Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt :
gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen
Copyright © 2000 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

2. TEORETISK GRUNNLAG.



    Her vil vi få fram vårt syn på elementene som dette prosjektet handler om; Læring og kunnskap, læringsresultatene - god grunnleggende sykepleie, valgte læremåter og læremiljø.

    Vi prosjektledere slutter oss til høgskolens idegrunnlag mht. syn på kunnskap og læring slik det er uttrykt i studenthåndboka:

    "Avdelingen. for helsefag betrakter teoretisk og praktisk kunnskap som ulike men likeverdige. Ulike kunnskapstyper beriker og utfyller hverandre gjensidig. Dette innebærer at teori blir levendegjort og meningsfull i handlinger. Likeledes kan praktiske erfaringer drøftes og belyses med teoretisk kunnskap. I tillegg kan praksis gi grunnlag for å utvikle teoretisk kunnskap. Den erfaringsbaserte og personlige kunnskapen vil alltid være viktig i helsefagutdanninger. Kunnskap i helsefag er i tillegg knyttet til verdi og moral, det vil si at våre handlinger må vurderes ut fra etiske overveielser. Praktiske ferdigheter, kunnskaper, holdninger og etiske overveielser må derfor stå i gjensidig samspill..............For å stimulere til best mulig læring i praktiske situasjoner må mennesket utvikle evnen til å være bevisst reflekterende både før , under og etter handlingene de utfører. Refleksjon er en forutsetning for at en skal lære av erfaringer.

    Læring er en forandringsprosess som skjer individuelt. Både intellektuelle og følelsesmessige forhold påvirker læringen. Studenter og lærere er sammen ansvarlige for et godt studentmiljø som fremmer læring." (Studenthåndboka HVE,1999/2000 s.34)

    2.1 Læringsresultatene.
    Målet for deltakernes vekst er bedre utøvelse av grunnleggende sykepleie, bedre samarbeid tverr sektorelt og student/kollegaveiledning.

    2.1.1 God grunnleggende sykepleie
    HVE's syn på sykepleie lyder slik:
    "Sykepleierens særegne funksjon er å vurdere pasienters opplevelser og reaksjoner på sykdom og helse samt å hjelpe dem med gjøremål som bidrar til god helse og/eller helbredelse - noe personen ville gjort selv hvis han hadde hatt nødvendige krefter, kunnskap og vilje. Sykepleieren må kunne hjelpe pasienter med kroniske sykdom til å leve med sykdom og lindre der sykdom, smerte og fortvilelse dominerer eller der livet ikke er til å reddes. Kvaliteten av sykepleien vurderes ikke bare ut fra det sykepleieren gjør, men i nær sammenheng med hvordan handlingene utføres" (Studenthåndboka HVE,1999/2000 s.35)

    Helse og sosialdepartementet utga i 1997 et rundskriv om kvalitet og omsorgstjenestene. Brukerne av pleie- og omsorgstjenesten skal få tilfredsstilt sine grunnleggende behov. Med dette menes at:

      • oppleve trygghet, forutsigbarhet og respekt i forhold til tjenestetilbudet.
      • mulighet til selv å ivareta sin egenomsorg.
      • grunnleggende fysiske behov som tilstrekkelig næring (mat og drikke), variert og helsefremmende kosthold og rimelig valgfrihet i forhold til mat.
      • tilpasset hjelp ved måltider og nok tid og ro til å spise.
      • få ivaretatt personlig hygiene og naturlige funksjoner (toalett).
      • tilpasset hjelp ved av- og påkledning.
      • følge en normal døgnrytme og unngå uønsket og unødig sengeopphold.
      • mulighet for ro og skjermet privatliv, selvstendighet og styring av eget liv.
      • Mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet.
      • tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter både ute og inne.
      • nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, rehabilitering, pleie og omsorg tilpasset den enkeltes tilstand.
      • nødvendig tannbehandling og ivaretatt munnhygiene.
      • en verdig livsavslutning i trygge og rolige omgivelser (Rundskriv 1-13, 1997, s.11).

    Videre vises det til faktorer som er av betydning for å sikre ivaretagelse av grunnleggende behov. Taushetsplikten er utdypet. Her fremheves et tjenestetilbud som i størst mulig grad gir trygghet og forutsigbarhet; respekt for brukeren og brukermedvirkning.
    Kvalitetsbeskrivelsen er en rettesnor for arbeidet som utføres i sykehjemmet.

    2.2 Virkemidler.
    Her beskriver vi kort virkemidlene "sammen i sykepleieutøvelse" og sammen om sykepleiedokumentasjon. Vi har omtalt refleksjons måtene mest da det er dette redskapet som avdeling og skole har minst erfaring med å samkjøre i praksis.
    UKA har vi mest tro og antagelser knyttet til.

    2.2.1 Sammen i sykepleieutøvelse.
    I dette prosjektet skal skolefolk og pleiepersonell være sammen i sykehjemsavdelingen om handlingene (sykepleieutøvelsen). Det forventes at alle deltakerne skal lære noe faglig - også de ansatte som mest lærer bort de grunnleggende kunnskapene. Deltakerne snakker sammen og viser hverandre være- og handlemåter. Slik deler vi vår personlig kunnskap med hverandre. Kjente og ukjente går sammen. Det hører til sykepleierkulturen å gå to og to sammen i stell (Hamran, 1993).
    Vi tror at ansatte vil lære bort det beste de kan. Ansatte sier de skjerper seg når de skal ha med seg lærer eller studenter under utøvelsen. De lærende ser eksempler på stelle måter, sykepleieprosedyrer, får forklart hva det som gjøres ut fra vedkommendes yrkesteori. Spørsmål fra lærer og studenter og vise versa får deltakerne til å reflektere over bakgrunnen for handlingen. Vi tror også at lærers handlemåter kan få studenter og ansatte til å stille spørsmål ved lærers tidligere svar. Kanskje de ikke lenger representerer gyldig kunnskap?

    2.2.2 Sykepleiedokumentasjon.
    Vi tror at når vi også er sammen om sykepleiedokumentasjonen samsnakker vi om pasientenes situasjon; vurderer pasientene ressurser og svikt, formulerer mål og tiltak. Vi skriver eller gir muntlig rapport sammen. Her blander vi vår erfaringskunnskap og teoretiske kunnskap når vi begrunner våre valg ut fra vår iboende kunnskap.
    Her støtter vi oss til kapittel 9 om sykepleieprosessen og administrative pleieplaner i boka om grunnleggende sykepleie (Dahl Andersen, 1995). Det nye dokumentasjonssystemet som innføres ved RS, er utarbeidet av en arbeidsgruppe sammensatt av sykepleiere ved sykehjemmet og ved hjemmesykepleien i Ramnes kommune. Systemet er bygget på Carnevallis funksjonsområder og er tilpasset Vestfold sentralsykehus' sitt dokumentasjonssystem.

    Læreren, den ene av prosjektlederne har vært spesielt interessert i pleieplansarbeid både som sykepleielærer og som mangeårig ansatt som sykepleier i sykehjem. Lærer skrev om studenters bruk av pedagogiske pleieplaner som redskap i praksislæringen i fagtidsskriftet ( Horntvedt, Sykepleien 1974).
    Kurs 2 - studentene i dette prosjektet skal skrive/ajourføre en administrativ pleieplan til en pasient i praksis. Dette skal de gjøre i samarbeid med primærpleier og under veiledning av lærer. Vi tror skolen således vil være med å kjøre inn det nye dokumentasjonssystemet ved sykehjemmet. Pleieplanen skal legges igjen i pasientens papirer og brukes videre i avdelingen. Det sier seg selv at det blir større realisme i denne læresituasjonen nå enn det var da studentene skrev pleieplanen for kun å legge den frem for lærer og medstudenter på skolen.

    2.2.3 Samrefleksjon.
    Prosjektledernes viktigste felles teoretiske forankring stammer fra flerårig deltagelse ved et 10 vekttalls kurs i veiledningspedagogikk arrangert av Vestfold sykepleierhøgskole for kontaktsykepleiere og lærere fra 1988-1992. Under disse samlingene ble prosjektlederne svært godt kjent med hverandre som personer og fagfolk. Det betyr at vi allerede ved oppstart av dette prosjektet var helt trygge på hverandre og kunne dele selv vanskelige følelsesmessige forhold.
    Kurset var også kalt konfluent pedagogikk og bygger på humanistisk filosofi og gestaltprinsipper. Konfluent betyr flyte sammen. Det viser til at mennesket lærer best når det intellektuelle, følelsesmessige, åndelige og psykomotoriske sidene ved mennesket flyter sammen/involveres under læring. Ved gestaltveiledning kan en veileder lede grupper eller enkeltpersoner til å oppdage viktige deler av sitt kunnskapsfelt ved å ta kandidatens følelser og kroppsreaksjoner på alvor og hjelpe kandidaten til selv å følge sine assosiasjoner til sitt tidligere kunnskapsstoff. Ved å lytte til sin indre veiviser i avslappet stillhet, vil kandidaten kunne oppdage sammenhenger som gir mening. Det som kandidaten oppleves som verdifullt, tar kandidaten til seg som varig læring. Nils Magnar Grendstad viste via teori og veiledningsøvelser at veileders viktige oppgave består i å lede kandidaten til "å lære ved å oppdage"
    Dette stemmer overens med med Moxnes som sier at
    "Erfaringslæreingen er først og fremst personlig læring. Den innebærer alltid et personlig engasjement - hele mennesket både med tanker og følelser er involvert i læringsprosessen"(Moxnes, 1989, s.52).

    Prosjektlederne har felles erfaringer fra Grendstadkurset hvor vi både har vært kandidaten som får veiledning og som har ledet veiledningen. Styrer har tidligere ledet sykepleiefaglige veiledningsgrupper både ved sykehjemmet og eksternt, og lærer har ledet veiledning i studentgrupper som har reflektert over utfordringer i praksis. Lærer har også ledet kollegaveiledning. Vi har erfart at vi kan hente og bevisstgjøre kunnskap gjennom refleksjon over utfordrende situasjoner. Det at vi selv har gjort viktige kunnskapsoppdagelser i veiledningssituasjoner forsterker vårt ønske om at prosjektets deltakere skulle få oppleve samrefleksjon.

    Argyris (1957) og Schøn (1987) er de viktigste talsmenn for refleksjon som redskap for å lære et yrke. Sykepleierutdanningen har pensum om en 4 trinns modell for erfaringslæring fra Moxnes (1989) som nesten er identisk med Burnards erfarings-syklus (1987). Bjerknes og Bjørk 1994 bygger på Boud et al (1985) som går dypere inn i læringsprosessen eller refleksjonsprosessen. Handal og Lauvås (1990) bruke praksistrekanten til Løvli (1974) og forklarer hvordan den praktiske yrkesteori (personens teoretiske og erfaringsbaserte kunnskap og etiske overveielser) kan brukes ved forklaring og begrunnelse av handlinger. Studentene er kjent med nevnte modeller og anvender en blanding av disse ved skriving av deres praksisark hvor de reflekterer over en erfaringer fra praksis.
    På kontaktsykepleierkurs som skolen holder, gis kontaktsykepleier et litteratur -kompendium som inneholder disse modellene. Disse blir gjennomgått og vi har øvelser knyttet til bruken av dem i forhold til studentveiledning.
    Her øves det også på kollegaveiledning etter oppskrift av Handal og Lauvås 1991.

    Kursprogrammet til kurs 2 studentene har en studieoppgave som følger:

    "Refleksjonsoppgave/praksisark.
    Beskriv en samhandlingssituasjon du opplever som faglig utfordrende.
    a) Skriv ned situasjonen så fyldig som mulig uten å komme med forklaringer du har kommet med i ettertid. Du kan gjerne ta med refleksjoner og vurderinger du gjorde underveis i situasjonen. Hva var det som gjorde situasjonen utfordrende for deg?
    b) Gjør deretter rede for hvilke refleksjoner, vurderinger og forklaringer du har gjort i ettertid - for deg selv, sammen med andre og ved å lese faglitteratur.
    c) Hvordan ville du handle om du kom i en lignende situasjon?
    d) Hva har du lært av denne situasjonen og refleksjonsarbeidet?

    Lærer i prosjektet vil bruke elementer av alle de nevnte veiledningsmodellene i samrefleksjonen i avdelingen. Disse vil være kjent for studenter og kontaktsykepleiere i varierende grad.
    Vi mener at også hjelpepleierne og eventuelt ufaglærte vil ha nytte av å delta i samrefleksjonen. At realkunnskapen til alle øker er godt for pasientene.
    Vi antar at når det er situasjoner fra felles praksis som det reflekteres over, vil det ha en helt annen effekt for deltakerne enn når studenter og lærer reflekterte over opplevelser fra praksis i skolestua. Deltakerne kan bidra med sine handlemåter og sine begrunnelser fra erfaring og teori og sammen kan vi finne frem til hva som er mest riktig og god handling i denne enkelte situasjonen. Vi tror at deltakerne vil kunne lære seg å ta opp vanskelige forhold knyttet til sykepleieutøvelse i det miljø hendelsene skjer i. Dette tror vi ansvarliggjør deltakerne. Vi antar også at deltakerne kan oppdage og bli seg bevisst hvordan de virker inn på andre, bli kjent med egne reaksjoner og lære måter å bearbeide mulige ugunstige reaksjoner. De vil også kunne få nyansert sine kunnskaper og sine holdninger og få bekreftet om en gjør kloke vurderer og handler til beste for pasienten.
    Samrefleksjonen kan føre til endret forståelse av situasjoner og fører kanskje til varig endring av praksis.

    2.2.4 Læringsmiljø i praksis.
    Når noe skal vokse må det være gode vekstbetingelser - et vekstmiljø. I dette prosjektet er det voksne mennesker, pleiepersonalet og studenter og lærer som skal vokse faglig. Fra før har deltakerne forskjellig faglig bakgrunn. En kan anta at lærer har mest boklig kunnskap, at sykepleiere og hjelpepleiere har mest oppdatert praksiskunnskap og at eldstestudentene kan mer enn yngstestudentene.
    Voksen pedagogiske forskere hevder at gjensidig tillit og respekt for hverandre, er en absolutt og nødvendig betingelse for læring. Vandenput foretok i 1973 en empirisk undersøkelse hvor han spurte mennesker på arbeidsplassen om hva det var i bedriften som hemmet eller fremmet anvendelsen av det de hadde lært på et kurs eller et treningsopplegg. Nesten alle (95%) svarte at det hadde noe med forholdet til de andre å gjøre. De ansatte mente at forholdet til gruppen både var det som hemmet mest (50%) og det som fremmet mest (23%). Nesten alle nevnte altså mellommenneskelige faktorer som det som spilte en sentral rolle når det gjalt i hvor stor grad man klarer å anvende det lærte. Eller sagt annerledes; det er de mellommenneskelige forhold som har mest innflytelse på effekten av et læringstiltak.
    (Moxnes 1989, s. 135- 139).

    Moxnes sammenfatter også det som karakteriserer et godt læringsmiljø:
    Et læringsmiljø som er karakterisert av gjensidig respekt, gjensidig hjelpsomhet, frihet til å uttrykke seg og akseptering av individuelle forskjeller og særegenheter, vil i høy grad være et lærings stimulerende miljø. Når gruppemedlemmene eller samarbeidspartene anerkjenner hverandre som mennesker med hvert sitt særpreg, - ikke som noen en nødvendigvis må være enig med, men som noen man likevel kan akseptere, oppmuntre og støtte, - da vil man få den gjensidige respekt som er nødvendig for at meninger og følelser skal komme fram, ja, for at folk rett og slett skal bli synlige for hverandre (Moxnes 1989, s.165).

    Vi synes Moxnes beskriver svært viktige betingelser for vekst. Vi antar at når respekt og tillit preger de mellommenneskelige relasjonene, åpnes det for at pleierpersonalet og student/lærer aktivt prøver å forstå og støtte hverandre, våger å gjøre seg selv synlig og å tørre å se den andre.
    Vi vet også at i enhver institusjon utvikles en egen kultur. Det utvikles en felles være- og arbeidsmåte blant pleiepersonalet i sykehjemsavdelingen og blant studenter og ansatte på skolen.
    Inspirert av Taylor, sier Jon Wetlesen:
    "når en handlemåte er internalisert i en gruppe, er den ikke bare utbredt blant gruppens medlemmer, men delt av dem. Den er ikke bare subjektiv eller privat, men intersubjektiv og offentlig dem imellom. De er gjensidig innforstått med at dette er den riktige eller passende måten å handle på i denne sammenheng (Wetlesen 1989, s.5).

    Tankesett og handlemåter er internalisert i gruppens medlemmer som en vane hos de som er sosialisert til arbeidsfellesskapet. Når det utvikler seg følelsesmessige bånd til ideene og arbeidsmåtene, utvikles ofte et forsvar mot å rokke ved de eksisterende "sannheter". Da blir det vanskelig når det stilles spørsmålstegn ved våre gamle svar. Når påvirkning uten ifra truer deres kollektive bevissthet, iverksettes ulike sanksjoner for å verne om den vante måten å se verden på. Nykommere til miljøet søkes tilpasset den kollektive bevissthet (Horntvedt 1996).

Previous PageTable Of ContentsTop Of PageNext Page

Rannveig Horntvedt og Vigdis B. Kyrkjebø:
Blått+gult=grønt : gjensidig kompetanseheving - et resultat av endret praksisveiledning innen sykepleierutdanningen

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold