Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt :
gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen
Copyright © 2000 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

3. METODE.



    I dette kapitlet presenteres de strategier og metoder vi har brukt i Ramnesprosjektet.
    Arbeidet med å utvikle en deltakerstyrt praksisperiode med gjensidig kompetanseheving som gevinst for alle involverte, artet seg som en organisasjonsutviklingsprosess. Studentenes lektor samarbeidet med styrer, ansatte og studenter om å utvikle kvaliteten på student- og kollegaveiledning og derved også på sykepleietjenesten. Sykehjems ansatte (interne) og skolefolk (eksterne) gikk sammen i en refleksjons- og læringsprosess som skulle lede til praktiske forbedringer.
    Dette utviklingsarbeidet ligner mest på aksjonsforskning. For å si det med Kalleberg: "Sluttproduktet er tiltak med sikte på forbedring av den sosiale realitet, ikke tekster hvor det argumenteres og dokumenteres (med sikte på å utvide og forbedre settet av sertifiserte kunnskaper og innsikter innenfor et forskningsfelt) (Kalleberg 1992, s.17).
    Lojaliteten er knyttet til selve aksjonen og resultatet av den.
    Bjørn Hauger viser til Eikeland (1994) som hevde at :
    " aksjonsforskningen først og fremst har vært motivert ut fra en politisk og verdimessig bekymring over samfunnsvitenskapens manglende nytte og relevans for resten av samfunnet. Dette har ifølge Eikeland (samme sted) ført til at forskere har inngått et praktisk problemløsningsarbeid med "klienter", hvor forskerens kompetanse stilles til rådighet for aksjonen som en slags "folkelig moteekspertise". Den generelle utviklingen innen aksjonsforskningen siden Kurt Levin, har ifølge Eikeland gått fra verdiorientering til å finne en vitenskapelig plattform (Hauger 2000 s.38).

    Styrer ved RS og lektor ved HVE delte prosjektlederskapet. Denne sidestilling mente vi fremmet eierskapet til prosjektet i begge institusjonene og makten kunne bli likt fordelt. Ingen skulle kunne tre noe nedover hodet på den andre institusjonen.
    Selve samhandlingen og den "maktfrie" dialogen mellom prosjektlederne og deltagerne under prosjektet var vesentlig. Innholdet i prosjektet ble bygd opp etter ide og innspill fra ansatte i sykeavdelingen som var arena for første del av prosjektet (Ramnesprosjektet).
    Utviklingspådriver i Ramnesprosjektet er studentenes lektor. Hun gikk inn i avdelingen sammen med ansatte og studenter og fant løsninger sammen med dem via de valgte "aksjoner" eller samarbeidsformer. Disse var; sammen i sykepleieutøvelse, sammen om sykepleiedokumentasjonen, samrefleksjon og overtagelse av avdelingen mens ansatte er på kurs. Disse virkemidlene ble valgt etter innspill fra de ansatte.
    Deltakerne ved Ramnesprosjektet, var med å skape personlig erfaringskunnskap via den bevisste utprøving av de valgte samarbeidsformene. De valgte virkemidlene er utdypet her under 2.2 Virkemidler.

    3.1 Presentasjon av prosjektets deltagere

    3.1.1 Ramnes Sykehjem.
    RS er et lite sykehjem i landkommunen Ramnes i Vestfold.
    Sykehjemmet er et bo- og behandlingshjem med en skjermet avdeling for 6 senil demente pasienter og en somatisk sykehjemsavdeling med 20 enerom for pasienter med geriatriske lidelser og alderdomssvakhet.
    Den somatiske avdelingen er arenaen for prosjektet. Alle pasientene har i varierende grad behov for grunnleggende sykepleie.
    Sykehjemmet har tiltrukket seg stabilt fagutdannet personell både pga sitt gode miljø og sin gode avlønning.

    Deltakere fra Sykehjemmet.
    Styrer ved RS , Vigdis B. Kyrkjebø er initiativtakeren til prosjektet. Hun har vært styrer ved dette sykehjemmet i 10 år. Styrer har innflytelse over stedets budsjett og bruk av stedets ressurser. Styrer har mulighet til å skaffe det nødvendige rom/armslag for at prosjektets deltakerne skal kunne gjennomføre prosjektet. Hun er den ene prosjektlederen.

    Avdelingssykepleier er faglig/administrativ leder i sykehjemsavdelingen.
    Kontaktsykepleiere er de sykepleiere som har oppfølgingsansvaret for studentene i avdelingen. I prosjektperioden var det 3 heltidsansatte sykepleiere(en av disse ble langtids sykemeldt i prosjekttiden) og 2 deltidsansatte. En av sykepleierne i full stilling hadde videreutdanning i eldreomsorg.
    Kontakthjelpepleiere er erfarne hjelpepleiere som ble knyttet opp mot de 5 studentene fra kurs 2; de som skulle lære grunnleggende sykepleie. Hjelpepleier i full stilling og sykepleier i liten stilling gikk sammen om veiledningen av yngstestudentene.
    Resten av pleiepersonellet består av hjelpepleiere. To av hjelpepleierne tok videreutdanning i eldreomsorg. I tillegg er det helgevakter og tilkallingsvakter på turnuslisten. Dagvaktene bemannes med to sykepleiere og to hjelpepleiere i tillegg til avdelingssykepleier. Kveldsvaktene bemannes med en sykepleier og to/tre hjelpepleiere. Natten bemannes med en sykepleier og en hjelpepleier som har ansvar for begge avdelingene.

    Sykehjemmets mål.
    Ved sykehjemmet ønskes det at alle avdelingene skal sette opp mål. Dette arbeidet er ikke ferdig. Det foreligger en gammel målsetting som oppleves som tung. Der legges det vekt på:

    • Integritet og respekt for menneskers forskjellighet.
    • Bygge på mellommenneskelige forhold for alle som bor og arbeider i sykehjemmet.
    • Ideologisk tilstrebes å gi pasientene bedret funksjon, enten få hjelp til å fungere bedre, ha det bedre eller få en god død.
    • Pasientene skrives ut og inn etter behandlingsbehov og omsorgsnivå.
    • Sykehjemmet skal til enhver tid være bemannet med fagpersonell. Det skal legges til rette for at personalet til enhver tid er i vekst og utvikling.

    3.1.2 Høgskolen i Vestfold, avdeling for helsefag, grunnutdanningen i sykepleie.

    Sykepleierutdanningen er en skole med lange tradisjoner. Skolen ble grunnlagt i 1919 av Tønsberg Røde Kors og var tilknyttet Tønsberg Amtsykehus (nåværende Vestfold Sentralhus). Fra høsten 1999 er avdeling for helsefag samlokalisert i Borre hvor hovedtyngden av høgskolen i Vestfold holder til.
    Sykepleierutdanningen tar opp 70 studenter 2 ganger i året. Avd. for helsefag driver også deltidsutdanningen i vernepleie (satelitt fra Høgskolen i Telemark). I tillegg tilbyr avdelingen videreutdanninger i forebyggende og helsefremmende arbeid (deltid), Psykisk helsearbeid (heltid) og i aldring og eldreomsorg (deltid).
    Avdelingen har også kurs/oppdragsvirksomhet.
    HENÆR - sentret er et regionalt kompetansesenter som står for HElsefremmende og NÆRmiljøarbeid. Fagfolk fra ulike avdelinger ved høgskolen er tilknyttet HENÆR og deres kompetanse er etterspurt både regionalt og nasjonalt.

    Skolens deltakerne i prosjektet.
    Kontaktlærer er lektor ved avdeling for helsefag ved grunnutdanningen i sykepleie. Hun er kurs ansvarlig i Kurs 2 (grunnleggende sykepleie) med teori og laboratorieøvelser samt kliniske studier i sykehjem. Hun er den andre prosjektlederen.
    Det kan ligge noen utfordringer i å blande flere roller i samme person (utøver av sykepleie, fagutvikler og studentenes lektor). For å unngå at lektor sin evalueringsrolle demper den maktfrie dialog, ivaretar en annen lektor evalueringen av kurs 5 studentene. Kurs 2 studentene evalueres ikke skriftlig
    Sykepleierstudenter i 1. studieår er i 2. semester av utdanningen. De er siste kull som skal ut i 5 uker punktpraksis i kurs 2. Hele kurs 2 er på 5 vekttall. Punktpraksis er ikke veiledet av lærer og studentenes praktiske ferdigheter blir ikke evaluert skriftlig. Det er dette kurset som er sterkest involvert i prosjektet og som trenger ny veiledningsmodell i under fagplanrevisjonen.
    Sykepleierstudentene i 3. studieår er i sitt siste praksiskurs, kurs 5. De er siste kull som skal ut i sykehjem på dette tidspunkt av studiet. De har fokus på administrasjon og ledelse. Disse studentene blir fulgt opp av en kontaktlærer i tillegg til kurs 2-lærer.

    Studentene i kurs 2 og 5 ble informert i hver sine kull, om prosjektet og de valgte selv hvem som skulle til Ramnes. De ble informert om overtakingen av avdelingen i uke 49 og at de måtte følge en ferdig vaktliste som sprer vaktene deres slik at ikke økt antall studenter skulle få uheldige konsekvenser for pasientene og for å sikre tilstrekkelige læresituasjoner.
    Prosjektgruppen (avdelingsleder, kontaktsykepleiere, prosjektveilederne) lagde vaktplan for studentene.

    3.2 Læringsmål for studentene i kurs 2.

    3.2.1 Mål for kurset er at studenten:
    Læring:
    Velger gunstige læremåter for å forberede seg til sykepleiepraksis. Anvender teori
    om pasientfenomener og grunnleggende behov.
    Etikk/estetikk:
    Viser respekt for pasientens verdier. Reflekterer over etiske hverdagsfenomener i
    sykepleiepraksis. Utvikler seg mentalt og følelsesmessig slik at en kan møte og
    handle faglig forhold til det lidende menneske.
    Innarbeider estetiske arbeidsmåter for sykepleiepraksis.
    Samhandling:
    Anvender kunnskaper om mellommenneskelige relasjoner i samhandling med
    pasienter og ansatte.
    Problemløsning:
    Anvender kunnskap om problemløsing, beslutningsprosess og refleksjon under
    vurdering, planlegging, utøvelse og evaluering av sykepleien.
    Ferdigheter:
    Mestrer grunnleggende sykepleieprosedyrer innenfor dagliglivets aktiviteter.
    Tilpasser utøvelsen av sykepleie til den enkelte pasients situasjon. Kan begrunne
    valg sv sykepleiehandlinger.

    3.3 Prosjektets varighet, fremdrift og ressurser.

    Varighet: Skoleåret 1998/99. Det ble senere utvidet med et år for å få mer innhold i veiledningsmodellen.

    3.3.1 Fremdrift:
    Prosjektplanlegging skjer fra mars 1998 til 1,september 98 og gjennomføring av empirisk studie gjennomføres i høstsemesteret 98.
    Skriving av materialet om gjennomføringen av Ramnesprosjektet og gjennomgang av tilbakemeldingene skjer våren 1999.
    Utprøving av nytt program med organisering ut fra Ramnesprosjektet skjer i vår- og høstsemesteret 1999.
    Studenter, kliniske lektorer/lærere og ansatte evaluerer programmet i årsskiftet 1998/99.
    Planlegging av dialogkonferansen høsten 1999.
    Gjennomføring av Dialogkonferansen 25. november 1999.
    Utsending av rådataene fra dialogkonferansen i desember 1999.
    Analyse og bearbeiding av datamaterialet fra dialogkonferansen i februar 2000.
    Skriving av sluttrapport år 2000.

    3.3.2 Ressurser:
    HVE lønner 1.amanuensis Kristin Heggen for vegledning av prosjektlederne. Det har vært 4 veiledninger.
    Prosjektledere RH, HVE, 25% av hel stilling skoleårer 98/99. Veiledning av Ramnesstudentene i kurs 2 er iregnet denne ressurs. I skoleåret 1999/2000 har lærer fått 200 timer i Fou tid, dvs. 4-5 arbeidsuker.
    Prosjektleder VBK, RS, 20% av hel stilling av RS's budsjett i skoleåret 98/99. Neste år hadde hun ikke noen bestemt tidsressurs. De ansatte deltakerne har i liten grad brukt av personlig tid til prosjektet.

    Kurs om prosjektarbeid i regi av HE august 1998. RS betaler kr.1000 for VBK sin deltaking. Skolen betaler 3 dagers prosjektkurs for lærer
    Prosjektleder fra høgskolen deltok i HENÆR's kurs om dialogkonferanse som metode i arbeid med rusmiddelmisbrukere. Høgskolen betalte kursdagen.
    Kommunenes sentralforbund, Vestfold sponset dialogkonferansen på Vindfjelltunet og etterarbeidet for arrangørgruppa med kr.12.000.
    Basisinstitusjonene dekker kontortjenester.
    Reiseutgifter dekkes etter basisinstitusjonenes reglement.

    3.3.3 Rammer.
    5 kurs 2 studenter (2.semester), 5 ukers punktpraksis ved RS (Uke 45-49/98). Er i praksis 3 dager a 7,5 time inkludert pause. Fokus: Grunnleggende sykepleieutøvelse.
    Dette er deres første praksisperiode ved sykepleierutdanningen.
    2 kurs 5 studenter (5.semester) har 8 ukers praksis a 35 timer inkludert pause. Fokus er grunnleggende sykepleieutøvelse og administrasjon/ledelse.
    I perioden uke 45 - 48 er HVE's prosjektleder fra høgskolen i sykehjemmet 3 dager i uka. I uke 49 tilsvarende full stilling.

    3.4 Hva er det nye vi utprøver?

    1. Flere studenter i samme avdeling. Her 7 i stedet for max 3-4.
    2. Lærer mye ute sammen med studentene og de ansatte. Fra å komme på ett besøk å samtale til å være aktiv deltaker i sykepleieutøvelse fra 3 - 5 dager i uka.
    3. Deltar i vurdering, planlegging, sykepleieutøvelse sammen med pleiegruppen. Deltar i sykepleiedokumentasjon. I denne type praksis har lærer bare veiledet student i samtaler
    4. Leder/deltar i etterpå-refleksjon over utfordringer i det daglige sykepleiearbeid i pleiegruppen. Slikt har tidligere vært gjort i skolehuset på grunnlag av det studenten bringer inn i veiledningstimen.
    5. Ha nært samarbeid med kontaktsykepleier om veiledning og evaluering av studentene.
    6. Studenter og lærer bemanner avdelingen i en uke under ledelse av en sykepleier. Vi skal klare det daglige arbeid. Det formelle ansvar ligger hos tilstedeværende sykepleier. I denne uka har avdelingens ansatte kurs om sykepleiedokumentasjon.
    7. Vi vil også ha arbeidsmøter med berørte grupperinger for å utvikle et forslag til veiledningsmodell for kurs 2 etter ny fagplan.

    Spørsmål vi stiller oss:

    • Kan man gjennom utradisjonelle samarbeidsformer, bidra til å heve/sikre kvaliteten på sykepleieutøvelsen i sykehjemmet?
    • Hvordan kan lærerens kunnskaper komme pasienter og personalet tilgode?
    • Hvordan kan kunnskapene til styrer, sykepleiere og annet pleiepersonell komme lærer og studenter tilgode?
    • Kan studentene gjennom å være deltaker i dette samarbeidet, nå høgskolens mål for 1. og 3. studieår slik at de ser sykepleiefaglige utfordringer og muligheter i eldreomsorgen.
    • Kan dette samarbeidsprosjektet skape/vedlikeholde arbeidsgleden hos deltakerne?

    NB! Flere av spørsmålene er de samme som er brukt i prosjektbeskrivelsen til Rita Jakobsen i samarbeidsprosjektet mellom Catinka Guldbergsenteret og høgskolen for diakoni og sykepleie (Jakobsen 1996).

    3.5 Dialogkonferansen.
    Ramnesprosjektet ga erfaringskunnskap om organisering av studentenes praksisperiode og litt innhold i ny veiledningsmodell. Men vi ønsket mer innhold i modellen. Særlig gjalt dette tilrettelegging av læringsmiljø og læresituasjoner og de videre samarbeidsformer. Vi hadde hatt ett møte i en bredt sammensatt arbeidsgruppe som skulle arbeide med disse spørsmål. Da kom ideen om dialogkonferansen seilende på ei fjøl via HENÆR. Bjørn Hauger har vært den store formidleren sin kunnskap om og erfaring med dialogkonferanser som hjelpemiddel i ulike typer forsknings- og utviklingsarbeider ved HENÆR senteret ved Høgskolen i Vestfold. Metoden er hovedsakelig brukt i organisasjonsutvikling og i forebyggende og helsefremmende arbeid. Metoden "Dialogkonferanse" springer ut fra aksjonsforskningen hvor deltakerstyringen er sterk. Den representerer strukturerte læreprosesser som støtter opp om endringer.

    Hauger viser til Pålshaugen (1991):
    Ved å organisere nye former for diskusjoner og samtaler - dialoger - mellom personer og grupper som normalt ikke fører dialog, kan man klare å skape et "mer fullkomment virkelighetsbilde" av bedriften - eller den organisasjonen som man jobber i......... Denne nye forståelsen vil igjen danne utgangspunkt for vurdering av hvilke muligheter som finnes for reorganisering og nye måter å handle på. Innenfor denne tradisjonen har aksjonsforskerne vært opptatt av å utvikle et hjelpemiddel som medlemmene i en arbeidsorganisasjon kan bruke for å organisere disse diskusjonsprosessene(Pålshaugen 1991, s.27 og 26).

    Hauger konkretiserer verktøyet dialogkonferanse i kurs og skrevet materiale (Hauger 2000). Deltakerne i en dialogkonferanse blir invitert til å reflektere over egen praksis i en organisert refleksjonsprosess. Prinsippet om brukermedvirkning er sentralt. Man har tatt utgangspunkt i at de beste løsningene på et problem utvikles gjennom samtaler mellom de berørte parter. En tilstreber en ikke-hierarktisk møteplass hvor en sikrer at de deltakerne som har makt - eller sosial status - ikke dominerer. Det er viktig at det legges opp til "maktfrie" dialoger.

    3.5.1 Konseptet for dialogkonferanser
    Planlegging. Det kreves god planlegging helst i en arrangement-gruppe sammensatt av den som sammen eier problemet. Denne gruppa bør sammen finne mål, velge temaer for gruppeoppgavene og velge gruppekonstellasjoner som alle deltakerne føler seg bekvemme med. Arrangementgruppa gjøres kjent med kommunikasjonsreglene og fungerer som gruppeledere etter opplæring. Dialogkonferansen bør legges til en nøytral arena og bør åpnes av en nøytral person. En bør gjøre noe som bryter isen innledningsvis; noe morsomt og ufarlig. Her skal ikke holdes noe foredrag. Det meste av arbeidet skal foregå i grupper. Også etterarbeidet planlegges.

    Gjennomføringen. En dialogkonferanse varer vanligvis en til to dager. Det veksles mellom arbeid i grupper og korte fremlegg av resultatene via veggaviser og korte muntlige forklaringer. Meningene utveksles om problemstillinger som engasjerer - av dem det angår på tvers av rang og status. I gruppene har alle lik mulighet til å ta ordet. Taletiden fordeles mellom deltakerne og man bruker "runder" når ordet skal fordeles. Det skal ikke avbrytes eller argumenteres for eller imot det som blir gitt som innspill.

    Oppfølging. Deltakerne gjøres kjent med hvordan etterarbeidet vil skje. Arrangementgruppen eller en valgt oppfølgingsgruppe systematiserer innspillene og deltakerne får dataene kort tid etter konferansen. Handlingsplaner lages og iverksettes etter tilpassing av de berørte parter. Status gjøres etter en periode (Sanner og Brattvåg 1999).

    3.5.2 Dialogkonferansen i dette prosjektet
    Høsten 99 ble veiledningsmodellen utviklet videre via en dialogkonferanse med 60 deltakere bestående av berørte parter fra høgskolens praksisplassene ved sykehjemmene i Vestfold.
    Vi valgte dialogkonferanse av 2 hovedgrunner.

    • Vi ønsket å spre erfaringene fra Ramnesprosjektet til fylkets øvrige praksisplasser.
    • Vi ville at alle som er involvert i planlegging, gjennomføring og evaluering av praksisperioden, skulle få være med i en dialog hvor vi sammen skaper innholdet og prosessene i praksisperioden; hvilket resulterer i en ny veiledningsmodell.

    En arbeidsgruppe med representanter fra alle grupperinger fra deltakerne ved Ramnesprosjektet (utvidet med ny kurs 2 ansvarlig lærer) planla og gjennomførte dialogkonferansen samt utførte grovarbeidet etterpå med å få datamaterialet fra plakater og over i datamaskinene.

    3.6 Evaluering.
    En viktig del av prosjektet er evaluering av resultatene og effektene prosjektet gir.
    Vi må kunne dokumentere i hvilken grad prosjektet har innfridd resultatmålene og om effektene av arbeidet viser seg i bedre pasientomsorg og studentveiledning.
    Prosjektets tidsramme var på ett år, men ble senere utvidet til det dobbelte. Dette er likevel for kort tid til å kunne uttale seg om varige effekter.
    Prosjektlederne har skrevet dagboksnotater over innhold og prosess under prosjektets gang. Disse notatene inneholder også uformelle uttalelser fra ansatte, studenter og evt. pasienter og pårørende vedrørende resultater og effekter av prosjektet.
    Studentenes evaluering av klinisk praksis vil kunne si noe om hvor vellykket det nye opplegget har vært; det samme vil evalueringen fra lærerne i kurs 2 møtene .

    Prosjektlederne skrev om gjennomføringen av Ramnesprosjektet sett fra sin synsvinkel. Deltakerne fikk tilsendt dette materialet og ble bedt om å kommentere situasjonene ut fra sin opplevelse. (Vedlegg) Dette ble gjort for at deltakerne kunne påpeke evt. feil og tilkjennegi sine reaksjoner i forhold til prosjektledernes situasjonsvalg.
    Dette ble en måte å sikre at beskrivelsen var holdbar.
    Det ble holdt evalueringsmøte både med sykepleier- og hjelpepleiergruppen på RS. Studentene i Ramnesprosjektet hadde et evalueringsmøte for seg selv, og de leverte en skriftlig fritt skrevet evaluering.

    I kursmappen på dialogkonferansen la vi ved et skjema for evaluering av konferansen. Denne ble innlevert ved slutten av konferansedagen.
    Det burde derfor være mulig å si noe om i hvilken grad målene for prosjektet ble nådd.

Previous PageTable Of ContentsTop Of PageNext Page

Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt : gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold