Halvdan Eikeland: Historiebevissthet som politisk problem:
tysk antisemittisme som årsak til holocaust
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of Contents

C. Hva kan den tyske debatten om Goldhagens avhandling fortelle om tysk historieforskning, historieformidling og historisk-politisk bevissthetsnivå?



1. Innledning.

I vurderingen av hvilken betydning debatten kunne få, ble mulige konsekvenser for den vitenskapelige forskning og den politiske kultur drøftet.31

2. Historiefaglige konsekvenser av debatten: Nye forskningsoppgaver og debatt om historieformidling.

  1. a) Den klareste enigheten på slutten av debatten fikk man om betydningen av Goldhagens forskning om politibataljonene, arbeidsleirene og dødsmarsjene: Goldhagen hadde bidratt til å øke kunnskapen om omfanget og den konkrete gjennomføring av mordene på de europeiske jødene.
  2. b) Gradvis innrømmet kritikerne at spørsmålene om hvilken rolle utbredelsen av antisemittismen hadde hatt, og motivene til gjerningsmennene, ikke var blitt grundig nok besvart tidligere. Det var behov for en mer omfattende forskning. Særlig hadde Goldhagen gjort det tydelig at gjerningsmennenes handlinger var frivillige, og ikke skyldtes ulike former for ytre press. Det var enighet om at antisemittisme hørte til motivene for å myrde. Men samtidig reagerte mange negativt på en monokausal forklaring: En stod overfor en sammenfletting av mange motiver og forklaringer.
  3. c) Det ble også anerkjent at Goldhagen tok opp spørsmålet om hvilken rolle antisemittismen hadde spilt i tysk historie. Det ble likevel innvendt at han her ikke hadde bidratt med noe nytt, og det ble stilt kritiske spørsmål ved måten han brukte historie på: Når det fantes antisemittisme i en rekke kulturnasjoner, og når den innholdsmessig skilte seg lite fra den tyske antisemittismen (i motsetning til Goldhagens tese om `eliminatorisk antisemittisme' som et spesielt tysk fenomen), blir spørsmålet om forutsetningene for at antisemittismen utviklet seg til jødemord i Tyskland, enda mer påtrengende. Kollektiv-forklaringer av typen `tyskerne er mordlystne' må forkastes. På den bakgrunn var det enighet om at sammenliknende forskning burde styrkes: Antisemittismen i ulike land burde utforskes både synkront og diakront; samtidig burde den komparative genosid-forskning styrkes: Hvilke forhold skaper bakgrunn for masse- og folkemord? Hvilken rolle spiller i den sammenheng voldsideologi som bakgrunn for brennemerking, isolasjon og til slutt mord på grupper som blir definert som mindreverdige eller farlige? Hvilken rolle spiller statlige og halvstatlige organer når det gjelder å legge grunnlag for gjerningsmennenes handlinger?
  4. d) Ubestridt ble også en kjernetese hos Goldhagen: Holocaust var et tysk fenomen, og uten Hitler og 'det tredje rike' ville det ikke blitt noen 'endelig løsning'. Som vist understreket Goldhagen på slutten av debatten at han ikke var tilhenger at en tese om 'kollektivskyld'.
  5. e) Oppsummering om de faglige stridsspørsmål: Det viste seg altså at Goldhagen og hans kritikere på en rekke punkter ikke stod så langt fra hverandre som pressen ville ha det til. Ser man for eksempel - som Hans Mommsen - på den samlede prosessen bak jødemordene, tegnes et bilde av byråkratisk effektivitet og kald planlegging. Ser man - som Goldhagen - på hvordan mordene ble utført, står man overfor mange eksempler på personlig grusomhet, hat og forakt, der viljen til å fornedre ofrene var framtredende. Hans Mommsen oppfatter det med andre ord slik at de ansvarlige var planleggerne og byråkratene, mens Daniel Goldhagen er opptatt av de som konkret utførte handlingene. Mommsens perspektiv kan føre til at den konkrete situasjonen til ofrene kommer i bakgrunnen. En viktig konklusjon når det gjelder framtidig holocaustforskning, er at de to perspektivene ikke utelukker hverandre og kan være forenlige. På en rekke andre punkter er Goldhagen og hans kritikere enige: Framveksten av nasjonalsosialisme og mordet på jødene var et resultat av sammenhenger i tysk historie, men Goldhagen innsnevrer perspektivet til tysk antisemittisme. De er også enige om at det ikke dreier seg om å sette en sluttstrek ved minnet om den nasjonalsosialistiske forbrytelse. Det var likevel dette som vakte de sterkeste følelsesreaksjonene i debatten: Kunne man ikke etter gjenforeningen av Tyskland endelig sette en sluttstrek, og 'normalisere' Tysklands stilling i verden?
  6. f) Hvordan kan man forklare faghistorikernes reaksjoner på Goldhagens bok? I sin sluttkommentar om 'historikerstriden' gir Michael Schneider 32 flere forklaringer på tyske faghistoriske reaksjoner og på forskjellen mellom reaksjonene fra faghistorikerne og den brede offentlighet. For det første følte trolig mange tyske historikere seg krenket, ikke minst de som hadde hele sitt livsverk knyttet til kritisk holocaust-forskning. Goldhagens arrogante avvisning av tidligere forskning, og ikke minst hans anklage om at forskerne hadde fulgt perspektivet til gjerningsmennene og glemt ofrene, falt nok mange ledende historikere tungt for brystet. Ifølge Michael Schneider henger reaksjonene sammen med de åpenbare mangler ved Goldhagens bok: En lukket måte å argumentere på, bastante påstander og generaliseringer, lettvint behandling av forhistorien til 'det tredje rike', sammen med at han reduserer komplekse historiske prosesser ved å benytte monokausale og deterministiske forklaringer. Alt dette førte til at kritikken ble så skarp. Samtidig førte alle presseoppslagene før de fleste hadde lest Goldhagens bok, til at debatten ble følelsesladet.
  7. g) Den nye 'historikerstriden' gjaldt også syn på historieformidling. En hadde i samband med filmen "Schindlers liste" opplevd sterke følelser hos publikum, men det var noe nytt at et historievitenskapelig verk, til og med en doktorgradsavhandling, kunne skape politisk-moralske reaksjoner i den brede offentlighet. Det var påfallende at det ikke var konservative historikere, ikke tilhengere av tesen om 'Auschwitz-løgnen', ikke de som hadde forsøkt å 'historisere' eller 'normalisere' det tyske historiebilde og den tyske historiebevissthet, som hadde stilt seg kritisk til Goldhagens bok. Det var derimot historikere som hadde forstått sin forskning som et bidrag til moralsk-politisk dannelse, som reagerte mot Goldhagens bok. De følte seg trengt opp i et hjørne, og på grunn av den svake støtten de fikk fra publikum og massemedier følte nok mange både skuffelse og bitterhet. Reaksjonene fra publikum kan kanskje også tolkes som symptom på en svakhet ved den etablerte historiske forskningsformidling. Hos mange etablerte historieforskere ble målet å nå 'det brede publikum' betraktet som useriøst. Ifølge Michael Schneider kan den positive publikumsoppslutningen om Goldhagens arbeid formidlingsteoretisk forklares slik: Hans forskningsarbeid er utformet i samsvar med en angelsaksisk, og spesielt nordamerikansk vitenskapskultur, som i langt større grad enn den tyske retter seg mot et bredt publikum. Selv om en ikke holder seg til en slik prinsipiell forklaring, kan det fastslås at tysk historievitenskap til da altfor lite hadde vært opptatt av å presentere sine resultater i en slik form at det ble interessant for massemediene og det brede publikum. Dette fører også til at historievitenskapens muligheter for historisk-politisk innflytelse blir begrenset. Et viktig resultat av Goldhagen-debatten kan dermed bli at historikerne tar et kritisk oppgjør med sin formidlings-taktikk og -strategi.

3. Et forsøk på konklusjon: Goldhagens intensjoner og Goldhagen-debatten som modenhetsprøve for det tyske demokrati.

I flere av vurderingene av betydningen debatten om Goldhagens bok kunne få ble det gitt uttrykk for en normativ holdning til historisk bevissthetsdannelse. Både i rapporten om Goldhagen-debatten fra Friedrich-Ebert-Stiftung i Bonn 33 og i andre innlegg 34 ble det understreket at debatten var noe mer enn en debatt om historiske forskningsresultater og historisk forskningsformidling. Goldhagen-debatten kunne også tolkes som en prøve på det historisk-politiske bevissthetsnivå og den pluralistisk-demokratiske kultur i dagens Tyskland. På slutten av debatten, særlig i forbindelse med at at han ble tildelt demokratiprisen, gav også Goldhagen uttrykk for sine egentlige intensjoner med arbeidet. Det er i den sammenheng den indirekte påvirkningen fra Jeismann kommer tydeligst fram.

Hva forteller Goldhagen-debatten om det historisk-politiske bevissthetsnivå i et samfunn som har knyttet sine forpliktelser til den tyske grunnlov og allmenne menneskerettigheter? Sentrale krav til demokratioppfatningen i dette samfunnet er pluralitet og rasjonelt begrunnede standpunkt. I sin oppsummering og vurdering av Goldhagen-debatten tar Michael Schneider opp disse spørsmålene:

"Med blikket rettet mot den nasjonalsosialistiske fortid er det ikke merkelig at det blir stilt kritiske spørsmålstegn ved den politiske kultur, og ved det tyske folks forhold til grunnprinsipper og institusjoner innenfor deres politiske system. Da forholdet til historie, særlig i Tyskland, alltid har en politisk funksjon, er det ikke overraskende at uenigheten om holocaust (- - - ) knyttes sammen med en politisk interesse med direkte tilknytning til nåtida. Dette gjelder i enda sterkere grad fordi forholdet til nasjonalsosialismen er et sentralt element i tysk selvforståelse." 35 For brede kretser av offentligheten skaper det kritiske forholdet til den nasjonalsosialistiske fortida grunnlag for moralsk-politisk læring bygd på grunnprinsippene toleranse, evne til kompromiss, fredsvilje og en liberal demokratiforståelse. Dannelsen av et demokrati bygd på frihet og den vellykkede tilknytningen av Forbundsrepublikken Tyskland til det internasjonale system blir oppfattet som følger av en selvkritisk holdning til tysk historie. Samtidig danner den historiske læringsprosessen grunnlag for en 'ny' selvbevissthet bygd på rasjonalitet. På en tydelig måte illustrerer Schneider her hva Jeismann mener når han definerer 'historiebevissthet' som den indre sammenheng mellom forestillinger om fortida, forståelse av nåtida og framtidsperspektiver.

Jürgen Habermas utdyper disse spørsmålene i sine begrunnelser for at demokratiprisen ble gitt til Daniel Goldhagen: "Daniel Goldhagen har på grunn av den inntrengende og moralske kraft i sin framstilling gitt vesentlige impulser til den offentlige bevissthet i Forbundsrepublikken." 36 Debatten om tysk selvforståelse gjelder først og fremst spørsmålet om hvilke former for politisk samliv som betraktes som ønskverdige. Den nasjonale historie danner en viktig bakgrunn for debatten: "Nasjonale overleveringer og mentalitetstrekk strekker seg langt lenger tilbake enn til dannelsen av denne republikken. Sammenhengene mellom politisk selvforståelse og historisk bevissthet bestemmer også hvilke relevante perspektiver vi legger på Goldhagens bok. - - - Var normativ rettferdiggjøring (av jødemordet) forankret i kultur og tenkemåte?" 37 Habermas prøver på den bakgrunn å begrunne at Goldhagens bok representerer en legitim offentlig bruk av historie, og kan legge grunnlag for en fri etisk-politisk selvforståelse.

Habermas mener at begrepet 'kollektiv skyld' er uheldig. Det tyske folks forhold til deres fortid dreier seg primært ikke om å plassere skyld eller unnskylde forfedrene, men om etterkommernes kritiske selvforvissning. Etterkommerne har som borgere en offentlig interesse av det mørkeste kapittel i deres nasjonale historie ved at blikket rettes mot dem selv og deres forhold til ofrene eller deres etterkommere. De vil skape klarhet om deres belastede arv og den kultursammenheng arven inngår i. Målet er å forstå hva de er felles ansvarlige for, og hva som i tilfelle lever videre av en skjebnesvanger tradisjon som dermed bør revideres. Habermas uttrykker det slik: "På bakgrunn av en vidt utbredt individuell kriminell adferd i fortida utvikles en bevissthet om kollektivt ansvar; det har ingen ting å gjøre med tilskriving av kollektiv skyld, som bare av begrepsmessige årsaker er en uting." 38

I sin utdypning om den tradisjon som gjorde holocaust mulig, går Habermas nærmere inn på Goldhagens hovedteser. Han går særlig inn på spørsmålet om gjerningsmennene var subjektivt tilregnelige for deres handlinger, om de hadde frihet til å velge og kunne valgt å avstå fra deres handlinger. Han framhever en konklusjon hos Goldhagen: Det dannes et bilde av gjerningsmenn uten bevissthet om at de gjorde urett. Goldhagens arbeid er ifølge Habermas filosofisk inspirert av en tanke om ondskapens vesen: Det vonde er ikke den rene aggresjon i seg selv, men den aggresjon som gjerningsmennene føler er berettiget. 'Det vonde er det gode satt på hodet.'

Habermas går inn på en rekke av de innvendinger mot Goldhagen som er referert ovenfor i oversikten over stridsspørsmålene i debatten. De skal derfor ikke gjentas her. Selv om Habermas har flere faglige innvendinger mot Goldhagen, bl.a. hans intensjonalistiske tese om utryddelsen av jødene som 'tyskernes nasjonale prosjekt', og at han lett kan tolkes som talsmann for en monokausal forklaring. Habermas' konklusjon i sistnevnte sammenheng er at antisemittismen er en viktig forklaring, men at andre forklaringer ikke står i noe motsetningsforhold til tesen om antisemittisme, men supplerer den.

Habermas konkluderer39 med at Goldhagens egentlige fortjeneste er at han tar opp spørsmålet om overlevering og mentalitet, om tankemønster og oppfatninger som inngår i en bestemt kulturell sammenheng. Han tar her opp den samme problemstilling som Jeismann var sterkt opptatt av: Hvordan skal en forholde seg til den historiske hverdagsbevissthet? Ifølge Habermas bygger Goldhagens årsaksforklaringer om holocaust ikke på historisk fatalisme, men på en oppfatning om at historiebevisstheten kan endres. Den tyske historiebevissthet er i mellomtiden også blitt endret gjennom politisk opplysning: "Den antropologiske pessimisme, som her til lands er knyttet sammen med en fatalistisk historisme, er heller en del av problemet som han ønsker å løse. Daniel Goldhagen skal ha takk for at han har gitt oss støtte til et annet blikk på fortida." 40

I likhet med Habermas avslutter Michael Schneider sin vurdering av Goldhagen-debatten på en optimistisk måte.41 For det første tolker han den store interessen fra det brede publikum som uttrykk for vitaliteten i den liberal-demokratiske politiske kultur i dagens Tyskland. Goldhagen-debatten kan på grunn av den store betydning den historiske selvforståelse har for den politiske selvforståelse i det forente Tyskland fungere som en målestokk på tilstanden innenfor den politiske kultur i Tyskland. Debatten om Goldhagens arbeid viser at interessen for den nasjonalsosialistiske fortida er stor. Både journalister, faghistorikere og publikum har tatt klar avstand fra en 'sluttstrek-mentalitet'. "Da historisk bevissthet visselig ikke vokser fram utelukkende som et resultat av viten, og da den liberal-demokratiske kultur lever av engasjementet fra brede kretser innenfor det offentlige liv, kan man betrakte Goldhagens bok, med alle sine overdrivelser og mangler, som et bidrag til å styrke den historiske selvforståelse. Den er utviklet gjennom det kritiske forholdet til den nasjonal-sosialistiske fortida som har preget den politiske kultur innenfor Forbundsrepublikken Tyskland." 42

Ifølge Schneider har boka til Goldhagen fungert som en katalysator for bestemte tendenser i utviklingen av den tyske historisk-politiske selvforståelse. Han konkluderer med at også Goldhagen selv trolig hadde dette inntrykket da han 10. mars 1997 i sin takketale i "Blättern für deutsche und internationale Politik" uttrykte at det var de som hadde gjort Forbundsrepublikken mulig, og som hevder dens grunnprinsipper, som egentlig hadde fortjent demokratiprisen. Indirekte kommer her Goldhagens normative forhold til historiebevissthet til uttrykk: Hans mål har vært å beskrive tysk antisemittisme for å legge grunnlag for forandring.


  • 31 Se bl.a. hovedkilden til det foregående kapittel: Michael Schneider: "Die Goldhagen-Debatte. Ein Historikerstreit in der Mediengesellschaft." (Reihe Gesprächskreis Geschichte. Heft 17. Forschungsinstitut der Friedrich-Ebert-Stiftung. Historisches Forschungszentrum. Bonn 1997.) S. 23-28.
  • 32 Schneider, Michael (1997): Opus cit. s. 25 f.
  • 33 Se Schneider, Michael (1997): Opus cit. s. 27 f.
  • 34 Bl.a. fra Jürgen Habermas, som hadde et innlegg som har fått betydning for min sluttvurdering av Goldhagen-debatten som prøve på nivået innenfor det tyske demokrati. Innlegget fra Habermas er hentet fra "Die Zeit", nr. 12, 1997. Habermas' innlegg var en begrunnelse for at demokratiprisen ble utdelt til Goldhagen: "Warum ein 'Demokratiepreis' für Daniel J. Goldhagen? Eine Laudatio." Innlegget er hentet fra "Zeit-Archiv" på Internet.
  • 35 Schneider, Michael (1997): Opus cit. s. 27.
  • 36 Habermas, Jürgen: i "Die Zeit", nr. 12, 1997: Opus cit. , s. 1 f.
  • 37 Habermas, Jürgen: Opus cit. s. 2.
  • 38 Habermas, Jürgen (1997): Opus cit. s. 4.
  • 39 Habermas, Jürgen (1997): Opus cit. s. 8.
  • 40 Habermas, Jürgen (1997): Samme sted.
  • 41 Schneider, Michael (1997): Opus cit. s. 28.
  • 42 Schneider, Michael (1997): Samme sted.

Previous PageTable Of ContentsTop Of Page

Halvdan Eikeland: Historiebevissthet som politisk problem: Tysk antisemittisme som årsak til holocaust

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold