| |
KONKRETE HANDLINGER /
SITUASJONSBESKRIVELSER
|
OPPLEVELSEN.
|
| |
Vigdis lot seg inspirere av en artikkel
i "SYKEPLEIEN" om studenter som "overtok" en
sykehjemsavdeling vinter -98.
Tillitsvalgte, pleiepersonell og styrer
i Ramnes registrerer at veiledning av studenter ikke oppleves som
god. Det er hull mellom studentenes forventninger og de ansattes
forventninger til praksistiden.
Det registreres også at de ansatte
ønsker å gjøre noe med dette.
|
VK: Jeg brukte tid i forkant av at
ideen fødtes til å kjenne etter hva jeg mente reelt
var viktig med selve ideen, og hva jeg mente kunne oppnås.
AN:
En AN sier at hun ikke opplevde at veiledningen til studentene ikke
var god, men at det kunne gjøres bedre og med den gevinst
at personalet fikk nytte av det.
VK: Jeg kjente spenning og iver etter
å meddele mine medarbeidere.
Pleiepersonellet var veldig interesserte
og nysgjerrige, noe som for øvrig ikke overrasket meg, men
ga trygghet for at dette skal prøves ut!
|
| |
Vigdis tar kontakt med skolen pr.
brev hvor ideen om en ny veiledningsmodell legges frem.
Skolen gir spontan tilbakemelding ved
å invitere kontaktsykepleiere, tillitsvalgt og styrer til
et møte på skolen hvor dekan , studieleder og en lektor
også møtte.
Skolen arbeidet også med utvikling
av nye veiledningsmodeller - for et sammentreff !!
Skolen og sykehjemmet valgte ut hver
sin representant som sammen skulle være prosjektledere.
Rannveig ble tildelt 25% FOU-tid for
deltakelse i Ramnesprosjektet. Rannveig var leder av kurs 2 hvor
overgangen fra punktpraksis til veiledet/evaluert praksis fordret
en ny veiledningsmodell.
Vigdis definerte 20 % av full stilling
inn mot prosjektet.
Vigdis og Rannveig gikk for delt prosjektlederskap
da de ønsket en reell maktbalanse, altså et reelt samarbeide
hvor de virkelig var sidestilte.
|
AN:
Svært positivt at disse ble tatt
tidlig med i prosessen.
RH: Jeg hadde kjempelyst på dette
prosjektet. Jeg hadde lyst til å jobbe med VK og trengte det
før Kurs 2 utviklingen.
VK:
Det ble også spenning omkring
møtet på skolen. Jeg hadde tross alt vært i praktisk
sykepleietjeneste i mange år og var litt usikker på
om skolens folk kunne sette seg inn i mine tankebaner og se hvilke
behov sykehjemmet hadde for en endret veiledningsmodell.
Møtet ble en veldig god opplevelse.
Jeg opplevde en klar forståelse og interesse fra skolen, noe
som førte til en gledesopplevelse og stolthet.
RH: Det viktigste vi har gjort.
Opplevde jevnbyrdighet i samarbeidet og at vi utfylte hverandre
kompetansemessig.
VK: Jeg opplevde en slags ærbødighet
ved møtet på skolen. De var så interessert og
imøtekommende, det ble gitt klart uttrykk for at dette
trodde også de på.
|
| |
Prosjektlederne møtes for å
samle data om ideer og hvordan de tenkte seg prosjektet. - Framdriftsplan.
|
Jeg hadde ikke erfaring med prosjektarbeide
og kjente en uro i meg for at jeg ikke var god nok. Hadde jeg satt
i gang noe som skulle bli for stort?
|
| |
Møte med veileder Kristin
Heggen.
Hovedbudskapet til Kristin var at konseptet
var godt. Vi måtte begrense omfanget så det sto i stil
med ressursene knyttet til prosjektet. Vi avtalte at hun skulle
veilede på prosjektplan som skulle være ferdig til 1
september 1998.
|
VK: Jeg møter veileder med
stor spenning. Prosjektlederne var klar over at rammen for prosjektet
var stort og forventet derfor hjelp til å begrense.
Det fikk vi på en fin måte.
Jeg opplevde likevel noe vanskelig å liksom gi avkall på
deler av det vi gjerne ville undersøke, men vi ble raskt
enige om at disse tingene kan tas opp i ev. senere prosjekter.
Veiledningen opplevdes som god og førte
til at prosjektet ble oversiktlig.
|
| |
Sommeren. Modningstid.
|
Prosjektet modnes og "setter"
seg. Mange ideer og tanker kommer til meg - prosjektet tar "form".
|
| |
Kurs i prosjektledelse.
Tre dagers kurs i prosjektledelse for
det pedagogiske personalet ved avdeling for helsefag. Vigdis deltok
på to dager hvor (stikkord innhold) 3`dag omhandlet særlig
prosjektsamarbeid, evaluering og rapportskriving. Ramnes sykehjem
betalte kursavgift for Vigdis.
Kurset kom som bestilt for oss.
|
VK:
Dette ble to spennende dager, det jeg tidligere hadde vært
skremt av - ble nå tryggere.
|
| |
Prosjektgruppe blir nedsatt. Den besto
av kontaktsykepleierne, avd.leder styrer og lektor.
Klarlegging av
|
VK:
Spenning rundt møtet, hvor engasjerte
er medarbeiderne ? Har de kapasitet til å engasjere seg i
en fra før travel hverdag ?
Det ble noe vanskelig å få
ryddet tid til skrivearbeidet. Budsjettarbeidet for -99 presset
veldig på samtidig som prosjektarbeidet krevet rom og konsentrasjon.
Jeg opplevet at det gikk greit likevel
fordi jeg kjente et veldig engasjement og entusiasme. Prosjektet
ble som en fargeklatt i min hverdag, noe jeg virkelig trodde på.
Jeg trengte en slik oppgave akkurat nå.
|
| |
Vigdis gir info i uformelle sammenheng,
pauser, summegrupper og lignende.
Vigdis og Rannveig hadde flere møter
på Ramnes sykehjem hvor de arbeidet med prosjektplanen. Siden
prosjektarenaen var på Ramnes, tenkte vi at hver gang Rannveig
kom dit, ville deltakerne og Rannveig få anledning til å
bli kjent med hverandre. Hver gang hilste Rannveig på noen
ansatte. To ganger hadde vi spisepausen med de ansatte i prosjektavdelingen.
|
Erfaringsmessig vet jeg at det er
viktig at det snakkes også uformelt om det som skal skje slik
at vi kan oppleve det sammen. Dette får
jeg bekreftet ved disse samtalene.
Jeg kjenner spenning og gleder meg
over å ha Rannveig på sykehjemmet. Jeg gleder meg også
over at mine medarbeidere skal få bli kjent med henne
|
| |
Rannveig vil fortelle litt fra den
dagen de spiste salat og hjemmebakt rundstykke bestilt fra stedets
kjøkken. Herlig! To hjelpepleiere fortalte entusiastisk om
et etterutdanningskurs de gikk på. Vi snakket også om
hensikten med prosjektet og muligheten for gjensidig oppdatering.
Tonen var lett og inkluderende.
Rannveig bemerket de nydelige navneskiltene
de ansatte bar og kunstneren var tilstede. Hun kunne godt lage ett
til henne også. Hva skulle det stå under navnet mitt
da ? Sykepleier? Sykepleielærer ? En hjelpepleier spurte hva
slags tittel jeg hadde på skolen. Det er "høgskolelektor",
sa jeg. Da er det vel ikke noe å lure på kom det samstemt.
Og sånn ble det. Under en senere samspising så jeg at
alle hadde sitt eget navn på koppen sin. En sånn må
du få deg Rannveig, var det en som sa. Koppen ble bestilt
med mitt navn og yndlingsblomsten min "natt og dag".
Før mine to "bli kjent
dager", hengte Vigdis fram arbeidsdrakt til meg på kontoret
sitt.
|
AN:
Hyggelig at Rannveig opplevde oss som
inkluderende. Noen ble forundret da Rannveig fortalte at hun var
usikker og litt forsiktig, hun ble ellers opplevet som "scenevant"
Dette førte til at vi turde å prate med henne som en
hvilken som helst annen ansatt.
Fin måte å bli kjent på
når lærer var med i det daglige arbeidet.
Engasjementet for prosjektet var labert
i starten, men tok seg opp etter hvert som informasjonen vi fikk
ga oss forståelse for hva dette var og ville føre til.
Det føltes godt og riktig at sykepleielæreren hadde
erfaring fra sykehjem.
RH: Det var deilig at de tok imot
meg på en så naturlig måte. jeg hadde lurt på
om jeg burde kalle meg noe annet enn min .... tittel
AN:
Det hadde vært viktig å
fokusere mer på "UKA" i starten også. Det
hadde vært lettere å forstå/forklare hva prosjektet
dreide seg om.
RH: Jeg kjente meg godtatt og ønsket.
De ansatte innlemmet meg. Jeg kjørte syngende og glad hjem.
|
| |
Prosjektbeskrivelsen blir laget
ved at vi fordeler noe av skrivearbeidet, noe skriver vi også
sammen.
Prosjektplanen er ferdig. Kristin likte
konseptet. Hun anbefalte oss noe lavere målsetting ellers
kun ubetydelige justeringer.
Beskrivelsen blir presentert for prosjektgruppen
før den presenteres for
øvrige personale i allmøtet.
Alle ansatte på sykehjemmet møttes
i peisestua. Rannveig satt på gangen og ventet mens møtet
først tok en intern sak. Hun ble så nervøs.
Mistet tråden, bladde i prosjektbeskrivelsen. Satte små
gule lapper på viktig innhold. Flyttet papirer. Hun som vanligvis
snakker fritt og engasjert om det hun brenner for, var bundet til
manus.
|
VK:
Presentasjonen ga meg noe blandede
opplevelser. Den kunne nok virke stor og vanskelig, det var ikke
lett å sette ord på hvordan vi tenkte å gå
frem, men personalet gir klare tilbakemeldinger slik at vi fikk
en felles forståelse etter hvert.
RH: Ny milepæl nådd. Seiersfølelse.
Vi var flinke.
RH: Da jeg kom inn på møtet
var jeg tørr i munnen og redd. Synes alt gikk i surr for
meg. Redde tanker i hodet. Tenk hvis alt gikk skeis - at den andre
avdelingen ble snurt - at de ansatte synes dette var dumt. Under
innlegget snek redde tanker seg inn. Tok de meg for å "komme
her og komme her?" Torde jeg virkelig å iverksette dette
prosjektet? Etterpå var jeg misfornøyd med meg selv.
Hvorfor i all verden reagerte jeg sånn. Ingen av tilhørerne
hadde sendt noen misbilligende signaler. I etterkant ser jeg at
det er et svært vågalt skritt jeg opplevde akkurat da.
Jeg, som ikke hadde vært i praksis side 1984. Ville jeg fungere
i praksis? Ville studentene og jeg klare det jeg innlot oss på?
Tenk hvis vi ikke klarte den idealiserte maktfrie ballansen. Tenk
om noen ville motarbeide prosjektet. Kanskje vi bare dummer oss
ut? Råskummelt! Etterpå - samtale med Vigdis - skjønte
jeg at Vigdis forsto. Jeg skjønte jeg trengte denne ubehagelige
opplevelsen. Kanskje noen av deltakerne også kunne være
litt usikre og redde ved oppstarten av den praktiske gjennomføringen
av prosjektet? Kanskje jeg da ville forstå det?
AN:
En spør seg om Rannveig kan
bli nervøs??
Liker utfordringer og at det skjer
litt nytt omkring oss.
Det ble gitt god informasjon til ansatte,
pårørende og pasienter i forkant av prosjektet med
unntak av en nattevakt som ga utrykk for å ha fått for
lite informasjon.
FE:
Spennende og utfordrende måte
med en ny måte å jobbe på.
|
| |
Beskrivelsen sendes også til
helse/sosialsjefen.
|
VK:
Helse/sosialsjefen var veldig positiv
og ga meg støtte på at jeg brukte tid på dette.
Han var også til tider en pådriver til at vi presenterte
prosjektet for Helse/sosialstyret og at det ble mediadekning.
|
| |
Vi inviterte oss selv til en pårørendefest
en søndag for å informere. Det er en aktiv pårørendeforening
ved sykehjemmet, de har hyggekveld en søndag i mnd. Alle
hadde fått brev om at informasjonen skulle gis og det var
mange pårørende tilstede
|
VK:
Jeg kjente spenning rundt møtet
med pårørende. Det var veldig mange fremmøtte.
Informasjonen gikk greit - noen spørsmål og stor interesse.
Alle ville delta.
|
| |
Studentene valgte praksissted.
Da studentene ble informert om praksisstedene
de kunne velge mellom, informerte Rannveig om Ramnesprosjektet.
10 kurs 2 studenter (yngstestudentene) og 3 kurs 5 studenter (eldstestudenter)
ville delta. Studentene ble enige seg imellom om hvilke 7 studenter
som skulle få komme til Ramnes. Rannveig visste ikke hvorfor
så mange ville delta.
Hun hadde en samtale med studentene
før praksisperioden. Var de tilstrekkelig orientert før
oppstart?
|
FE:
Spesielt bra å ha/være
både YS og ES sammen i praksis.
ES:
Ikke tilfelle at alle 13 snakket sammen.
YS og ES avgjorde i hvert sitt forum hvilke som skulle med. En av
ES hadde ikke tenkt å ønske seg til Ramnes fordi hun
trodde det skulle bli vanskelig å være student der hun
tidligere var assistent, men prosjektet hørtes så spennende
ut at hun endret seg. Mulighet for å praktisere ledelse var
unik. Mange av ES hadde de samme tankene, men førstemann
til mølla ...ES rolle var uklar og lite definert i prosjektbeskrivelsen.
YS.
Det ble trekning, alle enige om at
det ikke skulle skje byttinger etterpå, men guttene synes
det var dumt at det bare ble jenter som skulle til Ramnes.
En YS sier hun hadde kontaktsykepleier
i 50% stilling og derfor kun to vakter sammen med henne. Hun hadde
utrolig god hjelp av hjelpepleieren som var "reserve"
kontakt.
|
| |
Aktivitetsplanleggingen pågikk
parallelt med
møte/infoarbeide.
Vaktplaner ble utarbeidet av prosjektgruppen
og sendt til skolen slik at studentene kunne velge turnus.
|
RH: Vaktplanene fungerte godt. Det
var veldig nyttig å ha en fast hjelpepleier knyttet til hver
student. Det ga kontinuitet i oppfølgingen.
|
| |
Planen var satt opp slik at en kontaktsykepleier
eller kontakthjelpepleier var med studenten. Det ble også
satt opp kveld/natt og helgevakter.
|
AN:
Jeg synes at sykepleielærer viste
hele tiden sin interesse for å gjøre det beste ut av
de ulike situasjonene.
|
| |
Rannveig`s bli kjent dager i avdelingen
.
Hun møter til rapporten, håndhilser,
alle er vennlige og imøtekommende. Avd.leder spurte henne
om hva hun ville være med på disse dagene. Rannveig
ønsket å bli kjent med pasientene først. Hun
var med en sykepleier hos en pasient med langtkommet Parkinson.
Hun ønsket å bli bedre kjent med ham og stellemåten.
Pasienten kunne ikke stå alene og kroppen var stiv. Reaksjonen
var langsom. Rannveig var som en flue på veggen da sykepleieren
klarte det meste selv. Hun var imponert over den rolige ledelsen
av stellet. Alt fløt så fint og vakkert i samarbeid
mellom pasienten og sykepleieren. Etter en kort orientering om hva
og hvordan han spiste skulle hun assistere ham ved frokosten. De
hadde en fin prat om skogene i Ramnes. Hun vekslet mellom å
støtte koppen hans og gi ham skiva i hånden og å
holde glasset hans mens han holdt hånden sin oppå hennes.
Fire pleiere satt og hjalp pasienter
å spise. Stuevakta serverte dem som kunne spise selv.
Jeg fikk være med en hjelpepleier
i stellet av ei dame som var utslått etter veldig uro og medisinering.
Hun sov hele dagen. Både primærkontakten hennes og Rannveig
var i tvil om hvor mye de skulle gjøre i stellet. De stelte
det de anså som nødvendig -De observerte henne jevnlig,
vasket lett nedentil, skiftet underlag, forandret hvilestilling.
Primærkontakten fortalte litt om hvordan pasienten vanligvis
fungerte og litt om livet hennes før hun kom til sykehjemmet.
Neste dag var Rannveig med en ganske
nyutdannet hjelpepleier og badet en pasient som hadde hatt hjerneslag.
Rannveig opplevde et meget sammensatt og komplisert stell og beundret
hjelpepleieren som ledet stellet. Hun forflyttet pasienten i tråd
med ny forflytnings kunnskap og samarbeidet nydelig med pasienten
og Rannveig. Rolig, med plan og samtidig så hun pasientens
behov underveis i stellet. Rannveig var imponert.
Hun lærte seg systemet på
kjøkkenet (her var dama på kjøkkenet til stor
hjelp, og stuehjelpen likeså ), og på lager og skyllerom.
|
RH: Bli kjent dagene var viktige for
meg. jeg fikk følge min måte å bli kjent på.
|
| |
Hun så ikke i kardex disse første
to dagene.
Avd.leder fortalte litt om døgnrytmen
i avdelingen. Rannveig hilste på vaskehjelpen som også
viste hvor jeg fant noe utstyr.
|
RH: Det undret meg i ettertid at Kardex
var så lite tiltrekkende på meg Jeg understreker for
studentene viktigheten av å lese Kardex før stell av
pasienter. jeg ville huske pasientenes ansikt først. Da husker
jeg bedre.
|
| |
Informasjon om prosjektet i lokalbladet
Ravna.
Ravna er et lokalblad for innbyggere
i Ramnes kommune. Deler av prosjektplanen ble trykket her.
|
VK:
En forkortet utgave av beskrivelsen
presenteres i Ravna. Jeg får flere positive tilbakemeldinger
fra politikere og administrasjonen i kommunen vår. Jeg opplever
en interesse og anerkjennelse for det arbeidet vi gjør.
|
| |
Prosjektlederne deltar i helse/sosialstyremøte
med info om prosjektet.
Styret var fulltallig denne kvelden
og lyttet interessert og spurte.
|
H/S styret gir meg også en opplevelse
av at vi gjør en god jobb, og at det er bra for kommunen
vår med en slik positiv omtale som dette kan gi i fagkretser.
Jeg har ved flere tidligere anledninger også opplevet at Ramnes
kommune er opptatt av å ta vare på fagpersonalet.
RH: Jeg opplevde at politikerne var
ekte interessert i prosjektet og innvirkningene det kunne ha for
pasientenes omsorg. Både politikerne og vi vat stolte av prosjektet
vårt.
|
| |
Vi lager et innlegg til Kretskontakten
etter at studentene er kommet. Dette bladet er lokalblad for Norsk
Sykepleieforbund i Vestfold.
|
AN:
Vi fikk noen spørsmål fra utenforstående.
|
| |
Kurs 2 studentene kommer.
De og Rannveig er i avdelingen 14 dager
før kurs 5 studentene kommer. De snakker med Vigdis og avd.leder
Gunhild og blir vist rundt i huset slik at de kan begynne på
ordentlig når de kommer på neste vakt.
Første dag på vakt er
det et voldsomt snøvær. 5 studenter og lærer
+ 5 sykepleiere og hjelpepleiere satt rundt bordet på vaktrommet.
Flere kom for sent, lærer senest. Nattevakten ga rapport.
De ble tildelt pasienter de skulle være med til. Rannveig
skulle gå med en yngstestudent. De stelte en mann med Parkinson
på badet hans og dusjet en mann som hadde langtkommet demens.
Han fingret og holdt fast i sengetøyet og sengehesten og
han skjønte ikke hva som skulle skje. De avledet, lirket
og sang og fikk både dusjet og kledd ham, men forflytningen
var vanskelig. De torde ikke bruke "Ståsara`n" før
de hadde lært bruken. En hjelpepleier fortalte en måte
å få han med i bevegelsene. Den andre pasienten var
trettere enn sist Rannveig var hos ham. Han sto så dårlig
da de skulle vaske ham nedentil mens han støttet seg til
vasken. Han se`g sammen. Det var vanskelig å få vasket
ham og få flyttet ham over i rullestolen. Rannveig ville vise
studenten en god forflytningsmåte da han skulle over fra rullestol
til god`stolen i stua. Men pasienten fulgte ikke instruksjonen og
Rannveig nærmest bar ham over i stolen. Studenten og Rannveig
snakket sammen etterpå. De hadde greid å få stelt
begge to i en god atmosfære.
|
YS:
Stor konsentrasjon om å lære pasientenes navn, studentene
snakket mye seg imellom om hvordan stellene skulle utføres
på de ulike rommene.
VK:
Jeg opplever en stor fordel at Rannveig
er blitt innlemmet i avdelingen. Hun fremstår som en naturlig
del av personalet nå når studentene kommer i motsetning
til tidligere når studentene var inne først og fikk
"besøk" av lektor og satte seg i en krok for å
samtale.
Jeg kjenner mye spenning og er redd
for at ikke alle skal ha det bra.. Tenker mye på mine medarbeidere,
de har hatt en stri høst med spesielt tungt belegg. En av
sykepleierne er langtids sykemeldt.
YS:
Litt av en start sier en av YS. Usikker på ens egen kunnskap,
bygningen var ny, pasientene ennå fremmede og vi skulle for
alvor sette teori ut i praksis. Vi var nøye med at utførelsen
ble slik vi hadde terpet på "Labben" Nå fikk
vi oppleve at ting ikke alltid gikk etter læreboka. Det var
godt å ha Rannveig med.
RH: Jeg ble fryktelig flau, men glad
for å komme hel fram. Jeg tenkte også jeg som tror jeg
kan forflytning. Jeg kjente vondt i ryggen første dagen studentene
var der. Torde ikke si det høyt. Jeg bør nok ikke
lede sånn forflytning uten å vite hvor godt pasienten
kan samarbeide og hvor godt han kan stå. Kjente meg ydmyk.
YS og jeg lo sammen etterpå De skulle sett oss på skole
nå !! Jeg tenkte, hvorfor er jeg bare opptatt av det jeg ikke
mestrer ? Klarte det meste bra. Jeg må tåle å
ikke greie alt bra første gangen.
|
| |
Opplæringen under "bli
kjent-fasen".
Rannveig forteller.
Studentene gikk sammen med sin kontaktsykepleier
eller kontakthjelpepleier under stell av pasienter, under måltider
og WC situasjoner.
De ansatte var opptatt av å lære
oss opp slik at pasientene skulle ha det bra når vi tok over
i den planlagte uka. Vi på vår side ønsket å
klare UKA veldig bra og gikk med åpne sanser og fulgte interessert
med i alt som skjedde. Vi så de var mye sammen med pasientene
og hadde hyggelige avis/sang/håndarbeidsstunder sammen med
pasientene i stua. Personalet var godt kjent med pasienter og pårørende.
Utenom direkte pasientomgang i stelle-, WC- og spisesituasjoner
lærte de oss/vi oss ekstra arbeide på lager, skyllerom
og kjøkken, stell av fuglene og kattene, lading av batterier
samt oppgavefordeling mellom renholdspersonale, kjøkken og
vaskeri, frisør, fotpleier(og mye mer). Studentene synes
de lærte utrolig mye på kort tid.
To hjelpepleiere , samlet studentene
og meg i stua for å lære oss bruken av de ulike
pasientløftere. Vi flyttet hverandre
og opplevde på kroppen hva som var godt og mindre godt. Under
trening med "Ståsara`n" oppdaget vi at det var veldig
ubehagelig å bare henge på armene uten å ha magebeltet
påspent.
Hjelpepleierene sa at vi må begynne
å bruke magebelte til alle heretter.
En faglig erkjennelse var gjort.
Hjelpepleierne var her gode undervisere.
|
RH: Jeg opplevde at "UKA"
var den viktigste motivasjonsfaktoren for ansattes undervisning
og for studentenes og lærers søking av kunnskap. her
hersket en uvanlig stor iver på begge sider. Dette ga mye
samhandling. (Blanding av fargene.)
AN:
Vi synes det var riktig at studentene
fikk "stake" ut kursen, og at de fikk hjelp og støtte
der de trengte det.
Studentene viste omsorg for pasientene
og viste at de brydde seg om dem. Dette har kanskje vi den største
æren for siden vi ikke påla dem alt stell og andre ting
som måtte gjøres.
YS:
Alle skulle forsøke å være "pasient i heis"
RH: Å lære ved å
oppdage gir varigere læring enn om andre irettesetter/viser
en noe (Grendstad)
|
| |
Hvis kontaktpleierne ikke var tilstede
gikk studentene sammen med meg. Da orienterte vi oss om pasientenes
samarbeidsevne og fysiske krefter og spurte oss frem til hva de
andre pleide å gjøre i stellet. Deretter innrettet
vi oss i forhold til det vi møtte i situasjonen og pasientenes
ønsker. Også pratet vi sammen etterpå om hva
som oppleves godt og hvordan vi ville gå frem ved neste anledning.
|
ES og YS:
En super øvelse.
|
| |
Jeg snakket med studentene hver dag
vi var sammen på vakt. Jeg så dem i samhandlinger med
pasienter og personale. Jeg stilte spørsmål og svarte
på spørsmål og ga noen råd. Noe fant vi
ut sammen.
Vaktmester Andreas hadde en glimrende
brannvernrunde med oss. den omfattet omvisning med undervisning
og øvelse i flytting av "pasienter"/hverandre og
øvelse i å slukke ild med brannslukningsapparat. Etterpå
fikk vi en skriftlig oversikt over hva som skulle gjøres
ved brann. Bedre undervisning har jeg aldri opplevd.
|
RH: Jeg observerte studentene i arbeidet
og forsto deres tenkemåte. Når jeg tidligere bare har
snakket med studentene har mange av nyansene falt bort! Det er ikke
alltid vi mennesker gjør det vi vektlegger i handling.
|
| |
Avd.leder Gunhild hadde en fyldig
rapport om alle pasientene for alle studentene og meg. Dessuten
viste hun meg og fortalte det hun mente jeg måtte vite om
den ansvarlige for dette opplegget. Jeg opplevde at hun kjente seg
trygg på å overlate hele avdelingen til oss på
dagskift når vi hadde sykepleier på bakvakt.
Studentene, Rannveig og Vigdis hadde
et par samlinger hvor vi planla "UKA" sammen. Vi fant
ut at vi ville vektlegge:
God omsorg i stell og samhandling med
pasientene. Vi ville også klare ekstraarbeidet. Vi ville tilstrebe
god orden i avdelingen. Og vi skulle samarbeide godt både
med pasientene og hverandre.
|
RH: Deilig å bli vist slik tillit.
|
| |
En vanskelig episode en av de første
praksisdagene m/etterpårefleksjon.
En student kommer raskt imot Rannveig
og sier: "Rannveig, kom og hjelp oss! (Pasientens navn) er
full av avføring, diare . Må dusjes ." Sterk avføringslukt
i pasientrommet. Det er kaldt i rommet. Jeg lukker vinduet som står
på vidt gap. Pasienten, en dement språkløs dame
ser fremfor seg med et stort tomt blikk. Studenten kler forsiktig
av henne. Avføringen har dryppet på skoene til pasienten.
En student holder pasienten i handa og trøster mens en annen
dusjer og tredjemann finner nytt tøy. Pasienten holder seg
fast i dusjstolen. De prøver å være raske og
varsomme. Det er utfordrende. Ren, påkledd og godt pakket
inn under dyne og ullteppe, lufter de godt på rommet og forlater
pasienten. De vasker gulv og rydder, vasker pasienttøy i
vaskemaskinen. Vasker og desinfiserer skoen. -- Så kommer
det studenten synes var mest utfordrende. Studenten var fortørnet
over at et par pleiere hadde sett på dem da det gikk galt
- og ledd (av dem ?). Det var forsmedelig.
Studentene og Rannveig tok matpause
sammen. De var opprørte. Dette var så uventet. De fortalte
situasjonen på nytt og sin tolkning av situasjonen. Det kunne
jo hende at de tolket situasjonen feil ? Rannveig foreslo at de
skulle ta denne situasjonen opp på refleksjonsstunden sammen
med Rannveig og de ansatte. Det torde ikke studentene. De orket
ikke å ta opp noe så vanskelig den første refleksjonsstunden.
De måtte bli trygge først.
For å starte bearbeidelsen av
opplevelsen, tok bare Rannveig og studentene en samrefleksjon mens
de spiste. De så for seg situasjonen da pleierene lo. Dersom
de møtte en tilsvarende situasjon senere - hva kunne de da
si eller gjøre i situasjonen? De prøvde ut adferd/setninger
etter tur og resten lyttet og sa hvordan de reagerte. Noen setninger
fikk alle til å le mens andre fikk brutt den uheldige atferden.
Disse var: "IKKE LE NÅ" og/eller "Er det oss
dere ler av ?"
Å greie å bryte en uheldig
situasjon mens en er i situasjonen opplevdes som bra under dette
rollespillet.
|
YS:
Vi følte oss litt hjelpeløse. Kunne vi som uerfarne
studenter snakke til, eller påpeke at det de gjorde var helt
galt ? Hvordan ville de reagere dersom vi sa noe ?
AN: (sitat)
Min etterpårefleksjon etter å
ha lest dette. Dersom jeg hadde vært en av pleierne som lo
og førte til at studentene opplevde det forsmedelig, ville
jeg gjerne ha blitt informert og samtalt med om situasjonen før
jeg så det på trykk. Håper det er gjort.
AN: (sitat)
Det er ofte vi ler litt av hverandre
når vi kommer opp i spesielle situasjoner. Kanskje de tenkte
litt på hvordan det er vanligvis når sånt skjer.
Da er vi bare en til å ordne opp med alt. Får litt hjelp
til å få pasienten på WC eller må vi stort
sett greie oss selv for alle har nok med sitt.
AN: (sitat)
At to pleiere lo da det gikk galt,
tolker jeg slik. Under latteren sies:" Nå får de
virkelig prøvd det de har lært - også ubehaget,
lukt, hvor skal jeg begynne osv. Men de visste og at dette greier
dere fint selv (og lærer av det) - derfor kan vi bare le og
gå - (og de hadde hjulpet til hvis de så dere trengte
det.- hvis dere helt mistet hodet ) Men det gjorde dere ikke.
ES:
Gjør praksisstedet noe for at
vi skal tørre å ta opp ting der og da om eks. lærer
ikke er der når situasjoner oppstår?
AN:
De fleste ansatte bemerker denne episoden.
Alle mente situasjonen skulle vært tatt opp med de aktuelle
rett etter hendelsen. Det er noe av kulturen i avdelingen.
Felles for de ansattes bemerkninger
er at det var ikke studentene det ble ledd av, men av situasjonen.
VK: Jeg likte ikke det jeg leste om
episoden og spurte meg selv om vi signaliserer noe annet enn det
vi er så opptatt av å signalisere nemlig at det er lov
og forventet at det tas opp ting der og da. Var det litt tidlig
for studentene, var de ikke trygge nok på oss? Tankene mine
førte meg til spørsmålet: Hvordan virker jeg
på andre?
|
| |
Vigdis inviterte alle hjelpepleierne
til undervisnings-samling med Rannveig en formiddag. Tema var: Refleksjon
over hverdagsutfordringer i pleien, fordelt over tre ulike veiledningsteknikker.
Noe av det ble beregnet brukt i prosjektet.
Det var godt fremmøte og en
interessert forsamling som kom med innspill.
|
|
| |
Felles refleksjonsstunder.
En viktig måte å hjelpe
hverandre til faglig vekst, skulle være de felles refleksjons
-stundene. Før studentene kom, hadde Rannveig et møte
med de ansatte som var på arbeide den aktuelle dagen. Hun
antydet at refleksjonen kunne dreie seg om opplevde utfordringer
i hverdagens sykepleieutøvelse og at alle deltakerne kunne
bringe inn utfordringer de opplevde i det daglige arbeidet. De ansatte
ønsket å være med på denne refleksjonen.
De var fornøyd med at tilbudet gikk til dem som var på
arbeid når de fant anledning til å sette oss ned.
De hadde fire refleksjons stunder.
Det var mest hjelpepleierne som nyttiggjorde seg tilbudet. Tre sykepleiere
var med hver sin gang. Rannveig ledet refleksjons stundene. Emnene
ble fremmet av studentene eller Rannveig.
Første gang var nærmest
et spørremøte hvor studentene kom med sine tanker
og spørsmål vedrørende pasientenes vaner, reaksjoner
og samhandlingsmåter. En undret seg over at ingen gjorde noe
da en pasient begynte å gråte under trimmen.
Stuevakta hadde nok med å lede trimmen og de andre ansatte
var opptatt av annet. Studenten visste ikke hva hun kunne gjøre.
Hvordan finner vi ut at denne pasienten har glede av å være
med på trimmen når pasienten ikke svarer? Hvem bestemmer
deltakelse. Ulike tilnærmingsmåter ble drøftet.
En må prøve seg frem og se på pasientens reaksjon.
En dag senere tok en student tak i
bordplasseringen i spisestua. Hun synes det var så trist
for en "klar " dame som var plassert sammen med to sterkt
demente pasienter. Det måtte være trist å sitte
der store deler av dagen uten noen meningsfull kommunikasjon. Satt
hun der fordi hun ikke klaget ? Hjelpepleierne fortalte om vurderingene
bak. Ga dem mulighet for å assistere flere hjelpetrengende
samtidig under måltidet. Noen ganger var det mer hensiktsmessig
å ha pasienten , som ofte fiklet med duk, serviett og dro
til seg alt vedkommende fikk tak i, ved et bord for seg selv. Da
beholdt han lettere konsentrasjonen under måltidet. Ble enige
om å prøve å variere spiseplassen særlig
for den tidvis "klare" damen og observere effekten av
endringen.
Studentene synes det var vanskelig
å vite hvordan de skulle lede stellet av to demente menn.
En hjelpepleier fortalte fra en seminardag
over dette tema. La pasienten "mårre" seg. Ikke
kle den demente helt naken, men heller ta del for del. Ikke la dem
fryse. Ikke for mye snakk. Hjelpepleierne kom med eksempler inn
mot de to nevnte pasientene. Si og gjøre en ting ad gangen
for eksempel. Nå kan du få stå opp. Går
til badet sammen. Sett deg ned der litt. Setter seg. Prøv
å få gjort noe på do. Det kommer noe. Hadde alle
beskjedene blitt gitt samtidig, ville det bare blitt forvirring.
Et annet tema var: Hvor skal pasienten
sitte under morgenstellet - på do eller på
en stol foran vasken? Skal vi stelle pasienten mens han
sitter på do ? En student synes pasienten må få
være alene på do. Sier hun ikke ville ha likt å
ha kjente/ukjente pleiere hos seg når hun gjør fra
seg. Er det for å spare tid om en begynner med vasken før
pasienten er ferdig? Er det ønsket av pasienten? Det var
enighet om at pasientene burde få fred på do dersom
de ikke ga uttrykk for noe annet.
Hjelpepleierne sa hvilke pasienter
de fant det hensiktsmessig å vaske nedentil mens de sitter
på do. For eksempel når pasienten ikke kan stå.
Og når de bør være ferdig vasket og påkledd
nedentil før de settes foran vasken for å ta oventil
stellet helt eller delvis selv. De funderte på hva valg av
arbeidssted og - stillingen til pasienten hadde å si for hvor
mye pasienten kunne gjøre selv i stell av seg selv. Det er
lettere å forstå at de skal vaske seg når vaskeutstyret
står rett foran dem.
En dag sa en student at hun synes det
var svært vanskelig under måltidene når pasienter
som var satt på slankediett ønsket mer mat.
Må dietten følges også når pasienten vil
ha mer mat? Skal pasienten slankes av oss når pasientens slankevilje
varierer fra dag til dag og pårørende kommer med sjokolade?
Hvem bestemmer? Studentene synes dette var en etisk utfordring.
Også hjelpepleierne som var tilstede synes dette var vanskelig.
Er vekten eller livskvaliteten viktigst? De ønsket at dette
skulle bli vurdert på nytt.
Bør det stå lapp på
speilet til pasienten om hvilken bleie de bruker ?
Skal det være synlig for besøkende?
Nå står det egentlig skrevet via symboler, men det skal
ikke mye fantasi for å forstå det.
De synes det var vanskelig å
hjelpe noen pasienter med nedentil vask. Umulige arbeidsstillinger
for dem, vanskelig å komme til å se mens de vasket stedet.
Noen pasienter kunne ikke stå eller sprike med bena. Enkelte
henger i heiser eller sitter på toalett. Noen tåler
såpe/ph. nøytral såpe. Må såpa alltid
skylles vekk ? Andre vaskes med vaskekrem. Brukes ikke vann i det
hele tatt ? Hvilken vaskemåte gjør pasienten ren nok
foran ? - Hygienisk prinsipp sier forfra og bakover, men da skrukker
jo huden/kjønnsleppene seg. Hvor starter vasken foran på
en mann? På penishodet som det står i læreboka
eller rundt om kring? Her sa alle hva de trodde var best vaskemåte
uti fra det de hadde lest, lært av andre og erfart selv. De
begrunnet ut i fra sin PYT (praktisk yrkesteori). Meninger og begrunnelse
ble sagt. Her skulle de nok gjort et forskningsarbeide, for her
ble mye usikker kunnskap avdekket hos oss alle(Rannveig iberegnet)
De hadde valgt å bruke tiden
mellom kl.14.00 -15.00 til samrefleksjon. Noen ganger var Rannveig
og muligens alle lite opplagte til å ha slike samtaler på
den tiden. Etter mye intens fysisk arbeid og psykisk utfordring
følte Rannveig/alle seg matte og ikke så klartenkt
som vanlig.
|
YS:
Alle studenter skulle ha slike refleksjonsstunder. I disse samlingene
følte vi at alt kom fram.
AN:
Refleksjons stundene ble noe av gevinsten ved å ha studenter.
Når nye kommer inn, bevisstgjør vi oss hvorfor vi gjør
som vi gjør, og vi kan til og med kanskje innse at noe kan
gjøres annerledes. Dette ble uhyre viktig både for
oss og studentene.
ES:
Flott med refleksjonene som har kommet
fram. Om det bare kunne komme videre !
AN:
Refleksjons stundene har vært
lærerike. Likeledes har praksismodellen gitt både teoretisk
og praktisk kunnskap.
Fint at det er blitt slik at studentene
kan si ifra hva de synes og mener.
AN:
Do, trim og spisesituasjonen bemerkes
ved et klart behov for forklare/forsvare situasjonen.
En hjelpepleier forteller om en tidligere
episode hvor en pasient satt alene på do og falt av. Det ble
en ubehagelig sak med mye kritikk fra pårørende etterpå.
Noen ganger var vi redde for at studentene
skulle synes vi var late når vi ikke var på pletten
og stilte pasientenes behov.
Det er klart at en del ting som vi
synes er praktisk, tar seg annerledes ut for en uten i fra. Kanskje
har vi tenkt litt over det.
RH: Jeg opplevde hjelpepleiernes undervisning
som god. Kjenner meg ydmyk. Det er så godt eksemplifisert.
AN:
Det kan nok oppleves vanskelig for studentene når vi ansatte
har ulike rutiner hos pasientene slik at studenten må finne
ut hva som er mest riktig.
AN:
Det man lærer på skolen må man ta med seg, men
mennesker er ulike , både pasienter og pleiere og må
tas hensyn til i alle situasjoner. Kan sikkert virke forvirrende
på studenter med liten erfaring.
ES:
Noen vil mene dette er småtteri,
men det er veldig viktig. Utfordring for lærer?
AN:
Alle er litt "matte" og
slitne på slutten av dagen .(Trøst til Rannveig)
|
| |
Pleieplansarbeide.
En av de ansatte sykepleierne på
Ramnes hadde arbeidet med sykepleiedokumentasjon i sin avsluttende
eksamen ved videre- utdanningen i sykepleie til eldre og kronisk
syke. En arbeidsgruppe, to sykepleiere fra sykehjemmet og to fra
hjemmetjenesten hadde i over ett år arbeidet med å lage
et sykepleiedokumentasjons-
system tilpasset Ramnes kommune. Dette
var nå klart til å ta i bruk. De synes det var fint
at yngstestudentene skulle skrive hver sin pleieplan under veiledning
av lærer og i samarbeide med de ansatte.
Studentene fikk utlevert de ulike skjemaene
de skulle bruke og valgte å skrive om en av de pasientene
de kjente best. Sykepleieren bak nyordningen hadde en undervisningssamling
med studentene ,og lærer veiledet studentene i gruppe og enkeltvis
når studentene søkte slik veiledning. I ledige stunder
satte studentene seg ned med ansatte pleiere og samarbeidet om pleieplanen.
Lærer leste og godkjente pleieplanene før de ble lagt
inn i kardex ved slutten av praksisperioden.
|
YS:
Dette lærte vi masse av. Rannveig leste gjennom pleieplanen
sammen med hver enkelt, kom med tips og spurte hva vi tenkte osv.
AN:
Sykepleiedokumentasjon virker fremmed,
kanskje litt skremmende på eldre sykepleiere. Her har de lite
å lære bort, men mye å ta imot.
En eldre sykepleier funderer over
hvordan utviklingen har gått. Før ble staket ut og
bestemt hvordan sykepleien skulle utføres, og slik ble det
for alle, en mal.
I dag skal de mye mer tenke og handle
selv. Hva er mest riktig? Spør hun seg. Den gamle måten
var nok enklere å følge. Den nye måten er nok
mer spennende og utfordrende. Er det riktig at det vi som pleiere
synes er mest spennende og morsomt vi skal bruke tiden til?
|
| |
Kurs 5 studentene kommer.
Det var to studenter, en gutt og ei
jente som begge hadde vært på Ramnes før som
student eller ekstrahjelp. De første dagene brukte de mye
av tiden sin på vaktrommet til å gjøre seg kjent
med pasientenes behandling via kardex, særlig medisinene de
brukte. Det var noe med holdningen til gutten som gjorde Rannveig
usikker. Han kunne sitte med bena langt fremfor seg uten å
notere noe under rapporten. Det var noe med blikket hans som gjorde
henne usikker. Var han lite interessert ?
Hun fikk seg ikke til å si sine
tanker til ham. Kanskje hun feiltolket ham. Hun var usikker på
hvordan eldstestudentene skulle bidra i "UKA"
|
ES:
En av ES ser nå at det er fordel
å kjenne rutiner og flere av pasientene. Det ga mulighet for
å gå rett på det som nå ville bli nytt -
"UKA"
AN:
De to eldste studentene hadde vært engasjert som assistenter
på sykehjemmet tidligere slik at vi alle var kjent.
En hjelpepleier mener at han ikke var
klar over det ansvaret han skulle ha. Da det ble klart, våknet
interessen, han var helt topp.
|
| |
Rannveigs uro gjorde at hun tok dette
inn i en liten kollegaveiledergruppe på skolen. Der spilte
kollegaen hennes denne studenten og Rannveig prøvde ut sine
reaksjonsformer overfor liksomstudenten. Under veiledningen erkjente
Rannveig at hun hadde en sterotyp forventning om at studenter først
skulle prioritere stell og samvær med pasienter, så
vaktromsarbeide. De skulle gjøre seg kjent på "hennes"
måte. Passet denne studenten kanskje også inn i hennes
generelle holdning om at mannlige studenter velger bort stell og
sikter seg rett mot godt betalte lederstillinger.
|
ES:
Fint at lærere også jobber
sånn.
ES: (sitat)
Jeg reagerte veldig på at dette
ble sendt ut til alle siden alle visste hvem det dreier seg om.
- Etiske vurderinger ? Men i og med at lærer etter hvert reflekterer
seg fram som hun gjør, ser jeg helt klart læringsverdien
i eksemplet! Men selv om lærer ikke snakket med studenten
da, burde vedkommende fått anledning til å godkjenne
det (eller ikke ) før dette ble sendt ut. (kanskje det ble
gjort?)
|
| |
Ganske negativt - hva ? Visste de
eldste studentene egentlig hva hun forventet av dem inn i mot "UKA"
?. Var Rannveig tydelig i hva hun ønsket at de skulle ta
ansvar for ? Hun innså at dette ikke var klart for henne enda.
Hva slags signaler måtte Rannveig ha sendt ut til denne/disse
studentene? Hun ble flau.
Rannveig brukte helga til å arbeide
med det hun fant av negative holdninger til menn generelt og til
denne studenten spesielt. Hun fikk da øye på en student
som kjente institusjonen og de fleste ansatte og pasienter fra før.
Kanskje studenten hadde definert sin rolle i "UKA" vår
til at det var å påta seg det administrative ansvaret
og lederansvaret inn i mot personalet i "UKA" , samt å
kunne ta det sykepleiefaglige ansvaret/altså kunne vurdere
pasientene rett hva angår pasientenes sykdom og behandling
og konsekvenser for sykepleien.
|
ES:
Nei vi visste ikke det.
RH: Jeg brukte masse energi på
å bearbeide min holdning. Opplevde læringen som smertefull
men svært viktig.
|
| |
Ledelse og administrasjon er viktig
fokus for studenter i kurs 5 i tillegg til direkte utøvelse
av pasient rettet pleie.
|
ES:
Ja , en unik mulighet som ikke senere kull får fordi praksisen
blir endret. Vi viste at vi ville få tid til "vanlig"
praksis etter "UKA" var over.
|
| |
1`dag på Ramnes etter helga
(siste uka før "UKA"), snakket Rannveig med eldstestudentene
og sa klart sine forventninger til dem. Dette tente begge to på.
Rannveig skjønte at dette ville de veldig gjerne gjøre.
Og de gikk i gang med å orientere seg om alt ekstra program
på alle ukedagene. De gikk nøye inn for å finne
sin rolle og ansvar inn mot legevisitt, tiltaksmøte, medisinbestilling,
medisinutdeling, ledelse av rapporter og skriftlig sykepleiedokumentasjon.
De skaffet seg oversikt over hva som er ekstraarbeide på de
forskjellige dager, dusj/bad, fotpleie, frisør trim, andakt;
skulle de finne på noe spesielt?
Og hvordan skulle de fordele arbeidet
mellom seg ? Hva kunne de yngste studentene og Rannveig utføre
av avdelingens oppgaver. hvordan skulle de bruke Rannveig? Hva ville
de yngste lære i den siste "UKA" si i avdelingen?
De arbeidet aktivt med å kartlegge dette skriftlig. Gutten
hadde virkelig sans for systematisk oppsett og ba yngstestudentene
skrive opp hvem de kunne stelle godt og hvem de kunne assistere
greit og hvem de ønsket å lære å samhandle
med/stelle. Ut i fra dette laget eldstestudentene stelleliste for
hele "UKA" - også påført ekstraarbeidet.
Alle studentene arbeidet med liv og
lyst sammen med pasienter og personale ute i avdelingen og på
vaktrommet. Rannveig hadde tro på at de skulle klare "UKA"
godt. Nå var arbeidsgleden til å ta og føle på.
Rannveig var lykkelig.
Tirsdag skulle vi ha ønskekonsert
for pasientene. Siri skulle spille piano og Rannveig på gitar.
Vi skulle spørre pasientene hvilke sanger de ønsket
også ville vi velge de sangene vi kunne.
|
|
| |
Torsdag skulle TV Vestfold komme kl.
11.00 under trimmen. Vigdis tok det etiske ansvar for å slippe
media inn i avdelingen. Vi skulle spørre pasientene på
morgenen om de ville være med og eventuelt pynte seg. Vi vurderte
hvem av pasientene som kunne ha slik fremtreden at de selv og pårørende
antagelig ikke ville fremvise det i media.
Fredag skulle Tønsbergs blad
komme kl. 11.00. Da skulle yngstestudentene og lærer ha med
kake. Vigdis skulle be helse og sosialsjefen. Det ville være
et skikkelig avslutningsselskap for yngstestudentene og lærer
og for at den praktiske delen av Ramnesprosjektet var i havn.
|
AN:
Det var artig med innslaget i TV og
avisen.
|
| |
OPPLEGG UKE 49
- Forberedelse av formell ansvarsfordeling.
- Beredskap/vaktplan.
- Info overordnede og politikere.
- Info pasienter/pårørende.
- Info andre samarbeidspartnere.
"UKA"
|
AN:
Var spente på hvordan "UKA"
skulle gå, spesielt for pasientene med tanke på detaljer
i det daglige stell.
|
| |
Dag 1.
Vi møtte på vakt mandag
i uke 49/98 Spente. Nattevakta ga rapport som om vi skulle være
helt nye alle sammen. Vi sa hun kunne gi oss helt vanlig rapport.
Vi måtte jo komme i gang med stellet. Vi var mentalt forberedt
på hvilke pasienter og hva slags ekstraarbeide vi hadde. Stell
og måltid foregikk med flyt og harmoni og innenfor vanlig
tidsramme. Men vi hadde utfordringer som eldstestudentene særlig
tok seg av:
|
|
| |
En pasient fikk et illebefinnende
under dusj. Sovnet han bare eller var han bevisstløs en liten
stund? Han hadde vært våken det meste av natta. Hadde
det noe med den nye medisineringen å gjøre ? Han fikk
ikke tatt morgenmedisinene. Pasienten ble lagt til sengs og han
ble observert spesielt godt. Han reagerte på kontakt. Vi så
det an en stund. Han tok imot drikke og spiste middag. Lege eller
pårørende ble ikke kontaktet.
En dame kastet opp under middagen.
Det gjorde hun inni mellom. Hun ble hjulpet med tøyskift
og sa at hun var vant til det.
En dame ville bare være på
rommet under middagsserveringen. Hun pekte på hodet sitt.
Hun hadde vært nedtrykt de siste dagene. Hun fikk smertestillende
to ganger.
En mann hadde illeluktende urin. Målte
tp. og BT. Normale funn. Tok urinprøve tok Urikult.
En mannlig pasient var lite fornøyd
med sovemedisinen han fikk. En av eldstestudentene ringte legen
og medisineringen ble endret. Pasienten ble tilfreds.
Eldstestudentene sørget for
at alt uvanlig ble skriftlig dokumentert. De hadde oversikten og
ga fyldig muntlig rapport ved vaktskiftet.
Mange pasienter hadde ønske
om sanger til ønskekonserten neste dag. Slutten av dagen,
mens de fleste pasientene sov middag, ble brukt til å innstille
oss på morgendagens arbeide. De som skulle stelle pasienter
de ikke hadde stelt før, ble satt inn i stellemåte
av de som kjente pasienten godt.
Vi var alle stolte av oss selv som
hadde greid denne dagen så bra.
|
AN:
Nå var det alvor. En hjelpepleier forteller at hun tenkte
mye på pasientene og snakket med dem på kveldsvakter
og spurte hva de synes.
|
| |
Dag 2.
Det hadde vært en rolig dag for
pasientene. Vi kom fort i gang med stellet som gikk knirkefritt.
Det var en rolig, god atmosfære i avdelingen. To pasienter
skulle ha oljeklyx. Eldstestudenten (heretter ES)mente det het oljeklyster
fordi det ble satt høyt med sonde, mens jeg mente det het
oljeklyx fordi det hadde størrelse/fasong som et saltvannsklyx.
Enige om at dette var flisespikkeri. Våre kunnskaper om hvordan
det skulle gis, var sammenfallende. De eldste tok med seg de yngste
og underviste dem.
ES lærte meg å sette et
pipende høreapparat ordentlig i. Eieren var lykkelig over
å kunne snakke vanlig med venninna.
|
ES:
Viktig å være bevisste. Å tørre å
ta opp en slik detalj gjør kanskje at man får mot til
å ta opp viktigere ting en annen gang om man blir møtt
på en OK måte.
|
| |
Ei dame klarte intermitterende katetrisering
av seg selv under veiledning av ES som innstilte pasienten på
å katetrisere ved de tider det ville være naturlig hjemme.
Glitrende samarbeide med dama. YS klarte skylleromsarbeidet. YS
gjennomførte et stell på en pasient hun ikke hadde
stelt før så bra at pasienten var såre fornøyd.
Det var hun ikke så ofte ellers.
En av kattene hadde løs mage
og YS fjernet ekskrementene og vasket godt uten å klage. ES
sørget for at pasienten med mulig urinveisinfeksjon drakk
mye. Urikulten ble sendt.
|
|
| |
Ønskekonserten var svært
vellykket. Vi sa i mikrofonen hvem som hadde ønsket seg sangen
og sang mot ønskeren. Tre pasienter var rørt til tårer.
Tre andre pasienter som har ulike grader av demens, sang alle versene
på julesangene, deres iver og kapasitet rørte oss.
En av disse satt i armkroken til en student og så rent salig
ut. Vi så at ønskekonserten berørte noe verdifullt
hos mange pasienter. De takket og takket.
Det var en fredelig deilig stemning
i stua.
ES ga rapport mens de yngste og jeg
satt og arbeidet med pleieplaner.
Vi var svært fornøyd med
dagen.
|
AN:
De som ikke fikk hvilt middag ble trøtte
og veldig slitne om kvelden, vanskelig å mate. Det blir et
større behov for hvile når de sitter oppe for å
høre sang og musikk.
|
| |
Dag 3.
I dag skulle det være legevisitt.
Denne ble avlyst fordi legen var syk. Eldstestudentene skulle legge
medisiner i ukedosettene og delta i tiltaksmøtet. Vi deltok
alle i stell og frokost, men etter det var ES opptatt på vaktrommet
og på møte. Det skulle være andakt kl.12.00.
Et lag av YS tok pause, mens lærer og to studenter fortsatt
stellet. Vi klarte ikke å ta klokkene samtidig som vi var
opptatt i stell. De som var i pause tok klokkene. Det var hektisk.
Vi klarte nok ikke å skape den gode atmosfæren rundt
andakten.
Etter middag da vi satt med pleieplansarbeide,
tilkjenne ga YS for ES at de tre som var i pause og måtte
ta klokker da var ganske irriterte. Var det meningen at ES bare
skulle være på vaktrommet uten å hjelpe til ute
når alt var så travelt ? Kunne de, eller i hvert fall
en av dem hjulpet til i stellet og/eller tatt klokker mens de var
i pause. ES hørte ordentlig på YS og sa at det var
fint hun sa ifra. Det skulle ikke være sånn at de måtte
ta klokker når de hadde pause. De hadde nok feilberegnet total
arbeidsmengde denne dagen. Det skulle ikke bli sånn de to
siste dagene. De justerte arbeidslistene noe.
|
|
| |
Jeg berømmet YS for at hun
tok opp dette direkte og greit. Og jeg beundret ES for den måten
hun møtte kritikken.
Her gjorde de noe ganske profft begge
to. Og arbeidsfordelingen neste dag var upåklagelig.
|
ES:
Viktig å gjøre avtaler i morgenrapporten, ikke ta det
som det kommer. Viktig også for å kunne dokumentere
bruk av ulønnet pause.
|
| |
Dag 4.
Vi var en student mindre de to siste
dagene av uka, men alle trådte ordentlig til, og vi gledet
oss til TV Vestfold skulle komme kl. 11.00 De fleste pasientene
ville være fine på TV og tok på fintøyet.
Kl. 11.00 satt vi i ring klare til å begynne torsdagstrimmen.
TV var forsinket og vi gjennomførte trimmen med stor iver.
Stuevakta ledet på en klar og humoristisk måte.
Vi rigget oss til rundt småbordene
mens Siri spilte julesanger på piano og pasienter, studenter
og lærer sang. Nystekte vafler duftet og smakte fortreffelig
og igjen fikk vi oppleve at flere av pasientene sang alle versene
på de gamle julesangene. Mens dette foregikk kom TV og fikk
intervju med både pasienter, studenter og prosjektlederne.
Vi fikk formidlet hvordan denne "UKA" var selve motiveringskjernen
i den gjensidige veksten. Og pasientene synes studentene var flinke,
omsorgsfulle og lærevillige. Det var litt annerledes med disse
unge, ivrige og lærenemme studentene som skapte avveksling
i hverdagen og som satte så pris på muligheten pasientene
ga dem for å lære å utøve sykepleie på
ordentlig.
En pasient var sjaber og skjelven denne
formiddagen. Det viste seg at hun strevde med å få tømt
magen sin. Hun fikk den hjelpen hun selv mente var best - og det
virket. Hun fikk hjelp til å komme opp, men hadde gått
glipp av formiddagssangen og ville gjerne sitte oppe etter middag
om vi tok noen sanger. Tre pasienter som vanligvis sover middag
satt oppe sammen med studentene og sang og lo. De var et deilig
syn.
|
AN:
Det virket som studentene opplevet
mange utfordringer både på fag, samhandling og til og
med konflikter. Modellen krever mye mer av både ansatt og
student men vi fikk inntrykk av at alle fikk mye igjen for strevet.
Tilbakemeldingene fra pasientene var at de var svært fornøyde,
de hadde vært betydningsfulle.(Studentene hadde greid å
styrke deres integritet og selvtillit)
|
| |
Siste dag i "UKA"
Også denne dagen ventet vi mediabesøk.
Vi samarbeidet med - og pyntet pasientene som
så fram til at Tønsbergs
blad skulle komme og at det skulle være avskjedskaffe for
de yngste studentene. Sistnevnte hadde med kaker og vi dekket langbord
og fikk bruke pen-dukene, festserviset og adventstakene. Et lekkert
bord sto klart til kl. 11.00. Styrer, avd.leder, vaskehjelper og
kjøkken - stuevakt og helse/sosialsjefen ble med pasientene
og studenter/lærer i denne feststunden.
Tønsberg blad fikk sine bilder
og intervju med fornøyde pasienter og studenter. Vi sang,
hadde taffelmusikk og hadde takketaler. Lærer takket pasienter
og ansatte for all imøtekommenhet og opplæring. Styrer
takket studenter og lærer for innsatsen og overrakte et stort
pinnsvin til lærer og pinnsvinbarn til studentene. Yngstestudentene
overrakte en nydelig ring til lærer som var rørt og
glad for at prosjektet hadde blitt så vellykket. Eldstestudentene
ble berømmet for at de hadde klart å ta det administrasjons-
og lederansvaret denne uka. De ble ønsket lykke til med resten
av praksisperioden på Ramnes. Helse og sosialsjefen klappet
og så fornøyd ut.
Resten av dagen gikk til middagsservering
og hjelp til middagslur. Vi oppdaget at vi hadde glemt å ta
pause de to siste dagene, men det var helt i orden.
Vi fikk også sett på studentenes
pleieplaner. De ansatte synes de var gode å ha som de første
etter det nye dokumentasjonssystemet.
Vi var strålende fornøyde
da vi forlot Ramnes denne fredags ettermiddagen i uke 49!
|
YS:
De 5 ukene gikk utrolig fort. Vi lærte
masse og følte at mye av lærdommen kom av den gjensidige
kompetansehevningen mellom studenter og ansatte. At vi fikk styre
avdelingen en uke alene styrket selvtilliten vår når
det gikk så bra som det gjorde. Vi måtte lære
oss andre oppgaver i tillegg til stell og oppfølging av pasienter,
oppgaver som studenter trolig ikke hadde tenkt på ellers.
Dette ga oss et mer helhetsinntrykk av hva et sykehjem egentlig
er.
Har fått endret syn på
praksisperioder betraktelig. Utrolig lærerikt.
FE
Større innlevelse og alvor ved
overtakelse av avdelingen. Denne effekten ville vi ikke fått
om overtakelse av avdeling ikke inngår i praksistiden. Verken
for lærer, studenter eller ansatte.
|
| |
|
ES:
Hva med oss ! Vi ble overlatt til "Vanlig" praksis. En
av ES var redd for en nedtur etter en lærerik tid, men fordi
de var opptatt av faren for det og snakket om det, opplevde de at
det gikk greit.
|
| |
OPPLEGG FOR ANSATTE I UKA:
Det ble i god tid satt opp program
for de ansatte til "UKA". Hver dag hadde sitt program
og ansatte som ikke hadde vakt de dagene kunne melde seg på
og fikk betalt for fremmøtet. Det var et samarbeide med hjemmetjenestene
slik at de som hadde vakter denne uka kunne gå med hjemmetjenesten
to av formiddagene.
Det var brukere ute som har vært
på sykehjemmet og denne uka var det en som nylig var skrevet
ut. Sykehjemmet og hjemmetjenesten jobber parallelt med et nytt
sykepleiedokumentasjonssystem. En av dagene var satt av til obligatorisk
kurs med ekstern foreleser. To andre dager trente vi oss i det nye
systemet som skulle settes ut i livet februar -99. Det var satt
av tid hver ettermiddag til å samtale om hvordan vi opplevde
disse dagene. Sykepleier hadde hver dag bakvakt for studentene,
de hadde mobiltelefon med seg.
|
AN:
En AN opplevet at hun måtte bruke mye fritid (lønnet)
i prosjektgruppa. Hun mener at dette skulle legges til arbeidstid.
Det samme gjelder svarskjema som ble sendt hjem, da opplevet hun
at fritid skulle brukes til å svare.
VK:
"UKA" ble som et pusterom
for de ansatte, vi fikk tid til "summing". Jeg fikk god
kontakt og fikk prate om "nære" ting. Det ble tid
til refleksjon. Dette har bevisstgjort behovet for "summetid"
og igjen kjenner vi behovet for faste veiledningsgrupper noe vi
tidligere hadde.
Personalet var rørende positivt
opptatt av at studentene skulle få med seg de små viktige
detaljene knyttet til hver pasient slik at de fikk det maksimalt
bra denne uka.
AN:
Et veldig bra tilbud som vi var kjempefornøyde med. Dagen
med hjemmetjenesten var spesielt bra.
Det er veldig bra med studenter. Vi
får skjerpa oss litt faglig og vi får tips til ny vinkling
av stell og pleie. Vi får gjensidig læring.
Det er fint at et lite sykehjem kan
bidra med opplæring i stell av eldre. En hjelpepleier sier
at hun er litt stolt av det.
|
| |
JULEBORD.
Det tradisjonelle julebordet skulle
gå av stabelen den siste "studentuka". Det var da
naturlig å invitere studentene og lærer spesielt. Ordfører,
rådmann, helse/sosialsjef og tilsynslegen i tillegg til ansatte
og pasienter er vanligvis med på festen.
|
For en fest !! Vi hygger oss som en
stor familie, det er ikke nytt for oss, men jeg kjenner meg stolt
over et fantastisk personale og hva de sammen med studenter og lektor
tilfører sykehjemmet. Jeg er rørt.
|