienten ble tilfreds.
Eldstestudentene sørget for at alt uvanlig ble skriftlig dokumentert. De hadde oversikten og ga fyldig muntlig rapport ved vaktskiftet.
Mange pasienter hadde ønske om sanger til ønskekonserten neste dag. Slutten av dagen, mens de fleste pasientene sov middag, ble brukt til å innstille oss på morgendagens arbeide. De som skulle stelle pasienter de ikke hadde stelt før, ble satt inn i stellemåte av de som kjente pasienten godt.
Vi var alle stolte av oss selv som hadde greid denne dagen så bra.

AN:
Nå var det alvor. En hjelpepleier forteller at hun tenkte mye på pasientene og snakket med dem på kveldsvakter og spurte hva de synes.

 

Dag 2.
Det hadde vært en rolig dag for pasientene. Vi kom fort i gang med stellet som gikk knirkefritt. Det var en rolig, god atmosfære i avdelingen. To pasienter skulle ha oljeklyx. Eldstestudenten (heretter ES)mente det het oljeklyster fordi det ble satt høyt med sonde, mens jeg mente det het oljeklyx fordi det hadde størrelse/fasong som et saltvannsklyx. Enige om at dette var flisespikkeri. Våre kunnskaper om hvordan det skulle gis, var sammenfallende. De eldste tok med seg de yngste og underviste dem.
ES lærte meg å sette et pipende høreapparat ordentlig i. Eieren var lykkelig over å kunne snakke vanlig med venninna.

ES:
Viktig å være bevisste. Å tørre å ta opp en slik detalj gjør kanskje at man får mot til å ta opp viktigere ting en annen gang om man blir møtt på en OK måte.

 

Ei dame klarte intermitterende katetrisering av seg selv under veiledning av ES som innstilte pasienten på å katetrisere ved de tider det ville være naturlig hjemme. Glitrende samarbeide med dama. YS klarte skylleromsarbeidet. YS gjennomførte et stell på en pasient hun ikke hadde stelt før så bra at pasienten var såre fornøyd. Det var hun ikke så ofte ellers.
En av kattene hadde løs mage og YS fjernet ekskrementene og vasket godt uten å klage. ES sørget for at pasienten med mulig urinveisinfeksjon drakk mye. Urikulten ble sendt.

 
 

Ønskekonserten var svært vellykket. Vi sa i mikrofonen hvem som hadde ønsket seg sangen og sang mot ønskeren. Tre pasienter var rørt til tårer. Tre andre pasienter som har ulike grader av demens, sang alle versene på julesangene, deres iver og kapasitet rørte oss. En av disse satt i armkroken til en student og så rent salig ut. Vi så at ønskekonserten berørte noe verdifullt hos mange pasienter. De takket og takket.
Det var en fredelig deilig stemning i stua.
ES ga rapport mens de yngste og jeg satt og arbeidet med pleieplaner.
Vi var svært fornøyd med dagen.

AN:
De som ikke fikk hvilt middag ble trøtte og veldig slitne om kvelden, vanskelig å mate. Det blir et større behov for hvile når de sitter oppe for å høre sang og musikk.

 

Dag 3.
I dag skulle det være legevisitt. Denne ble avlyst fordi legen var syk. Eldstestudentene skulle legge medisiner i ukedosettene og delta i tiltaksmøtet. Vi deltok alle i stell og frokost, men etter det var ES opptatt på vaktrommet og på møte. Det skulle være andakt kl.12.00. Et lag av YS tok pause, mens lærer og to studenter fortsatt stellet. Vi klarte ikke å ta klokkene samtidig som vi var opptatt i stell. De som var i pause tok klokkene. Det var hektisk. Vi klarte nok ikke å skape den gode atmosfæren rundt andakten.
Etter middag da vi satt med pleieplansarbeide, tilkjenne ga YS for ES at de tre som var i pause og måtte ta klokker da var ganske irriterte. Var det meningen at ES bare skulle være på vaktrommet uten å hjelpe til ute når alt var så travelt ? Kunne de, eller i hvert fall en av dem hjulpet til i stellet og/eller tatt klokker mens de var i pause. ES hørte ordentlig på YS og sa at det var fint hun sa ifra. Det skulle ikke være sånn at de måtte ta klokker når de hadde pause. De hadde nok feilberegnet total arbeidsmengde denne dagen. Det skulle ikke bli sånn de to siste dagene. De justerte arbeidslistene noe.

 
 

Jeg berømmet YS for at hun tok opp dette direkte og greit. Og jeg beundret ES for den måten hun møtte kritikken.
Her gjorde de noe ganske profft begge to. Og arbeidsfordelingen neste dag var upåklagelig.

ES:
Viktig å gjøre avtaler i morgenrapporten, ikke ta det som det kommer. Viktig også for å kunne dokumentere bruk av ulønnet pause.

 

Dag 4.
Vi var en student mindre de to siste dagene av uka, men alle trådte ordentlig til, og vi gledet oss til TV Vestfold skulle komme kl. 11.00 De fleste pasientene ville være fine på TV og tok på fintøyet. Kl. 11.00 satt vi i ring klare til å begynne torsdagstrimmen. TV var forsinket og vi gjennomførte trimmen med stor iver. Stuevakta ledet på en klar og humoristisk måte.
Vi rigget oss til rundt småbordene mens Siri spilte julesanger på piano og pasienter, studenter og lærer sang. Nystekte vafler duftet og smakte fortreffelig og igjen fikk vi oppleve at flere av pasientene sang alle versene på de gamle julesangene. Mens dette foregikk kom TV og fikk intervju med både pasienter, studenter og prosjektlederne. Vi fikk formidlet hvordan denne "UKA" var selve motiveringskjernen i den gjensidige veksten. Og pasientene synes studentene var flinke, omsorgsfulle og lærevillige. Det var litt annerledes med disse unge, ivrige og lærenemme studentene som skapte avveksling i hverdagen og som satte så pris på muligheten pasientene ga dem for å lære å utøve sykepleie på ordentlig.
En pasient var sjaber og skjelven denne formiddagen. Det viste seg at hun strevde med å få tømt magen sin. Hun fikk den hjelpen hun selv mente var best - og det virket. Hun fikk hjelp til å komme opp, men hadde gått glipp av formiddagssangen og ville gjerne sitte oppe etter middag om vi tok noen sanger. Tre pasienter som vanligvis sover middag satt oppe sammen med studentene og sang og lo. De var et deilig syn.

AN:
Det virket som studentene opplevet mange utfordringer både på fag, samhandling og til og med konflikter. Modellen krever mye mer av både ansatt og student men vi fikk inntrykk av at alle fikk mye igjen for strevet. Tilbakemeldingene fra pasientene var at de var svært fornøyde, de hadde vært betydningsfulle.(Studentene hadde greid å styrke deres integritet og selvtillit)

 

Siste dag i "UKA"
Også denne dagen ventet vi mediabesøk. Vi samarbeidet med - og pyntet pasientene som
så fram til at Tønsbergs blad skulle komme og at det skulle være avskjedskaffe for de yngste studentene. Sistnevnte hadde med kaker og vi dekket langbord og fikk bruke pen-dukene, festserviset og adventstakene. Et lekkert bord sto klart til kl. 11.00. Styrer, avd.leder, vaskehjelper og kjøkken - stuevakt og helse/sosialsjefen ble med pasientene og studenter/lærer i denne feststunden.
Tønsberg blad fikk sine bilder og intervju med fornøyde pasienter og studenter. Vi sang, hadde taffelmusikk og hadde takketaler. Lærer takket pasienter og ansatte for all imøtekommenhet og opplæring. Styrer takket studenter og lærer for innsatsen og overrakte et stort pinnsvin til lærer og pinnsvinbarn til studentene. Yngstestudentene overrakte en nydelig ring til lærer som var rørt og glad for at prosjektet hadde blitt så vellykket. Eldstestudentene ble berømmet for at de hadde klart å ta det administrasjons- og lederansvaret denne uka. De ble ønsket lykke til med resten av praksisperioden på Ramnes. Helse og sosialsjefen klappet og så fornøyd ut.
Resten av dagen gikk til middagsservering og hjelp til middagslur. Vi oppdaget at vi hadde glemt å ta pause de to siste dagene, men det var helt i orden.
Vi fikk også sett på studentenes pleieplaner. De ansatte synes de var gode å ha som de første etter det nye dokumentasjonssystemet.
Vi var strålende fornøyde da vi forlot Ramnes denne fredags ettermiddagen i uke 49!

YS:
De 5 ukene gikk utrolig fort. Vi lærte masse og følte at mye av lærdommen kom av den gjensidige kompetansehevningen mellom studenter og ansatte. At vi fikk styre avdelingen en uke alene styrket selvtilliten vår når det gikk så bra som det gjorde. Vi måtte lære oss andre oppgaver i tillegg til stell og oppfølging av pasienter, oppgaver som studenter trolig ikke hadde tenkt på ellers. Dette ga oss et mer helhetsinntrykk av hva et sykehjem egentlig er.
Har fått endret syn på praksisperioder betraktelig. Utrolig lærerikt.

FE
Større innlevelse og alvor ved overtakelse av avdelingen. Denne effekten ville vi ikke fått om overtakelse av avdeling ikke inngår i praksistiden. Verken for lærer, studenter eller ansatte.

   

ES:
Hva med oss ! Vi ble overlatt til "Vanlig" praksis. En av ES var redd for en nedtur etter en lærerik tid, men fordi de var opptatt av faren for det og snakket om det, opplevde de at det gikk greit.

 

OPPLEGG FOR ANSATTE I UKA:

        - program (se vedlegg)
        - samarbeide hj.tjenesten.
        - vaktplan.

Det ble i god tid satt opp program for de ansatte til "UKA". Hver dag hadde sitt program og ansatte som ikke hadde vakt de dagene kunne melde seg på og fikk betalt for fremmøtet. Det var et samarbeide med hjemmetjenestene slik at de som hadde vakter denne uka kunne gå med hjemmetjenesten to av formiddagene.
Det var brukere ute som har vært på sykehjemmet og denne uka var det en som nylig var skrevet ut. Sykehjemmet og hjemmetjenesten jobber parallelt med et nytt sykepleiedokumentasjonssystem. En av dagene var satt av til obligatorisk kurs med ekstern foreleser. To andre dager trente vi oss i det nye systemet som skulle settes ut i livet februar -99. Det var satt av tid hver ettermiddag til å samtale om hvordan vi opplevde disse dagene. Sykepleier hadde hver dag bakvakt for studentene, de hadde mobiltelefon med seg.

AN:
En AN opplevet at hun måtte bruke mye fritid (lønnet) i prosjektgruppa. Hun mener at dette skulle legges til arbeidstid. Det samme gjelder svarskjema som ble sendt hjem, da opplevet hun at fritid skulle brukes til å svare.

VK:
"UKA" ble som et pusterom for de ansatte, vi fikk tid til "summing". Jeg fikk god kontakt og fikk prate om "nære" ting. Det ble tid til refleksjon. Dette har bevisstgjort behovet for "summetid" og igjen kjenner vi behovet for faste veiledningsgrupper noe vi tidligere hadde.
Personalet var rørende positivt opptatt av at studentene skulle få med seg de små viktige detaljene knyttet til hver pasient slik at de fikk det maksimalt bra denne uka.

AN:
Et veldig bra tilbud som vi var kjempefornøyde med. Dagen med hjemmetjenesten var spesielt bra.

Det er veldig bra med studenter. Vi får skjerpa oss litt faglig og vi får tips til ny vinkling av stell og pleie. Vi får gjensidig læring.
Det er fint at et lite sykehjem kan bidra med opplæring i stell av eldre. En hjelpepleier sier at hun er litt stolt av det.

 

JULEBORD.
Det tradisjonelle julebordet skulle gå av stabelen den siste "studentuka". Det var da naturlig å invitere studentene og lærer spesielt. Ordfører, rådmann, helse/sosialsjef og tilsynslegen i tillegg til ansatte og pasienter er vanligvis med på festen.

For en fest !! Vi hygger oss som en stor familie, det er ikke nytt for oss, men jeg kjenner meg stolt over et fantastisk personale og hva de sammen med studenter og lektor tilfører sykehjemmet. Jeg er rørt.

    4.2 Prosjektledernes etterpå refleksjon.

Hva sier dette oss? Vi sendte ut skjemaer til alle som hadde kontakt med pasienter og studenter i avdelingen, i alt 27. Det var 10 som svarte dvs. 37%. Vi purret ikke av hensyn til prosjektets fremdrift. Sykdom hadde forsinket prosessen.
En ansatt likte dårlig at utfyllingen syntes forventet gjort i privattiden. Det ble muligens oppfattet slik fordi vi sendte materialet til privat adressene for å være sikker på at vi nådde alle deltakerne. Noen ville muligens ikke stå fram med sine opplevelser uten at det var anonymt. Noen syntes muligens skrivingen ble for vanskelig eller tok for mye tid. Mange av deltakerne er lite vant med å skrive i jobbsammenheng.
Hvem som unnlot å svare og bakgrunnen for det, får vi ikke vite. Men vi innser at utsendelsen var noe forhastet. Kanskje noen deltakere ikke forsto hva som var forventet av dem. Kanskje det virket uklart hva responsen skulle inneholde?
Vi ser i ettertid at vi skulle sendt materialet til vår veileder før utsendelse og angrer i dag på at vi unnlot å gjøre det pga. tidspress og tro på at tilbakemeldingsmetoden var grei. Veileder ville sikkert også gitt oss verdifull veiledning i forhold til etiske utfordringer.

Ved gjennomgangen av de innkomne svar finner vi at kun to feil eller upresise forhold er påpekt. Ingen av svarene gir grunn til å tro at meningsinnholdet ikke er forstått rett. Videre har en påpekt at valg av praksissted skjedde blant studentene i hvert sitt kull og ikke ved at alle som ønsket Ramnes var samlet.
Utover dette er det ingen kommentarer viser feil beskriving eller forvrenging av data. Dette mener vi er med å sikre påliteligheten av beskrivelsen av gjennomføringen av prosjektet.

    4.3 Prosjektledernes etterpå-refleksjoner i forhold til to vanskelige situasjoner.

Det kom mest og kraftigst reaksjoner på "en vanskelig situasjon" på s.38 og i forhold til lærers bruk av en students atferd inn mot lærers vekst/utvikling på s.42.

    4.3.1 "De lo av oss" - situasjonen.

Mens RH beskrev denne situasjonen, var hun usikker på om hun burde gå til studentene å spørre om det var greit for dem at hun brukte situasjonen i materialet - dette fordi de selv ikke hadde villet ta opp situasjonen med ansatte da det skjedde. Ingen av disse studentene kom imidlertid med tilbakemeldinger på at de følte seg støtt av den grunn.
En av de ansatte reagerte kraftig på at pleierne som var med i denne situasjonen ikke hadde blitt konfrontert med den angivelige latteren direkte. De fleste ansatte hadde et stort forklaringsbehov. De skrev sine antagelser på hva som kunne ligge bak latteren og likte tydelig ikke at noe sånt skulle ha skjedd i deres avdeling. I budskapet fra de ansatte er det helt tydelig at de ville ha foretrukket at studentene i situasjonen - eller like etterpå hadde tatt dette opp med de dette gjaldt.
VBK likte lite å lese om denne situasjonen. Kulturen her er jo så åpen og fortrolig. Betyr det at den faglige tilbakemeldingen til hverandre er så åpen og fortrolig? Hvor og når tar man opp slike ting? Er det tilrettelagt eller er det mer tilfeldig og avhengig av den ansattes personlige evne og mot?
Kan helt nye studenter forventes å være del av den antatte åpenheten før de har følt de ansatte på tennene og blitt trygge? For studenter er noe av det vanskeligste de opplever nettopp å påpeke det de reagerer på som faglig galt eller etisk forkastelig i en avdeling. De er redde for å såre den ansatte, ikke bli innlemmet i fellesskapet eller å bli oppfattet som at de "kommer her og kommer her". De fleste utfordringer studenter har brakt til RH som praksislærer gjennom 18 år er nettopp slike dilemmaer. Denne erfaringskunnskapen deler hun med sine lærer kollegaer.
Det er interessant at alle svarene som har innkommet er så entydig positive til samrefleksjonen over utfordrende situasjoner i den daglige sykepleieutøvelse.

    4.3.2 "Selvavslørende situasjon".

Var det etisk forsvarlig å bruke denne studentens atferd som en synliggjøring av lærers læring. Skulle vi heller ha latt være å beskrive denne utfordringen for lærer av hensyn til studenten? Eller hadde det vært best å konferere med denne studenten om bruken av "lærers" tolkning og reaksjon /læringsarbeid - for å få tillatelse til å bruke situasjonen inn i materialet som ble sendt ut til alle deltakerne i prosjektet. I etterpåklokskap tror vi det. Prosjektlederne mente at det mest selvavslørende i denne situasjon gikk på lærers tilkjennegivelse av sin negative holdning som preget lærers tolkning av studentens atferd - og hennes arbeid med endring av holdningen. Hvorfor medstudenten reagerer så sterkt, vet vi ikke. Kanskje det er fordi også andre uten lærers negative holdning kan tolke atferden på lignende måte. Eller mener medstudenten at bare det positive kan beskrives når det kan gjenkjennes. Vi tror studenten identifiserer seg med medstudenten og tror at denne ikke selv ville like å bli brukt i synliggjøringen av lærers læring. Medstudenten berømmer likevel at også lærere jobber sånn (reflekterer over utfordringer i studentveiledning sammen med kollegaer - og lærer av det).
Vi prosjektledere brukte mest krefter på å reflektere over det overstående både under ned tegningen av situasjonsbeskrivelsen og ved analysen av det innkomne materialet. RH hadde ubehagelig magefølelse under lesing av medstudents utsagn. Denne studenten som her er utgangspunktet for lærers læring, fikk også tilsendt materialet til uttalelse. Vedkommende var blant deltakerne som ikke svarte. Hvorfor vet vi ikke.
RH følte at hun måtte gå til den studenten som muligens kjente seg uthengt og fremsi sin erkjennelse.
Det ble tatt kontakt med vedkommende student som fikk se det aktuelle materiale.
Studenten kunne selv velge om materialet fikk bli med i rapporte eller ikke.

    Studenten svarte pr. mail:
    "Det er helt greit for meg at du bruker det eksemplet du bruker i rapporten".

Prosjektlederne verdsetter høyt å ha en etisk holdbar atferd overfor deltakerne av prosjektet. Vi opplevde et dilemma i forhold til å være sannferdig vedrørende det vi fant relevant vedrørende prosjektets innhold og å ivareta deltakerne som blant prosjektet deltakere kunne gjenkjennes.
Den ubehagelige magefølelsen til RH roet seg etter at hun hadde hatt kontakt med omtalte student. Prosjektlederne erfarte at kroppen sier i fra når atferden ikke stemmer overens med viktige innebygde verdier.

    4.5 Deltakernes evaluering av prosjektet?
    Prosjektlederne hadde evalueringsmøte med sykepleierne og hjelpepleierne
    Alle deltakerne av prosjektet evaluerte gjennomføring og resultater overveiende positivt.

    4.5.1 Pasientenes evaluering.
    Pasientene synes studentene var flinke og gjorde et godt stell. De synes det gikk greit med så mange nye i overtakelsesuka fordi de var blitt kjente på forhånd. En pasient sier at hun synes studentene ble raskt kjent med rutiner og innretta seg fort etter husets gjøremål. En annen sier at det var en fint å ha noe å fortelle til det faste personalet som de hadde opplevet i "UKA" . Ellers er det pleiepersonellet som har mest å fortelle.

    4.5.2 Hjelpepleiernes evaluering.
    Hjelpepleierne var veldig fornøyd med opplegget. Det eneste triste var at perioden tok slutt og at den travle hverdag vendte tilbake. De hadde opplevd praksisperioden som en velstandsperiode hvor pasientene fikk mer oppmerksomhet og tid og hvor de selv fikk tid til å summe seg og reflektere over den vanlige hverdag. UKA ble omtalt som luksusuka hvor egenutvikling skjedde. Samrefleksjonen ga alltid utbytte.
    Hjelpepleierne hadde fått tildelt en student hver og det var de veldig fornøyd med. De følte seg verdsatt og nyttige.
    Det eneste de syntes hadde vært dårlig utført under UKA var rydding på rommene med nattøy under putene og utømte søppelkasser de to siste dagene. RH hadde f.eks. glemt å re sengene til to av pasientene hvilket ble helt tilgitt av dem da RH beklaget og redde sengene etter middag.

    4.5.3 Sykepleiernes evaluering.
    Sykepleierne syntes dette opplegget var så bra at de sa ja til å ta imot 6 studenter i stedet for 4 i neste periode. Det hadde gitt et pusterom i hverdagen. De understreket at noen pasienter hadde vært mer våkne om dagen og roligere på kvelds- og nattevakter. Enkelte hadde sovet bedre om natten. Muligens hadde dette sammenheng med at det skjedde noe annet enn det vanlige sosialt sett. Pasientene kunne nå fortelle pleiere om egne opplevelser som pleierne ikke hadde del i.
    Refleksjonsstundene hadde ført til noen konkrete endringer. Det ble kjøpt inn skap til pasientbadene hvor stelleplan kunne stå på baksiden av døren. Evt. slanking av pasienter skulle bli åpent drøftet og valg av pasienten selv og slankingen skulle være tidsavgrenset.
    Bordplassering ble prøvd forandret.
    Sykepleierne satte pris på studentenes pleieplaner.

    4.5.4 Studentenes evaluering.
    Fra studenthold ble det særlig understreket at UKA ga ypperlige læremuligheter. De måtte ta ansvar, stole på egne bedømmelser og avgjørelser. De lærte å ta opp/snakke om forhold de opplevde som utfordrende. De lærte samarbeid i praksis både med pasienter og hverandre. De lærte å forholde seg til mange pasienter og via det lærte de at hver pasient fordret ulik tilnærming og pleie.
    De uttrykte også tilfredshet over så mye lærernærvær. Det ga trygghet og de opplevde at lærer forsto at en ikke kunne gjøre alt på samme måte som i "øvingslabben" på skolen.
    De lærte å bli stolte og glade sykepleieutøvere! Mange pasienter uttrykte at de var fornøyde med pleien og det gjorde godt!
    Siste linje i deres evaluering lyder så: Vi er stolte over å ha vært med på prosjektet og er veldig glad for at det ble så vellykket.

    4.5.5 Prosjektleders/lærers evaluering.
    Som lærer fikk jeg bekreftet at min sykepleieutøvelse fortsatt holder mål. Jeg opplevde at mine sykepleievurderinger holder. Jeg har nye eksempler fra praksis som kan brukes i undervisningen. Det er godt å kjenne pasienter og ansatte og se at de er glade når jeg kommer. Jeg har erfart at alle ansatte er engasjert i å ta godt hånd om studentene og meg. Jeg visste at sykepleierne bidro mye, men var ikke klar over hjelpepleiernes store bidrag. De ble viktige døråpnere og læremestre både for lærer og studenter.
    Samarbeidet med styrer Vigdis har hele tiden gitt mye. Vi har snakket åpent om vanskelige ting og har utfylt hverandre i arbeidsprosessen. Vigdis har vært vertinnen, tilretteleggeren, døråpneren både inn i sykehjemmet og ut mot pårørende og politikere. Hun har vært systematikeren som har fått meg ned på jorda når jeg har virvlet opp et kaos av ideer og vinklinger. Vi har alltid sett nye veier etter "virvlingsøktene" våre.
    Vi har også opplevd at løsninger har kommet til oss etter å ha lagt uløste ting i underbevisstheten om kvelden eller når det har vært med under meditasjon eller på turer i naturen. Vi har erfart at ikke bare nitidig tankearbeid har ført fram, men at løsninger bare har kommet til oss. Dette er en ny arbeidsmåte som er lært under arbeidet med dette prosjektet.

    4.5.6 Prosjektleders/styrers evaluering.
    Prosjektarbeidet stimulerte meg og viste seg å være akkurat det jeg trengte i en ellers meget travel hverdag full av oppgaver som jeg ikke opplevde at ga meg vekst. Samarbeidet med skolen ga med inspirasjon og overskudd til å klare de andre oppgavene også. Jeg oppdaget hvor viktig det er for meg å være i vekst og utvikling, og hvor stor vekt jeg legger på at det skal legges til rette for det i mitt daglige arbeide med personalet.
    Det betydde mye at Rannveig og jeg har et felles sykepleie- og menneskesyn og et sammenfallende verdisystem. Jeg opplevde ikke noen maktkamp eller store verdi diskusjoner.
    Når vi satt sammen for å sette opp milepælene og fremdriften ble jeg noe skremt. Rannveig "virvlet" opp så mye at jeg mistet oversikten over hva vi skulle gjøre, så gjorde jeg en oppdagelse: "for meg er det viktig å ha oversikt hele tiden og det kan derfor virke forvirrende og skremmende om for mange ting "virvles" opp." Senere har jeg erfart at denne "virvlingen" er svært nyttig, den er ofte nødvendig for at det som er viktig skal komme frem. Jeg kjente også på min redsel for ikke å være "god nok" Etter veiledning med Kristin fikk vi begrenset prosjektet og jeg kjente inspirasjonen vokse igjen. En periode midt i gjennomføringen ble også tung for meg, jeg hadde et svært vanskelig budsjett arbeide som tok mye av min tid. I den perioden var det vanskelig å være engasjert på to plan. Men prosjektet ga meg inspirasjon til også å få til budsjettarbeidet.
    Da vi nærmet oss "UKA" inspirerte prosjektet meg i så stor grad at jeg opplevde min arbeidskapasitet som økende.
    "UKA" ble som et pusterom for de ansatte, vi fikk tid til "summing". Jeg fikk god kontakt og fikk prate om "nære" ting. Det ble tid til refleksjon. Dette har bevisstgjort behovet for "summetid" og igjen kjenner vi på behovet for faste veiledningsgrupper noe vi tidligere hadde.
    Personalet var rørende positivt opptatt av at studentene skulle få med seg de små viktige detaljene knyttet til hver pasient slik at de fikk det maksimalt bra denne uka.
    Etter praksisperioden var det godt å sammen med Rannveig nyte det vi hadde fått oppleve og kjenne på at det vi trodde på ble virkelig utvikling også for andre.

    4.6 Oppsummering så langt.
    Alle involverte i prosjektet var svært fornøyde med resultatene og effektene av prosjektet. Sykepleierne var glade for pleieplanene studentene hadde laget etter det nye systemet. Alle som hadde deltatt i samrefleksjon over utfordrende situasjoner i den daglige sykepleieutøvelsen, kom med entydige positive bemerkninger. Vi var stolte av vårt nybråttsarbeid. Vi trivdes med hverandre.
    Vi skjønte at et tett samarbeid mellom høgskolen og sykehjemmet hadde gitt gevinster. Lærer var blitt ny inspirert og oppdatert i praktisk sykepleie. Styrer av sykehjemmet fikk bekreftet at hennes visjon om at de ansatte skulle kunne utvikle seg og vokse her på Krakken, var mulig å etterleve. Selv hadde hun fått erfaring med prosjektarbeid og ville lære mer om prosjektledelse. De ansatte snakket om "pusterom" og "luksusuka". Det at studentene og lærer overtok avdelingen en uke, mens de ansatte hadde faglig oppdatering, var selve kronen på verket. Det hadde motivert de ansatte til å lære bort og studenter og lærer til å søke lærdom om avdelingens drift. Pasientene virket oppriktig lei for at prosjektet var over.

Previous PageTable Of ContentsTop Of PageNext Page

Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt : gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold