|
  
A. Goldhagens hovedteser og de tyske reaksjonene.
 
1. Antisemittisme som historiebevissthetsfenomen: Goldhagens teser om tysk antisemittisme.
 
1.1. Innledning.
I beskrivelsen og analysen av Goldhagens teser vil jeg ta for meg tre delspørsmål: Hans beskrivelse av innholdet, utviklingen og funksjonen de tyske folkelige bevissthetsformer om jødene hadde.
 
1.2. Innholdet i tysk antisemittisme.
I innledningen til avhandlingen gir Goldhagen en historisk oversikt over hvordan tysk antisemittisme utviklet seg, og han drøfter spesielt antisemittismen på 1800- og 1900-tallet.5 Han understreker at det eksakte innholdet i tysk antisemittisme gjennomgikk en vedvarende utviklingsprosess. Det kan påvises en stor variasjon av oppfatninger, som til dels også var motstridende, men en kan likevel påvise en del fellestrekk:
- Det dominerende bilde av jødene framstilte dem som ondsinnede, mektige og farlige.
- De var parasitter som ikke bidro med noe positivt til samfunnet. F.eks. vegret de seg for å utføre produktivt arbeid og snyltet på andre.
- I tillegg til å være samfunnsparasitter undergravde jødene skikk og bruk i samfunnet, skapte uro og disharmoni i et samfunn som var en vel integrert helhet.
- De var organiserte: Den dominerende tyske oppfatning av jødene var ikke at de representerte en samling av enkeltindivider, men var en sammensveiset gruppe som handlet som et fellesskap. Som gruppe kunne de gjøre enorm skade, ikke minst på grunn av deres evne til økonomisk infiltrasjon, som igjen kunne gi dem makt og muligheter for økonomisk dominans. Oppfatningen av jødene som et kollektiv som i økende grad infiltrerte Tyskland, førte ifølge Goldhagen til at tyskerne ikke oppfattet jødene som enkeltindivider som kunne bli integrert i det tyske samfunn. Etter Goldhagens oppfatning er dette også en viktig forklaring på grusomheten som preget jødeforfølgelsene: Det var ikke enkeltindivider de forfulgte, men en abstraksjon, et symbol på alt vondt i det tyske samfunn.
- Jødene var 'en nasjon': Jødene ble gradvis mer og mer oppfattet som en nasjon, og noe mer enn et religiøst samfunn. Dette hang sammen med en oppfatning av et motsetningsforhold mellom på den ene siden jødedom og jødisk nasjon og på den andre siden kristendom og tyskere.
- Jødene var 'en rase': Som et resultat av utviklingen av sosialdarwinismen på slutten av 1800-tallet ble oppfatningen av jødene stadig sterkere knyttet til et nytt hovedbegrep: rase. Plasseringen av jødene som rase, noe som ikke kunne endres, fikk konsekvensen at en jøde aldri kunne bli tysker. Rasebegrepet virket som et samlende element for alle tidligere antisemittiske oppfatninger. Den jødiske `rase' ble et kulturelt symbol på alt som var galt i verden. Som i middelalderen representerte jødene alt vondt i Tyskland, både sosialt, politisk og økonomisk. Fordi moderne tyske antisemitter trodde at jødene var hovedkilden til uorden og forfall, antok de at verden aldri ville oppleve fred før jødene hadde forsvunnet. De kristne i middelalderen kunne ikke si det samme, for selv om jødene skulle forsvinne, ville Djevelen, den egentlige årsak til det vonde, fremdeles være der. Fordi moderne tyske antisemitter hadde omformet jødene fra å være Djevelens agent6 til å være Djevelen selv, ble deres oppfatning og beskrivelse av jødene og hvilken skade de kunne gjøre i Tyskland, preget av den største frykt.
- Oppfatninger om hvordan `jødeproblemet' kunne løses: Ifølge Goldhagen var grunnholdningen til jødeproblemet fra slutten av 1700-tallet i Tyskland `eliminatorisk': Vilkåret for at Tyskland skulle bli fast organisert, styrt og beskyttet, var at jødedommen ble eliminert fra det tyske samfunn. Hva som mentes med begrepet `eliminering', var uklart for mange, og det var i moderne tysk antisemittisme ikke noen enighet om innholdet. Men nødvendigheten av å eliminere jødedommen stod klart for alle. Goldhagen viser7 til et forskningsarbeid av Klemens Felden som har gjort en innholdsanalyse av 51 autoritative antisemittiske skribenter i perioden 1851-1895. Resultatene av undersøkelsen er oppsiktsvekkende: 19 av de 51 skribentene gikk inn for fysisk utryddelse av jødene. Hele 2/3 gikk inn for utryddelse av jødene som folkegruppe (dette medførte ikke nødvendigvis fysisk utryddelse, men kunne være deportasjon, isolasjon, osv.). 23 skribenter definerte jødene som en rase, som ikke kunne endres. Det var med andre ord allerede på slutten av 1800-tallet en sterk tendens til at et eliminatorisk tenkesett utviklet seg til et ønske om å utrydde jødene. Dette skjedde altså før Hitlers politiske fødsel. Antisemitter med rasistisk oppfatning var ifølge Felden overbevist om at utryddelsen av jødene var Tysklands redning, og utbredelsen av slike oppfatninger økte sammenhengende på slutten av 1800-tallet.
 
1.3. Utviklingen av tysk antisemittisme.
Røttene til tysk antisemittisme går tilbake til middelalderen.8 Den kristne verden i middelalderen oppfattet for det første jødene som rivaler overfor dens krav om total trosdominans. Jødene ble det konkrete symbol på truselen mot det kristne hegemoni: de var Djevelens agent. Dette ble også begrunnet med at det var jødene som hadde forkastet Jesus og hadde drept ham.
Konsekvensene av jødene som Djevelens agent førte også til at jødene i middelalderen ble oppfattet som årsak til det vonde. De hadde for eksempel ansvar for den store pesten: `Svartedauen'. Anklagene mot jødene førte til at på midten av 1500-tallet hadde de kristne med makt tømt det meste av Vest-Europa for jøder. Jødene fikk på grunn av deres felles arv med de kristne likevel beholde retten til å dyrke sin religion, selv om de måtte leve som utskudd på grunn av at de hadde forkastet Jesus. Kirken ønsket tross alt ikke å drepe jødene, for de kunne omvendes. Dette kunne samtidig bekrefte kirkens overhøyhet.
Holdningene til jødene på 1800-tallet ble begrunnet på en annen måte enn i middelalderen. Mens holdningene i middelalderen var religiøst begrunnet, ble den `moderniserte' antisemittisme på 1800-tallet sosialt og politisk begrunnet: Jødene ble oppfattet som `asosiale', som hadde som mål å undergrave samfunnsordenen og frarøve tyskerne kontrollen med deres egen nasjon. Som allerede nevnt ble jødene etter hvert også oppfattet som en `nasjon' og politisk organisasjon.
Goldhagen drøfter også emansipasjonen av jødene på 1800-tallet. Den første loven om jøde- emansipasjon kom i Württemberg allerede i 1807, og i årene 1869-1871 fikk alle tyske jøder fulle sivile rettigheter. Goldhagen drøfter de liberales motiver for emansipasjon av jødene.9 De trodde at det var mulig å korrigere jødenes ulikhet; de kunne reformeres. I sin tro på opplysningstradisjonen mente de liberale at jødene kunne få opplæring, bli reformerte og bli `moralske' mennesker. Jødene ville slutte å være jøder og bli omvendte til en `fornuftsreligion'. Også de liberale oppfattet `jødespørsmålet' som et problem, men det ville forsvinne ved at jødene ble assimilert i det tyske samfunn. `Vi vil forsvare dere, så lenge dere slutter med å være dere selv', var ifølge Goldhagen de liberales egentlige budskap.
Etter den tysk-franske krig 1870-71 økte antisemittismen i Tyskland, og på slutten av 1800-tallet inngikk antisemittisme som helt `nødvendige' poster i programmene til de fleste partiene (med unntak av enkelte sosialistiske partier). Som alle vet, ble antisemittisme et fundament innenfor NSDAP.
Hvor utbredt var antisemittismen i det tyske folk? Dette er et viktig spørsmål i samband med
Goldhagens tese om antisemittisme som drivkraft bak den vanlige tyskers aktive innsats under jødeforfølgelsene under Hitler. Ifølge Goldhagen10 var antisemittismen før Hitler kom til makten, ekstremt utbredt i alle sosiale lag i det tyske samfunn; den var dypt rotfestet i tysk kultur og politisk liv og debatt, og den var et grunnleggende element i samfunnets moralske struktur. Det grunnleggende begrep i tysk politisk tenkning, `das Volk', var knyttet til og delvis avhengig av en definisjon av jødene som `folkets' antitese. Jødene representerte alt det negative, også de moralske egenskaper, som `das Volk' ikke hadde. En står her overfor et tredje aspekt ved historiebevissthet: Historiebevissthetens funksjon.
 
1.4. Antisemittismens funksjon i det tyske samfunn.
Innledningsvis11 forklarer Goldhagen at han vil betrakte Tyskland på samme måten som en antropolog betrakter en lite kjent verden. Vi godtar lett at folk uten skriftspråk trodde at trær var bosted for gode og vonde ånder som var i stand til å omforme den materielle verden, at aztekerne trodde at menneskeofring var nødvendig for at sola skulle stå opp, og at man i middelalderen trodde at jødene var Djevelens agent. Hvorfor kan vi ikke også forstå at mange tyskere i det 20. århundre trodde på noe som for oss er åpenbart absurd, at tyskere var, ihvertfall på ett område, tilbøyelige til `magisk tenkning'?
For Goldhagen forteller antisemittismen i det tyske samfunn ingen ting om jødene, men mye om antisemittene og deres kultur.12 Antisemittismen må forstås som redskap for en ikke-jødisk kultur, og er i sine grunntrekk ikke et resultat av en objektiv evaluering bygd på en karakteristikk av jødene, jødiske handlinger, eller av reelle konflikter.
Bevissthetsfenomener (Goldhagen bruker begrepet `cognitive models'13) er ifølge Goldhagen noe som er skapt av samfunnet, gjennom dets samtale. Gjennom et samfunns samtale blir individets forståelse av verden definert og utformet. Når oppfatninger og bilder ikke blir motsagt og inntar en dominerende plass i et gitt samfunn, godtar individet dem som selvinnlysende sannheter.
Antisemittismens funksjon14 var å skape sammenheng i en moderne verden i stadig forandring, der de eksisterende kulturverdier stadig ble utfordret. I hundrevis av år hadde antisemittismen skapt sammenheng og respekt for det selvbilde som preget den kristne verden. Ettersom mange av de gamle sannheter var i ferd med å forsvinne på 1800-tallet, bidro antisemittismen til å skape kulturell sammenheng og trygghet.
Antisemittismen som bevissthetsfenomen hadde en identitetsskapende funksjon. Gjennom den `vi - de'- motsetning som ble stilt opp, mellom på den ene siden das Volk/den tyske nasjon og kristendom, og på den andre siden `den jødiske rase', den jødiske nasjon og jødedom, ble det tyske folk sammensveiset. I deres forsvar for det gode måtte de ta opp kampen mot det vonde og nedbrytende som ble representert av den jødiske `rase'. Det ble med andre ord skapt fiendebilder som bandt det tyske folk sammen. At antisemittismen hadde en identitetsskapende funksjon, blir indirekte illustrert gjennom opplysninger om utbredelsen av jøder i Tyskland: I en av de mest aktive antisemittiske perioder før Hitler, 1880-tallet, utgjorde jødene ca. 1 % av den tyske befolkning. Hele regioner av Tyskland var så å si uten jøder.15
Fiendebildene virket legitimerende og skapte i fortid, nåtid og framtid handlingskompetanse. Siden middelalderen hadde jødene blitt forfulgt, fortrengt og isolert, og i framtida, under Hitler, skulle jødeproblemet bli `endelig løst' gjennom dødsmarsjer, massehenrettelser og gasskamre.
En hovedtese hos Goldhagen er altså at den vanlige tysker ikke bare gav sin tilslutning til mordene, men også deltok aktivt og med stor iver. Goldhagens mest selvstendige forskningsinnsats gjelder nettopp de institusjonene som gjennomførte jødemordene: Han gjør dybdeanalyser av politibataljonene, arbeidsleirene og dødsmarsjene. Goldhagens analyse av politibataljonene inntar en viktig plass i hans avhandling fordi de var sammensatt av `vanlige' tyskere fra ulike samfunnslag. Gjennom dybdeanalysene vil Goldhagen for det første kartlegge motivene bak handlingene, og for det andre trekke slutninger om den vanlige tysker.
Hvordan ble reaksjonene i Tyskland på Goldhagens hovedteser?
 
2. Den tyske debatten om Goldhagens avhandling. 16
 
2.1. Innledning.
Hoveddebatten om Goldhagens bok foregikk i to faser: Debatten startet i midten av april 1996 (innlegg i "Die Zeit") og ble ført fram til juni. Den første fasen ble dominert av journalister og avisinnlegg, men gradvis kom faghistorikerne inn. Den andre og viktigste fasen var fra september - oktober, etter at den tyske oversettelsen hadde kommet og Goldhagens turné i Tyskland. Debatten høsten 1996 ble dominert av faghistorikere.
Debatten ble som nevnt innledet med Volker Ullrichs anmeldelse i "Die Zeit", 12. april 1996.
Ullrichs anmeldelse fikk betydning for hvilke spørsmål som ble tatt opp i den kommende debatten. Selv om man i begynnelsen forsøkte å bagatellisere Goldhagens bok, og avfeie den som en ensidig provokasjon, ble boka i løpet av få dager et topp-tema i mediene. Omtrent alle dagsaviser hadde innlegg om boka, og den ble møtt med til dels kraftige motinnlegg. Høsten 1996 kom som nevnt faghistorikerne sterkere inn i debatten, og det gjaldt ikke minst historikere som hadde gjort omfattende forskning om holocaust, f.eks. Hans Mommsen. I et innlegg i "Die Zeit" 30.08. 1996 17 kritiserte han `det voyeuristiske elementet' i framstillingen, og framhevde samtidig frontlinja mellom `kjølig vitenskapelighet' og `kalkulerende emosjonalitet'. Dersom en innvender at Goldhagens framstillingsform er tilpasset den uhyrlighet som preget forbrytelsene, svarer Mommsen at det er et grunnprinsipp innenfor vitenskapelig forskning å skape distanse til det som er gjenstand for undersøkelse; Goldhagens framstilling tar derimot sikte på nærhet og identifikasjon.
 
2.2. Stridsspørsmål i debatten.
- Det første debatt-temaet gjaldt spørsmål om hvem gjerningsmennene var, og hvor mange de var. Ifølge Goldhagen var de `ganske normale tyskere' som i tusenvis, for ikke å si 100000-er myrdet uten skrupler og med overbevisning, fordi de som antisemitter var gjennomsyret av en overbevisning om at deres handlinger var riktige og nødvendige. Representanter for nyere holocaust-forskning, f.eks. Christopher Browning, Hans Mommsen og Raul Hilberg, plasserte heller ikke gjerningsmennene innenfor ledelsen av NSDAP, heller ikke til den nærmeste krets rundt Hitler og SS-ledelsen. Den yngre forskning viser at ikke bare SS- og SA-medlemmer, ikke bare voktere i konsentrasjonsleirene, men også ansatte innenfor offentlig forvaltning og transportvesen, politi og soldater deltok aktivt og direkte i jødeutryddelsen. Kretsen av gjerningsmenn var altså større en det motstanderne av tesen om `kollektiv-skyld' ville ha det til. Men dette til tross, det rettferdiggjorde etter kritikernes oppfatning ikke Goldhagens tese at nærmest alle tyskere var gjerningsmenn. En av representantene for nyere tysk holocaust-forskning, Ulrich Herbert, konkluderte slik: "Tallet på tyskere som deltok i mordhandlingene dreier seg kanskje ikke om millioner, men man må utgå fra mange titusener. - - - (de hovedansvarlige for) folkemordet stammet ikke fra outsider- og marginalgrupper, men fra sentrum og fra ledende skikt i det tyske samfunn." 18 Goldhagen bygger sine konklusjoner bl.a. på rekrutteringen til politibataljonene: de var sammensatt av tyskere fra alle samfunnslag og i ulike sosiale posisjoner. Og han trekker følgeslutningen: "Hva disse ganske vanlige tyskere gjorde, kunne man også vente fra andre ganske vanlige tyskere." 19 Det blir innvendt at man her også står overfor et metodisk problem: Goldhagen trekker på grunnlag av `mordernes normalitet' slutningen `mordberedskap og mordlyst hos de normale'. Kan en virkelig - spør man - trekke slutninger fra individ til kollektiv på en slik måte?
- Kan man på bakgrunn av gjerningsmennenes handlinger trekke slutninger om deres motiver, slik Goldhagen gjør? Goldhagen viser, ikke minst gjennom sine studier av politibataljon 101, at mordene ble gjennomført på en særdeles grusom måte; det dreier seg om langt værre handlinger enn den fabrikkmessige avlivning i konsentrasjonsleirene. Gjerningsmennene var i tillegg stolte over sine handlinger.( F.eks. tok de bilder, som de sendte hjem til sine nærmeste.) Dette kan ifølge Goldhagen kun forklares med at de var antisemitter som hatet jøder og så jødene som den største trusel mot hele det tyske rike. Det hadde vært mulig å nekte å utføre handlingene. Motsatte forklaringer holder ifølge Goldhagen ikke: F.eks. viser ChristopherBrowning til bakgrunn og motiver hos gjerningsmennene: *de var hemmet p.g.a. krigsopplevelsene, * preget av opportunisme, * preget av fatalisme, * utsatt for gruppepress, * oppdratt til lydighet overfor øvrigheten, * preget av indre svakhet, m.m. Kritikerne av Goldhagen hevdet at antisemittisme er utilstrekkelig som forklaring. F.eks. gir Hans Mommsen20 støtte til Hannah Arendts forskning: Gjerningsmennene handlet innenfor en struktur som gjorde dem i stand til å fortrenge sin skyldbevissthet.
- Støttet de brede lag av tyskere jødeforfølgelsene? Goldhagen hevder: Om ikke alle tyskere var gjerningsmenn, så hadde et flertall av befolkningen kjent til og støttet forfølgelsen og mordene på jødene. Han viser bl.a. til november-pogromene 1938 (`Krystall-natten'). Flere kritikere av Goldhagen innvender at voldshandlingene mot jødene ikke hadde noen massestøtte hos tyskerne. Også her vises det til `Krystall-natten', og de negative reaksjonene som kom rundt i Tyskland. Det vises også til at toppledelsen bevisst gikk inn for å holde opplysninger om jødemordene utenfor offentlighetens lys. Man skulle verken tale eller skrive om hvilke virkemidler man tok i bruk for å gjennomføre `den endelige løsning' av jødeproblemet. Mange kritikere av Goldhagen innrømmer at få visste alt om jødeforfølgelsene, men at det var svært få som ingen ting visste. Til forsvar for det store flertall av tyskere ble en rekke forklaringer benyttet i debatten: * Goldhagen undervurderer det trykket som et diktatur utøver. * Det at offentlige protester var svært sjeldne, f.eks. fra kirkens side, er ikke det samme som tilslutning til jødeforfølgelsene. * Det tyske folk var oppdratt til lydighet overfor stat og øvrighet. * Endelig skal det ikke overses at det tross alt ble ytt hjelp overfor jødene. Bildet av det tyske folk som en enhetlig masse av antisemitter er derfor etter kritikernes oppfatning feilaktig, og må i det minste modifiseres og differensieres.
- Hadde røttene/beredskapen til utryddelse av jødene siden begynnelsen av 1800-tallet vært dypt forankret i det tyske samfunn? Goldhagens tese er at `løsningen på jødespørsmålet' ble selve det `nasjonale prosjekt' for tyskerne: De var i overveiende majoritet tilhengere av en `eliminatorisk' eller `utryddende' antisemittisme. Som belegg for dette bruker han ikke bare antisemittiske publikasjoner, men også beskrivelser av gjerningsmennenes handlinger, deres ytringer og en rekke vitnebeskrivelser. Goldhagens påstand om en spesiell `eliminatorisk' tysk antisemittisme ble betvilt i en stor mengde anmeldelser av boka, og begrunnelsene ble bl.a. knyttet til metodiske mangler ved Goldhagens arbeid.
- Hvilket belegg har Goldhagen for sine påstander? I debatten ble det vist til flere metodiske mangler ved Goldhagens arbeid: a) Goldhagen gjør ikke i tilstrekkelig grad sammenlikninger mellom tyskernes holdninger og handlinger overfor jødene og situasjonen i andre land. Han begrenser seg til en analyse av den tyske antisemittisme. Han tar ikke tilstrekkelig hensyn til at tyskerne hadde hatt ikke-tyske medhjelpere. Hvordan var mordberedskapen hos lettere, litauere, kroater og ukrainere; hvordan skal man forklare fransk og hollandsk medvirkning under deportasjonen av jødene, dersom motivet for massemord på jødene var den spesifikt tyske `eliminatoriske' antisemittisme? Ifølge kritikerne var antisemittismen på ingen måte begrenset til Tyskland. Dette er selvsagt ingen unnskyldning for tyskerne, men dreier seg om at Goldhagen trekker en historisk feilaktig konklusjon om hvorfor folk deltok i jødepogromene og også var villige til å myrde. b) Goldhagen ser kun på forbrytelsene mot jødene, og overser dermed mordene på sinti og romani, på funksjonshemmede, forbrytelsene mot de øvrige innsatte i konsentrasjonsleire og mot krigsfanger, først og fremst polakker og russere. Man var også uenige med Goldhagen om at jødemordene, i motsetning til mordene på sinti og ramani, ble gjennomført med en spesiell grusomhet. Ifølge kritikerne var antisemittisme en del av den nasjonal-sosialistiske raselære, som bygde på oppfatninger om den høyverdige arisk-germanske rase, og som hadde som mål å utrydde alle `mindreverdige' raser. Det ble hevdet at Goldhagens vektlegging av antisemittisme som årsak til jødeforfølgelsene kunne skape grunnlag for antityske stemninger i Israel og føre til at holocaust ble et politisk redskap i Israel. c) `Selektiv teknikk' er et annet metodisk ankepunkt mot Goldhagens forskningsarbeid: Det ble innvendt at han hadde oversett alle utviklingslinjer og begivenheter som kunne motsi hans bilde av `tyskerne' som tilhengere av en `eliminatorisk' antisemittisme. Han tegner et deterministisk historiebilde, og overser f.eks. jødeemansipasjonen på 1800-tallet. (Goldhagen drøfter jødeemansipasjonen, men `bortforklarer' motivene tyskere hadde for emansipasjon: Det kunne oppfattes som `et minste onde': Gjennom emansipasjon ville jødene bli assimilert i det tyske samfunn og forsvinne som problem. Min merknad.)
- Hva var de spesielle tyske forutsetninger for at antisemittisme førte til jødemord? Spørsmålet som ifølge kritikerne burde stilles, var hvorfor antisemittismen som fantes i tallrike land, kun i Tyskland førte til systematisk jødemord. Ifølge en rekke kritikere burde en trekke inn en rekke forutsetninger i Tyskland for å forklare dette: Fra erfaringen med og følgene av den 1. verdenskrig, til Weimar-republikkens historie, til hverdagen i `det tredje rike'/livet i et diktatur.
- Var forfølgelsene planlagt lang tid i forveien? Goldhagen tolker `die Endlösung' som en nødvendig følge av antisemittismen på 1800-tallet: Han kan karakteriseres som `intensjonalist'. I de siste årene har dette synet blitt trengt i bakgrunnen av `funksjonalister' eller `strukturalister'. Hans Mommsen kan karakteriseres som `strukturalist': Han mener at det er feil å legge så sterk vekt på følelsene til morderne.21 I svært mange rettsløse samfunn er sadistene ikke langt unna. Det typiske for Nazi-Tyskland er den kalde perfeksjon som preget planlegging og gjennomføring av mordene. Sadisten har følelser. Det er derimot de kaldblodige mordhandlingene til Eichmann og hans medarbeidere som gjorde holocaust mulig i et slikt omfang. Han viser til eksempler på hvordan den byråkratiske tenkning, med vekt på effektivitet og perfeksjon preget mordhandlingene. Gjerningsmennene handlet innenfor en struktur som gjorde dem i stand til å fortrenge sin skyldbevissthet. Mordet på de europeiske jødene markerer ifølge Mommsen slutten på en prosess med `kumulativ radikalisering' på 1930-tallet, der radikaliserte yttergrupper lyktes i å bestemme det offentlige klima og statlig handling. Dette fører til at Hitler til slutt blir fanget av sine egne mer `symbolske', propandistiske utsagn om jødene, f.eks. i "Mein Kampf", og ser seg nødt til å følge dem.
- Tesen om 'kollektivskyld'. Goldhagen postulerer et motsetningsforhold mellom `vi': borgerne i de vestlige demokratier, opplysningstidens barn _ `tyskerne': styrt av en `eliminatorisk' antisemittisme som hele tiden lå latent. Dette falt mange kritikere tungt for brystet: Goldhagen gjenoppliver en lengst forlatt tese: tesen om kollektivskyld: Alle tyskere er skyldige i utryddelsen av de europeiske jødene under den 2. verdenskrig. Goldhagens argumentasjon fører til en `diabolisering' av tyskerne og til en `etnisering' av debatten om nasjonalsosialisme. Det ble bl.a. uttrykt slik: "En mytologisk og quasi rasistisk definisjon av begrepet `tyskere' kan vitenskapelig og moralsk ikke aksepteres." 22 Ved å bruke begrepene `myte' og `mytifisering' oppnådde kritikerne å sette en etikett på Goldhagens arbeid: Det representerte en motsetning til fagvitenskapen, som var preget av `vitenskapelig saklighet'. Den tradisjonelle `fagvitenskapelige' forskning ble imidlertid ikke ensidig positivt vurdert: Det ble hevdet at Goldhagen gjennom sitt arbeid tilfredsstilte behovet for en moralsk preget forklaring på den største forbrytelse i menneskehetens historie, og han treffer derfor et svakt punkt i den etablerte NS-forskning: dens moralske indifferens. Konflikten mellom de to tilnærmingsmåtene viste seg også i konflikten mellom podium (faghistorikere) og publikum som preget diskusjonsarrangementene ved begynnelsen av september 1996. Det som først og fremst virket følelsesmessig provoserende, var Goldhagens sammenbinding av `antisemittisk' og `tysk'. Dersom så godt som alle tyskere hadde en nedarvet antisemittisme, så er de kanskje også i dag antisemitter? I den tyske utgaven tar også Goldhagen opp de aktuelle politiske konsekvensene av sin tese: Han ville ikke hevde "at antisemittismen i Forbundsrepublikken ikke for en stor del er forsvunnet, eller at den ikke er blitt endret - selv om Tyskland fremdeles er infisert av antisemittisme." 23 For mange observatører ble det oppfattet slik at Tysklands vei i det 21. århundre kun måtte betraktes med skepsis og frykt. Den politiske funksjon hans argumentasjon ville få, ble av mange fryktet: "Mer enn et halvt århundre etter Hitlers død og etter omslaget 1989/90, som rokket ved resultatene fra den andre verdenskrig, så det endelig ut for at historien hadde befridd tyskerne fra Sysyphos' skjebne. Goldhagen har brukt all sin energi på å skyve dem tilbake til fordømmelse." 24 Av andre ble det stilt spørsmålstegn ved opplysningstradisjonens humanitet: lurer terror og voldsberedskap under teppet til den vestlige opplyste humanisme i det moderne samfunn? I motsetning til innlegget i sin første artikkel i "Die Zeit" 1996, understreket Goldhagen i et `åpent brev' 7. mai 1996 i "Börsenblatt" at han ikke var tilhenger av tesen om `kollektivskyld'. For å gjøre sin posisjon enda klarere, holdt han fast ved at uten Hitler og nasjonalsosialismen ville det ikke blitt noe holocaust, men at motivet måtte søkes etter i deres antisemittisme.
- Som allerede berørt dreide debatten seg også om hvilke følger boka kunne få. En rekke ulike syn på konsekvensene kom fram i debatten: Boka kunne føre til at den ekstreme nasjonalisme og en ny antisemittisme kunne bli styrket i Tyskland. Den kunne skape blokkeringer i samband med framtidig arbeid med holocaust. På den andre siden ble de positive virkninger av boka understreket: Hans-Ulrich Wehler understreket f.eks. behovet for å studere gjerningsmennenes motiver og handlinger, og å granske antisemittismens historie grundigere. Han hevdet at kunnskapen om `innsatsgruppene'/politibataljonene, arbeidsleirene og dødsmarsjene på ingen måte var fyldig nok.25 I en rekke artikler ble det understreket at det var positivt at Goldhagen hadde skjerpet interessen for spørsmålet om hvor utbredt antisemittismen var i det tyske samfunn. Hans bok kunne bidra til at mentalitetshistorie knyttet til antisemittisme kom sterkere i fokus.26
 
2.3. Sluttkommentar om debatten:
Debatten om Goldhagens bok foregikk høsten 1996 som nevnt i en rekke fora over hele Tyskland, og på de møtene der Goldhagen var til stede, fikk han en overveldende publikumsstøtte. Jo hardere han ble angrepet av faghistorikerne, f.eks. Hans Mommsen og Jürgen Kocka, jo sterkere støtte fikk han fra publikum. Reaksjonene kan tolkes på flere måter:
- a) Den store publikumsinteressen var uttrykk for et utbredt behov for på nytt å ta opp problemet med holocaust. Spesielt hos den yngre generasjon kan interessen tolkes som et behov for å holde fast ved den historisk-politiske grunnkonsens som var utviklet innenfor Forbundsrepublikken. Denne konsensen bygger på det kritiske forholdet til nasjonalsosialismen, og en konsekvens av det er igjen behovet for og ønsket om en tolerant og fredelig innen- og utenrikspolitikk.
- b) Tilslutningen til Goldhagens teser som store deler av publikum viste, kan også tolkes som reaksjoner på særtrekk ved den historiske forskning. Vektleggingen av system- og strukturavhengige forklaringer og den abstrakt-nøkterne formen presentasjonen av forskningsresultatene hadde fått, kunne ikke tilfredsstille behovet hos en del av publikum for å plassere gjerningsmennene og deres motiver og forstå lidelsene til ofrene. En viktig forklaring på interessen fra det tyske publikum er at Goldhagen belyser gjerningsmenn og ofre, tar opp spørsmålet om lidelse, og indirekte også fokuserer på enkeltindividets ansvar og skyld. Det er likevel ikke grunnlag for å hevde at tilslutningen på drøftingsmøtene kan tolkes som en `massestemning' i det tyske folk: Publikum var trolig ikke et representativt tverrsnitt av det tyske folk, og det er også grunn til å tro at det eksisterer generasjonsmotsetninger i det tyske folk når det gjelder forholdet til holocaust. De unge var i majoritet på de fleste av samlingene.27
- 5 Goldhagen (1996): Opus cit. Kapitlene: "The Evolution of Eliminationist Antisemitism in Modern Germany", s. 49-79, og "Eliminationist Antisemitism: The `Common sense' of German Society during The Nazi period." S. 80-128.
- 6 På bakgrunn av oppfatningene av jødene som et organisert kollektiv blir entallsformen `agent' benyttet.
- 7 Goldhagen (1996): Opus cit. s. 71.
- 8 Goldhagen (1996): Opus cit. s. 52 f.
- 9 Goldhagen (1996): Opus cit. s. 57 f.
- 10 Goldhagen (1996): Opus cit. s. 77 f.
- 11 Goldhagen (1996): Opus cit. s. 28.
- 12 Goldhagen (1996): Opus cit. s. 39.
- 13 Se bl.a. samme kilde s. 45 f.
- 14 Goldhagen (1996): Opus cit. s. 54.
- 15 Se Goldhagen (1996): Opus cit. s. 63.
- 16 Hovedkilde til kapitlet er Michael Schneider: "Die Goldhagen-Debatte. Ein Historikerstreit in der Mediengesellschaft." (Reihe Gesprächskreis Geschichte. Heft 17. Forschungsinstitut der Friedrich-Ebert-Stiftung. Historisches Forschungszentrum. Bonn 1997.)
- 17 Mommsen, Hans: «Die dünne Patina der Zivilisation. Der Antisemitismus war eine notwendige, aber keineswegs hinreichende Bedingung für den Holocaust», i Die Zeit, 30.08. 1996.
- 18 Herbert, Ulrich: "Sind die Deutschen ein mörderisches Volk?" I Gegen Vergessen, Nr. 12, desember 1996, s. 9-10.
- 19 Ulrich Herberts referanse er den tyske utgaven: Goldhagen, Daniel Jonah: Hitlers willige Vollstrecker. Ganz gewöhnliche Deutsche und der Holocaust. Siedler Verlag, Berlin 1996, s. 471.
- 20 Hans Mommsen: "Die Deutschen und der Holocaust", i Die Deutschen - ein Volk von Tätern? Referat fra podiumdiskusjon i Friedrich-Ebert-Stiftung 4. september 1996. S. 23.
- 21 Se Dowe, Dieter og Jeschonnek, Bernd (red.): Die Deutschen - ein Volk von Tätern? Zur historisch-politischen Debatte um das Buch von Daniel Jonah Goldhagen "Hitlers willige Vollstrecker. Ganz gewöhnliche Deutsche und der Holocaust." (Referat fra plenumsdiskusjon ved Friedrich-Ebert-Stiftung, Bonn, 4. september 1996. Bonn 1996. S. 22 f.
- 22 Zimmermann, Moshe: "Die Fussnote als Alibi" i Neue Zürcher Zeitung, 29.04. 1996, s. 153.
- 23 Goldhagen, Daniel Jonah: Hitlers willige Vollstrecker. Ganz gewöhnliche Deutsche und der Holocaust. Siedler Verlag, Berlin 1996, s. 679.
- 24 Nolte, Jost: "Sisyphos ist Deutscher", Die Welt, 16.04. 1996.
- 25 Wehler, Hans-Ulrich "Wie ein Stachel im Fleisch", Die Zeit, 24.05. 1996.
- 26 Se Gilcher-Holtey, Ingrid: "Die Mentalität der Täter", Die Zeit, 07.06. 1996.
- 27 Se f.eks. Rogge, Joachim: "Das Buch stimmt mit den Erfahrungen der Opfer überein." I Bonner General-Anzeiger, 07.09. 1996.
   
Halvdan Eikeland:
Historiebevissthet som politisk problem: Tysk antisemittisme som årsak til holocaust
Copyright
©
1999
forfatteren
Høgskolen i Vestfold
|