Halvdan Eikeland:
Historiefaget i Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L 97)
- oppbrudd eller kontinuitet?
Copyright © 2000 forfatteren

Forrige sideInnholdsfortegnelseNeste side

3. En sammenliknende analyse av historiefaget i M 87 og L 97.



Under analysen vil jeg først plassere historiefaget i M 87 og L 97 ved å drøfte hvilke didaktiske teorier, hvilke kunnskapskoder og hvilken didaktisk orientering planene bygger på.

InnholdsfortegnelseGå til toppen av siden

Didaktiske teorier.

Begrepet `didaktisk teori' brukes bl.a. hos Klafki.22 Han deler de didaktiske teoriene i to hovedgrupper: materiale og formale teorier. De materiale teoriene oppfatter undervisningsinnholdet som noe som er gitt på forhånd, og som uproblematisk kan overleveres til den kommende generasjon. Klafki skiller mellom `objektivistiske' og `klassiske' teorier.

De objektivistiske teoriene er opptatt av at eleven tilegner seg kulturens objektive innhold av moralske verdier, estetiske holdninger, vitenskapelig erkjennelse slik den foreligger, osv. Undervisningsprosessen består i saklig formidling, der samfunnets kultur blir overlevert til den oppvoksende generasjon. Objektivismen kan kritiseres på flere måter. I sammenheng med læreplaner er kanskje den viktigste kritikken at objektivismen mangler kriterier for valg av innhold: I prinsippet er det dens oppgave å formidle det totale innholdet i kulturen. I sammenheng med læreplaner blir historie noe objektivt gitt og betraktet som en gjenstand som kan formes og organiseres i epoker, lengdesnitt, tverrsnitt, osv.

En annen variant av de materiale teoriene er den klassiske teorien. Den preget undervisningen også i de nordiske land i første halvdel av dette århundre. Målet for historieundervisningen var å fremme følelser og positive holdninger til folk og land, og i tillegg til øvrigheten og til Gud. Herbert Tingsten gav typisk nok sin bok om nordiske lærebøker i samfunnsfag i perioden 1850-1950 tittelen »Gud og fedrelandet».23 Et annet typisk trekk er at det `gode', det `sanne' og det `skjønne' blir personifisert gjennom guder, fromme menn og helter som er i dramatisk strid med de mørke makter.

Både M 87 og L 97 har sterke innslag av material objektivistisk teori. De framstiller historien kronologisk, og utvalgskriteriene for lærestoff blir ikke eksplisitt begrunnet. M 87 har riktig nok visse kriterier for organisering av emnene, ettersom den skiller mellom `epoker', `regioner', `lengdesnitt' og `tverrsnitt', men dette fungerer stort sett `teknisk'. Noen klar og presis didaktisk begrunnelse for stoffvalg er vanskelig å oppdage i de to planene. Det sies m. a. o. lite eksplisitt om hvorfor en har valgt de bestemte emnene. I L 97 finner vi også trekk som minner om klassisk historieundervisning. Det gjelder en markert vektlegging av det nasjonale perspektiv, og som metodiske virkemidler (?) blir både sagn og myter og et historisk persongalleri mobilisert.

Konklusjonen når det gjelder forholdet til objektivistisk undervisningsteori i historiefaget i
M 87 og L 97, er at grunnholdningene er svært sammenfallende: kontinuitet er m.a.o. det dominerende trekk.

De formale didaktiske teoriene bygger på et ønske om å utvikle generelle evner hos elevene. De knyttes til analyse av sammenhenger og prosesser for å skape generell forståelse og mening. For eksempel skal arbeidet med historiske problemstillinger øke elevenes generelle samfunnsforståelse. Hvilken plass har formal didaktisk teori i M 87 og L 97?

I M 87 kommer en formal undervisningsteori direkte til uttrykk gjennom de to hovedemnene »Utforsking av omgivelsene» (i orienteringsfaget for 1. - 6. kl.tr.)24 og »Å studere samfunnet» (i samfunnsfagplanen for 7. - 9. kl.tr.).25 I o-fagplanen blir det understreket at metodene for å framskaffe, registrere, bearbeide og presentere informasjon er noe mer enn arbeidsmåter. De er del av lærestoffet. De skal anvendes i samband med spørsmål, problemstillinger og hypoteser som tas opp i samband med de andre emnene i planen. De didaktiske begrunnelsene for det obligatoriske emnet »Å studere samfunnet» i samfunnsfagplanen er klare og omfattende: Elevene skal med utgangspunkt i sine egne lokale erfaringer sette seg inn i arbeids- og tenkemåter og begreper som preger de enkelte fagdisipliners tilnærming til virkeligheten. Dette skal igjen danne utgangspunkt for videre læring og bidra til at elevene i positiv forstand utvikler en kritisk-vurderende holdning til samfunnsspørsmål og gjør dem handledyktige når de møter problemer og utfordringer.

Et tilsvarende emne fins ikke i L 97, og de didaktiske begrunnelsene for selvstendig, kritisk læring kommer i beste fall kun indirekte fram. I den generelle delen av fagplanen blir bruk av historiske kilder nevnt, men under emneforslagene i årsplanene får kildebruk liten plass. Det heter f.eks. for 6. klassetrinn at elevene skal bruke kilder for 'å lære om de viktigste hendingene på veien mot samlingen av Norge til ett rike'. En slik kildebruk er svært forskjellig fra det som er referert fra M 87: I L 97 blir kildene brukt for å illustrere et implisitt budskap om hva som var 'de viktigste hendingene'.

Konklusjonen blir at forskjellene mellom M 87 og L 97 er store når det gjelder forholdet til formal historieundervisningsteori. Mens målet å utvikle elevenes evne til selvstendig, kritisk utforskning kommer tydelig fram i M 87, er det i L 97 nærmest borte. Vi kan nærmest tale om brudd. Mens den historiske kunnskapen som elevene får i skolen, etter M 87 skal knyttes til deres rolle som aktive, utforskende samfunnsmedlemmer, kan de data, fakta og strukturer som er dominerende innslag i L 97, betraktes som redskaper i en 'mål - middel'-modell. Som tidligere vist er det et sentralt mål å utvikle nasjonal og europeisk identitet. Spørsmål knyttet til en 'mål-middel-tenkning' blir utdypet senere.

InnholdsfortegnelseGå til toppen av siden

Kunnskapskoder.

Basil Bernstein26 opererer med begrepet `kunnskapskoder' som redskap til å plassere den faglige orientering i læreplaner. Han skiller mellom en 'kolleksjonskode' og en 'integrasjonsorientert kode' . Kolleksjonskoden dreier seg bl.a. om sterk ytre styring av det faglige innhold og et markert skille mellom fag. Den integrasjonsorienterte koden er sterkere preget av fagovergripende helhetstenkning med stor frihet til bl.a. lokal utforming av undervisningen. Hvilken kunnskapskode er den dominerende i henholdsvis M 87 og L 97?

De pedagogiske kjennetegnene på en integrasjonsorientert kunnskapskode er for det første svak klassifisering. Med det menes som allerede nevnt at faggrenser brytes ned, og at ulike fag relateres til hverandre i forsøk på å skape bedre sammenheng og forståelse. Begrepet 'klassifisering' kan også omfatte relasjonen mellom andre kategorier, som f.eks. skole - lokalsamfunn. For det andre er integrasjonskoden preget av svak kommunikasjonskontroll. Med det menes at avgjørelsene tas av flere instanser. En kunnskapskode preget av svak kommunikasjonskontroll, gir flere medinnflytelse over skolens innhold. F.eks. kan det gis plass for elevmedvirkning og aktiv lærerinnsats når det gjelder utformingen av læreplaner og planlegging av undervisningspraksis.

På bakgrunn av den generelle beskrivelsen som er gitt ovenfor, kan en trekke slutningen at en integrasjonsorientert kunnskapskode er et markert trekk ved tenkemåten i M 87. Det er for det første enkelt å konkludere med at grensene mellom samfunnsfagene historie, geografi og samfunnskunnskap langt på vei er brutt ned gjennom organiseringen av fagstoffet i hovedemner. I M 87 fins kun ett hovedemne som kan karakteriseres som et 'rent' historieemne. M 87 er også preget av en svak ekstern klassifisering, der forholdet mellom skole og lokalsamfunn er åpent. Som vist gis det stor frihet til å bruke lokalsamfunnet som læringsressurs, der arbeid med lokalhistorie bl.a. blir begrunnet med at eleven der har sine røtter. Lokalhistorie får m.a.o. en identitetsskapende funksjon. Som tidligere vist er noe av begrunnelsen for vektlegging av formal undervisningsteori i M 87 at elevene f.eks. gjennom arbeidet med lokalt kildemateriell kan utvikle evne til selvstendig vurdering, som igjen kan føre til aktiv samfunnsdeltakelse i deres eget lokalsamfunn og generelt.

Den svake kommunikasjonskontrollen fører til at elever og lærere får en aktiv, medskapende rolle. Organisatorisk kommer dette til uttrykk gjennom prinsippet om lokalt læreplanarbeid og arbeidsområdet »Praktisk, sosialt og kulturelt arbeid.»27

Den alternative kunnskapskode hos Bernstein er kolleksjonskoden. Den innebærer en sterkere klassifisering og kommunikasjonskontroll. Som en lukket kunnskapskode representerer den i
sin rendyrkede form en sterk statlig styring. Sterk klassifisering og kommunikasjonskontroll
betyr at noen få har makt til å bestemme over kunnskap, sammenhengene kunnskap inngår i,
og hva som skal defineres som samfunnsmessig gyldig kunnskap. Den sterke klassifisering av
kunnskaper blir bestemt på makronivå, og læreplanen blir et styringsinstrument. Dette kan redusere lærerens og elevens muligheter og myndighet til å bestemme over hva som formidles ved den enkelte skole. Det kan bety at sammenhengen mellom kunnskap og kultur, der elevens livsverden blir forstått som kunnskapslager, får dårligere utviklingsmuligheter. Dette kan igjen påvirke elevens læringsmotivasjon i negativ retning. Utformingen av undervisningens innhold og form blir preget av en hierarkisk struktur: Statens innflytelse på undervisningen økes, lærerens autonomi i forhold til læreplaner svekkes ved at læreren får sine direktiver ovenfra, og elevens makt og mulighet til å influere på hva som læres, og når og hvordan han/hun mottar kunnskapen, blir redusert. Dette øker lærerens kontroll i det pedagogiske forholdet lærer - elev, men læreren blir i økende grad opptatt av undervisningens hvordan. Han vil bli opptatt av hvordan han på en mest mulig effektiv måte skal få overført kunnskaper til elevene. På den andre siden kan sterk klassifisering og kommunikasjonskontroll bidra til større likhet i skolens innhold, og forhindre at skoletilbudet varierer lokalt og regionalt. Dette er en basisbegrunnelse for den norske enhetsskolen.

Den foregående beskrivelse av historiefagets plass i L 97 viser et klart brudd med styrings- og organiseringsprinsippene i M 87. I stedet er det innført et nasjonalt pensum med årsplaner som bestemmer hva elevene skal lære. Innholdet i det lokale læreplanarbeidet er heller ikke det samme. Jeg har kommentert dette tidligere. Hva som har skjedd med arbeidsområdet Praktisk sosialt og kulturelt arbeid, er ikke helt enkelt å vurdere. L 97 har et eget kapittel som heter «Skolens og elevenes valg.» Aktiviteter og emneforslag minner mye om det som er foreslått i M 87 under Praktisk, sosialt og kulturelt arbeid. Rammene for virksomheten er imidlertid forskjellige. I M 87 blir det satt opp et minstetimetall til Praktisk, sosialt og kulturelt arbeid på henholdsvis 50, 75 og 150 timer for de tre treårsbolkene. Noen tilsvarende forpliktende rammer fins ikke i L 97, men som tidligere nevnt blir det satt opp rammer for tidsbruk for tema- og prosjektundervisning, som vil ha stor aktualitet for det som blir tatt opp under satsningsområder for skolens valg i L 97.28 Ettersom Praktisk, sosialt og kulturelt arbeid også kunne knyttes til lokalhistoriske tema, vil jeg hevde at den mulige svekkelsen av arbeidsområdet også kan få konsekvenser for historiefagets plass i L 97. En mindre vekt på formal undervisningsteori kan også føre til at begrunnelsene for arbeid med lokalhistoriske kilder og lokalt lærestoff ikke i samme grad blir ytre legitimert.

InnholdsfortegnelseGå til toppen av siden

Didakdikkoppfatninger.

Den ulike vektlegging når det gjelder kunnskapskoder, kan knyttes sammen med ulike didaktikkoppfatninger. Man kan skille mellom didaktiske hovedretninger som er positivistisk og naturvitenskapelig orienterte, og åndsvitenskapelige retninger. Jeg tolker innholdet i M 87 som uttrykk for en didaktikkforståelse som er åndsvitenskapelig begrunnet. Vektleggingen av lokalt læreplanarbeid og en integrasjonsorientert kunnskapskode er ment å ivareta den kulturelle forankring i læringsprosessen. Kunnskapssynet er kvalitativt orientert og prøver å ivareta et helhetlig perspektiv på elevens læring og utvikling og på forholdet mellom individ og samfunn. En styrking av den faglige kvaliteten knyttes sammen med omsorgen for den enkelte elev.

Med en forankring i forholdet elev - samfunn og i omsorgen for den enkelte elev får vi et samspill mellom tre grunnleggende didaktiske hovedspørsmål: Hva skal vi undervise om? Hvorfor velger vi dette? Hvordan skal undervisningen være? Den tyske historiedidaktiker Annette Kuhn understreker at de metodiske overveielser først kan gjøres etter at den didaktiske analysen er gjennomført. Hun går inn for en omfattende analyse av elevforutsetninger før hun tar stilling til undervisningens hva, hvorfor og hvordan.29 Generelt uttrykt må altså læreren først stille spørsmål ved og analysere undervisningens hva og hvorfor før han/hun konsentrerer seg om hvordan. M 87 stiller derfor store krav til lærerens faglige og pedagogiske profesjonalitet.

Spørsmålet blir om de stramme årsplanene i L 97 vil stille mindre krav til lærerens evne til didaktisk analyse. Fordi undervisningens hva og hvorfor i langt større grad allerede er definert gjennom årsplanene, kan lærerens profesjonalitet bli knyttet til spørsmålet om hvordan, dvs. til i hovedsak metodisk forberedelse. Læreren får m.a.o. en klarere instrumentell rolle, og didaktikksynet kan karakteriseres som positivistisk/naturvitenskapelig orientert og som en mål-middel-didaktikk.

I beskrivelsen av det historiske innholdet i årsplanene har jeg vist at vektlegging av nasjonalt og historisk lærestoff er styrket i forhold til lokalstoff og globalt lærestoff. En kan stille spørsmål om hvilken funksjon den nasjonale identiteten skal ha. Kritikken av 90-åras utdanningsreformer bygger bl.a. på oppfatninger om en kursendring i forhold til tidligere prioriterte verdier. Enkelte kritikere30 hevder at utviklingen av nasjonal identitet nå i stor grad er knyttet sammen med teknologisk utvikling og økonomisk vekst. Elevenes interesser og behov er i liten grad gjenstand for oppmerksomhet. De blir imidlertid viktige redskaper for makronivået. Kritikerne hevder at M 87s pedagogikk i en helt annen grad tok utgangspunkt i elevenes behov ved å bygge på deres kulturelle, sosiale og økonomiske bakgrunn. Pedagogikken var kommunikativt orientert. Kritikerne tolker m.a.o. den sentrale styring av identitetsdannelsen som forsøk på å ivareta makronivåets interesser og behov. Kunnskap, holdninger og ferdigheter får med andre ord en instrumentell funksjon.

Jeg har tidligere vist at formuleringer knyttet til det europeiske og globale perspektiv i L 97 for historiefagets og samfunnsfagets vedkommende kan tolkes som vektlegging av et økonomisk-vekst-motiv. Kan motsetningen til M 87s vektlegging av barnets oppvekstvilkår forstås som et annet syn på eleven? Kan L 97s vektlegging av nasjonale læreplaner tolkes som en økt interesse for elevene som intelligensressurs, der det forberedes for det europeiske og globale konkurransesamfunnet?

Konklusjonen som kan trekkes når det gjelder kunnskapskoder og didaktikksyn i M 87 og L 97, er at det er er viktige forskjeller mellom fagplanene. Vi kan ikke tale om brudd, ettersom ingen av planene kan sies å representere den ene eller andre koden i sin rendyrkede form. Spørsmålet er om vi er vitne til en dreining, der kolleksjonskoden synes å bli mer dominerende. Det betyr i tilfelle at en har fått en bevegelse bort fra en mer åpen og integrert orientert kunnskapskode, der det er plass for sosialt og kulturelt mangfold og pedagogisk skjønn, mot en kunnskapskode som vektlegger et sterkere skille mellom fag og mellom skole - lokalsamfunn, og der skolens innhold lettere lar seg styre ovenfra.

De endringene av historiefaget fra M 87 til L 97 som er beskrevet og analysert ovenfor, kan på flere måter tolkes som en kursendring når det gjelder historiefagets funksjon. Aller klarest kommer dette til uttrykk gjennom den svakere vektlegging av formal undervisningsteori, mindre plass for lokalhistorie og lokalorientert læring og en sterkere nasjonal styring av undervisningsinnholdet.

InnholdsfortegnelseGå til toppen av siden

Et internasjonalt perspektiv på læreplaner i historie på 1980- og 90-tallet.

Det endrede synet på historiefaget kan også knyttes til en internasjonal utvikling på 1980- og 90-tallet. I et arbeid fra 1996 drøfter Sirkka Ahonen historiefagets rolle særlig innenfor vestlige læreplaner, pedagogisk debatt og generell samfunnsdebatt.31 Ahonen tar utgangspunkt i det hun kaller `historiefostrans dilemma': Valget mellom `historie med stor H' og `historie med liten h'. Med `historie med stor H' tenker hun på Frank Füredis begrep32, som knyttes til historie som en stor beretning med en meningsstruktur, som viser hvor folket er kommet fra, og hvilken vei det tar. Ifølge Füredi er `historie med stor H' sterkt preget av politisk historie, og ofte er det vinnernes synspunkt som blir representert.

`Historie med liten h' vil si at historien blir fragmentert. Man interesserer seg for kvinnenes, minoritetenes og andre ulike gruppers historie. Synspunktene knyttes kun til gjeldende gruppe, og er dermed ikke allmenngyldige. Historisk sannhet gjelder de respektive historiske individenes eller gruppens sannhet. Kunnskapen er dermed relativ, men likevel troverdig, ihvertfall for en mottaker som identifiserer seg med det respektive historiske individ eller gruppe. Den postmodernistiske kritikken av bruken av historie er først og fremst rettet mot 'de store fortellingers' gyldighet, og makronivåets dominans over mikro.

Som eksempel på historie med stor H viser Ahonen til bruk av historie i Estland etter 1988. De har der forsøkt å skrive og bruke sin egen historie: En står overfor en lang beretning fra forhistorie til våre dager, og den nasjonale historie blir undervist i sammenhengende i den øverste klassen. Målet er at hver ung estlenders historiebevissthet skal knyttes til en beretning om hva folket har kjempet for og imot. `Historie med stor H' vil som regel innebære en verdistruktur, som fungerer som redskap for å velge og organisere innholdet. Sosiale og politiske problem blir behandlet som etiske spørsmål. Historie får dermed en legitimerende funksjon.

Behovet for å legitimere kan være en forklaring på at historie med stor H i de siste årene blir sterkere vektlagt. Land som tidligere var svært eksperimenterende når det gjaldt vektlegging i historie, med interesse for det lokale og det marginale, vektlegger nå i større grad det nasjonale eller `normale'. Dette gjelder som vi har sett Norge, og også Tyskland og England.

Under spørsmålet om hvordan `den nye historien' ble til, blir det vist til postmodernisten Lyotard som påstår at det var Auschwitz som egentlig drepte 'den store beretningen' om opplysningstradisjonens vellykkede utvikling. Gjennom Auschwitz opplevde en at rasjonaliteten hadde blitt instrumentalisert til et mordvåpen.

Ikke bare Norge og Tyskland forlot den store beretningen. Det samme gjaldt England etter sammenbruddet av koloniveldet. Mangfoldet ble nå oppfattet som en rikdom. Basil Davidsons Afrika-historie er et eksempel på dette.33 Han tolker utvikling som det å lære av hverandres ulikhet, og ikke å homogenisere kulturer.

Fra verdi- og kulturrelativistisk hold utviklet det seg en kunnskapsteoretisk relativisme.
Som vist gjennom analysen av M 87, økte interessen for andre kulturer, den tredje verden eller lokalhistorie på bekostning av den tradisjonelle vektlegging av Vestens historie.

Den emansipatoriske historieundervisningen på 1970- og 80-tallet bygde på Habermas' idé om å frigjøre mennesker fra falske store beretninger og frigjøre enkeltindivid og grupper. Derfor måtte historien fortelle om det lille menneskets kamp for det gode liv. Gjennom utvikling av historisk-politisk bevissthet og personlig og sosial identitet skulle mennesker kunne forbedre sine livsvilkår. Lokal identitet og minoritetsidentitet ble viktige stikkord. Annette Kuhns vektlegging av kvinnehistorie og det hun karakteriserer som 'marginalgruppers historie', er et klart eksempel.34

Ahonen karakteriserer England som den alternative eller postmoderne historiens eldorado, men karakteristiske eksempler fins også i Norge. I England hadde skolene ekstremt stor frihet til å beslutte om sine læreplaner. Den konvensjonelle makrohistorie, med storpolitikk og store strukturforandringer, ble der erstattet av spredte øvelser i historisk metode. I de nordiske land, særlig i Sverige og Finland, var læreplanene mer sentraliserte enn i England. Det var likevel markerte tendenser i flere av de nordiske land til å vektlegge lokalstoff og tverrfaglighet og øving i intellektuelle ferdigheter. Vi har vist at M 87 er et klart eksempel på den samme tendensen. Identitetsdannelse stod sentralt, og identiteten ble sterkt knyttet til elevbakgrunn og lokalsamfunn.

De første reaksjonene på 'den nye historien' kom fra høyresiden. Margaret Thatcher kritiserte på begynnelsen av 1980-tallet historielærere for å være venstreorienterte og for å ville omstyrte det bestående samfunn. Etter Thatchers oppfatning skulle historien være sosialt konstruktiv. Kulturell og etisk relativisme var ikke bra for landet. Lignende kritikk ble også reist i USA under Reagan. Han fikk støtte fra konservative kulturkritikere.

Kritikken ble fulgt opp gjennom nye læreplaner. I England fikk en i 1988 den første nasjonale læreplanen siden 2. verdenskrig. Englands historie ble vektlagt. Læreplanen ble organisert etter tema og inneholdt fremdeles rikelig med øvinger i historisk metode, selv om den hadde en større vekt på det nasjonale. I USA ble de mest omfattende forsøk på postmodernistisk historieundervisning borte, og gjennom den såkalte Historikerstreit i Tyskland i andre halvdel av 1980-tallet tok man opp problemet med manglende tysk historisk identitet. Kohl oppmuntret i flere sammenhenger til å utvikle en enhetlig tysk identitet. En hadde bl.a. lærebøker som redskaper. De konservative mente at nasjonal identitet ikke kunne erstattes av mange ulike identiteter. `Enhet gjennom historie' ble et nytt krav.

I Norden var ikke reaksjonene så entydige som i England og USA. Et fellestrekk ved læreplanrevisjonene på 1990-tallet er likevel at det nasjonale perspektiv ble styrket. Denne tendensen blir tydelig illustrert gjennom historiefaget i L 97. Også i et internasjonalt perspektiv kan innholdet i historiefaget i L 97 derfor karakteriseres, om ikke som brudd, så i hvert fall som en kursendring i forhold til en markert trend på 1980-tallet.

`Den nye historien' fra 1980-tallet med vektlegging av intellektuelle ferdigheter og flerperspektivitet er i en defensiv posisjon på 1990-tallet. Historie med stor H, med de lange nasjonale linjer preger for eksempel historiefaget i L 97. Ifølge Ahonen blir det vanskelige spørsmålet både hva identiteten innholdsmessig skal bygge på, og hvilke former for identitet det er mulig å skape: En identitet knyttet til en 'bedre kulturs' naturlige framgang, eller til en identitet bygd på enkeltgruppers små beretninger? Spørsmålet om identitetsdannelse er en viktig del av et hovedspørsmål innenfor vesteuropeisk historiedidaktikk: Spørsmålet om dannelse av historiebevissthet.

InnholdsfortegnelseGå til toppen av siden

Dannelse av historiebevissthet.

Spørsmålet om hvordan historiebevissthet dannes, og hvilken funksjon historiebevissthet har for enkeltindivid og grupper i et demokratisk samfunn, har vært et kjernespørsmål innenfor den historiedidaktiske debatten i Vest-Europa fra midten av 1970-tallet.35 Uansett om målet å utvikle historiebevissthet kommer eksplisitt til uttrykk i læreplanene eller ikke, kommer en ikke utenom spørsmålet om hvilke bevissthetsformer læreplanene har som mål å utvikle. Dette til tross har begrepet `historiebevissthet' i liten utstrekning fått innpass i debatten om historieformidling i Norge. Jeg vil derfor starte med en kort orientering om begrepet og debatten rundt begrepet.

I perioden 1974-1979 bidro Karl-Ernst Jeismann til å utvikle en historiedidaktisk grunnoppfatning knyttet til nøkkelbegrepet `historiebevissthet'. Jeismanns definisjon av begrepet fra 1979 er den som i dag oftest blir vist til: Historiebevissthet gjelder den indre «sammenheng mellom tolkning av fortida, forståelse av nåtida og perspektiver på framtid». 36
Med det mener Jeismann:

  • Historiebevissthet dreier seg om hvordan fortida er til stede i forestilling og oppfatning.
  • Historiebevissthet som samfunnsfenomen knyttes til en felles forståelse som er en nødvendig del av dannelsen og opprettholdelsen av menneskelige samfunn.
  • Tolkning av fortida henger sammen med forståelsen av nåtida og bidrar til at vi skaper forventninger om/perspektiver på framtid.

Historie får for Jeismann tre grunnleggende funksjoner som er nært knyttet til politisk bevissthetsdannelse:37 1) et middel til identitetsdannelse, 2) et legitimeringsgrunnlag for avgjørelser i nåtid og framtid, og 3) en `orienteringsfunksjon', som dreier seg om ulike måter historisk kunnskap og innsikt kan anvendes på.

I 1977 38 utformet Jeismann retningslinjer for et historiedidaktisk forskningsprogram om historiebevissthet. Forskning om historiebevissthet bør belyse fire hovedspørsmål:39

      Hva er innholdet i historiebevisstheten?
      Hvordan har historiebevisstheten utviklet seg?
      Hvilken funksjon har historiebevisstheten i et samfunn?
      Hvilke former for historiebevissthet er ønskelig i et demokratisk samfunn?

De tre første spørsmålene kan karakteriseres som deskriptive: Jeismann ønsker å beskrive historiebevissthetens innhold, utvikling og funksjon. Et viktig mål for den historiedidaktiske forskning er å kartlegge alle historiske forestillinger i samfunnet, ikke bare de vitenskapelig, rasjonelt begrunnede slutninger.

Det siste spørsmålet kan karakteriseres som normativt: Ikke alle former for historiebevissthet er ønskelige. De bør derfor bearbeides rasjonelt. Jeismann viser til stereotyper, forenklinger, fordommer og fiendebilder. Han innrømmer at slike bevissthetsfenomener kan ha en identitetsskapende funksjon, og derfor er sosialt viktige. De bør likevel bearbeides rasjonelt, fordi de kan være farlige. Jeismanns `program' for dannelse av historiebevissthet, som ikke minst gjelder skolens arbeid, har m.a.o. rasjonalitet som basis.

Fra slutten av 1980-tallet fikk man innenfor dansk historiedidaktikk et skarpt oppgjør med den fagvitenskapelige tilnærming som preget tysk historiedidaktikk. Kritikken ble innledet gjennom flere arbeid av Svend Sødring Jensen, og på 1990-tallet har Bernhard Eric Jensen fortsatt i Sødring Jensens spor. Bernard Eric Jensen fastslår at den forskyvning av interessen fra historieundervisning til 'historiebevissthet' som skjedde i Vest-Tyskland på slutten av 1970-tallet, representerte en betydelig utvidelse av det historiedidaktiske forskningsfeltet. Han uttrykker det slik: "Når `historiebevidsthed' blev gjort til den nye centralkategori, så skete det i erkendelse af, at `historie' som erfarings- og erkendelsesfelt slet ikke var forbeholdt videnskabs- og skolefaget `historie'. Med andre ord: vesttyske historiedidaktikere forsøgte hermed at møde den nye udfordring, der består i , at der findes en sand mangfoldighed af `historie' udenfor såvel universitetets som skolens murer." 40

Jensen stiller spørsmålet41 om fagfolk kanskje kunne lære noe avgjørende nytt og verdifullt om `historie' ved å studere hvordan historiebevissthet dannes, utformes og fungerer i en hverdags- og livssammenheng. Innenfor tysk historiedidaktikk inntok de ledende teoretikere som nevnt et normativt forhold til de `folkelige' bevissthetsformer: de skulle bearbeides rasjonelt for å nå et høyere og rasjonelt begrunnet bevissthetsnivå. Bernard Eric Jensen karakteriserer det generelle tankemønstret slik: «jo mere de ikke-faglige former (for historiebevissthet) ligner de faglige, jo mere værdifulde og relevante er de.» 42 Han konkluderer slik: «Det nye ligger alene i den åbne erkendelse af, at det faktisk findes mangfoldige former for historiebevidsthed uden for universitetets og skolens murer. Og det har ført til, at historievidenskaben og - didaktikken har taget en ny arbejdsopgave op, nemlig den at vurdere, vejlede og regulere de ikke-faglige former for historiebevidsthed.» 43

Svend Sødring Jensen forsøkte i flere arbeid på 1980-tallet å presentere et alternativ til en slik historiedidaktisk grunntenkning. 44 Det en bør sette sin lit til, er at det fins en `historie utenfor skolen'. Han mente at de 'folkelige' bevissthetsformer på en helt annen måte enn de vitenskapelige-rasjonelle kunne bidra til politisk dannelse. Som eksempler nevner han de historiske forestillinger som preger de folkelige bevegelser eller den historiske romanen. Sødring Jensen var sterkt opptatt av at en frigjørende historieundervisning i skolen må hente hjelp fra den historiske fiksjon. Begrunnelsene han gir for dette, er på flere måter interessante: Mens tradisjonell fagbasert undervisning ifølge Sødring Jensen var orientert mot
reproduksjon av viten, kunne den historiske roman danne utgangspunkt for det som kunne kalles `en produktiv historieundervisning', der skolens elever blir invitert til å dikte med historien, dikte imot den og utover den. Han trekker i den sammenheng opp retningslinjer som nok vil provoserere den tradisjonelle faghistoriker: Det dreier seg om `å tilføye, stille spørsmål ved og nytolke - dvs. skrive historien om'. Ifølge Sødring Jensen ville en slik endring av skolens undervisning være den eneste mulighet for å oppfylle kravet om å skape en historiebevissthet med egentlig substans.

På bakgrunn av denne kortfattede orienteringen om historiebevissthetsbegrepet og debatten om historiebevissthet i Vest-Tyskland/Tyskland og Danmark siden midten av 1970-tallet vil jeg stille fire hovedspørsmål knyttet til læreplanene for historie i M 87 og L 97:

  1. Hvordan er begrepsbruken knyttet til historiebevissthet i fagplanene for historie?
  2. Hvilke former for historiebevissthet har fagplanene som mål å utvikle?
  3. Hvilke redskaper blir tatt i bruk for å utvikle historiebevissthet?
  4. Hvilke funksjoner skal historiebevisstheten ha?

Ad 1) Begrepsbruk knyttet til historiebevissthet.

Begrepet `historiebevissthet' blir ikke brukt i noen av fagplanene. I begge planene blir det imidlertid klart understreket at elevene må arbeide med sammenhenger mellom fortid, nåtid og framtid. Framtidsperspektivet kommer klart fram i begge fagplanene.45 I innledningen til samfunnsfagplanen i L 97 kommer grunntrekkene ved historiebevissthet til uttrykk slik: «Kjennskap til fortida knyter menneska saman over tid. Denne kjennskapen er nødvendig for å kunne forstå og vurdere samtida og er ein viktig reiskap til å planleggje framtida med.»46

Ad 2) Former for historiebevissthet.

I kapitlet om valg av lærestoff i den generelle delen av M 8747 blir det understreket at vitenskapelig tenkemåte og metode hører til grunnverdiene i vår kulturtradisjon. I tråd med det inngår aktiv, undersøkende læring som en viktig del av elevenes læringsprosess. Dette kommer som tidligere vist også til uttrykk gjennom en sterk vektlegging av formal undervisningsteori i historieundervisningen: Elevene skal gennom arbeidet med historiske kilder få øving i å skape og vurdere kunnskap. I L 97 kommer den samme grunntenkningen klart fram i den innledende delen,48 men får som jeg tidligere har vist, liten plass i fagplanene for de enkelte klassetrinn. Konklusjonen blir at dersom vi vurderer hver plan som en helhet, kommer dannelse av historiebevissthet bygd på rasjonalitet mer pregnant til uttrykk i M 87 enn i L 97.

Som tidligere vist får beretningen om de historiske personer en bredere plass i L 97, og elevene skal «bli kjende med mytar, segner og eventyr og finne ut om dei kan fortelje noko om historia vår.» 49 Det er typisk for hele planen at målformuleringene ikke blir didaktisk begrunnet. Jeg stiller i sammenheng med eksemplet spørsmålet: Hva er hensikten med å trekke inn myter, segner og eventyr i historieundervisningen? To svar er mulige: 1) de kan behandles analytisk, og dermed inngå som kilder til bl.a. norsk mentalitetshistorie, 2) mytene blir presentert fordi de skal bidra til elevenes opplevelse av historie. De vil da kunne bidra til å befeste `folkelige', med Jeismanns ord `førvitenskapelige', former for historiebevissthet.

Med stor forsiktighet vil jeg konkludere med at begge fagplanene har en sterk vektlegging av historisk bevissthetsdannelse bygd på rasjonalitet, men L 97 åpner for et videre bevissthetsbegrep, der folkelige bevissthetsformer får en større plass.

Ad 3) Hvilke redskaper blir tatt i bruk for å utvikle historiebevissthet?

Svaret på spørsmålet er for så vidt allerede gitt. I begge planene blir elevenes aktive og kritiske arbeid med ulike typer historiske kilder i prinsippet vektlagt. I L 97 kan kanskje den samtidig sterkere vektlegging av den historiske fortelling, historiske myter og beretninger tolkes som en større plass for det Jeismann karakteriserer som 'førvitenskapelige, folkelige' bevissthetsformer. Dersom en slik tolkning er riktig, kan en kanskje stille spørsmål om indre konsistens i oppfatningen om historiebevissthetens funksjon i L 97. Jeg vil drøfte dette senere.

Ad 4) Hvilke funksjoner skal historiebevisstheten ha?

En hovedhensikt i begge planene er å utvikle evne til selvstendig historisk resonnement. I
M 87 blir målet å 'lære elevene å lære' sterkt understreket, bl.a. gjennom de såkalte `metodekapitlene' både under o-fag og samfunnsfag. Kritisk læring, dvs. å utvikle evne til å grunngi standpunkt rasjonelt, er et markert trekk ved M 87. Det kan som nevnt være et problem å forklare den sterkere vektlegging av den historiske fortelling, hendelsesforløp, historiske personer og overleverte myter og beretninger i årsplanene for historie i L 97. Vil ikke dette bryte med den rasjonalitetstenkning som fagplanen for historie f.ø. er preget av? Som tidligere antydet kan vektleggingen på den ene siden forklares som et metodisk virkemiddel for å skape opplevelse, og på den andre siden som bakgrunn for analyse og drøfting av mentalitet og tenkesett i fortida. For det tredje kan vektleggingen være i samsvar med en material, objektivistisk didaktisk tradisjon, der kulturarven skal overleveres til de oppvoksende generasjoner på en nøytral og saklig måte. Endelig kan vektleggingen knyttes til nasjonal og kanskje også europeisk identitetsdannelse.

Identitetsdannelse inngår som et sentralt mål for dannelsen av historiebevissthet i de to planene. Det viktige spørsmålet blir hva identiteten skal knyttes til. Jeg har tidligere i dette arbeidet forsøkt å vise at elevenes tilknytning til lokalsamfunnet og eget oppvekstmiljø får en bred plass i M 87. Orienteringsperspektivet i M 87 er likevel etter min oppfatning preget av en balanse mellom det lokale, nasjonale og globale. Jeg tolker fagplanen for samfunnsfag i
M 87 slik at den ønsker å knytte lokal identitet, kulturelt mangfold, og et felles verdigrunnlag sammen med det nasjonale og globale. Mitt inntrykk av L 97 er at det lokale og globale perspektiv er tonet ned, og at det nasjonale og europeiske perspektiv blir sterkere vektlagt. Som jeg har vist tidligere, er det utsagn i historieplanen i L 97 som gir den lokalorienterte læringen en instrumentell funksjon: den skal bidra til å bygge opp nasjonal identitet, og dens egenverdi som del av det kulturelle mangfold blir mindre vektlagt.

I en tidligere analyse av M 8750 har jeg konkludert med at politisk dannelse i form av demokratisk funksjonsdyktighet og politisk dømmekraft er et sentralt trekk ved bevissthetsdannelsen i M 87. Utvikling av evne til rasjonelle begrunnelser som mål for historisk bevissthetsdannelse kan oppfattes som et redskap for individuell frigjøring og politisk handlingskompetanse.

Også i L 97 blir politisk bevissthetsdannelse vektlagt, og kunnskap og innsikt i demokratiske grunnverdier blir i flere sammenhenger understreket. Som vist under drøftingen av bevissthetsbegrepet under pkt. 1 ovenfor, blir historiefagets orienteringsfunksjon vektlagt: Historisk kunnskap og innsikt skal knyttes sammen med nåtidssamfunnet og bidra til å forberede elevene for framtida. Det kan som nevnt samtidig stilles spørsmål om rasjonalitetstenkningen i L 97 er sterkere preget av en oppfatning av eleven som intelligensressurs i en mål-middel-tenkning på makronivå.

InnholdsfortegnelseGå til toppen av siden

Et historisk, læreplanteoretisk perspektiv på M 74, M 87 og L 97.

Til slutt vil jeg forsøke å plassere historiefaget i de norske læreplanene for grunnskolen innenfor et lengre historisk perspektiv, der også M 74 blir trukket inn, og der synet på politisk dannelse står i sentrum. Grunnlaget for plasseringen er Tomas Englunds arbeid om utviklingen av nordiske læreplaner i dette århundre. Englunds avhandling har tittelen (i min egen oversettelse) Læreplan som politisk problem. Endringer av synet på undervisning, med særlig vekt på oppdragelse til samfunnsborgere.51 I den følgende framstilling bygger jeg på mine sammenfatninger av Tomas Englunds forskning, der jeg også har gjort egne analyser av samfunnsfaget og spesielt historiefaget i de norske læreplanene for grunnskolen, M 74 og
M 87.52

Tomas Englund skiller som nevnt i innledningen til dette arbeidet mellom tre utdanningspolitiske retninger i Norden i dette århundret:

  • Den patriarkalske
  • Den vitenskapelig-rasjonelle og
  • Den demokratiske

De ulike retningene har preget utformingen av læreplaner i bestemte perioder. Den patriarkalske retningen var relativt dominerende helt fram til slutten av andre verdenskrig. Den vitenskapelig-rasjonelle retningen hadde sin sterkeste innflytelse i Norden fram til begynnelsen av 1970-tallet, da retningen ble kritisk drøftet. Den demokratiske retningen ble sterkere vektlagt etter 1970, og preget utformingen både av M 74 og M 87 i Norge og Lgr 80 i Sverige. Jeg vil først gi et kort sammendrag av viktige kjennetegn ved retningene når det gjelder synet på demokratisk dannelse.

Den patriarkalske retningens syn på politisk dannelse var preget av holdningsdannende arbeid knyttet til fedrelandskjærlighet, pliktoppfyllelse og tilpasningsevne. I lærebøkene fant man en rekke eksempler på etnosentriske innslag, og kristendomsfaget og historiefaget stod i sentrum for oppdragelsen. Stoffutvalget som skulle bidra til politisk dannelse, var innenfor historiefaget knyttet til nasjonale og europeiske tradisjoner, og innenfor samfunnskunnskapsfaget til regelverket innenfor det konstitusjonelle demokrati.

Demokratioppfatningen var harmonipreget. Troen på at samfunnet blir styrt i overensstemmelse med grunntankene som konstitusjonen er bygd på, førte til at konfliktperspektivet ble skjøvet i bakgrunnen. Hovedoppgaven for læreren og eleven ble dermed ikke å ta samfunnet opp til kritisk drøfting for å skape grunnlag for å forbedre det, men å oppfylle kravene om å tilpasse seg samfunnet og oppfylle sine rettigheter og plikter i forhold til staten.

Den vitenskapelig-rasjonelle retningen innenfor læreplanutviklingen i Norden var i utgangspunktet opptatt av vitenskapsfagets bidrag til demokratisk dannelse. Ifølge Tomas Englund var man i Norden opptatt av skolen som frontfigur i oppdragelsen av demokratiske mennesker. Gjennom vitenskapelig rasjonalitet skulle problemene i framtidssamfunnet bli løst. Vitenskapens sentrale rolle var å forberede for den hurtige forandringsprosess som framtidssamfunnet ville bli preget av.

Englund karakteriserer tiltroen til vitenskapen som «vetenskap som sosial teknologi»:53 Ved hjelp av vitenskapen skal det oppdras mennesker som blir sosialt tilpasningsdyktige, preget av et harmonisyn på samfunn og virkelighet. Vitenskapen får også som oppgave å gi kunnskap om den materielle teknologi som er den viktigste forutsetning for den økonomiske framveksten. Englund hevder at dette fører til at demokratiseringsperspektivet blir trengt i bakgrunnen: I stedet for å skape kritiske, samfunnsbevisste borgere som deltar aktivt i å forme samfunnet, blir den viktigste oppgaven for skolen å forme mennesker som kan tilpasse seg et samfunn preget av økonomisk vekst.

Utdanningsfilosofisk ble den vitenskapelig-rasjonelle retningen preget av to tradisjoner: Fagtradisjonen blir ivaretatt blant annet ved at fagene ble beholdt i læreplanene, det gjelder for eksempel M 74, der man hadde veiledende årsplaner for hvert av fagene historie, geografi og samfunnskunnskap. Den andre tradisjonen, med vektlegging av elevinteresser, ble forsøkt ivaretatt blant annet ved forsøk på å bygge opp en helhetspreget undervisning knyttet til emner, der en tok utgangspunkt i elevens interesser.

Didaktikksynet hadde i begge de norske læreplanene M 74 og M 87 som vist sterke innslag av formal undervisningsteori. Det ble understreket at elevenes arbeidsprossesser var like viktige som det eksakte kunnskapsinnholdet. Det var en sterk tiltro til at vitenskapelige metoder kunne skape engasjerte, kritiske og kreative elever.

Hovedoppgaven i skolens arbeid for politisk dannelse ble å innarbeide visse grunnleggende holdninger til det politiske systemet, og i den sammenheng ble kravet om deltakelse ved politiske valg fremdeles det sentrale. Ifølge Englund kunne tendensen historisk forklares med at kravet om økonomisk vekst i etterkrigstiden ble det dominerende, og i den sammenheng ble det viktig å dempe ned kritikken av de rådende sosiale ulikheter.

Demokratibegrepet ble fra begynnelsen av 1970-tallet kritisk drøftet i de nordiske land: Den tradisjonelle oppfatningen av politikk som noe som stort sett var knyttet til politiske valg, ble stilt opp mot krav om økt deltakelse og økte muligheter for å stille kritiske spørsmålstegn både ved form og innhold i vårt demokrati. Det ble dermed lagt grunnlag for en annen læreplantradisjon.

Den voksende kritikken av skolen og den vitenskapelig-rasjonelle tradisjonen som preget slutten av 1960-tallet og 1970-årene, dannet bakgrunn for den demokratiske utdanningspolitiske retningen innenfor nordisk læreplanutvikling. Mønsterplan for grunnskolen, M 87, illustrerer på flere måter Englunds kjennetegn ved en demokratisk utdanningstradisjon.

Innledningen til emnet «Demokrati, politikk, makt og styring» i M 87 inneholder en formulering som rommer essensen i den demokratiske utdanningspolitiske retningen: Det er et sentralt mål «å bygge opp demokratisk funksjonsdyktighet og politisk dømmekraft hos elevene.» 54 Et overordnet perspektiv er altså å oppdra til aktive, bevisste og engasjerte samfunnsborgere. Konfliktperspektivet blir derfor også langt sterkere vektlagt enn i tidligere læreplaner.

I synet på integrert undervisning finner vi i M 87 en annen type begrunnelser enn de som preget den vitenskapelig-rasjonelle retningen. Begrunnelsene blir i M 87 knyttet til de overordnede mål for skolen, og det blir knyttet en sammenheng mellom disse målene og
kunnskapstilegnelsen. Det sentrale spørsmålet som blir stilt, er i den sammenheng: Hva er
nødvendig å arbeide med for å virkeliggjøre det overordnede målet for undervisningen, nemlig aktive, engasjerte og deltakende borgere innenfor lokalsamfunn, nasjon og verdenssamfunn?

Dette spørsmålet bidrar til å knytte en meningsfull sammenheng mellom det overordnede
målet for undervisningen og fagkunnskapene: det vises til kunnskapsområder innenfor blant annet historie, geografi og samfunnskunnskap som kan bidra til å virkeliggjøre det overordnede målet. Et viktig trekk ved M 87 er en sterkere vektlegging av lokalt lærestoff som blir begrunnet ut fra hensynet til elevens egne røtter og bakgrunn. Under drøftingen av didaktikksyn i de to planene konkluderte jeg med at M 87 i sterkere grad enn L 97 er preget av omsorg for eleven. Kunnskapssynet er sterkere kvalitativt orientert og preget av et helhetlig perspektiv på elevens læring med vektlegging av elevens aktive forhold til samfunnet. Som tidligere vist kan en hevde at M 87 representerer en sterkere vektlegging av 'historie med liten h'. Jeg synes likevel ikke at den tidligere refererte kritikken som ble reist mot den nye historieundervisning nødvendigvis rammer historiefaget i M 87 og M 87 generelt. Planen vektla et overordnet perspektiv: nemlig å knytte gjensidig kontakt mellom mikro og makro: mellom lokalsamfunn, nasjon og verdenssamfunn. I den sammenheng kan vektleggingen av rasjonalitet og kritisk, selvstendig meningsdannelse forstås som et redskap for enkeltindividets og gruppers frigjøring. I en slik sammenheng kan M 87 plasseres innenfor en demokratisk læreplantradisjon.

I sammenheng med hovedproblemstillingen i det foreliggende arbeidet: om L 97 representerer brudd eller kontinuitet, blir spørsmålet om tyngdepunktet innenfor historieundervisningen ligger innenfor en demokratisk eller en vitenskapelig-rasjonell tradisjon. For å besvare spørsmålet kan vi støtte oss til den foregående analysen av fagplanen.

Material objektistisk teori preger historieplanen i L 97 sterkere enn i M 87. Undervisningsprosessen består i saklig formidling, der samfunnets kultur er gitt på forhånd og skal overleveres til den oppvoksende generasjon. Dette gjelder også synet på vitenskapelig erkjennelse, der også vitenskapelig metode på den ene siden blir oppfattet som en sentral del av Vestens kulturarv. På den andre siden får bruken av formal didaktisk teori i L 97 en annen funksjon: den vitenskapelig metode og innsikt blir et redskap i en mål-middel-tenkning og rasjonalitetsformen blir instrumentell. På dette grunnlag kunne en hevde at L 97 har en sterk forankring i en vitenskapelig-rasjonell læreplantradisjon.


[tilbake] 22   Se Klafki, W.: Das Pädagogische Problem des Elementaren und die Theorie der kategorialen Bildung. Weinheim 1959.

[tilbake] 23   Tingsten, Herbert: Gud og fedrelandet. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1970.

[tilbake] 24   M 87 s. 216 f.

[tilbake] 25   M 87 s. 231 f.

[tilbake] 26   Se bl.a. Bernstein, Basil: Pedagogy, Symbolic Control and Identity. London - Taylor & Francis, 1996, og The Structuring of Pedagogic Discourse. Routledge, London, 1990: Se spesielt kapitlene «Elaborated and restricted codes: overview and criticisms» og «Education, symbolic control, and social practices.» S. 94-164.

[tilbake] 27   M 87 s. 90 ff.

[tilbake] 28   L 97 s. 333.

[tilbake] 29   Se Eikeland, Halvdan: »Historieundervisning, historiebevissthet og politisk dannelse: Teori og praksis hos Karl-Ernst Jeismann og Annette Kuhn. En sammenliknende studie av historiedidaktiske konsepsjoner hos to sentrale vest-tyske didaktikere i perioden 1972-1987. (Dr.philos. avhandling ved NTNU 1999.) S. 264 f.

[tilbake] 30   Se bl.a. Hovdenak, Sylvi Stenersen: Pedagogisk diskurs i 90-åras utdanningsreformer. Universitetet i Tromsø 1998, s. 216-258.

[tilbake] 31   Ahonen, Sirkka: Folk utan historia. Historia eller historier, Identitet eller identiteter? I Historiedidaktik i Norden 6. Historiemedvetandet - teori og praksis. Nordisk konferanse i historiedidaktikk. Tammerfors 1996. Danmarks lærehøjskole, Kbh. 1996. S. 119 -129.

[tilbake] 32   Ahonens referanse er Füredi, Frank: Mythical Past, Elusive Future. History and Society in an Anxious Age. London 1992.

[tilbake] 33   Se bl.a. Davidson, Basil: African Civilization Revisited: From Antiquity to Modern Times. London 1990, og The Black Man's Burden. Africa and the Curse of the Nation-State. New York 1992.

[tilbake] 34   I min avhandling: Historieundervisning, historiebevissthet og politisk dannelse: Teori og praksis hos Karl-Ernst Jeismann og Annette Kuhn. En sammenliknende studie av historiedidaktiske konsepsjoner hos to sentrale vest-tyske didaktikere i perioden 1972-1987 har jeg analysert Annette Kuhns historiedidaktiske grunnoppfatning, der hun bl.a. drøfter hvordan samfunnets 'marginalgrupper', kvinner, barn, innvandrere, osv. kan bevisstgjøres om sin identitet og utvikle evne til frigjørende handling.

[tilbake] 35   I min avhandling Historieundervisning, historiebevissthet og politisk dannelse: Teori og praksis hos Karl-Ernst Jeismann og Annette Kuhn. En sammenliknende studie av historiedidaktiske konsepsjoner hos to sentrale vest-tyske didaktikere i perioden 1972-1987 har jeg gjort en analyse av utviklingen av historiedidaktisk teori knyttet til historiebevissthet i Vest-Tyskland på 1970- og 80-tallet og innenfor dansk debatt fra slutten av 1980-tallet.

[tilbake] 36   Jeismann, Karl-Ernst: «Geschichtsbewusstsein». I Bergmann/Kuhn/Rüsen/Schneider: Handbuch der Geschichtsdidaktik. Schwann Düsseldorf. 3.utg. 1985, s. 40.

[tilbake] 37   Se Jeismanns arbeid «Didaktik der Geschichte: «Das spezifische Bedingungsfeld des Geschichtsunterrichts», s. 61- 64 i Behrmann/Jeismann/Süssmuth: Geschichte und Politik. Didaktische Grundlegung eines kooperativen Unterrichts. Paderborn 1978.

[tilbake] 38   Jeismann, Karl-Ernst: «Didaktik der Geschichte - Die Wissenschaft von Zustand, Funktion und Veränderung geschichtlicher Vorstellungen im Selbstverständnis der Gegenwart.» I Kosthorst, Erich (utg.): Geschichtswissenschaft - Didaktik - Forschung - Theorie. Göttingen 1977, s. 9-33.

[tilbake] 39   I Kosthorst (1977): Opus cit. s. 13-15.

[tilbake] 40   Jensen, Bernard Eric: «Historie i og udenfor skolen. Fordrer temaet et historiedidaktisk paradigmeskift?» I Historiedidaktik i Norden 4. Høgskolan i Kalmar 1990. S. 135.

[tilbake] 41   Jensen (1990): Opus cit. s. 140.

[tilbake] 42   Jensen (1990): Samme sted.

[tilbake] 43   Jensen (1990): Opus cit. s. 141.

[tilbake] 44   Se Jensen, Bernard Eric (1990): Opus cit. s. 148.

[tilbake] 45   Framtidsperspektivet blir langt sterkere vektlagt i M 87 enn i M 74, der det omtrent ikke blir nevnt. Se Eikeland, Halvdan: «Fortid - Nåtid - Framtid». Oslo 1989, s. 67 ff.

[tilbake] 46   L 97 s. 175.

[tilbake] 47   M 87 s. 43.

[tilbake] 48   L 97 s. 175 f.

[tilbake] 49   L 97 s. 179.

[tilbake] 50   Eikeland, Halvdan (1989): Opus cit. s. 39 ff.

[tilbake] 51   Englund, Tomas: Curriculum as a Political Problem. Changing Educational Conceptions, with Special Reference to Citizenship Education. Uppsala Studies in Education 25. Studentlitteratur Chartwell-Bratt. Uppsala - Lund 1986.

[tilbake] 52   Se Eikeland, Halvdan (1989): Opus cit. s. 26-47.

[tilbake] 53   Englund, Tomas: Argument för och grunddrag i en samhällsorientering som medborgarförberedande, politisk bildning. Pedagogiska Institutionen, Uppsala universitet. Nr. 86, 1984, s. 12.

[tilbake] 54   Mønsterplan for grunnskolen. 1987, s. 236.

Forrige sideInnholdsfortegnelseGå til toppen av sidenNeste side

Halvdan Eikeland: Historiefaget i Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L 97) - oppbrudd eller kontinuitet?

Copyright © 2000 forfatteren
Høgskolen i Vestfold