Halvdan Eikeland: Historiebevissthet som politisk problem:
tysk antisemittisme som årsak til holocaust
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

B. Drøfting av analyseredskapene.



1. Karl-Ernst Jeismanns grunnbegreper og forskningsprogram som analyseredskap.

1.1. Innledning.

I den foregående presentasjon og analyse av hovedteser hos Goldhagen har jeg brukt grunnbegreper og en analysemodell som er utviklet av den tyske historiedidaktiker Karl-Ernst Jeismann. Hensikten med dette kapitlet er å drøfte hvordan analyseredskapene har fungert.

1.2. Jeismanns grunnbegrep og forskningsprogram.

I perioden 1974-1979 bidro Karl-Ernst Jeismann til å utvikle en historiedidaktisk grunnoppfatning knyttet til nøkkelbegrepet `historiebevissthet'. Begrepet `historiebevissthet' knyttes som nevnt til en indre sammenheng mellom tolkning av fortida, nåtidsoppfatninger og syn på framtida. Med det mener Jeismann:

  • Historiebevissthet dreier seg om hvordan fortida er til stede i forestilling og oppfatning.
  • Historiebevissthet som samfunnsfenomen knyttes til en felles forståelse som er en nødvendig del av dannelsen og opprettholdelsen av menneskelige samfunn.
  • Tolkning av fortida henger sammen med forståelsen av nåtida og bidrar til at vi skaper forventninger om/perspektiver på framtida.

Historie får for Jeismann tre grunnleggende funksjoner som er nært knyttet til politisk bevissthetsdannelse:28 1) et middel til identitetsdannelse, 2) et legitimeringsgrunnlag for avgjørelser i nåtid og framtid, og 3) en `orienteringsfunksjon', som dreier seg om ulike måter historisk kunnskap og innsikt kan anvendes på.

I 1977 29 utformet Jeismann retningslinjer for et historiedidaktisk forskningsprogram om historiebevissthet. Forskning om historiebevissthet bør belyse fire hovedspørsmål:30

  1. Hva er innholdet i historiebevisstheten?
  2. Hvordan har historiebevisstheten utviklet seg?
  3. Hvilken funksjon har historiebevisstheten i et samfunn?
  4. Hvilke former for historiebevissthet er ønskelig i et demokratisk samfunn?

De tre første spørsmålene kan karakteriseres som deskriptive: Jeismann ønsker å beskrive historiebevissthetens innhold, utvikling og funksjon. Et viktig mål for den historiedidaktiske forskning er å kartlegge alle historiske forestillinger i samfunnet, ikke bare de vitenskapelig, rasjonelt begrunnede slutninger.

Det siste spørsmålet kan karakteriseres som normativt: Ikke alle former for historiebevissthet er ønskelige. De bør derfor bearbeides rasjonelt. Jeismann viser til stereotyper, forenklinger, fordommer og fiendebilder. Han innrømmer at slike bevissthetsfenomener kan ha en identitetsskapende funksjon, og derfor er sosialt viktige. De bør likevel bearbeides, fordi de kan være farlige.

Spørsmålet som i det følgende skal drøftes, er om Jeismanns basiskategori 'historiebevissthet' og hans forskningsprogram har vært tjenlig som redskap under analysen av Goldhagens arbeid og Goldhagen-debatten.

2. Goldhagens analyse av tyske bevissthetsformer knyttet til jødene.

2.1. Hvilke bevissthetsformer er Goldhagen opptatt av?

Goldhagen inntar som nevnt antropologens holdning til utforskning av det tyske folks bevissthet om jødene. Han er m.a.o. opptatt av det tyske folks hverdagsbevissthet, dvs. ulike former for folkelige forestillinger om jødene. Han er opptatt av å beskrive.

2.2. Hvilke retningslinjer for utforskning av historiebevissthet følger Goldhagen?

Jeg har i min presentasjon av Goldhagens forskning prøvd å følge Jeismanns tre første hovedspørsmål: Hva var innholdet i de historisk baserte forestillinger om jødene? Hvordan utviklet forestillingene seg? Hvilken funksjon hadde de?

Når det gjelder innhold, viser Goldhagen altså at oppfatningene om jødene dannet et mønster som på 1800-tallet ble knyttet til jødene som rase og nasjon, og der jødene representerte en rekke negative egenskaper og en trusel mot tysk samfunn og kultur.

Goldhagen beskriver videre utviklingen av antisemittismen i det tyske samfunn som en lang prosess. Oppfatningene og begrunnelsene for antisemittisme får riktignok forskjellige former i de ulike historiske perioder, og ifølge Goldhagen får antisemittismen i løpet av 1800- og 1900-tallet mer og mer ekstreme former. Det topper seg i det systematiske jødemord utført av politibataljonene, gjennom dødsmarsjene og i konsentrasjonsleirene. Når dette skjedde, til tross for at jødene var en svært liten minoritet i det tyske samfunn, hang det sammen med den funksjon antisemittismen hadde i Tyskland.

Gjennom de fiendebilder som ble bygd opp gjennom antisemittismen, virket den identitetsskapende. Det blir skapt et 'vi - de'-forhold, der jødene stod som representanter for alt vondt i det tyske samfunn, og der tyskerne stod sammen i kampen mot det vonde.

Den identitetsskapende funksjonen virket handlingslegitimerende: Jødene ble utstøtt, og til slutt utryddet, og tyskerne fjernet dermed en subkultur i sitt eget samfunn, økonomiske konkurrenter og religiøse utfordringer overfor kristendommen.

Den viktigste funksjonen antisemittismen hadde, var ifølge Goldhagen at den sammensveiset det tyske folk. Derfor får den økt styrke i uroperioder og i perioder med store samfunnsendringer. Det er derfor ingen tilfeldighet at den øker i styrke etter den tysk-franske krig og etter den 1. verdenskrig.

Antisemittismens orienteringsfunksjon er knyttet til mytedannelsen. Mytene er noe som vanskelig kan angripes: De bare er der. De er skapt gjennom århundrers samtale i det tyske samfunn, og de skaper trygghet og samhold.

3. Konklusjon om Jeismanns analyseredskaper:

Jeismann er opptatt av å belyse alle former for historiebevissthet, både hverdagsbevissthet og de rasjonelt begrunnede bevissthetsformer. Han ønsker å belyse historiebevissthetens innhold, utvikling og funksjon. Gjennom hans program blir hovedtesene til Goldhagen fanget opp og nærmere belyst. Goldhagen beskriver og drøfter innholdet, utviklingen og funksjonen til de folkelige bevissthetsformer knyttet til jødene. Jeismanns nøkkelbegrep 'historiebevissthet' og hans retningslinjer for utforskning av historiebevisstheten har så langt fungert godt som analyseredskaper.

Det fjerde hovedpunktet i Jeismanns forskningsprogram knyttes til stikkordet `pragmatikk'. Utforskning av de folkelige bevissthetsformer er for Jeismann en viktig del av historiedidaktikken, bl.a. fordi det kan utdype forståelsen for tenkemåter og handlingsmønster i et samfunn. Jeismann ønsker imidlertid noe mer: Han vil bearbeide de folkelige bevissthetsformer slik at det kan utvikles en rasjonelt basert bevissthet. Jeismann opererer i den sammenheng med begrepet `pragmatikk'. Jeismann knytter generelt sett begrepet til historieformidling: Historiedidaktikken er i tillegg til å beskrive opptatt av å formidle kunnskap om fortida, faglig innsikt, vurdering og tolkning og legge grunnlag for normative vurderinger om tilbakelagte prosesser og tilstander. Når det gjelder hensikten med historieformidling, inntar Jeismann i en viss forstand en normativ holdning: Målet med historisk forskning og historieformidling er å utvikle rasjonelt begrunnede holdninger fordi slike holdninger skal danne grunnlaget for et demokratisk samfunn.

Et viktig spørsmål til slutt blir om også Goldhagen har et slikt normativt forhold til historisk bevissthetsdannelse: Var den egentlige hensikt med hans arbeid å kartlegge de folkelige bevissthetsformer om jødene for å skape grunnlag for endrede holdninger? Den avsluttende debatten om Goldhagens bok gir på flere måter god hjelp til å besvare spørsmålet. I en rekke innlegg ble betydningen boka og debatten hadde hatt, vurdert, og både direkte og indirekte gav Goldhagen uttrykk for sin hovedhensikt med boka.

I den avsluttende debatten om Goldhagens arbeid i Tyskland høsten 1996 var man m.a.o. sterkt opptatt av hva debatten egentlig var uttrykk for, og hvilken betydning den kunne få for historisk-politisk bevissthetsdannelse i Tyskland. Debatten ble indirekte knyttet til kjernespørsmål i Jeismanns historiedidaktiske arbeid: Hvordan skal man i et demokrati forholde seg til mytiske forestillinger, hva kan historieforskningen i den sammenheng bidra med, og hvordan bør historieformidling foregå for å skape et samfunn som bygger sine standpunkt på rasjonelle begrunnelser?


  • 28 I kapitlet "Didaktik der Geschichte: "Das spezifische Bedingungsfeld des Geschichtsunterrichts", s. 61-64 i Behrmann/Jeismann/Süssmuth: Geschichte und Politik. Didaktische Grundlegung eines kooperativen Unterrichts. Paderborn 1978.
  • 29 Jeismann, Karl-Ernst: "Didaktik der Geschichte - Die Wissenschaft von Zustand, Funktion und Veränderung geschichtlicher Vorstellungen im Selbstverständnis der Gegenwart." I Kosthorst, Erich (utg.): Geschichtswissenschaft - Didaktik - Forschung - Theorie. Göttingen 1977, s. 9-33.
  • 30 I Kosthorst (1977): Opus cit. s. 13-15.

Previous PageTable Of ContentsTop Of PageNext Page

Halvdan Eikeland: Historiebevissthet som politisk problem: Tysk antisemittisme som årsak til holocaust

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold