|
  
3. Rasjonelle aktører i perfekt forstand
Når Føllesdal (u.å.:305-311) diskuterer handlingsrasjonalitet, tar han på samme måte som Farr i diskusjonen om situasjonell rasjonalitet, utgangspunkt i at rasjonalitet alltid må begrunnes i aktørens begrensede oversikt over den aktuelle situasjonen. Begrenset informasjon, begrenset fantasi eller forestillinger, og begrenset tid til å overveie ulike alternativer og ulike konsekvenser, vil alltid prege en handlingssituasjon. Simon (1988:69) understreker nettopp at det er begrensede muligheter for en aktør til å avdekke eller beregne optimal atferd i en gitt situasjon. Føllesdal understreker imidlertid at hvis en med rasjonalitet kun mener perfekt rasjonalitet i henhold til hans fire punkter, er ikke mennesker rasjonelle i perfekt forstand. Det er ikke desto mindre rasjonalitet i perfekt forstand, eller det jeg i dette essayet kaller instrumentell rasjonalitet, som skal diskuteres videre og avslutningsvis sammenlignes med situasjonell rasjonalitet.
Webers formålsrasjonelle handlingstype kan også belyse det jeg benevner med instrumentell rasjonalitet. For Weber er dette den reneste handlingstypen vurdert i forhold til rasjonalitet. En handling er formålsrasjonell når mål, midler og annenordens konsekvenser har blitt vurdert på en rasjonell måte. Den er bestemt av forventninger i omgivelsene og av andre personer. Forventningene brukes som betingelser eller middel for oppnåelse av egen rasjonell steben og kalkulerte mål. Endelig må den relative verdien av ulike mål vurderes. Formålsrasjonelle handlinger er basert på en rasjonell plan. Denne typen handling viser til en bestemt form for logisk tenking og er lettest å forstå for andre. I forhold til formålsrasjonelle handlinger påpeker Weber imidlertid at valget mellom alternative og motsetningsfylte mål, like gjerne kan være bestemt gjennom det han kaller verdirasjonell atferd, atferd som bestemmes gjennom aktørens tro på for eksempel etiske eller religiøse verdier i seg selv. Dette er atferd som ikke styres av suksessvariable. Sett i det lyset er handlinger formålsrasjonelle kun gjennom valg av midler (Weber 1978:24-30).
Med det overstående som utgangspunkt skal jeg i fortsettelsen først belyse det Føllesdal og Elster legger i begrepet rasjonell i perfekt forstand. Med basis i dette belyses det aktuelle utsagnet i tillegg til det Habermas' legger i strategiske handlinger og det Elster framholder som kriterier for mislykket rasjonalitet og viljessvakhet.
    3.1 Instrumentell rasjonalitet
Rasjonalitet i perfekt forstand skal i følge Føllesdal tilfredsstille fire kriterier (Føllesdal u.å.:305-307): 1) Rasjonalitet betinges av at en aktørs oppfatninger er innbyrdes logiske og konsistente. Føllesdal knytter imidlertid to spørsmål til dette kriteriet. Først, hvor mye skal inkluderes i en persons oppfatninger? Prinsippet om konsistens, gjelder det både de oppfatningene en har i et gitt øyeblikk, og de oppfatningene som er bestemmende på handlingene vi utfører i øyeblikket, eller gjelder det de oppfatningene som kommuniseres når vi spør en aktør? Deretter, med innbyrdes konsistens mener man at ingen av oppfatningene kan utelukke en annen, eller mener man at en aktørs oppfatninger ikke logisk kan inneholde motsetninger? 2) Rasjonalitet betinges av at en aktørs oppfatninger er velbegrunnede. Det er nødvendig at en aktørs oppfatninger ikke skal inneholde logiske motsetninger, men det er ikke tilstrekkelig for å si at de er velbegrunnede. Velbegrunnede oppfatninger må i tillegg være basert på tilgjengelig kunnskap. 3) Rasjonalitet betinges av velbegrunnede verdier. Aktørers normative orienteringer og normative dømmekraft kan være basert på mer eller mindre rasjonalitet. 4) Rasjonelle handlinger kan ses på som en sammenfatning av de tre overstående punktene. Det viktigste i studiet av mennesket er i følge Føllesdal å forstå en persons oppfatninger og verdier. Føllesdal mener imidlertid at vi ikke har direkte tilgang til personers oppfatninger og verdier, og det er nettopp i den forbindelse han mener at forestillingen om at aktører er rasjonelle er nødvendig. Når vi forsøker å forstå en annen persons handling tillegger vi denne personen oppfatninger og verdier som om han er rasjonell, og vi har stor frihet når vi tillegger en person oppfatninger og verdier på en måte som gjør at han framstår som rasjonell (Føllesdal u.å:312-114).
I henhold til Føllesdal er en rasjonell handling sluttproduktet av en to-trinns prosess. Først overveier vi hvilke muligheter for handling som er tilgjengelige i en gitt situasjon. Dette er et spørsmål om hvilke forestillinger en har om hva som er mulig eller ikke. I praksis undersøker vi ikke alle mulige alternativer fordi vi begrenses av våre forestillinger og disponibel tid, og dessuten begrenses vi av vår forståelse av hvor mye de ulike alternativene har av hva vi ønsker eller frykter. Vi fokuserer på alternativer som ser ut som om de er spesielt viktige for oss å realisere eller å unngå, eller som i økonomisk terminologi, alternativer med spesielt stor negativ eller positiv forventet nytte. Det andre trinnet i prosessen består i å avveie de oppfattede alternativene opp mot hverandre ved å ta med i betraktning både våre oppfatninger angående ulike konsekvenser og våre verdier anvist de enkelte konsekvensene. Ved å multiplisere muligheter og verdier vil vi komme fram til forventet nytte for hvert alternativ, hvoretter vi velger det alternativet med høyest forventet nytte. Handlingsrasjonaliet, understreker Føllesdal, er vanligvis et spørsmål om hvordan en best utnytter sine ressurser, sine evner til å søke informasjon og sine muligheter til å skape gode alternativer (Det samme:307).
Selv om begrenset rasjonalitet ligger til grunn for forklaring av handling på den måten som Føllesdal gjør, forutsetter teorien at vi har å gjøre med en rasjonell aktør. I selve fundamentet for ideen om at aktører er rasjonelle, ligger betingelsen om det rasjonelle valg. Når vi står overfor flere handlingsalternativer, vil vi vanligvis velge det vi tror gir oss det beste utbyttet (Elster 1989:22). Rasjonelle valg er alltid instrumentelle, sier Elster, og det er handlingens utbytte som er førende. På den måten blir ikke handlingen valgt på grunn av dens egenverdi, men som et mer eller mindre effektivt middel for å nå et mål. Å handle rasjonelt er å gjøre det så godt for seg selv som en kan, framhever Elster. Habermas' forståelse av strategiske handlinger, er rasjonelle i instrumentell forstand, slik instrumentell rasjonalitet brukes i dette essayet (Habermas 1990:163). Østerberg understreker at den grunnleggende distinksjonen i Habermas' lære om kommunikasjon, nettopp er mellom strategiske og kommunikative handlinger. Strategiske handlinger, sier Østerberg, er en mer generalisert versjon av Weber's formålsrasjonelle handlinger, handlinger hvor aktøren bruker andre mennesker som midler til å oppnå egne mål, og samtidig tar hensyn til at andre søker å gjøre det samme (Østerberg 1988:167-168). Senere skal jeg imidlertid komme tilbake til at Elster bedømmer strategiske handlinger som fundert i mislykket rasjonalitet.
For Elster (1989:30) kan en handling forstås som rasjonell i henhold til følgende tre kriterier. På bakgrunn av en aktørs antakelser (beliefs), må handlingen være det beste middel for å realisere hans ønsker. Deretter må antakelsene i seg selv være optimale i forhold til aktørens tilgjengelige opplysninger. Avslutningsvis må aktøren samle inn optimalt med opplysninger, ikke for mye og ikke for lite. Dette igjen avhenger både av aktørens ønsker, hvor viktig handlingen oppfattes og antakelser om kostnader og nytte knyttet til innhenting av mer informasjon. I forhold til Føllesdal knytter ikke Elster eksplisitt forutsetningen om velbegrunnelse til aktørens antakelser, men optimalitetskriteriet forutsetter velbegrunnelse både i forhold til antakelser og verdier. Siden ønskene er utviklet på bakgrunn av antakelsene forutsettes det derfor at de er både realistiske og velbegrunnede. Føllesdals kriterium om at antakelser skal være innbyrdes logiske og konsistente er heller ikke en forutsetning som Elster gjør eksplisitt i sine kriterier, men som han utdyper spesielt når han diskuterer han kaller mislykket rasjonalitet og viljessvakhet.
I det følgende skal mislykket rasjonalitet og viljessvakhet diskuteres i forhold til det aktuelle utsagnet. Først skal imidlertid det aktuelle utsagnet gjøres til gjenstand for en analyse ved hjelp av Elsters tre kriterier som er gjengitt over. Deretter vil igjen Habermas' tre gyldighetskrav og implikasjoner for kommunikativ rasjonalitet anvendes på eksemplet brukt i analysen, for å se om utsagnet er strategisk i Habermas' forstand, men ikke derfor nødvendigvis rasjonelt i Elsters terminologi. Kan det instrumentelle rasjonalitetsperspektivet på en meningsfull måte belyse den mentale glidinga mellom ulike rasjonalietshensyn som lederen tydeliggjør i sitt utsagn?
    3.2 Elsters' tre kriterier og Habermas' tre gyldighetskrav
Det er i utgangspunktet grunn til å tro at mellomlederne i Telenor ønsker å være tilpasningsdyktige de nye kravene som stilles dem fra det teknisk-økonomiske systems side. Denne påstanden kan begrunnes i Asplunds understreking av at et grunnleggende menneskelig trekk er deres almene svartilbøyelighet eller tjenestevillighet, og at handlingsvalg ofte bør forstås i lys av dette poenget (Asplund 1987:11-25). Men de er derfor tjenestevillige også i samhandlingen med tidligere kolleger, og ønsker å være tilpasningsdyktige i forhold til dem på samme måten som til det teknisk-økonomiske system. Det ligger i de motsetningsfylte forventningene til dem som ledere at deres handlinger hverken skal bryte de nye sosiale normene for effektivitet eller de tradisjonelle normene for arbeidsforhold i Telenor, og som i dag først og fremst kan relateres til det menneskelige system. Østerberg understreker at vårt forhold til andre nettopp kjennetegnes av gjensidig forventning om å handle i pakt med visse normer (Østerberg 1986:24). Wrong (1961:191) er imidlertid sterkt kritisk i synet på mennesket som fullt ut fremmedbestemt av omgivelsene eller normstyrte. Han understreker at mennesket er sosialt, men ikke helt sosialisert. I denne sammenhengen kan nettopp det poenget gjøre den mentale glidinga mellom ulike rasjonaliteshensyn forståelig. Lederne lar ikke et sett normer være bestemmende for hvordan de skal handle, men de lar seg påvirke av ulike normative kontekster. Det er fremdeles følgende utsagn som er gjeldene i den kommende analysen: Det er klart at personlige hensyn må være med i bildet, men man har klart å få det frem at personlige hensyn det går dessverre ikke lenger.
Mellomlederne ønsker altså å være tilpasningsdyktige. Hvis det er sånn som Elster sier, at rasjonelle handlinger ikke velges på grunn av deres egenverdi, men som et middel til å oppnå et mål, kan kanskje det aktuelle utsagnet over også forklares som rasjonelt i et instrumentelt perspektiv selv om det er inkonsistent. Oppfatningene kan være logiske og konsistente, og derfor godkjente i forhold til Føllesdals første kriterium for rasjonalitet i perfekt forstand, hvis målet for lederen er å gi uttrykk for at han ønsker å gjøre alle til lags. Hvis lederen i sin streben etter å være tilpasningsdyktig, får kvaler av å ustoppelig måtte skifte mellom ulike typer rasjonalitetskontekster og han misliker sine kvaler og heller drømmer om å være skruppelløs og nytteorientert i teknisk-økonomisk forstand, kan utsagnet være et uttrykk for ønsket tilpasning til den endrete situasjonen. Utsagnet kan i den forbindelse være et middel for å få meg til å skjønne at hans situasjon er vanskelig, og målet er at jeg skal bli overbevist om at han er dyktig, og at han legger vekt på å kunne ta både menneskelige og teknisk-økonomiske hensyn. Det kan hende at lederen tror at jeg, fordi jeg også har inngående samtaler med deres ledere, kan bringe det videre at han virkelig er dyktig i jobben sin og takler det krysspresset han er utsatt for på en utmerket måte, og at det igjen kan bidra til å sikre hans posisjon i neste nedbemanningsrunde. Det å kunne realisere en aktørs ønsker, på bakgrunn av hans antakelser, er ett av Elsters kriterier for at en handling skal kunne ses på som rasjonell i perfekt forstand. De to neste kriteriene som Elster framlegger, om optimale antakelser, på bakgrunn av aktørens tilgjengelige opplysninger, og optimalt med opplysninger, er det også grunn til å tro kan oppfylles. Lederen har full oversikt over sin arbeidssituasjon og over de ulike rasjonalitetshensyn som forsøkes presset på ham.
Jeg har tidligere argumentert for at utsagnet både er sant, riktig og sannferdig i forhold til Habermas' gyldighetskrav til kommunikativ rasjonalitet. Disse forutsetter imidlertid at aktørene i samhandlingssituasjonen ikke er strategiske eller nyttekalkulerende i formålsrasjonell forstand. Når eksemplet over analyseres i forhold til Habermas' gyldighetskrav, kan utsagnet fremdeles oppfattes som sant. Krysspresset og dilemmaet ved å måtte forholde seg til prinsipielt to ulike rasjonalitetskontekster er reelt. Men fordi lederen virker for ivrig etter å framstå som tilpasningsdyktig både i forhold til teknisk-økonomiske og menneskelige rasjonalitetsnormer, tviler jeg sterkt på om bekymringen hans er ekte, og om han ikke bruker utsagnet til å oppnå en bestemt reaksjon hos meg. De to andre gyldighetskravene om riktighet og sannferdighet oppfylles derfor ikke, men et nytt framstår: effektivitet. Lederen er resultatorientert og målet er å påvirke meg til å innta en bestemt holdning. Utsagnet kan derfor tolkes som en strategisk handling. Handlingsorienteringen er resultatorientert, grunninnstillingen er objektiverende og realitetsområdet er den objektive verden. Utsagnet i fortolkingen over er i høy grad rasjonell i Habermas' forstand, nettopp fordi det dreier seg om en strategisk handling (Habermas 1990:163).
Eksemplet over er søkt, men et forsøk på å anvende Elsters kriterier for rasjonalitet i perfekt forstand på en ganske alminnelig sosial situasjon hvor det er minst to aktuelle handlingsvalg. Hvis jeg bedømmer lederen som konspiratorisk kan kriteriene til Elster brukes til å forklare utsagnet som rasjonelt. Kriteriene inspirerer til å forsøke seg med forklaringer som ikke er helt åpenbare i utgangspunktet, og kan på den måten bidra til å få belyst situasjonen fra andre synsvinkler enn dem det situasjonelle rasjonalitetsperspektivet gjør. I tillegg bidrar anvendelsen av Habermas' gyldighetskrav til å underbygge utsagnet som rasjonelt i instrumentell forstand. Det er imidlertid en viktig innvending mot denne analysen. Innvendingen relateres til kriterier for det Elster mener kan tolkes som mislykket rasjonalitet, og den helt sentrale implikasjonen i forhold til det aktuelle utsagnet er da at lederen, uansett tilpasningsdyktighet, involveres i uforenlige valgsituasjoner. Det er et kriterium for mislykket rasjonalitet (Elster 1989:33). Denne situasjonen fremkommer i denne sammenhengen på grunn av sterk usikkerhet om fremtiden. Antakelsene blir ubestemmelige når opplysningene er utilstrekkelige til å rettferdiggjøre en vurdering omkring sannsynligheten av ulike handlingsresultater. Denne situasjonen etableres i hovedsak på to måter, enten gjennom usikkerhet, spesielt om fremtiden, og gjennom strategisk samhandling. Strategisk samhandling ses i Elsters forståelse på som et uttrykk for mislykket rasjonalitet fordi handlingsresultatet blir umulig å predikere på grunn av manglende informasjon og derfor uklarhet, mens Habermas altså framstiller strategisk samhandling som samhandling med høy grad av rasjonalitet fordi aktøren ønsker å oppnå noe for egen vinnings skyld (Habermas 1990:162). Aktøren handler på best mulig måte for å oppnå best mulig resultat. Rasjonalitetsbeskaffenheten vurderes ikke ut fra om det er mulig å forutsi et bestemt handlingsresultat for Habermas, men ut fra hva som ønskes oppnådd.
I forhold til Elsters begrep om mislykket rasjonalitet, oppfylles ikke Føllesdals første kriterium for at utsagnet skal kunne bedømmes som rasjonelt i instrumentell forstand. I Elsters terminologi kan ikke oppfatningene være innbyrdes logiske og konsistente i en situasjon hvor det er umulig å vurdere handlingsresultatene. Oppfatningene kan heller ikke forstås som velbegrunnede i Elsters forstand, og Føllesdals andre kriterium for rasjonelle handlinger oppfylles således ikke. Begrunnelsen er den samme som over. Siden opplysningene om fremtiden er utilstrekkelige til å forutsi ulike handlingsresultater, kan ikke oppfatningene være velbegrunnede, men kanskje fundert i ønsketenking eller andre mer tilfeldige antakelser om hvilke konsekvenser det faktisk kan få å ikke være helt og holdent tilpasningsdyktig i teknisk-økonomisk forstand. Om det går an å rettferdiggjøre utsagnet som rasjonelt ved velbegrunnede verdier, begrunnet i de to rasjonalitetskontekstenes ulike normative orienteringer, er også usikkert fordi den normative dømmekraften til lederen antakelig først og fremst er forankret i verdiene knyttet til den menneskelige rasjonalitetskonteksten. De teknisk-økonomiske verdiene har tradisjonelt ikke vært tydelige i Telenor, og det har inntil den store omorganiseringen i 1993 vært en institusjonalisert del av lederjobben å ta menneskelige hensyn i forhold til medarbeidere som ikke kunne yte fullt ut. I henhold til det instrumentelle rasjonalitetsperspektivet kan utsagnet på den måten tolkes som et eksempel på mislykket rasjonalitet både i forhold til Elster's og Føllesdal's kriterier for rasjonalitet i perfekt forstand. Det er imidlertid fortsatt et spørsmål om lederen faktisk er tilpasningsdyktig eller om hans manglende evne til å uttale seg konsistent heller er et tegn på viljessvakhet. Det blir spørsmålet i det følgende.
   3.3 Tilpasningsdyktig eller viljessvak?
Irrasjonelle handlinger kan for eksempel forklares på bakgrunn av irrasjonelle antakelser, som ønsketenking, eller tendensen til å tro at verden er slik som man ønsker den skal være (Elster 1989:36-37). Impulsive handlinger er irrasjonelle i Elsters terminologi. Selv om man vet at en handling ikke er i tråd med egne uttalte ønsker, kan man allikevel komme til å utføre handlingen fordi den kanskje harmonerer med andre behov i øyeblikket. Dette kaller Elster viljessvakhet. Et annet eksempel på viljessvakhet er når en aktør overhodet ikke tar hensyn til fremtidige konsekvenser av en handling, selv om hans handling i øyeblikket både kan ødelegge eget og andres liv. Ytterligere et eksempel på viljessvakhet er når man bestemmer seg for å gjøre noe, men når beslutningen skal iverksettes gjør man noe annet. Viljessvakhet, sier Elster, er manglende evne til å gjøre det man tror man burde gjøre, alle ting tatt i betrakting (Elster 1990:47).
Det aktuelle utsagnet kan tolkes som et uttrykk for viljessvakhet. Hvis vi går helt tilbake til den aktuelle situasjonen, kommer det tydelig fram at lederen i utgangspunktet har bestemt seg for å argumentere for sin posisjon som en representant først og fremst for det teknisk-økonomiske system: "Det er klart at en leder han er jo bedriftens representant, han er satt inn for å gjøre en god jobb3. Det er jo det som er utslagsgivende, til syvende og sist altså." Han har bestemt seg for å mene noe, men bestemmer seg i samtaleøyeblikket for å gjøre noe annet, nemlig også gi uttrykk for at det selvfølgelig må tas menneskelige hensyn. Hans preferanser i samtaleøyeblikket endres og han gjør noe annet enn det han bestemte seg for i utgangspunktet, noe som i følge Elster er et eksempel på viljessvakhet. Utsagnet kan tolkes som viljessvakt av en annen grunn også, nemlig som et utslag av øyeblikkets innskytelse. Da kan det ses på som en impulsiv handling og viljessvakt av den grunn. Elsters forståelse av viljessvake handlinger er også et inntak til å belyse en handling fra ulike synsvinkler, og på den måten kunne framsette alternative forklaringer på en handling, forklaringer som ellers kunne blitt forbigått i stillhet.
Nå skal jeg imidlertid gå tilbake til diskusjonen om tilpasningsdyktighet versus viljessvakhet. Elster framhever at det å handle rasjonelt, er å gjøre det så godt for seg selv som en kan (Elster 1989:28). Hvordan kan vi vite hva som er godt for en aktør i en gitt situasjon, uten å innhente omfattende kunnskap om situasjonskonteksten slik at vi kan forstå den. I forhold til det perspektivet kan det for eksempel være riktig å trekke inn hvilke personlige omstillingskostnader endringene har hatt for den lederen det handler om i dette essayet. Gitt situasjonskonteksten slik den er framstilt tidligere i dette essayet, er det ikke vanskelig å tenke seg at dilemmaet ikke bare gjelder krysspress fra ulike handlingsarenaer, men også kampen om å beholde sin personlige integritet i en situasjon hvor lederen både ønsker å gjøre en god jobb som leder i teknisk-økonomisk forstand, og samtidig ønsker å være en god leder som tar vare på sine medarbeidere. Østerberg påpeker nettopp dette poenget at når motsatte forventninger krysses, og aktørers selv og selvoppfatning er bestemt ved de ulike referansegruppene, oppstår en identitetskrise. Vedkommende må beslutte for seg selv hvem han er. Denne beslutningen unnvikes imidlertid ofte gjennom forskjellige former for tilbaketrekning (Østerberg 1984:116). Kanskje er ikke utsagnet derfor et utslag av viljessvakhet overhodet, og heller ikke tilbaketrekning, men tvert i mot det som argumenteres over, nemlig tilpasningsdyktighet både til den teknisk-økonomiske og menneskelige rasjonalitetskonteksten. Lederen framstiller det uløselige dilemmaet han befinner seg i på en utvetydig måte, han legger ikke skjul på at han er bekymret for situasjonen, men for å beholde sin personlige integritet er det umulig for ham å velge side, og han forsøker å balansere situasjonen så godt han kan.
I det følgende skal jeg gå tilbake til dette essayets sentrale spørsmål: Hvordan kan en bruke ulike teorier om rasjonalitet til å forstå og belyse handlingsdilemmaer? Over har de ulike rasjonalitetsperspektivene blitt diskutert i forhold til et utsagn fra den aktuelle situasjonen som er gjengitt innledningsvis. Det er avslutningsvis på sin plass å tydeliggjøre henholdsvis det instrumentelle og det situasjonelle rasjonalitetsperspektivets muligheter og begrensninger i forhold til essayets sentrale spørsmål.
3 En god jobb i denne sammenhengen vil si å kjøre en hardere linje overfor personalet fordi det kreves i den jobben de sitter i.   
Sidsel K. Solbrække:
Kan inkonsistente utsagn være rasjonelle?
Copyright
©
1998
forfatteren
Høgskolen i Vestfold
|