Styrer Vigdis B. Kyrkjebø (VBK) ved Ramnes sykehjem (RS) leste i tidskriftet Sykepleien (Dysvik og Tjoflåt 1998) om Sirdal kommune, hvor sykepleierstudenter og lærer hadde tatt over driften av sykehjemmet en uke mens de ansatte ble frigjort til kurs. Spiren er sådd.
VBK og sykepleiere ved Ramnes mente det måtte gå an å få mer ut av samarbeidet med sykepleierutdanningen.
I mars 1998 møttes ledelsen på avdelingen for helsefag og sykepleierne fra RS på HVE. RS ønsket et reelt samarbeid med høgskolen om studentenes praksisstudie ved sykehjemmet. De så for seg at endrede arbeidsmåter for studenter og lærer så vel som for ansatte i sykehjemsavdelingen, kunne gi vekst for alle parter og derved sikre/heve kvaliteten i sykepleieutøvelsen i institusjonen.
Høgskolen ønsket tilknytning til stabile praksisplasser av høg kvalitet. En av høgskolens lektorer Rannveig Horntvedt (RH), ansvarlig for praksisperioden i sykehjem, ønsket å oppdatere sin praktiske sykepleierkompetanse og ble skolens lektor som ble knyttet til "Ramnesprosjeket". Høgskolen skulle ha 2 eldste- og 5 yngstestudenter ut i praksis på Ramnes sykehjem fra uke 45/98 etter nåværende fagplanen. Den praktiske gjennomføringen av prosjektet skjedde i slutten av høstsemesteret 1998. Arbeidet med ny fagplan var i gang, og den største endringen i fht. praksisstudiene var overgangen fra 5 ukers punktpraksis i sykehjem til 8 ukers skole veiledet praksis. Her måtte ny veiledningsmodell utvikles.
Høgskolen så på fremstøtet til et samarbeidsprosjekt som en gave.
Prosjektets tema ble:
Vekst for alle deltakerne


1.1 Bakgrunn for problemstillingen.
Frustrasjoner og fremtidsdrømmer skapte prosjektet.
Mediabildet av eldreomsorgen generelt og særlig i sykehjemmene har hatt negativt fortegn de siste tiår. Reportasjene beskriver pleieforsømmelser, overgrep, dårlig rekruttering av fagpersonell, utslitte pleiere. Også ferske undersøkelser som "Sykehjemmets skyggesider" forsterker inntrykket (Malmedal 1998).
Helse og sosialdepartementet og Helsetilsynet har uttrykt bekymring for kvaliteten i praksisopplæringen og for flukt fra sykepleieryrket (Helsetilsynet 1996, Helse og sosialdepartementet 1997).
Vi som arbeider i sykehjemmene kjenner lavstatus stemplet som tyngende. Vi ønsker å være stolte av vår arbeidsplass/praksisplass og pleien vi gir. Vi ønsker at pasientene og deres pårørende skal ha grunn til å være fornøyd med sykehjemmet. Vi ønsker å viser media positive bilder av livet i sykehjemmet. Da må det skje noe positivt i sykehjemmet som engasjerer ansatte. Kanskje samarbeidsprosjektet kan få en positive snøball til å rulle og utløse flere lignende snøballer.
På høgskolen ble lærere frustrert og provosert over flere enkeltutsagn fra studenter og praksisfelt. Vi liker dårlig å bli omtalt som akademiske kontorrotter......at vi ikke følger med i utviklingen i praksis...... at vi bruker fremmedgjørende akademisk/pedagogisk språk...... at vi trer praksisprogrammene ned over hodene på praksis. Kristin Heggen fant i sitt doktorgrad arbeid at det skjedde en gjensidig devaluering av hverandres arbeid i skole og praksis (Heggen 1995).
En del studenter sier at de får vilkårlig oppfølging i praksis. De sier skolen og praksis lever i to verdener. Vi snakker ikke samme språk. Mye av skolekunnskapen er vanskelig å anvende i praksis. Disse utsagn stemmer overens med konklusjoner som er gjort i undersøkelser (Granum 1998). Lærerne ved høgskolen fikk også sammenfallende tilbakemeldinger om at studentene ikke lærte nok grunnleggende pleie etter punktpraksis. Rapporten "På dypt vann" viser at nyutdannede sykepleiere ved de utvalgte somatiske sykehus, ikke er funksjonsdyktige (Havn & Vedi, 1997).
I undersøkelsen "Praktisk talt 2" ved høgskolen i Vestfold finner Lyberg og Strandquist behov for å styrke og avklare samarbeidet mellom studentens veiledere og at lærer bør ha sterkere tilknytning i praksisavdelingen. Videre konkluderes det med at "studenter ikke ser på det grunnleggende stellet av pasient som betydningsfullt, fordi de ikke ser kompleksiteten og utfordringene som finnes i det tilsynelatende dagligdagse stellet Videreutvikling av arbeidsredskaper for læring anses som nødvendig. Praksisark og sykepleiedokumentasjon anses som gode redskaper. En systematisk veiledningsmodell må utvikles, hvor kunnskaper og vurderinger etterspørres i den kliniske praksis (Lyberg og Strandquist 1999).
Vi måtte finne en bedre læringsmodell.
Problemstillingen lyder så:
Hvordan kan kontaktlærer og sykepleierstudenter i 1. og 3. studieår ved høgskolen i Vestfold samarbeide med styrer og pleiepersonalet ved den somatiske sykehjemsavdelingen ved Ramnes sykehjem, slik at studentene når skolens mål og lærer og ansatte hever sin kompetanse i sykepleieutøvelse og student/kollegaveiledning.


1.2 Forklaring av problemstillingen.
Vi bruker ordet hvordan fordi vi vil beskrive samarbeidsprosessen i hele prosjektet. Den kan muligens vise vei for andre fag utviklere som ønsker å gjøre noe lignende.
Deltakerne i prosjektet blir presentert senere.
Skolens mål er mål som er laget av det pedagogiske personalet ved sykepleierutdanningen ved avd. for helsefag. Disse er retningsgivende for valg av læresituasjoner og brukes når studentenes praktiske dyktighet skal evalueres. Kurs 5 studentene blir veiledet og evaluert av en kontaktlærer i tillegg til prosjektleder. Dette faller utenom prosjektet.
Hever kompetansen i sykepleieutøvelse og student/kollegaveiledning betyr at vi forventer at alle deltakerne i prosjektet får faglig og personlig vekst og at det virker til at pasientene i sykehjemsavdelingen får enda bedre pleie og omsorg.


1.3 Visjon, hensikt og mål for prosjektet.


1.3.1 Visjon.
Dette er et utviklingsprosjekt hvor læring og utvikling står sentralt. Som gevinst av studentveiledning tenkes det at resten av pleiepersonalet også skal innlemmes i denne læringen og at lærer skal øke sin praktiske sykepleiekompetanse.Vi gir og vi får og resultatet er at alle utvikler seg til det beste for mottakeren av vår sykepleieutøvelse.
Vi ser for oss et reelt samarbeide hvor vi omgås hverandre med respekt og anerkjennelse og greier å løfte hverandre faglig og menneskelig.
Fellesskapet er trygt og utviklende slik at alle tør å dele meninger og følelser av betydning for faglig og personlig vekst.


1.3.2 Prosjektets hensikt.
Gjensidig kompetanseheving. Utvikle forståelse for hverandres arbeidsmåter .
Reelt samarbeid mellom skole og praksissted vedr. kliniske studier.


1.3.3 Hovedmål.
Hente kunnskap og bli fortrolig med arbeidsmåter som bevisstgjør og gir refleksjon over hverdagsutfordringer innenfor sykepleieutøvelse.


1.3.4 Resultatmål.
Skape/vedlikeholde arbeidsglede hos deltakerne.
Praksis i tråd med teori og vise/versa.
En ny veiledningsmodell for kurs 2 studentene.
Klarhet i ansvars og arbeidsfordeling.
Avklare ressurs/tidsbruk for å gi rom for studentveiledning.
Bruke refleksjon som redskap under og etter sykepleieutøvelsen.
Bruke det nye dokumentasjonssystemet.
Studenter og lærer mestre overtakelse av avdelingen i en uke mens ansatte oppdaterer seg faglig.


1.3.5 Effektmål.
Personalet opplever vekst i det daglige arbeidet.
Studenter og ansatte har mot til å gi tilkjenne egne meninger og vurderinger i forhold til planlegging /utøvelse og evaluering av sykepleie.
Studentene får bedre veiledning i praksis og lærer sykepleie av god kvalitet.
Lærer er oppdatert og føler seg trygg i utøvelse av grunnleggende sykepleie.
Pasientene mottar bedre sykepleie.
Dersom prosjektets intensjon innfris og videreføres i et lengre tidsperspektiv, vil det forhåpentlig gi;
* et enda mer ressurssterkt personale * status heving for ansatte i kommunehelsetjenesten.


1.4 Hvem er rapporten tiltenkt?
Vi skriver til en frodig målgruppe;